#7/2014: La petite madame et Paris – søndagstur.

I går tok vi en søndagstur langs Canal St. Martin.  Siden vi bor i Latinerkvarteret valgte vi å ta metroen til Gare de l’est,  selv om det også hadde vært fullt mulig å gå dit – for eksempelvis vis La Republique.

Vannet i Canal St. Martin kommer fra Seinen, og fra Bastillen til La Republique er den under jorda – det er allikevel fullt mulig å ta båt hele veien.

På søndager er veiene langs kanalen stengt for trafikk, det betyr at det er helt ypperlig å ta turen denne ukedagen. Det er også mye fint å se på:

Sluser som åpnes og lukkes,  vann som synker og hever seg.

Gatekunst.

Og høye bruer å gå over.

Det er også flere koselige kafeer og butikker langsmed vannet.

Jeg kjente en egen ro i dette området og jeg kommer garantert til å ta turen igjen.

Au revoir!

#6/2014 La petite madame et Paris – litt rundt omkring, her og der.

Det har vært litt stille her på bloggen den siste uka. Jeg er fremdeles i Paris, men jeg har hatt besøk.  Først av en venninne og nå av mannen.  Selvfølgelig blir prioriteringene litt annerledes,  men jeg håper at jeg får skrevet ferdig anmeldelsene mine av A start in life og Stoner snart.

Jeg storkoser meg fremdeles i favorittbyen,  og selv om jeg føler meg svært godt kjent i kriker og kroker så oppdager jeg hele tiden nye ting og steder.

Noen av dem er planlagte,  som gårsdagens tur til den magiske parken Parc Butte Chaumont i 19. arrondissement.

Butte Chaumont er en av de største parkene i Paris og den har både innsjø, flere utsiktspunkt, bekker og grotter.

I utgangspunktet hadde jeg planer om å gå dit, men siden jeg mangler det meste av normal forståelse for avstander, valgte vi å ta metroen. Vi gikk av på stasjonen Belleville og fikk oss en liten men spennende gåtur i området. Det er gøy å se hvor ulike arrondissementene kan være. Gata vi gikk oppover var veldig asiatisk, og det var litt som å være i en helt annen by. Tips fra meg; ta turen utenom de typiske turiststeder også, det er mye å se!

Gatekunsten er den samme, da!

Jeg har en stund vært på jakt etter et område i Le Marais som heter Village St. Paul.  Og forrige uke fant jeg det – ved en tilfeldighet!

Village St Paul er flere bakgårder som henger sammen og som utgjør en «markedsplass» for antikviteter og andre snurrepiperier.  Ganske dyrt, men det er gratis å kikke. I tillegg er det rolig atmosfære og sjarmerende kafeer innimellom de andre butikkene. 

Et sted jeg oppdaget helt tilfeldig var gatekunstveggen i krysset mellom Rue de Clichy og Rue Ballu.

Jeg elsker gatekunst og ble selvfølgelig helt bergtatt av alle de søte, rare og groteske figurene.

Det jeg ikke visste da, men som jeg vet nå er at veggen er kjent. Søker du på Balluwall finner du mange bilder.

Au revoir 🙂

#5/2014 La petite madame et Paris: en tur langs Seinen.

Når det er varmt kan det være godt å ta en tur langs Seinen. Selv om det ikke er mulig å bade i elva,  så opplever jeg at det er ganske luftig å bare være i nærheten av vann.

På lørdag bestemte jeg meg for å ta en slik tur. Jeg gikk ned ved Pont des Arts som fører alle over fra venstre bredd til Louvre.

Vanligvis går jeg jo over bruene når jeg skal ulike steder, men det er litt spennende å gå under bruene en gang i blant også. Særlig når det er så mye å se på!

Jeg synes at det er ekstra fint at det er lagt til rette for at man kan gjøre ulike aktiviteter langs Seinen. På veien så jeg både folk som spilte pingpong og slåball og andre som sto på rulleskøyter og skateboard. Man kan også leie seg et zzz- rom der man kan spille spill og slappe av med venner og familie.

Utenfor hvert rom er det en liten hage; cosy gardens.

I området rundt Musee Orsay er det for tiden en utstilling. Jeg er litt usikker på hva som er temaet, men alle bildene har kjente mennesker og Paris til felles.

Jeg møtte blant annet Truman Capote og Serge Gainsbourg:

Og siden jeg har dilla på gatekunst, så var det gøy å endelig få tegnet litt på en vegg selv også:

Jeg endte ferden min på en kafé rett ved siden av Pont Alexandre 3,  den storslagne brua som i sin tid skulle symbolisere vennskapet mellom Frankrike og Russland.

Hustvedt – prosjektet: en liten oppdatering.

Jeg er nå godt i gang med bok nummer tre i mitt Siri Hustvedt- prosjekt;  What I Loved – og jeg kan ikke si annet enn at jeg nå har fått en ny favorittforfatter!

Dette er så utrolig bra, jeg føler at Hustvedt har en nesten magisk måte å formulere seg på som trekker meg inn i handlingen og som fører til at jeg sitter i timevis på en kafé og bare leser.  Det er som å være i en boble – en god og altoppslukende boble.

Romanen inneholder flere av de samme temaene og emnene som i de to foregående romanene,   samtidig som den også representerer noe helt nytt. Jeg er imponert over Hustvedts evne til å fornye seg og videreutvikle sin egen  stemme i hver bok. Jeg gleder meg til å lese mer!

Au revoir!

Jardin du Luxembourg og The three av Sarah Lotz.

(Påbegynt første uke)
Varmen, sola og knallblå himmel har kommet til Paris – og med det så trekker jeg til parkene. Jeg har store planer om å utforske Parc Monceau og Parc de butte Chaumont,  men enn så lenge har jeg holdt meg til den, for meg,  mer kjente Jardin du Luxembourg. (Siden dette innlegget blir postet senere så har jeg allerede besøkt Parc Monceau).

Den ligger ikke så langt unna der jeg bor. Faktisk så ligger den mye nærmere enn det jeg trodde! Vanen tro tok jeg den samme ruta som i fjor;  opp til Boulevard Saint Germain, inn ved Cluny og opp Boulevard Saint Michel. Da jeg skulle bevege meg hjem igjen la jeg merke til noe kjent;  den innpakkede kuppelen til Phanteon. 

Hmm? Er ikke den rett ovenfor min egen lille smett?  Jeg tok sjansen og ruslet mot kuppelen, tok elegant til venstre og ruslet nedover.  Jo da,  plutselig,  på null komma svisj, var jeg nede på Saint Germain og kunne se ned på Notre Dame og – med røntgensyn, hvis jeg var en superhelt – på min egen bygård.

Det er det som er morsomt med Paris. Det er ikke snakk om så store avstander, hvis man liker å gå så kan man komme seg dit man vil til fots. Og så er det alltid metroen, da. Men dersom man tar bena fatt så ser man selvfølgelig mer.

Vel plassert i en av stolene i Jardin du Luxembourg fant jeg frem boka The Three av Sarah Lotz og leste den ferdig.  Jeg likte den faktisk ganske godt, selv om jeg trodde at den skulle være annerledes.  Jeg så for meg, på bakgrunn av baksideteksten,  at den skulle være en horror- roman. Det stemte ikke, selv om den hadde enkelte ubehagelige elementer.

I korte trekk handler den om ettervirkningene etter fire store flyulykker som på mystisk vis inntreffer samtidig i Afrika, Europa, USA og Asia. Alle passasjerene dør med unntak av tre barn som mirakuløst er uskadd.  En fjerde person,  den dypt religiøse Pamela,  overlever lenge nok til å sende en beskjed til presten sin. En beskjed som setter i gang store krefter i det konservative og kristne miljøet i Statene. Er det mulig at disse barna er et symbol på at enden er nær?

Det som gjør The three interessant for min del er måten den er skrevet på, da spesielt fra del to. Første del gjorde meg egentlig litt skeptisk der vi følger Pamela før,  under og like etter styrten. Denne delen er skrevet i presens, og jeg må innrømme at jeg ikke syntes at det fungerte optimalt.  Jeg tror faktisk det ville blitt svært slitsomt å lese denne romanen i nåtidsform,  uten at jeg helt kan forklare hvorfor.  Det kan ha noe med at fortellerstemmen til Pamela og jeg ikke ble helt venner.  (Nå dør jo Pamela i løpet av denne delen,  så da var det problemet løst).

Resten av romanen er en bok i boka som forteller om ettervirkningene av flystyrtene fortalt av de som står begivenhetene nær. Dette gir romanen en spennende,  dokumentarisk form som jeg likte veldig godt.

Vi får aldri noe ordentlig svar på hvorfor de tre barna overlevde, om det er et tegn på dommedag eller noe annet mystisk.  Vi blir i det hele tatt ikke godt kjent med barna, vi får ikke vite noe om deres opplevelser fortalt gjennom deres øyne,  fra deres ståsted. Vi blir bare kjent med dem gjennom det personer nært og fjernt dem forteller. Jeg opplever de mer som bipersoner, som katalysatorer for de videre hendelsene. På en måte kunne jeg ønsket å få vite mer om dem, samtidig er det noe med denne uvissheten som skaper spenning og driver handlingen videre. Er det noe alvorlig galt med barna eller er det omgivelsene,  drivet etter å skape en myte, som er riv ruskende gale? Jeg tror også at det ville vært et brudd med den dokumentariske formen å gi stemme til barna.

Formen gjør også at jeg opplevde å komme svært nær de som fikk fortelle sin historie, og selv om ingenting blir bekreftet eller avkreftet og hele historien egentlig slutter svært åpent,  så likte jeg romanen godt. Jeg synes at den gir et bra og troverdig bilde av massehysteri og hva fundamentalisme kan føre til.

Vel hvert å bruke noen lesetimer på, med andre ord.

Au revoir!

#4/2014: La petite madame et Paris: et lite bildedryss

Siden sist har jeg vært på passasje-jakt! Både i området rundt Bastillen :

Her er Cour du Bel Air – nydelig og frodig.

Passage du Chantier ser kanskje litt annerledes ut, men den hadde mange skjulte perler. For eksempel:

– og i 10. Arrondissement. For å komme dit måtte jeg forbi Porte Saint- Martin:

Passasjene jeg leter etter var litt shabby,  men ved en tilfeldighet fant jeg sjarmerende Passage de l’ancre:

Med egen paraply – butikk!

Jeg har også ruslet langs sjarmerende Rue Mouffetard:

Og spist pai på Terte – huset i gata:

Jeg har selvfølgelig lest bøker;
både på kafé:

Og i parker:

Litt kunst har det også blitt, selv om jeg foreløpig ikke har giddet å stå i kø. I Rue de Rivoli er det et spennende kunstnerkollektiv der får komme inn og se i de ulike atelierene.

Den fargerike fronten gjorde meg nysgjerrig allerede i fjor, og jeg benyttet sjansen da jeg oppdaget at det var åpent for publikum:

Fargerike trappetrinn og en drage viste veien til de ulike etasjene og rommene.

Litt rart og litt fint.

Jeg har sett stedet der verdens første fallskjermhopper landet:

Og kost meg i resten av eventyrlige Parc Monceau!

Det har vært kaldt:

Og det er blitt varmt:

Flere oppdateringer kommer 🙂
Au revoir!

Bokbloggerprisen 2013: De usynlige av Roy Jacobsen.

Det er litt skummelt å lese en bok som andre; både lesere og kritikere, har elsket. En bok som alle har rost opp i skyene, trillet terningen til 6 og som generelt har gitt alle en svært god leseopplevelse.  Jeg hadde et ønske om å bli forført av ordene, av setningene og av karakterene på lik linje med alle andre, å kjenne på ensomheten og slitet det å bo på en øy ytterst i havgapet er og få den samme gode opplevelsen av boka. Dessverre gikk ikke ønsket helt i oppfyllelse.

Det er ikke det at jeg mislikte De usynlige av Roy Jacobsen, det er bare det at jeg hadde håpet at jeg skulle likt den bedre. Den forteller historien om kystfolket/øybeboerne langs Helgelandskysten og vi følger familien Barrøy; bestefar Martin, sønnen Hans med kona Maria og datteren Ingrid, samt Hans sin søster Barbro og etterhvert hennes sønn Lars. De er en familie av få ord, som arbeider hardt for å få endene til å møtes, og vi lesere får ta del i deres hverdag gjennom flere år.

Jeg synes at Roy Jacobsen er dyktig til å skildre naturen og hendelser, og jeg opplever at han gjennom denne romanen gir meg både et innblikk i hvordan det er på ei øy i nord og hvordan det er å vokse opp og leve der. Jeg liker også godt karakterene, de fremstår som sympatiske. Samtidig kunne jeg ønsket at jeg som leser kunne kommet nærmere inn på dem; Hans og Maria sine drømmer som de ikke engang tør å dele med hverandre,  Ingrids tøffe start på skolen. Det blir bare antydet, og jeg sitter igjen med et ønske om å få vite litt mer. Familien Barrøy er en fåmælt familie. De usynlige får vist denne siden godt, men jeg savner allikevel mer dybde og indre handling i karakterskildringene.

Store deler av romanen,  som med sine 245 sider ikke er særlig lang, spenner over et tidsrom på ca 15 år. Den består av mange tablåer der vi lesere får ta del i ulike hendelser og opplevelser mens årene går. Disse episodene viser øyboernes dagligliv og deres strabaser – og gleder – med naturkreftene på en troverdig måte, men jeg opplevde allikevel at mesteparten av romanen ble for overfladisk.  Jeg syntes at forfatteren kun skummet overflaten, og jeg kunne ønsket at han i stedet hadde fokusert på færre episoder og gått mer inn i dem (eventuelt gjort boka lengre).

Og –
i den siste delen skjedde akkurat dette! Jacobsen bruker tid og sider på å fortelle en lengre historie om Ingrid, hennes opplevelser, hennes lengten etter noe annet, hvordan hun vokser og modnes som person når noe vanskelig skjer og hvordan hun tar ansvar og blir sjefen på Barrøy. Og selv om Jacobsen skriver godt gjennom hele romanen, så er det nettopp når han graver litt dypere at jeg kjenner at jeg blir engasjert i det som hender, i personene og deres liv.

De usynlige av Roy Jacobsen ble dessverre ikke den leseopplevelsen jeg hadde håpet på, kanskje inntrykket blir annerledes om jeg leser den igjen. Vi får se. Det som er helt sikkert er at du kan lese flere anmeldelser på denne siden – og, som jeg nevnte innledningsvis,  det er mange som har likt denne romanen veldig godt!

Her kan dere forresten lese Rose – Marie sitt innlegg i forbindelse med samlesingen.

#3/2014: La petite madame et Paris – en tur på gamle tomter.

Her om dagen tok jeg turen over Seinen og til det 3. og 4. arrondissementet; Le Marais – området der jeg bodde i fjor.

Jeg startet med en deilig lunsj på Le Café des Chats i Rue Michel le Comte,  en liten smett ved Centre Pompidou.

Som navnet tilsier, dette er en ekte kattekafe for ekte katteelskere! Det var koselig å kose litt med puser igjen, og det som jeg syntes var ekstra bra var at alt var på kattenes premisser. Jeg anbefaler virkelig alle som drar til Paris – og som liker katter (men hvem gjør ikke det ;)) – å reservere et bord på denne kafeen.

Resten av dagen tilbrakte jeg i de små, sjarmerende gatene i Le Marais.

(Dette kartet viser en del mer en området jeg trasket i, men gir en oversikt).

Jeg
– kikket på all den spennende gatekunsten som poppet opp på de mest uventede steder:

– og på de blomster – bugnende vinduene som finnes over alt. De er nesten som minimini- hager!

Jeg
– smatt inn i åpne portrom:

– og tok bilder av kreativ pynt utenfor portrom

– og fine porter:

Og da det begynte å regne i bøtter og spann:

Søkte jeg tilflukt på en kafé på Place des Vosges med en god bok:

Anita Brookner har vist seg å være et ypperlig bekjentskap og jeg gleder meg til å lese mer! Ellers håper jeg at jeg skal få postet noen anmeldelser i løpet av helga;  jeg har nemlig fått lest mye disse to ukene.  Lykke!

Au revoir!

#2/2014 La petite madame et Paris : bøker, bøker, bøker!

Det kommer vel ikke som en voldsom overraskelse at jeg – uansett hvor jeg befinner meg – elsker å bruke timevis i bokbutikker?
Her i Paris er det selvfølgelig Shakespeare & Company som er min store favoritt med sin atmosfære,  hyller fulle av nye bøker og klassikere,  kriker, kroker og et eget avslappende bibliotek -:der det ofte er både en katt og noen som spiller på piano OG sjarmerende utsikt til Notre Dame. Hele stedet er bare pur lykke for enhver bokelsker!

Jeg tenkte at jeg skulle skrive et eget innlegg om Shakespeare & Company etterhvert, for jeg deltok nemlig på et arrangement tidligere i uka som satt i gang tankespinneriet. Men det blir ikke i dag, for i dag vil jeg heller fortelle om to – for meg – helt nye bruktbokbutikker. Takk til Didi!

Bli med til Odeon – området på Saint Germain des Pres der den originale Shakespeare & Company i sin tid lå!

Ta av fra Boulevard Saint – Germain etter kinoen og en verden av bokbutikker vil åpenbare seg – stort sett franske, selvfølgelig,  men også engelske San Francisco Book Company i rue Monsieur le Prince og The Berkeley Books of Paris i nabosmetten rue Casmir Delavigne.

Begge butikkene selger kun (?) brukte bøker og de har et enormt utvalg av sjangre. Prisene varierer fra 3 – 4 euro for pocketbøker og oppover til unevnelig antall euro for sjeldne førsteutgaver.  Jeg navigerte selvfølgelig mot områdene der bøkene lå stablet som tetrisbrikker og der jeg kunne skimte mange oransje bokrygger.

Jupp!

San Francisco Book Company og The Berkeley er mekka for alle som elsker de gamle Penguin – utgavene! Hylle på hylle, rad på rad med Penguin – og mye annet og – men PENGUIN! Gamle og kule omslag! Hurra!

Jeg brukte selvfølgelig hele dagen på disse to butikkene, og jeg er godt fornøyd med fangsten:
– To bøker av Anita Brookner. Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt noe særlig om denne forfatteren før, men hun vant Man Booker – prisen for romanen Hotel du Lac, og det var den ene grunnen til at jeg ble nysgjerrig.  Grunnen som overbeviste meg helt var første setningen i A start in life:

Dr Weiss, at forty, knew that her life had been ruined by literature. S 7

He, he 🙂

– Great House av Nicole Krauss – fordi jeg elsket Kjærlighetens historie og fordi den var signert!

– En nydelig 1970  Penguin – utgave av Evelyn Waugh sin Vile Bodies som matcher fjorårets Brideshead Revisited.

– To John Wyndham – bøker; The Chrysalids (1971 – utgave) og 1954 – utgaven av The Day of the Triffids. (Er den ikke nydelig!)

Er det noen som har lest disse bøkene?

Au revoir!

#1/2014: La petite madame et Paris.

Nå har jeg vært i favorittbyen i to døgn og det kjennes veldig bra. Allikevel har jeg trengt litt tid på å omstille meg, finne roen og eventyrlysten. Noe – særlig den litt labre lysten til å gå på eventyr – kan definitivt ha med været å gjøre.  Det bøttet ned da jeg reiste fra Drammen tidlig på fredagen,  og etter en varm og deilig fredags ettermiddag, så begynte det jammen meg å bøtte ned her også!

Det ble ikke rom for de største ekspedisjonene i slikt et vær, så etter litt rusling langs Seinen endte jeg opp på en kafé i Les Halles der jeg leste ut Agnes Ravatn sin Folkelesnad.

Paris og Ravatn har vist seg å være en uslåelig kombinasjon og hun er nå en av mine faste Paris – forfattere!  Fugletribunalet leste jeg for eksempel ut i et hotellrom ved Les Grandes Magasines i romjula, og både Veke 53 og Stillstand er med meg nå.

I dag rakk jeg en liten oppdagelsesferd i området jeg bor i; 5. arrondissement/Latinerkvarteret med Sorbonne,  kakepause og spankulering i tilfeldige smale, grønne og rolige bakgater.

Det er en av fordelene med å være godt kjent, det er ikke noe skummelt å smette inn her og der fordi du vet sånn cirka hvor du er til enhver tid. Og så får du sett mye som du ikke ser dersom du kun går «turistløypa». Anbefales!

– men jeg må alltid ta bilde fra Pont Neuf,  da ;-).

Leser nå: The Three av Sarah Lotz – kjøpt på en av de engelske bokbutikkene på Rue de Rivoli.
Skal skrive om: Iris, Lily Dahl og Siri Hustvedt.
Plan for morgendagen: Gå opp til Montmartre,  drikke vin og nyte at sommeren forhåpentligvis er på vei.

Au revoir!