Bokbilder – hva leser jeg egentlig?

image

–  A plea for Eros av Siri Hustvedt – ca 20 sider inn i første essay, og liker det godt.

image

– How to be both av Ali Smith – snart ferdig med Georges del og elsker den. Må innrømme at jeg er mer avventende til middelalderdelen, men satser på at det bare er gode, gamle fordommer som tyter frem.

Antall bøker fullført i april, tre uker inn: 0.

image

(Ja, jeg ser like blid ut, men  panikken er i ferd med å ta overhånd – jeg har jo så mange bøker jeg vil lese!!!).

Hva har du lest i april? Og hva er din favoritt?

Flatland-bobla – en liten oppsummering.

Nå er snart mars over,  og det samme gjelder for samlesingen av Helga Flatlands Vingebelastning. Det er flere som har lest boka for første gang denne måneden – meg selv inkludert- og det er en del som, naturlig nok, leste den i fjor. Noen er blitt positivt overrasket, andre har fått bekreftet inntrykket av at Flatland er en dyktig forfatter og mange har vært frustrert og fascinert over Andreas og hans selvsentrerthet.

image

Selv ble jeg sugd inn i romanen og leste den ut på få dager. Jeg ble nysgjerrig på denne fyren som helt klart sliter med noe, men som går så opp i sin egen sykdom at det ikke virker som om han har lyst til å bli friskmeldt. Jeg vekslet mellom å heie og å himle lattermildt med øynene; «Vurderer han seriøst å henge opp vedlegget med bivirkningene på badet slik at samboeren virkelig skal se hvor syk han er?» Ja, og så ble jeg litt satt ut av hvordan han virkelig ble diagnosen sin, hvordan han helt uten motstand lar seg bli tatt hånd om og hvordan han forventet at alle rundt ham skulle løse alle utfordringene hans. Og jeg tenker at det er ganske realistisk og troverdig. Det er nok mange Andreas-er i samfunnet.

image

Men –
ikke nok med at jeg leste og likte Flatland sin nyeste roman i påsken, jeg havnet rett og slett i Flatland-bobla og slukte to og en halv bok i trilogien hennes Bli hvis du kan. Og den er fantastisk! Den er også ganske mørk og akkurat nå har jeg roet litt ned med tanke på å fullføringen av siste del Det finnes ingen helhet og leser den i mindre posjoner. Omtale av alle tre kommer når jeg er ferdig med den.

Har du deltatt i månedens samlesing av Vingebelastning? Hva syntes du om den, og har du lest de andre romanene til Helga Flatland?

image

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland

Denne måneden samleser vi Helga Flatland sin nyeste roman Vingebelastning og som ansvarlig «samlesingsperson» var det på høy tid at jeg også fikk lest den. Og nå er det altså gjort og jeg er ganske sikker på at jeg har funnet meg en ny favoritt i kategorien Årets roman. For ja, den var faktisk så god.

image

Dette er forresten den første boka jeg leser av Helga Flatland. Det er litt flaut,  for hun har skrevet bøker siden 2010, vunnet priser og generelt fått mye god kritikk for bøkene sine. Hun  har rett og slett oppnådd mye – og hun er fremdeles ung og lovende! Jeg har allerede begynt på Bli hvis du kan. Reis hvis du må, debutromanen hennes, og jeg kjenner igjen det lette, flytende språket jeg likte så godt i Vingebelastning. Det er noe med stemmen til Flatland som gjør at jeg blir dratt inn i handlingen og skildringene og ikke klarer å slippe taket før jeg er ferdig. Det er så bra!

Vingebelastning handler om Andreas, en relativt vellykket mann som nærmer seg tretti. Han har mastergrad, god jobb og – ikke minst – en samboer som han planlegger å dele resten av livet med. Alt går på skinner. Eller gjør det egentlig det? Andreas sine tvangshandlinger som han har slitt med siden barndommen er der fremdeles, det samme gjelder ønsket om å selv ha full kontroll over det som skjer rundt ham. Følelsen av å stå utenfor et fellesskap og kikke inn og egentlig ikke føle noen glede over det som skjer, er like fullt tilstede til tross for at alt tilsynelatende er på stell. Så blir Andreas utsatt for en ulykke og veien fra somatisk avdeling til psykiatrisk behandling er plutselig ikke så lang. Og Andreas omfavner denne nye oppmerksomheten og går helt opp i diagnosen han får.

image

Romanen beveger seg frem og tilbake i tid. Vi er selvfølgelig i romanens nåtid – 2014, men vi blir også tatt med tilbake til da Andreas er 15, 19 og i 20-årene. Skiftene er enkle å følge da delene er delt inn i årstall. Med unntak av nåtiden er tilbakeblikkene kronologiske, det vil si at vi for eksempel befinner oss i 2014, så 1997, deretter tilbake til 2014, før vi igjen går tilbake til en ny tid i fortid. Disse episodene fra tidligere henger sammen med ting Andreas og psykologen hans tar opp.

Det blir forresten feil å si at delene fra Andreas sin fortid er tilbakeblikk. De er, som 2014-delene, skrevet i presens. Det er altså ikke den mer erfarne, sykemeldte Andreas som forteller om tider som har vært og episodene som skildres er dermed ikke farget av fortellerens nåtid. I stedet får vi på en måte historiene fortalt i det de skjer. Vi blir for eksempel kjent med Andreas, 15 år, hans interesser, bekymringer og «diller». Vi blir kjent med 19-åringen, hans tanker om fremtiden, studier, fremmedgjøring og etterhvert møtet med hun som bli kjæresten og samboeren. Dette valget fra Flatlands side gjør at jeg opplever Andreas sin forhistorie som mer ekte og nær, enn jeg hadde gjort dersom den voksne Andreas skulle fortalt den i retrospekt. Som leser er det godt å ha lest om relasjonen mellom Andreas og familien hans og om kontrollbehovet hans slik han opplevde det før sykemeldingen.

Andreas er en interessant karakter, men det som kanskje fascinerte meg enda mer var min reaksjon på ham. I store deler av romanen sympatiserer jeg med ham, jeg forstår ham, jeg bekymrer meg over den tydelige dissonansen han har i seg i forhold til omgivelsene sine og dette enorme behovet for å ha kontroll. Jeg gjenkjenner en del trekk ved ham som jeg også kjente på i den alderen og den følelsen av å ikke helt høre til. Sikkert typisk for alderen, men like fullt gjenkjennbart (fest kontra bygge modellfly/lese bok? Hallo?!). Jeg liker ham, heier på ham og ønsker ham alt vel. Det samme gjør jeg i begynnelsen mens han er i behandling og, jeg ser en mann som trenger hjelp, som kanskje har en litt lite forståelsesfull kjæreste og foreldre som bryr seg litt for lite. Men så; i takt med at det blir tydeligere hvordan Andreas omfavner sin nye tilværelse som psykisk syk og hvor selvsentrert han bli, jo mindre og mindre sympati klarte jeg å oppdrive for ham – og mer og mer sympati fikk jeg for kjæresten. Jeg merket på meg selv at jeg ble opprørt, at pulsen steg og at jeg mest av alt hadde lyst til å tre inn i romanen og riste ham ut av bobla. Fra å se alt fra Andreas synspunkt gjør Flatland noen grep som gjør at jeg som leser plutselig står i kjærestens sko og virkelig kjenner på hennes frustrasjoner – selv om det fremdeles er Andreas som er fortelleren! Jeg liker det! Det beviser for meg at Helga Flatland skaper troverdige, sammensatte og ekte karakterer.

image

På omslaget til min utgave av romanen står det blant annet at Vingebelastning er en fremstilling av en nevrotisk generasjon, og at den stiller spørsmål ved hva som skjer når livet ikke svarer til forventningene. Og det får meg til å undre; for er Andreas egentlig alvorlig psykisk syk eller er atferden hans, fremmedgjøringen han føler, symptomer på den tiden vi lever i, på hans generasjon? Er den en reaksjon på det store forventningspresset som både en selv – men også samfunnet – legger på en? Er det bare ønsket om å klatre i systemet, ha suksess og avansere som teller? Eller er det faktisk slik at man noen ganger bare må stoppe opp, trekke pusten og tenke seg om? Andreas har et stort behov for å bli sett, ikke som arbeidstaker, ikke som den karrieresøkende kjæresten, men som Andreas; glad i tall og fly, og med en indre uro og en følelse av utilpasshet. Hos psykologen blir han sett, hørt og ting han har fortrengt kommer frem igjen. Han har også en del ting som er tvangsmessige og som gjør hverdagen vanskelig. Han får et sammenbrudd, og dette sammenbruddet er et symptom på noe – inne i Andreas. Kanskje det rett og slett er begge deler?
Jeg vet ikke –
men det jeg vet er at Vingebelastning er en roman som får en til å tenke, til å reflektere. Den er av et slikt kaliber at den blir værende inne i deg en god stund. Den er lett å lese og som nevnt så flyter språket fint og naturlig. Vingebelastning er en god, sterk og provoserende bok om et psykisk sammenbrudd og hva som kan skje videre.

(Og ikke er den uten håp heller! Jeg har trua på Andreas!)

Les flere tekster om Vingebelastning her.

Vingebelastning – halvveis i samlesingen

Mars har flydd av sted, og i stedet for å være i begynnelsen  – som jeg har likt å innbille meg en stund nå – så er vi heller nærmere halvveis. Det har så langt vært en veldig fin måned, jeg har lest en glitrende roman, opplevd London og noen av de fantastiske bokbutikkene som finnes der og egentlig bare kost meg. Og inne i hodet mitt har jeg altså hatt en ide om at vi fremdeles er i månedsskiftet februar/mars (Hallo – snø?!).

HYdeparl

Hvis noen lurte på hvordan det så ut i Hyde Park forrige uka da det bøttet ned med snø på Østlandet.

 

Samlesingen av Helga Flatland sin Vingebelastning har kommet godt i gang og jeg ser at flere har lagt inn anmeldelsene sine og andre interessante tekster om romanen og forfatteren i linkefunksjonen på bloggen. Det er bra! Det ser også ut til at det er mange som liker den godt – og det gjør meg ekstra spent på å lese videre i den. Jeg har nemlig ikke kommet så langt, men det jeg har lest lover godt. Jeg liker måten hun skriver på, det føles så naturlig og ekte. At selve temaet er noe som interesserer meg er jo også en bonus.

Planen videre på Skribleriene denne måneden er, selvfølgelig, å skrive om Vingebelastning,  men jeg har også tenkt å bruke påsken på å lese og skrive om  Bli hvis du kan – trilogien. De to siste ukene skal dermed bli ganske Helga Flatland-tunge. Det gleder jeg meg til!

samlesing

(I tillegg skal det komme en februaroppsummering, en Londonguide for bokelskere og noen dikt, men det tar vi i andre innlegg).

Så til dere som ennå ikke har kastet seg over Vingebelastning – gjør det! Og til dere som har lest og skrevet, legg igjen link her.

God lesing videre!

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland.

I mars samleser vi Helga Flatland sin Vingebelastning i forbindelse med Bokbloggerprisen 2015. Romanen er nominert i klassen Årets roman.

image

Foto: Studio Vest AS

(Foto: Studio Vest AS )

Helga Flatland er oppvokst på Flatdal i Telemark. Hun har bachelorgrad i Nordisk litteratur og språk og utdanning som tekstforfatter fra Westerdals School of Communication. I 2010 debuterte hun med romanen Bli hvis du kan. Reis hvis du må, som hun blant annet fikk Tarjei Vesaas debutantpris og Ungdommens litteraturpris for. Året etter kom oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, før hun avsluttet trilogien med Det finnes ingen helhet i 2013. For trilogien fikk hun i fjor Amalie Skram – prisen:

Det store spørsmålet som søkes besvart gjennom psykologiske skildringer og beskrivelser av storsamfunnet og lokalsamfunnets normer og forventninger, er hva det er som gjør at fire unge menn fra en trygg, liten bygd i ett av verdens fredeligste land, velger å verve seg til de norske styrkene i Afghanistan, og med det utsette seg for farer og i verste fall risikere livet.

(Fra juryens begrunnelse)

Dette året debuterte hun også som barnebokforfatter med Eline får besøk, og ga ut romanen hun nå er nominert til Bokbloggerprisen 2015 med; Vingebelastning (kilde: forlaget).

image

Forlaget skriver om Vingebelastning:

Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært.
Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene».

Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.

Det er allerede en god del bloggere som har lest og skrevet om Vingebelastning, og det er kjempefint om dere kan linke til anmeldelsene deres i kommentarfeltet til dette innlegget på Norske bokbloggere og delta i diskusjonene.

Og til dere som ennå ikke har lest den – meg selv, inkludert – bli med på moroa nå i mars. Les den, skriv om den, ta bilde med den i solveggen, diskuter i kommentarfeltene og legg igjen link når dere har lest.

Jeg gleder meg!

1001 og Bokhyllelesing #1: Zadie Smith og On Beauty

On Beauty av Zadie Smith skulle egentlig blitt lest i januar som en del av Lines 1001 – lesesirkel og Heddas bokhyllelesing, men det rakk jeg ikke. I stedet dro jeg den med meg inn i februar og jeg må si at jeg koste meg veldig sammen med Smith sine mangfoldige og særegne karakterer. (Fun fact: On Beauty er visstnok en gjenfortelling av E.M. Forsters Howard’s end. Jeg har ikke lest denne ennå, men innledningen i begge bøkene er ganske like der de starter med et brev – eller en e – post i den moderne utgaven – fra en sønn til en far. Mer om dette når jeg en gang får lest Forster sin roman.)

Ellers så må jeg bare advare om at dette innlegget er et sammensurium av tanker rundt boka – jeg går litt i alle retninger og prøver å fange opp noe av essensen.

I begivenhetenes sentrum finner vi familien Belsey; Howard, brite, nå bosatt i New England, og professor innen kunst ved et progressivt universitet, kona Kiki, afroamerikansk kvinne fra Miami som jobber i helsevesenet, sønnen Jerome som har kastet fra seg familiens ateistiske verdier og blitt kristen, datteren Zora som gjør alt hun kan for å leve opp til farens akademiske idealer og yngstesønnen Levi som mest av alt er opptatt av hip hop. Når romanen starter har sønnen Jerome, til farens forskrekkelse, fått seg en praksisplass hos hans argeste akademiske motstander; den populistiske, konservative og religiøse Monty Kipps, i London og – da sønnen i en e – post gir uttrykk for sin store kjærlighet for Kipps datter Victoria og hevder at han skal fri til henne, vet ikke Howard annen råd enn å kaste seg på flyet til London for å forsøke og forhindre en slik allianse. Det ender selvfølgelig i forferdelse! Denne første delen  heter «kipps and belsey» og den er kort, morsom og tatt helt på kornet. Raskt og med enkle grep, presenterer Smith ulike motsetninger både innad i familiene og mellom familiene gjennom dialoger, tanker og skildringer av dynamikken mellom de ulike personene.  Jeg følte mens jeg leste at dette var et godt eksempel på «show, not tell», for jeg var virkelig der mens det skjedde! De neste delene i romanen er lengre, roligere og en del av det morsomme er erstattet med en mer sår melankoli, samtidig som karakterenes særegenheter og pussigheter gjør at det også er underholdende.

Romanen er bygd opp rundt flere motsetninger som former forholdet mellom karakterene, som driver handlingen videre og som er med på å skape en utvikling for den enkelte person. Vi har den klassiske generasjonskløften; foreldre og barn som ikke alltid forstår hverandre og hverandres valg. Vi har også kulturforskjeller; det å være brite kontra amerikansk, det å være en hvit brite kontra det å være afroamerikansk og hvilke erfaringer man da tar med seg inn i et forhold, og hva hvis man er begge deler slik som barna er? Hvordan påvirker det din identitet og hvordan påvirker det møtet med andre som ikke kjenner deg? Tro – ateisme, tradisjonelt familieliv – feminisme, konservatisme – radikalisme og populisme – intellektualisme er også  motsetninger som er tydelige i møtet mellom Kipps og Belsey. Både Howard og Monty er steile i sine valg og det utvikler seg etter hvert til å bli en maktkamp mellom disse to og de ulike akademiske verdiene de representerer. Det blir selvfølgelig ikke enklere når andre familiemedlemmer ikke alltid er like støttende og lojale mot de selvoppnevnte patriarkene, og egentlig gjør som de vil (om enn i smug).

zadie

Rødt omslag – bokhyllelesing #1

 

Det er mange historier og relasjoner som utforskes i On Beauty og som til sammen gjør den så sammensatt og kompleks som den er; Howard setter Kikis kjærlighet og tillit på prøve ved å innlede et forhold til en kvinne i vennekretsen deres, og det er vondt å lese om kvalene og usikkerheten de går igjennom hver for seg og den manglende evnen til de har til å faktisk prøve å åpne seg for den andre. En annen relasjon som jeg opplevde som sterk og rørende var forholdet mellom Kiki og Monty Kipps sin syke kone. De, som ektemennene, har ulike syn på hva slags rolle man skal ha i hjemmet som mor og kone, men samtidig vokser det frem en fortrolighet og en respekt for den andres syn – noe som ikke Howard og Monty klarer å finne hos hverandre.

Forholdet mellom søsknene Belsey er varmt og nært, til tross for at de er totalt forskjellige individer, og de fremstår også som støttende og til tider frastøtt av foreldrenes utfordringer. Zora er en drivende dyktig student som kan tendere mot å være en skikkelig steber, men som har utfordringer sosialt og som ikke helt vet hvordan hun skal forholde seg til den nye studenten fra en fattig del av byen og forelskelsen hun får for ham. Her ligger også en annen motsetning som Zadie Smith får frem; popkultur – presentert ved Carl og hans gatesmarte, hip hop – fremtoning versus Zora sitt forhold til mer høyverdig, intellektuell kultur. Det hele utvikler seg til et desperat forsøk på å endre noen som ikke trenger å endres. Og så har vi yngstemann Levi, kanskje den av alle som prøver å finne sin egen identitet, sin egen stemme og sin egen kamp å kjempe.

Og i tillegg så er det enda flere personer, relasjoner og historier som er spennende, rare, triste, morsomme og …. ja, som egentlig er som små biter av livet. Alt fortalt gjennom et par år i familien Belseys liv.

wpid-img_20150709_233134.jpg

Jeg har vært så heldig at jeg har hørt Zadie Smith lese høyt fra sine tekster to ganger, og begge gangene er jeg blitt lamslått av hvor utrolig gode tekstene hennes er og hvordan hun bevisst bruker dialekter og sosiolekter for å få frem karakterene sine. Dette mestrer hun også til det fulle i skreven form, og det gjør lesingen både til tider utfordrende, men også utrolig levende og autentisk. Hun er også helt rå i å skape troverdige, ekte dialoger og direkte tale. Du leser ikke, du hører stemmene inne i hodet ditt – alle de distinkte stemmene – uten at du er gal. Jeg er mektig imponert!

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte denne teksten her, jeg. Kanskje bare med en anbefaling; les Zadie Smith, les On Beauty. Den er vel verdt tiden.

(Og med det klapper jeg meg selv på skuldra for årets første trippel-kryss!)

Den tomme stolen av Vikram Kolmannskog

Det er ikke ofte jeg leser bøker om ulike terapiformer. Det er ikke det at jeg er uinteressert, det har bare ikke passet seg slik. Der er jo så mye der ute som jeg vil lese og prioriteringen er til tider beinhard. Men så skjedde det plutselig at jeg fikk en mail om en bok om gestaltterapi, og siden jeg er så heldig å jobbe sammen med ei som faktisk studererer dette og som liker å dele av sin kunnskap med meg og som har gjort meg nysgjerrig på dette feltet, takket jeg ja til et anmeldereksemplar av Vikram Kolmannskog sin bok Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapien. Dette var jo en ypperlig anledning til å få vite enda litt mer!

image

I boka inviterer Kolmannskog leseren inn i terapirommet, og uavhengig av historiene som fortelles, så mestrer forfatteren å formidle det som skjer i dette rommet på en slik måte at vi lesere også blir en del av det som skjer. Det er ikke som om vi får det fortalt, men som om vi er der sammen med terapeuten og klientene. Det er både bra og sterkt.

Den tomme stolen er delt inn i ulike deler, blant annet en innledende fagdel der vi får en kort innføring i de grunnleggende prinsippene i gestaltterapien, litt historie, litt om utviklingen og noe om de mest sentrale begrepene. Dette er viktig for forståelsen av resten av boka, samtidig som den ikke er for teoretisk – jeg tenker heller at den som fagbok egentlig blir for lettfattelig? Eller at den egentlig passer best for oss ferskinger?

Selve historiene, som utgjør den største delen av boka, og som jeg tenker er kjernen, skildrer forskjellige møter med ulike klienter. Disse klientene har ulike utfordringer og på sine måter utfordrer de også Kolmannskog som terapeut på varierende vis. Det er en fin måte å vise at gestaltterapi er en form for dialog mellom to mennesker som sammen påvirker og utfordrer hverandre på veien, samt at dette er en terapiform som jeg oppfatter som både intuitiv og i stadig endring.

Historiene er som historier flest; opplevelsen av de enkelte vil være individuelt. For meg var det noen som fungerte godt, noen som ikke appelerte like bra og særlig en som traff så hardt at den var ubehagelig å lese ferdig. Og sånn vil det og skal det være. Ulike historier vil appelere til ulike lesere, uten at det har noe å si på historienes kvaliteter.

Etter hver historie følger det noen sider med notater knyttet til den foregående teksten. Dette er noe jeg syntes passet fint enkelte steder, de utvidet på en måte historien de tilhørte, mens det andre steder ikke fungerte like bra. Det har nok noe med at jeg opplevde at ikke alle notatene var relevante for å forstå historien og tankene bak terapeutens valg av metoder.  Noen av punktene som får hele avsnitt i notatdelen kunne like gjerne blitt nevnt i en bisetning. Andre punkter så jeg ikke relevansen i, i det hele tatt, med unntak av at forfatteren selv brenner for temaene. Jeg synes også denne strukturen, historie – notat, forstyrrer noe av flyten som preger resten av boka. Jeg kunne egentlig ønsket at noen av notatene hadde vært med i den generelle delen, mens andre kunne blitt implementert i historiene, slik at notatdelene kun fokuserte på teori knyttet til de konkrete historiene.

Alt i alt synes jeg Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapien av Vikram Kolmannskog er en interessant og lærerik bok som både ga meg svar på noen spørsmål og som reiste nye. Det er bra!

Takk til Flux forlag for leseeksemplar.
Tine har også skrevet om boka.