NRK bok anbefaler Berge som sommerlektyre.

Samlesing: Berge av Jan Kjærstad

Hei –

lenge siden sist.

Det er ny måned og dermed tid for ny samlesing. I juli er det Jan Kjærstad og Berge som står for tur, og det er jeg, sammen med min alltid gode reisekompanjong, Elisabeth fra Bokstavelig Talt, som har ansvaret.

Berge var min første roman av Jan Kjærstad, og for meg var det et veldig godt første møte. Sakte, men sikkert ble jeg dratt inn i denne historien, jeg lot meg bli revet med, hadde teorier – ganske bombastiske teorier for å si det mildt – og endte opp med å krysse alt jeg hadde av fingre og tær, armer og bein, i håp om at teorien min var feil og at Kjærstad hele veien hadde lurt meg.  For sånn er det med denne romanen, i alle fall ble det sånn for meg, at jeg virkelig brydde meg om både Ine Wang, Peter Malm og sist, men absolutt ikke minst, Nicolai Berge.

Men mer om det senere, juli har akkurat begynt, nå litt om planene og hva dere vil få se i løpet av de neste 31 dagene.

De som følger Elisabeth og meg på sosiale medier har nok fått med dere at vi er veldig glad i å dra på turer sammen. Våre årlige bokturer er blitt en tradisjon, og det har nok også våre #helanoghalvanpåtur bilder blitt også. Årets tur gikk til Dublin og vi hadde med oss en ekstra turkamerat:

Akkurat nå er han sammen med Elisabeth i England, men snart kommer de til Paris og vi vil vi få mulighet til å ta noen #helandhalvanogjanpåtur bilder. Følg med på Instagram.

Ellers har vi hatt et lite prosjekt der vi har lest samme utgave av Berge etter tur og kommentert i margen. Det vil komme en egen post om dette i midten av måneden, i tillegg til noen smakebiter på Instagram, men det jeg kan si nå er at det å ha en dialog både med en annen leser og boka ga lesingen en ekstra dimensjon – og når vi i tillegg legger til små diskusjoner og tanker på Messenger –  så gøy!

Jeg gleder meg veldig til denne samlesingen, og det håper jeg dere gjør også!

Som alltid; legg igjen link til anmeldelser og andre innlegg relatert til boka i kommentarfeltet her.

Instagram: 

siljeblomst (denne er lukket, men jeg godtar alle bokfolk)

elbakken

bokbloggerpris1

 

Samlesing: Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm.

Det er 1. mai og vi entrer nok en måned med samlesing. Denne gangen er det Nicolai Houms roman Jane Ashlands gradvise forsvinning som skal leses og diskuteres av norske bokbloggere over det ganske land. Det blir spennende!

Romanen starter med at en kvinne våkner opp alene i et telt. Utenfor er det tett tåke, mobilen er tom for strøm og hun har verken kart, kompass eller mat.

Så, ut av tåken, avtegner det seg et bilde av en fortid, en personlig katastrofe, en mislykket reise, en desperat jakt på ny mening.

For den som har mistet alt, har fortsatt noe å tape.

(Romanens baksidetekst)

Jane Ashlands gradvise forsvinning er Nicolai Houms tredje roman og femte utgivelse. Han debuterte i 2004 med romanen Knekk nakken, min venn, og fikk sitt kommersielle gjennombrudd med De håpefulle i 2013. Han har også skrevet novellesamlingen Alle barn er laget av ild, barneboken Når alle sover, bidratt med noveller og tekster i ulike antologier og tidsskrifter her til lands og i USA, samt gjendiktet Dr.Seuss’ Ja, overalt kan du dra! sammen med Geir Nummedal (kilde: Tiden Norsk Forlag).

Foto: Paal Audestad

 

Jane Ashlands gradvise forsvinning var den aller beste og sterkeste norske 2016 romanen jeg leste i fjor, og jeg ble så utrolig glad da den ble nominert til Bokbloggerprisen 2016 og havnet på kortlista i kategorien Årets roman. Som dere kanskje har fått med dere, så blogget jeg ikke om den, men nå skal jeg få rettet opp i det. Og jeg håper at flest mulig vil være med; lese boka, skrive om den og diskutere den i kommentarfeltene. Dere som allerede har lest og skrevet kan legge igjen link i kommentarfeltet til innlegget på Norske Bokbloggere bloggen, til dere andre; god les! Flere innlegg er i planleggingsfasen, så vi ses snart!

Poem and a cookie – day!

– eller dikt og kakedag hvis du foretrekker det. Personlig synes jeg vel at det er mer swung over det første, men 😉

Hva er egentlig Poem and a cookie day? Det er et arrangement i morgen 24.april som går ut på at man setter seg ned, finner frem en diktsamling og deler et dikt mens man fortærer en deilig kake eller noe annet søtt og godt. Jeg har bestemt meg for kanelsnurrer, selv om magen ikke er helt fan.

Ta et bilde, tag det #poemandacookieday og del det på Instagram, Twitter eller på blogg (eller på alle tre steder). Jeg tenker at dette kan være en ypperlig anledning til å ta frem Um sakne springe blome, som blir samlest denne måneden, hvis du ikke allerede har gjort det. (Den er fantastisk, så hva venter du på!).

Kvinnen bak dette arrangementet er Angelica Cofer og i denne videoen forteller hun mer om dette: http://m.youtube.com/watch?v=k0e2dMoabt8

Er det flere enn meg som kunne tenke seg å hylle lyrikken i morgen? Bli med, da vel! 

#bingereadingHarryHole og prosjekt nye hyller.

Påsken er over, eggene er tomme og magen prøver å komme seg etter tidenes sukkersjokk. Ja, jeg må innrømme at det skal bli deilig med hverdag igjen.

Men det er selvfølgelig ikke slik at jeg har spist godteri hele ferien. Jeg har også fått lest en del. Og ikke bare har jeg lest, jeg har faktisk lest krim! Det er en stund siden sist.

Det begynte med at jeg fikk den nye Jo Nesbø boka, Tørst, i posten  (Takk, Aschehoug!). Siden jeg ikke hadde lest de to foregående bøkene om Harry Hole; Gjenferd og Politi, la jeg den til side og tenkte at denne skal jeg lese etterhvert, bare ikke nå.

Men så begynte jeg å undre meg, hva var det egentlig som gjorde at jeg la fra meg hele Harry Hole en gang rundt 2011? Svaret et både enkelt og banalt. Jeg var redd. Redd fordi jeg var helt sikker på at Harry Hole kom til å dø i Gjenferd. Og det ville jeg ikke ha noe av. Heller leve lykkelig uvitende, tenkte jeg, og stakk fingrene i øra hver gang noen ville diskutere romanen. Det eneste jeg fikk med meg var ord som trist, sjokkerende og tragisk, og de forsterket bare min tro på at dette var det siste vi kom til å høre fra Harry Hole.

Så kom 2013 og jeg ble spoilet av utgivelsen av Politi. «Harry Hole er tilbake» sto det med stor skrift på omslaget – så da var han iallefall ikke død. I løpet av den tiden som hadde gått hadde jeg gått litt lei av krim generelt, så jeg gikk ikke med noen umiddelbare planer om å lese den med det første. Allikevel var jeg merkelig glad for at Harry Hole var tilbake. 

Og så ramlet Tørst ned i postkassa, og det begynte å krible i meg. Jeg ville lese krim og jeg ville lese Jo Nesbø. Så det gjorde jeg. I løpet av påsken har jeg nilest både Gjenferd og Politi, og begynt på Tørst. Og jeg synes de to førstnevnte er blant de beste i hele serien (ja, jeg skal lage et eget innlegg om hvorfor – i løpet av 2017). Jeg merker at jeg et litt utbrent nå som jeg har vært i Holes og Nesbøs univers i over en uke, og at det ikke går like raskt med Tørst. Det har ingenting med romanen å gjøre og alt med leseren, men sånn er det. 

Forresten, er det noen som lurer på hvor alle bøkene er blitt av? Jeg har fått flere hyller! Hurra!!

Oppdatering følger.

Håper alle har hatt noen deilige fridager! Hva har du lest?

Gjenlesing: Pan av Knut Hamsun

Det er litt typisk, er det ikke, at det året jeg faktisk ikke har et mål om å gjenlese bøker, faktisk er det året da jeg ender opp med å gjøre det? Ikke for det, vi er jo bare i februar og foreløpig er det bare en bok. Men en begynnelse, det er det.

Romanen jeg har lest på nytt er den norske klassikeren Pan av Knut Hamsun, og det var to grunner til at jeg valgte å ta den frem igjen. Hovedgrunnen var at jeg akkurat hadde fullført Selma Lønning Aarø sin flotte roman Hennes løgnaktige ytre (og hennes skildring av Hamsun minnet meg om Løytnant Glahn), og den andre grunnen – siden jeg hadde begynt å tenke på Pan og Glahn igjen – var at jeg ble nysgjerrig på hvordan jeg ville oppleve å lese den igjen nå i dag. Ville jeg bli like rasende som jeg ble som 18 – åring? Ville jeg kaste boka i veggen og forbanne hovedpersonen? Eller ville jeg klare å se forbi den usympatiske Glahn og la meg henføre av Hamsuns lyriske prosa? Jeg måtte jo finne det ut!

Knut Hamsun var på 1890 – tallet svært kritisk til realismen og naturalismen, og trangen til å måtte formidle alt på en så realistisk måte som mulig. Han mente at det var viktigere – og mer interessant – å fordype seg i menneskesinnet. For dere som har lest Lønning Aarø sin bok, så kommer det ikke som en overraskelse at han fremmet sitt synspunkt veldig klart og tydelig. På grunn av sin kritikk ble han raskt sett på som en av frontfigurene innenfor den nye litterære epoken ny – romantikken.

Pan ble gitt ut i 1894 og var Hamsun sin tredje roman. Vi befinner oss ved Helgelandskysten, og vi følger Løytnant Glahn gjennom en vår, sommer og høst på 1850 – tallet. Glahn har leid seg en jakthytte og sammen med hunden Æsop vandrer han rundt i skogen, jakter og har det svært så bra i sin ensomhet. Etter en tid blir han kjent med flere av innbyggerne i den lille landsbyen i nærheten, og det er særlig møtene med de unge kvinnene Edvarda, Eva og Henriette som gjør inntrykk på ham. Med Nordlandskysten og midnattsola som bakteppe skaper Hamsun en svermerisk og sensuell atmosfære, som etter hvert spinner helt ut av kontroll.

Det er flere aspekter ved romanen som det er verdt å dvele litt ved. Jeg har plukket ut to som både er gjort veldig bra og som jeg opplever som problematiske. Hovedtemaet i romanen er som jeg ser det – og veldig mange andre, det er ikke slik at jeg har funnet opp hjulet, akkurat – naturen mot kulturen. Glahn ser på seg selv som en naturens mann, han føler seg tryggere og mer tilfreds når han er i skogen. Han er på en måte seg selv. Dette endrer seg i møtet med andre mennesker, han blir underlig og ukomfortabel. Det er interessant å se hvordan skrivestilen og språket endrer seg utfra hvor Glahn befinner seg. Når Glahn er alene ute i skogen er språket rikt, drømmende, fantasifullt, levende og lyrisk. Han fører lange, intrikate indre monologer, og som leser blir du med ett en del av hans naturopplevelse. Denne naturopplevelsen er nesten som en religiøs opplevelse, og det synes jeg passer så godt til romanens tittel. Pan er jo den greske naturguden. Og på mange måter er Glahn selv en Pan – aktig figur. Ja, kanskje han rett og slett er den menneskelige versjonen av Pan? Romanen er skrevet i 1. person og det er Glahn selv som er fortelleren. Siden Hamsun skriver innenfor den ny – romantiske stilen, er det, synes jeg, lett å tenke seg at naturen og Glahn sin opplevelse av den, også er et bilde på hans indre.

Når Glahn besøker landsbyen endrer skrivestilen seg. Det er naturlig nok mer dialog, setningene blir kortere og mer klønete og dette forsterket min opplevelse av at Glahn ikke er komfortabel i den situasjonen han er i. Han vet ikke hvordan han skal forholde seg til andre og han klarer ikke å knekke de sosiale kodene. Han blir på en måte en selvmotsigelse der han på den ene siden ikke ønsker å bli lagt merke til, samtidig som han også blir irritert hvis han ikke får den oppmerksomheten han mener han fortjener. Det hele er egentlig ganske forvirrende, både for de andre karakterene og for meg som leser. Det er også interessant å se hvordan han, som forteller, klarer å fremstille seg selv så irriterende og sutrete.

I møtet med andre har Glahn et behov for å hevde seg selv som er mer enn litt komisk. Som en Pan tatt ut av sitt rette element og plassert i sivilisasjonen bruker han geværet sitt som et fallossymbol for å vise sin maskulinitet. Dette hadde på sett og vis vært greit dersom det hadde skjedd et par ganger i løpet av romanen, men det skjer i så stor grad at det bare blir frustrerende og patetisk. Og det er i hvert fall ikke subtilt, det er sikkert. (Og kanskje det heller ikke er meningen…)

Selv om natur mot kultur nok er hovedtemaet i Pan, er det et annet aspekt som virkelig interesserer meg (og, for å være ærlig, provoserer meg intenst). Det er Glahns syn på kjærligheten og på kvinnene han blir kjent med. Når jeg tenker etter er nok dette en naturlig del av hovedtemaet, men jeg har behov for å diskutere det videre for seg selv. Så da gjør jeg det. I romanen innleder Glahn en relasjon til tre av kvinnene han møter: Edvarda; datteren til den rike eieren av hytta Glahn leier, Eva; den unge kvinnen Glahn tror er datteren til smeden og Henriette; den unge gjetersken, og måten Glahn behandler og reagerer på disse tre er svært forskjellig.

Edvarda er slik jeg ser det den kvinnelige hovedpersonen i Pan, og det er nok henne Glahn tror at han elsker. Hun blir tidlig i romanen introdusert som jomfru Edvarda, dette kan være en talemåte, men jeg får allikevel opplevelsen av at Glahn uansett anser henne som en ren og jomfruelig kvinne, og han plasserer henne derfor på en pidestall. Utfordringen er bare at Edvarda er en svært moderne og proaktiv kvinne. Hun vet hva hun vil ha og hun går for det. Hun prater med ham, viser ham at hun er interessert – hun prøver til og med å KYSSE ham – og alt dette får Glahn til å freake ut og han behandler henne på en mindre hyggelig måte. Når hun viser sin interesse og blir engasjert av det han forteller, så er det en liten stemme i hodet hans som hvisker til ham at Edvarda ser ganske dum ut når hun lytter. Og er hun ikke egentlig ganske stygg? Tankene hans saboterer for ham. På samme tid, hvis hun velger å ignorere ham, så blir han både sint og lei. Han føler seg forbigått og reagerer på barnsligste vis. En sentral scene er når han kaster skoen hennes til vanns. Sko kan, i følge Freud, være et symbol på libido. Når han regelrett drukner skoen hennes, prøver han ikke samtidig å avvise hennes seksualitet? Han vil kanskje straffe henne ved å nekte henne seksuell nytelse? Eller kanskje det er et forsøk på å forsikre seg om at hun vil forbli ren og uskyldig? Kanskje det er begge deler? Glahn er en svært komplisert mann.

Jeg tror at han har seksuelle følelser for Edvarda, men at han samtidig ønsker at hun skal forbli på denne pidestallen han har plassert henne på. Han vil  at hun skal forbli denne uskyldsrene fantasifiguren som han kan tilbe. Edvarda har, dessverre for ham, ikke noe ønske om å holde seg der, og hver gang hun trer ned fra pidestallen og blir menneskelig, blir han livredd. Han vil ikke ta på henne, hun er for virkelig. Han elsker ikke henne, Edvarda, han elsker drømmen om henne, drømmen om kjærligheten. (Noe han også etter hvert innrømmer).

Glahns fysiske følelser for Edvarda kommer til syne i naturen. En gang går han rundt i skogen, det er natt og han er opphisset. Han tenker på Edvarda. Opp fra skogbunnen vokser det plutselig opp store, hvite blomster. Blomstene åpner seg opp og møllen som svermer rundt kryper ned i blomstenes indre og får dem til å riste av nytelse. Det kan jo ikke bli mer freudiansk enn dette, kan det vel? Som leser så kan du virkelig føle Glahn sin lyst på Edvarda, men når hun kommer og prøver å gjøre noe med det, trekker han seg unna og sier at natten er over, blomstene har lukket seg. Det at hun tar ledelsen, at hun er den proaktive, ødelegger alt for ham. Glahn er en jeger og han har nok et ønske om å være den som jakter, mens kvinnene skal være byttet. Edvarda nekter å tilpasse seg dette idealet, og derfor kan ikke Glahn elske henne fysisk. Han føler seg truet og blir redd.

Samtidig har Glahn også forhold til Eva og Henriette. Disse to er ikke opphøyd til noe umenneskelig og han føler seg ikke truet av dem. Hvorfor ikke? Jeg tror den ene grunnen til dette er fordi ingen av dem er jomfruer, i tillegg til at det er Glahn som er lederen i forholdet. Han er jegeren, den som styrer forholdet.

Det skjer en endring i romanens stemning når sommeren går mot slutten. Det lyse, flørtende må vike plassen for det mørke, intense og seriøse. Jeg tolker dette som at det er  Glahn selv som blir mer og mer dyster og mørk, til alt kulminerer i en stor eksplosjon av sjalusi, mord og avvisning. Og jeg synes dette er en god avslutning. Dessverre slutter ikke Pan der, de siste sidene er det en annen forteller som forteller om sitt møte med Glahn og hans endelikt og jeg klarer ikke helt å se hva som er formålet med disse sidene. De føles unødvendige, og jeg synes at de ødelegger for den avslutningen som kunne ha vært der.

Jeg leste Pan igjen fordi jeg var nysgjerrig på hvordan jeg ville oppleve den som en voksen leser, og på sett og vis er jeg glad for at jeg valgte å gi den en ny sjanse. Det betyr ikke at jeg endte opp med å like den noe særlig, jeg har fremdeles store vansker med å se forbi Glahns personlighet og måten han behandler andre mennesker på – og da i særdeleshet kvinner. Samtidig så er det elementer ved romanen som jeg liker. Blant annet liker jeg svært godt hvordan Hamsun varierer skrivestilen og bruker både språk og bilder for å virkelig dykke inn i et vanskelig sinn. Hele romanen kan leses som et psykologisk eksperiment der Hamsun tar en karakter ut fra sitt naturlige element og plasserer ham i en situasjon han strengt tatt ikke har noen forutsetninger for å  mestre – for så å se hva som skjer. Jeg tror faktisk ikke det var Hamsun sin intensjon at leseren skulle like Glahn, men at han i stedet prøver å skildre en veldig trøblete og ustabil person. Og når jeg tar på meg de brillene, da klarer jeg å innrømme at Pan slettes ikke er en dårlig roman. Men det betyr altså ikke at jeg liker den. (Bortsett fra Edvarda – jeg digger henne!).

Tine har også lest Pan nylig. Her er hennes omtale.

Har du lest noe av Hamsun? Og har du likt det du har lest? Hvilken roman vil du anbefale meg å lese? (Ikke Victoria, den synes jeg er grusom).

 

 

 

Velkommen 2017 – du er etterlengtet

Nytt år, nye muligheter, heter det så fint. Klisje, tenker jeg, litt sånt som man sier når man står der med sjampanjeglasset i den ene hånda, stjerneskuddet i det andre. Det smeller rundt deg med raketter og du prøver å holde deg blid, jublende og kyssende – mens du egentlig setter hjertet i halsen ved hvert eneste drønn. De er jo så fine, men hadde det ikke vært mulig å mute ut hele støyen? Da hadde det i alle fall vært mulig å nyte synet.

Og så er det dette med å skulle se fremover da, ikke henge seg opp i året som har vært, alle de tingene du føler at du burde ha gjort, men av en eller annen grunn ikke kommet til. Jeg må innrømme at jeg, mer enn noe annet,  blir lettere melankolsk når det nye året smelles inn. Jeg tar et blikk innover, reflekterer og kjenner etter, før jeg går videre. Klar for et nytt år. Det er derfor dette innlegget kommer en uke for seint, forresten. Jeg trengte den tida for å kjenne meg ordentlig klar til å skrive igjen. Og nå er jeg det. Jeg kan si, og mene det, 2017 – jeg er glad for at du er her.

Som bokbloggere lever og ånder vi – i alle fall tidvis – for lesemålene våre. De kan være store, detaljere og hårete eller små, lettere uskyldige og morsomme, uansett, vi har alle noen av dem som dytter oss videre i vår lesereise. Jeg har vært som en pendel der jeg ett år har gått for store  mål jeg kunne fylle inn titler etter hvert som året utviklet seg, for så å kjøre på med full målstyring, titler og forfattere som skulle leses – helst til gitte datoer. I fjor var et år som det sistnevnte. Og jeg gikk til fullstendig krig mot meg selv, boikottet mål, leste noe helt annet enn det jeg skulle og endte opp med å skrote alle målene i løpet av august. Allikevel fikk jeg lest 1001 – bøker, klassikere, lyrikk og norsk samtidslitteratur. Jeg oppdaget hvilken fantastisk forfatter Ernest Hemingway er, jeg leste min første Vonnegut og Lolita. Jeg leste dårlig norsk krim, gjenleste favorittdiktene mine av Saabye Christensen, fikk gåsehud av Lady Lazarus av Sylvia Plath for nte gang og gjenoppdaget Emily Dickinson. Jeg ble helt oppslukt av Nicolai Houm, grinete på Isakstuen, og både gråt og koste meg med Lise Grimnes sin Minja. På mange måter har jeg derfor hatt et godt leseår, jeg har bare ikke fulgt målene mine. Jeg har vært en rebell. En nysgjerrig en.

Dette året vil jeg fortsette å være nysgjerrig, ta i mot inspirasjon og impulser og ikke låse meg til bøker som jeg av en eller annen grunn setter opp for meg selv i slutten av et år. Jeg vil være en positiv rebell, ikke en som ødelegger for seg selv, men som søker etter nye sjangre, nye forfattere – og nei, det betyr ikke at jeg kun skal lese samtidslitteratur. Om noe, tror jeg det blir færre, og det gjør meg egentlig ganske så glad. Jeg har satt opp noen generelle mål som går i hverandre og jeg har satt opp noen mer konkrete som er mer som en liste å plukke fra. Jeg må bare innrømme det, jeg er ganske gira på å komme i gang.

Et mål er at jeg skal lese mer klassikere; både moderne klassikere, de gamle klassikerene og de greske. Jeg vil lese noen tragedier og helst Ovids Metamorfose, for å nevne noe. Jeg vil også fortsette med 1001 – lista. Jeg kommer ikke til å sette noe antall, men jeg ønsker å lese mer enn i fjor da jeg endte på en 8 – 10 stykker.

Et mer konkret mål er at jeg vil lese mer fransk litteratur; jeg vil fortsette på forfatterskapene til Irene Nemirovsky, Margurite Duras og Albert Camus. Jeg vil starte med Jean Paul Sartre, Simone DeBeauvoir, Georges Bataille, Patrick Modiano, Colette, Georges Perec, Anais Nin og Michel Houellebecq. Klarer jeg noe av alle så er det supert, klarer jeg noe av noen, så er det også bra. Jeg har også planlagt, og alliert meg med noe franske venninner, at 2017 blir året da jeg endelig leser en bok på fransk. Valget har falt på den grafiske romanen Le bleu est une couleur chaude av Julie Maroh. Bildestøtte er alltid bra.

Helt til slutt skal jeg takle to store romaner, i morgen begynner jeg på Brødrene Karamazov av Fjodor Dostojevskij, mens i juli og august er David Foster Wallace og Infinite Jest som står for tur. Jeg er pent og litt engstelig – men jeg får det i alle ikke til hvis jeg ikke prøver.

Og det var det – ja, og så oppdatere Skribleriene oftere da.

Hvilke lesemål har du satt deg?

(PS, jeg vet at jeg har vært kjempedårlig til å svare på kommentarer til det forrige innlegget mitt. Skjerpings!)

 

Look who’s blogging….

Det er rart dette her, når det går så lang tid mellom et blogginnlegg og et annet, så blir terskelen for å komme i gang igjen så uendelig høy, ja, nesten uoverkommelig. Det er forferdelig dumt, for er det noe jeg virkelig liker her i verden så er det å skrive, men jeg merker at terskelen nå er blitt så høy –  og med det også kravene jeg setter til mine egne innlegg – at jeg blir helt lammet. Jeg får økt puls og hendene mine blir klamme. Datamaskinen og skrivingen som vanligvis er noe positivt, noe bra, blir noe skummelt og jeg velger i stedet å se på SKAM (sesong tre  – beste sesong ever, helt serr, altså  – dette mener jeg helt alvorlig,ikke serr –  biten da, men at denne sesongen er den aller beste, og viktigste), Gilmore Girls ( har bare sett de to første nye episodene, ingen spoilere er du snill) og kjøpe meg en nygammel stol —–>

Jeg har som dere ser også fått tak i mange nye bøker og ikke ryddet i hyllene mine. Ja, og lest nye norske bøker, selvfølgelig. Elisabeth (http://elbakken.blogspot.no/)  har gitt meg lov til å bruke hennes «Norsk på norsk», så jeg kommer til å skrive litt om bøkene jeg har lest i et eget innlegg – for ja, det kommer et innlegg. Målet er at det kommer – hold pusten, tell til ti – FLERE innlegg. Jupp, jeg vet, sjokkerende. Her setter jeg standarden for et innlegg hver fjerde måned, og så skal det plutselig komme en hel liten haug. Hvordan skal dette gå?!.

Det kan  ende med katastrofe – og som selverklært periodisk fatalist – er jeg selvfølgelig forberedt på dette og har satt inn tiltak for å forhindre, i alle fall mildne en eventuell bloggkatastrofe med påfølgende skrivesperre: sjokolade, alltid sjokolade. I tillegg: Generelt er rådet er å utsette seg for det man er litt redd for, i dette tilfellet skrive innlegg, så ofte som mulig. (Nei, Silje, det betyr ikke hver fjerde måned, heller et par ganger i uka). Et annet råd er å senke sine egne krav en smule, i hvert fall i starten, for å komme i gang med selve skrivingen, oppleve mestring og skrivelyst igjen (Ja, Silje, det er det du prøver på nå – ser du, der ER morsomt å skrive, ikke sant?).

Så hva er egentlig planen fremover? Jo, jeg skal skrive litt et par ganger i uka, stort sett om bøker, men muligens i en mer skravlete form enn en bokanmeldelse nå i starten. Noen ganger blir det bare et dikt eller et sitat, andre ganger lengre innlegg om bøker jeg har lest og likt (Jane Ashland, jeg ser på deg) og kanskje ikke likt så godt (…..). Jeg vil også se på lesemålene mine og drøfte litt hva målet egentlig er med lesemål. Blant annet.

Så, nå har det vært mye meg og meg. Hva med dere, hvordan går det?

 

When in Paris: bøker lest – del 1.

Nei, altså. 2016 har nok ikke vært det store bloggåret her på Skribleriene, for å si det sånn. Innleggene har vært få og bokanmeldelsene enda færre, og det beklager jeg veldig. For det er fremdeles ikke slik at jeg har sluttet, det er bare at jeg ikke alltid helt får ånden over meg. Jeg surrer med andre ting og får ikke ut fingeren. Noen ganger tror jeg at jeg lider av tastaturskrekk og andre ganger mangler jeg selvdisiplin. Og ja, det betyr at jeg misunner dere som er så flinke til å skrive faste innlegg og anmeldelser til hver leste bok. Dere er gode!

Nok om det, jeg har faktisk lest en god del i sommer, og mens jeg venter på at jeg skal få inspirasjon til å skrive en oppsummering av bøkene fra FEBRUAR (!!) til og med mai, så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det jeg leste mens jeg var i Paris i sommer.

Den første romanen jeg fullførte var MaddAddam av Margaret Atwood. Dette er den tredje og siste boka i MaddAddam – trilogien som startet med Oryx and Crake og fortsatte med Year of the Flood. Jeg likte nok de to første bøkene aller best, men Atwood er en fantastisk forfatter med en så stor spennvidde at denne siste selvfølgelig også var veldig bra. Uten å røpe for mye, kan jeg si at den samler godt trådene fra de to første – som jo foregår på sammen tid, men på ulike steder – og gir troverdige svar og en fin avslutning.

Neste bok ut var en sakprosa bok, og ikke en hvilken som helst sakprosa bok heller, men en som jeg i utgangspunktet var helt, helt sikker på at jeg ikke kom til å like. Hvor spennende kunne det være å lese om to menn i en gummibåt som prøver å fange en kjempehai, liksom? Jeg snakker selvfølgelig om Havboka av Morten Strøksnes, og takk og pris for at den havnet på Bokbloggerprisens kortliste i Åpen klasse! Ellers hadde jeg gått glipp av en utrolig god leseopplevelse. For Havboka handler ikke bare om det å fange en kjempehai, ved å ta i bruk biologi, naturvitenskap, historie, filosofi,  geografi, anekdoter og myter forteller Strøksnes selve havets og de som lever i og ved det sin historie. Det er lærerikt, spennende, noen ganger morsomt og til tider trist – har dere for eksempel hørt om «verdens ensomste hval»? Nei? Ikke jeg heller, før jeg leste denne boka. Og nå er jeg helt sikker på at jeg aldri kommer til å glemme historien om finnhvalen som synger med en frekvens mye høyere enn det de andre finnhvalene gjør og som dermed ikke blir hørt av sine «medfinnhvaler». Denne historien gjorde meg så usigelig trist, og var nok den som gjorde at jeg vippet fra å like godt til å bli helt oppslukt. Og Havboka er som sagt full av slike og andre typer anekdoter. Den minnet meg også om hvorfor jeg er så glad i biologi som jeg er. Kort og godt; jeg koste meg. Boka ble samlest i juni, og her kan dere finne flere anmeldelser av den.

Parissommerens tredje bok ble kjøpt fordi nøden var stor. I Paris har jeg alltid med meg en bok i veska og jeg sitter mye på kafeer og i parker og leser. Jeg hadde akkurat fullført Havboka og var så langt hjemmefra at det var uaktuelt å gå tilbake og finne en ny. Det var litt krisestemning der på fortauet en ørliten stund, for hvor dum går det an å bli?! Forlate leiligheten med en bok du nesten er ferdig med og ikke en back-up?? Alle bokelskere som også elsker å kjøpe bøker vet nok hvordan jeg løste denne lille krisen – jeg tok turen til Guiliani i Rue de Rivoli og etter en tid endte jeg opp med All Things cease to appear av Elisabeth Brundage. Ja, det var tittelen som lurte meg inn – for er den ikke finurlig? Litt pussig, men samtidig fin? Og det er ganske mye med denne romanen som er bra, selv om den også har en del ting som jeg syntes mindre om. Den rommer mye, og jeg tror det beste er å gi dere baksideteksten før jeg sier noe mer:

This is the Hale Farm. This is the morning that Catherine Clare died. The day that her daughter spent in the house with her. The evening that her husband came home to find her.

This is the tale of their marriage, and the one that came before them. The Hales, and then the Clares.

A tale of bonds between families, between lives living and lost and of the lonely ones that share no bonds at all. Who should be pitied. Who must be feared.

Først; språket og setningene, selve prosaen i denne romanen, er vidunderlig. Romanen begynner på en helt magisk måte der vi blir presentert for selve gården, den ligger der,  som en egen enhet, som noe med en historie å fortelle, og den venter. Som leser kjenner man at akkurat denne gården bærer på flere hemmeligheter, at den har noe å fortelle. Og selv om gården ikke får sin egen stemme i resten av romanen, så ble jeg sugd inn. Selve handlingen starter i 1979 med at George Clare, den relativt nye eieren av Hale Farm, står på døra til naboen, med datteren på armen, og forteller at han har funnet kona drept på soverommet. Fra der går historien tilbake til hvordan Cathrine og George møtte hverandre, livet før og mens de bor på Hale Farm og ekteskapet deres. Vi får også historien om familien som bodde der før familien Clare, deres tragiske skjebne og hvordan barna deres klarer seg etter tragedien.

Synsvinklene er mange, og jeg opplevde i ganske stor grad at Brundage klarte å skille dem fra hverandre og gi dem egne, unike stemmer. En ting hun gjør som jeg synes er veldig fiffig er hvordan hun forteller de samme historiene sett fra ulike ståsted. Det er gjort på en veldig subtil og elegant måte, der en hendelse kan være en sentral del i en karakters historie, men at den også dukker opp som for eksempel en bihendelse eller en kommentar i historien til en annen karakter. Flere hendelser blir altså fortalt gjennom øynene til forskjellige personer, som kanskje opplever situasjonene ulikt og som har forskjellige forbindelser med de involverte. På den måten blir en hendelse, gjerne en nøkkelhendelse, belyst fra mange ståsteder, uten at det blir hamret inn i leseren. Sånt liker jeg.

Så ja, det er mye jeg likte med All Things cease to appear, men det er også to ting som ødela litt en del. Den ene tingen er en sentral del av romanen, mens den andre egentlig ikke er så viktig. Jeg så bare ikke poenget. La oss først ta det store irritasjonsmomentet. I romanen så er det en psykopat – dette står på baksiden også, så det i seg selv er ingen avsløring. Hvem det er kan være det samme akkurat nå, hvis du bestemmer deg for å lese boka, vil du ganske fort få en mistanke om hvem. Og her ligger problemet – ikke at det er en psykopat i historien, det kan være både interessant og spennende – men psykopaten er så utrolig etter læreboka. Det er som om forfatteren har søkt opp psykopati 101, fått et sett kriterier og bygd opp karakteren etter dette. Og det gjør jo at h*n blir fryktelig forutsigbar! Sleip og usympatisk, ja, men dette har vi lest og sett så utrolig mange ganger før. La meg bli overrasket, lur meg litt! Jeg vil, på samme måte som psykopaten spinner ofrene sine inn i nettet sitt, at forfatteren skal gjøre det samme med leseren. Kanskje jeg ber om for mye? Kanskje det er enklere å spinne leseren inn dersom man forteller en historie fra 1. person, med spinnemesteren som forteller? Jeg har akkurat lest Lolita av Vladimir Nabokov, og han mestret dette til det fulle. Samtidig så fikk jo Agnes Ravatn dette svært godt til i Fugletribunalet også, og hun skrev i 3.person. Nei, jeg synes ikke jeg ber om for mye.

Pst; Den lille tingen var forresten noe spøkelsesgreier som jeg ikke så poenget med. Helt ok, men noe unødvendig.

Utsikt til Notre Dame fra Sylvia Beach sitt bibliotek i 2. etasje på Shakespeare & Co.

 

Har du lest noen av disse? Og hva har vært din ferielektyre?

La petite madame et Paris #4/16: Bits and bobs

Bon jour! Håper alle har det bra og nyter sommeren uavhengig av vær, sted og ferie/jobb. Lesing er jo, heldigvis, ikke avhenging av verken der ene eller det andre – ja, bortsett fra at de færreste kan lese bøker på jobb, da.

Her i Paris er der som alltid skjønt, selv om været varierer fra surt, som i «Hurra, denne kaféen har varmelampe»- surt til noen og tretti grader og skyfri himmel og Frankrike tapte EM-finalen. 

Jeg har vandret mye rundt, men har holdt meg til steder jeg kjenner; 1., 2., 3. 4., 5., 6. og 7 . arrondissement, med noen svipper innom 12.og 14. Jeg har gått i trange gater i Les Marais og gått meg vill i områdene ovenfor Les Halles fordi jeg har smettet igjennom alt for mange passasjer – og dermed mistet retningssansen (og havnet i en gate som er velkjent for sex-handel).

Fordelen med å være kjent er at jeg, selv om jeg roter meg bort, alltid vet sånn ca hvor jeg er. Jeg har små landemerker overalt som hjelper meg med å navigere. Det er også morsomt å plutselig stå i et smug og tenke «Jammen, her gikk jeg jo for to år siden!».

En annen fordel med å vimse rundt for seg selv, helt alene, er at det er ingen som blir utålmodig hvis du vil sitte i en park å lese i fem timer, eller på en kafé for den saks skyld. Så jeg har fått lest en del, akkurat nå holder jeg på med Lolita av Vladimir Nabokov – den gir meg hele tre kryss: 1001, klassiker og fra bok hylla (Ok, jeg jukser litt siden jeg rent teknisk leser den i en ny utgave, men den står også i hylla hjemme. Så da blir det kryss, da!). Jeg holder fremdeles på med Hemingway, men har hatt en ukes pause fordi Lolita har sugd meg inn i sin mørke, forstyrrede verden. Jeg liker det!

Ellers har jeg møtt Didi igjen og det er alltid kjempehyggelig. Vi var, sammen med noen flere litteraturelskende venner av henne, på Shakespeare & Co og hørte på Marlon James lese fra og snakke om The Brief History of Seven Killings. For en fantastisk og interessant mann! Romanen står allerede i hylla hjemme -og jeg kjøpte ikke en ny for å få den signert! Det var viljestyrke det. Men den skal leses i løpet av høsten.

18.juli kommer Zadie Smith, det blir nok enda bedre. Jeg håper hun skal snakke mer om den nye romanen som kommer til høsten: Swing time. Hun leste fra den i fjor også, og den virker veldig interessant. Og ja,  jeg har forhåndsbestilt den. Den 18. skal jeg ha med meg NW, som er den eneste Zadie Smith romanen vi ikke har allerede. Jeg gleder meg!

Hvordan er sommeren din?  Hva har du lest? Hva skal du lese? 

Au revoir ❤