Arven fra Stonehenge av Sam Christer

Arven fra Stonehenge av Sam Christer plukket jeg med meg fra bokbordet på Bokbloggtreffet 15. september – jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta den, men den lå så alene på bordet etter paneldebatten at jeg ikke hadde hjerte til å gå fra den. Den trengte et hjem!

En mann blir slept opp til Stonehenge og drept på bestialsk vis av en gruppe kappekledde menn. Nathaniel Chase, en anerkjent skattejeger tar livet av seg kort tid etter. Kan disse hendelsene ha en sammenheng?

Gideon Chase må ta den tunge veien hjem for å ordne opp etter farens selvmord. I et hemmelig rom finner han flere dagbøker skrevet i kode, en kode som bare han og faren kan lese. Bøkene forteller om en hemmelig gruppe som i flerfoldige år har dyrket Stonehengemyten, og faren var et sentralt medlem i denne gruppen. Nå har en ny og skremmende sirkelmester kommet til makten, og rituell menneskeofring hører til i den nye praksisen.

Så forsvinner datteren til den amerikanske visepresidenten i nærheten av Stonehenge, og sommersolverv nærmer seg…

Arven fra Stonehenge er Sam Christer sin debutroman, og på baksideteksten blir boka sammenliknet med de beste thrillerne til Dan Brown. Det var også hovedårsaken til at jeg plukket opp romanen nettopp nå, som et forsøk på å komme meg ut av lesetåka som har rammet meg de siste par ukene, og jeg kan faktisk si at leselysten kom snikende tilbake. Det er ikke verst bare det!

Sam Christer har skrevet en thriller der et hemmelig samfunn spiller en sentral rolle, og jeg antar at det er her Dan Brown dukker opp.  Dette er en sammenlikning som jeg ikke kjøper helt, det skal noe mer til enn kappekledde menn som tilber noe gammelt og mystisk for å nå helt opp til en Brown på topp etter min mening. Selv om sistnevnte ikke er blant mine favorittforfattere så opplevde jeg DaVinci koden og Engler og demoner som medrivende, spennende og intense sidevendere. Man kan selvfølgelig argumentere for at Brown sin bruk av cliff – hangere så og si på slutten av hvert eneste kapittel kan bli litt for heseblesende, men det er en metode som får sidene til å fly, det er sikkert! Og det er nettopp her ett av mine største ankepunkter med Arven fra Stonehenge dukker opp. Det ble for lite medrivende og intenst! Jeg følte ikke på kroppen mens jeg leste at jeg bare måtte lese et kapittel til og pulsen holdt seg i hvilemodus gjennom store deler av lesingen. Ja, det ble litt spennende etterhvert, og jeg var nysgjerrig på for eksempel hvem Sirkelmesteren var – selv om den avsløringen var et gedigent mageplask… Men det ble aldri spennende nok.

Selv om spenningskurven ikke var så stigende som jeg hadde trodd og håpet, så var romanen i perioder heseblesende. Dessverre ikke i den forstand at det skjedde så mye som jeg måtte finne svar på umiddelbart, men heller i form av veldig korte kapitler. Jeg følte tidvis at jeg hoppet og spratt mellom personer og hendelser uten noen form for kontroll. Jeg var på politistasjonen og vips så var jeg nede i Helligdommen, og så var jeg i huset til Gideon og plutselig var jeg på en klubb i London. Hjelp! Jeg tror virkelig at Arven fra Stonehenge kunne vært tjent med lengre kapitler der vi kunne kommet mer i dybden på enkelte av karakterene, hendelsene og bakgrunnen.

Det er selvfølgelig elementer i historien som jeg likte. Hovedpersonene Gideon og Megan kunne jeg godt tenkt meg å bli bedre kjent med for de virket både interessante og relativt troverdige. Historien til Gideon og faren hans gjorde meg også svært nysgjerrig og jeg hadde ikke hatt noe i mot å få vite mer om den. Forfatteren kunne med fordel ha kuttet ned på antall bikarakterer og heller fokusert mer på dette, for slik handlingen skred frem så følte jeg at han bare sveipet over elementer som det kunne vært spennende å få vite mer om. Det jeg likte aller best, og det som jeg opplevde at forfatteren hadde mest kontroll over var selve Stonehengesekten og mystikken og ritualene som fantes rundt den. Jeg kunne nok ha ønsket å få vite enda mer om bakgrunnen, men samtidig så er nok ikke dette sjangeren for de mest dyppløyende og grundige bakgrunnshistorier og mytebygging og jeg fikk vite akkurat nok til at jeg ble fornøyd.

Så hva blir egentlig konklusjonen? Tja, boka er grei og den hjalp meg gjennom en leselei periode, men den når dessverre ikke helt opp.

Dette synes jeg om: Kong Salomos Sverd av Espen Holm.

Zev Weissmann jobber som agent i Shin Bet, Israels hemmelige sikkerhetsstyrker, og med sitt mørke utseende er han en av dem som ofte går undercover i Gaza og på Vestbredden.

Da Shin Bet mottar en mystisk film som viser en, for dem, ukjent mann etterfulgt av en bønn; Stopp ham! Barn vil dø!, setter de dette i sammenheng med flere tilfeller  av barn født med store misdannelser i nybyggerområdene. De mistenker en ny palestinsk terrortrussel, og Zev befinner seg nok en gang på Gazastripen, der han gjør alt han kan for å finne ut hvem mannen er og hva slags planer han har. Tiden er knapp, flere israelere blir rammet av uforklarlige lidelser, men snart opplever Zev ting som får han til å rokke i troen på sitt eget lands suverenitet.

Kong Salomos Sverd er den andre romanen til Espen Holm, og også den andre jeg leser. I januar 2011 leste jeg Syk Pike – en intens, spennende og tankevekkende opplevelse, og da jeg ble kontaktet av forfatteren tidligere i vinter og spurt om jeg kunne tenke meg å lese den neste romanen hans, så var selvfølgelig svaret mitt et rungende JA. Forventningene mine var i utgangspunktet høye, men da jeg leste baksideteksten: mystisk lidelse, hemmelig sikkehetstjeneste og  fanatisk religiøse mennesker –  steg forventningene enda et par hakk. Dette er stikkord som normalt pirrer nysgjerrigheten min ekstra, uansett forfatter, men siden dette er skrevet av Holm, så må jeg innrømme at jeg ble ekstra nysgjerrig! Espen Holm er, etter min erfaring, ikke en forfatter som velger enkleste utvei og  som er redd for å utfordre leserne, og det synes jeg er veldig bra! Jeg liker også skrivestilen hans godt; begge bøkene har  innslag som er nærmest poetiske og vakre, samtidig som de også har avsnitt som er brutale og groteske – og det passer veldig godt til temaene han skriver om.

Jeg må innrømme at jeg en god stund slet med å like hovedpersonen Zev, han framsto som svært rå og hadde et menneskesyn som fikk meg til å grøsse. Jeg hadde planer om å bare avskrive ham som en ubehagelig mann, men samtidig så hadde han enkelte egenskaper som ikke passet inn i den båsen.

Zev sine handlinger og  meninger er et resultat av det samfunnet han har vokst opp i, som hemmelig agent for Israels sikkerhetsstyrker og som innbygger i staten Israel er han opplært til at de må forsvare seg og at palestinerne er «fienden». Samtidig så blir ikke Zev på stedet hvil som karakter gjennom romanen. Han møter mennesker som utfordrer hans syn og det han er blitt opplært til å mene. Etterhvert så begynner han selv å stille spørsmål ved det etablerte, han begynner å tenke selv. Andre har kalt Zev sin utvikling gjennom romanen som en dannelsesreise, og det synes jeg er en beskrivelse som passer svært godt. Og selv om jeg ikke likte Zev noe særlig i deler av romanen (og det er jo ikke sikkert at det er meningen, heller?), så tror jeg på ham. Han reagerer og handler, for meg, på en troverdig måte utfra de situasjonene han havner i.

Jeg har ikke tenkt å gå inn på analyser av alle personene i romanen, men det er allikevel tre til som jeg ønsker å nevne. De to første er Zev sin bestefar Marek og dr Bisharas søster Delilah. Zev møter begge, og deres meninger spiller en stor rolle i Zevs personlige utvikling, de får han til å tenke selv og sette spørsmålstegn ved ting som han tidligere ville tatt som en selvfølge. Marek er polsk  jøde, mens Delilah er palestiner bosatt i Hebron. Og jeg må innrømme at det er disse to karakterene jeg likte aller aller best i romanen.

Den tredje personen er mannen som Zev jakter på, dr Bishara. Og der de førstnevnte setter i gang en prosess hos Zev, så er det Bishara som gir han det avgjørende dyttet mot forandring.  Som type minnet doktoren  meg veldig om karakteren Vera Lang fra Syk Pike. Begge har en holdning om at målet helliger midlet. De er villige til å ofre alt og alle for å nå målet sitt, og selv om resultatene de ønsker å oppnå er gode, så er metodene de bruker for å  nå disse målene grusomme og umenneskelige.

Som jeg nevnte tidligere, så kan Kong Salomos Sverd leses som en dannelsesroman der Zev sin personlige utvikling står i sentrum, men samtidig så er romanen en spennende thriller, der det er om å gjøre finne ut hva som gjør israelerne syke – er det terror eller en naturlig årsak? Og hvis det er terror, hvordan er den utført? Den er også politisk – vi får ta del i det politiske spillet rundt en eventuell fredsavtale og får innsikt i hvem som egentlig trekker i trådene. Og selvfølgelig ligger hele Israels historie i bunn – denne romanen er skremmende, tankevekkende og engasjerende – den rommer mye!

Jeg opplever at jeg bruker en del tid på å lese romanene til Espen Holm, ikke fordi de ikke er spennende og medrivende, men fordi de også er så komplekse. Kong  Salomos Sverd er ikke kun en ordinær spenningsroman som er  bare fenger der og da, den er så mye mer – den sitter i kroppen lenge etter at du har lukket igjen boka.

Oppsummering: Jeg innledet denne posten med å skrive om forventningene jeg hadde til denne romanen. Og for å si det slik; WOW!! Kong Salomos Sverd innfridde alle forventningene og mer til! Dette var en virkelig god roman!

Jeg har fått en ny favorittbok! Anbefales på det varmeste!

Tusen takk til Espen Holm og Gyldendal forlag for dette eksemplaret 🙂

Smakebit på søndag: Kong Salomos Sverd av Espen Holm.

Søndag = smakebit hos Mari! Og selv om jeg fremdeles har lite tid til koselesing, så henger jeg meg selvfølgelig på!  Jeg holder  fortsatt på med Kelly Keaton sin A Beautiful Evil, men siden jeg delte en smakebit fra den forrige uke, så kommer denne søndagens smakebit fra neste bok jeg har planer om å lese: Espen Holm sin thriller Kong Salomos Sverd.  Jeg leste Holm sin debutroman Syk Pike for over et år siden, og den likte jeg veldig godt, og da forfatteren tok kontakt med meg og lurte på om jeg ville lese denne, så sa jeg selvfølgelig:»Ja, gjerne!»

Baksideteksten gjør i allefall meg veldig nysgjerrig:

En uforklarlig lidelse rammer Israel, og det går særlig utover den fanatisk religiøse befolkningen i nybyggerområdene. Barn blir født med misdannelser, kvinner aborterer, og små barn sykner hen og dør. Ingen forstår hva det skyldes.

Zev Weissman arbeider som agent i Shin Bet, Israels hemmelige sikkerhetsstyrker. Med falsk palestinsk identitet tar Zev seg inn i Gaza for å spore opp kilden til terroren. Jakten bringer ham i berøring med radioaktiv stråling og sender ham ned i virvaret av tunneler og smuglerruter mellom Gaza og Egypt.

Langt der inne hører han mørkets hjerte slå. Slår det i ham selv også? Møtet med den brutale virkeligheten i Gaza sår tanker i Zev som vil få konsekvenser ikke bare for ham, men for hele Israel.

Selve smakebiten kommer fra den første siden. Vi befinner oss i Kairo, måneden er september:

På plassen nedenunder, i skyggen av et palmetre, står en kassebil og to uniformerte vakter, en av dem bevæpnet. Han ser en bil svinge inn på området. Den stopper ved rampen for vareleveranser, en kvinne stiger ut. Hjertet hans stanser.

Det er henne.

Han svelger tungt.

s 9

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari, her er også en oppskrift hvis du vil delta selv (og det håper jeg du vil) 🙂

#2: Hvordan ligger jeg an???

Ja, da var februar over, og vi er allerede noen dager inn i mars. Jeg fryder meg over lysere tider, mildere vær og lyden av snø som forvandler seg til vann og sildrer bort. Deilig, deilig!

Men dette innlegget skal ikke handle om min vårglede og lykke over at vinteren snart er forbi. Nei da, her skal det oppsummeres og konluderes, i tillegg til at et nytt månedstema skal bli introdusert! Så da er det bare å kjøre på 🙂

I følge målsettingen min så skal jeg lese 52 bøker i løpet av året, og jeg må si at jeg virkelig er godt i gang! I februar leste jeg ikke mindre enn 7 bøker, og jeg er strålende fornøyd med det. Tilsammen har jeg nå lest 12 bøker, det er i følge Goodreads 4 bøker over det jeg må lese for å nå målet. Bra lest, med andre ord 😉 Men februar var ikke bare god på det kvantitative, kvaliteten på det jeg har lest har også vært svært bra (og det er det viktigste). Hele tre romaner fikk terningkast 6, mens det dårligste terningkastet landet på 4. Siden temaet har vært Gjenferd og hjemsøkinger, så har jeg stort sett dykket ned i ulike romaner som på ett eller annet vis har noe med dette å gjøre, men måneden både startet og sluttet med romaner fra andre sjangre; fantasy og samtidsroman for ungdom med litt eventyrelementer innblandet. Mørk Engel av Laini Taylor og Monsteret kommer av Patrick Ness var helt fantastiske og ble selvfølgelig innlemmet i den ekslusive «Siljes Favoritter» – klubben. En hjemsøkt – hus – klassiker fikk også medlemskap: Shirley Jacksons The Haunting of Hill House. De fire andre bøkene var YA, og av dem likte jeg aller best The Name of the Star av Maureen Johnson; elementer som Jack the Ripper, kostskole og Ghostbusters – aktige gadgets gjorde dette til en spennende, og skummel historie. Haunting Emma – triologien til Lee Nichols startet veldig godt med Deception  – alt som minner meg om Buffy har en stor fordel når det gjelder å sjarmere meg – og denne hadde det så det holdt. Dessverre klarte ikke Lee Nichols å holde på spenningen gjennom de to neste bøkene, men alt i alt var det et smånifst og artig bekjentskap. Jeg har skrevet omtaler av alle romanene jeg har lest – så der ligger jeg veldig godt an for å få høy måloppnåelse.

Det neste målet mitt for 2012 handler om å begrense bokkjøpene mine – siden de til en hver tid truer med å spinne helt ut av kontroll. Jeg har gitt meg selv lov til å kjøpe to bøker pr måned. Etter januar mente jeg at det hadde gått ganske greit, men at det var rom for forbedringer. I februar har jeg dessverre bukket helt under for den lille stemmen som hvisker inn i øret mitt: «Den boka må du ha, Silje!» «Ååå, den har du hatt lyst på lenge, se så billig den er nå!» Jeg har ikke lyst til å si hvor mange bøker jeg konkret har kjøpt, men det er langt over 2 og litt mindre enn 13… Og jeg har ikke handlet på Mammut en gang!!! Uansett, konklusjonen må vel være at på dette punktet så har jeg veldig mye å jobbe med.

Det som er litt morsomt, er at selv om jeg har kjøpt mange nye bøker, så er det bøker jeg allerede har hatt i hylla en stund som ble lest i februar – unntaket er Shirley Jackson, men det var jo den boka jeg hadde planlagt å kjøpe. Det vil si at  den opprinnelige «skal – lese» – bunken min har minket en del (selv om… kremt… nye har kommet til…) Det synes jeg er bra!

Målet med å lese flere klassiske skumlerier har jeg også kommet i gang med i månede som gikk; The Haunting on Hill House av Shirley Jackson ble lest, fordøyd og, som nevnt, tildelt favoritt – stempel, i tillegg så har jeg kjøpt Susan Hills The Woman in Black – men den har jeg ikke nerver til å begynne på riktig ennå.

Siden Haunting Emma er en triologi, så har jeg også begynt på målet om å starte på minst 3 UF – serier jeg allerede har hatt i hylla en stundDenne serien har jeg også fullført.

Jeg har ikke lest Dickens, Rushdie eller grafiske romaner i februar, men skal komme sterkere tilbake i forhold til disse målene. Det er jo hele 10 måneder igjen av 2012 – så det skal jeg klare fint ;-).

Konklusjonen for februar er at jeg er godt i gang med flere av målene mine, og det er jeg strålende fornøyd med. Jeg ser også at jeg må jobbe mer for å klare å begrense bokkjøpene, men, ja, … (Jeg har ingen unnskyldning – det bare skjer).

Temaet for mars blir litt annerledes enn i februar. Jeg opplevde at det ble veldig intenst å nesten bare lese bøker om hjemsøkinger og spøkelser – jeg ble rett og slett litt mettet. Misforstå meg rett – jeg er fremdeles veldig glad i slike romaner, men jeg har oppdaget at jeg trenger litt variasjon. Den siste gjenferdaktige romanen jeg hadde planer om å lese var The Dead of Winter av Chris Priestley, det er en tynn liten bok som i stemning er blitt sammenliknet med The Woman in Black – og jeg har nå holdt på med den i snart en uke – og er på side 21!! Det går trått, med andre ord – ikke fordi boka er treg, jeg har bare gjort andre ting  – de siste dagene har jeg og mannen for eksempel trasket rundt i Gøteborg og feiret en litt forsinket bryllupsdag – så lesing er ikke blitt prioritert i vinterferien. Jeg velger derfor å legge fra meg den boka og starte på ny frisk med ny måned og nytt tema!

Og temaet denne måneden er…. tamtamtam (trommevirvel)… OPPFØLGERE! I den siste tiden har det kommet flere oppfølgere til bøker jeg leste og likte i fjor, og de vil jeg lese nå i mars (og selv om de er nye, så ble de bestilt og betalt i desember – så ikke noe sprekk forløpig ;-)).

Bøkene jeg vil lese i mars er følgende:

  • A Beautiful Evil av Kelly Keaton – oppfølgeren til Darkness Becomes Her.
  • Fever av Lauren DeStefano – oppfølgeren til Wither.
  • Wings of the Wicked av Courtney Allison Mouton – oppfølgeren til Angelfire.
  • Kong Salomos Sverd av Espen Holm – ikke en oppfølger, men bok nummer to fra forfatteren av Syk Pike
  • Pride av Rachel Vincent – Shifters #3.

Så marslesingen vil både inneholde gresk mytologi, dystopia, thriller, Buffy – aktig fantasy og Shiftere. Jeg gleder meg til å sette i gang! Hvordan ligger du an i forhold til lesemålene dine? Og har du noen spesifikke leseplaner for mars?

Boktema: Denne boka leser jeg akkurat nå.

Det er torsdag og tid for Anettes boktema. I dag skal vi fortelle litt om boka eller bøkene vi leser akkurat nå.

Jeg leser, og har lest en stund, på Ally Carter sin Herlig Uærlig. Katharina Bishop – 1. klasses svindler. Det er både en lettlest og festlig ungdomsbok, så det er ikke derfor lesingen går litt tregt for tiden, det er bare mye annet som skjer i disse førjulstider 🙂

I Herlig Uærlig møter vi Katharina ‘Kat’  Bishop som er oppvokst med en far som er kunsttyv, og som tok tidlig på seg rollen som farens hjelper. Når boka starter har hun, på uærlig vis selvfølgelig, kommet inn på en av USAs mest prestisjetunge kostskoler og prøver å leve et ærlig liv. Det går ikke i lengden, og da faren urettmessig (?) blir beskyldt for å ha stjålet kostbare kunstverk fra en mafioso setter Kat og vennene hennes å frikjenne faren og stjele tilbake maleriene.

Jeg er på de siste sidene, så en omtale kommer nok i morgen eller lørdag. Siden jeg er i «lese – på – norsk» – modus for tiden så heller jeg veldig mot å starte på Chevy Stevens’  thriller Fortsatt savnet eller Lotte & Søren Hammer sin krimroman Udyr etter denne.

Hvilke bøker leser du akkurat nå?

Bildet er lånt fra Bokelskere.

Filmen som skal ses i løpet av helga.

Black Swan er den nye filmen til Darren Aronofsky, og den første av filmene hans jeg ser etter at den fantastiske og grusomme Requiem for a dream kom og slo meg i magen en gang tidlig på 00 – tallet. Så det har tatt sin tid før jeg har turt å nærme meg noe av denne regissøren igjen, men nå er jeg klar!

A ballet dancer wins the lead in «Swan Lake» and is perfect for the role of the delicate White Swan – Princess Odette – but slowly loses her mind as she becomes more and more like Odile the Black Swan, daughter of an evil magician.

Kilde: www.imdb.com

Filmen er en psykologisk thriller, og den har blitt rost opp i skyene.  Hovedrollen spilles av Natalie Portman.

 

 

Vakkert og spennende! Gleder meg til i morgen!