#5: Hvordan ligger jeg an?!?

Da er vi godt inne i juni måned, og jeg prøver så godt jeg kan å karre meg ut av den  «ikke – bloggende» – bobla jeg har vært i de siste ukene. Det er ikke det at jeg ikke har hatt lyst til å blogge, det er mer at jeg ikke har funnet noe «ordentlig» å blogge om. Leselysta tok en litt dårlig vending siste halvdel av mai, og når jeg ikke får lest noe særlig – ja, da har jeg heller ikke hatt så mye å skrive om heller, annet en litt om bokpusen og Toglektyre og sånne ting. Og så har det vært så fint vær, og jeg har blitt hektet på Lost,  så da har kveldene gått til alt mulig annet når jeg faktisk har hatt noe å blogge om også; Sånn som dette oppsummeringsinnlegget – det burde jeg jo ha postet for en uke siden, ikke sant? Men, nå skal det bli andre boller! 300 sider inn i Inferno så opplever jeg at noe har løsnet  – og da kommer det nok en omtale snart. Så går det slag i slag med boksirkler; Ingalill sin biografisirkel og Line sine 1001 – boksirkel; Patti Smith og Virginia Wolf.

Men nå over til det dette innlegget skal handle om – måloppnåelsen for mai. Hvordan går det med målene jeg har satt meg? Ligger jeg like godt an som i de foregående månedene? Er Dickens fortært? Har det blitt noen klassikere? Les videre så får du se :-).

I mai kjempet jeg, som nevnt, i perioder med svært liten leselyst, og det har ført til at jeg bare har fått fullført 4 bøker. På generelt grunnlag er jeg ikke helt fornøyd med dette antallet, men samtidig er jeg glad for at lesesumpen ikke ført med seg enda færre leste bøker. 4 er jo mye bedre enn for eksempel 2, for ikke å snakke om 1. Så jeg er rimelig fornøyd tross alt. Det jeg er godt fornøyd med er sjangervariasjonen som består både av en klassiker, memoarer, humoristisk sci – fi/fantasy og en 1001 – roman! *klapp på skuldra*.

Månedens Silje Goes Classic var ingen ringere enn Gaston Leroux’ The Phantom of the Opera. Jeg elsker jo Paris, og tenkte at dette ville være en god oppladning til sommerens eventyr. Det viste seg etterhvert at min allergi ovenfor sutrete romantiske helter ikke bare gjelder Hamsuns sine tidligere verker. Raoul i Leroux sin roman slår nesten både Glahn og Johannes – og det førte til at romanen, til tross for Paris, opera og gotikk, bare så vidt nådde opp til en firer på terningen. En sterkere firer fikk både Dokufeber – boka Banished av Lauren Drain og den morsomme Motpaven av Robert Rankin – de manglet det lille ekstra for at jeg skulle gi dem en femmer, men både skildringen av å vokse opp i den gale sekten Westboro Baptist Church og historien om de ølglade kompisene som plutselig står overfor noe som muligens er verdens undergang var vel verdt å få med seg. Måneden ble avsluttet av en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lang tid. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro var vakker og vond, og etterlot seg en sår klump i brystet mitt som er der fremdeles. Jeg følte at jeg oppholdt meg i en boble mens jeg leste, og jeg tror denne boblen også er noe av årsaken til at lesingen min begynte å gå veldig tregt etter at jeg ble ferdig med denne, og at de romanene jeg prøvde meg på bare føltes helt middelmådige. Jeg ga selvfølgelig Ishiguro en sekser, hvilket annet valg hadde jeg?

Litt statistikk:

• 25 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
• 5 av 6 1001 – bøker.
• 4 av 12 klassikere.
• 4 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 1 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Det er fremdeles i 1001- og Dokufeber – målene jeg ligger best an, og jeg vet at når juni er omme så er faktisk det første målet nådd. Mulig jeg må oppjustere. Ellers så arbeider jeg meg gjennom en klassiker i ny og ne, så jeg er heller ikke bekymret for dette prosjektet. I august har jeg forresten hengt meg på enda en samlesing! Jeg skal lese Trollkvinnen fra Firenze av Salman Rushdie sammen med Hedda og Labben – dermed regner jeg med et kryss der før høsten kommer. Kanskje får jeg også tid til Life Among the Savages av Shirley Jackson i løpet av sommeren også?

Ellers:

I mai kom nyheten om at Bokbloggprisen 2014 var innstiftet. Fokus er på ny norsk litteratur, og jeg håper at vi blir mange som leser masse bøker av norske forfattere i løpet av året. Jeg har for eksempel gått til innkjøp av Furuset av Linn Stømsborg etter å ha lest mange gode omtaler av boka. Den får bli med meg i kofferten til Paris.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Bokbloggtreffkomiteen- Line, Lise, Gro, Rose – Marie, Elin og meg selv –  jobber med program og planer for treffet som skal være den 14. september. Mer informasjon i forhold til påmelding og slike ting kommer snart. Jeg gleder meg masse, og jeg håper at flest mulig har mulighet til å komme!

Hvordan var din lese – mai?

Silje goes Classic: The Phantom of the Opera av Gaston Leroux

Det var flere årsaker til at jeg valgte å plukke med meg The Phantom of the Opera av Gaston Leroux en av de gangene jeg var innom Shakespeare & Company i Paris i romjula. Den foregår i Paris – min favorittby og den er en klassiker – og passer dermed godt inn i Silje goes Classic – prosjektet mitt. I tillegg er den utgangspunktet for musikalen ved samme navn, og selv om jeg ikke har sett sceneproduksjonen så er jeg veldig glad i musikken. Skummel skulle den også være, med anslag av galskap og romantikk – midt i blinken for meg, eller?

Operaen i Paris hjemsøkes av et mystisk vesen. Et vesen som få har sett, men som noen hevder ser ut som en levende død og som skal ha kontroll på alt som skjer innenfor operaens vegger. Da operaen får en ny ledelse som ikke ønsker å bøye seg for Operafantomets krav blir det vanskelig å arbeide der. Operafantomet skyr ingen midler for å få det som han ønsker – heller ikke drap og bortføringer.

Christine Daée er en svensk sanger ved operaen i Paris. Hun er ung og vakker, men selv om hun har et talent utenom det vanlige så klarer hun ikke å skille seg ut i mengden av andre unge, vakre sangerinner. Helt til Operafantomet ser henne, forelsker seg og blir hennes usynlige sanglærer. Det kan virke som om alt ligger til rette for Christines store gjennombrudd, men da hun møter ungdomsforelskelsen Raoul blir hun dratt mellom kjærligheten til ham og takknemligheten hun føler for sin mentor.  Men Operafantomet er ikke interessert i takknemlighet, han vil ha Christine som sin brud – koste hva det koste vil. Og så forsvinner Christine sporløst…

The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble først utgitt i 1911, og har etter utgivelsen vært inspirasjon for flere filmer og musikaler, samt andre romaner og bøker. Den er høyt elsket av mange, og jeg ønsket at jeg kom til å være en av tilhengerne etter endt lesing – det ble jeg dessverre ikke. Det er helt klart en interessant roman, og en svært lettlest roman, men det var allikevel noen elementer ved den som førte til at leseopplevelsen ble ganske så variert for min del.

Gaston Leroux var selv journalist, og dette er noe han har tatt med seg inn i historien om Operafantomet. Det er tydelig at fortelleren er en journalist som skal dokumentere alle hendelsene i etterkant – han har flere kilder og har gjort sine egne undersøkelser – men dette synes jeg fører til at historien blir litt for springende og vrien å få helt tak i. I tillegg er han ikke en allvitende forteller, han gjengir stort sett det han har fått høre av andre –  med  kunstneriske friheter, han vet for eksempel veldig mye om følelsene til Raoul. Jeg synes at dette er et grep som er spennende og som gjør romanen annerledes og interessant på en måte, samtidig som jeg føler at denne distansen som naturlig nok blir skapt også kommer i veien for de dramatiske hendelsene i romanen. Jeg savner en nærhet til karakterene. Det som er litt morsomt er at jeg frem til side 234 ikke helt klarte å sette fingeren på hva det var jeg opplevde som «feil» og «rart» med romanen – det var bare «feil og rart». Så, på side 234 skifter vi forteller og vi får en personlig førstepersons – skildring av det mest dramatiske, og da – vips – forsto jeg hva jeg hadde savnet i de foregående sidene – ektefølt intensitet og nærhet til handlingen! De siste kapitlene av The Phantom of the Opera er virkelig spennende og drivende, og hevet leseopplevelsen betraktelig. Det som også gjorde at helhetsinntrykket ble bedre etterhvert var at romanen faktisk var ganske så vittig. For eksempel er beskrivelsene av de nye operasjefene Richard og Moncharmin sine forsøk på å avsløre den store konspirasjonen rundt Operafantomet helt herlige og jeg flirte høyt flere ganger – og da gjør det egentlig ingenting at hendelsene ikke er noe særlig skumle.

Dessverre er ikke alle personer beskrevet med vittig penn. Både hovedpersonene – Christine, Raoul og Operafantomet –   og kjærlighetsintrigen mellom dem er i stor grad skildret med et så pompøst og melodramatisk språk at det  nesten blir latterlig:

«Your soul is a beautiful thing, child,» replied the man’s grave voice, «and I thank you. No emperor ever received so fair a gift. The angels wept to – night» s 29

Nothing was colder than his heart, nothing was half so dead; he had loved an angel and now he despised a woman! s 103.

Raoul er nok den karakteren som jeg likte minst. Han fremstår som så utrolig sutrete og kjærlighetssyk at det nesten ga meg fnatt! Han minner meg en god del om Hamsun sine helter Glahn og Johannes – og jeg kan ikke si at jeg er noen stor tilhenger av dem heller…. Hadde jeg vært Christine så hadde jeg uten noe som helst tvil kastet meg i armene til Operafantomet for å komme meg unna den selvopptatte sytepaven!

What was she thinking of?… Of Raoul? … No, for Raoul heard her murmur:

«Poor Erik!»

At first, he thought that he must be mistaken. To begin with, he was persuaded that, if any one was to be pitied, it was he, Raoul. It would have been quite natural if she had said «Poor Raoul,» after what had happened between them. But, shaking her head, she repeated:

«Poor Erik!»

What had Erik to do with Christine’s sighs and why was she pitying Erik when Raoul was so unhappy?

s 112

Er det mulig?!?

The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble for meg en leseopplevelse med både oppturer og nedturer. Den var ikke like fengslende og medrivende som jeg hadde trodd og håpet på, men til tross for en tåpelig «helt», blomstrende språk og manglende nærhet, så var det jo også elementer som falt i smak. Ikke noen ny favoritt, langt derifra – men jeg er glad for at jeg leste den.

En svaksvaksvak firer.

Har du lest The Phantom of the Opera?

Franske bokkjøp – eller historien om da jeg ble stanset i tollen på grunn av mystisk pakke!!

I romjula var jeg i Paris, og som seg hør og bør en ekte bokoholiker og lesehest brukte jeg litt tid i bokhandler – kremt – ok da – litt mer enn litt… Min store favorittbokhandel er selvfølgelig Shakespeare & Co. Fylt som den er med bøker fra gulv til tak og  i kriker og kroker, så er denne butikken virkelig enhver bokelskers store drøm! Utvalget er variert og godt, særlig innenfor klassikere og samtidslitteratur, men det er også krim, fantasy, dokumentarer, kunst – ja, det meste – å finne i hyllene.

Jeg er blant dem som blir litt satt ut og sliten av å besøker store, enorme museer  – ja, Louvre, jeg tenker på deg! – men på Shakespeare & Co, der kan jeg stå, sitte og lete etter akkurat DEN riktige boka i en hel liten evighet. Jeg storkoser meg! Nå skal det sies at jeg reiste med mannen, og selv om han er glad i litteratur, så når han et metningspunkt når det gjelder bokbutikker. Jeg måtte altså prøve og begrense meg litt, men to lange, deilige besøk fikk jeg tid til. Resultatet ble en fin bunke av ymse sjangre. Det ble for eksempel plass til noen klassikere: Love in a Cold Climate av Nancy Mitford (1001 – bok også!), The Phanom of the  Opera av Gaston Leroux (Paris, opera, gotikk – ja, og så liker jeg musikalen) og Naked Lunch av William Burroughs (til mannen, men siden det er en 1001 – bok så er det godt mulig at jeg muligens kommer til å lese den etterhvert). Dystopien (?) Wool av Hugh Howey og biografien om Kurt Vonnegut: An So it Goes av Charles J. Shields (til mannen) fikk også bli med meg hjem.

Det holdt selvfølgelig ikke med det! En dag vi ruslet nedover Rue de Rivoli gikk vi rett på en stor engelsk bokbutikk. Jeg husker ikke hva den het, og nei, den var slettes ikke like sjarmerende som Shakespeare & Co – den var mye mer moderne og liknet på en helt vanlig bokhandel – men for et uvalg!! Hurra meg rundt!! To etasjer med bare lykke – mange klassikere, men også mye fantasy, mye nytt, krim, YA, tegneserier og skjønnlitteratur. Jeg ble der en god stund, og jeg måtte selvfølgelig tilbake og handle litt. Sånn er det bare. Det var i denne butikken jeg først møtte Miss Jean Brodie for eksempel, og hun og jentene hennes fikk bli med meg hjem. I tillegg ble jeg veldig nysgjerrig på This is Life av Dan Rhodes (Paris! Flott omslag!) og Lucky Break av Esther Freud.

Jeg er strålende fornøyd med kjøpene og jeg gleder meg til å lese dem alle sammen – forhåpentligvis i løpet av de neste årene ;-).

Men historien om Silje og bøkene ender selvfølgelig ikke der!  1. januar befinner vi oss, litt triste over at ferien er over, på Charles de Gaulle – flyplassen. For å kunne gå inn i avgangshallen må vi skille lag; en kontroll for menn og en for damer. Så langt er alt bra. Jeg gjør som jeg pleier; tar av meg jakke, sko, putter flytende ting i egen pose og lar alt annet ligge i den store veska mi. Veska er klar til gjennomlysing og jeg rusler gjennom kontrollen. Alt vel. Men så….

(Her må jeg gå over i dramatisk form for å få frem det ja, dramatiske i situasjonen ;-)).

Kontrollør 1 ved gjennomlysningen nikker til kontollør 2 og sender veska mi over til henne.

Kontrollør 2 vinker på meg. Jeg går bort.

Kontrollør 2: Can you open your bag please?

Jeg: Ok. (Åpner veska)

Kontrollør 2 kikker nøye igjennom innholdet og stopper ved en firkantet pakken i en tøypose. Hm, hva kan det være mon tro?

Kontrollør 2 til kontrollør 1: Livres (bøker).

Kontrollør 2 nikker og smiler, og jeg får lov til å fortsette.

Så, det var historien om da jeg ble stanset på grunn av en mystisk pakke – bøker, det er skumle greier. He he.

Ønsker alle en riktig god mandag!