I flere år nå, med jevne mellomrom, har jeg blitt anbefalt å lese J.D. Salingers roman The Catcher in the Rye av min kjære mann. En anbefaling som har økt i hyppighet etter at jeg leste og likte Looking for Alaska av John Green. For John Green er veldig inspirert av Salinger, må vite, og nå som jeg har lest begge så ser jeg den. Men mer om det senere i innlegget.
The Catcher in the Rye ble gitt ut i 1951. Den ble med en gang en kjempesuksess – og regnes i dag som både en amerikansk klassiker OG som en av de første YA – romanene. Den er både elsket og hatet og er blitt forsøkt forbudt gjentatte ganger – og siden det faktisk er «Banned Book Week» denne uka, så kunne jeg ønsket at det faktisk var nettopp derfor jeg valgte å lese den akkurat nå – men det var ikke det. Jeg begynte på den før jeg fant det ut, men det er fint at de to tingene sammenfalt.
Romanen handler om den 16 år gamle Holden Caulfield. Det nærmer seg jul og han har fått beskjed om at han har strøket i alle fag og derfor er uønsket som elev på den fine privatskolen han går på. Dersom dette var første gangen, så hadde det kanskje ikke vært så farlig. Problemet er bare at dette er -nte – gang, og Holden er derfor noe skeptisk til hva foreldrene kommer til å si. Han bestemmer seg for å reise tidligere til NY, ta inn på hotell og bli der til foreldrene har mottatt brevet fra skolen.
Jeg vil si det med en gang, jeg er en av de som ble betatt av den rare, skravlete og opposisjonelle Holden Caulfield umiddelbart, og som – siden The Catcher in the Rye er hans historie, fortalt med hans ord – dermed ble like betatt og oppslukt i historien som fortelles. Ytre sett så foregår hele handlingen på tre dager og vi følger Holden en stund på skolen før han forlater den, på toget på vei til NY og rundt omkring i NY. Holden forteller historien noe tid etter at begivenhetene har skjedd, og han er en veldig tydelig forteller – både på det han vil si noe om og det han velger å holde tilbake:
If you really want to hear about it, the first thing you’ll probably want to know is where I was born, and what my lousy childhood was like, and how my parents were occupied and all before they had me, and all that David Copperfield kind of crap, but I don’t feel like going into it, if you want to know the truth. In the first place, that stuff bores me, (…) Besides, I’m not going to tell you my whole goddam autobiography or anything. I’ll just tell you about this madman stuff that happened to me around Christmas just before I got pretty run-down and had to come out here and take it easy. I mean that’s all I told D.B. about, and he’s my brother and all. (s 1)
Dette utdraget er fra innledningen, og det forteller helt klart at noe har skjedd og at han nå er et sted for å «slappe av» – det forteller også at det er noe ganske stort og følelsesmessig som har hendt. Samtidig så gir jeg – personen, som er Holden, inntrykk av at det ligger mer til grunn her, men at dette er noe som han ikke ønsker å snakke om til noen. Denne følelsen av at det hele tiden er noe mer som prøver å presse seg opp til overflaten, opplevde jeg som nærværende gjennom hele romanen. Dette usagte, dette som Holden absolutt ikke vil erkjenne for noen – kanskje ikke en gang for seg selv – var også noe av det som trigget meg til å lese mer og mer. Jeg hadde et ønske om å komme bak denne illsinte, rettferdighetssøkende kjekkas – fasaden som Holden gjemmer seg bak.
Siden det er Holden selv som forteller, så er det vanskelig å vite hva som egentlig er sant og ikke. Han er, som de fleste andre jeg – fortellere, ganske upålitelig, siden vi bare får høre fra hans perspektiv, hans ståsted. Samtidig så opplever jeg ham som ærlig. Ja, han er stor i kjeften og han har en veldig skravlete tilnærming til alt han foretar seg, men etterhvert som handlingen skrider frem og han på en måte blir varmere i trøya, så kommer mer av «den virkelige» Holden frem. Han korrigerer uttalelser han har kommet med tidligere i romanen – særlig i forhold til sex og damer, og han viser mer følelser.
Det er denne sammensetningen å være beintøff, sint på alt, sårbar og usikker som også, mener jeg, kjennetegner det å være ungdom på vei inn mot voksenlivet, og som nok er en av årsakene til at nettopp The Catcher in the Rye, er blitt omfavnet av ungdommer siden utgivelsen og at den regnes som den første ordentlige ungdomsboka. Den tar det å være ung, usikker og sint på alvor. Og det er nettopp her jeg ser den store likheten mellom J.D. Salinger og to av dagens anerkjente ungdomsbokforfattere; John Green og Stephen Chbosky. Begge disse sistnevnte er kjente for å portrettere ungdommer som er flerdimensjonale, som både har styrker og svakheter, som både er veldig ålreite, men samtidig kan gjøre helt dustete ting. De har gjennom sine bøker skapt historier – (nå må jeg bare skyte inn at jeg ennå ikke har lest Perks of being a Wallflower, men jeg har sett filmen som Chbosky både har skrevet manus og hatt regien til – og tenker at da kan jeg uttale meg allikevel) – som fremstår som realistiske og personer som oppleves som ekte og genuine. De er svært gode til å skildre denne sårbarheten og usikkerheten som lett oppstår når man begynner å bli voksen og virkeligheten ikke lenger er tilrettelagt for deg som den var som barn. Og det tror jeg ganske så sikkert er en arv fra Salinger generelt og fra Holden Caulfield spesielt.
J.D. Salinger skriver kjempegodt. Han har en veldig distinkt og særegen stemme – som jeg gjennom hele boka tolket som Holden sin stemme. Stilen hans i denne romanen er veldig muntlig, og det synes jeg passer bra med hovedpersonens skravlete stil full av digresjoner. Det var egentlig som om forfatteren forsvant for meg mens jeg leste, og Holden Caulfield sto foran meg i all sin lange, ulenkelige prakt og var en ekte gutt som jeg kunne le med, bli irritert på og få lyst til å gi en god klem – og det er jo en veldig god ting, er det ikke?
Jeg vet ikke helt om dette ble en anmeldelse som yter denne romanen den honnøren som jeg synes at den fortjener. Jeg har notert meg ned en masse, men jeg har ikke fått skrevet det ordentlig inn her. For eksempel at jeg ble veldig rørt av hvordan Salinger skildrer forholdet mellom Holden og lillesøsteren Phoebe – så nært, godt og tillitsfullt – og litt småkorka. Jeg har heller ikke fått sagt noe særlig om at jeg kanskje synes at vendepunktet, det som gjør at det skjer en endring i Holden, kommer litt sent i historien og derfor trekker bittelitt ned for min del. Eller humoren! Den har jeg ikke skrevet noe om i det hele tatt! Men den er der! Og Holdens morsomme slang!
Jeg kommer definitivt til å lese mer Salinger, og jeg synes absolutt alle burde lese The Catcher in the Rye! For den er faktisk så god!
Og så er det en 1001 – bok….