6. desember: Lesemål 1/2016 – gjenlese bøker.

Dag 6 og faktisk andre søndag i advent! Det betyr at jula og et nytt år nærmer seg. Det er med andre ord på tide å pønske ut neste års lesemål. Her kommer første del:

Jeg går med en drøm om å vie en del av lesetiden min til å gjenlese gamle favoritter. For det er noe med å sette seg ned i sofaen med en bok man har så mange gode minner med, det er som å møte igjen en gammel, kjær venn. Og på samme måte som det stort sett alltid er hyggelig å treffe noen man ikke har sett på lenge og som man deler en felles historie med, så er det også  knyttet en del spenning til et slikt møte. Vil vi fremdeles ha noe felles? Hvordan  vil min modning som menneske (og leser) påvirke møtet? Vil møtet bli en gledesfest, eller vil vi oppdage at vi ikke har noe felles lenger og at det vi en gang delte er noe som tilhører fortiden?

I fjor leste jeg på nytt Bjørg Vik sine vidunderlige romaner om Elsi Lund. Jeg har gjenlest disse bøkene mange ganger. Elsi Lund er en karakter som jeg identifiserer meg med, samtidig som jeg knytter bøkene til konkrete episoder i livet mitt, men i fjor var det min første gang som en leser over 35 år. Det var nervepirrende, for tenk om jeg plutselig var feil leser? Tenk om Elsi og Silje fungerte bra som 15,  som 18 og som 25, men ikke som 36? At jeg på en eller annen måte hadde vokst fra Elsi Lund og hennes historie? Det hadde jo vært grusomt! Jeg hadde heldigvis ikke noen grunn til å være engstelig, for som dere kanskje vet, så var det et hjertelig gjensyn.

I året som kommer vil jeg ha et eget konkret mål om å besøke gamle favoritter. Det er noen av romanene jeg slukte som barn, ungdom og relativt ung voksen, som har vært med på å forme meg til den leseren og, muligens, den personen jeg er i dag. Noen av disse leste jeg flere ganger, andre leste jeg bare en gang – men alle har gjort inntrykk på en slik måte at de sitter i meg ennå: Anne of Avonlea av L.M Montgomery, Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas, Elskeren av Marguerite Duras, Kimen av Tarjei Vesaas og Hellemyrsfolket av Amalie Skram hører til blant disse. Og det er nettopp de romanene her jeg har lyst til å besøke igjen i 2016.

I tillegg er det to bøker jeg leste sommeren 2013, da jeg bodde alene i Paris for første gang, som jeg også vil lese igjen. Den ene er Just kids av Patti Smith fordi jeg trenger en dose med Patti med jevne mellomrom – og fordi jeg har lyst til å lese den før jeg begynner på hennes nyeste: M train. Den andre er Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable, min store 2013 – favoritt. Dette er romanen som fikk meg til å virkelig utforske Paris, som gjorde at jeg svinset rundt i ukjente – mindre turistifiserte – gater og som bidro til at jeg nå er lommekjent i de fleste områdene i byen. Den var også den romanen jeg klamret meg til når jeg i enkelte øyeblikk kjente på at jeg var pip alene i en stor by, og den var med da jeg kjente på at det faktisk er himla deilig å være pip alene i en stor by! Dette er romanen som skal få bli med på Parissommeren 2016. Og kanskje jeg endelig finner den knøttlille parken ved Belleville?

Altså:
Lesemål nummer 1/2016:
– gjenlese 9 bøker.

Gjenleser du gamle favoritter? Og har du begynt å pønske på nye lesemål? 

Mine litterære valentinere – 2014

Det er ikke det at jeg er fryktelig opptatt av Valentinerdagen, jeg synes det er mer mas fra handelstanden enn noe annet egentlig, men i år, som i fjor, har jeg laget en liste over årets litterære valentinere. Sånn bare for gøy!

 

Nå venter jeg bare på at min ordentlige valentiner (selv om han nok blir ganske grønn av å bli kalt det, han liker nemlig Valentines Day enda mindre enn jeg)  kommer hjem fra jobb; så blir det middag, armkrok og sesong 2 av House of Cards. En bra fredag, med andre ord :-).

Hvilke litterære valentinere har du?

# 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!?

Nå har september vart i en uke, og selv om temperaturen holder seg god og varm på rundt 20 grader, så er det ingen tvil; høsten er her. Bladene begynner så smått å skifte farge, det blir tidligere mørkt og det er deilig og friskt å gå til jobben. Ja, og så er det snart Oslo Bokfestival og Bokbloggtreff, selve høydepunktet!

Og siden det altså er ny måned så er det på tide med en oppsummering av hvordan lesingen og måloppnåelsen har vært i august – nei, vent litt…. Dette blir en oppsummering av juni, juli OG august! Rett skal være rett!

(Og til dere som tenker at dette kommer til å bli en ny lengdemessig rekord hos Skribleriene, så er det en liten mulighet for det. Samtidig så har jeg ikke lest ekstremt mye disse siste tre månedene, så derfor er det også en mulighet for at det ikke blir det.)

I juni, juli og august har jeg tilsammen fått lest 12 bøker. Dette er gjennomsnittlig 4 bøker i måneden, og det førte til at jeg ganske raskt begynte å sakke akterut i forhold til lesemålet om 60 bøker i året. Dette faktumet, samt det at jeg på en måte aldri klarte å hente meg inn igjen, førte faktisk til at jeg reduserte målet på GoodReads til 52 bøker…., ja, jeg vet, litt feigt, men det var et valg jeg gjorde for å motivere meg selv, komme i gang igjen på en måte, Og det hjalp, kan jeg fortelle! Pr. dag dato er jeg 2 bøker foran, og leselysten er nesten på¨topp. Hurra!!!

Varierende leselyst kan være et stikkord for min lesesommer, det andre stikkordet kan være litt varierende kvalitet. Jeg synes selv jeg har lest mye variert. Mye har også vært bra og gitt meg en god leseopplevelse, mens andre har gitt meg mindre gode leseopplevelser; enten fordi det ikke har vært noe særlig bra eller fordi det ikke har fenget meg der og da (Ja, den siste der gjelder Virginia).

Juni startet med et svært mageplask og Dan Brown sin nyeste roman Inferno, og mens jeg holdt på med den så forsvant det i alle fall to uker av juni. Da jeg endelig ble ferdig med å lese om Robert Langdon, hoppet jeg spent over til biografi/memoar – modus og storkoste meg med Patti Smith sin jordnære og nydelige hyllest til kunsten, kjærligheten og Robert Mapplethorpe: Just Kids. Denne leste jeg i forbindelse med Ingalills biografi – lesesirkel. På tampen av måneden ble det også tid til en klassiker og 1001 -roman: Til Fyret av Virginia Woolf, takket være lesesirkelen til Line. Dette var mitt første møte med Virginia, og selv om jeg ser at hun skriver drivende godt så ble den for lite engasjerende for min del. Jeg opplevde allikevel at den tente en liten gnist i forhold til å ønske og lese mer av henne, og da særlig essayene. A Room of Ones Own ble funnet og kjøpt i bokhandelen The Abbey i Latinerkvarteret.

Da juli kom hadde jeg allerede vært i Paris helt alene i en uke, og jeg hadde selvfølgelig gått til innkjøp av noen bøker. Og blant disse bøkene så var den som jeg tror kommer til å trone helt øverst på min «Best of 2013» – liste til nyttår! Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable ble både slukt, finlest og nytt til de grader. Det var en tom og trist dag da jeg lukket igjen denne mørke, flerdimensjonale og svært gode romanen, men jeg kan trøste meg med at jeg fikk gjort maksimalt ut av den mens jeg leste – blant annet brukte jeg to dager på å rusle rundt i hovedpersonenes fotspor og fikk se, for meg, nye Paris – perler. 1001 – romanen Tåpenes Sammensvergelse av John Kennedy Toole var en et godt valg etter en slik altoppslukende leseopplevelse. Den var morsom, «slem» og en tanke sår (og en dårlig samvittighet fordi jeg ennå ikke har skrevet omtalen ferdig!).

Etter to romaner trengte jeg litt memoarer igjen, og valget falt på The Most Beautiful Walk in the World. A Pedestrian in Paris. av John Baxter. «Paris og gåturer må jo være en sikker vinner for en parisofil fotgjenger som meg selv!» tenkte jeg entusiastisk i bokbutikken , betalte og gikk forventningsfull ut med en splitter ny bok i veska. Ja, så feil går det altså an å ha. Dette var ikke særlig interessant….  Bedre gikk det med lesingen av A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith/J.K. Rowling. En skikkelig god og  klassisk krim som man bare kunne synke ned i.

På slutten av sommerferien fikk jeg endelig lest Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen, og den likte jeg også veldig godt. Det er faktisk en bok som jeg håper alle vil lese, for selv om det er en personlig beretning om Trude, moren og morens sykdom, så er det også en tekst som tar opp psykisk sykdom, selvmord og  det å være ung og pårørende på en mer almengyldig måte.  Det å være ung og oppleve sorg og tap og alt det medfører var også tema i den neste boka jeg leste i august; John Green sin nydelige og realistiske Looking for Alaska. Den mannen, altså!!!

De siste ukene har jeg sluppet ut min indre geek, og ledd og kost meg med både nettserien og tegneserien om The Guild.  Felicia Day er genial – enkelt og greit!! Jeg gleder meg til mer! Helt til slutt leste jeg kriminalromanen Den mørke porten av Lars Mæhle, og selv om jeg ikke ble helt overbevist av historien, så ble jeg nysgjerrig på forfatteren og kommer til å lese mer av ham. 

Litt statistikk:

• 37 av 52 bøker lest og 36 av 52 omtaler skrevet.
• 7 av 6 1001 – bøker.
• 5 av 12 klassikere.
• 7 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 3 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Ikke så verst, ikke så verst. Jeg har faktisk nådd 3 av målene allerede! Både, Murakami, Dokufeber og 1001 – bøker – målet er nådd :-). Det betyr ikke at jeg skal la være å lese memoarer og 1001 – bøker resten av året, men da kan jeg i allefall klappe meg velfortjent på skuldra. Jeg er halvveis i grafisk roman – målet, så det er jeg også veldig fornøyd med. Jeg må nok ha litt mer fokus på klassikere og disse navngitte forfatterne… Det får jeg til!

Hvordan er måloppnåelsen din?

Jeg kikker på kort.

Min leserprofil.

Jeg lar meg inspirere av bloggerne på Bokmerker som den siste tiden har postet innlegg om seg selv som lesere. Så, uten noe mer snikksnakk, her er min leserprofil:

1. Hvilken bok leste du sist? Den siste boka jeg fullførte var Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen som jeg likte veldig godt. Den boka jeg håper jeg fullfører i løpet av dagen er Looking for Alaska av John Green – som jeg også liker veldig godt, men ikke så godt som Faen ta skjebnen.
2. Hvilken bok skal du begynne på? Dette er et vrient spørsmål, for selv om jeg alltid har løse planer om hvilke bøker jeg kunne tenke meg å lese, eventuelt burde lese, så tar jeg det også litt på impuls. Og særlig nå da lesingen generelt går litt tregt, så bør jeg nok lytte mest til impulsen og ikke bare hoppe på den neste boka jeg burde lese. Etter et The Guild – maraton på morgenen i dag, så heller jeg mest mot å lese de grafiske romanene av Felicia Day som  er en prequel til web – serien. Andre mulige bøker er Gaute Heivoll sin Over det kinesiske hav, Siri Pettersens Odins barn, A Tale for the Time Being av Ruth Ozeki og The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky.
3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i hyllene dine? Tja, det er jeg ikke sikker på. Ca 50- 50 tror jeg, muligens, kanskje….
4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende? Nei, jeg teller aldri hvor mange sider jeg har igjen i en bok, men jeg ser nok ubevisst på hvor bokmerket er plassert i boka slik at jeg får en viss formening om hvor mye jeg har igjen – særlig hvis lesingen går trått.
5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv.). Det er litt ymse. Jeg får mange tips fra andre bokbloggere og fra Booktubers, ellers så er det morsomt å gå i bokbutikker på måfå og finne ukjente perler. Lister, feks 1001 – lista, er også en inspirasjon.
6. Når er en bok for lang? En god og fengende bok er aldri for lang, men dersom jeg opplever en bok som kjedelig og lite fengende, da opplever jeg den også, stort sett, som for lang. Men dette henger sammen med min leselyst akkurat der og da, og en «kjedelig» bok kan på et annet tidspunkt være fengende – og dermed ikke virke for lang. Konklusjonen er at ingen bøker er i seg selv for lange, men at de kan føles slik når leselysten er laber, med unntak av romaner der forfatteren roter seg bort i lange forklaringer og oppsummeringer på slutten. Det er unødvendig og irriterer meg litt.
7.  Leser du like gjerne på engelsk (dersom det er originalspråket) som på norsk? Ja, det gjør jeg både fordi jeg liker å lese de på originalspråket og fordi flere av bøkene jeg leser er for eksempel ikke oversatt til norsk, Jeg leser også bøker som i utgangspunktet er skrevet på et annet språk, men som ikke er blitt oversatt til norsk, på engelsk.
8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese? Jeg synes det er vanskelig å anbefale en bok til alle, men jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å påpeke, nok en gang, at ALLE bør få med seg Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable!
9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I såfall – når gir du opp? Det har skjedd, men ikke ofte. Jeg har alltid et håp om at det skal skje noe som løfter leseopplevelsen, og det er litt dumt hvis jeg går glipp av det… Jeg har noen ganger lagt en bok til side fordi jeg ikke har klart å gi den den oppmerksomheten jeg føler den fortjener.
10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhylla di – og hvilken finnes ikke? De siste årene har jeg kjøpt mye og variert litteratur, så der det før var krim som dominerte, er det nå et mer likestilt boksamfunn av både klassikere, barne – og ungdomslitteratur, samtidslitteratur, fantasy, Sci – fi, grafiske romaner og sakprosa. Den sjangeren som ikke finnes i hyllene mine er selvhjelps – bøker, og siden jeg er veldig allergisk mot slike, så vil det ikke dukke opp noen heller :-).

Hva er din leseprofil?

 

 

La petite madame et Paris – parte 4.

Uke to alene i storbyen gikk så det suste med

– deilige dager i grønne, frodige parker – her representert ved Parc de Belleville og Jardin de Luxembourg, to fantastiske, men helt ulike parker.

– tur i fotsporene til Benjamin Constable og Tomomi Ishikawa i parisiske arkader og på Saint- Lazare. Og på let etter Operafantomet rundt operaen.

– bokjakt i The Abbey Bookshop, Shakespeare and Co og i en tilfeldig boks…..

…. og det har blitt et par bøker! Ikke alle disse da, jeg hadde med meg noen hjemmefra også ;-).

– spising av god mat og deilige macroner.

– lesing av bøker – selvfølgelig! Gjerne i en park, med en baguett – og is, det er veldig varmt!

– kaninungekos på Ile de la Cite.

Nå er mamma på besøk, så nå prøver jeg å vise henne så mye som mulig av denne fine byen.

Au revoir! 

Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable

Noe av det første jeg gjorde da jeg ankom Paris var å stikke innom noen bokbutikker. Det er noe med bøker og litteratur som gjør at alt faller på plass for meg. Er jeg stresset så kan jeg kjenne at hjertet roer seg ned, musklene i nakke og skuldre slapper av, det blir lettere  å puste på et vis.

Under et av de første bokbutikk- besøkene kom jeg over Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable.  Det var noe med omslaget som først dro meg inn; svart med et bilde av en halv sommerfugl og en halv klokke som viser tjue over tre. Begge deler viste seg å spille en sentral rolle i romanen, men det visste jeg jo ikke på det tidspunktet. At det fascinerte meg og gjorde meg nysgjerrig,  det visste jeg fra første øyekast! Da baksideteksten også viste seg å være like interessant som coveret – da var det ikke noe å lure på. Parissommeren 2013 sitt første bokkjøp var i boks! Det tror jeg faktisk må ha vært et av de beste kjøpene fra Paris noen sinne! Selv om jeg fremdeles har et skjørt og en jakke fra Parispåsken 2000 eller 2001og en haug med uleste bøker kjøpt Parisjula 2012  – men dere skjønner tegningen?  Dette var BRA!!! STRÅLENDE BRA faktisk!!! (Ferdig med overbegeistrede utropstegn, la oss bli sakelige).

Benjamin Constable er en engelskmann i Paris. Her lærer han franskmenn engelsk, samtidig som han skriver, drikker vin og henger med venninnen Tomomi «Butterfly» Ishikawa.  En dag får han et mystisk brev fra Butterfly der hun forteller ham at når han leser dette brevet så er hun død. Hun har tatt sitt eget liv, og det er ingenting han kan gjøre med det. «Alt er tatt hånd om,» skriver hun «Men du skal få laptopen min» (fritt oversatt).

Butterfly sitt selvmordsbrev er starten på en skattejakt. Som en siste kjærlig gest har hun gjemt hint og gåter på datamaskinen, på metrostasjoner, innimellom blomsterpotter og statuer – både i Paris og NY – gåter som fører til noen av de mørkeste hemmelighetene hun har og som skal hjelpe Benjamin til å forstå henne bedre. Fortvilet over venninnens skjebne og over at han ikke kunne hjelpe henne, kaster Benjamin seg ut i skattejakten – med notatbok,  vennskapelige minner og en hjemløs imaginær katt. Men jo mer han får vite om Butterfly, jo mer usikker blir han på om det i det hele tatt er noe sannhet i det, og dersom det faktisk er en sannhet i hemmelighetene – hvor mye av den Tomomi han er blitt kjent med og glad i er ekte? Og hvordan kan det ha seg at de skriftlige beskjedene han mottar fra den avdøde er så godt oppdatert på det han foretar seg?

Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable er en vanskelig roman å gi et lite resyme av – det skjer mye og det er mye som er gåtefullt, og jeg opplever også at det er vrient å skrive om hva og hvorfor jeg likte den så godt som jeg gjorde. Det er jo slik at man en gang i blant blir knyttet umiddelbart til en historie, og slik var det for meg og Benjamin Constables debutroman (Den kom ut i juni i år). Den har noe suggerende over seg. Jeg fikk en følelse av å bli dratt inn i historien umiddelbart, og til tross for – eller kanskje nettopp på grunn av – de mørke, mystiske,  ja, ganske gale premissene, så følte jeg et behov for å være i denne verdenen så lenge som mulig, og aller helst hele tiden. Jeg ville også finne ut av hemmelighetene til Tomomi Ishikawa!

Det var i utgangspunktet mysterieperspektivet som motiverte meg. Jeg er veldig glad i mysterier og skildringer av jakt på hint og tegn – og i begynnelsen, før historien får den mørke, mer alvorlige klangen over seg, så var jeg strålende fornøyd med å lese om Benjamin som letet i parker, tok metroen til ukjente steder og måtte løse gåter om Paris – det var spennende og gåtefullt,  samtidig som det var skrevet på en sjarmerende og vittig måte. Jeg må innrømme at jeg innimellom tok meg i å tenke at: «Dette med gåter og skattejakter, det klarer du på en mye mer tilfredsstillende måte enn Dan Brown, Benjamin Constable!». Og jeg hadde ikke blitt skuffet dersom det hadde vist seg at det var kun det som var Three lives of Tomomi Ishikawa. Jeg hadde likt den godt som en ren spenningsroman, men det skulle vise seg å være så mye mer ved romanen enn bare dette elementet. Og det likte jeg enda bedre!

For, til tross for spenningselementet knyttet til hva Butterfly skjuler, er dette en roman som stiller spørsmål ved hvor godt vi egentlig kjenner de vi regner som nære, og hva skjer med vennskapet dersom det vi har trodd viser seg å ikke stemme? Hvordan velger vi å forholde oss til en ubehagelig sannhet om noen vi er glad i? Hva gjør vi hvis denne personen ikke lenger lever? Skal vi hegne om våre egne gode minner eller ta til oss den nye informasjonen som en sannhet? Og til slutt, det mest fascinerende – og som fikk meg til å nærmest dåne av lykke i Jardin de Luxembourg – hva er egentlig fiksjon og hva er virkelighet? Jeg rett og slett digger hvordan Benjamin Constable i denne romanen hele tiden beveger seg mellom hva som er virkelig og hva som er fantasi. Jeg mener ikke å si at Three lives of Tomomi Ishikawa er en dokumentar, det er den absolutt ikke, men Constable leker hele tiden bevisst med fiksjon/virkelighetbegrepet. I det ytre foregår handlingen i to virkelige byer: Paris og New York – og siden jeg befinner meg nettopp i Paris så har jeg brukt et par dager på å gå i Tomomi sine fotspor, og beskrivelsene stemmer på en prikk! Og jeg vil tro at det samme gjelder for NY. Den andre veldig tydelige tingen er at hovedpersonen har det samme navnet som forfatteren, bor i Paris, som forfatteren og har en lignende jobb. Romanen er også skrevet i førsteperson  – det er altså romanens Benjamin Constable som fører ordet i romanen skrevet av virkelighetens Benjamin Constable.

Men så  – dersom vi skreller vekk det første laget, overflaten – så viser det seg i romanen at både Benjamin og Tomomi er skrivere; de skriver fortellinger, små skildringer, notater, brev, dagbøker ja, Benjamin har et uttalt mål om at han vil skrive en bok. Er det da en mulighet for at Butterfly sine nedskrevne hemmeligheter er fiksjon? At de er hennes fantasier, men ikke virkelighet? Og hva forteller egentlig det Benjamin og oss om henne? Og hva er egentlig Butterfly sin motivasjon for skattejakten i utgangspunktet?

Og forfatteren Benjamin Constable går enda et hakk videre – hva om det vi leser er en roman i romanen? Hva om dette er historien om hvordan romanen ble til? Det var så deilig å lese i en slik bok der jeg ble sittende og undre for meg selv lenge etter at jeg var ferdig med den, det var så godt å oppleve en roman som fungerer veldig godt på mange nivåer. Benjamin drar på skattejakt, jeg følte at jeg åpnet opp en skattekiste hver gang jeg satt meg ned for å lese, eller kanskje pandoras eske passer bedre?

I’ d like to write a book where the two main characters are me and you,’ I said to Tomomi  Ishikawa,  and absentmindedly organised the object on the table. Fra prologen.

Helt til slutt må jeg også nevne dialogene. Generelt synes jeg at Benjamin Constable skriver svært godt, det er lett å lese og  enkelt å komme inn i historien – og til tross for de mange lagene jeg skildrer i avsnittene over, så er det elegant gjennomført. Men dialogene, dere, både de indre, de mellom Benjamin og de andre karakterene og enveissamtalene mellom Benjamin og Cat (som er veldig kattete til en fantasipus å være, den prater for eksempel ikke menneskespråk), er kjempegode. De føles så naturlige, det er sånn en samtale mellom to venner er, eller så kleint er det faktisk å prate med noen du ikke vet hvem er  men som du allikevel må få til å stole på deg. Dialogene har noe Joss Whedonsk over seg, de er vittige og kjappe, dype og såre -med  digresjoner og referanser,  og helst litt nerdete og gjerne litt småkorka. Det er så ekte og så riktig.

«The seventies? How old are you?»
«Thirty-eight and three-quarters.»
«You’re older than I thought,» she said.
«Why, how old did you think I was?» I asked hopefully.
«Oh, maybe thirty-seven and a quarter or something,» she said, and I deflated. «Sorry, I’m not fooled by youthful looks. Are you married or divorced or anything interesting like that?»
S 175.

Karakterene i romanen er også godt utarbeidet, og framsto som ekte,  levende personer – jeg ble glad i Benjamin sin klønete sjarme, og hadde jeg hadde lyst til å bare holde rundt Tomomi Ishikawa. Og vet dere hva? Jeg klarer ikke å komme på noe som jeg kunne ønske var annerledes, jeg likte den sp utrolig godt som den var. En helt altoppslukende opplevelse!

Stort hipp hurra til Benjamin Constable for en super debut! Anbefales til alle som liker mystikk og gåter med dybde og finurligheter.

Dette bildet har ikke så mye med boka å gjøre,  men Parc de Belleville ligger i nabolaget til et av sporene til Tomomi Ishikawa.

La petite madame et Paris – parte 3: I fotsporene til Tomomi Ishikawa.

De siste dagene har jeg lest en utrolig god bok: Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable.  Jeg er ikke helt ferdig med den ennå, har sånn ca 100 sider igjen og har svært motstridende følelser. På den ene siden vil jeg bare sette meg ned et sted, en park eller en kafe og bare lese den ut for å finne ut hvordan det går, på den andre siden så vil jeg bare at historien om Tomomi og Benjamin og alt det underlige, fæle og fine skal vare i det uendelige. Jeg kjenner at det er så godt og bra å befinne seg i den verdenen som Benjamin Constable har skapt – selv om den til tider er mørk og gal – og jeg har lyst til å ha den følelsen i meg lenge.

Men som så mange andre bokbloggere  har jeg et uttalt lesemål, og dersom jeg skal nå dette målet så kan jeg ikke bli værende i denne romanen for alltid. Dessverre. Jeg har derfor kommet frem til en annen måte å holde på stemningen, og det er å gå på oppdagelsesferd i fotsporene til Tomomi og Benjamin!  Den første delen av romanen foregår nemlig i Paris, og da passer det jo helt ypperlig at jeg også befinner meg der!

I Three lives of Tomomi Ishikawa er det slik at Benjamin Constable (ja, han har det samme navnet som forfatteren) blir sendt rundt på skattejakt i Paris – og senere New York – for å finne spor eller skatter som forteller historien om venninnen Tomomis liv. Og de to siste dagene har jeg fartet rundt i byen for å se om virkeligheten og fiksjonen stemmer overens. Og vet dere hva? Det gjør den!

Here is a Parisian enigma for you: How do you walk from rue du Faubourg Montmartre to the Palais Royal on a rainy day without getting wet? (Et in Arcadia ego.) S 42

For å løse denne oppgaven drar Benjamin med metroen til Grands Boulevards for så å gå fra arkade til arkade ned til Palais Royal. I går prøvde jeg å gjøre det samme – ut på vandring med romanen som guide!

I put on my shoes and coat, then took the metro Grands Boulevards and walked up rue du Faubourg Montmartre in the pouring rain. A few hundred yards on the left I found the entrance to Passage Verdeau.  S43

Og der var den! Noen hundre meter, til venstre!  Romanen foregår i 2007, og arkaden blir beskrevet som et søvnig og tomt sted.  Det er godt mulig at det stemte da, og det passer uansett til historien, men i dag er det yrende liv, antikvariater og hyggelig stemning. Noen kunstneriske friheter er uansett helt fint.

I came out the other end, dashed across rue de la Grange Bateliere and went into Passage Jouffroy.  S 43.

Og sannelig! Ny arkade!

Back at the boulevard, I crossed and went into Passage des Panoramas. S 44

Arkade nummer tre fant jeg også!

Men her startet utfordringen: The rain was starting to soak through my clothes. Galleries Vivienne (the most glamorous Parisian arcade) was the next  covered street I could think of in this direction but it was a fair way off. S 44

Kan dere se hva som ble vanskelig for meg?

Jepp. Det sto ikke hvilken retning jeg skulle gå for å finne Galleries Vivienne! Høyre eller venstre? Jeg satset av en helt vilkårlig grunn på høyre, og gikk meg litt vill – og ikke fant jeg den riktige arkaden heller.

Men etter noe som føltes som en lang stund, så fant jeg i allefall en annen arkade :-). Jeg tror jeg vil ta den samme runden en gang til og så ta til venstre etter Passage des Panoramas.  Da er jeg ganske sikker på at jeg vil finne den riktige!

I dag bestemte jeg meg for å gå på let etter to skulpturer som er nevnt i romanen. Den ene bare som et referansepunkt, mens den andre er mer sentral i skattejakten. Turen gikk derfor med metroen til Saint Lazare, og i det øyeblikket jeg kom opp på bakkeplan kjente jeg igjen omgivelsene:

I came out through the glass – domed entrance to the metro and into Cour de Rome. (…) I passed near the statue of the suitcases, (…) S 53

Jeg kjente at jeg ble så glad da jeg fant denne skulpturen – det var virkelig en stabbel med kofferter! – og da visste jeg hvilken vei jeg skulle gå videre:

, then as I came into the Cour du Havre I could see the sculpture I was looking for – about four metres tall, from its base a single finger pointed upwards made from a hundred institutional clock faces, frozen randomly to misinform train passengers and other paasing traffic. S 53

Og der sto klokkeskulpturen foran meg i all sin sjarme!

Mission completed! (for nå). Dette var gøy!!

Bon soir!

La petite madame et Paris – Parte 2

Tenk, nå har jeg vært på egenhånd i Paris i en uke, og det har vært en vidunderlig uke med mye kos, mange opplevelser og en del gnagsår. Når jeg tenker etter så er det nok Compeed jeg har brukt mest penger på, faktisk!

For selv om jeg er en stor tilhenger av byens metrosystem, så har jeg denne uka prioritert å bruke beina. Det er så mange koselige små smetter, skjulte grønne lunger, sjarmerende kafeer og kule butikker som dukker opp bare en svinger litt vekk fra de store boulevardene. Jeg har hatt noen løse mål for hvor jeg skal de fleste dagene, men har fokusert på opplevelsene rundt å komme dit i stedet for å ta strake veien frem – så lenge jeg vet hvilken retning målet mitt ligger: høyre, venstre, på skrå, opp eller ned (ikke noe kompassbegreper her, nei), så går det finfint. Jeg beveger meg, via uendelige og spennende omveier, i den riktige retningen, og kanskje, kanskje ikke, når jeg frem dit jeg hadde tenkt. Helt uproblematisk – bortsett fra at jeg rotet meg litt bort på Montmartre, da. Havnet på «baksiden» av La Butte, men da var det jo bare å gå samme vei tilbake, og vips så så jeg noen kjente gater og bygninger igjen!

Ellers så har jeg vandret rundt i Les Marais, bydelen jeg bor i, Latinerkvarteret,  Ile de la Cite, St.Germain de Pres og Jardin des Plantes, og synes egentlig jeg har fått sett og gjort mye på en uke. Musee d’Orsey har jeg også – for første gang!! – besøkt. Anbefales!

Is, vin og bøker har selvfølgelig også blitt prioritert!  Jeg har funnet to «nye» engelske bokbutikker, i tillegg til de to gode gamle, og gjort noen skikkelige kupp – men de fortjener et eget innlegg. For nå så vil jeg bare anbefale den romanen jeg leser nå: Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable.  Så, så god!

Flere oppdateringer kommer! Au revoir!

Hvis du vil se flere bilder så er jeg på instagram. @siljeblomst