#3/2014: Hvordan ligger jeg an?!?

Vi er godt inne i april, og det er på høy tid å gjøre opp status for lesemålene i mars. Jeg hadde håpet av skriveoverskuddet jeg boblet over med i februar skulle strekke seg inn i måneden etter også, men der tok jeg styggelig feil. Jeg gikk rett og slett inn i en periode med lite skrivelyst, og det førte til at jeg dro med meg flere anmeldelser til langt ut i mars. Det er jo i utgangspunktet ikke slik jeg at jeg ønsker at det skal være, målet mitt er å få skrevet om bøkene jeg har lest fortløpende – men noen ganger så går ikke det.

Gjenbruk!

 

Jeg skal ikke gå veldig inn på hvorfor jeg ikke har vært Silje Superblogger, men hovedårsaken er nok at alt det fysiske rotet med esker i alle rom og julepynt på soverommet, gjorde at jeg ikke fikk roen til å sette meg ned foran dataen. En annen årsak er True Detective – en av de aller beste TV – seriene jeg har sett på lenge (og som naturlig  nok førte med seg kvelder der jeg heller prioriterte armkrok og maratontitting, enn skriving av anmeldelser og andre bokrelaterte ting). Oppussingen nærmer seg slutten, så jeg regner med at det blir lettere denne måneden. (Bortsett fra at Doctor Who er tilbake, da – og A game of thrones – de må jeg jo se :-)).

The Doctor is back! Og da MÅ man faktisk bare ta et bilde av TV-en. Sånn er det.

Men, selv om skrivelysten har vært litt fraværende, så har leselysten vært på topp. Og det er tilfredsstillende å kunne sette kryss på flere av delmålene mine! I mars leste jeg 6 bøker, og siden det er mer enn hva jeg normalt leser på en måned, så er jeg veldig fornøyd med det. Totalt i 2014 har jeg nå lest 17 bøker, og det er, i følge Goodreads 6 bøker foran målet om 42 leste bøker. Kvantitativt veldig bra, med andre ord.

Hvordan er det så med kvaliteten og variasjonen? Jo, mars var bra på den måten også. Den aller første boka jeg leste var i forbindelse med Dokufeber – målet mitt. Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården gir en oversiktlig og lærerik innsikt i hvordan den norske stat har forholdt seg til annerledeshet, og hvordan mange av de aller svakeste i samfunnet har opplevd å bli misbrukt og oversett av de som i aller største grad burde ha tatt vare på dem. En god og tankevekkende bok som de aller fleste burde få med seg. Neste bok ut var den nerdete og morsomme (men med alvorlige undertoner) Sci . fi – romanen Ready Player One av Ernest Cline. Jeg storkoste meg med alle referansene og den handlingsmettede historien!

Etter at jeg hadde fullført Cline sin roman, så måtte jeg bare ha enda litt mer science- fiction. Valget falt på den nye norske ungdomsromanen Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen, første bok i dystopien Beta, og jeg ble ikke skuffet. Selv om det er tydelig at forfatterne er godt kjent med internasjonale ungdomsdystopier, så klarer de allikevel å sette sitt eget særpreg på historien. Den er fartsfylt og spennende, og jeg gleder meg til å lese mer.

I mars var det også tid for runde to i Bjørgs bokhyllelesingsprosjekt, og denne gangen var temaet Afrika. Etter noe leting i hyllene endte jeg opp med Albert Camus sin debutroman Den fremmede. Dette var mitt første møte med både forfatteren og hans filosofi, og selv om jeg ikke ble helt revet med, så har jeg lyst til å prøve meg på flere av Camus sine verker etterhvert. At boka både regnes som en moderne klassiker OG er en 1001 – bok var en kjær bonus.

Selv om Flukten og Den fremmede er helt forskjellige, både i forhold til målgruppe og tema, så er de begge ganske mørke, og etter at jeg var ferdig med dem så kjente jeg at jeg hadde behov for noe helt annet, noe lysere og annerledes. Mørkets symmetri av Audrey Niffenegger var kanskje ikke direkte lys – den har helt klart et gotisk preg og inneholder både død og spøkelser – men den var på en måte mørk på en helt annen måte. Jeg skal skrive en anmeldelse av den i løpet av uka, men for nå så nøyer jeg meg med å si at den var god og snål. Siste bok ut var den boka som traff meg aller hardest; Rene Denfield sin debutroman The Enchanted er både fæl og rå, samtidig som den er magisk og vakkert skrevet. Jeg er sikker på at den vil havne blant årets favoritter når den tid kommer, og det er store muligheter for at den også vil være å finne på favorittlista uavhengig av tid. Så god var den!

Som dere ser så ble det mye mørk litteratur på meg i løpet av mars, og jeg synes det er helt fint. Temaene, skrivestilene og målgruppene har, som nevnt, vært veldig ulike, men felles for de alle er (med unntak av Ready Player One, som er mer morsom underholdning) at de har en mørk nerve i seg som har passet godt for meg og min leselyst denne måneden.

Litt statistikk:

• 17/42 bøker lest, 15 anmeldelser skrevet.
• 2/10 klassikere.
• 2/12 1001 – romaner.
• 1/5 Dokufeber – bøker
• 3/5 Sci – fi – bøker.
• 2/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 6  OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 4 norske 2014 – bøker

Hvordan ligger du an?

Silje goes Sci – fi – samleinnlegg: Eggjakt og ny norsk dystopi.

De siste ukene har jeg med skrekkblandet fryd flydd igjennom to bøker i forbindelse med Sci – fi – målet mitt, og fått en ny soleklar favoritt og en som ligger og vaker blant favorittene i sjangeren ungdomsdystopi! Det er ikke verst?!

Ready Player One av Ernest Cline.

Ready Player One av Ernest Cline er en geek – fest av dimensjoner som alle som enten digger dataspill og/eller er glad i 80 -tallet spesielt (men også litt senere tider) må få med seg. Egentlig tror jeg faktisk at de aller fleste har fått den med seg, den kom ut i 2011 på engelsk og på norsk året etter, så det er nok bare jeg som er treg. Men – nå har jeg lest den og jeg nikoste meg igjennom de 374 sidene. Pur nerdelykke!

Kort fortalt er romanen en fremtidsfortelling der menneskeheten har brukt opp det meste av jordas ressurser (og det er strengt tatt ikke et usannsynlig senario). Fattigdommen herjer og de aller fleste velger å tilbringe det meste av tiden sin i den digitale verdenen OASIS. Her kan de være sosiale, handle, jobbe, spille og gå på skole. Da den eksentriske skaperen av OASIS dør, viser det seg at han har gjemt et påskeegg inne i sitt eget univers. Den som løser de kryptiske gåtene og tilslutt finner egget vil arve alt.

Historien starter fem år etter at eggjakten begynte, da Wade; 18 år gammel, foreldreløs, fattig og dedikert egg – jeger, klarer å løse den første gåten og plutselig befinner seg på toppen av score – boardet. Jakten intensiveres, og han og to andre uavhengige jegere må kjempe mot tiden og et lass av spesialtrente konkurrenter fra et stort konsern, for å løse de neste gåtene og tilslutt finne egget. Kampen er ikke bare for å vinne heder, ære og rikdom, men også for OASIS sin fremtid som et sted for alle.

Ready Player One er en spennende og morsom roman med et enormt driv. Selv om vi innledningsvis får et stort hint om hvordan det hele vil ende, så opplevde jeg at jakten på egget både var nervepirrende og intens. Jeg følte at jeg var en del av spillet, en av eggjegerne, og det var en morsom opplevelse.

Selve historien er nesten som et eventyr der kampen mellom det gode – de selvstendige eggjegerne, den ekte fansen – og det onde – det verdensomspennende multiselskapet som vil bruke arven til å begrense tilgangen til OASIS – står sentralt. Heltene, Wade, Aech og Art3mis, må gjennom en rekke prøvelser for å nå målet, og på veien møter de mye motstand. Som tradisjonelle eventyrhelter er de også på ulike måter outsidere, og de må etterhvert samarbeide for å nå målet.

Et moment som gjorde romanen til en umiddelbar favoritt hos meg var alle de popkulturelle referansene. Siden skaperen av OASIS var en svoren 1980 – talls – nostalgiker, så er det flest referanser fra dette ti-året, men det også fra eldre og nyere  tid. Både spill, filmer, personer, TV – serier, musikk og bøker – alt har fått plass. Noen spiller store roller, for eksempel da Wade befinner seg inne i filmen WarGames og må spille rollen til Matthew Broderic ned til minste detalj. Andre er bare morsomme påfunn som da Wade, full av kjærlighetssorg, stiller seg opp med boomblaster foran det virtuelle vinduet til Art3mis og det faktum at han har et Firefly – romskip som heter Vonnegut. Og så utrolig mye mer. En himmel for referansenerden i meg! Ingen av referansene virker påtatt, de er godt implementert i historien og tilfører den noe helt eget.

Boka er godt skrevet, historien er originalt gjennomført og skildringene av OASIS er fantastiske – jeg kunne godt ha tenkt meg å tilbringe noen dager der inne, for å si det sånn. Er det forresten noen som vet om det er laget et kart over dette universet – det hadde vært gøy å se de ulike planetene og temaene visualisert.

Jeg ble hekta og anbefaler selvfølgelig boka på det varmeste!

Her er anmeldelsene til Julie, Silje, Marianne og Linn. Si gjerne i fra om det er flere :-).

Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen

Flukten  av Torborg Igland og Amund Hestsveen er noe så sjelden som første bok i en norsk dystopi – serie for ungdom, og som med Ready Player One så ble jeg ganske fort hektet på denne historien også.

Vi befinner oss i Norden 60 år frem i tid. Landegrensene er visket ut og staten Skandia har har samlet alle de nordiske landene til ett rike. All særegenhet og kultur er fjernet; kunst, musikk og litteratur er forbudt. Naturen er farlig, vannet er giftig. De aller fleste vokser opp uten familier i Dormer, deres minste bevegelser blir overvåket av det altseende nettverket SYS og alle må gjennom en skolegang som fjerner all motstand og tvil til samfunnet, der de blir opplært til å bli gode borgere. Etter endt skoleløp blir de ti beste ved hver skole plukket ut. Som utvalgt får de en mulighet til å gjøre militær karrière og til å få gode jobber. Alle de andre blir satt på toget og sendt nordover, til et sted der ingen har vært, men som visstnok skal gi alle en ny sjanse.

I dette samfunnet vokser rebellen Kodak, den Skandiatro Livni og den priviligerte (har en familie) Jor opp. De går i samme klasse, og tiltross for at de har så ulik bakgrunn, er de nære venner. Da tiden for utvelgelsen nærmer seg får Kodak og Jor vite en grusom hemmelighet som endrer alt.

Flukten er en svært spennende og handlingsdrevet dystopi som jeg hastet meg igjennom på få dager, og jeg tror ikke jeg har vært like oppslukt i en bok i denne sjangeren siden jeg leste Veronica Roth sin Divergent. Jeg får inntrykk av at forfatterne har satt seg godt inn i nyere, utenlandske ungdomsdystopier under skrivingen av denne, for mange av elementene vi blir presentert for kjenner jeg igjen fra blant annet nevnte Divergent, Hunger Games av Suzanne Collins og Matched av Ally Condie. Samtidig så er dette absolutt ikke en kopi, Igland og Hestsveen har satt sitt eget, originale stempel på historien, jeg vil nesten si et nordisk stempel, for det er noe særnorsk/nordisk med skildringene av for eksempel naturen og områdene. Det liker jeg utrolig godt!

Samfunnet og samfunnstrukturene som forfatterne har skapt er både godt og grundig bygd opp, og vi møter en stat og en statsledelse som hegner om lydighet, struktur og likhet, og som arbeider hardt med å utrydde den frie tanke og selvstendighet. Det er noe veldig elitistisk over Skandia, og jeg merker at det pirrer nysgjerrigheten min voldsomt at vi kun får avslørt små doser av bakgrunnshistorien gjennom undervisningen elevene får på skolen – som selvfølgelig er fortalt kun fra statslederens ståsted. Siden dette er del en i en serie så regner jeg med at mer blir avslørt i de neste bøkene.

Selv om hele romanen er handlingsmettet fra første side, så synes jeg det er veldig bra at forfatterne allikevel tar seg god tid til å gi oss lesere oversikt over samfunnet (som jo er helt nytt for oss) og til å gjøre oss kjent med særlig hovedpersonene og karakterene rundt dem. Dette gjøres på en naturlig måte og jeg får ikke noe inntrykk av informasjonsdumping. Det blir aldri kjedelig, for det hender ting hele tiden, men samtidig får man mulighet til å komme nær Kodak, Livni og Jor. Dette synes jeg er en styrke, for når det begynner å tetne skikkelig til for dem, så bryr man seg, som leser, så mye mer. Jeg opplever også at karakterene, både hovedpersonene og flere av bipersonene, er godt utviklet med særegenheter og dybde. Vi kommer selvfølgelig ikke tett på alle, og det er flere som jeg ser frem til å bli bedre kjent med – både gode og ikke fullt så gode – etterhvert som historien utvikler seg.

Flukten er veldig mørk, og til tider er den både grusom og voldelig –  og det liker jeg. Grusomhetene og volden er der som en naturlig del av det skrekkregimet som Skandia jo er. Det blir aldri spekulativt, men noe som man reagerer på og føler avsky over.

Et lite irritasjonsmoment; kapittel – titlene minner for mye om de vi finner i Nancy Drew og liknende bøker, og jeg synes ikke de passet inn i romanen. De virker litt barnslige og unødvendige.

Torborg Igland og Amund Hestsveen har skrevet en svært god dystopisk roman og jeg gleder meg til å lese mer!  Anbefales!

Takk til Gyldendal for dette eksemplaret.