2014 – det året jeg «oppdaget» Siri Hustvedt – del 2: Når du ser meg.

Første del finner du her.

Det er kanskje litt rart å beholde tittelen når jeg nå beveger meg inn i 2015, men det er to årsaker til det:

  1. Del 1 skulle egentlig ikke være en egen del, men en innledning til anmeldelsen/teksten om Når du ser meg av Siri Hustvedt. Den ble bare litt for lang til det.
  2. Jeg begynte på nevnte roman i desember og fullførte den en av de første dagene i januar – så hoveddelen av boka ble jo lest i 2014.

Så da lar jeg det stå sånn, jeg.

wpid-img_20141215_155028.jpg

Når du ser meg er altså Hustvedt sin fjerde roman, og den fjerde jeg leser av henne. Innimellom romanskrivingen har hun også gitt ut essaysamlinger, og mellom roman tre og fire ga hun ut samlingen A Plea for Eros. Som jeg skrev om i det første innlegget, så har jeg hatt et ønske om å lese alt Hustvedt har skrevet i kronologisk rekkefølge for å virkelig kunne se utviklingen hennes som forfatter – da særlig med tanke på de gjennomgående temaene som identitet og kunst som hun utforsker i romanene sine. Jeg har hørt at hun også går dypt inn i disse temaene i essayene sine, og da med en mer personlig vri. Dette hadde vært veldig interessant å lese både parallelt med romanene, samt i for – og etterkant. Det ble det dessverre ikke tid til i høst da jeg måtte prioritere lesingen av ny norsk litteratur. Men hele tiden har jeg hatt en liten stemme i bakhodet som har hvisket og lokket og fått meg til å lengte etter å dykke ned i Hustvedts univers igjen  – og da var det veldig fint at Hedda gjerne ville samlese Når du ser meg med meg, og jeg forkastet raskt ideen om å først lese essaysamlingen. Jeg hadde rett og slett ikke tid. (Men ikke vær redd – den skal prioriteres i løpet av vinteren og våren).

For meg så er det å begynne på en ny roman av Siri Hustvedt som å komme til et univers der jeg trives, men som jeg ikke helt vet hvor jeg har hen, der ting jeg ikke kan forutse plutselig hender. Under lesingen av Når du ser meg så jeg ofte for meg et bilde – et bilde som ved første øyekast ser helt vanlig ut: Det viser helt normale gater i NY, normale leiligheter befolket med helt vanlige personer. Men når jeg bøyde meg nærmere innpå for å se på detaljene så oppdaget jeg at hele landskapet og alt som er i det på en måte har fått en liten dytt, at alt er blitt ørlite grann forskjøvet. Ikke så mye at det synes ordentlig, men nok til å skape en ubalanse, en dissonans, en følelse av at noe – eller hele tablået, historien – er litt «av». Det tilsynelatende realistiske var ikke helt realistisk når jeg gikk dypt nok inn i det, det ga meg heller en følelse av noe uvirkelig.

Jeg har opplevd denne følelsen av uvirkelighet og av noe småsurrealistisk i alle Hustvedts romaner, men det opplevdes nok allikevel aller mest overraskende i Når du ser meg. Jeg tror at det kan ha noe med at nettopp denne romanen fremstår som veldig realistisk ved første øyekast:

(NB: Her mener jeg ikke surrealistisk som i Murakami sine romaner, ei heller forsøker jeg å si at romanen inneholder noe form for magisk realisme, men mer som et bilde på den ubalansen Hustvedt skaper i historien. Rop ut hvis det er et begrep som er mer riktig – og så fortsetter jeg her før jeg roter meg helt bort).

 Erik Davidsen og søsteren Inga rydder i sin nylig avdøde fars papirer. Der finner de et urovekkende brev fra en ukjent kvinne – det stammer fra hans ungdom i Minnesota under depresjonen – og de får mistanke om at faren kan ha vært involvert i et mystisk dødsfall. Erik og Inga oppsøker en bekjent av faren for å finne ut hvem som kan ha skrevet brevet. Jakten fører til at gamle hemmeligheter kommer til overflaten og familiens sår blottlegges.

(Fra baksideteksten)

Premissene er altså enkle; Erik og Inga prøver å finne ut av hva faren har holdt skjult for dem og resten av familien. Men så enkelt er det selvfølgelig ikke – egentlig synes jeg ikke at baksideteksten gir et riktig bilde av hva romanen egentlig handler om. Ja, den starter med dette brevet, og søsknenes søken etter hva som egentlig hendte den natten i farens ungdom går som en rød tråd gjennom historien. Men det er kun en ultra-tynn tråd. Jeg tenker mer at det er den hendelsen som sparker i gang de andre og- slik jeg tolker det – mer sentrale hendelsene og temaene.

Selve gåten rundt brevet og det som blir beskrevet der kommer altså ganske raskt i bakgrunnen for andre hendelser, og jeg tror kanskje at det var en av årsakene til at jeg slet med å komme inn i romanen i begynnelsen. Jeg forventet en ting og fikk noe helt annet. Etter hvert som hjernen min klarte å omstille seg og jeg igjen klarte å synke ned i det Hustvedtske univers, gikk lesingen mye bedre. For det er ingen tvil – Når du ser meg er en svært god roman og det er vel verdt å stange hodet litt ekstra i muren av bokstaver i starten. Det løsner.

I typisk Hustvedt – ånd er det flere temaer og hendelser fra  hennes andre romaner som også kommer til syne i denne – og som jeg nevnte i det forrige innlegget om henne, så er det umulig å lese en roman av Siri Hustvedt uten å se sammenhenger både tematisk, i hendelser og personer. Elisabeth skrev et innlegg for en tid tilbake som blant annet handler om at det er lett å se sammenhenger som kanskje ikke er der når man leser lignende bøker tett etter hverandre. Jeg har noen ganger tenkt at alle disse sammenhengene jeg finner mellom romanene til Hustvedt kan ha sin forklaring i at jeg leste de tre første relativt tett, men det forklarer jo ikke alle sammenhengene jeg oppdaget mens jeg leste Når du ser meg. Denne ble tross alt lest nesten et halvt år etter What I Loved.

skriblerierSom dere ser fra min noe forenklede skisse, så opplever jeg at alle romanene har flere fellestrekk med debutromanen Med bind for øynene – både i forhold til temaer og episoder, i tillegg så synes jeg at What I Loved og Når du ser meg på en måte henger sammen. Det er flere årsaker til det, blant annet er romanene skrevet i første persons synsvinkel og begge fortellerne er menn som både har et noe trøblete forhold til kvinnene i livene deres, som er gode på hvert sitt fagfelt og som har et nettverk bestående av intellektuelle og kunstnere. I tillegg foregår for det meste handlingen i New York i begge romanene. En annen litt finurlig detalj er at Leo i What I Loved dukker opp i enkelte scener i Når du ser meg, noe som forteller meg at de frekventerer det samme miljøet.

Når du ser meg har, som tegningen over viser, også flere likheter med Med bind for øynene. I den sistnevnte møter hovedpersonen Iris en fotograf som sniker seg innpå motivene sine og tar bilder av dem i situasjoner der de ikke er klar over at de blir fotografert. Han invaderer på en måte privatlivet deres, han kommer for nær og kler av personene han avbilder. Det samme skjer i Når du ser meg – og på samme måte som Iris opplever at et bilde av henne, et bilde hun ikke klarer å kjenne seg igjen i, skaper furore i NYs kunstscene, opplever Erik at et fotografi tatt av ham i en situasjon han ikke hadde kontroll over også blir en «snakkis» i kunstnermiljøet. Bildene – tatt av to ulike kunstnere, i to ulike romaner og i to forskjellige situasjoner – gjør at begge hovedpersonene føler seg avkledd, avslørt og distansert i forhold til seg selv. Hovedpersonens møte med denne fotografen er blant de episodene som har den mest uvirkelige stemningen over seg.

Lenger opp i denne teksten skrev jeg at handlingen som blir beskrevet i baksideteksten kun er en liten del av romanen. Som i de andre romanene til Hustvedt er identitet viktig, og i så måte er jakten på farens – og dermed familiens – hemmelighet sentral. Fortidens «synder» kan påvirke nåtiden og personene som lever nå. Samtidig så er ikke hemmeligheten av en så voldsom art som man først får inntrykk av – og akkurat dette opplevde jeg som en liten nedtur i en ellers fascinerende og god historie. Det temaet som jeg allikevel mener er romanens hovedtema, selve kjernen, er traumer. Alle karakterene har på personlig plan opplevd et traume selv eller de må på ulikt vis forholde seg til personer som har opplevd det; for eksempel har Erik sin søster og niese mistet en ektemann og far i sykdom, mens Erik selv i arbeidet som psykoanalytiker forholder seg til traumatiserte personer daglig. Leieboeren Miranda våkner opp fra mareritt og tegner groteske bilder for å få ut følelsene og datteren hennes er så redd for å bli forlatt at hun knyter mennesker og gjenstander sammen med hvit tråd – som en kokong. I tillegg foregår handlingen i NY noen år etter 11.september 2001 og alle er dermed en del av byens og nasjonens kollektive traume. For meg blir sitatet fra side 60 selve essensen i romanen:

Traumer er ikke en del av en historie, de er utenfor historien. De er det vi nekter å innlemme i historien vår.

For det er jo slik at ingen av karakterene klarer å ta tak i det de egentlig sliter med – de velger å se en annen vei, gjøre noe annet, jobbe mer, ignorere følelsene som de ikke vil føle. Traumene, tapene, følelsene er i store deler av romanen ikke en del av den, selv om de egentlig spiller hovedrollen. Katarsis må komme – og det gjør den; når karakterene klarer å se frykten i hvitøyet, når de våger å kjenne etter, når de tør å gi seg hen, åpne seg for en annen og bli sett- og når de oppdager at de kan håndtere det.

Siri Hustvedt opererer med store tanker og ideer. Hun går dypt inn i materien og vrenger karakterene sine ut og inn. Hun skriver på en måte som både er distansert – som leser føler jeg ikke at hjertet mitt blir most – og nært. Jeg kjenner at jeg bryr meg om alle personene, og selv om hjertet mitt ikke blir knust, så blir jeg veldig følelsesmessig engasjert i både dem og deres historie.

Når du ser meg er kanskje ikke den romanen av Siri Hustvedt jeg vil anbefale noen å starte med, men har du først lest og likt andre bøker av henne, så kan du trygt kaste deg over denne. Den er kjempegod!

Jeg er fremdeles en FANGIRL!

2014 – det året jeg «oppdaget» Siri Hustvedt – del 1:

2014 var året da jeg «oppdaget» Siri Hustvedt. Jeg skriver det i hermetegn for jeg var selvfølgelig fullt klar over hennes eksistens og hennes forfatterskap før i fjor, det var bare aldri helt aktuelt for meg å plukke opp en av bøkene hennes. Så kom mai, jeg gikk fra å være 35 til å bli 36 og ett eller annet sted inne i meg kom plutselig lysten og nysgjerrigheten etter å stifte bekjentskap med denne forfatteren med det norskklingende navnet. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er slik at jeg fikk lyst til å lese Hustvedt fordi jeg ble 36 – jeg bare nevner det fordi det skjedde ganske samtidig.

Det hadde kanskje vært naturlig å kaste seg over den nyeste romanen hennes The Blazing World, men jeg hadde et stort ønske om å lese meg igjennom forfatterskapet og finne selve kjernen. Da var det heller mer naturlig å begynne på begynnelsen med debutromanen Med bind for øynene (som traff veldig) og lese videre derfra.

wpid-img_20140528_174527.jpg

Nesten litt febrilsk leste jeg den og roman nummer to; The Enchantment of  Lily Dahl, mens jeg noterte og noterte. Det var så mye som var så likt, men allikevel helt annerledes. Enkelte scener var nesten helt identiske, noen av de samme navnene dukket opp i begge – og – mest sentralt – flere store temaer gikk igjen, blant annet identitet og kunst.

Jeg var helt satt ut – og oppslukt. Hvorfor i all verden hadde jeg ventet så lenge!?

I Paris leste jeg videre og i Hustvedt sin tredje roman, What I Loved, så jeg flere sammenhenger. Enkelte hendelser virket som et ekko fra de andre to romanene – de var som om de samme temaene vibrerte i det fjerne mens jeg lest; ikke helt likt, men likt nok og også mer utdypet.

Et eksempel er romanen i romanen fra Med bind for øynene: Historien om gutten Klaus som lever et dobbelt liv der han tilsynelatende er velfungerende på dagtid, mens han på natta farter rundt og gjør fæle ting. I Bind for øynene påvirker denne romanfiguren Iris så mye at hun blir Klaus – en tøffere og mer fryktløs versjon av seg selv. I What I Loved møter vi også en karakter som minner svært mye om Klaus (her nevner jeg ikke navn fordi jeg har ikke lyst til å avsløre for mye) og jeg opplever at delene som omhandler denne karakteren er en videreføring, en modernisering og en utdyping av dette «slemme barnet» – temaet. Kunst har, igjen, en stor rolle.

wpid-img_20140716_202807.jpg

Men selvfølgelig inneholder What I Loved så uendelig mye mer. Den er en mangfoldig roman som utover i lesningen tar mange overraskende vendinger og den blir nesten litt «thrillersk» i stilen. Jeg var helt svimeslått av historien og Hustvedts evne til å både utforske kjente/ tidligere temaer og samtidig skrive noe helt nytt og helt annerledes. (Og her burde jeg selvfølgelig kommet med en liten haug med eksempler, men det er en stund siden jeg leste romanen og…. *unnskyldninger*).

Jeg ble også imponert over hvordan hun klarte å skape helt nye reaksjoner hos meg som leser. Der Med bind for øynene rørte ved en streng av gjenkjennelse i meg og tok et jerngrep om hjertet mitt, og der Lily Dahl fikk meg til å trekke linjer og underholdt meg med de småskrudde karakterene og skildringene av småbyliv i Midtvesten, ble jeg helt satt ut av What I Loved. Enkelte deler var så hudløse og ærlige om sorg og savn at jeg fikk helt vondt, andre deler var direkte skremmende og ubehagelige, mens atter andre igjen var varme og fine. Alt skrevet med Hustvedt sin særegne stemme der hun både skaper distanse og nærhet. Jeg overdriver ikke når jeg skrivet at for meg er What I Loved en helt fullkommen roman (og har uten tvil fortjent plassen på 1001 – lista).

Ja.

La oss ta et øyeblikk der vi nesegrust beundrer Siri Hustvedt og hennes skrivekunster og igjen ta en titt på mitt stumme møte med forfatteren selv:

wpid-img_20140903_225446.jpgBilde tatt av Rose – Marie Christiansen.

FANGIRL!!!!

Del 2 kommer i løpet av neste uke. Da med anmeldelse av romanen Når du ser meg  som jeg leste sammen med Hedda.

Hustvedt – prosjektet: en liten oppdatering.

Jeg er nå godt i gang med bok nummer tre i mitt Siri Hustvedt- prosjekt;  What I Loved – og jeg kan ikke si annet enn at jeg nå har fått en ny favorittforfatter!

image

Dette er så utrolig bra, jeg føler at Hustvedt har en nesten magisk måte å formulere seg på som trekker meg inn i handlingen og som fører til at jeg sitter i timevis på en kafé og bare leser.  Det er som å være i en boble – en god og altoppslukende boble.

Romanen inneholder flere av de samme temaene og emnene som i de to foregående romanene,   samtidig som den også representerer noe helt nytt. Jeg er imponert over Hustvedts evne til å fornye seg og videreutvikle sin egen  stemme i hver bok. Jeg gleder meg til å lese mer!

image

Au revoir!

Prosjekt Hustvedt.

En forfatter som jeg lenge har hatt lyst til å lese er Siri Hustvedt,  og nå føler jeg snart at tiden er moden. Derfor har jeg – litt etter litt – gått til innkjøp av bøkene hennes. Jeg må jo være sikker på at jeg har nok å ta av når jeg først setter i gang, ikke sant?

image

Så langt er det disse som har fått plass i hyllene:
– Debutromanen hennes fra 1992; Med bind for øynene som i følge baksideteksten på min utgave er en feminin og erotisk roman om identitet, makt og underkastelse.
– The Enchantment of Lily Dahl fra 1996 som handler om den 19 år gamle servitrisen/skuespilleren Lily som møter og blir tiltrukket av en kunstner fra NY.

Drawn into a world of erotic adventure,  she finds herself the target of mysterious acts of madness as she strains against the confines of small-town lite.  (Baksidetekst)

Denne romanen husker jeg faktisk at kom ut, og at det var mange skriverier i media fordi hun var en kritikerrost, nesten norsk forfatter. Jeg har også noen vage minner om at jeg lånte den på biblioteket – men at jeg leverte den tilbake ulest.  Hvorfor vet jeg ikke.
– Hennes kanskje mest kjente roman; What I Loved fra 2003.
Når du ser meg fra 2008 som handler om ensomhet, traumer og kjærlighet.
Sommeren uten menn fra 2011.
– Essaysamlingen Living, thinking, looking fra 2012.

Jeg er veldig spent på dette prosjektet,  jeg har hørt at Hustvedt er en glimrende og intellektuell forfatter,  og jeg håper (og tror) at bøkene hennes vil falle i smak. Nå er jeg i allefall motivert til å sette i gang. Planen er i utgangspunktet å lese dem i den rekkefølgen de kom ut, da kan jeg følge utviklingen hennes som forfatter. Eller er det noen som anbefaler meg å begynne på en annen? Jeg er åpen for forslag :-).

Har du lest noe av Siri Hustvedt?  I så fall; hva synes du om hennes forfatterskap,  og hvilken bok liker du best?