Lesemål 3/2016: Bokhyllelesing.

I går avslørte Hedda årets temaer i lesesirkelen Bokhyllelesing og jeg har bestemt meg for å delta på alle ni. Sånn bare for å smelle til, liksom – og fordi jeg har planer om å gjøre en skikkelig jafs i hyllene mine og lese de bøkene jeg allerede har – samt de som er på vei i posten, og dermed kjøpt og betalt – pr 31.12.15.
Målet er å lese 30 av disse bøkene i 2016, inkludert Bokhyllelesingen.

Den første runden starter allerede om to uker, og temaet er bøker med rødt omslag. Jeg har valgt å satse på trippelkryss og skal lese Zadie Smith sin 1001 – roman, On Beauty. Akkurat denne fine, røde utgaven har jeg bare hatt et halvt år, men den norske utgaven har stått i hylla siden den ble utgitt på begynnelsen av 2000 – tallet.

I den neste runden skal vi lese ei tysk bok, og i den forbindelse vil jeg lese The Visitation av Jenny Erpenbeck. Hva den handler om er jeg litt usikker på, men den skal være interessant og merkelig – og det er jo spennende å gå inn i en bok temmelig uvitende.

Runde tre handler om middelalderlitteratur, og her jukser jeg. Ali Smiths How to be both ble gitt ut i 2014, men en del av romanen foregår på 1400 – tallet. Det er middelalder godt nok for meg – og så vil jeg så gjerne lese Ali Smith.

Temaet til runde fire er å lese en novelle – eller diktsamling fra 2000- tallet. Her er jeg usikker, men jeg tror jeg lander på en relativt ny novellesamling: By light we knew our names av Anne Valente. Magisk realisme, rosa delfiner og nordlys høres ut som perfekt lektyre i bursdagsuka mi.

Femte runde; midt i Parissommeren 2016, handler om svensk og dansk litteratur. Og da passer det bra med Tove Ditlevsen og Barndommens gate. Siden den er en dansk klassiker, så gir jeg meg selv dobbeltkryss også – for naboskapets skyld. Ja, og så elsket jeg De gjorde et barn fortred.

I den sjette runden skal vi lese en oppfølger. Jeg har tenkt å lese de to første romanene i Gilead -trilogien til Marilynne Robinson i løpet av året siden jeg leste vidunderlige Lila i fjor. Jeg regner derfor både Gilead og Home som oppfølgere selv om de kom først. Hvilken som blir lest i uke 33 vet jeg ikke, men en av dem blir det.

Tema nummer sju er er norsk drama og jeg tror det blir noe av Ibsen som jeg ikke har lest, mens jeg under runde åtte: Nobelprisvinnere, mest sannsynlig kommer til å lese Døden i Venezia av Thomas Mann.

Helt til slutt er det koserunden eller bonusrunden om du vil; julebok. Jeg tror desember er perfekt for å  følge Emily videre i Emily climbs av L.M. Montgomery. Og sjekk det omslaget! Skikkelig julestemning!

Hvilke bøker hadde du valgt deg? Og har du lest noen av disse?

#2/2014: Hvordan ligger jeg an?

Årets aller korteste måned er vel overstått, og våren begynner å snike seg på plass – sånn ca, i alle fall. Her hos meg ligger det fortsatt noe snø, men det er med stor tilfredsstillelse jeg ser at det synger på siste verset. De første hestehovene er observert, og alt er egentlig bare helt bra.

Og siden det nå er mars, så er det igjen tid for en vurdering av hvordan forrige måned har vært på bokfronten. Hvor mange kryss er det blitt? Hvor mange 2014 bøker er fortært og aller viktigst; klarte jeg å komme meg ut av lesetørken jeg slet med i januar?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JAAAAAA!!! Og det er så fryktelig deilig å slå fast at i løpet av februar sine 28 dager klarte jeg å lese hele 8 bøker! Det vil si at jeg faktisk har lest flere bøker enn det jeg pleier på en helt vanlig måned! *Klapp på skuldra*. Lesingen har gått som en lek og jeg har, som «Silje leser» illustrasjonen viser, sprutet over av leseglede og leselyst. Slike måneder er gull verdt!

Den aller første romanen jeg leste hører hjemme i Silje goes Sci – fi – prosjektet mitt. Steelheart av Brandon Sanderson var en lett og underholdende bok, akkurat som jeg trengte der og da. Jeg likte veldig godt verdensbyggingen til forfatteren selv om jeg nok ikke ble like imponert over skrivestilen hans. Uansett så tror jeg at jeg kommer til å lese den neste boka i denne serien når den kommer ut.

Etter å ha lest om onde superhelter og menneskene som kjemper mot dem var det tid for Bjørg sin bokhyllelesing. Temaet var nordisk litteratur fra 1900 – tallet, og valget mitt falt på en av de bøkene som har stått aller lengst i hyllene mine ulest: De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Denne romanen tok pusten fra meg, og selv om jeg opplevde den som ubehagelig og vond å lese, så var den også så utrolig vakkert skrevet. Det å føle seg mørebanket etter å ha lest en liten roman på under 200 sider, sier noe om hvor kraftfull den er.  En av månedens største leseopplevelser, rett og slett! 

Jeg kjente, naturlig nok, et stort sug etter å lese litt lystigere litteratur etter bokhyllelesingen, og Where’d you go, Bernadette av Maria Semple hørtes ut som en slik roman. Og det var den også, i tillegg til så utrolig mye mer. Jeg ble oppriktig glad i både Bernadette og datteren Bree, og det varme forholdet dem i mellom. Jeg opplevde også at måten historien var formidlet på, ga den en ekstra dimensjon. Bra bok! Det samme kan jeg dessverre ikke si om Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde. Jeg gikk inn med ganske høye forventninger, men de ble ikke innfridd. Romanen i seg selv er realistisk nok, og den tegner er troverdig bilde av hvordan det er å være mellomleder i Oslo politiet. Dessverre blir det ikke noe god kriminalroman av at alt er helt autentisk, det må være en spenningskurve også. Det manglet Rohdes krimdebut.

Neste bok ut ble 1001 – romanen Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, og dette er en av de aller beste romanene jeg har lest noen sinne. Jeg gråt da jeg ikke hadde flere sider igjen, og jeg måtte ta i bruk virkelig store ord for å beskrive leseopplevelsen min og historien om Leo, Alma og de andre karakterene. Etter at jeg hadde grått meg tom, begynte jeg på en ny norsk barnebok; Bjørn Ingvaldsens Tryllemannen. En velskrevet, viktig og vond bok om omsorgsvikt og overgrep som jeg håper når ut til mange. Februar ble avsluttet med den sjarmerende og gode Fangirl av Rainbow Rowell. Sjelden har jeg vel kjent meg så godt igjen i en karakter som jeg gjorde i hovedpersonen Cath.

I februar gikk også startskuddet for den første samlesingen i Bokbloggerprisens historie. Første bok ut var Lisa Aisato sin flotte bildebok Fugl. Siden jeg hadde ansvar for denne samlesingen fikk jeg mulighet til å fordype meg i bildebøker som sjanger, og det var spennende og interessant å få muligheten til å hente opp gammel kunnskap om bildebokanalyse. Engasjementet for prisen og boka var stor hele måneden, dere kan lese flere anmeldelser her.

Litt statistikk:

• 11/42 bøker lest, 10 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 1/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 1/5 Sci – fi – bøker.
• 1/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 4  OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 2 norske 2014 – bøker

Ikke så verst, egentlig :-).

Hvordan ligger du an?

Kort og utrolig godt: De gjorde et barn fortred av Tove Ditlevsen

Første roman i Bjørg sin Bokhyllelesing er ferdiglest, og selv om jeg lot den stå på vent i hyllene mine i hele 15 (!) år, så er jeg glad for at jeg nå endelig fikk lest Tove Ditlevsens debutroman fra 1941 De gjorde et barn fortred. 

Tittelen er av en slik kaliber at du med en gang forstår at det ligger noe mørkt og vondt mellom sidene – skjult i et vakkert og poetisk språk. Og det stemmer helt. Ditlevsens skildringer av den 19 – år gamle Kirsten som opplever at det er noe som skiller henne fra sine jevnaldrende, at hun på en måte har «arr i sjelen» og som påvirker henne i forhold til berøring og sex, og hennes selvransakelse for å finne svaret som hun vet ligger fortrengt inne i henne, er utrolig sterk og smertefull.

Ditlevsen har et veldig suggerende språk som trekker meg med inn i historien som blir fortalt. Det gir en egen stemning, en tung og fortettet stemning der mye blir sagt på få sider. Jeg opplever at språket noen ganger er på grensen til å være pompøst, men jeg synes det er en stil som fungerer særlig godt i skildringene av Kirstens følelser rundt overgrepet hun bare så vidt kan ane. Det gjør at Kirstens følelser av ubehag rundt disse vage minnene blir mine følelser av ubehag også.

Hun ville snakke om disse forferdelige hendene, men hun følte det som om de når som helst, hvis hun lot dem få stige opp til hennes bevissthets overflate, kunne heve seg i all sin gjennomsiktige gru og legge seg iskaldt og lammende over hennes hjerte og stanse dets slag. s 47

Det å skrive en roman om ettervirkningene av et seksuelt misbruk av et barn, er noe som jeg tror er veldig vanskelig, iallefall å skrive en historie som ikke blir for grafisk og spekulativ. Det synes jeg at Tove Ditlevsen klarer med bravur i De gjorde et barn fortred. Og det at hun gjør det så tidlig som i 1941 er også veldig imponerende! Selve overgrepet blir bare antydet, og det er et grep som jeg synes passer veldig bra til historien. I store deler av romanen vet jo ikke Kirsten helt hva som har skjedd heller, det er mer en følelse av at noen har gjort henne urett, samt at hun får noen ufullstendige blaff av minner som det der og da ikke er lett å forstå meningen med. På sett og vis er romanen en detektivhistorie også, der Kirsten er detektiven som går på jakt i sitt eget indre for å finne ut hva som har skjedd og hvem som er ansvarlig. Kirsten fremstår som veldig skjør i store deler av romanen, men det var med stor gruglede at jeg leste de siste kapitlene der hun faktisk oppsøker overgriperen. Det er sterkt og opprivende, men så utrolig tøft og sterkt gjort!

Selv om romanen i hovedsak handler om et overgrep, hvordan en slik hendelse vil påvirke en persons utvikling både psykisk og fysisk og hvordan man kan finne styrke til å faktisk løsrive seg fra en slik opplevelse, så tar den også opp hvordan det er å leve i fattigdom i København på 1930 – tallet, klasseskille med arbeiderklassen kontra middelklassen og ideologi. Jeg ser mer på dette som et bakteppe som forteller hvordan samfunnet var på den tiden. Den skildrer også forholdet mellom barn og foreldre som kanskje ikke var så uvanlig, men som på samme tid verken er sunt eller godt. Tittelen Man gjorde et barn fortred peker, for meg, på at det ikke bare var overgriperen som gjorde Kirsten urett, men også foreldrene som ikke evner å se at datteren har opplevd noe som ikke burde skje.

Jeg opplevde lesingen av Man gjorde et barn fortred som veldig psykisk utmattende. Jeg følte at hjertet mitt ble røsket ut, trampet på og stappet inn igjen. Jeg kjente at Kirstens historie trakk meg ned og ga meg pustebesvær. Det var akkurat som om boka la seg oppå meg og dro meg under i et svart hull det var vanskelig å komme seg opp i fra. Jeg ble skikkelig påvirket mens jeg leste, og jeg kjenner at alle disse følelsene presser seg frem i meg nå mens jeg skriver om den. Jeg er helt sikker på at dette er en roman som vil sitte igjen i brystet mitt i lang tid fremover, og jeg er like sikker på at jeg kommer til å lese den igjen – vond, rystende og vakker som den er.

Anbefales på det aller sterkeste!

Eli, Lena og Karin (gamlebloggen) har også skrevet om denne romanen.

Bokhyllelesing 1: Skandinavisk bok fra 1900 – tallet.

Da er det klart for den første uka i Bjørg sitt nye leseprosjekt; Bokhyllelesing, der vi leser bøker som har stått ulest i bokhyllene altfor lenge. Det som gjør at dette prosjektet er annerledes enn mange, mer tilfeldige, «Off the shelf» – utfordringer, er at vi skal plukke ut bøker innenfor bestemte temaer.

Denne første gangen er det for eksempel en skandinavisk bok fra 1900 – tallet, mens de neste temaene er bok fra Afrika, europeisk klassiker, engelskspråklig forfatter, bok opprinnelig utgitt på spansk, bok fra Asia, bok fra 2000 – tallet og Nobelprisvinnere.

Jeg har foreløpig meldt meg på fem av disse. Denne uka fordyper jeg meg i Tove Ditlevsens debutroman fra 1941:  De gjorde et barn fortred – ikke sant dette er en vakker – vond tittel? Halveis inne i boka, så kan jeg bekrefte at det også gjelder innholdet: vakkert skrevet, smertefullt å lese:

Og denne natten vandret Kirsten gjennom sin barndoms grå gater for å finne den største sorg og den frykteligste urett. Men hun måtte gjennom alt sammen. Ikke være redd, ikke være feig. Ikke skyve noe til side mer, alt måtte opp i dagens klare lys for at hun skulle finne det som hadde gjort henne livredd og vergeløs, og gjøre seg til herre over det. S 68

I uke 12 skal jeg, i forbindelse med temaet Bok fra Afrika, lese Den fremmede av Albert Camus, deretter skal jeg prøve meg på den europeiske klassikeren Lolita av Vladimir Nabokov i uke 18. Så tar jeg en lang pause, helt frem til uke 36, da jeg skal delta på temaet Bok fra Asia. Jeg velger meg den Haruki Murakami romanen som har stått aller lengst i hylla: Trekkoppfuglen. Uke 42 avslutter jeg Bokhyllelesingen med en Bok fra 2000 – tallet, nærmere bestemt Christopher Rice sin The Snow Garden.

Det disse bøkene har felles, med unntak av Lolita, er at de har stått i hyllene mine i mer enn 6 år – ulest. Ditlevsen har faktisk stått urørt i 15 år! Det betyr at den har fått vært med på 4 flyttinger!

Hvilken bok har stått lengst ulest i hyllene dine? Og hvor lang tid er «lengst»?