The Complete Silje TV – serie Oversikt – del 1:

Det er jo ingen hemmelighet at jeg liker å se på TV – serier – og da aller helst flere episoder i slengen. Forrige uke fortalte jeg om min nye dille; Pretty Little Liars, og i den forbindelse etterlyste Lise en liste over favorittseriene mine. Så, uten noe mer om og men; la meg presentere The Complete Silje TV – serie Oversikt (jeg tok det navnet, jeg, Lise):

De beste av de beste:

Buffy the Vampire Slayer troner helt øverst, helt på topp. Jeg elsker Joss Whedon sine serier på generelt grunnlag, og det er takket være Buffy og hennes Scoobie Gang. Jeg har vært en trofast titter siden serien ble vist på TV på slutten av 1990 – tallet, og har sett alle sesongene veldig mange ganger. Karakterene og deres utvikling gjennom 7 sesonger er helt fenomenale og historiene som fortelles er både spennende, mystiske, morsomme, triste – ja, de serierrommer det meste. Dialogene er i en klasse for seg, jeg jubler høyt over alle de popkulturelle og nerdete referansene og jeg fryder meg over de ulike virkemidlene som Joss benytter seg av for å gi et dypdykk i det å være ungdom/voksenog hvordan man kan forholde seg til de ulike utfordringene man står ovenfor. Min favorittsesong er sesong 5 – den der Glory er The Big Bad, og den inneholder også en av mine desidert største favorittepisoder; The Body – der Buffy og gjengen må forholde seg til en helt naturlig død, og hvor vanskelig det er i forhold til å kjempe mot onde monstre. Det er noe med lyset, lydene og filteret som gjør episoden til en helt unik opplevelse. Og ja, jeg gråter hver gang.  To andre favorittepisoder er musikalepisoden Once more with feeling fra sesong 6 og Hush fra sesong 4 (som er den svakeste sesongen etter min mening, men som allikevel har noen av de aller beste episodene). Sistnevnte har ingen dialog, bare musikk. En genial episode! 

The Wire – dette må være noe av det mest realistiske som er laget innenfor TV – serie verdenen, og jeg slukte alle fem sesongene i en jafs. De ulike sesongene har ulike vinklinger, selv om vi følger den samme kjernen av politifolk og kriminelle gjennom hele serien. Vi blir godt kjent med de ulike miljøene, politikken og byråkratiet som påvirker beslutningene, medias rolle og hvordan elever blir rekruttert fra skolene for å bli lokale «kingpins»  Dette er med på å gi et godt og troverdig bilde av en by der kriminaliteten er svært høy. Det er vanskelig å trekke ut en sesong eller enkelte episoder, for The Wire må sees i en helhet for å få så godt utbytte som mulig. Jeg tror aldri jeg har blitt så rasende på karakterer og hendelser som jeg ble da jeg så denne serien, og jeg har aldri følt en så stor politikerforakt eller blitt så knyttet til badguys tidligere heller. Se den og bli provosert! Og bli glad fordi det finnes mennesker som velger å stå opp og kjempe for noe de tror på. Dette er kvalitet!

Twin Peaks av David Lynch. Genial, syk, skremmende og fascinerende er vel de ordene som mest dekker denne rare og brilliante serien. Serien begynte som en ganske forståelig krim; Hvem drepte Laura Palmer? Krydret med et helt spesielt persongalleri (Agent Cooper!), mystiske hendelser og hjemsøkende musikk så var det en ulidelig spennende serie. En svoren Twin Peaks og David Lynch tilhenger ble jeg nok da det tok av etter at morderen ble avslørt rundt episode 15 – enarmede menn, dverger som snakket baklengs, en mystisk hytte i skogen og BOB (!!!). Så utrolig skummelt og uforståelig, og så utrolig bra! 

Game of Thrones – episk og mektig fantasy der menneskelig ondskap, maktkamp, religion og krig står sentralt. Jeg har egentlig ikke så mye mer og si, egentlig… jo, det finnes DRAGEBARN!!! Sukk, lykke.

Carnivale er en serie som foregår i USA på 1920 – tallet og som handler om kampen mellom det gode og onde. Den har jeg faktisk skrevet om her, så da nøyer jeg meg med: Se den, den er fantastisk!

+ Alt annet laget av Joss Whedon: Firefly, Angel og Doll House –  fordi det er Joss og jeg liker hvordan hjernen hans er skrudd sammen – enkelt og greit.

Neste uke; mine favoritt krimserier.

Hvilke serier mener du er de beste av de beste?

Noen ganger…

… må bøkene sloss om oppmerksomheten med TV – serier. Jeg er nemlig en stor tilhenger av TV – serier på DVD – og nå Netflix – og kan fint finne på å se flere episoder på rappen. I tillegg ser jeg ofte favorittserien eller favorittepisoden om igjen og om igjen. Buffy er og blir min store, store favoritt, men også de andre seriene til Joss Whedon er blant topp ti. Av mer realistiske og provoserende serier, så er favoritten uten tvil The Wire – aldri før har jeg blitt så glad i «the badguys» eller blitt så forbannet på de som har ansvar for styre og stell.

De siste dagene har Irene Nemirovsky måtte vike noe for en ny seriedille. Jeg har nemlig så smått blitt hekta på … ehm… Pretty Little Liars… Her kan vi snakke om vanedannende! Og så er den spennende, full av intriger – og litterære referanser (og da må jeg jo bare smelte litt, ikke sant?). Pretty Little Liars er basert på bokserien med samme navn skrevet av Sara Shepard, og den handler om en vennegjeng på fem som mister kontakten etter at «dronningbien» Alison forsvinner. Et år etter forsvinningen begynner jentene å motta tekstmeldinger fra en som kaller seg A og som kjenner til saker og ting som bare jentene og Alison vet om. Hvem er denne A og hva vil h*n? Da liket av Alison blir funnet, så blir det også klart at det går en morder løs i byen. Er A morderen, eller er det bare en som vil at sannheten skal komme for en dag? Litt etter litt blir jentenes og Alisons hemmeligheter avslørt – ingen er så uskyldige som de virker.

Som nevnt ovenfor så er serien spennende og mystisk. Den inneholder akkurat nok cliffhangere til at du bare må se den neste episoden, og den er rett og slett litt sprø. Rollene spilles av skuespillere i 20 – årene som later som om de er 16, og de er nesten like troverdige som Brandon, Kelly og Dylan i Beverly Hills 90210 – med det så mener jeg at de er dyktige nok, men de fremstiller ikke akkurat den gjengse 16 – åringen. De hadde nok virket mer realistiske som 18 – 19. Men, men, det funket i Beverly Hills, og det funker her. Og så er alle storforbrukere av koffein! De har alle termokopper som de har med seg overalt, og kaffetrakteren er alltid på med nytraktet kaffe. Jeg roper høyt HURRA!!! for mine medkoffeinavhengige søstre i sjelen!! Jentene leser også sine klassikere; To Kill a Mockingbird, The Great Gatsby og Catcher in the Rye (på engelsk og fransk!) er registrert i den første sesongen – og det gjør meg så glad (selv om det er et godt stykke igjen til Gilmore Girls, men det er igjen en helt annen type serie). En siste ting som både er morsomt og litt urovekkende er at foreldrene i serien spilles av skuespillere fra serier som jeg så på da jeg var 15, 16 ++år – da de liksom skulle være på den alderen og litt til selv.. For eksempel spilles foreldrene til Aria av Holly Marie Combs og Chad Lowe, henholdsvis Piper fra Charmed og Jesse fra Life goes on -«Obladi oblada»(han som hadde HIV), mens moren til Hanna spilles av Laura Leighton fra Beverly Hills og Melrose Place. Jeg trøster meg med at det ikke er jeg som begynner å bli gammel, men at disse også var skuespillere i 20 – årene som portretterte yngre mennesker ;-). Så det.