Tankespinnerier og lite leselyst (Hæ!?!).

Takk for sist til alle jeg var så heldig å få hilst på under lørdagens bokbloggtreff!

Jeg er så glad for at jeg fikk  være med på å arrangere dette og at det ble en suksess – og mye av det er jo selvfølgelig takket være alle dere fabelaktige bokbloggere som hadde mulighet til å komme. Som alltid når det er mange som treffes, så får man ikke snakket like mye med alle, og jeg vet med meg selv at det var flere jeg hadde lyst til å snakke mer med enn det jeg fikk. Men neste gang 🙂

Siden lørdagen har debattene rast rundt omkring i blogglandia, og det er morsomt og interessant å lese alle innleggene. Jeg har kommentert litt her og der, men har ikke planer om å komme med noen store innspill i denne posten. Lise har jobbet hardt for å samle de forskjellige postene, så de kan dere finne her. Men en ting har jeg allikevel lyst til å si, og det er en ting som er knyttet til den typen person jeg er.

Da setter jeg i gang; Jeg er en svært utviklingsorientert person, med det mener jeg at jeg hele tiden er ute etter å utvikle meg og bli bedre i det jeg gjør. Jeg føler meg aldri utlært, jeg liker å få nye impulser og tar gladelig i mot både råd, tips og vink  – noen velger jeg å følge, mens andre blir forkastet. Jeg tror at denne holdningen gjør at jeg stortrives i for eksempel jobben min – jeg har det gøy og spennende hver dag! Dette er noe som jeg drar med meg inn i  bloggingen også. Jeg har for eksempel ikke blogget mer enn et år og ni måneder, men på den tiden har jeg utviklet meg mye som skriver. Fra å skrive korte, enkle (men begrunnede) omtaler, skriver jeg nå mye mer fritt, lengden er blitt – ja – mye lengre og jeg føler at jeg begynner å finne min stemme. Betyr det at jeg vil lene meg tilbake og tenke at sånn skal det være, sånn skal Siljes Skriblerier se ut nå og for alltid? Nei, selvfølgelig ikke! Jeg kan alltids bli bedre, utvikle meg, finne nye måter å gjøre ting på, nye poster, nye temaer – og så videre.

(Jeg vil tro at det er rundt her at dere begynner å lure: Var det ikke bare en liten ting hun skulle nevne? Har hun skrevet seg helt bort? KOM TIL POENGET!!! Og ja, jeg er der snart.)

Line skrev et svært godt innlegg forrige uke som mange har lest og kommentert – jeg også.  Det jeg oppfattet som noe av essensen i denne posten var kvaliteten på inneholdet i et innlegg/bokomtale; Hva er det som gjør at en omtale er god? Og nå kommer jeg endelig til poenget! Innlegget til Line fikk meg til å reflektere over nettopp dette; hvordan skriver jeg mine omtaler? Er det noe som kan gjøres annerledes? Begrunner jeg så godt som jeg egentlig ønsker? Jeg tenker at en slik bevisstgjøring er viktig for alle oss som skriver om bøker, uansett hva slags profil vi ønsker å ha. Vi må ta oss tid til litt selvrefleksjon i ny og ne, nettopp for å unngå at vi stagnerer og for å sikre at vi utvikler oss som skrivere og lesere. Dette er i allefall noe som er svært viktig for meg, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene. Jeg tror rett og slett at jeg avslutter denne delen med å sitere fra min egen kommentar hos Rose – Marie:

Så, min konklusjon må rett og slett være; hipp hurra for slike innlegg som setter i gang tankespinneriet og som løfter det vi holder på med opp og setter det i en sammenheng!

Jeg merker forøvrig at jeg har vært litt positivt utladet etter helga, tankene har flydd hit og dit og jeg har hatt problemer med å samle meg om lesing. Det har dessverre I Capture The Castle fått merket. Jeg synes at boka så langt er utrolig sjarmerende og god, men jeg tror jeg må legge den fra meg for å lese noe mer sidevendersk for øyeblikket. Akkurat nå føler jeg meg mer mottakelig for litt koder, symboler og munker i form av den Dan Brownske Arven fra Stonehenge av Sam Christer. Den lå så ensom og forlatt på bokbordet på lørdag, at jeg bare måtte adoptere den.

Jeg håper at alle har hatt en strålende helg, med eller uten bokbloggtreff, og så håper jeg vi ses til samme tid neste år 🙂

Akkurat nå….

… jobber jeg meg sakte, men sikkert igjennom The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald, første roman ut i Silje Goes Classic – prosjektet mitt. Jeg liker romanen veldig godt, men til tross for den beskjedne lengden, merker jeg at jeg bruker mer tid på å lese disse sidene enn på å lese for eksempel mursteiner som A Game of Thrones. Jeg tror det har noe med skrivestilen å gjøre, i tillegg til at jeg må venne meg til 1925 – sjargongen.

Ingen kan forresten si at klassikertemaet ikke tas seriøst av denne bloggeren! Alle bøkene som er bestilt den siste tiden har faktisk dette stempelet, og jeg kan si at jeg ser frem til å lese dem alle sammen. De jeg tror jeg gleder meg aller mest til for øyeblikket er I Capture the Castle av Dodie Smith, The Man of Property av John Galsworthy og A Town Like Alice av Nevil Shute. Har dere lest noen av disse? Og hva syntes dere eventuelt om dem?

Som dere skjønner så er august sitt bokkjøpbegrensningsmål tapt for lenge siden. Iveren min etter å sjekke posten og det store gliset jeg får når det ligger en pakke eller to og venter på meg er nok ganske avslørende for de som kjenner meg godt (les: mannen). Jeg har en greie med at jeg ikke sier så mye om bøkene jeg har kjøpt før jeg har de i hende. Det førte til følgende replikkveksling i går (skrevet i dramatisk form):

(Silje og mannen sitter i bilen. Silje har handleposer og veske i fanget.)

Silje: Du kan ta varene, så sjekker jeg postkassa.

Mannen: OK.

(Mannen går ut av bilen og rundt til Siljes side. Han åpner døra og tar posene. 

Silje går til postkassen. Hun låser opp og smiler stort.)

Mannen: Var det noe spennende?

Silje (Vinker med to pakker): Pakker! Til meg!

Mannen (ler og rister på hodet): Bombe.

(Silje smådanser bortover mot bilen og mannen.)

Silje: Jeg lurer på hvilke bøker det er?

Mannen: Hvor mange bøker har du egentlig bestilt?

Silje (uskyldig): Nok…

Mannen: Nok?!? Oj, nå ble jeg engstelig!

Silje (enda mer uskyldig): Ikke nok nok, men nok for nå – nok.

The end – for nå.

En annen ting jeg har tenkt på er 1001 – lista. Jeg har med varierende suksess deltatt på to av bøkene i Lines lesesirkel.  Nå har det seg ikke slik at jeg kun har lest to av 1001 – bøkene. Langt der i fra, det er blitt en god del opp gjennom årene, og på bakgrunn av bøkene jeg har plukket ut til klassiker – prosjektet, så vil det bli enda flere de neste månedene.

Jeg kan ikke si at jeg har forsket og lest meg grundig opp på denne lista, men det er faktisk noen ting jeg har lurt på og prøvd å finne svar på – uten å lykkes. Kanskje det er noen av dere som kan hjelpe meg? Det jeg har undret meg mest over er hvilke kriterier som ligger til grunn for at nettopp disse bøkene har havnet på 1001 – lista. Jeg tenker da spesielt på de romanene fra 1990 – tallet/2000 – tallet som er der. Nærmere bestemt enkelte av disse bøkene. Hvilke da? The Devil and Miss Prym og Veronika Decides to Die, begge av Paulo Coelho. Jeg har ikke lest disse romanene, og må innrømme at jeg er en smule skeptisk til Coelho sine bøker. Jeg er helt sikkert også bittelitt fordomsfull, for jeg tar meg i å lure – er virkelig disse bøkene av samme kvalitet som bøkene til Margaret Atwood, Paul Auster, Don DeLillo og Salman Rushdie? Hvis de er det, så skal jeg nok sjekke dem ut etterhvert, kanskje (OK, der slo fordomfullheten inn litt igjen.., beklager).

Jeg blir i allefall veldig glad for å høre deres meninger, både i forhold til kriterier generelt og Coelho spesielt.

Ellers så koser jeg meg med et gjensyn med Gilmore Girls – den er både jentete, nerdete og proppfull av litteratur: