Lesemål 2016 –

For et år siden proklamerte jeg fornøyd at jeg både hadde lært og ikke lært av målene for 2014. Ja, jeg hadde driti meg ut (unnskyld språket) på de fleste punktene, men nei, jeg hadde ingen planer om å senke ambisjonene. Det eneste jeg trengte, trodde jeg, var mer struktur, mer planer, ja, mer orden på lesingen. Her skulle det meste bestemmes i forkant av hver måned. Det fungerte en stund, og så sklei det ut. Slik som det ofte går, for mye planer på  lesefronten og jeg blir litt rebelsk. Allikevel så klarte jeg å følge målene mine sånn passe. Jeg leste for eksempel 6o av 50 bøker i fjor. Det er mer enn godkjent måloppnåelse! I Heddas lesesirkel deltok jeg på 8 av 9 temaer, også godkjent. Av klassikere leste jeg 11 av 20, det vil si litt over 50%, av disse 11 var 8 i forbindelse med klassiker utfordringen, mens av 15 planlagte 1001 – romaner, ble det bare 6. Det er kanskje den jeg er mest skuffet over. Det er jo ikke akkurat slik at jeg har få 1001 – romaner i hyllene mine… Jeg ønsket å gjenlese mer, men endte kun på 2, mens jeg til slutt greide å lese 17 av bøkene som sto i hylla pr 31.12.14. Jeg hadde også et skrivemål om å skrive om de fleste bøkene jeg leste, men det gikk dessverre ikke. I år, derimot! (Så er det jo ingen som sier at det er for sent å skrive om bøkene jeg leste i fjor – det skal skje!).

lindgren

Og så er vi fremme til målene for 2016! Noen av dem har jeg skrevet om både her og her, her og her, mens andre faktisk ikke er blitt nevnt tidligere – med unntak av i noen kommentarfelt her og der – men det teller ikke. Viktige stikkord er å lese det jeg allerede har, klassikere og 1001, gjenlesing, kontrollentusiast og rebell.

I tillegg til å gjenlese 9 bøker, lese minst 12 bøker av bra damer, delta på 9 runder med Bokhyllelesing og alt i alt lese minst 30 bøker fra min egen hylle, skal jeg også lese 12 klassikere og 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel, samt 5 memoarer, essaysamlinger og/eller sakprosa.

Siden jeg ønsker å lese mest mulig av det jeg allerede har i hyllene mine og  – kremt – kanskje prøve å begrense bokhandlingen noe, som i bittelitt, må jeg være kreativ med mitt neste mål som handler om norske 2016-bøker. De skal jo også leses, fordøyes og diskuteres i god tid før neste nominasjonsrunde! La meg introdusere #siljebrukerbiblioteket. Jepp! Jeg har fått meg lånekort! Takk, Elisabeth! Så målet blir at jeg skal lese 20 norske 2016-bøker, der minst 15 av dem er lånt på biblioteket. Jeg skal selvfølgelig også delta på samlesingene av samtlige bøker på BBP – 15 sine kortlister.

Punktvis vil det da se slik ut:

  • 50 bøker
  • 9 gjenlesinger
  • 12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
  • 30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
  • 9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
  • 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
  • 12 klassikere
  • 15 #Siljebrukerbiblioteket
  • 20 norske 2016-bøker
  • 6 samlesingsbøker
  • 5 memoarer, essays og/eller sakprosa.

Og selvfølgelig gir jeg meg selv tillatelse til å få både dobbelt- og trippelkryss. Jeg er jo ikke dum!

Når det gjelder skriving så er alltid målet å skrive noe om det meste jeg leser, og selv om det ikke gikk helt i fjor, så gyver jeg løs på 2016 med nyspissede blyanter og kritisk blikk – her skal det skrives!

Ønsk meg lykke til!

Hvilke lesemål har du for 2016?

 

 

Recap: Bokhyllelsingen 2015 – med omtaler.

 

I 2015, som i 2014, har Hedda og Bjørg drevet leseprosjektet Bokhyllelesing der vi ni ganger i året børster støv av de bøkene som virkelig har fått stått lenge i hyllene våre. For det er jo slik at mange av oss bokelskere  har en tendens til å elske og kjøpe bøker også – uten å helt få lest dem med en gang. Jeg er sikker på at det ikke bare er meg som har stått foran hyllene, sett på bøkene og plutselig oppdaget en bok som jeg faktisk hadde glemt at jeg eide! (Jeg håper i alle fall at det ikke bare er meg…..) Derfor er Bokhyllelesingen en veldig god lesesirkel å delta i!

I året som har gått har jeg deltatt på åtte av ni temaer, men jeg har ikke skrevet separate tekster om hver enkelt bok. Derfor tenkte jeg at det kan være like greit med en oppsummering av alle bøkene, men med fokus på de fire jeg ennå ikke har sagt så mye om. Det blir på en måte som en klargjøring til Bokhyllelesingen 2016 som snart blåses i gang.

Det første temaet i fjor var å lese en bok med et grønt omslag, og jeg valgte meg den moderne klassikeren The diary of a provincial lady av E.M.Delafield  – i en blomstrete og nydelig grønn Virago – utgave.Jeg syntes at denne dagboka var både fornøyelig og søt, men ble litt lei av den monotone formen etter hvert.

Neste tema var å lese et skuespill fra antikken, men siden jeg kun hadde et skuespill som jeg allerede hadde lest, fikk jeg dispensasjon til å lese et episk heltedikt fra antikken i stedet. Homers Odysseen var kanskje en av de mest krevende bøkene i denne utfordringen og siden den norske utgaven var gjendiktet i den originale verseformen daktylisk heksameter (= hjelp!), endte jeg opp med å høre den episke engelske gjendiktningen på lydbok samtidig som jeg leste den norske. Det fungerte svært bra. Jeg har forresten ikke lagt antikken på hylla dette året heller; Ovids Metamorphoses og Margaret Atwood sin gjendiktning av Odysseen, The Penelopiad, skal fordøyes i løpet av 2016.

Tema nummer tre var europeiske novelle – eller diktsamlinger fra 1900 – tallet. Jeg valgte meg The Bloody Chamber av Angela Carter, en novellesamling basert på eventyr, skrevet i 1979. Jeg ble faktisk ferdig med denne samlingen før fristen gikk ut, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri skrevet om den. Altså; ikke før nå.

The Bloody Chamber bygger, som nevnt, på ulike eventyr og myter, men bloodychamberAngela Carter gir dem alle en egen twist. Samlingen består av ti noveller som varierer i lengde fra flere og førti sider til to sider. Alle novellene har en klar feministisk vri der typiske eventyr stereotypier som for eksempel «den fortapte jomfru» blir endret. De kvinnelige karakterene som tradisjonelt blir sett på som hjelpeløse ofre, de som må hjelpes av helten blir, på ulikt vis, selv helten. De kommer ut av flokene på egenhånd, eller de velger å bli. De tar, i motsetning til «de fortapte jomfruene», bevisste valg. De fleste novellene er også svært mørke og brutale og dette passer godt til eventyrenes voldelige opprinnelse.

Som med mange novellesamlinger så var det noen som, for meg, utpekte seg som ekstra sterke, mens det var noen få som jeg var mindre begeistret for. Tittelnovellen; The bloody Chamber var den jeg opplevde som aller sterkest. Den er svært gotisk i stilen og i stemningen, og jeg ser for meg at den foregår på begynnelsen av 1900 – tallet, selv om den ikke er tidsangitt. Den handler om en ung, talentfull og ubemidlet jomfru som gifter seg med en svært rik, eldre mann og flytter med ham til slottet hans i Bretagne. Helt fra starten av er novellen intens og den har en nesten suggerende kraft. Det er mange små hint om hva som skal komme, og leseren – og for så vidt jenta selv –  har en følelse av at dette ikke kommer til å ende bra. Samhandlingen mellom jenta og ektemannen er foruroligende og ladet, erotisk og ubehagelig. Som i mange eventyr blir heltinnen utsatt for en test som hun selvfølgelig ikke klarer – og med ett endrer novellen seg til en skrekkhistorie som til og med Poe ville nikket anerkjennende til.

Novellen er ubehagelig, men også merkelig tiltrekkende. Jeg forsto på en måte jentas fascinasjon av ektemannen, også etter at hun stifter bekjentskap med en del mindre hyggelige egenskaper ved ham. The Bloody Chamber er inspirert av eventyret om Bluebeard, og dere som kjenner dette eventyret vil nok ikke bli overrasket selv om det kommer en twist. Novellen er utrolig velskrevet og prosaen er både vakker og bygger opp under den skumle, sugende atmosfæren.

Andre noveller i samlingen som jeg likte veldig godt var to versjoner av Rødhette; The Werewolf – kort, effektiv og helt rå! og The Company of Wolves – hvor jeg i mine notater fra april kun har skrevet «jeei» og streket under sitatet: «since her fear did her no good, she ceased to be afraid». Ta det for det det er verdt. Den eneste novellen jeg direkte mislikte var Puss – in – boots. Den skal være livlig og morsom, men jeg syntes ikke det fungerte med Carters skrivestil. Hun har en ganske kronglete setningsoppbygging der hun tar i bruk flere lite brukte ord. Skildringene hennes er dvelende, langsomme, det er som hun maler dem frem, og dette passer utrolig godt for å få frem det mørke, intense og gotiske, men ikke helt for det morsomme og lyse.

Ellers så er to viktige stikkord i denne samlingen total ødeleggelse og seksuell metamorfose. Svært, svært god!

Femte runde hadde temaet barndom, og jeg valgte meg ut en roman som jeg hadde hatt lyst til å lese lenge og som jeg hadde hørt mye godt om: A tree grows in Brooklyn av Betty Smith skrevet i 1943. Vi møter Francie Nolan atreegrowainbrooklynog hennes familie på begynnelsen av 1900 – tallet i den fattige bydelen Williamsburg i Brooklyn og følger dem gjennom opp – og nedturer frem til Francie står trygt på egne ben. Jeg liker sterke og tidløse jente – og kvinneskikkelser i bøkene jeg leser, og Francie fikk raskt en plass i hjertet mitt sammen med blant annet Elsi Lund, Alberte  og senere – Jenny. Det er  noe med de som bærer rundt på en drøm, en ambisjon, til tross for all mulig motgang og det at de faktisk får det til.

A tree grows in Brooklyn er en realistisk skildring av fattigdom og nød, Betty Smith skygger ikke unna de mørke sidene verken samfunnsmessig eller innad i familien Nolan. Allikevel klarer hun å formidle den kjærligheten som også er til stede mellom karakterene – om enn ikke hele tiden. Karakterene er levende skildret, og under lesingen står de frem som ekte personer med ekte gleder og sorger. Beskrivelsene av lille Francie som leser seg gjennom alle bøkene på biblioteket mens hun sitter utenfor på branntrappen og historien om moren som hver natt leser Shakespeare for dem er noe jeg aldri vil glemme. Det samme gjelder farens dødsfall og hvordan den ene tanten plutselig blir mor. Det er så bra, så vondt, så morsomt og så trist. Ja, det er som om alle livets følelser er samlet inn i en roman.

Jeg er glad jeg leste!

Sjette runde var å lese en bok fra 1990 – tallet, og jeg lot ikke anledningen gå fra meg til å lese Alias Grace av en av mine favorittforfattere, Margaret Atwood. Romanen er en historisk roman. Den er basert på en sann historie om den 16 år gamle Grace Marks som, sammen med gårdsgutten aliasgraceJames McDermot, på 1800 – tallet ble dømt for drapet på sin arbeidsgiver Thomas Kinnear og hans elskerinne Nancy Montgomery. McDermot ble etter hvert henrettet for denne udåden, mens Grace ble benådet og tilbrakte mange år på asyl og på tukthuset. Hva som egentlig skjedde den natten/morgenen Kinnear og Montgomery ble drept vet man ikke. Grace ble både sett på som kvinnen bak, femme fatalen som manipulerte McDermot til å begå drapene og som en uskyldig ungpike som ble truet med av den eldre gårdsgutten. Margaret Atwood spinner videre på dette mysteriet og lar Grace Mark møte den fiktive legen Simon Jordan som forsøker å trenge inn i Grace sitt underbevisste for å finne ut hva som egentlig hendte.

Det første som slo meg i møtet med Alias Grace var hvor utrolig god og solid fortellerkunst dette er. Den er virkelig en stor, tidløs roman som bobler av fortellerglede og skaperkraft. Den er nesten litt gammeldags på den måten at den ikke fokuserer på et enkelt (kremt, navlebeskuende) tema, men heller forteller en sammensatt historie med mange karakterer, store hopp i tid og sted gjennom brev, tilbakeblikk og 1854 – nåtiden, med skiftende synsvinkler; en allvitende, Jordans og Grace sin jeg – forteller, og der store spørsmål blir stilt. For i møtet med Grace, kanskje uskyldig dømt, kanskje en kaldblodig morder, men helt klart en oppvakt dame som selv vil regissere sitt liv, så må vi – både leseren og Simon Jordan – stille oss spørsmålet «Hva er en sann historie?» Grace selv er svært upålitelig. Hun virker troverdig, samtidig sitter jeg igjen med følelse av å bli lurt. Hva er sant og hva er løgn? Og er det slik at Grace er skyldig selv om hun lyver? Et bilde som Atwood benytter ved flere anledninger i romanen er lappetepper. Grace syr lappetepper, hun drømmer om hvilke hun skal ha på veggen dersom hun en gang slipper ut og hver del i  boka har en egen lapp. Og på mange måter er hele romanen som et lappeteppe, bit for bit blir avslørt til vi sitter med et bilde av hvordan saken kanskje kan være.

Atwood skriver nydelig prosa med troverdige skildringer. Jeg fikk en opplevelse av at jeg ikke satt hjemme og leste i en bok, men at jeg selv var en del av historien som ble fortalt.

Alias Grace er et av høydepunktene for meg i 2015, og Atwood befester sin plass som en av mine absolutt favoritter.

De neste temaene ut var å lese en fransk bok og en bok fra 1800 – tallet. Jeg valgte meg Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery og Dr Jekyll og Mr. Hyde av R.L. Stevenson. Førstnevnte falt i smak, mens Stevensons klassiker var en skuffelse.

Og så er vi fremme ved den siste runden; å lese en nobelvinner. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Jenny av Sigrid Undset, både fordi den er en klassiker og fordi den inneholder en del elementer som jeg liker i bøker: en sterk kvinneskikkelse, kunst, reiser og bohemsk livsstil. Og jeg ble ikke skuffet. Jenny er en karakterstudie av en kvinne som må være en av de sterkeste jeg har lest om på lenge. Jenny er en relativt ung kunstner som da vi blir kjent med henne bor i Roma. Vi følger henne noen sorgløse måneder med venner av begge kjønn, der hun også møter en hun forlover seg med. Videre blir vi med henne tilbake til Oslo der hun prøver å få livet som kunstner til å gå opp med livet som forlovet og de forventningene de rundt har under slike omstendigheter, før Jenny og vi, via en brutt forlovelse, en elsker og andre tragiske omveier, ender i Roma igjen.

Jenny må være selve symbolet på en bohemsk kvinne på begynnelsen av 1900 – tallet. Hun vil leve livet sitt fritt, hun vil utfolde seg og følge sine egne normer. I møtet med samfunnets normer blir det vanskelig, uansett hvor selvstendig og kompromissløs man er på egne vegne. Og bak alt dette selvstendige, ja, for jeg opplever det absolutt som et genuint karaktertrekk ved henne, så har hun også et stort ønske om å bli elsket. På sine egne premisser.

Romanen er Sigrid Undset sin første samtidsroman, og jeg synes den er utrolig velskrevet. Hun skriver veldig sanselig, for eksempel beskriver hun gatene i Roma, kafelivet, vandringene på landsbygda rundt, på en slik måte at jeg også er der. Jeg kan høre klikkingen på brosteinene, musikken og latteren på kafeene. Jeg kan lukte sigarettene, terpentinen og blomstene. Jeg kan kjenne varmen. På samme måte kan jeg også kjenne Jenny sin ambivalens til mennene hun møter, kjærligheten hun får oppleve en stakket stund og den bunnløse sorgen som legger et sort lokk over alt. Jenny er en ganske smertefull lesing, det tar på, den tar tak på en ganske stille måte. Men det er også dette som gjør den så god.

20151205_170241.jpg

Og det var hele oppsummeringen av Bokhyllelesingen 2015. Åtte av ni lest synes jeg er veldig godkjent. Og jammen har jeg ikke lest haug med gode bøker i tillegg!

Ser frem til årets lesesirkel, og det håper jeg du gjør også.

Har du lest noen av disse bøkene?

 

 

20 . desember: Enda flere bra damer! Lesemål 2/2016

Det ble enda noen stille dager her på Skribleriene, men siden jeg nå har ferie har jeg bestemt meg for at «Blogge hver dag frem til jul» nå skal være «Blogge så mye som mulig frem til nyttår». Det er nemlig en del ting jeg har lyst til å skrive om og fire dager er ikke nok.

13. desember skrev jeg et innlegg om hvilke bra damer jeg ønsker å lese mer av i 2016. Denne posten lå an til å bli superlang – det er nemlig mange bra damer jeg vil bli bedre kjent med – og derfor kommer nå del to.

image

I det forrige innlegget konsentrerte jeg meg i hovedsak om de nålevende – med ett unntak. Denne gangen blir det de avdøde som får fokus – med ett unntak. La oss begynne med henne.

Tidligere i høst leste jeg Marilynne Robinson sin vakre roman Lila. Dette var egentlig bok nummer tre i trilogien om Gilead, og jeg har store planer om å starte på begynnelsen og lese Gilead og Home. Hvis disse to ikke stilner suget etter enda mer, er jeg så heldig at jeg også har Housekeeping i hylla. Ja, det er sant. Jeg har hele forfatterskapet til Marilynne Robinson. Det er bare å komme i gang!

En annen forfatter jeg stiftet bekjentskap med i år var Cora Sandel og hennes roman Alberte og Jakob. Jeg klarer ikke gi slipp på Alberte og må lese Alberte og friheten i 2016.

Fra jeg var rundt 17 år har jeg, i perioder, kost meg med Jane Austen og hennes romaner.  I begynnelsen var det nok mest på grunn av kjærlighetshistoriene, men da jeg for noen år siden leste Northanger Abbey og Overtalelse ble jeg slått av hvor samfunnskritisk og satirisk hun også er. Jane Austen var faktisk ei real grepa dame som virkelig avkledde borgerskapet – og som mestret kunsten å portrettere kvinner med bein i nesa. Den eneste romanen jeg har igjen er Mansfield Park, og den skal jeg lese neste år.

image

To andre grepa damer som jeg leste samme år som siste runde med Jane Austen, var Muriel Spark og Irene Nemirovsky. Både The Prime of Miss Jean Brodie og Storm i juni ga medsmak, og jeg kan virkelig ikke forstå at jeg har ventet så lenge med å sette The girls of slender means og Hett blod på leselista.

De to siste er gamle favoritter, og de er nevnt i forbindelse med at jeg skal gjenlese flere bøker neste år. Men jeg kan jo ikke bare gjenlese L.M Montgomery og Marguerite Duras når jeg i tillegg har flere uleste bøker av dem i hyllene! Nei, jeg må også lese noen jeg ikke har lest, og valget – enn så lenge – har falt på Emily climbs av Montgomery (siden jeg likte den første så godt) og Duras sin Emily L.

image

Lesemål nummer 2/2016 er altså å lese minst 16 bøker av disse bra damene!

Hvor blir det av mennene,  lurer du kanskje?  Slapp av, de kommer!

Bokhyllelesing #8: Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson

Forrige uke gikk startskuddet for runde åtte i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing, der vi hver sjette uke børster støv av noen av bøkene som står ulest i hyllene våre og leser etter et gitt tema. Temaet denne gangen var å lese en bok fra 1800 – tallet, og jeg valgte til slutt å gå bort fra den opprinnelige planen om å lese Wilkie Collins The Woman in White, og i stedet konsentrere meg om Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson. Det var egentlig ikke noen spesiell grunn til at jeg byttet, det var bare at sistnevnte var kortere og at jeg kunne fornemme at en ny leserekord var innen rekkevidde. 1001 – kryss hadde jeg fått uansett. I retrospekt tror jeg kanskje at jeg hadde fått mer ut av å lese Collins, for jeg må være ærlig å si at historien om den gode doktoren Jekyll og hans forkrøplede, ondskapsfulle «venn» ikke imponerte meg noe særlig – ikke en gang da jeg la all godvilje til.

Processed with VSCO with x1 preset

Konseptet i romanen  – og utfallet av historien – er kjent for de fleste, også for de som ikke har lest romanen, vil jeg tro. Jeg velger derfor ikke å gå spesifikt inn på selve handlingen, men hopper like så greit rett til mine egne tanker rundt boka. For det er jo noe besnærende og interessant med Dr.Jekyll og Mr. Hyde og mysteriet som Stevenson maler frem på relativt få sider. Jeg liker ideen hans og forsøket hans på å skildre menneskets dualitet og kampen mellom det gode og det onde som kan befinne seg i den enkelte. Og til tider er det også godt utført, spennende og smånifst. Dessverre skjems historien av alt for mange ufullstendigheter i begynnelsen; det blir vist til hendelser som ikke er beskrevet og som leser fikk jeg følelsen av at jeg var en slurvete leser som ikke hadde lest godt nok, fordi både forfatter og forteller tok det for gitt at mottakeren (jeg) visste noe jeg ikke hadde grunnlag for å vite. Slikt er både irriterende og frustrerende, samtidig som det ødelegger for flyten. Takk og pris ble dette bedre etter hvert som historien utfoldet seg, men da fordi at disse tingene endelig ble forklart. Jeg lurte lenge på om dette kunne skyldes oversettelsen – at jeg kanskje hadde fått tak i en forkortet versjon – men etter å ha hørt første kapittel på lydbok på engelsk, så er det nok bare skrivestilen til Stevenson som ikke fungerte optimalt for meg. En annen ting som heller ikke bidro til å øke leseopplevelsen var at romanen igjen og igjen ble beskrevet som en psykologisk thriller i forordet av Nils Nordberg, noe som gjorde at jeg forventet meg noe annet enn det jeg fikk. For Stevenson tar jo ikke akkurat noe dypdykk i menneskets psyke med denne romanen, slik som for eksempel Èmile Zola gjør i Thèrese Raquin. Jeg synes nok heller at gotisk røverroman er en beskrivelse som passer bedre på Dr. Jekyll og Mr. Hyde, men meg om det.

Jeg ble altså ikke helt overbevist av Stevensons roman, men hei, jeg fikk to kryss!

Ta turen innom Hedda og les om flere bøker fra 1800 – tallet (og mye annet spennende).

Lesefesten fortsetter!

Nå er vi halvveis i oktober, den første offisielle vinterdagen har kommet og gått og her hos meg har temperaturen vært under null og omgivelsene vært dekket av rim og frostroser de siste dagene.

Og jeg leser!

image

I løpet av formiddagen regner jeg med å bli ferdig med Heidi Sævareid sin ungdomsroman Slipp hold. Den er faktisk så god som mange rundt meg har sagt! Den gir meg en varm og kriblende følelse i magen – og selv om den på mange måter er tidstypisk, så har den også en kjerne av noe allment, noe som alle som har vært unge vil kunne gjenkjenne seg i. Litt sånn som Fangirl av Rainbow Rowells, selv om den på alle måter er helt annerledes.

Neste bok ut – oktobers sjuende (!!!) – blir enten Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson eller Man Booker – vinneren , A brief history of seven killings av Marlon James. Begge skal leses i  forbindelse med lesesirkler denne måneden ; Bokhyllelesingen og Man Booker Read Along. Av taktiske grunner heller jeg mot Stevenson først; den er kort, er både en klassiker og 1001- roman og gir neg dermed dobbeltkryss og en mulighet til å faktisk klare enda flere bøker før november. James sin roman er lang og kompleks – og selv om jeg gleder meg til å sette i gang, så tror jeg at den vil ta litt tid og at jeg derfor bør ta den som månedens siste bok. Jeg har lyst til å avslutte oktober med et pang!, og det tror jeg virkelig James sin roman vil gjøre!

Hva skal du lese i helga? Og har du lest noen av disse?

A Moveable Feast av Ernest Hemingway

Siden jeg om bare noen få  timer sitter på flyet, klar for sommerens Pariseventyr,  tenkte jeg det var greit med en liten omtale av Klassiker utfordringens non-fiction alibi; A Moveable Feast av Ernest Hemingway.

image

Jeg har ikke noe sterkt forhold til Hemingway i utgangspunktet, og jeg tviler på om jeg kommer til å få noe nært forhold til den skjønnlitterære Hemingway nå i etterkant heller (selv om mannen min hevder at jeg kommer til å like ham. Nå vel, han om det.) Den jeg virkelig fikk et godt forhold til var den unge, aspirerende forfatteren som på 1920- tallet satt på parisiske kafeer og skrev, som vandret rundt i gatene i 5.  og 6. arrondissement og som etterhvert ble en nær bekjent og venn med Sylvia Beach, Gertrude Stein og F.Scott.Fitzgerald – for å nevne noen. Denne mannen er min Hemingway.

image

Jeg synes at Hemingway  med denne lille boka får så fint frem hvordan det var å være ung, og med et sterkt ønske om å skape, om å bli forfatter, i et kreativt miljø, i en storby på 20 – tallet. Handlingen bobler i meg og gir meg lyst til å skape noe selv og være kreativ. Det er en god opplevelse!

Det er den eldre, mer blaserte forfatteren som tenker tilbake, og Hemingway behersker denne tilbakeskuende stilen godt. Det som fort kunne blitt en selvskrytende tekst med masse navnedropping,  er i stedet blitt en tekst der han bevarer den unge skribentens ydmykhet ovenfor de forfatterne og personlighetene som han ser opp til og som han etterhvert blir venn med. Det er så fint å lese.

A Moveable Feast foregår i Paris, og Hemingway fanger virkelig både byens og tidens essens. Det er som å være der. Språket er knapt, uten noe fiksfakserier og blomstrende utbroderinger, men  jeg opplever der allikevel svært rikt og sanselig.

Dette er en bok for alle litteraturelskere. Og dersom du også er glad i Paris og/eller 1920 – årene og/eller er fascinert av La Génération Perdue – ja, da bare du lese A Moveable Feast. Så enkelt er det.

image

(I dette området- Odeon – svinset Hemingway rundt. Forbi den røde markisa og innover lå den originale Shakespeare & Co.)

#4/2015: oppsummering mars og leseplaner april.

April! Påske! Vår! Jeeeei!

Snøen smelter, tjukke vintersko og jakker skiftes ut med lettere varianter, hestehoven titter igjen opp etter det vanlige – men akk så overraskende – mars-uværet og sola skinner før du står opp på morgenen og den varmer når du vender ansiktet opp mot den. Finnes det noe bedre?

Ikke i min verden; alt blir lettere og deiligere når de mørke, korte dagene sakte men sikkert blir byttet ut med de lyse og lange. Jeg elsker våren!

Og – siden den noe vinglete vårmåneden mars har sagt farvel og vi har ønsket den noe mer stabile (??) april velkommen – er det på tide med en oppsummering og presentasjon av nye leseplaner.

leseplanermarsI mars var planen lese bøkene på bildet over, og jeg klarte å fullføre to av tre (selv om de ti siste sidene ble lest i går, 1. april, teller jeg den med i marsstatistikken). For noen er det kanskje et dårlig resultat, men jeg er fornøyd med at jeg stort sett holdt meg til de bøkene jeg hadde plukket ut. Første bok ut var 1001 – romanen og «klassiker på over 500 sider» – boka The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Med sine ca 1300 sider brukte jeg store deler av måneden på den – uten å bli ferdig, vel og merke, men jeg likte det jeg rakk. Det er så deilig å lese en skikkelig episk murstein med godt driv, skurker og helter og jeg vet ikke hva. Den blir selvfølgelig med meg videre.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte legge Greven litt fra meg for å rekke og bli ferdig med månedens samlesingsroman; Finne ly av Aina Basso. Hva jeg synes om den kan du lese mer om her, kortversjonen er at jeg begynner å få et alvorlig problem når det gjelder stemmegivingen til Bokbloggerprisen 2014. Den andre boka jeg fullførte var Angela Carter sin novellesamling The Bloody Chamber, som jeg leste i forbindelse med runde tre i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing 2015. En egen tekst kommer innen søndag.

Statistikken blir følgende:

  • 11,3/50 bøker lest.
  • 5,3/20 klassikere
  • 2,3/15 1001 – bøker
  • 2,3/12 fra klassikerutfordringen (3,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 3/9 fra bokhyllelesingen (full deltakelse!)
  • 1 gjenlesing
  • 9,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
  • 2 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 2 i år!)

Planen videre!

Månedens samlesingsbok må selvfølgelig leses. Denne gangen er det den første boka som er nominert i Åpen klasse: De som ikke finnes av Simon Stranger. I tillegg skal jeg selvfølgelig lese videre i The Count of Monte Cristo. Med tanke på lesehastigheten min de siste månedene burde jeg kanskje ha satt en strek der, konsentrert meg kun om disse to bøkene. Men, nei da! I april skal det leses!

april

Etter å ha lest Kultursnobb sin fabelaktige anmeldelse av Lena Dunhams Not that kind of girl, bestemte jeg meg for å lese den pronte. Så sagt, så gjort – jeg begynte på den i går og er allerede godt i gang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg er også – etter litt for mye innblandinger i et kommentarfelt som omhandlet en lesesirkel jeg i utgangspunktet ikke er med i for tiden – tvangsinnmeldt i nettopp denne lesesirkelen. Ingalill er streng og godtar ikke noe fjas om Northug  – men er det egentlig noen annen måte å håndtere den mannen på, undrer jeg? Uansett; temaet er forbrytelse og straff, og i den forbindelse skal jeg lese Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham. Boka handler om to jenter som sammen planlegger å drepe den ene jentas mor – og fullfører det – og rettsaken som følger. Dersom dette høres kjent ut selv om du ikke har hørt om boka, så kanskje du har sett Peter Jacksons film Heavenly Creatures med Kate Winslet, som også er basert på disse hendelsene? Hvis ikke, så anbefales den.

Jeg må også ha mer fokus på klassikerne og 1001 – romanene, og siden jeg allerede nå kjenner at Paris lokker, passer det godt med Emile Zola sin mørke, men korte, roman Therese Raquin. 1001 – bok + «klassiker med et navn i tittelen» = dobbelt kryss!

Pjuh!

Ja, og så må jeg ikke glemme at jeg øver  meg på å lytte til lydbøker – Odysseen av Homer var en suksess, men siden jeg med den hadde både bok og lyd så teller det kanskje ikke? Jeg anser meg uansett som en novise, og da Ingalill anbefalte The girl on the Train av Paula Hawkins som et kjekt sted å begynne, så gikk jeg for den. Jeg hører litt nå og da, gjerne før jeg legger meg og når jeg går tur – det funker. Det er dessuten mye tryggere å ha en bok i øret enn en bok i handa når man går tur – gammelt jungelord.

Hvordan ligger du an med lesemålene dine? Var mars en god måned? Hvilken bok likte du best? Og tilslutt; hva skal du lese i april og har du lest noen av mine utvalgte?

bokpus

God påske fra bokpusen Narnia og meg!