Samlesing av Fugl – Hva er en bildebok?

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, så ønsker jeg, som en ekstra honnør til Fugl av Lisa Aisato for plasseringen på Bokbloggerprisens kortliste, å vie en post til hva en bildebok er for noe. Det blir også en måte for meg å gjenoppfriske kunnskap jeg ikke har brukt på en stund.

Dette blir, naturlig nok, ikke et innlegg der jeg «suger alt av eget bryst» (For et utrolig ekkelt uttrykk, forresten! Dersom noen har et bedre uttrykk, så kom gjerne med det). Jeg vil lene meg tungt til Mjør, Birkeland og Risa sin fagbok Barnelitteratur – sjangrar og tekstypar fra 2000 og litt lettere til Samuelsens bok Bildeboken. En glede og utfordring også for voksne. fra 1995. Mer informasjon om begge bøkene vil jeg plassere nederst i innlegget.

Mjør, Birkeland og Risa bruker Heidi Bakkeli Amundsens definisjon på sjangeren bildebok:

(Det er) ei bok med eitt eller fleire bilde på kvart oppslag, der tekst og bilde saman deltek i fremstillingen av eit narrativt forløp. (s 108 ).

Jeg biter meg ekstra merke til ordene «saman deltek…». Når jeg leser en bildebok, særlig som voksen, så er jeg veldig opptatt av at illustrasjonene skal gi meg noe mer, noe utover det teksten forteller med ord. Samuelsen (1995:12) kaller denne typen illustrasjoner for fortolkende illustrasjoner fordi de «går i dialog med teksten», de utvider teksten og gir den nye eller andre dimensjoner. Han skiller mellom disse og de han kaller beskrivende illustrasjoner som i større grad kun beskriver det som blir fortalt. Begge formene blir brukt i bildebøker, men sistnevnte benyttes mer i illustrerte faktabøker (og som kanskje ikke kan regnes som en bildebok med tanke på Amundsens definisjon? Hm, nå ble jeg litt usikker, faktisk).

Mjør, Birkeland og Risa (2000) beskriver bildeboken som både et møte mellom to ulike kunstformer; litteraturen og bildekunsten og mellom to ulike fortellermåter; det verbale – det vi leser og det visuelle – det vi ser. Disse to smelter sammen og danner en helhet; bildeboka. Vi kan altså ikke vurdere bildene og teksten i boka hver for seg, men heller se på samspillet mellom bilde og tekst, bokas egentlige tekst eller ikonoteksten. Dette er noe av det jeg synes er aller mest spennende med bildebøker, man kan for eksempel oppleve at det er svært lite tekst på et oppslag (en dobbeltside), kanskje bare en setning, men at den ene setningen sammen med illustrasjonene gjør historien både mangfoldig og rik. Ikonoteksten er rik. Mjør, Birkeland og Risa bruker bildeboka Til huttetuenes land av Maurice Sendak som et eksempel på en bok der den verbale teksten er knapp (kun 364 ord), men at bokas egentlige tekst er mangfoldig og sammensatt.

Både Samuelsen og Mjør, mfl er enige i at bildene/illustrasjonene i en bildebok utvider den skrevne teksten. De gir oss lesere detaljer som teksten ikke sier noe om og de kan beskrive personer og omgivelser slik at det ikke trenger å stå noe om det i teksten. Men de legger også vekt på at den verbale teksten også er viktig for oss lesere slik at vi kan forstå detaljene i illustrasjonene og skjønne hvorfor de er der.

En liten oppsummering eller konklusjon:

Vi leser, med andre ord, bildebøker på en annen måte enn vi leser andre typer bøker, fordi de består av to ulike uttrykksformer; det skriftlige og det visuelle. Disse to formene danner sammen en helhet og må derfor både leses og vurderes i samspill med hverandre. Dersom vi tar bort den ene eller den andre delen vil vi miste noe av historien som fortelles.

Jeg gleder meg til å lese Fugl med gjenoppfrisket kunnskap,i tillegg har jeg planer om å gå mer inn på hvordan man kan vurdere bildebøker som en helhet i et eget innlegg (bare fordi det er så GØY!).

God søndag!

Kilder:

Ingeborg Mjør, Tone Birkeland og Gunvor Risa: Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar, Landslaget for norskundervisning/Cappelen Akademisk Forlag, 2000.

Arne Marius Samuelsen: Billedboken. En glede og utfordring også for voksne. Pedagogisk forum, 1995.