When in Paris: bøker lest – del 1.

Nei, altså. 2016 har nok ikke vært det store bloggåret her på Skribleriene, for å si det sånn. Innleggene har vært få og bokanmeldelsene enda færre, og det beklager jeg veldig. For det er fremdeles ikke slik at jeg har sluttet, det er bare at jeg ikke alltid helt får ånden over meg. Jeg surrer med andre ting og får ikke ut fingeren. Noen ganger tror jeg at jeg lider av tastaturskrekk og andre ganger mangler jeg selvdisiplin. Og ja, det betyr at jeg misunner dere som er så flinke til å skrive faste innlegg og anmeldelser til hver leste bok. Dere er gode!

Nok om det, jeg har faktisk lest en god del i sommer, og mens jeg venter på at jeg skal få inspirasjon til å skrive en oppsummering av bøkene fra FEBRUAR (!!) til og med mai, så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det jeg leste mens jeg var i Paris i sommer.

Den første romanen jeg fullførte var MaddAddam av Margaret Atwood. Dette er den tredje og siste boka i MaddAddam – trilogien som startet med Oryx and Crake og fortsatte med Year of the Flood. Jeg likte nok de to første bøkene aller best, men Atwood er en fantastisk forfatter med en så stor spennvidde at denne siste selvfølgelig også var veldig bra. Uten å røpe for mye, kan jeg si at den samler godt trådene fra de to første – som jo foregår på sammen tid, men på ulike steder – og gir troverdige svar og en fin avslutning.

Neste bok ut var en sakprosa bok, og ikke en hvilken som helst sakprosa bok heller, men en som jeg i utgangspunktet var helt, helt sikker på at jeg ikke kom til å like. Hvor spennende kunne det være å lese om to menn i en gummibåt som prøver å fange en kjempehai, liksom? Jeg snakker selvfølgelig om Havboka av Morten Strøksnes, og takk og pris for at den havnet på Bokbloggerprisens kortliste i Åpen klasse! Ellers hadde jeg gått glipp av en utrolig god leseopplevelse. For Havboka handler ikke bare om det å fange en kjempehai, ved å ta i bruk biologi, naturvitenskap, historie, filosofi,  geografi, anekdoter og myter forteller Strøksnes selve havets og de som lever i og ved det sin historie. Det er lærerikt, spennende, noen ganger morsomt og til tider trist – har dere for eksempel hørt om «verdens ensomste hval»? Nei? Ikke jeg heller, før jeg leste denne boka. Og nå er jeg helt sikker på at jeg aldri kommer til å glemme historien om finnhvalen som synger med en frekvens mye høyere enn det de andre finnhvalene gjør og som dermed ikke blir hørt av sine «medfinnhvaler». Denne historien gjorde meg så usigelig trist, og var nok den som gjorde at jeg vippet fra å like godt til å bli helt oppslukt. Og Havboka er som sagt full av slike og andre typer anekdoter. Den minnet meg også om hvorfor jeg er så glad i biologi som jeg er. Kort og godt; jeg koste meg. Boka ble samlest i juni, og her kan dere finne flere anmeldelser av den.

Parissommerens tredje bok ble kjøpt fordi nøden var stor. I Paris har jeg alltid med meg en bok i veska og jeg sitter mye på kafeer og i parker og leser. Jeg hadde akkurat fullført Havboka og var så langt hjemmefra at det var uaktuelt å gå tilbake og finne en ny. Det var litt krisestemning der på fortauet en ørliten stund, for hvor dum går det an å bli?! Forlate leiligheten med en bok du nesten er ferdig med og ikke en back-up?? Alle bokelskere som også elsker å kjøpe bøker vet nok hvordan jeg løste denne lille krisen – jeg tok turen til Guiliani i Rue de Rivoli og etter en tid endte jeg opp med All Things cease to appear av Elisabeth Brundage. Ja, det var tittelen som lurte meg inn – for er den ikke finurlig? Litt pussig, men samtidig fin? Og det er ganske mye med denne romanen som er bra, selv om den også har en del ting som jeg syntes mindre om. Den rommer mye, og jeg tror det beste er å gi dere baksideteksten før jeg sier noe mer:

This is the Hale Farm. This is the morning that Catherine Clare died. The day that her daughter spent in the house with her. The evening that her husband came home to find her.

This is the tale of their marriage, and the one that came before them. The Hales, and then the Clares.

A tale of bonds between families, between lives living and lost and of the lonely ones that share no bonds at all. Who should be pitied. Who must be feared.

Først; språket og setningene, selve prosaen i denne romanen, er vidunderlig. Romanen begynner på en helt magisk måte der vi blir presentert for selve gården, den ligger der,  som en egen enhet, som noe med en historie å fortelle, og den venter. Som leser kjenner man at akkurat denne gården bærer på flere hemmeligheter, at den har noe å fortelle. Og selv om gården ikke får sin egen stemme i resten av romanen, så ble jeg sugd inn. Selve handlingen starter i 1979 med at George Clare, den relativt nye eieren av Hale Farm, står på døra til naboen, med datteren på armen, og forteller at han har funnet kona drept på soverommet. Fra der går historien tilbake til hvordan Cathrine og George møtte hverandre, livet før og mens de bor på Hale Farm og ekteskapet deres. Vi får også historien om familien som bodde der før familien Clare, deres tragiske skjebne og hvordan barna deres klarer seg etter tragedien.

Synsvinklene er mange, og jeg opplevde i ganske stor grad at Brundage klarte å skille dem fra hverandre og gi dem egne, unike stemmer. En ting hun gjør som jeg synes er veldig fiffig er hvordan hun forteller de samme historiene sett fra ulike ståsted. Det er gjort på en veldig subtil og elegant måte, der en hendelse kan være en sentral del i en karakters historie, men at den også dukker opp som for eksempel en bihendelse eller en kommentar i historien til en annen karakter. Flere hendelser blir altså fortalt gjennom øynene til forskjellige personer, som kanskje opplever situasjonene ulikt og som har forskjellige forbindelser med de involverte. På den måten blir en hendelse, gjerne en nøkkelhendelse, belyst fra mange ståsteder, uten at det blir hamret inn i leseren. Sånt liker jeg.

Så ja, det er mye jeg likte med All Things cease to appear, men det er også to ting som ødela litt en del. Den ene tingen er en sentral del av romanen, mens den andre egentlig ikke er så viktig. Jeg så bare ikke poenget. La oss først ta det store irritasjonsmomentet. I romanen så er det en psykopat – dette står på baksiden også, så det i seg selv er ingen avsløring. Hvem det er kan være det samme akkurat nå, hvis du bestemmer deg for å lese boka, vil du ganske fort få en mistanke om hvem. Og her ligger problemet – ikke at det er en psykopat i historien, det kan være både interessant og spennende – men psykopaten er så utrolig etter læreboka. Det er som om forfatteren har søkt opp psykopati 101, fått et sett kriterier og bygd opp karakteren etter dette. Og det gjør jo at h*n blir fryktelig forutsigbar! Sleip og usympatisk, ja, men dette har vi lest og sett så utrolig mange ganger før. La meg bli overrasket, lur meg litt! Jeg vil, på samme måte som psykopaten spinner ofrene sine inn i nettet sitt, at forfatteren skal gjøre det samme med leseren. Kanskje jeg ber om for mye? Kanskje det er enklere å spinne leseren inn dersom man forteller en historie fra 1. person, med spinnemesteren som forteller? Jeg har akkurat lest Lolita av Vladimir Nabokov, og han mestret dette til det fulle. Samtidig så fikk jo Agnes Ravatn dette svært godt til i Fugletribunalet også, og hun skrev i 3.person. Nei, jeg synes ikke jeg ber om for mye.

Pst; Den lille tingen var forresten noe spøkelsesgreier som jeg ikke så poenget med. Helt ok, men noe unødvendig.

Utsikt til Notre Dame fra Sylvia Beach sitt bibliotek i 2. etasje på Shakespeare & Co.

 

Har du lest noen av disse? Og hva har vært din ferielektyre?

Flatland-bobla – en liten oppsummering.

Nå er snart mars over,  og det samme gjelder for samlesingen av Helga Flatlands Vingebelastning. Det er flere som har lest boka for første gang denne måneden – meg selv inkludert- og det er en del som, naturlig nok, leste den i fjor. Noen er blitt positivt overrasket, andre har fått bekreftet inntrykket av at Flatland er en dyktig forfatter og mange har vært frustrert og fascinert over Andreas og hans selvsentrerthet.

Selv ble jeg sugd inn i romanen og leste den ut på få dager. Jeg ble nysgjerrig på denne fyren som helt klart sliter med noe, men som går så opp i sin egen sykdom at det ikke virker som om han har lyst til å bli friskmeldt. Jeg vekslet mellom å heie og å himle lattermildt med øynene; «Vurderer han seriøst å henge opp vedlegget med bivirkningene på badet slik at samboeren virkelig skal se hvor syk han er?» Ja, og så ble jeg litt satt ut av hvordan han virkelig ble diagnosen sin, hvordan han helt uten motstand lar seg bli tatt hånd om og hvordan han forventet at alle rundt ham skulle løse alle utfordringene hans. Og jeg tenker at det er ganske realistisk og troverdig. Det er nok mange Andreas-er i samfunnet.

Men –
ikke nok med at jeg leste og likte Flatland sin nyeste roman i påsken, jeg havnet rett og slett i Flatland-bobla og slukte to og en halv bok i trilogien hennes Bli hvis du kan. Og den er fantastisk! Den er også ganske mørk og akkurat nå har jeg roet litt ned med tanke på å fullføringen av siste del Det finnes ingen helhet og leser den i mindre posjoner. Omtale av alle tre kommer når jeg er ferdig med den.

Har du deltatt i månedens samlesing av Vingebelastning? Hva syntes du om den, og har du lest de andre romanene til Helga Flatland?

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland

Denne måneden samleser vi Helga Flatland sin nyeste roman Vingebelastning og som ansvarlig «samlesingsperson» var det på høy tid at jeg også fikk lest den. Og nå er det altså gjort og jeg er ganske sikker på at jeg har funnet meg en ny favoritt i kategorien Årets roman. For ja, den var faktisk så god.

Dette er forresten den første boka jeg leser av Helga Flatland. Det er litt flaut,  for hun har skrevet bøker siden 2010, vunnet priser og generelt fått mye god kritikk for bøkene sine. Hun  har rett og slett oppnådd mye – og hun er fremdeles ung og lovende! Jeg har allerede begynt på Bli hvis du kan. Reis hvis du må, debutromanen hennes, og jeg kjenner igjen det lette, flytende språket jeg likte så godt i Vingebelastning. Det er noe med stemmen til Flatland som gjør at jeg blir dratt inn i handlingen og skildringene og ikke klarer å slippe taket før jeg er ferdig. Det er så bra!

Vingebelastning handler om Andreas, en relativt vellykket mann som nærmer seg tretti. Han har mastergrad, god jobb og – ikke minst – en samboer som han planlegger å dele resten av livet med. Alt går på skinner. Eller gjør det egentlig det? Andreas sine tvangshandlinger som han har slitt med siden barndommen er der fremdeles, det samme gjelder ønsket om å selv ha full kontroll over det som skjer rundt ham. Følelsen av å stå utenfor et fellesskap og kikke inn og egentlig ikke føle noen glede over det som skjer, er like fullt tilstede til tross for at alt tilsynelatende er på stell. Så blir Andreas utsatt for en ulykke og veien fra somatisk avdeling til psykiatrisk behandling er plutselig ikke så lang. Og Andreas omfavner denne nye oppmerksomheten og går helt opp i diagnosen han får.

Romanen beveger seg frem og tilbake i tid. Vi er selvfølgelig i romanens nåtid – 2014, men vi blir også tatt med tilbake til da Andreas er 15, 19 og i 20-årene. Skiftene er enkle å følge da delene er delt inn i årstall. Med unntak av nåtiden er tilbakeblikkene kronologiske, det vil si at vi for eksempel befinner oss i 2014, så 1997, deretter tilbake til 2014, før vi igjen går tilbake til en ny tid i fortid. Disse episodene fra tidligere henger sammen med ting Andreas og psykologen hans tar opp.

Det blir forresten feil å si at delene fra Andreas sin fortid er tilbakeblikk. De er, som 2014-delene, skrevet i presens. Det er altså ikke den mer erfarne, sykemeldte Andreas som forteller om tider som har vært og episodene som skildres er dermed ikke farget av fortellerens nåtid. I stedet får vi på en måte historiene fortalt i det de skjer. Vi blir for eksempel kjent med Andreas, 15 år, hans interesser, bekymringer og «diller». Vi blir kjent med 19-åringen, hans tanker om fremtiden, studier, fremmedgjøring og etterhvert møtet med hun som bli kjæresten og samboeren. Dette valget fra Flatlands side gjør at jeg opplever Andreas sin forhistorie som mer ekte og nær, enn jeg hadde gjort dersom den voksne Andreas skulle fortalt den i retrospekt. Som leser er det godt å ha lest om relasjonen mellom Andreas og familien hans og om kontrollbehovet hans slik han opplevde det før sykemeldingen.

Andreas er en interessant karakter, men det som kanskje fascinerte meg enda mer var min reaksjon på ham. I store deler av romanen sympatiserer jeg med ham, jeg forstår ham, jeg bekymrer meg over den tydelige dissonansen han har i seg i forhold til omgivelsene sine og dette enorme behovet for å ha kontroll. Jeg gjenkjenner en del trekk ved ham som jeg også kjente på i den alderen og den følelsen av å ikke helt høre til. Sikkert typisk for alderen, men like fullt gjenkjennbart (fest kontra bygge modellfly/lese bok? Hallo?!). Jeg liker ham, heier på ham og ønsker ham alt vel. Det samme gjør jeg i begynnelsen mens han er i behandling og, jeg ser en mann som trenger hjelp, som kanskje har en litt lite forståelsesfull kjæreste og foreldre som bryr seg litt for lite. Men så; i takt med at det blir tydeligere hvordan Andreas omfavner sin nye tilværelse som psykisk syk og hvor selvsentrert han bli, jo mindre og mindre sympati klarte jeg å oppdrive for ham – og mer og mer sympati fikk jeg for kjæresten. Jeg merket på meg selv at jeg ble opprørt, at pulsen steg og at jeg mest av alt hadde lyst til å tre inn i romanen og riste ham ut av bobla. Fra å se alt fra Andreas synspunkt gjør Flatland noen grep som gjør at jeg som leser plutselig står i kjærestens sko og virkelig kjenner på hennes frustrasjoner – selv om det fremdeles er Andreas som er fortelleren! Jeg liker det! Det beviser for meg at Helga Flatland skaper troverdige, sammensatte og ekte karakterer.

På omslaget til min utgave av romanen står det blant annet at Vingebelastning er en fremstilling av en nevrotisk generasjon, og at den stiller spørsmål ved hva som skjer når livet ikke svarer til forventningene. Og det får meg til å undre; for er Andreas egentlig alvorlig psykisk syk eller er atferden hans, fremmedgjøringen han føler, symptomer på den tiden vi lever i, på hans generasjon? Er den en reaksjon på det store forventningspresset som både en selv – men også samfunnet – legger på en? Er det bare ønsket om å klatre i systemet, ha suksess og avansere som teller? Eller er det faktisk slik at man noen ganger bare må stoppe opp, trekke pusten og tenke seg om? Andreas har et stort behov for å bli sett, ikke som arbeidstaker, ikke som den karrieresøkende kjæresten, men som Andreas; glad i tall og fly, og med en indre uro og en følelse av utilpasshet. Hos psykologen blir han sett, hørt og ting han har fortrengt kommer frem igjen. Han har også en del ting som er tvangsmessige og som gjør hverdagen vanskelig. Han får et sammenbrudd, og dette sammenbruddet er et symptom på noe – inne i Andreas. Kanskje det rett og slett er begge deler?
Jeg vet ikke –
men det jeg vet er at Vingebelastning er en roman som får en til å tenke, til å reflektere. Den er av et slikt kaliber at den blir værende inne i deg en god stund. Den er lett å lese og som nevnt så flyter språket fint og naturlig. Vingebelastning er en god, sterk og provoserende bok om et psykisk sammenbrudd og hva som kan skje videre.

(Og ikke er den uten håp heller! Jeg har trua på Andreas!)

Les flere tekster om Vingebelastning her.

Vingebelastning – halvveis i samlesingen

Mars har flydd av sted, og i stedet for å være i begynnelsen  – som jeg har likt å innbille meg en stund nå – så er vi heller nærmere halvveis. Det har så langt vært en veldig fin måned, jeg har lest en glitrende roman, opplevd London og noen av de fantastiske bokbutikkene som finnes der og egentlig bare kost meg. Og inne i hodet mitt har jeg altså hatt en ide om at vi fremdeles er i månedsskiftet februar/mars (Hallo – snø?!).

Hvis noen lurte på hvordan det så ut i Hyde Park forrige uka da det bøttet ned med snø på Østlandet.

 

Samlesingen av Helga Flatland sin Vingebelastning har kommet godt i gang og jeg ser at flere har lagt inn anmeldelsene sine og andre interessante tekster om romanen og forfatteren i linkefunksjonen på bloggen. Det er bra! Det ser også ut til at det er mange som liker den godt – og det gjør meg ekstra spent på å lese videre i den. Jeg har nemlig ikke kommet så langt, men det jeg har lest lover godt. Jeg liker måten hun skriver på, det føles så naturlig og ekte. At selve temaet er noe som interesserer meg er jo også en bonus.

Planen videre på Skribleriene denne måneden er, selvfølgelig, å skrive om Vingebelastning,  men jeg har også tenkt å bruke påsken på å lese og skrive om  Bli hvis du kan – trilogien. De to siste ukene skal dermed bli ganske Helga Flatland-tunge. Det gleder jeg meg til!

(I tillegg skal det komme en februaroppsummering, en Londonguide for bokelskere og noen dikt, men det tar vi i andre innlegg).

Så til dere som ennå ikke har kastet seg over Vingebelastning – gjør det! Og til dere som har lest og skrevet, legg igjen link her.

God lesing videre!

Den tomme stolen av Vikram Kolmannskog

Det er ikke ofte jeg leser bøker om ulike terapiformer. Det er ikke det at jeg er uinteressert, det har bare ikke passet seg slik. Der er jo så mye der ute som jeg vil lese og prioriteringen er til tider beinhard. Men så skjedde det plutselig at jeg fikk en mail om en bok om gestaltterapi, og siden jeg er så heldig å jobbe sammen med ei som faktisk studererer dette og som liker å dele av sin kunnskap med meg og som har gjort meg nysgjerrig på dette feltet, takket jeg ja til et anmeldereksemplar av Vikram Kolmannskog sin bok Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapien. Dette var jo en ypperlig anledning til å få vite enda litt mer!

I boka inviterer Kolmannskog leseren inn i terapirommet, og uavhengig av historiene som fortelles, så mestrer forfatteren å formidle det som skjer i dette rommet på en slik måte at vi lesere også blir en del av det som skjer. Det er ikke som om vi får det fortalt, men som om vi er der sammen med terapeuten og klientene. Det er både bra og sterkt.

Den tomme stolen er delt inn i ulike deler, blant annet en innledende fagdel der vi får en kort innføring i de grunnleggende prinsippene i gestaltterapien, litt historie, litt om utviklingen og noe om de mest sentrale begrepene. Dette er viktig for forståelsen av resten av boka, samtidig som den ikke er for teoretisk – jeg tenker heller at den som fagbok egentlig blir for lettfattelig? Eller at den egentlig passer best for oss ferskinger?

Selve historiene, som utgjør den største delen av boka, og som jeg tenker er kjernen, skildrer forskjellige møter med ulike klienter. Disse klientene har ulike utfordringer og på sine måter utfordrer de også Kolmannskog som terapeut på varierende vis. Det er en fin måte å vise at gestaltterapi er en form for dialog mellom to mennesker som sammen påvirker og utfordrer hverandre på veien, samt at dette er en terapiform som jeg oppfatter som både intuitiv og i stadig endring.

Historiene er som historier flest; opplevelsen av de enkelte vil være individuelt. For meg var det noen som fungerte godt, noen som ikke appelerte like bra og særlig en som traff så hardt at den var ubehagelig å lese ferdig. Og sånn vil det og skal det være. Ulike historier vil appelere til ulike lesere, uten at det har noe å si på historienes kvaliteter.

Etter hver historie følger det noen sider med notater knyttet til den foregående teksten. Dette er noe jeg syntes passet fint enkelte steder, de utvidet på en måte historien de tilhørte, mens det andre steder ikke fungerte like bra. Det har nok noe med at jeg opplevde at ikke alle notatene var relevante for å forstå historien og tankene bak terapeutens valg av metoder.  Noen av punktene som får hele avsnitt i notatdelen kunne like gjerne blitt nevnt i en bisetning. Andre punkter så jeg ikke relevansen i, i det hele tatt, med unntak av at forfatteren selv brenner for temaene. Jeg synes også denne strukturen, historie – notat, forstyrrer noe av flyten som preger resten av boka. Jeg kunne egentlig ønsket at noen av notatene hadde vært med i den generelle delen, mens andre kunne blitt implementert i historiene, slik at notatdelene kun fokuserte på teori knyttet til de konkrete historiene.

Alt i alt synes jeg Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapien av Vikram Kolmannskog er en interessant og lærerik bok som både ga meg svar på noen spørsmål og som reiste nye. Det er bra!

Takk til Flux forlag for leseeksemplar.
Tine har også skrevet om boka.

Leseplaner i helga:

Ukene flyr og det er så mange bøker som venter! Denne helga må jeg bli ferdig med On Beauty, jeg har vært veldig dårlig på å lese noe som helst i ukedagene og jeg kjenner at dette er en roman som jeg trenger å synke ned i – ikke bare lese et avsnitt av før jeg sovner.

Den mintgrønne boka i midten er Den tomme stolen av Vikram Kolmannskog. Det er en samling av fortellinger fra gestaltterapien, og jeg ser frem til å få nærmere kjennskap til et felt jeg vet bittelitt om. Siste bok ut er månedens 1001- roman. Temaet er Nobelprisvinnere i litteratur, da passer det godt med Heinrich Böll sin Katharina Blums tapte ære.

Jeg vet selvfølgelig at jeg ikke rekker to og en halv bok på ei helg, men da har jeg leseplaner utover i neste uke også.  Ikke verst, det.

Hva skal du lese?

Trege januar – oppsummering 1/2016 + to omtaler

Dere vet hvordan vannmolekylet oppfører seg når det blir tilført varme og kulde? Jo varmere, jo raskere beveger det seg i forhold til de andre vannmolekylene og plutselig så koker vannet over. Og selvfølgelig skjer det motsatte når det blir kaldere. Molekylet blir tregere og tregere, for så å bli så langsomt at det sammen med de andre molekylene danner is.

I januar har jeg vært som et slikt molekyl. Og siden det har vært noe helt hinsides kaldt der jeg bor, så har jeg også vært helt usannsynlig treg. Ja, jeg har lest. Ja, jeg har stort sett kost meg med lesingen. Og ja, jeg har jobbet mot målene mine. Men alt dette har gått så S-A-K-T-E, så S-A-K-T-E.

Så jeg er ikke helt i mål med planen for januar, for eksempel har jeg hundre sider igjen av On Beauty av Zadie Smith som både var månedens bok i Hedda sin Bokhyllelesing OG Line sin 1001 – lesesirkel OG en av mine utvalgte «Bra damer» (= trippelkryss)! De kryssene får jeg innkassere i februar, sammen med  – forhåpentligvis – enda flere kryss.

Men la oss ikke dvele over det jeg ikke er blitt helt ferdig med, og heller konsentrere oss om det jeg har lest – to knuseelske bøker og en som ja, var grei nok. Den første knuseelske boka har jeg allerede skrevet om. Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund kjemper akkurat i dette øyeblikket om Jokeren i Bokbloggerprisen 2015 sammen med fem andre bøker – og jeg heier selvfølgelig på blant annet den. Men; uansett om den er å finne blant bøkene på kortlistene i morgen, så er den vel verdt å bruke tid på. Den skiller seg ut fra mange andre norske samtidsromaner, er leken, spennende, interessant og svært velskrevet.

Den andre boka jeg leste i januar – og som jeg også elsket og som også kjemper om Jokeren – var Linn Ullmann sin selvbiografiske roman De urolige. Da jeg hørte at Linn Ullmann skulle komme med en ny bok ble jeg helt varm inni meg, for det jeg allerede har lest av henne har jeg likt så utrolig godt. En annen ting som medvirket til denne varmen var at den skulle handle om Linn selv og hennes foreldre Ingmar Bergman og Liv Ullmann. Jeg har nemlig et lidenskapelig forhold til Bergman og hans filmer. (Fun fact: vi hadde en katt, sønnen til Narnia, som var oppkalt etter Ingmar Bergman. Og han adlød faktisk navnet Ingmar).

De urolige er en roman bestående av fragmenter, av lapper som til sammen gir et inntrykk eller en versjon av relasjonen mellom Linn og Ingmar og Linn og Liv. Vi går frem og tilbake i tid, noe er helt klart oppdiktet – for eksempel kan ikke forfatteren virkelig vite hva enkelte personer egentlig tenker og føler – men hun ser for seg hvordan de kunne ha vært, mens andre hendelser nok er slik som Linn Ullmann selv husker og opplevde dem. En del av romanen er består av samtaler som Linn og Ingmar hadde seg i mellom da han begynte å bli veldig syk og som de tok opp på bånd. Disse delene er satt opp som et drama og virker veldig autentiske. Ullmann skifter synsvinkel igjennom boka og alternerer mellom å bruke det personlige jeg og tredjeperson: hun og jenta. Begge deler er forfatteren og jeg opplever at dette grepet både skaper en nærhet til handlingen og en distanse.

Romanen er ikke et portrett av de kjente kunstnerne Liv Ullmann og Ingmar Bergman, men heller portretter av Ingmar og Liv – Linn sin pappa og mamma. Jeg føler at det er forholdet mellom Ingmar og Linn, faren og datteren, som får størst del av romanen. De ser hverandre ikke så ofte, men Linn reiser til Fårö hver sommer og tilbringer tid sammen med ham der. Jeg synes det er interessant å lese om hvordan den unge jenta og den eldre faren prøver å nærme seg hverandre; det skiller flere generasjoner mellom dem og faren er ganske sær, spesiell og myndig, og det er jo slik at de ikke har så mye tid til å bli virkelig godt kjent. Allikevel så formidler forfatteren et varmt far/datter – forhold, som også gjenspeiler seg i fragmentene der Linn er voksen og faren syk og dødene.

Relasjonen mellom moren og datteren er mer anstrengt skildret; den er preget av gnisninger og trass fra begges side, en følelse av å ikke ha en mor som er tilstede og en rotløs oppvekst. Portrettet av moren er mer sint, det rommer en sterkere fortvilelse enn portrettet av faren – som kanskje i sin fraværenhet, tross alt var mer stabil når hun var på besøk. Men så er det jo kanskje slik at den man er mest hos, den man må bryne seg på, krangle og diskutere med, også den man er aller mest nær og redd for å miste? Det er ingen tvil hos meg som leser at –  til tross for en uortodoks oppvekst og uro, og til tross for å oppleve at man er barnet til to som selv vil være barn, som selv vil være frie og skapende for så å komme hjem til en trygg favn og bli ivaretatt – så er forholdet mellom foreldrene og dette barnet preget av sterk kjærlighet.

Linn Ullmann skriver så fantastisk og på en måte så lett; ordene, setningene, avsnittene smyger seg ut av sidene, kiler seg inn i ørene, snor seg inn i hjernen og blir der. Det er både behagelig og tankevekkende å være i teksten. Den rører ved noe allmenngyldig, noe som man kjenner igjen i seg selv. Den treffer og den etterlater et tomrom når siste side er lest. Jeg er så glad for at jeg leste!

Den siste romanen jeg fullførte i januar, den jeg med andre ord leste ferdig i midten av måneden, var av en helt annen type enn de andre januarbøkene mine. For det første var den ikke norsk, og for det andre var den en psykologisk thriller. Åpne Sår er mitt andre møte med Gillian Flynn i bokform. Jeg var bare sånn passe fornøyd med Gone Girl, og hadde dermed ikke de største forventningene til det som er Flynn sin debutroman. Men selv om denne ikke ble en favoritt, så ble jeg allikevel positivt overrasket. Den var bedre enn jeg trodde.

Åpne sår er en intens og atmosfærisk roman om skrudd familiedynamikk, fortid, hemmeligheter og småbyintriger. Etter et opphold på en psykiatisk avdeling, arbeider nå Camille Peaker som journalist i Chicago. Da ei ung jente blir funnet myrdet og ei annen forsvinner i hjembyen hennes, får hun i oppdrag å reise hjem og skrive flere saker om gåten. Det er ikke bare bare å komme hjem etter mange år, men det viser seg raskt at familien til Peaker ikke er som alle andre, og at de kanskje er nærere knyttet til de ofrene enn folk tror.

Det jeg likte beste med denne romanen er de sterke karakterene som Flynn har skapt. Særlig Camille, moren Adora og halvsøsteren Amma, står ut som noe helt spesielt i dette landskapet, befolket av ganske mange særegne karakterer. Adora og Amma er som tatt ut av gotiske fortellinger fra 1800 – tallet med sine skjøre, men akk så gale og skrudde handlinger og ideer. Camille er den mest velfungerende, men som etter å ha tilbragt mer og mer tid i barndomshjemmet, begynner å miste grepet på nytt og det er spennende å følge hennes jakt på sannheten, samtidig som hun prøver holde seg selv frisk.

Gillian Flynn er kjent for å ha overraskende tvister i romanene sine, og denne er ikke noe unntak. Samtidig så følte jeg at historien hang sammen fra ende til annen. Hun klarte å holde tråden og tvistene var troverdige. Jeg klarte faktisk å gjette meg til begge tvistene og ble ikke så overrasket over hvem som hadde gjort hva – men det gjorde meg ikke så mye. Heller det enn å få servert noe veldig overraskende, men helt fjernt, tenker jeg!

Som sagt, Åpne sår ble ingen favoritt, men med sin mørke, smågotiske og atmosfæriske stemning er den en spennende bok når man trenger det.

Dette innlegget er jo i ferd med å bli monsterlangt, så jeg avslutter med en liten oppsummerende statistikk:

• 3/50 bøker
• 0/9 gjenlesinger
• 0,5/12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
• 2/30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
• 0,5/9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
• 0,5/12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
• 12 klassikere
• 0/15 #Siljebrukerbiblioteket
• 0/20 norske 2016-bøker
• 0/6 samlesingsbøker
• 0/5 memoarer, essays og/eller sakprosa.
• 3/3 anmeldelser skrevet!

 

Hvordan var din januar?

Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner.

Januar er tre uker gammel og i løpet av disse ukene har jeg lest tre bøker – to knuseelske bøker og en roman som kanskje er det endelige beviset på at psykologiske thrillere ikke er min favorittsjanger, selv om den  ble godkjent av «strenge Silje».

Første bok ut er den jeg nominerte høyest da jeg sendte inn nomineringene mine til Bokbloggerprisen 2015: Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at jeg ble såpass engasjert som jeg ble, men jeg tror det er en kombinasjon av interessante karakterer med spennende, men også gjenkjennelige, historier, en varm og god rammefortelling og en original struktur som fungerte utrolig bra.

Rammefortellingen handler om Synnøve selv som skal skrive en bok om faren sin. Han har hatt en hjerneblødning, og selv om han har trent seg opp, er han ikke den faren som Synnøve forventer lenger. Hun ønsker å skrive han historie for å finne tilbake til den mannen han en gang var. Han har levd et spennende liv, men jeg opplever at dette er noe hun kanskje mest gjør for sin egen del, for å akseptere faren slik han er nå. Forholdet mellom far og datter gir inntrykk av å være like godt nå som det var før sykdommen, og Macody Lund jobber frem et nydelig og varmt portrett av både faren og av de to sammen.

Rammefortellingen brytes opp med historiene til 3 ulike kvinner. Det er den unge studenten Mari som forelsker seg i veilederen sin, Eskild, men som etter hvert finner ut at det han vil ha, ikke er den hun egentlig er. Det er noen flotte bilder i historien til Mari som tydeliggjør akkurat denne ambivalensen og det at hun forlater sitt egentlige jeg en periode for å bli en annen Mari:

Eskild legg armen rundt henne og byrjar å gå. Mari kjenner det trykke bak augelokka, rykke i mellomgolvet, ho vil eigentleg stoppe, gå ein annan veg, men beina fortset berre framover ved sida av han. Som om den eigentlege Mari smelte hovudet i husveggene saman med latteren hans og ligg svimeslått igjen på dei våte brusteinane. Så det er dette ein meiner med å miste seg sjølv, tenker Mari. Å gå og gå. fortsette vekk, ignorere ropa frå den som ligg igjen der bak. (s 129/130)

Veien fra å være betatt av en eldre, smart mann via et intenst forhold til en erkjennelse av at dette ikke er riktig er godt og ærlig skildret, og Macody Lund klarer på en bra måte å sette seg inn i 19 – åringens opplevelser og erfaringer ( – og mangler på sådan) uten at det virker påtatt eller uekte, men heller det motsatte; ærlig og ekte.

Den andre kvinnen vi følger er skuespilleren Live som er fanget i et destruktivt forhold med kjæresten Eva, og som på samme måte som Mari opplever at hun i forholdet mister seg selv. Beskrivelsene av samspillet mellom Live og Eva er så ubehagelige og gjennomtrengende at jeg satt med hjertet i halsen og utviklet pusteforstyrrelser. Det er så intens og jævlig hvordan Live lar seg hviske ut og bli noe helt annet. Som leser ønsker jeg bare å gå inn i boka og få henne vekk fra Evas makt.

Den siste kvinnen er Anna, som vi tidlig får vite egentlig er Synnøve selv. Ja, i begynnelsen blir hun kalt Synnøve, men dette endrer fortelleren kjapt (mer om fortelleren rolle kommer etter hvert). Anna skriver bok om faren sin, samtidig som hun jobber med å bearbeide et samlivsbrudd og den nye hverdagen som alenemamma. Jeg likte historien hennes godt, men det var nok ikke den jeg ble mest berørt av, selv om den, som resten av romanen er velskrevet og interessant.

Romanen er bygd opp på en slik måte at vi får rammehistorien med Synnøve og faren, før vi videre får ulike fragmenter fra de tre kvinnenes liv. Overgangene mellom rammehistorien, og skiftene mellom Live, Anna og Mari er finurlige og smarte – og overhodet ikke vanskelig å holde styr på. Den første setningen ved skifte av karakter er skrevet i kursiv, samtidig bruker Macody Lund ofte et morsomt grep der det er en overordnet forteller som geleider og frakter oss fra person til person og fra hendelse til hendelse. Det er noe filmatisk over disse overgangene og det var som om jeg så alt i film der fortelleren enkelte ganger tok meg med opp slik at jeg så Oslo i fugleperspektiv, for så å slippe meg ned på et nytt sted og med en annen karakter:

Medan Eskild studerer seg sjølv, vaknar skodespelarinna Liv (37) opp på andre sida av byen. (s 24).

Overgangene var alltid tydelige, men samtidig subtile og elegante. Et annet grep som jeg synes er både interessant og kult er at fortelleren i blant kommer tydelig frem og kommenterer ulike hendelser – både små og store. Dette bryter illusjonen om at dette er «virkeligheten», og jeg likte det.

Måten Personar du kanskje kjenner er bygd opp på med ulike episoder med de forskjellige karakterene, fikk meg til å tenke på episodefilmer som Robert Altmans Short Cuts fra 1993 og Magnolia av Paul Thomas Anderson (1999), der karakterene i de forskjellige fragmentene på et vis har noe til felles, at de alle sammen beveger seg i hverandres ytterkanter uten at de egentlig har noe med hverandre å gjøre. Slik er det også i romanen til Macody Lund. Karakterene kjenner hverandre egentlig ikke, men de berører hverandre på ulikt vis allikevel. Forfatteren er blant annet utdannet innen film, så jeg velger å tro at disse grepene og likhetene med filmmediet ikke er helt tilfeldig.

Synnøve Macody Lund har med Personar du kanskje kjenner skrevet en solid, engasjerende og veldig god debutroman. Jeg gleder meg virkelig til flere bøker! (Ja, dette var en roman jeg knuseelsket!)

For flere tekster om denne romanen – sjekk: Gro, Elisabeth, Lena, Anita og Tine.

Boka er lånt av Line.

 

 

 

 

Eirin Gundersen: Du er menneske nå.

Jeg håper alle har hatt en fin nyttårsfeiring enten den inneholdt heidundrende fest, morsomme brettspill, filmtitting, lesing og annet. Hos oss var pusekos, deilig mat, en latterlig dårlig film fra 1990 og kjærestetid viktige stikkord og det var så fint.

Tidligere i juleferien leste jeg diktsamlingen Du er menneske nå av debutant Eirin Gundersen. Jeg er, som dere vet, veldig glad i lyrikk og poster gladelig favorittdikt bare for å spre dem videre, men jeg er ikke noe god til å skrive omtaler av diktsamlinger. Men jeg skal prøve, for Du er menneske nå er en riktig så vakker samling, samtidig så kan jeg si på forhånd at dette ikke vil bli en dypgående analyse, heller en tekst om boka og hvorfor jeg likte den så godt som jeg gjorde.

Du er menneske nå er en fragmentert beretning om tapet av en far, om den sorgen og savnet man bærer i seg når man har mistet noen man er glad i, og etter hvert beretningen om en ny kjærlighet. Jeg skriver  fragmentert beretning, for selv om dette er en diktsamling, så er samlingens forteller den samme og jeg føler at man like gjerne kan lese den som lyrisk prosa i samme ånd som Marit Kaldhol sine romaner (eventuelt som Ruth Lillegravens diktsamling Urd, selv om jeg synes Kaldhol – sammenlikningen passer best). Det jeg prøver å si er vel egentlig at alle diktene henger sammen i en større helhet og at man ved å lese dem i rekkefølge så vil man også få hele bildet. Samtidig så synes jeg at de aller fleste diktene også er så sterke at de står trygt på egne ben og tilfører leseren noe i kraft av  seg selv:

fotsporene hans var fortsatt i snøen til langt ut på våren

jeg drømmer stadig at han går foran meg på fortauet, over oss er himmelen rosa, skiftende skyer, som før en storm

en slags vinter i sommeren.

langsomt tråkler sorgen gjennom meg, syr små sting, hvite linjer

jeg tenker meg døden som noe levende, et frø som vil spire.

s 13

Fortelleren beveger seg fra det nære, det personlige og utover og utover i det store bildet, og jeg opplever at hun i tekstene bruker det store, fjerne, nesten ubegripelige – naturens utvikling, historien – for å nettopp forstå dette nære og personlige. Det setter på en måte alt i perspektiv, og kanskje det er en måte å lettere håndtere og forstå sitt eget tap og sin egen sorg?

hver dag vissheten om andre menneskers historier, utallige livshendelser, flere generasjoners minner, tusenvis av slektsledd, kriger utkjempet før jeg ble født. vi vikler oss inn i hverandre, forsetter i andre epoker, og det finnes en tanke som vandrer, mellom oss, i oss, som ikke ender her. sekel etter sekel med eskapisme. jeg må tenke noe som alle som tenker har tenkt.

s 51

Det er noe med hvordan Eirin Gundersen trekker inn særlig naturhistoriske/vitenskapelige fakta som en del av historien hun ønsker å formidle, som minner meg  om Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp av havet, men der Simonsens bok er pussig og underfundig, opplever jeg at Du er menneske nå er mye mer hudløs, vakker og var.

Eirin Gundersen har skrevet en svært god – og tilgjengelig –  diktsamling som jeg håper mange plukker opp. Jeg gleder meg til å lese mer!

Ellikken, Akima Montgomery, Karen og Elisabeth har skrevet om denne fine boka også.

PS: jeg beklager at sitatene ser annerledes ut enn i boka med tanke på linjeskift. WordPress oppfører seg helt fjollete når man skal sitere lyrikk…. men jeg håper alle får et inntrykk av hvor flotte diktene er.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

31. desember: Ingrid Winter og gode mennesker.

Her er to kjappe tekster om to av de norske 2015 romanene jeg har lest. Jeg krysser fingre og tær for at jeg får skrevet om resten i morgen!

Ingrid Winters makeløse mismot av Janne S. Drangsholt handler om Ingrid Winter og hennes hverdag som småbarnsmor, ektefelle og ansatt ved universitetet. Den handler om ønsket om å strekke til både for de rundt seg og for seg selv, og  om å ikke helt få det til. Janne S. Drangsholt skriver utrolig morsomt om hverdagslige ting og hun har skapt en karakter Ingrid Winter som de aller fleste vil kjenne seg igjen i; en karakter som egentlig har veldig mye på stell, men som når noe skjer handler ut av panikk (= situasjoner og uforutsigbarheter som både er kleine og morsomme). Forfatteren tar alt på kornet, og til og med jeg, som ikke har barn, kunne nikke gjenkjennende til hvordan det er å få dagen til å gå opp med små barn og jobb og alt.

Romanen er delt inn i to deler der den første delen foregår hjemme og den andre delen foregår i St.Petersburg. Jeg likte nok aller best den først delen, og syntes at hendelsene i St.Petersburg ble litt heseblesende og surrealistiske i forhold. Samtidig så er det nettopp i denne andre delen at jeg opplevde at jeg virkelig ble kjent med Ingrid Winter bak alt kaoset, og at i alt det rare og pussige hun klarer å rote seg selv inn i, så ligger det en sårhet til grunn, en ensomhetsfølelse, en redsel for å være god nok og en grunnleggende angst for å ikke ha kontroll over livet sitt. Og, når jeg tenker etter, så er det nettopp det som gjør at Ingrid Winters makeløse mismot er en av de få nye 2015 romanene som jeg fortsatt tenker på. Det må jo si noe? (Og stort pluss for Blade Runner, man må jo like en bok som refererer den opp til flere ganger!)

Takk til Tiden for leseeksemplar.

Gro, Tine, Ellikken, Marianne, Solgunn, Berit, Lena, Tone og Ingalill har også skrevet om denne romanen.

Historien om et godt menneske var mitt første møte med Birger Emanuelsen, og jeg ble svært engasjert i historiene han skildrer i denne romanen. Vi møter Thomas, som etter en skandale tar med seg kone og barn tilbake til barndomsbygda si. I tillegg blir vi kjent med Nico som er broren til en av Thomas sine barndomskopiser og vi får høre om Elly, ei venninne av Thomas fra ungdomsskolen.

Romanen beveger seg  mellom Thomas i nåtid  – fortalt i 1. person, Nico i nåtid – fortalt i 3. person og historien om kompisgjengen fra 1990 – tallet. Denne alterneringen mellom både tid og synsvinkel opplevde jeg som veldig sømløst og elegant. Det var aldri vanskelig å holde styr på hvor, når og hvem fordi Emanuelsen har gitt fortellerne helt egne, genuine stemmer. Det første kapittelet med Nico kom litt brått, som leser ble jeg bare kastet inn i en situasjon, og det syntes jeg fungerte veldig godt for å skape spenning og nysgjerrighet. For hva slags type er Nico (som helt tydelig har tatt en annen vei i livet enn Thomas) og hvilken relasjon kan disse tilsynelatende ulike personene ha?

I tillegg fungerer kapitlene til Nico og de med tilbakeblikk som en korreksjon på den personen Thomas forsøker å fremstille seg som. For hvem er egentlig Thomas? Han virker på en måte veldig glatt, en som er veldig opptatt av fasade og som vil være blant de «litt kule». Samtidig så gråter han lett, han har et innstengt raseri og han fremstår som usikker. Han lyver lett, og det er som om han ikke bare omskriver andre sine liv (skandalen som gjorde at han mistet jobben), men han gjør det samme med sitt eget. Det er en dissonans mellom hvordan han selv opplever seg selv og hvordan andre opplever ham.

Romanen omhandler mange temaer; den tar et oppgjør med de såkalte «gode menneskene som profiterer på andres nød. På et vis er den en oppvekstroman i retrospekt, der vi får se både oppvekst og resultatene av dette 20 år frem i tid. Den handler også om det å bære på en hemmelighet, en visshet om at noe i det samfunnet du har vokst opp i har vært feil, og et ønske om å rette opp i det – et ønske om å i alle fall kunne se de det gjaldt i øynene og si «Jeg visste. Unnskyld for at jeg ikke gjorde noe». Den er en skildring om vennskap, om hva som har vært og hva som kan bli.

Unødig å si kanskje, men jeg syntes dette var en veldig sterk og god roman.

Boka har jeg kjøpt.

Gro, Lena, Tine og Anita har også lest og skrevet.

Ønsker alle en strålende nyttårskveld! Her i huset skal vi, tradisjonen tro (når vi ikke er i Paris), spise god mat, drikke vin og se på skrekkfilm fra armkroken. O lykke!