Silje goes Sci – fi – samleinnlegg: Eggjakt og ny norsk dystopi.

dystopiDe siste ukene har jeg med skrekkblandet fryd flydd igjennom to bøker i forbindelse med Sci – fi – målet mitt, og fått en ny soleklar favoritt og en som ligger og vaker blant favorittene i sjangeren ungdomsdystopi! Det er ikke verst?!

Ready Player One av Ernest Cline.

Ready Player One av Ernest Cline er en geek – fest av dimensjoner som alle som enten digger dataspill og/eller er glad i 80 -tallet spesielt (men også litt senere tider) må få med seg. Egentlig tror jeg faktisk at de aller fleste har fått den med seg, den kom ut i 2011 på engelsk og på norsk året etter, så det er nok bare jeg som er treg. Men – nå har jeg lest den og jeg nikoste meg igjennom de 374 sidene. Pur nerdelykke!

Kort fortalt er romanen en fremtidsfortelling der menneskeheten har brukt opp det meste av jordas ressurser (og det er strengt tatt ikke et usannsynlig senario). Fattigdommen herjer og de aller fleste velger å tilbringe det meste av tiden sin i den digitale verdenen OASIS. Her kan de være sosiale, handle, jobbe, spille og gå på skole. Da den eksentriske skaperen av OASIS dør, viser det seg at han har gjemt et påskeegg inne i sitt eget univers. Den som løser de kryptiske gåtene og tilslutt finner egget vil arve alt.

Historien starter fem år etter at eggjakten begynte, da Wade; 18 år gammel, foreldreløs, fattig og dedikert egg – jeger, klarer å løse den første gåten og plutselig befinner seg på toppen av score – boardet. Jakten intensiveres, og han og to andre uavhengige jegere må kjempe mot tiden og et lass av spesialtrente konkurrenter fra et stort konsern, for å løse de neste gåtene og tilslutt finne egget. Kampen er ikke bare for å vinne heder, ære og rikdom, men også for OASIS sin fremtid som et sted for alle.

Ready Player One er en spennende og morsom roman med et enormt driv. Selv om vi innledningsvis får et stort hint om hvordan det hele vil ende, så opplevde jeg at jakten på egget både var nervepirrende og intens. Jeg følte at jeg var en del av spillet, en av eggjegerne, og det var en morsom opplevelse.

Selve historien er nesten som et eventyr der kampen mellom det gode – de selvstendige eggjegerne, den ekte fansen – og det onde – det verdensomspennende multiselskapet som vil bruke arven til å begrense tilgangen til OASIS – står sentralt. Heltene, Wade, Aech og Art3mis, må gjennom en rekke prøvelser for å nå målet, og på veien møter de mye motstand. Som tradisjonelle eventyrhelter er de også på ulike måter outsidere, og de må etterhvert samarbeide for å nå målet.

Et moment som gjorde romanen til en umiddelbar favoritt hos meg var alle de popkulturelle referansene. Siden skaperen av OASIS var en svoren 1980 – talls – nostalgiker, så er det flest referanser fra dette ti-året, men det også fra eldre og nyere  tid. Både spill, filmer, personer, TV – serier, musikk og bøker – alt har fått plass. Noen spiller store roller, for eksempel da Wade befinner seg inne i filmen WarGames og må spille rollen til Matthew Broderic ned til minste detalj. Andre er bare morsomme påfunn som da Wade, full av kjærlighetssorg, stiller seg opp med boomblaster foran det virtuelle vinduet til Art3mis og det faktum at han har et Firefly – romskip som heter Vonnegut. Og så utrolig mye mer. En himmel for referansenerden i meg! Ingen av referansene virker påtatt, de er godt implementert i historien og tilfører den noe helt eget.

Boka er godt skrevet, historien er originalt gjennomført og skildringene av OASIS er fantastiske – jeg kunne godt ha tenkt meg å tilbringe noen dager der inne, for å si det sånn. Er det forresten noen som vet om det er laget et kart over dette universet – det hadde vært gøy å se de ulike planetene og temaene visualisert.

Jeg ble hekta og anbefaler selvfølgelig boka på det varmeste!

Her er anmeldelsene til Julie, Silje, Marianne og Linn. Si gjerne i fra om det er flere :-).

Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen

Flukten  av Torborg Igland og Amund Hestsveen er noe så sjelden som første bok i en norsk dystopi – serie for ungdom, og som med Ready Player One så ble jeg ganske fort hektet på denne historien også.

Vi befinner oss i Norden 60 år frem i tid. Landegrensene er visket ut og staten Skandia har har samlet alle de nordiske landene til ett rike. All særegenhet og kultur er fjernet; kunst, musikk og litteratur er forbudt. Naturen er farlig, vannet er giftig. De aller fleste vokser opp uten familier i Dormer, deres minste bevegelser blir overvåket av det altseende nettverket SYS og alle må gjennom en skolegang som fjerner all motstand og tvil til samfunnet, der de blir opplært til å bli gode borgere. Etter endt skoleløp blir de ti beste ved hver skole plukket ut. Som utvalgt får de en mulighet til å gjøre militær karrière og til å få gode jobber. Alle de andre blir satt på toget og sendt nordover, til et sted der ingen har vært, men som visstnok skal gi alle en ny sjanse.

I dette samfunnet vokser rebellen Kodak, den Skandiatro Livni og den priviligerte (har en familie) Jor opp. De går i samme klasse, og tiltross for at de har så ulik bakgrunn, er de nære venner. Da tiden for utvelgelsen nærmer seg får Kodak og Jor vite en grusom hemmelighet som endrer alt.

Flukten er en svært spennende og handlingsdrevet dystopi som jeg hastet meg igjennom på få dager, og jeg tror ikke jeg har vært like oppslukt i en bok i denne sjangeren siden jeg leste Veronica Roth sin DivergentJeg får inntrykk av at forfatterne har satt seg godt inn i nyere, utenlandske ungdomsdystopier under skrivingen av denne, for mange av elementene vi blir presentert for kjenner jeg igjen fra blant annet nevnte Divergent, Hunger Games av Suzanne Collins og Matched av Ally Condie. Samtidig så er dette absolutt ikke en kopi, Igland og Hestsveen har satt sitt eget, originale stempel på historien, jeg vil nesten si et nordisk stempel, for det er noe særnorsk/nordisk med skildringene av for eksempel naturen og områdene. Det liker jeg utrolig godt!

Samfunnet og samfunnstrukturene som forfatterne har skapt er både godt og grundig bygd opp, og vi møter en stat og en statsledelse som hegner om lydighet, struktur og likhet, og som arbeider hardt med å utrydde den frie tanke og selvstendighet. Det er noe veldig elitistisk over Skandia, og jeg merker at det pirrer nysgjerrigheten min voldsomt at vi kun får avslørt små doser av bakgrunnshistorien gjennom undervisningen elevene får på skolen – som selvfølgelig er fortalt kun fra statslederens ståsted. Siden dette er del en i en serie så regner jeg med at mer blir avslørt i de neste bøkene.

Selv om hele romanen er handlingsmettet fra første side, så synes jeg det er veldig bra at forfatterne allikevel tar seg god tid til å gi oss lesere oversikt over samfunnet (som jo er helt nytt for oss) og til å gjøre oss kjent med særlig hovedpersonene og karakterene rundt dem. Dette gjøres på en naturlig måte og jeg får ikke noe inntrykk av informasjonsdumping. Det blir aldri kjedelig, for det hender ting hele tiden, men samtidig får man mulighet til å komme nær Kodak, Livni og Jor. Dette synes jeg er en styrke, for når det begynner å tetne skikkelig til for dem, så bryr man seg, som leser, så mye mer. Jeg opplever også at karakterene, både hovedpersonene og flere av bipersonene, er godt utviklet med særegenheter og dybde. Vi kommer selvfølgelig ikke tett på alle, og det er flere som jeg ser frem til å bli bedre kjent med – både gode og ikke fullt så gode – etterhvert som historien utvikler seg.

Flukten er veldig mørk, og til tider er den både grusom og voldelig –  og det liker jeg. Grusomhetene og volden er der som en naturlig del av det skrekkregimet som Skandia jo er. Det blir aldri spekulativt, men noe som man reagerer på og føler avsky over.

Et lite irritasjonsmoment; kapittel – titlene minner for mye om de vi finner i Nancy Drew og liknende bøker, og jeg synes ikke de passet inn i romanen. De virker litt barnslige og unødvendige.

Torborg Igland og Amund Hestsveen har skrevet en svært god dystopisk roman og jeg gleder meg til å lese mer!  Anbefales!

Takk til Gyldendal for dette eksemplaret.

 

 

Bøkene du MÅ lese!

Her om dagen kom jeg over et innlegg på bloggen til Elida der hun forteller om noen bøker som hun mener at må leses. Som en ekte bokpusher så har jeg til enhver tid bøker som jeg tenker at andre bare må lese – helst med en gang – så jeg ble inspirert til å lage min egen liste.

bøkersommåleses

Noen av de bøkene jeg nevner under – som seg hør og bør bøker som alle MÅ lese, så har jeg selvfølgelig lånt bort en del.

Bestselgere:

Jeg er veldig glad Kate Morton og som Elida velger jeg meg Den glemte hagen – den er nydelig. I samme gate er den like nydelige Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons, selv om jeg er usikker på om den ble en bestselger. Det burde den bli, i allefall. Ja, og så Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda, den glemte jeg nesten!

I en litt annen sjanger, men like fullt en roman som solgte i bøtter og spann, er Da Vinci koden av Dan Brown. Sidevender til tusen og perfekt dersom du vil ha noen spennende timer med kodekrim (Strengt tatt ikke en bok du MÅ lese, men jeg likte den godt og anbefaler den videre).

Klassikere:

Tidligere leste jeg en god del klassikere, da helst nordiske, og etter noen år der jeg har fordypet meg i andre sjangre, så har jeg igjen begynt å lese disse gode gamle romanene igjen. En som jeg har nevnt mange ganger allerede her i Skribleriene og som jeg av hele mitt hjerte mener at alle MÅ lese er Emily Brontë sin Stormfulle Høyder. Fantastisk, enkelt og greit! The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald, The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark, Little Women av Louisa May Alcott, Alice i eventyrland av Lewis Caroll, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Kimen av Tarjei Vesaas mener jeg også er obligatoriske 🙂

Krim:

Krim er en av mine favorittsjangere. Gi meg en rufsete etterforsker med en fortid,et eller flere groteske og morbide drap og en spennende og vanskelig sak – ja, da er jeg fornøyd. I det siste har jeg også blitt mer oppmerksom på at en rufsete etterforsker ikke trenger å være hovedkriteriet for at en krim blir bra, det funker også strålende med en rik og kjekk økokrim-etterforsker. Jeg snakker selvfølgelig om Milo Cavalli og romanene Metallmyk og Smertehimmel av Asle Skredderberget! Bøkene til Frode Granhus; Malstrømmen og Stormen er også bøker som jeg håper flest mulig får lest. Av de gode gamle traverne så er Staalesen en stor stor favoritt, og Skriften på veggen er den jeg liker aller best.

Fra virkeligheten:

Jeg har jo et eget mål om å lese flere dokumentarer og memoarer, og gjennom Dokufeber så har jeg kommet over flere perler. For eksempel Howards End is on the Landing av Susan Hill er en bok om bøker, nei rettelse, den er en fabelaktig bok om bøker (i motsetning til Tolstoy and the purple chair som jeg leser nå…). Andre veldig gode dokumentarer er Stasiland av Anna Funder og Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Den beste av de beste er allikevel en bok som jeg leste i 2009 og som ennå sitter i meg som en sterk, tankevekkende, vàr og verdig liten bok; På vegne av venner av Kristopher Schau.

Og så en egenkomponert kategori #1: Barne- og ungdomsbøker:

Jeg har en stor forkjærlighet for gode bildebøker og bøker for barn og ungdom. Det har jeg hatt så lenge jeg kan huske – og siden jeg er så heldig at jeg jobber med barn så kan jeg bruke denne forkjærligheten til å gi elevene mine gode lesestunder. Bildebøkene om Ruffen av Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen, I Morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen og Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix er favorittene. Av bøker for eldre barn så kommer jeg ikke utenom Skyggeserien til Maria Gripe og Den mørke materien av Philip Pullman. Faen ta skjebnen av John Green, Glasskår, Vrengt og Svidd av Harald Rosenløw Eeg, Jellicoe Road av Melina Marchetta og Divergent og Insurgent av Veronica Roth er noen – svært forskjellige – ungdomsbøker som også passer godt for oss voksne.

Jeg kommer ikke til å ha en egen fantasy kategori, men jeg mener fullt og helt at alle bør lese A Song of Ice and Fire av George R.R.Martin, The Name of the Wind av Patrick Rothfuss og Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor.

Dette er mine anbefalinger. Hvilke bøker mener du at alle bør lese?

Lest i Paris: Orkideer og demoner.

Aller først; GODT NYTT ÅR til dere alle sammen! Håper dere hadde en flott kveld helt etter deres egen smak! Mannen og jeg tilbrakte inngangen til det nye året på en heidundrendes og morsom jazz – elektronika- konsert i Les Halles, Paris, og det var knallbra!

Som de siste innleggene forteller så er det vel ingen tvil om hvor handlefokuset mitt lå under Parisoppholdet! Jeg endte opp med en liten diskre overvekt på vei hjem, men 1,5 kg over er jo ikke så mye, er det vel? Men denne posten skal ikke handle om hvilke bøker som ble kjøpt, i stedet skal jeg fokusere på de to romanene som jeg fikk lest i juleferien min. Bøkene er i to ulike sjangre; Orkideens hemmelighet av Lucinda Riley er en roman i samme stil som Kate Morton sine romaner – mer om dette om et øyeblikk -, mens Glassdemonen av Helen Grant er en spenningsroman for ungdom. Den første boka har jeg en del å snakke om, mens den andre har jeg mindre å si noe om. 

orkideerOrkideens hemmelighet av Lucinda Riley kjøpte jeg etter at jeg hadde slukt og likt Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomon i sommer, og jeg tenkte at dette ville være en roman som kanskje ville tilfredsstille det lille suget jeg fikk etter flere romantiske, spennende og rørende historier fra 2. verdenskrig og tiden etter, Kate Mortonske – historier som blander fortid og nåtid på en god måte, og som inneholder hemmeligheter og skjulte lidenskaper. Og både omslaget og baksideteksten virket lovende – jeg var ganske sikker på at jeg hadde funnet en Mortonsk og Solomonsk perle. Om det faktisk var tilfellet? Njei – ikke helt, dessverre.

Historiene som fortelles i Orkideens hemmelighet er fengende og spennende, og det var skjebner som rørte ved meg og som satt i meg en god stund etter lesingen. Jeg likte godt å bli kjent med Julia, den plagede konsertpianisten som etter et voldsomt tap flykter fra Frankrike til hjemmelige trakter i England. Jeg fikk også sansen for bestemoren hennes og Kit, arvingen til det erverdige godset Warthon Park. Historien til den eldre generasjonen; Olivia og Harry Crawford og tjenerne Bill og Elsie (besteforeldrene til Julia) var også interessant. Det var i det hele tatt mye med selve innholdet, selve premissene som jeg likte, og jeg opplevde at det var noe ekstra til stede i fortellingen som burde fått meg til å synke motstandsløst ned i romanen. Men så  var det den der gjennomføringen da, evnen til å få de gode – om enn ikke helt originale – ideene til å bli noe mer, evnen til å sette ideene og tankene ut i livet, til å skape et troverdig univers der leseren faktisk kan lukte orkideene, kjenne fuktigheten i Bankok på huden og kjenne karakterenes gleder, sorg og bitterhet – for tro meg, her er det flust av følelser å ta av. Dette synes jeg ikke forfatteren får helt til i denne romanen, og det synes jeg er så trist – potensialet er jo der!

Jeg nevner både Kate Morton og Natasha Solomon tidligere i denne posten, og en sammenlikning mellom disse tre forfatterne er uunngåelig. Dessverre kommer Lucinda Riley, for meg, til kort på alle områder. Der Morton ganske så subtilt og diskre tvinner sammen trådene fra fortid og nåtid, legger Riley ut hint like elegant og forsiktig som en elefant som danser ballett, og der Solomon får meg til å bli så betatt av en av sine karakterer at det kiler i magen når han blir beskrevet, og som tryller frem skildringer som gjør at jeg blir en del historien hun forteller, så skaper Riley en distanse mellom meg og det som skjer i romanen – språket er for svulstig for meg og jeg henger meg opp i små detaljer som irriterer; for eksempel at de tre sentrale mannlige karakterene støtt og stadig får øynene fylt med tårer – hallo!. Jeg føler at disse småtingene skaper en barriere mellom meg som leser og historiene, og denne barrieren ødelegger for den gode leseopplevelsen Orkideens hemmelighet kunne vært. Jeg kjenner at jeg blir litt sur her jeg sitter, og jeg føler meg faktisk litt snytt.

I forhold til terningkast så vippet jeg stort sett mellom en toer og en treer, men på grunn av noe – uforutsett!! – som skjer på de siste sidene, samt skildringene av Olivias festligheter i London så ble det en treer. Ja, sånn kan det gå. Ellikken, AskeladdenKnirk , Solgunn og Elida har også skrevet om boka.

Glassdemonen av Helen Grant er, som nevnt, en spenningsroman for ungdom. Vi møter den

Louvre

Louvre

17 årige Lin som flytter fra England til den tyske landsbygda der faren skal forske på de myteomspunnede glassmaleriet Allerheiligenglasset. Mystiske ting skjer, mennesker blir funnet døde med glass rundt seg og Lin føler at noen er ute etter henne. Er det Bonschariant, demonen som i følge myten hjemsøker glasset, eller er det noen som ikke ønsker at glassmaleriet skal bli funnet?

Jeg har de siste årene lest en god del ungdomslitteratur. Mange av dem har jeg likt svært godt, og flere av dem er også blant favorittbøkene mine. Felles for de YA romanene jeg har likt aller best er at de er velskrevne, komplekse og at de kan passe for lesere i alle aldere. Jeg opplever ikke at Glassdemonen er blant disse. For meg blir dette alt for enkelt og rett frem, mysteriet er heller ikke spesielt godt utviklet; det hele virker for tilfeldig og vinglete – er det meningen at det skal være en paranormal grøsser eller en krim? I tillegg opplevde jeg løsningen som usannsynlig og lite gjennomtenkt. Den minner meg en del om «krimbøkene» fra Starletklubben/TL – klubben som jeg leste som liten, der det skjer mye merkelige ting gjennom hele historien, før det plutselig blir avsluttet med en brå slutt på mysteriet. Det som allikevel er mitt største ankepunkt med Glassdemonen er fortellerstemmen. Synsvinkelen er 1. person, og fortelleren er Lin – det er forsåvidt greit, men siden Lin ser tilbake og forteller sin opplevelse av det som skjer, så blir det veldig mange slike frempek:

Akkurat der tok jeg feil. Det kunne gjøre stor skade – jeg visste det bare ikke da. s 85

Det blir faktisk for mange, og i stedet for å skape spenning og et ønske om å lese videre – som nok er intensjonen – så blir det bare slitsomt. Terningkast to…. jupp…

Hva leste du i juleferien?

Bokbloggturneen: Erebos av Ursula Poznanski

Denne uka skal det blogges om thrilleren Erebos av Ursula Poznanski i forbindelse med Cappelen Damms bokbloggturne, og jeg er den som skal starte ballet. I morgen kan du lese hva Tiril synes om den.

Noe merkelig er i ferd med å skje med Nicks skolekamerater. En etter en dukker opp på skolen og på trening søvndrukne og med rødsprengte øyne – hvis de da i det hele tatt kommer. Mystiske, firkanta pakker skifter eiere og gåtefulle blikk og tegn utveksles. Det er et nytt dataspill kalt Erebos som er årsaken, og spillet er så unikt og spesielt at ingen har lov til å snakke om det til noen.

Da Nick selv blir vervet, slår det ham at spillet er utrolig bra laget. Det kan nesten virke som om det kjenner hver og enkelt spiller, det vet hva du heter, hvilke interesser du har og om du skjuler noe. For å stige i gradene og for å få mulighet til å bli en del av spillets indre sirkel i den siste avgjørende kampen, må deltakerne utføre oppdrag. Oppdrag som skal utføres i det virkelige livet. I starten er det ganske så uskyldig – verving av nye spillere, flytting av pakker fra et sted til et annet og bilder som tas i smug. Skillet mellom spill og virkelighet blir svakere, og Nick finner at han blir mer og mer hekta, Så får han et nytt oppdrag – han skal drepe en virkelig person…

Erebos av Ursula Poznanski er en vanvittig spennende og vanedannende roman! Fra det øyeblikket jeg leste det første kapittelet var jeg, i likhet med Nick, hekta – og jeg må også innrømme at jeg garantert hadde vært blant dem som gjerne skulle ha spilt dette spillet dersom det hadde eksistert (i allefall før jeg fikk vite om alle bivirkningene).

Det første som slår meg med denne romanen er at den er så full av driv. Jeg opplevde at jeg hele tiden ble jaget videre og videre i handlingen. Det som hender både i virkeligheten og særlig i spillet føles så ekte – jeg er der, side om side med Nick – og jeg må kjempe mot zombiesauer og turnere mot både vampyrer og barbarer. Som Nick er jeg også oppsatt på å komme videre; både i spillet og i boka, samtidig som den gnagende følelsen av at tingene slettes ikke er som først antatt blir større jo flere sider jeg blar om. Vil jeg egentlig vite hva som lurer seg i Erebos sitt indre? Hva er det for noe mørkt og marerittaktig som skjuler seg i spillet? Og hva er det egentlige formålet? Er det bare for moro? Selvfølgelig ville jeg vite hva Erebos skjulte! Det ble etterhvert den største drivkraften for lesingen – å finne ut hvordan alt henger sammen.

Det jeg likte aller best med romanen var faktisk selve spillet. Det var det som gjorde meg nysgjerrig, som dro meg inn og som nesten ikke slapp taket. Det var spillet som skremte meg og som gjorde at jeg kunne puste lettet ut og tenke «Det er bare en bok, Silje, et slikt spill finnes ikke«. Spillet ble for meg en hovedperson – en pulserende, tenkende og livsfarlig organisme som jeg bare måtte få vite mer om. De virkelige karakterene, Nick, Emily og Victor, m.fl er godt tegnet og jeg følte at jeg kom inn på dem, men sammenliknet med Erebos så ble de allikevel bare bipersoner. Gode bipersoner, ja, sympatiske, reale og kloke også – men allikevel ble de i store deler av romanen satt litt til side i forhold til det episke og massive spillet som vi får ta så stor del i. Jeg synes egentlig det er et lurt knep av forfatteren, som leser blir man faktisk like hekta på spillet som det deltakerne blir! Det blir dermed lettere å forstå det forholdet alle spillerne, på hver sine måter, har til spillet, fordi du opplever det selv. Erebos suger deg inn og hypnotiserer deg!

Da jeg tilslutt kom til veis ende og kunne lukke igjen romanen, var det med et fornøyd sukk – dette var en slutt som fungerte, som fikk samlet alle tråder og som fikk det usannsynlige til å blir sannsynlig. For det er jo selvfølgelig ikke en realistisk roman som Ursula Poznanski har skrevet, selv om rammen; ungdomsmiljø i London og gaming er realistisk. Men på sine egne premisser er boka Erebos troverdig, den er velskrevet og den er rett og slett veldig god! Anbefales!

Min tid kommer av Nina Vogt – Østli

Jeg snikstartet på julitemaet Bøker anbefalt av andre bloggere og leste Min tid kommer av Nina Vogt – Østli de siste dagene i juni. Den fikk jeg lyst til å lese etter at jeg leste Julies gode omtale i april. Jeg ble ikke skuffet!

Fra baksideteksten:

Hvis du ble kjent med en jente på nettet som sa hun var fra fremtiden, ville du…

ledd av henne?

trodd på henne?

tenkt at hun var gal?

Hans Petter gjør ingen av delene. Han er bare takknemlig for at noen vil ha kontakt med ham. Livet er tøft når du er nederst på skolens rangstige. Når moren din blir stadig mer fraværende. Faren din skuffer. Læreren din bare bidrar til mobbingen. Og skolens bølle er ute etter deg. Neste spørsmål: Hva ville du gjort hvis jenta fra fremtiden fortalte deg at noe forferdelig kom til å skje – og du kanskje kunne hindre det?

Min tid kommer av Nina Vogt – Østli er en roman på knappe 200 sider, men det er en sterk og foruroligende historie som fortelles på disse sidene. Hans Petter går i 10. klasse, han bor sammen med moren sin og har sporadisk kontakt med faren. Han liker å se filmer og spille dataspill på fritiden, mens han på skolen forsøker å være mest mulig usynlig. Hans Petter har blitt mobbet siden han gikk på barneskolen, men har de siste årene holdt seg unna radaren til plagåndene. Det som holder ham oppe er at han en dag skal vise mobberne og de andre hvem han virkelig er. Men så skjer det noe; skolens største bølle, Andreas, har igjen fått øynene opp for at Hans Petter eksisterer, samtidig som  Hans Petter får kontakt med ei jente som påstår at hun er fra fremtiden. Noe kommer til å skje og det vil få store og ødeleggende konsekvenser for mange generasjoner.

Jeg følte at denne romanen hadde en ubehagelig og guffen stemning helt fra begynnelsen av. I starten er det nok i hovedsak på grunn av det Hans Petter går igjennom på skolen – hans forsøk på å gjøre seg usynlig for å unngå oppmerksomhet fra mobberne er både vondt og trist å lese om. Han fremstår som en gutt som er blitt sveket av de fleste rundt ham, også de voksne, og som ingen bryr seg om at nærmest går til grunne. Samtidig så var det enkelte ting ved Hans Petter selv som jeg stusset over under lesingen, små bemerkninger og holdninger til andre mennesker som ga meg en vond smak – særlig etterhvert som slutten og det uungåelige nærmet seg. Det kan selvfølgelig være mange årsaker til at Hans Petter tenker og mener som han gjør – det er for eksempel en måte å overleve en vanskelig hverdag på – uansett så var det en vond opplevelse å lese om det han blir utsatt for.

Jeg startet med å beskrive Min tid kommer som en foruroligende roman, og det er den virkelig. Gjennom hele lesingen satt jeg med en ekkel og ubehagelig klump i brystet og en følelse av at dette ikke kom til å ende godt. Temaet mobbing er jo aldri hyggelig å lese om; og ende mindre hyggelig å oppleve – men ubehaget jeg opplevdet mens jeg leste denne romanen stakk enda dypere. Det var noe som ikke ble sagt, noe som ikke stemte, noe som jeg ble mer og mer redd for etterhvert som jeg nærmet meg slutten – det var en intens følelse mens jeg leste, og jeg merker at den samme følelsen kryper inn i meg mens jeg skriver dette.

Min tid kommer av Nina Vogt – Østli er en roman som sitter lenge i kroppen. Den er ubehagelig og vond på mange måter, og forteller en historie som gikk kraftig inn på meg. Jeg vrir hjernen og lurer på om det er noe  noen kunne gjort for at utfallet skulle blitt annerledes? Jeg har ikke kommet opp med noen svar, men jeg håper at mange, mange vil lese denne sterke og viktige romanen. Anbefales!

Boka har vært på bokbloggturnè – i tillegg til Julie, så leste også MoonStar, Aud H.J ., Ungdomsboka, Kine, Lene og Linn den i forbindelse med turnèen.

Bokbloggturneen: Den Grønne Sirkelen av Stefan Casta.

Jeg har lest Den Grønne Sirkelen av Stefan Casta i forbindelse med Cappelen Damm sin Bokbloggturnè. I går var det Sarai94 som skrev om den, mens det i morgen er Predikeren sin tur.

En tirsdag i begynnelsen av november forsvinner fire ungdommer sporløst fra kulturskolen Fågelbo. Ingen vet hvor de har tatt veien. Ikke en gang de selv! Dette er et forsøk på å rekonstruere hva som hendte med dem, og hva de opplevde. Det bygger på en dagbok og på filmklippene de etterlot seg.

Fra omslaget.

Ikke sant Den Grønne Sirkelen høres spennende ut? Det syntes i allefall jeg, og jeg var veldig fornøyd da jeg fikk være med på nettopp denne turneen. Baksideteksten fikk meg til å tenke på  filmen The Blair Witch Project fra 1999 (som skremte vannet av meg…) med sine savnede ungdommer og etterlatte filmklipp. Jeg stupte inn i den med ganske høye forventninger, med andre ord, men for å være ærlig så ble ikke disse innfridd.

Den Grønne Sirkelen er delt inn i flere deler; og i den første delen møter vi hovedpersonene Dinah, David, Gabriel og jeg – personen Judit. De er elever ved og bor på kulturskolen Fågelbo, og er nære venner. Det er vanskelig å si om denne delen av handlingen foregår i vår nåtid eller i en nær eller fjern fremtid, men mye tyder på at samfunnet som ungdommen vokser opp i er annerledes enn det samfunnet vi kjenner. Været er for eksempel mer ekstremt med mye regn og oversvømmelser. Det er også andre hint i denne delen på at noe har skjedd; ikke finnes det markblomster og de fleste fugleartene har dødd ut – jeg er helt for romaner som gjør at man må tenke og reflektere selv, men av en eller annen grunn så ble jeg bare irritert av denne. For hva er det egentlig som har skjedd?? Hva handler boka egentlig om? Er det om miljøet eller er det mer mystiske saker??? Jeg slet veldig med å komme inn i handlingen, og jeg tror mye av det skyldtes både at alt var uklart i begynnelsen, samt at jeg opplevde at Judit hadde en veldig slitsom fortellerstemme som snakket om alt mulig annet enn det som jeg ønsket å få vite mer om.

Romanen tar seg opp når elevene i et voldsomt uvær blir blåst til sjøs og havner på en mystisk øy. For hva slags sted er det dette? Hva slags fugler er det som henger over øya som skremmende rovdyr? Og hvorfor virker hele området ubebodd og dødt? Hele historien får med ett en veldig uhyggelig stemning – alt er fremdeles uforklarlig, men det passer mye bedre med handlingen – hovedpersonene vet ikke hva som har skjedd og hvor de er, og siden historien er skrevet i førsteperson, så vet ikke vi lesere noe mer heller. Den skremmende forvirringen jeg følte mens jeg leste disse delene samsvarer med redselen og forvirringen ungdommene også opplever.

Den Grønne Sirkelen går altså fra å være en roman som egentlig både kjedet og irriterte meg litt, til å bli en uhyggelig og spennende sidevender. Når Judit også fremstår som mer sympatisk, så skulle det meste være gjort – eller? Dessverre så daler intensiteten i perioder, og   alt det mystiske og uforklarlige forblir nettopp mystisk og uforklarlig. Jeg følte nesten at jeg var inne i en Lost – episode enkelte ganger og bare ventet på at en isbjørn eller noe annet underlig skulle dukke opp (og jeg er jo faktisk en som LIKER mystiske og uforklarlige ting!!). Det mest uforklarlige og mystiske for min del var hvorfor disse hendelsene skjer med nettopp Dinah, David, Gabriel og Judit? Hvorfor er det de som er utvalgt? Hvilke egenskaper er det de besitter som gjør at de får denne oppgaven? Og hva har Den Grønne Sirkelen med det som hender? Jeg føler at jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter at jeg har lest ferdig denne romanen, og under i mitt stille sinn om ungdommene egentlig har havnet i et miljøflyktning – rollespill??? Hvem vet??

Stefan Casta har skrevet en roman som både har sine oppturer og sine nedturer. For meg ble det dessverre flest nedturer, men jeg er overbevist om at både innhold og fortellerstil vil falle i smak hos andre lesere 🙂