Leseplaner i helga:

image

Ukene flyr og det er så mange bøker som venter! Denne helga må jeg bli ferdig med On Beauty, jeg har vært veldig dårlig på å lese noe som helst i ukedagene og jeg kjenner at dette er en roman som jeg trenger å synke ned i – ikke bare lese et avsnitt av før jeg sovner.

Den mintgrønne boka i midten er Den tomme stolen av Vikram Kolmannskog. Det er en samling av fortellinger fra gestaltterapien, og jeg ser frem til å få nærmere kjennskap til et felt jeg vet bittelitt om. Siste bok ut er månedens 1001- roman. Temaet er Nobelprisvinnere i litteratur, da passer det godt med Heinrich Böll sin Katharina Blums tapte ære.

Jeg vet selvfølgelig at jeg ikke rekker to og en halv bok på ei helg, men da har jeg leseplaner utover i neste uke også.  Ikke verst, det.

Hva skal du lese?

Dikt på en tirsdag: Penelope.

Det er flere som har vist interesse for Penelope, Odyssevs kone som tålmodig ventet på mannens tilbakekomst i Odysseen. Kvinnen som sto mot alle frierne som ønsket å gifte seg med henne da alle håp om at ektemannen skulle være i live tilsynelatende var ute. Kvinnen og moren som hver dag vevde på sitt sørgeklede og som hver natt rekket det opp igjen.

image

I Homer sitt verk er hun den ventende hustruen, en man aner styrken til, men som allikevel kommer i bakgrunnen av Odyssevs’ heltegjerninger og strabaser. Atwood har skrevet en gjenfortelling av Odysseen der hun fokuserer på nettopp Penelope; The Penelopiad. Jeg har store planer om å lese den snart, både på grunn av min fascinasjon for Penelope og fordi Atwood er en stor favoritt her på Skribleriene. Etter å ha lest Hedda sin grundige tekst om boka, så ble jeg ikke akkurat mindre motivert!

En annen forfatter som har skrevet om denne kvinnen er Carol Ann Duffy. I sin samling The World’s Wife har hun er dikt som bare heter Penelope. Og i anledning «Dikt på en tirsdag» vil jeg dele nettopp dette diktet med dere.

image

image

God tirsdag og god lesing!

Trege januar – oppsummering 1/2016 + to omtaler

Dere vet hvordan vannmolekylet oppfører seg når det blir tilført varme og kulde? Jo varmere, jo raskere beveger det seg i forhold til de andre vannmolekylene og plutselig så koker vannet over. Og selvfølgelig skjer det motsatte når det blir kaldere. Molekylet blir tregere og tregere, for så å bli så langsomt at det sammen med de andre molekylene danner is.

I januar har jeg vært som et slikt molekyl. Og siden det har vært noe helt hinsides kaldt der jeg bor, så har jeg også vært helt usannsynlig treg. Ja, jeg har lest. Ja, jeg har stort sett kost meg med lesingen. Og ja, jeg har jobbet mot målene mine. Men alt dette har gått så S-A-K-T-E, så S-A-K-T-E.

Så jeg er ikke helt i mål med planen for januar, for eksempel har jeg hundre sider igjen av On Beauty av Zadie Smith som både var månedens bok i Hedda sin Bokhyllelesing OG Line sin 1001 – lesesirkel OG en av mine utvalgte «Bra damer» (= trippelkryss)! De kryssene får jeg innkassere i februar, sammen med  – forhåpentligvis – enda flere kryss.

Men la oss ikke dvele over det jeg ikke er blitt helt ferdig med, og heller konsentrere oss om det jeg har lest – to knuseelske bøker og en som ja, var grei nok. Den første knuseelske boka har jeg allerede skrevet om. Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund kjemper akkurat i dette øyeblikket om Jokeren i Bokbloggerprisen 2015 sammen med fem andre bøker – og jeg heier selvfølgelig på blant annet den. Men; uansett om den er å finne blant bøkene på kortlistene i morgen, så er den vel verdt å bruke tid på. Den skiller seg ut fra mange andre norske samtidsromaner, er leken, spennende, interessant og svært velskrevet.

Den andre boka jeg leste i januar – og som jeg også elsket og som også kjemper om Jokeren – var Linn Ullmann sin selvbiografiske roman De uroligeDa jeg hørte at Linn Ullmann skulle komme med en ny bok ble jeg helt varm inni meg, for det jeg allerede har lest av henne har jeg likt så utrolig godt. En annen ting som medvirket til denne varmen var at den skulle handle om Linn selv og hennes foreldre Ingmar Bergman og Liv Ullmann. Jeg har nemlig et lidenskapelig forhold til Bergman og hans filmer. (Fun fact: vi hadde en katt, sønnen til Narnia, som var oppkalt etter Ingmar Bergman. Og han adlød faktisk navnet Ingmar).

SAMSUNG CAMERA PICTURES

De urolige er en roman bestående av fragmenter, av lapper som til sammen gir et inntrykk eller en versjon av relasjonen mellom Linn og Ingmar og Linn og Liv. Vi går frem og tilbake i tid, noe er helt klart oppdiktet – for eksempel kan ikke forfatteren virkelig vite hva enkelte personer egentlig tenker og føler – men hun ser for seg hvordan de kunne ha vært, mens andre hendelser nok er slik som Linn Ullmann selv husker og opplevde dem. En del av romanen er består av samtaler som Linn og Ingmar hadde seg i mellom da han begynte å bli veldig syk og som de tok opp på bånd. Disse delene er satt opp som et drama og virker veldig autentiske. Ullmann skifter synsvinkel igjennom boka og alternerer mellom å bruke det personlige jeg og tredjeperson: hun og jenta. Begge deler er forfatteren og jeg opplever at dette grepet både skaper en nærhet til handlingen og en distanse.

Romanen er ikke et portrett av de kjente kunstnerne Liv Ullmann og Ingmar Bergman, men heller portretter av Ingmar og Liv – Linn sin pappa og mamma. Jeg føler at det er forholdet mellom Ingmar og Linn, faren og datteren, som får størst del av romanen. De ser hverandre ikke så ofte, men Linn reiser til Fårö hver sommer og tilbringer tid sammen med ham der. Jeg synes det er interessant å lese om hvordan den unge jenta og den eldre faren prøver å nærme seg hverandre; det skiller flere generasjoner mellom dem og faren er ganske sær, spesiell og myndig, og det er jo slik at de ikke har så mye tid til å bli virkelig godt kjent. Allikevel så formidler forfatteren et varmt far/datter – forhold, som også gjenspeiler seg i fragmentene der Linn er voksen og faren syk og dødene.

Relasjonen mellom moren og datteren er mer anstrengt skildret; den er preget av gnisninger og trass fra begges side, en følelse av å ikke ha en mor som er tilstede og en rotløs oppvekst. Portrettet av moren er mer sint, det rommer en sterkere fortvilelse enn portrettet av faren – som kanskje i sin fraværenhet, tross alt var mer stabil når hun var på besøk. Men så er det jo kanskje slik at den man er mest hos, den man må bryne seg på, krangle og diskutere med, også den man er aller mest nær og redd for å miste? Det er ingen tvil hos meg som leser at –  til tross for en uortodoks oppvekst og uro, og til tross for å oppleve at man er barnet til to som selv vil være barn, som selv vil være frie og skapende for så å komme hjem til en trygg favn og bli ivaretatt – så er forholdet mellom foreldrene og dette barnet preget av sterk kjærlighet.

Linn Ullmann skriver så fantastisk og på en måte så lett; ordene, setningene, avsnittene smyger seg ut av sidene, kiler seg inn i ørene, snor seg inn i hjernen og blir der. Det er både behagelig og tankevekkende å være i teksten. Den rører ved noe allmenngyldig, noe som man kjenner igjen i seg selv. Den treffer og den etterlater et tomrom når siste side er lest. Jeg er så glad for at jeg leste!

Den siste romanen jeg fullførte i januar, den jeg med andre ord leste ferdig i midten av måneden, var av en helt annen type enn de andre januarbøkene mine. For det første var den ikke norsk, og for det andre var den en psykologisk thriller. Åpne Sår er mitt andre møte med Gillian Flynn i bokform. Jeg var bare sånn passe fornøyd med Gone Girl, og hadde dermed ikke de største forventningene til det som er Flynn sin debutroman. Men selv om denne ikke ble en favoritt, så ble jeg allikevel positivt overrasket. Den var bedre enn jeg trodde.

flynn

Åpne sår er en intens og atmosfærisk roman om skrudd familiedynamikk, fortid, hemmeligheter og småbyintriger. Etter et opphold på en psykiatisk avdeling, arbeider nå Camille Peaker som journalist i Chicago. Da ei ung jente blir funnet myrdet og ei annen forsvinner i hjembyen hennes, får hun i oppdrag å reise hjem og skrive flere saker om gåten. Det er ikke bare bare å komme hjem etter mange år, men det viser seg raskt at familien til Peaker ikke er som alle andre, og at de kanskje er nærere knyttet til de ofrene enn folk tror.

Det jeg likte beste med denne romanen er de sterke karakterene som Flynn har skapt. Særlig Camille, moren Adora og halvsøsteren Amma, står ut som noe helt spesielt i dette landskapet, befolket av ganske mange særegne karakterer. Adora og Amma er som tatt ut av gotiske fortellinger fra 1800 – tallet med sine skjøre, men akk så gale og skrudde handlinger og ideer. Camille er den mest velfungerende, men som etter å ha tilbragt mer og mer tid i barndomshjemmet, begynner å miste grepet på nytt og det er spennende å følge hennes jakt på sannheten, samtidig som hun prøver holde seg selv frisk.

Gillian Flynn er kjent for å ha overraskende tvister i romanene sine, og denne er ikke noe unntak. Samtidig så følte jeg at historien hang sammen fra ende til annen. Hun klarte å holde tråden og tvistene var troverdige. Jeg klarte faktisk å gjette meg til begge tvistene og ble ikke så overrasket over hvem som hadde gjort hva – men det gjorde meg ikke så mye. Heller det enn å få servert noe veldig overraskende, men helt fjernt, tenker jeg!

Som sagt, Åpne sår ble ingen favoritt, men med sin mørke, smågotiske og atmosfæriske stemning er den en spennende bok når man trenger det.

Dette innlegget er jo i ferd med å bli monsterlangt, så jeg avslutter med en liten oppsummerende statistikk:

  • 3/50 bøker
  • 0/9 gjenlesinger
  • 0,5/12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
  • 2/30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
  • 0,5/9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
  • 0,5/12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
  • 12 klassikere
  • 0/15 #Siljebrukerbiblioteket
  • 0/20 norske 2016-bøker
  • 0/6 samlesingsbøker
  • 0/5 memoarer, essays og/eller sakprosa.
  • 3/3 anmeldelser skrevet!

 

Hvordan var din januar?

Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner.

Januar er tre uker gammel og i løpet av disse ukene har jeg lest tre bøker – to knuseelske bøker og en roman som kanskje er det endelige beviset på at psykologiske thrillere ikke er min favorittsjanger, selv om den  ble godkjent av «strenge Silje».

Første bok ut er den jeg nominerte høyest da jeg sendte inn nomineringene mine til Bokbloggerprisen 2015: Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at jeg ble såpass engasjert som jeg ble, men jeg tror det er en kombinasjon av interessante karakterer med spennende, men også gjenkjennelige, historier, en varm og god rammefortelling og en original struktur som fungerte utrolig bra.

personar du kanskje kjenner

Rammefortellingen handler om Synnøve selv som skal skrive en bok om faren sin. Han har hatt en hjerneblødning, og selv om han har trent seg opp, er han ikke den faren som Synnøve forventer lenger. Hun ønsker å skrive han historie for å finne tilbake til den mannen han en gang var. Han har levd et spennende liv, men jeg opplever at dette er noe hun kanskje mest gjør for sin egen del, for å akseptere faren slik han er nå. Forholdet mellom far og datter gir inntrykk av å være like godt nå som det var før sykdommen, og Macody Lund jobber frem et nydelig og varmt portrett av både faren og av de to sammen.

Rammefortellingen brytes opp med historiene til 3 ulike kvinner. Det er den unge studenten Mari som forelsker seg i veilederen sin, Eskild, men som etter hvert finner ut at det han vil ha, ikke er den hun egentlig er. Det er noen flotte bilder i historien til Mari som tydeliggjør akkurat denne ambivalensen og det at hun forlater sitt egentlige jeg en periode for å bli en annen Mari:

Eskild legg armen rundt henne og byrjar å gå. Mari kjenner det trykke bak augelokka, rykke i mellomgolvet, ho vil eigentleg stoppe, gå ein annan veg, men beina fortset berre framover ved sida av han. Som om den eigentlege Mari smelte hovudet i husveggene saman med latteren hans og ligg svimeslått igjen på dei våte brusteinane. Så det er dette ein meiner med å miste seg sjølv, tenker Mari. Å gå og gå. fortsette vekk, ignorere ropa frå den som ligg igjen der bak. (s 129/130)

Veien fra å være betatt av en eldre, smart mann via et intenst forhold til en erkjennelse av at dette ikke er riktig er godt og ærlig skildret, og Macody Lund klarer på en bra måte å sette seg inn i 19 – åringens opplevelser og erfaringer ( – og mangler på sådan) uten at det virker påtatt eller uekte, men heller det motsatte; ærlig og ekte.

Den andre kvinnen vi følger er skuespilleren Live som er fanget i et destruktivt forhold med kjæresten Eva, og som på samme måte som Mari opplever at hun i forholdet mister seg selv. Beskrivelsene av samspillet mellom Live og Eva er så ubehagelige og gjennomtrengende at jeg satt med hjertet i halsen og utviklet pusteforstyrrelser. Det er så intens og jævlig hvordan Live lar seg hviske ut og bli noe helt annet. Som leser ønsker jeg bare å gå inn i boka og få henne vekk fra Evas makt.

Den siste kvinnen er Anna, som vi tidlig får vite egentlig er Synnøve selv. Ja, i begynnelsen blir hun kalt Synnøve, men dette endrer fortelleren kjapt (mer om fortelleren rolle kommer etter hvert). Anna skriver bok om faren sin, samtidig som hun jobber med å bearbeide et samlivsbrudd og den nye hverdagen som alenemamma. Jeg likte historien hennes godt, men det var nok ikke den jeg ble mest berørt av, selv om den, som resten av romanen er velskrevet og interessant.

Romanen er bygd opp på en slik måte at vi får rammehistorien med Synnøve og faren, før vi videre får ulike fragmenter fra de tre kvinnenes liv. Overgangene mellom rammehistorien, og skiftene mellom Live, Anna og Mari er finurlige og smarte – og overhodet ikke vanskelig å holde styr på. Den første setningen ved skifte av karakter er skrevet i kursiv, samtidig bruker Macody Lund ofte et morsomt grep der det er en overordnet forteller som geleider og frakter oss fra person til person og fra hendelse til hendelse. Det er noe filmatisk over disse overgangene og det var som om jeg så alt i film der fortelleren enkelte ganger tok meg med opp slik at jeg så Oslo i fugleperspektiv, for så å slippe meg ned på et nytt sted og med en annen karakter:

Medan Eskild studerer seg sjølv, vaknar skodespelarinna Liv (37) opp på andre sida av byen. (s 24).

Overgangene var alltid tydelige, men samtidig subtile og elegante. Et annet grep som jeg synes er både interessant og kult er at fortelleren i blant kommer tydelig frem og kommenterer ulike hendelser – både små og store. Dette bryter illusjonen om at dette er «virkeligheten», og jeg likte det.

Måten Personar du kanskje kjenner er bygd opp på med ulike episoder med de forskjellige karakterene, fikk meg til å tenke på episodefilmer som Robert Altmans Short Cuts fra 1993 og Magnolia av Paul Thomas Anderson (1999), der karakterene i de forskjellige fragmentene på et vis har noe til felles, at de alle sammen beveger seg i hverandres ytterkanter uten at de egentlig har noe med hverandre å gjøre. Slik er det også i romanen til Macody Lund. Karakterene kjenner hverandre egentlig ikke, men de berører hverandre på ulikt vis allikevel. Forfatteren er blant annet utdannet innen film, så jeg velger å tro at disse grepene og likhetene med filmmediet ikke er helt tilfeldig.

Synnøve Macody Lund har med Personar du kanskje kjenner skrevet en solid, engasjerende og veldig god debutroman. Jeg gleder meg virkelig til flere bøker! (Ja, dette var en roman jeg knuseelsket!)

For flere tekster om denne romanen – sjekk: Gro, Elisabeth, Lena, Anita og Tine.

Boka er lånt av Line.

 

 

 

 

Lesemål 2016 –

For et år siden proklamerte jeg fornøyd at jeg både hadde lært og ikke lært av målene for 2014. Ja, jeg hadde driti meg ut (unnskyld språket) på de fleste punktene, men nei, jeg hadde ingen planer om å senke ambisjonene. Det eneste jeg trengte, trodde jeg, var mer struktur, mer planer, ja, mer orden på lesingen. Her skulle det meste bestemmes i forkant av hver måned. Det fungerte en stund, og så sklei det ut. Slik som det ofte går, for mye planer på  lesefronten og jeg blir litt rebelsk. Allikevel så klarte jeg å følge målene mine sånn passe. Jeg leste for eksempel 6o av 50 bøker i fjor. Det er mer enn godkjent måloppnåelse! I Heddas lesesirkel deltok jeg på 8 av 9 temaer, også godkjent. Av klassikere leste jeg 11 av 20, det vil si litt over 50%, av disse 11 var 8 i forbindelse med klassiker utfordringen, mens av 15 planlagte 1001 – romaner, ble det bare 6. Det er kanskje den jeg er mest skuffet over. Det er jo ikke akkurat slik at jeg har få 1001 – romaner i hyllene mine… Jeg ønsket å gjenlese mer, men endte kun på 2, mens jeg til slutt greide å lese 17 av bøkene som sto i hylla pr 31.12.14. Jeg hadde også et skrivemål om å skrive om de fleste bøkene jeg leste, men det gikk dessverre ikke. I år, derimot! (Så er det jo ingen som sier at det er for sent å skrive om bøkene jeg leste i fjor – det skal skje!).

lindgren

Og så er vi fremme til målene for 2016! Noen av dem har jeg skrevet om både her og her, her og her, mens andre faktisk ikke er blitt nevnt tidligere – med unntak av i noen kommentarfelt her og der – men det teller ikke. Viktige stikkord er å lese det jeg allerede har, klassikere og 1001, gjenlesing, kontrollentusiast og rebell.

I tillegg til å gjenlese 9 bøker, lese minst 12 bøker av bra damer, delta på 9 runder med Bokhyllelesing og alt i alt lese minst 30 bøker fra min egen hylle, skal jeg også lese 12 klassikere og 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel, samt 5 memoarer, essaysamlinger og/eller sakprosa.

Siden jeg ønsker å lese mest mulig av det jeg allerede har i hyllene mine og  – kremt – kanskje prøve å begrense bokhandlingen noe, som i bittelitt, må jeg være kreativ med mitt neste mål som handler om norske 2016-bøker. De skal jo også leses, fordøyes og diskuteres i god tid før neste nominasjonsrunde! La meg introdusere #siljebrukerbiblioteket. Jepp! Jeg har fått meg lånekort! Takk, Elisabeth! Så målet blir at jeg skal lese 20 norske 2016-bøker, der minst 15 av dem er lånt på biblioteket. Jeg skal selvfølgelig også delta på samlesingene av samtlige bøker på BBP – 15 sine kortlister.

Punktvis vil det da se slik ut:

  • 50 bøker
  • 9 gjenlesinger
  • 12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
  • 30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
  • 9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
  • 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
  • 12 klassikere
  • 15 #Siljebrukerbiblioteket
  • 20 norske 2016-bøker
  • 6 samlesingsbøker
  • 5 memoarer, essays og/eller sakprosa.

Og selvfølgelig gir jeg meg selv tillatelse til å få både dobbelt- og trippelkryss. Jeg er jo ikke dum!

Når det gjelder skriving så er alltid målet å skrive noe om det meste jeg leser, og selv om det ikke gikk helt i fjor, så gyver jeg løs på 2016 med nyspissede blyanter og kritisk blikk – her skal det skrives!

Ønsk meg lykke til!

Hvilke lesemål har du for 2016?