#2/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mars er her! Den første vårmåneden! Jippi! Dagen ble feiret med gåtur i det fine været i kledd joggesko – det var glatt… For selv om sola er fremme og gradene på gradestokken viser plussgrader (deilig, deilig), så ligger fremdeles snøen – og alle vet jo at varmegrader + sol + snø = litt isete. Det gikk greit, altså, bare jeg kom meg ned trappa ute, så følte jeg meg atskillig tryggere. Men, dette innlegget skal ikke kun være en hyllest til vår og varmere tider, det skal også være en oppsummering av februar – for hvordan ble egentlig måloppnåelsen for årets korteste måned? Følg med!

I februar leste jeg fem bøker, og det betyr at jeg fortsatt kan nå målet om å lese 60 bøker totalt. Siden jeg brukte to uker pluss pluss på den ene av disse fem, så er fire lest i løpet av to uker – det er ganske kjapt til å være meg. Jeg er fornøyd! Sjangermessig så er jeg ikke fullt så variert som jeg var i januar. Tre av romanene var kriminalromaner, svært gode kriminalromaner må det sies, men det førte til at bøker i andre sjangre ble liggende. Jeg endte i allefall opp med å gi både Vredens tid av Stefan Tegenfalk, Metallmyk av Asle Skredderberget og De Usynlige av Stef Penney terningkast fem. Solide, spennende og ganske annerledes krim alle tre. Det ble også en 1001 – roman; lesesirkelromanen Storm i juni av Irène Némriovsky – jeg likte den veldig godt, ja, jeg tror faktisk jeg var blant dem som likte den aller best i lesesirkelen. Terningkast 5 og en stor lyst til å lese mer av denne franske forfatteren som led en tragisk skjebne i 1942. Romanen ble skrevet under krigen, men siden den ikke ble utgitt før i 2004, så kan jeg nok ikke gi meg selv et klassiker-kryss i februar…. Den aller aller beste romanen jeg leste i februar var uten tvil Faen ta skjebnen av John Green – jeg var  i utgangspunktet litt skeptisk til om jeg i det hele tatt burde lese denne, kreftbok og greier som den er – men plutselig satt jeg der og var helt oppslukt. En fantastisk og ærlig bok som jeg håper når et stort publikum i Norge (for i den engelskspråklige verdenen er den allerede en gigantsuksess). Terningkast 6 – egentlig 10 hvis det hadde gått an :-).

Som dere ser så likte jeg alle bøkene jeg leste i februar – det er så godt!

Jeg har selvfølgelig kjøpt bøker også; det har vært Mammut blant annet, men jeg har ingen oversikt over hvor mange – og ikke er det så farlig heller. De har vært ønsket og skal leses – snart.

Litt statistikk:

• 10 av 60 bøker lest og omtaler skrevet om alle.
• 3 av 6 1001 bøker.
• 1 av 12 klassikere.
• 1 av 6 dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Salman Rushdie
• 0 av 1 Charles Dickens
• 0 av 1 Neil Gaiman
• 0 av 1 Shirley Jackson
• 0 av 6 grafiske romaner

Konlusjon:  Siden jeg ikke har et eget krimmål, så er måloppnåelsen noe lavere enn i januar. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har lest 10 bøker tilsammen og at jeg har skrevet omtale av alle, samt 1001 bøker – målet mitt. Der er jeg allerede halvveis, men i mars må det bli full skjerpings på klassikere og grafiske romaner. 

I februar har jeg også hatt muligheten til å være sosial sammen med noen medbloggere. Elin, Line og jeg var på Forfatterne kommer på Gyldendalhuset og  fikk presentert flere av vårens bøker. Jeg kan bare si; bokbading er morsomt! Ellers så dro Elin, Rose – Marie og jeg for å se Les Miserables forrige uke, og den var kjempebra – jeg gråt og gråt og lot meg imponere av både skuespillerprestasjoner og sangferdigheter. Nå vil jeg lese boka.

Hvordan gikk februar for deg?

Ønsker alle en strålende vårmåned – nyt sola og snøsmeltingen!

Vredens tid av Stefan Tegenfalk.

I løpet av kort tid opplever to ulike personer et raseri så intenst  at de ender opp med å ta livet av noen i sin nærhet; en velansett dommer tar livet av en tilfeldig taxisjåfør og en mor dreper sin egen datter. For politietterforsker Walter Gröhn og hans nye aspirant Jonna de Bugge fremstår det hele som uforklarlig – er det bare to saker som kan minne om hverandre, eller er det noe mer? Da et tredje drap skjer, begynner de å ane en sammenheng – en sammenheng som innbefatter det svenske rettsystemet.  Hva er det som får disse menneskene til å miste alle hemninger og drepe de som står dem nærmest? Hva er målet, og hvorfor møter både Walter og Jonna motbør innad i politiet når de prøver å nøste i trådene?

Jeg vet ikke hva det er med svensker og krim – men noe er det. Nok en gang har jeg lest en kriminalroman fra nabolandet, og nok en gang så er jeg imponert! Dette er bra! Det er spennende og det er komplekst.

Tegenfalk sjonglerer med flere historier i Vredens tid. Hovedhistorien eller hovedintrigen er den der uskyldige mennesker plutselig går amok og dreper noen de er glade i – hva er det som forårsaker dette, hva er motivet og hvordan henger disse tilfellene sammen? I tillegg får vi som lesere ta del i maktkamper innad i politiet og rettsvesenet – for eksempel sikkerhetspolitiet kontra utegående politi, statsadvokater kontra politietterforskere. Vi får også ta del i de ulike etterforskningene som settes i gang for å løse drapsgåtene – kan det være at det faktisk er et terroranslag mot det svenske demokratiet? Hvordan går man frem dersom det er tilfellet? Hva skjer dersom det finnes etterforskere med sin egen agenda, sine egne motiver for at saker skal få et gitt utfall? Jeg synes at alle disse elementene er med på å gi hele romanen et ekstra piff, de gjør historiene som fortelles mer nyanserte, fargerike og levende. Jeg merket allikevel at jeg på et punkt opplevde at en sidehistorie fikk alt for stor oppmerksomhet, det er en del der vi som lesere vet at saken har tatt en helt feil retning uten at etterforskerne vet det. Jeg må innrømme at det stresset meg litt. Jeg ble litt urolig for at forfatteren kom til å skrive seg helt vekk og ikke få utnyttet det potensialet som lå der – det verste jeg vet er nemlig bøker som starter så lovende og spennende, men som ett eller annet sted på midten lander med et mageplask og mister piffen. Ja, jeg var faktisk bekymret for at Vredens tid skulle vise seg å være blant de bøkene – et lite øyeblikk. Bekymringen ga seg – takk og pris – ganske raskt og  Tegenfalk klarer på fiffig vis å knytte bånd og gi alt en mening tilslutt. Og det gjør meg  så glad!

Det jeg likte aller best med Vredens tid var hovedpersonene Walter og Jonna, og da særlig forholdet mellom dem. I utgangspunktet er det ikke noe originalt – erfaren politietterforsker, gjerne på kant med overordnede, som ikke viker fra å gå sine egne veier for å løse en sak møter en ung og nyutdannet aspirant. Vi har vel alle lest romaner med slike parhester, eller? Allikevel så ble jeg mer knyttet til nettopp disse to. De har noe ekstra ved seg, noe som jeg synes er vanskelig å forklare. De fremstår som jordnære og ekte personer, måten de prøver hverandre ut  og den hengivenheten som etterhvert oppstår mellom dem opplever jeg som troverdig. Jeg tror at relasjonen mellom dem vil utvikle seg enda mer utover i de neste bøkene, og at de begge vil lære av hverandre både på det personlige og det profesjonelle plan. Jeg ser rett og slett for meg en ny favoritt innenfor etterforskerduoer – på lik linje med Havers og Lynley! Hvordan kan en bokelsker for eksempel la være å bli betatt av en slik person:

Jonna kjente hvordan pulsen steg i takt med at saker og ting ble tydelige. Dette var til og med bedre enn løsningen på en John le Carre – roman.

s 129

Stefan Tegenfalk har en skarp og vittig penn, og jeg fryder meg over å lese treffende skildringer av fulle sosser på Stureplan, elskovssyke rettssekretærer som ikke klarer å ta et hint og desperate journalister som er villige til å ofre sin egen mor for et godt scoop. Sammen med en spennende og  nervepirrende kriminalgåte og intriger og maktkamp i stil med A Song of Ice and Fire – ja, da kan det nesten ikke bli bedre! Jeg gleder meg til å lese mer!

Tusen takk til Bazar forlag for dette eksemplaret.