#2: Jeg forbereder meg til Bokbloggerprisen 2015 – spøkelser og suspension.

Her kommer del to av serien «Jeg forbereder meg til Bokbloggerprisen 2015» (eller fort og gæli, om du vil) hvor jeg vil skrive litt om to ungdomsbøker jeg har lest denne måneden.

«Glimt» av Tor Arve Røssland

Glimt av Tor Arve Røssland er noe så morsomt som en ungdomsgrøsser og det har jeg ikke lest på en stund! Røssland selv har skrevet flere ungdomsbøker i denne sjangeren, blant annet serien om Svarte – Mathilda, men Glimt er altså ny av året – og mitt første møte med ham. Og det var et festlig og spennende første møte, det er sikkert!

Jeg skal innrømme at grunnen til at jeg valgte meg akkurat denne romanen var fordi det var noe med baksideteksten som minnet meg om Maria Gripe – hun med Skyggen – serien, Tordivelen og Agens Cecilia, vet dere, en av mine favorittforfattere uansett tid og sted. Når det dukker opp en bok som gir meg den samme gåsehudfølelsen og hensetter meg tilbake til den tiden da jeg var 11 år og grøsserglad – ja, da må den leses! Og det er jeg kjempeglad for at jeg gjorde! For selv om historien om Jon som flytter til den lille vestlandsøya Grovøy sammen med moren sin og som opplever at skremmende og uforklarlige ting skjer på øyas ungdomshus, ikke er den mest originale, så er den svært solid gjennomført. Historier fra fortiden blandes naturlig inn i det som skjer i nåtiden og hendelsene som Jon og kompisene etter hvert får fanget på film er såpass intenst skildret at jeg faktisk kjente et ubehag – og skvatt (!). Det var nesten som om jeg satt og leste en grøsserfilm – den er litt som en god gammeldags spøkelseshistorie, i spedd elementer fra de nyere grøsserne Paranormal Activity og lignende, og jeg er sikker på at den hadde blitt en kul film.

Jeg likte den, og hvis du både liker ungdomsbøker og litt skrekk og gru, ja, da syns jeg du skal gi den en sjanse.

Takk til Samlaget for leseeks.

«Slipp hold» av Heidi Sævareid

Dette er en roman som jeg falt ganske så pladask for, samtidig som den også er den jeg har minst å si noe om. For hva skal jeg egentlig si, liksom, annet enn at dette er en bok som du bør lese dersom du enten A) er ung eller B) har vært ung. Slipp hold av Heidi Sævareid er så ekte og så nær, og den ga meg de deiligste sommerfugler i magen i skildringene av det gryende forholdet mellom Mari og August. Og like mange steiner i magen i møtet med den kontrollerende kjæresten/eksen Torger.

Romanen handler om det å tørre og slippe seg løs fra en hverdag som kanskje har gått litt i rutine, om det å tørre og stole på andre og at man faktisk en gang i blant bare må kaste seg inni det ukjente, risikere å tryne, men også risikere å bli en sterkere versjon av deg selv. Sævareid skriver veldig troverdig, og selv om romanen er tidstypisk på mange måter, så er den også veldig gjenkjennelig for oss som ikke brukte snapchat, Facebook eller sosiale medier generelt i våre spede romantiske forsøk som unge. Den har noe allmenngyldig over seg som jeg liker.

Suspension er jo et tema i romanen, men det blir behandlet på en så verdig og naturlig måte at det aldri  – for meg, i allefall – føltes feil, sjokkerende eller spekulativt. Det bare hørte med. Og det fungerer som et kraftfullt bilde på det å nettopp riste av seg frykten og legge seg selv i noen andres hender.

Anbefales veldig! Og boka, den er kjøpt selv

Silje, Julie, Mari, Elisabeth og Ungdomsboka har også skrevet om romanen.

#1: Jeg forbereder meg til Bokbloggerprisen 2015 – Kari Saanum

Jeg har innsett det og godt tatt det – skal det bli noe dreis på alle de bøkene som ligger og venter på å bli skrevet om – så må jeg ty til samleinnlegg i stor skala. Det er slik det må bli, jeg har ikke noe valg, og som Elisabeth fra Bokstavelig talt så fint sier det «Det er bedre å skrive litt enn ingenting». (fritt etter hukommelsen).

I dette innlegget vil jeg konsentrere meg om to norske ungdomsbøker som jeg har lest de siste ukene, ja, de ble faktisk begge lest på samme dag! En av dem er en 2015 – bok og er dermed en mulig kandidat til nominasjonen i åpen klasse etter hvert, mens den andre er en liten snik fra 2013. De henger sammen da, og er vel verdt å lese.

Elefanten i rommet (2013) og Gråt, baby (2015)  er skrevet av Kari Saanum og utgitt med støtte fra Leser søker bok. Leser søker bok er en forening som jobber med å løfte frem lettlestbøker og bøker tilrettelagt for svake lesere. Som norsklærer og leseentusiast er det et arbeid jeg heier frem! Tommel opp for å spre leseglede og motivasjon!

Og tommel opp for forfatteren selv, også, som med disse to bøkene klarer å formidle viktige temaer som mange nok kjenner seg igjen i, på en engasjerende, lettfattelig, men samtidig kompleks, måte. I Elefanten i rommet møter vi Kaia på 14 år. Venninnen hennes har fått seg kjæreste, og Kaia føler seg ensom og venneløs. Plutselig dukker Isabell opp, og alt ser ut til å ordne seg. Det er bare det at Isabell pirker borti noe som Kaia for alt i verden ønsker å holde skjult. Kaia, mamma og pappa har en hemmelighet, en hemmelighet så stor og stygg at ingen må få vite; pappaen til Kaia er nemlig alkoholiker.

Elefanten i rommet er, som nevnt, en lettlest bok der teksten er tilpasset leserens lesenivå. Det ser vi blant annet ved at den har korte setninger og at enkelte ord som kan være vanskelige blir gjentatt (slik at de etter hvert blir enklere å lese og kjenne igjen). Dette kan bli litt repetitivt for gode lesere, men det passer godt for de boka er rettet mot. Like viktig er at innholdet er tilpasset målgruppen. Det er en av mine store kjepphester når det kommer til lettleste bøker – du gir ikke en 13 – åring en Leseløve- bok fordi hun befinner seg på et leseteknisk nivå som er nærmere den enn Hunger games. Det er fasiten for å drepe all leseglede! Saanum tar leseren på alvor og får høyeste karakter for sin gjennomføring.

Jeg likte den første delen av boka veldig godt; vi går inn i følelsene til Kaia, hennes angst for at noen skal oppdage familiehemmeligheten og alt hun gjør for å holde orden i det uryddige. Både Kaia og moren gjør alt de kan for å holde fasaden, for å dekke til slik at ingen kan se hva som egentlig forgår hjemme hos dem. Ingen av dem tør å ta tak i problemet som står rett foran dem; selve elefanten i rommet. Forholdet mellom Kaia og Isabell er også godt og effektivt skildret, og Saanum bruker bilder som gir boka et litterært preg, samtidig som de er enkle å forstå. Jeg syntes nok at slutten kom litt brått, det var noe uavklart, oppstykket og enkelt med den, samtidig så gikk ikke dette utover opplevelsen av boka som helhet (og så kom det jo en oppfølger).

Både Elefanten i rommet og Gråt, baby er skrevet i vers, noe som jeg synes er et spennende valg. De minner meg rett og slett litt om bøkene til Ellen Hopkins i formen, men siden dette er lettlestbøker, så har nok ikke forfatteren kunnet eksperimentere med denne formen i like stor grad som Hopkins. Hun har allikevel tatt noen grep som fungerer godt; blant annet tar hun i bruk kontraster for å få frem Kaias opplevelse av forskjellene mellom hennes egen familie og Isabells familie, og repetisjoner og oppramsing for å virkelig hamre disse ulikhetene og Kaias usikkerhet inn i leseren.

Gråt, baby er altså oppfølgeren som kom i år, og jeg synes den er en god oppfølger. Den er, som forløperen, en lettlestroman for ungdommer, men samtidig så opplever jeg den som litt mer avansert og at den har mer «kjøtt på beina» enn forgjengeren. I denne boka er Kaia blitt nesten 16 år og hun er sint. Hun er sint på moren som fremstår som både kald, kynisk og snokete. Hun er sint på faren sin som er i ferd med å drikke seg i hjel og hun er sint på livet som har valgt å være vanskelig mot akkurat henne. Noe av det jeg likte ekstra god i denne romanen er valg av synsvinkel. I Elefanten i rommet er det tredje persons synsvinkel, mens det i denne er første person, og det fungerer veldig bra. Jeg opplever at dette skaper en større nærhet til Kaia, det virker mer ekte, ærlig og mer komplekst enn bok en. Gråt, baby gir leseren et fint, nært og autentisk portrett av ei jente på 15 år og et liv som ikke er helt enkelt.

Man trenger strengt tatt ikke lese Elefanten i rommet for å få utbytte av Gråt, baby, de står begge støtt på egne bein. Men, det er noe med å få helheten, det å forstå den veien Kaia har gått, som man får ved å lese dem begge. Så det håper jeg dere gjør.

Anbefales!

Andre som har skrevet om Elefanten i rommet: Mari

Andre som har skrevet om Gråt, Baby: Tine, Mari, Beathe

Leseks fra Omipax.

Bokbloggerprisen 2014: Kortlistene og noen tanker.

7. januar 2015 kl 00.00 gikk nomineringsfristen for Bokloggerprisen 2014 ut. Dagen etter, 8. januar, møttes komiteen; Line, Gro, Elin og jeg – noe trøtte etter å ha telt stemmer til langt over midnatt- for å sette opp prisens langliste og kortliste. Langlisten ble presentert mandagen etter, den 12., og nå – etter 18 dager med hemmelighold – er det på tide å offentliggjøre Bokbloggerprisen 2014 sine kortlister. Og det er en riktig god følelse å kunne presentere dem for dere i dag.

(Trommevirvel)

Tada!

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

• Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
• Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
• Marit Kaldhol: Det skulle vere skol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

• Ida Jackson: Morfar , Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
• Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
• Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

 

Jeg personlig er superglad for at listene både inneholder bøker som jeg har lest, elsket og selvfølgelig nominert, samtidig som de også inneholder bøker jeg er nysgjerrig på og som jeg faktisk ikke rakk å lese før fristen gikk ut – men som står i hyllene og er klare for å leses under samlesingene. Jeg synes også at listene er varierte med tanke på bøker som har fått en del oppmerksomhet i tradisjonelle medier og bøker som kanskje i stor grad har levd sine liv her i Bokblogglandia – men ikke har fått like mye blest ute i den virkelige verden. Kanskje det at vi er mange som skriver om en gitt bok i et gitt tidsrom vil løfte dem frem og gjøre at flere lesere får øynene opp for disse perlene som vi bokbloggere har lest, diskutert og skrevet så varmt om?

Jeg håper det!

Det er også gøy å se at det er helt andre typer bøker som har kommet på kortlisten til Åpen klasse i år. Der vi hadde en bildebok, en fantasyroman og en lyrikksamling som konkurrerte mot hverandre i fjor, har vi nå sakprosa, en realistisk ungdomsroman og en novellesamling. Jeg tror ikke det blir noe enklere å måle årets tre opp mot hverandre når vi skal begynne å stemme, men det er spennende med variasjon. Det viser at vi leser bredt og i ulike sjangre.

En siste ting som varmer mitt halvt vestlandske hjerte er at to av tre romaner på kortlisten til Årets roman er skrevet på nynorsk! Jeg synes det er så utrolig bra!

Hvilke tanker har du gjort deg om kortlistene til Bokbloggerprisen 2014?

Mer informasjon om listene og samlesingen finner du her.

Silje goes Classic: The Catcher in the Rye av J.D. Salinger

I flere år nå, med jevne mellomrom, har jeg blitt anbefalt å lese J.D. Salingers roman The Catcher in the Rye av min kjære mann. En anbefaling som har økt i hyppighet etter at jeg leste og likte Looking for Alaska av John Green. For John Green er veldig inspirert av Salinger, må vite, og nå som jeg har lest begge så ser jeg den. Men mer om det senere i innlegget.

The Catcher in the Rye ble gitt ut i 1951. Den ble med en gang en kjempesuksess – og regnes i dag som både en amerikansk klassiker OG som en av de første YA – romanene. Den er både elsket og hatet og er blitt forsøkt forbudt gjentatte ganger  – og siden det faktisk er «Banned Book Week» denne uka, så kunne jeg ønsket at det faktisk var nettopp derfor jeg valgte å lese den akkurat nå – men det var ikke det. Jeg begynte på den før jeg fant det ut, men det er fint at de to tingene sammenfalt.

Romanen handler om den 16 år gamle Holden Caulfield. Det nærmer seg jul og han har fått beskjed om at han har strøket i alle fag og derfor er uønsket som elev på den fine privatskolen han går på. Dersom dette var første gangen, så hadde det kanskje ikke vært så farlig. Problemet er bare at dette er -nte – gang, og Holden er derfor noe skeptisk til hva foreldrene kommer til å si. Han bestemmer seg for å reise tidligere til NY, ta inn på hotell og bli der til foreldrene har mottatt brevet fra skolen.

Jeg vil si det med en gang, jeg er en av de som ble betatt av den rare, skravlete og opposisjonelle Holden Caulfield umiddelbart, og som – siden The Catcher in the Rye  er hans historie, fortalt med hans ord – dermed ble like betatt og oppslukt i historien som fortelles. Ytre sett så foregår hele handlingen på tre dager og vi følger Holden en stund på skolen før han forlater den, på toget på vei til NY og rundt omkring i NY. Holden forteller historien noe tid etter at begivenhetene har skjedd, og han er en veldig tydelig forteller – både på det han vil si noe om og det han velger å holde tilbake:

If you really want to hear about it, the first thing you’ll probably want to know is where I was born, and what my lousy childhood was like, and how my parents were occupied and all before they had me, and all that David Copperfield kind of crap, but I don’t feel like going into it, if you want to know the truth. In the first place, that stuff bores me, (…) Besides, I’m not going to tell you my whole goddam autobiography or anything. I’ll just tell you about this madman stuff that happened to me around Christmas just before I got pretty run-down and had to  come out here and take it easy. I mean that’s all I told D.B. about, and he’s my brother and all. (s 1)

Dette utdraget er fra innledningen, og det forteller helt klart at noe har skjedd og at han nå er et sted for å «slappe av» – det forteller også at det er noe ganske stort og følelsesmessig som har hendt. Samtidig så gir jeg – personen, som er Holden, inntrykk av at det ligger mer til grunn her, men at dette er noe som han ikke ønsker å snakke om til noen. Denne følelsen av at det hele tiden er noe mer som prøver å presse seg opp til overflaten, opplevde jeg som nærværende gjennom hele romanen. Dette usagte, dette som Holden absolutt ikke vil erkjenne for noen – kanskje ikke en gang for seg selv – var også noe av det som trigget meg til å lese mer og mer. Jeg hadde et ønske om å komme bak denne illsinte, rettferdighetssøkende kjekkas – fasaden som Holden  gjemmer seg bak.

Siden det er Holden selv som forteller, så er det vanskelig å vite hva som egentlig er sant og ikke. Han er, som de fleste andre jeg – fortellere, ganske upålitelig, siden vi bare får høre fra hans perspektiv, hans ståsted. Samtidig så opplever jeg ham som ærlig. Ja, han er stor i kjeften og han har en veldig skravlete tilnærming til alt han foretar seg, men etterhvert som handlingen skrider frem og han på en måte blir varmere i trøya, så kommer mer av «den virkelige» Holden frem. Han korrigerer uttalelser han har kommet med tidligere i romanen – særlig i forhold til sex og damer, og han viser mer følelser.

Det er denne sammensetningen å være beintøff, sint på alt, sårbar og usikker som også, mener jeg,  kjennetegner det å være ungdom på vei inn mot voksenlivet, og som nok er en av årsakene til at nettopp The Catcher in the Rye, er blitt omfavnet av ungdommer siden utgivelsen og at den regnes som den første ordentlige ungdomsboka. Den tar det å være ung, usikker og sint på alvor. Og det er nettopp her jeg ser den store likheten mellom J.D. Salinger og to av dagens anerkjente ungdomsbokforfattere; John Green og Stephen Chbosky. Begge disse sistnevnte er kjente for å portrettere ungdommer som er flerdimensjonale, som både har styrker og svakheter, som både er veldig ålreite, men samtidig kan gjøre helt dustete ting. De har gjennom sine bøker skapt historier –  (nå må jeg bare skyte inn at jeg ennå ikke har lest Perks of being a Wallflower, men jeg har sett filmen som  Chbosky både har skrevet manus og hatt regien til – og tenker at da kan jeg uttale meg allikevel) – som fremstår som realistiske og personer som oppleves som ekte og genuine. De er svært gode til å skildre denne sårbarheten og usikkerheten som lett oppstår når man begynner å bli voksen og virkeligheten ikke lenger er tilrettelagt for deg som den var som barn. Og det tror jeg ganske så sikkert er en arv fra Salinger generelt og fra Holden Caulfield spesielt. 

J.D. Salinger skriver kjempegodt. Han har en veldig distinkt og særegen stemme – som jeg gjennom hele boka tolket som Holden sin stemme. Stilen hans i denne romanen er veldig muntlig, og det synes jeg passer bra med hovedpersonens skravlete stil full av digresjoner. Det var egentlig som om forfatteren forsvant for meg mens jeg leste, og Holden Caulfield sto foran meg i all sin lange, ulenkelige prakt og var en ekte gutt som jeg kunne le med, bli irritert på og få lyst til å gi en god klem – og det er jo en veldig god ting, er det ikke?

Jeg vet ikke helt om dette ble en anmeldelse som yter denne romanen den honnøren som jeg synes at den fortjener. Jeg har notert meg ned en masse, men jeg har ikke fått skrevet det ordentlig inn her. For eksempel at jeg ble veldig rørt av hvordan Salinger skildrer forholdet mellom Holden og lillesøsteren Phoebe – så nært, godt og tillitsfullt – og litt småkorka. Jeg har heller ikke fått sagt noe særlig om at jeg kanskje synes at vendepunktet, det som gjør at det skjer en endring i Holden, kommer litt sent i historien og derfor trekker bittelitt ned for min del. Eller humoren! Den har jeg ikke skrevet noe om i det hele tatt! Men den er der! Og Holdens morsomme slang!

Jeg kommer definitivt til å lese mer Salinger, og jeg synes absolutt alle burde lese The Catcher in the Rye! For den er faktisk så god!

Og så er det en 1001 – bok….