# 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!?

Nå har september vart i en uke, og selv om temperaturen holder seg god og varm på rundt 20 grader, så er det ingen tvil; høsten er her. Bladene begynner så smått å skifte farge, det blir tidligere mørkt og det er deilig og friskt å gå til jobben. Ja, og så er det snart Oslo Bokfestival og Bokbloggtreff, selve høydepunktet!

Og siden det altså er ny måned så er det på tide med en oppsummering av hvordan lesingen og måloppnåelsen har vært i august – nei, vent litt…. Dette blir en oppsummering av juni, juli OG august! Rett skal være rett!

(Og til dere som tenker at dette kommer til å bli en ny lengdemessig rekord hos Skribleriene, så er det en liten mulighet for det. Samtidig så har jeg ikke lest ekstremt mye disse siste tre månedene, så derfor er det også en mulighet for at det ikke blir det.)

I juni, juli og august har jeg tilsammen fått lest 12 bøker. Dette er gjennomsnittlig 4 bøker i måneden, og det førte til at jeg ganske raskt begynte å sakke akterut i forhold til lesemålet om 60 bøker i året. Dette faktumet, samt det at jeg på en måte aldri klarte å hente meg inn igjen, førte faktisk til at jeg reduserte målet på GoodReads til 52 bøker…., ja, jeg vet, litt feigt, men det var et valg jeg gjorde for å motivere meg selv, komme i gang igjen på en måte, Og det hjalp, kan jeg fortelle! Pr. dag dato er jeg 2 bøker foran, og leselysten er nesten på¨topp. Hurra!!!

Varierende leselyst kan være et stikkord for min lesesommer, det andre stikkordet kan være litt varierende kvalitet. Jeg synes selv jeg har lest mye variert. Mye har også vært bra og gitt meg en god leseopplevelse, mens andre har gitt meg mindre gode leseopplevelser; enten fordi det ikke har vært noe særlig bra eller fordi det ikke har fenget meg der og da (Ja, den siste der gjelder Virginia).

Juni startet med et svært mageplask og Dan Brown sin nyeste roman Inferno, og mens jeg holdt på med den så forsvant det i alle fall to uker av juni. Da jeg endelig ble ferdig med å lese om Robert Langdon, hoppet jeg spent over til biografi/memoar – modus og storkoste meg med Patti Smith sin jordnære og nydelige hyllest til kunsten, kjærligheten og Robert Mapplethorpe: Just Kids. Denne leste jeg i forbindelse med Ingalills biografi – lesesirkel. På tampen av måneden ble det også tid til en klassiker og 1001 -roman: Til Fyret av Virginia Woolf, takket være lesesirkelen til Line. Dette var mitt første møte med Virginia, og selv om jeg ser at hun skriver drivende godt så ble den for lite engasjerende for min del. Jeg opplevde allikevel at den tente en liten gnist i forhold til å ønske og lese mer av henne, og da særlig essayene. A Room of Ones Own ble funnet og kjøpt i bokhandelen The Abbey i Latinerkvarteret.

Da juli kom hadde jeg allerede vært i Paris helt alene i en uke, og jeg hadde selvfølgelig gått til innkjøp av noen bøker. Og blant disse bøkene så var den som jeg tror kommer til å trone helt øverst på min «Best of 2013» – liste til nyttår! Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable ble både slukt, finlest og nytt til de grader. Det var en tom og trist dag da jeg lukket igjen denne mørke, flerdimensjonale og svært gode romanen, men jeg kan trøste meg med at jeg fikk gjort maksimalt ut av den mens jeg leste – blant annet brukte jeg to dager på å rusle rundt i hovedpersonenes fotspor og fikk se, for meg, nye Paris – perler. 1001 – romanen Tåpenes Sammensvergelse av John Kennedy Toole var en et godt valg etter en slik altoppslukende leseopplevelse. Den var morsom, «slem» og en tanke sår (og en dårlig samvittighet fordi jeg ennå ikke har skrevet omtalen ferdig!).

Etter to romaner trengte jeg litt memoarer igjen, og valget falt på The Most Beautiful Walk in the World. A Pedestrian in Paris. av John Baxter. «Paris og gåturer må jo være en sikker vinner for en parisofil fotgjenger som meg selv!» tenkte jeg entusiastisk i bokbutikken , betalte og gikk forventningsfull ut med en splitter ny bok i veska. Ja, så feil går det altså an å ha. Dette var ikke særlig interessant….  Bedre gikk det med lesingen av A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith/J.K. Rowling. En skikkelig god og  klassisk krim som man bare kunne synke ned i.

På slutten av sommerferien fikk jeg endelig lest Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen, og den likte jeg også veldig godt. Det er faktisk en bok som jeg håper alle vil lese, for selv om det er en personlig beretning om Trude, moren og morens sykdom, så er det også en tekst som tar opp psykisk sykdom, selvmord og  det å være ung og pårørende på en mer almengyldig måte.  Det å være ung og oppleve sorg og tap og alt det medfører var også tema i den neste boka jeg leste i august; John Green sin nydelige og realistiske Looking for Alaska. Den mannen, altså!!!

De siste ukene har jeg sluppet ut min indre geek, og ledd og kost meg med både nettserien og tegneserien om The Guild.  Felicia Day er genial – enkelt og greit!! Jeg gleder meg til mer! Helt til slutt leste jeg kriminalromanen Den mørke porten av Lars Mæhle, og selv om jeg ikke ble helt overbevist av historien, så ble jeg nysgjerrig på forfatteren og kommer til å lese mer av ham. 

Litt statistikk:

• 37 av 52 bøker lest og 36 av 52 omtaler skrevet.
• 7 av 6 1001 – bøker.
• 5 av 12 klassikere.
• 7 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 3 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Ikke så verst, ikke så verst. Jeg har faktisk nådd 3 av målene allerede! Både, Murakami, Dokufeber og 1001 – bøker – målet er nådd :-). Det betyr ikke at jeg skal la være å lese memoarer og 1001 – bøker resten av året, men da kan jeg i allefall klappe meg velfortjent på skuldra. Jeg er halvveis i grafisk roman – målet, så det er jeg også veldig fornøyd med. Jeg må nok ha litt mer fokus på klassikere og disse navngitte forfatterne… Det får jeg til!

Hvordan er måloppnåelsen din?

Jeg kikker på kort.

1001 – lesesirkel: Til fyret av Virginia Woolf

Egentlig hadde jeg tenkt å kalle dette innlegget Who is afraid of Virginia Woolf, for jeg har lenge vært litt sånn småredd henne og hennes forfatterskap – men så syntes jeg ikke det passet helt inn allikevel.  Jeg er jo egentlig ikke redd Virginia, det er bare at jeg ikke forstår meg helt på henne. Kanskje har det noe med tid og sted, for når jeg nå har lest Til fyret i forbindelse med Lines lesesirkel så er jeg i grunnen bare glad for å være ferdig. Den har ikke gitt meg noe som helst – og det er jo forferdelig trist når boka regnes som et mesterverk innen moderne litteratur! Og derfor blir ikke dette en omtale der jeg tar for meg romanens litterære kvaliteter, det synes jeg nemlig blir helt feil – det er blitt skrevet opp og ned i mente om alle kvalitetene denne romanen har, og jeg skal ikke krangle på det – da må jeg i såfall finlese boka på nytt veldig mange ganger først, og det har jeg forløpig ingen planer om. Det jeg kan gjøre, og det jeg skal gjøre, er å komme med en tekst om min leseopplevelse av Til fyret. Høres det ok ut?

Fint.

Som lærer jobber jeg mye med leseopplæring, og noe av det første vi lærer om lesing på lærerhøyskolen er at lesing = avkoding + forståelse. Når du har lært deg å trekke sammen bokstavene til ord, da kan du avkode hva det skal være. Vi kan for eksempel fint avkode en tekst skrevet på finsk, spansk og italiensk, ja alle språk med samme skriftspråk som det vi bruker, selv om vi ikke kan verken finsk, italiensk eller spansk. Men alle som liker å lese vet også at det som gjør lesingen spennende, provoserende, trist eller morsom – det står og faller på den viktigste komponenten: forståelsen.  Det er ikke noe gøy å lese en finsk roman dersom du ikke skjønner språket,  det vil ikke gi noen mening, det vil bare bli en samling bokstaver og ord som ikke forteller deg stort. Og den følelsen satt jeg med under deler av lesingen av Til fyret av Virginia Woolf.  Bokstavene formet ord, ordene formet setninger – men jeg klarte ikke for alt i verden å skjønne hvor hun ville hen med historien! Det er en skikkelig pyton følelse, og jeg følte meg utilstrekkelig som leser!  Her har Virginia skrevet et mesterverk innenfor den engelske modernismen – og så opplever jeg bare et sammensurium av innskutte bisetninger, tankespinnerier om fortiden utløst av en replikk, et blikk, en gjenstand – og jeg synes det blir dørgende kjedelig å lese om.

Den ytre handlingen er enkel. En familie er på feriestedet sitt ved kysten sammen med noen venner. Ikke så langt unna er det det et fyr som den yngste sønnen ønsker å reise ut til, og før romanen starter kan det virke som om han er blitt lovet en tur dit morgenen etter dersom været er bra. Farens kommentar om at været ikke blir bra setter igang ulike tankeprosesser og minner hos de involverte. Romanen slutter ti år senere med (SPOILER, SPOILER) at faren tar med seg de barna som fremdeles lever ut til fyret for å minnes den avdøde konen og moren. Disse to delene knyttes sammen av en midtdel der vi får beskrivelser av hvordan feriehuset forfaller og naturen tar over fordi menneskene ikke kommer på besøk lenger. Og dette er faktisk den delen jeg liker best i hele romanen. Jeg liker beskrivelsene og skildringene av hva som skjer med de ulike gjenstandene som også blir nevnt i den første delen, og selv om det også her er mange innskutte bisetninger og lange setninger så opplever jeg allikevel det som en mer konsis og levende tekst. Alt «pjattet» fra særlig den første delen er fraværende, og alt det som er skrevet føles relevant. Og så er det så utrolig godt, nesten poetisk, skrevet:

Så, da alle lamper, var slokket, månen var borte og et tynt regn trommet på taket, begynte et umåtelig mørke å øse ned. Det var som om ingenting kunne overleve denne flommen, dette vellet av mørke som krøp inn i nøkkelhull og sprekker, smøg seg inn bak gardinene og inn i soverommene, slukte snart en mugge og et vaskefat, snart en skål med røde og gule georginer, snart en kommode med skarpe kanter og solid omfang. S 127 – 128.

Sånt liker jeg.

Men denne midtdelen er altså «bare» bindeleddet mellom de to større delene Vinduet og Fyret, og disse to delene ble altfor kjedelige, springende og omstendelige for min smak. Som jeg nevnte innledningsvis så er det små ting; blikk, replikker etc som utløser lange tankerekker hos de ulike karakterene, og det kan fungere kjempefint det, det er bare at i Til fyret så er det veldig mange karakterer som tenker veldig masse – hele tiden! Og det er nesten umulig å skille dem fra hverandre! Virginia Woolf sin fortellerstemme er veldig tydelig og distinkt, men den overskygger på et vis karakterenes egne stemmer. De trår aldri frem fra sidene som levende og sterke karakterer, men forblir bare karakterer skrevet på et ark. Det er jo fullt mulig at dette var intensjonen til Woolf, men det grep ikke meg noe særlig. En må ha tunga rett i munnen, nærlesingsbrillene på og helst noe å notere på og med – og der var ikke helt jeg. Jo forresten,  jeg opplevde at Fyret var litt bedre enn Vinduet, men da var jeg allerede så lei at jeg bare leste for å bli ferdig….. og det ble jeg – og jeg tror at Til fyret av Virginia Woolf skal leses igjen en gang, med nærlesingsbriller, notatblokk og en analyse eller to ved siden av. Men det blir lenge til.

Flere omtaler av denne romanen finner du hos linesbibliotek.wordpress.no.

Sommerferie, Patti Smith og litt reisefeber.

I dag ønsket jeg verdens beste elever en riktig god sommer og oppfordret dem alle sterkt til å spise masse is. Og så etter en koselig sommerlunsj med koselige kollegaer var det sommerferie! Foran meg ligger sju uker med mange opplevelser og livsnyteri – og det er med økende reisefeber jeg begynner å planlegge hvilke bøker som skal få bli med meg til storbyen. Det er noen kriterier som ligger til grunn for utvelgelsen:

• Det skal ikke være for mange bøker, jeg må jo ha plass i kofferten til de bøkene jeg garantert kommer til å kjøpe der nede.
• Juni og juli boka i 1001- lesesirkelen må få lov til å bli med, nærmere bestemt Til fyret av Virginia Woolf og Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole.
• Alle bøkene må være pocket-utgaver siden jeg skal få plass i veska.
• En av bøkene skal ha noe med Frankrike å gjøre, og aller helst Paris.

Når jeg har fått dette på plass, ja da er det på tide å konsentrere seg om klær og andre ting som også er ganske elementært når man skal ut og reise.

Ellers så har jeg fremdeles svært dårlig leselyst, og det har ført til at jeg henger en uke etter med Just kids av Patti Smith. Jeg får lest litt hver dag, men jeg sliter med å få lest mye av gangen. Så det går sakte – men sikkert – fremover. Jeg liker nemlig boka veldig godt, og da særlig skildringene av NY på slutten av 1960-1970 – tallet. Jeg tar meg selv i å ønske at jeg var en fattig og sulten kunstnerspire med rom på Hotel Chelsea på denne tiden, og jeg blir svært fascinert av Patti selv og hennes tilnærming til kunsten sin.

Hvilke bøker har du tenkt å lese i sommer?