On Beauty av Zadie Smith skulle egentlig blitt lest i januar som en del av Lines 1001 – lesesirkel og Heddas bokhyllelesing, men det rakk jeg ikke. I stedet dro jeg den med meg inn i februar og jeg må si at jeg koste meg veldig sammen med Smith sine mangfoldige og særegne karakterer. (Fun fact: On Beauty er visstnok en gjenfortelling av E.M. Forsters Howard’s end. Jeg har ikke lest denne ennå, men innledningen i begge bøkene er ganske like der de starter med et brev – eller en e – post i den moderne utgaven – fra en sønn til en far. Mer om dette når jeg en gang får lest Forster sin roman.)
Ellers så må jeg bare advare om at dette innlegget er et sammensurium av tanker rundt boka – jeg går litt i alle retninger og prøver å fange opp noe av essensen.
I begivenhetenes sentrum finner vi familien Belsey; Howard, brite, nå bosatt i New England, og professor innen kunst ved et progressivt universitet, kona Kiki, afroamerikansk kvinne fra Miami som jobber i helsevesenet, sønnen Jerome som har kastet fra seg familiens ateistiske verdier og blitt kristen, datteren Zora som gjør alt hun kan for å leve opp til farens akademiske idealer og yngstesønnen Levi som mest av alt er opptatt av hip hop. Når romanen starter har sønnen Jerome, til farens forskrekkelse, fått seg en praksisplass hos hans argeste akademiske motstander; den populistiske, konservative og religiøse Monty Kipps, i London og – da sønnen i en e – post gir uttrykk for sin store kjærlighet for Kipps datter Victoria og hevder at han skal fri til henne, vet ikke Howard annen råd enn å kaste seg på flyet til London for å forsøke og forhindre en slik allianse. Det ender selvfølgelig i forferdelse! Denne første delen heter «kipps and belsey» og den er kort, morsom og tatt helt på kornet. Raskt og med enkle grep, presenterer Smith ulike motsetninger både innad i familiene og mellom familiene gjennom dialoger, tanker og skildringer av dynamikken mellom de ulike personene. Jeg følte mens jeg leste at dette var et godt eksempel på «show, not tell», for jeg var virkelig der mens det skjedde! De neste delene i romanen er lengre, roligere og en del av det morsomme er erstattet med en mer sår melankoli, samtidig som karakterenes særegenheter og pussigheter gjør at det også er underholdende.
Romanen er bygd opp rundt flere motsetninger som former forholdet mellom karakterene, som driver handlingen videre og som er med på å skape en utvikling for den enkelte person. Vi har den klassiske generasjonskløften; foreldre og barn som ikke alltid forstår hverandre og hverandres valg. Vi har også kulturforskjeller; det å være brite kontra amerikansk, det å være en hvit brite kontra det å være afroamerikansk og hvilke erfaringer man da tar med seg inn i et forhold, og hva hvis man er begge deler slik som barna er? Hvordan påvirker det din identitet og hvordan påvirker det møtet med andre som ikke kjenner deg? Tro – ateisme, tradisjonelt familieliv – feminisme, konservatisme – radikalisme og populisme – intellektualisme er også motsetninger som er tydelige i møtet mellom Kipps og Belsey. Både Howard og Monty er steile i sine valg og det utvikler seg etter hvert til å bli en maktkamp mellom disse to og de ulike akademiske verdiene de representerer. Det blir selvfølgelig ikke enklere når andre familiemedlemmer ikke alltid er like støttende og lojale mot de selvoppnevnte patriarkene, og egentlig gjør som de vil (om enn i smug).
Rødt omslag – bokhyllelesing #1
Det er mange historier og relasjoner som utforskes i On Beauty og som til sammen gjør den så sammensatt og kompleks som den er; Howard setter Kikis kjærlighet og tillit på prøve ved å innlede et forhold til en kvinne i vennekretsen deres, og det er vondt å lese om kvalene og usikkerheten de går igjennom hver for seg og den manglende evnen til de har til å faktisk prøve å åpne seg for den andre. En annen relasjon som jeg opplevde som sterk og rørende var forholdet mellom Kiki og Monty Kipps sin syke kone. De, som ektemennene, har ulike syn på hva slags rolle man skal ha i hjemmet som mor og kone, men samtidig vokser det frem en fortrolighet og en respekt for den andres syn – noe som ikke Howard og Monty klarer å finne hos hverandre.
Forholdet mellom søsknene Belsey er varmt og nært, til tross for at de er totalt forskjellige individer, og de fremstår også som støttende og til tider frastøtt av foreldrenes utfordringer. Zora er en drivende dyktig student som kan tendere mot å være en skikkelig steber, men som har utfordringer sosialt og som ikke helt vet hvordan hun skal forholde seg til den nye studenten fra en fattig del av byen og forelskelsen hun får for ham. Her ligger også en annen motsetning som Zadie Smith får frem; popkultur – presentert ved Carl og hans gatesmarte, hip hop – fremtoning versus Zora sitt forhold til mer høyverdig, intellektuell kultur. Det hele utvikler seg til et desperat forsøk på å endre noen som ikke trenger å endres. Og så har vi yngstemann Levi, kanskje den av alle som prøver å finne sin egen identitet, sin egen stemme og sin egen kamp å kjempe.
Og i tillegg så er det enda flere personer, relasjoner og historier som er spennende, rare, triste, morsomme og …. ja, som egentlig er som små biter av livet. Alt fortalt gjennom et par år i familien Belseys liv.
Jeg har vært så heldig at jeg har hørt Zadie Smith lese høyt fra sine tekster to ganger, og begge gangene er jeg blitt lamslått av hvor utrolig gode tekstene hennes er og hvordan hun bevisst bruker dialekter og sosiolekter for å få frem karakterene sine. Dette mestrer hun også til det fulle i skreven form, og det gjør lesingen både til tider utfordrende, men også utrolig levende og autentisk. Hun er også helt rå i å skape troverdige, ekte dialoger og direkte tale. Du leser ikke, du hører stemmene inne i hodet ditt – alle de distinkte stemmene – uten at du er gal. Jeg er mektig imponert!
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte denne teksten her, jeg. Kanskje bare med en anbefaling; les Zadie Smith, les On Beauty. Den er vel verdt tiden.
(Og med det klapper jeg meg selv på skuldra for årets første trippel-kryss!)
Fordelen med å være kjent er at jeg, selv om jeg roter meg bort, alltid vet sånn ca hvor jeg er. Jeg har små landemerker overalt som hjelper meg med å navigere. Det er også morsomt å plutselig stå i et smug og tenke «Jammen, her gikk jeg jo for to år siden!».
siljes skriblerier 