Kjære Ellen Hopkins, du gjør det ikke lett for karakterene dine, eller omtale av Burned om du vil.

Har du noen gang opplevd å bli så altoppslukt av en roman at det er som om du har vært for lenge under vann? Har du kjent på følelsen av at lesingen har vært som å holde pusten i flere dager? Hvis du svarer ja på dette så har du kanskje lest en roman av Ellen Hopkins? Den følelsen jeg fikk da jeg lukket igjen Burned etter 544 sider var at jeg ikke fikk puste, at jeg rett og slett holdt på å drukne, at jeg ett eller annet sted mellom side en og siste side hadde glemt hvordan det var å trekke pusten. Jeg måtte rett og slett reise meg opp, strekke på ryggen og prøve å få kontroll over åndedrettsystemet – Silje, pust med magen… med MAGEN…. sånn ja… fortsett nå. Trekk pusten dyyyyypt… (osv). Nå som det har blitt litt lettere er jeg klar for å dele min opplevelse av Burned av Ellen Hopkins:

Pattyn er snart 17 år og eldst i søskenflokken. Faren er en god mormoner utenfor husets fire vegger, men er på hjemmebane en bitter mann som drukner sorgen over å ha mistet sønnene medJohnny WB, og som lar alle frustrasjoner gå ut over Pattyn sin mor. Moren finner seg i alle slagene, mens hun overlater det meste av husarbeidet til de eldste døtrene.

Pattyn selv sliter med å finne sin plass i det strengt religiøse og patriarkiske samfunnet hun vokser opp i. Hun ser hvilket hykleri som preger menigheten, og begynner å vakle i sin egen tro. Hun er kritisk til kvinnesynet hun blir opplært til, og stiller spørsmål om Gud, kvinnenes rolle, sex og kjærlighet. Vil hun være fornøyd med et liv som den underdanige konen som bare skal føde barn?

Da en av de «gale» guttene på skolen legger merke til henne, så leder det ene til det andre – Pattyn spinner ut av kontroll, i allefall i øynene på menigheten, og faren bestemmer seg for å sende henne bort til tanten i Nevadaørkenen. Det som i utgangspunktet skulle være en hard straff viser seg fort å bli et kjærkomment avbrekk for Pattyn, for på gården til tanten blir hun møtt med aksept og kjærlighet. Hun er lykkelig for første gang – men er dette en lykke som vil vare?

Jeg er klar over at dette egenskrevede sammendraget kan virke litt klissete og rosa – og det er noe som jeg bare må avfeie med en gang – det finnes ikke noe klissete og rosa over historien som utfolder seg i Burned av Ellen Hopkins. Ikke noe som helst! Dette er en rå, brutal og mørk ungdomsroman. Den har selvfølgelig sine lyse punkter, men for meg så var det nettopp disse lyspunktene som gjorde at historien som helhet ble så uendelig mye mer følelsesmessig brutal. Brutal, men utrolig god, altså.

Ellen Hopkins har med Burned skrevet en hel roman i verseform, og det er et grep som fungerer svært godt. Det er Pattyn som er fortelleren, og versene gjør at historien blir skjært ned til beinet. Det er ikke plass til mye utenomsnakk, det som blir fortalt, tenkt, opplevd og skildret er viktig for Pattyn og viktig for den videre handlingen. Forfatteren eksperimenterer en god del med den fysiske formen på teksten, plasseringen av ord og hvor på siden teksten er skrevet. Dette mener jeg tilfører handlingen enda en dimensjon – de skrevende ordene blir enda sterkere. Et eksempel er når Pattyn beskriver rommene de lukker seg inn i som bokser og teksten former fem helt kvadratiske bokser på siden. Jeg mener at denne utformingen er med på å forsterke det Ellen Hopkins ønsker å formidle på denne siden.

Verseformen i seg selv er mye mer tilgjengelig enn det jeg så for meg før jeg startet på lesingen. Det er ikke slik at du må sitte og grunne på hver eneste strofe og tolke hvert eneste bilde – Burned er en roman, ikke en diktsamling, men ved å ta i bruk denne formen så mener jeg at Ellen Hopkins får sagt så mye mer med så få ord. Enkelte steder er det for eksempel rim, og dette er et virkemiddel som gjør at det som blir fortalt nesten blir hamret inn i deg, det blir en annen rytme, en annen stemning enn den ellers så poetiske teksten. For meg så opplevde jeg disse delene som nesten frenetiske, og pulsen min steg i takt med strofene og det som ble skildret.

Men selvfølgelig, det var ikke romanens form som skapte den store reaksjonen når jeg var ferdig med å lese, det var så klart innholdet! Dog, veldig forsterket av formen – de henger tett sammen. For det er en hjerteskjærende historie som brettes ut og for meg så var alle følelser i sving i løpet av lesingen. Jeg var sint og glad, jeg lo høyt og gråt stille, jeg ble varm og kald inni meg, jeg ble redd, fortvilet og håpefull. Jeg ble skuffet og provosert – dette kan virkelig skje i vår verden, nei rettelse; dette skjer i vår verden. Og alle disse følelsene var også Pattyns følelser. Og jeg var sint og lei på hennes vegne, og jeg var sint og lei på de rundt henne – ja, og så noen øyeblikk så var jeg sint og lei på Ellen Hopkins! Du kan da ikke gjøre sånn!?! Hvilke prøvelser er det ikke du lar den jenta gå igjennom?! Hvordan skal hun, og jeg, overleve noe sånt?! Og det var vel cirka der at jeg gikk tom for luft, boka var ferdig og jeg satt igjen som en pesende, snufsende og litt klokere leser.

Ellen Hopkins, du gjør det ikke lett for karakterene dine, gjør du vel? Og ikke for leserene heller. Men bra er det, knallbra, faktisk, og vikig.

Jeg skal lese mer av denne forfatteren og jeg håper at du vil også – det er følelsesmessig hardt,  man blir mørebanket inni seg, men det er verdt det. Les Ellen Hopkins, nå.

Eventyrskogen og ekkelt omslag.

Det er den aller siste dagen i september og jeg har en deilig og avslappende høstferieuke foran meg. Bøker og lesing skal definitivt stå i høysetet, men kafèbesøk og annet kos skal det også bli tid til. Jeg skal for eksempel møte Linn fra bloggen Den har jeg lest på tirsdag! Det gleder jeg meg til.

Trollstubbe

I går gikk jeg lang tur i skogen på hytta. Jeg er ikke den mest entusiastiske skoggåeren, men jeg har funnet en ny og veldig motiverende måte å bruke skogen på! Nå skal dere høre; jeg er jo veldig glad i eventyr, tusser, troll og alver – og i skogen der er det mange ting som kan se ut som både alveslott, småtroll, tusseladder og  – HJELP!!!  – en drage!! Turen opp til toppen for å se utsikten over Tinnsjøen i går gikk som en lek, for så mye spennende hadde jeg ikke lagt merke til før 😉 Jeg møtte til og med Morkel Mosetuss fra I Morgentåkedalen og et helt koppel av medmosetussere!!

I skrivende stund leser jeg Burned av Ellen Hopkins. Dette er mitt første møte med denne forfatteren, og det blir helt klart ikke det siste. Dette er bra og annerledes. Rått, usminket og poetisk.

Siden jeg regner med at jeg får skrevet en omtale av romanen i morgen, så velger jeg heller å gi en smakebit – for det er tross alt søndag og tid for Maris ukentlige smakebit –  fra den neste boka som ligger klar: Kommer aldri mer tilbake av Hans Koppel. Dette er en thriller som jeg fikk med meg fra Bokbloggtreffet, og den handler om en kvinne som forsvinner sporløst. Mannen blir fort mistenkt, men det skal vise seg at Ylva lever og befinner seg mye nærmere enn det man tror. Jeg synes denne boken høres herlig guffen ut, og gleder meg til å lese den, men det som jeg synes er ekstra ekkelt er omslaget. Det er helt forferdelig ekkelt i all sin enkelthet. Det er jo bare to hender! Genialt!

Smakebiten er hentet fra et kapittel der vi deltar på en forelesning som omhandler offer og gjerningsmann. Foreleseren bruker Adolf Hitler og Astrid Lindgren som bilder på det onde og det gode, og han starter forelesningen med å bli litt filosofisk:

Adolf og Astrid, svart og hvitt, ondt og godt.

Denne naive forestillingen om rett og galt er forførerisk og lurer oss. Vi vil tilhøre de gode, gjøre det rette.

Etter flere år med intervjuer med ofre og gjerningsmenn – som også er ofre, noe vi gjerne glemmer – vet jeg at de fleste i dette rommet, ikke minst meg selv, uten særlig vanskelighet kan formes til å bli både det ene og det andre.

s 11.

Som om ikke omslaget er guffent nok, så får disse linjene her meg til å grøsse. Uten å ha lest noe mer i romanen, så får jeg en mistanke om at det hele kanskje er et sykt eksperiment for å bevise et poeng. Uansett så ser jeg frem til å lese mer.

Har du lyst til å lese flere smakebiter og kanskje delta selv? Stikk innom bloggen til Mari, der får du både lesetips og oppskrift på hvordan du kan henge deg på.