DIY: hylle til mindre bøker.

Jeg har et ganske solid bibliotek i stua der bøker er stablet både på langs og på tvers, som tetrisbrikker og dobbelt. Systemet fra sist omorganisering har måttet vike plassen for en mer «her dytter vi inn der det er rom»- «organisering», struktur er erstattet med anarki og det er generelt mer rot enn orden.

Det siste året eller så har jeg begynt å opparbeide meg en fin samling av lyrikk. Ikke av de store, tykke der flere av forfatterens bøker er samlet, men av de små, selvstendige samlingene som lett blir borte i en større, evigvoksende boksamling.

Jeg ville så gjerne ha dem lett tilgjengelig slik at jeg hadde muligheten til å dyppe ut og inn av dem, lese et dikt her og der og oppdage nye perler og favorittdikt uten å måtte brøyte meg frem mellom tykke klassikere, samtidslitteratur i harde og myke permer og ymse annet (som jeg selvfølgelig er veldig glad i). Jeg trengte med andre ord en liten hylle, helst litt skjermet fra resten av hjemmebiblioket, men allikevel i stua.

Løsningen var like genial som enkel; en gammel skuff ble satt på høykant og skrudd fast i veggen.

image

image

Har du noen lure hylletips?

Lesestatistikken så langt (august 2015)

God mandag til alle! Er du en av de som har første arbeidsdag etter ferien? Eller kanskje du har en uke eller to igjen, eller ikke har begynt på den ennå?  Jeg tilhører førstnevnte, og kjenner at nå er jeg klar til dyst.

Og apropos ferie og late dager! Jeg ser at jeg ikke har laget en statistikk over lesemålene de siste månedene, og tenkte derfor å presentere den som gjelder pr i dag:

– 28,3/50 bøker lest.
– 7,3/20 klassikere
– 3,3/15 1001 – bøker
– 4,3/12 fra klassikerutfordringen (5,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 gjeldende)
– 4,5/9 fra bokhyllelesingen (trakk meg fra russerne forløpig, men er godt i gang med denne ukas utfordring).
– 1 gjenlesing
– 11,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
– 12 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 12 i år!)

Jeg henger med andre ord en del etter på alle områder,  men sommeren er, pr definisjon, ikke over ennå  (selv om ferien er det) og høsten er lang. For ikke å snakke om at jeg øver meg på å samtidig som jeg leser!  Vil det bli en suksess, eller ender det med skrubbsår? Oppdatering følger!

image

Hva leser du akkurat nå?

Atwood, bokelskeren og The Abbey – del 2.

Jeg har tidligere skrevet om den sjarmerende og trange canadiske bokbutikken i 5ième og hvordan jeg økte Atwood- samlinga mi en del da jeg besøkte den i februar.

image

Og jeg måtte selvfølgelig innom der et «par» ganger i løpet av Parissommeren også. Og selvfølgelig måtte jeg kjøpe mer Atwood.

Denne gangen hadde jeg en ny taktikk. The Abbey har nemlig bøker fra gulv til tak, alfabetisk ordnet. Man trenger ikke være særlig logisk av seg for å forstå at alle bøkene jeg var ute etter – kun lyrikk, faktisk –  befant seg flere meter over 153 cm lange meg. Jeg trengte altså hjelp, men i stedet for å la eieren klatre rundt i alle hyllene (som sist), tok jeg et bilde av topphylla og forstørret dette for å se om det faktisk var noen av Atwood sine lyrikksamlinger der (litt kjedelig å sende noen opp på klatretur forgjeves, ikke sant?). Det hadde de selvfølgelig, som seg hør og bør en canadisk bokbutikk.

Etter nøye vurdering valgte jeg True Stories fra 1980 til en annen Atwood – tilhenger jeg kjenner og Two-headed poems fra 1979 til meg selv. Det er fra  sistnevnte jeg ønsker å gi dere en liten smakebit:

image

image

Har du lest noen av Atwoods poesi? Og er der andre lyrikksamlinger du vil anbefale?

Finn flere smakebiter hos Mari.

Rebelske mai- del to

Mai var, som nevnt i forrige innlegg, preget av at jeg ikke fulgte leseplanen for måneden. Jeg ville lese plotdrevne romaner, gjerne med fantastiske elementer, og i stedet for å stupe med hodet først inn i en alvorlig lesesump, så fulgte jeg lysten.

rebelskemai

Den første boka rebelske Silje plukket opp var ungdomsromanen Øya av Torborg Igland og Amund Hestsveen. Dette er bok nummer to i Beta- serien, der Flukten kom ut i fjor. Jeg lot meg rive med av Igland og Hestsveens nordiske versjon av et dystopisk samfunn, og syntes det var spennende å se hvordan de hadde tatt de typiske trekkene i denne populære sjangeren og gjort det til noe eget, noe som både var typisk norsk og internasjonalt. Selvfølgelig var det stas da bok nummer to dumpet ned i postkassa i våres, og den ble slukt i løpet av kort tid. Og jeg må si at jeg likte den godt, selv om den første, etter min mening, var bedre.

Jeg likte for eksempel:

  •  verdensbyggingen i Flukten og ble veldig nysgjerrig på hvordan samfunnet utviklet seg i den retningen. Øya holder tråden og både videreutvikler og utvider denne verdenen, samtidig som vi får noen flere svar.
  • at brevene fra sist fortsatt er med – de bryter opp og gir oss små bilder fra samfunnet sett med andre øyne enn hovedpersonene. Disse brevene er fra en annen tid og gir dermed en annen distanse enn skildringene der vi er midt i det.
  • at kunst og litteratur er motstandsbevegelsens våpen. Jeg synes også måten de bruker det på er fiffig.
  • at forfatterne holder kortene tett til brystet, samtidig som leseren får vite akkurat nok. Dette skaper spenning.
  • karakterene. De er flerdimensjonale med kjøtt på bena og tanker i hodet – selv om jeg kunne ønske enda mer karakterutvikling i forhold til hvor de var i den første boka.

Dessverre var det enkelte ting som irriterte meg og som bremset lesegleden noe. For eksempel:

  • unødvendige rettskrivingsfeil som ødelegger flyten.
  • kapitteloverskriftene minner for mye om gutte- og jentebøker fra 1950 – tallet. De røper hva som kommer til å skje, og de er lite subtile.

Takk til Gyldendal for leseks.

____________________ (((((((((()))))))))) ____________________

Neste roman ut var The Girl With all the Gifts av M.R.Carey og jeg gikk inn i den uten å vite noe særlig bortsett fra at Joss Whedon beskrev den som «so suprising, so warm and yet so chilling … as fresh as it is terrifying» på baksiden (og alle vet at det er vel verdt å høre på Joss) og at en annen kritiker dro opp Kazuo Ishiguro – kortet (og Never let me go er fantastisk)! Disse to beskrivelsene førte til at forventningene  – til tross for at jeg ikke visste hva boka faktisk handlet om – var skyhøye. Og en stund så så det ut til at de også skulle bli innfridd.

Mannen: Er den god?

Jeg: Ja, veldig. Akkurat nå elsker jeg den.

Mannen: Så bra.

Jeg: Og hvis den ikke tar en «Walking Dead», så tror jeg at dette blir en av favorittene mine i år.

(Famous last Words)

Romanens første del er en vakker, nesten poetisk skildring av ei jente som hver dag, uvisst av hvilken grunn, blir spent fast i en stol, truet med våpen og trillet inn i et klasserom fullt av likesinnede. Ei jente som elsker å lære, som elsker læreren sin og som har drømmer og ønsker om fremtiden, og som ikke helt forstår hvorfor de andre er redd henne. Da den skrekkelige sannheten gikk opp for meg fikk jeg klump i halsen, flashbacks til Never let me go, og jeg stålsatte meg for en tøff og opprivende leseopplevelse.

Og så tok den en «Walking dead»….

Og det er selvfølgelig helt i orden – det var bare ikke det jeg så for meg! Når det er sagt; M.R.Carey har med The Girl with all the Gifts skapt et fengslende, zombie-infisert univers som fenget meg. Det er en kvalitet over måten han formulerer seg på, hvordan han forteller historien og hvordan han bygger opp både selve universet, relasjonen mellom karakterene og den enkeltes karakterutvikling, slik at det ikke kun blir en «drep-eller-bli-spist» – type historie.

Det jeg likte best med denne romanen, bortsett fra de første førti sidene som jeg elsket (!), var det fine forholdet mellom jenta, Melanie, og læreren miss Justineau. Dette forholdet er skildret med en nærhet og en hengivenhet som nesten slår forholdet mellom Roald Dahls Mathilda og Miss Honey. Jeg liker også godt at forfatteren lar karakterene sine vokse og utvikle seg utenfor de stereotype rammene enkelte av dem i utgangspunktet er plassert i. Ja, og slutten! Den var god og genial!

____________________ (((((((((())))))))) ____________________

Den aller siste romanen jeg fullførte i mai var thrilleren The Girl on the Train av Paula Hawkins. Denne har fått svært mye oppmerksomhet både i utlandet og her hjemme, og ble sammenlignet med Gone Girl av Gillian Flynn. (En sammenlikning jeg for øvrig ikke er enig i, hvis en da ikke kun baserer seg på at begge er psykologiske thrillere – og det er jo ikke nok?). Uansett; romanens hovedperson, Rachel, pendler hver dag mellom der hun bor og London, og hver dag stopper toget utenfor huset til et ungt ektepar som fascinerer henne. De har noe hun ikke har lenger, og ved hjelp av de små daglige glimtene skaper hun seg et bilde av deres dagligliv. Da hun oppdager at kvinnen hun har holdt øye med over lengre tid er meldt savnet, blir hun oppsatt på å finne ut av hva som kan ha skjedd. Rachel så nemlig noe viktig dagen før kvinnen forsvant. Utfordringen er at Rachel også er alkoholiker og ikke alltid husker hva hun har sett og gjort.

The Girl on the Train er en helt ok thriller, men heller ikke noe mer. Den fenget meg der og da, jeg lot meg rive med, men samtidig så opplevde jeg den som ganske forutsigbar. Jeg fikk blant annet tidlig en følelse av hvem som var gjerningspersonen, selv om det var vanskelig å forutse omfanget.

Jeg anser, som nevnt over, Rachel som hovedpersonen i The Girl on the Train , det er allikevel to andre fortellere i romanen; kvinnen som forsvinner, Megan, og en annen nabo; Anna. Rachel gir oss sin opplevelse av omstendighetene i nåtiden, mens Megans historie går tilbake til tid slik at vi etter hvert får et bakgrunnen for mysteriet. Anna kommer inn som en tredje stemme etter hvert som romanen går fremover. Det som er spennende er at disse tre ulike kvinnene har noe til felles.

Jeg har lest flere anmeldelser og anbefalinger av denne som fremhever at Rachel – på samme måte som hovedpersonen i Gone Girl – er en typisk upålitelig forteller. Jeg er egentlig uenig. Ja, hun er upålitelig fordi hun forteller i første person, noe som alle første persons – forteller er, men jeg opplever henne allikevel som relativt pålitelig på den måten at hun sjelden bevisst unnlater å fortelle noe. Hun er ærlig mot leseren om at hun er uærlig ovenfor de andre karakterene i romanen og hun utelater ikke ting fordi hun vil stille seg i et bedre lys. De gangene hun unnlater å fortelle noe så er det fordi hun ikke husker, og vi lesere får ta del i puslingen med å sette sammen de ulike fragmentene hun faktisk husker. (Eller kanskje jeg nå rett og slett er blitt lurt!?)

Romanen er helt greit skrevet, men jeg tror ikke den sier så mye om Hawkins sine litterære kvaliteter, bortsett fra hun kan lage et spennende plot.

Alt i alt, godkjent – men ikke forvent å bli blåst av veien – det tviler jeg på at du blir. Og hva er egentlig hypen?

Har du lest noen av disse bøkene?

Rebelske mai – det jeg leste før fantasien tok meg.

Der april kom og gikk i sneglefart, var mai en måned preget av anarki og rebelske lesevalg.

«Hva skal jeg egentlig med en leseplan? lurte jeg jevnlig på.

«Bryte den,» var svaret jeg fikk.

Så da gjorde jeg det.

Til gangs.

Selve bruddet med leseplanene var et varslet brudd – i den forstand at jeg allerede da jeg skrev maiplanene, kjente suget etter fantasy og magisk litteratur. Det var som om hele meg verket etter å besøke andre verdener, møte andre typer karakterer og fordype meg i mer handlingsdrevet litteratur. Men – jeg fulgte den opprinnelige planen i ei uke før jeg ga etter, og leste både Hemingway sin A Moveable Feast (som ga meg et klassiker kryss) og Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham (tvangspåmeldt i forbindelse med Moshonistas biografisirkel). Førstnevnte likte jeg godt og jeg skrev faktisk en egen tekst om den (kryss i taket!), den andre mislikte jeg sterkt.

Hvorfor?

Følg med.

wpid-img_20150426_202000.jpg

Anne Perry and the murder of the Century handler om to jenter  fra Christchurch, NZ,  som på 1950 – tallet planlegger og dreper moren til den ene jenta. Saken sjokkerte og fascinerte både i sin samtid og den dag i dag. Spørsmålet er hvordan to 15 åringer kunne få seg til å planlegge en slik handling for så å faktisk fullføre det – uten å vise anger i etterkant, under politiavhør og i retten? Peter Graham forsøker å finne svar, og det er uten tvil en svært interessant sak både med tanke på det psykologiske aspektet; jentenes utvikling av en felles fantasiverden, deres tilbaketrekning fra andre – både jevnaldrende og familie, og deres narsissistiske vesen og det kriminalhistoriske. Og det kunne blitt en fantastisk spennende bok! Men det ble det jo ikke…

Det er flere ting som gjør at dette fungerer godt under godkjent:

Peter Graham sitter tydeligvis på et vel av informasjon knyttet til denne saken, og jeg er ikke i tvil om at det ligger et svært grundig arbeid til grunn for å samle så mye dokumentasjon. Men måten han setter all denne informasjonen sammen på blir kjedelig, tørt og refererende. Det er som om han har hatt et ønske om at alt skal komme med, noe som gjør at boka mangler retning og at den i stedet blir full av svært omstendelige og detaljerte beskrivelser av ting og hendelser som har lite relevans for saken. Det er for eksempel ikke interessant med en flere siders skildring av huset til familien Hulme og de som bodde der før familien flyttet inn (en av dem importerte orkideer, for eksempel – ikke relevant, men, men…). Jeg forstår at Graham har behov for å sette alt inn i en kontekst for å forsøke og forstå hvorfor særlig Juliet ble som hun ble, samtidig så opplevde jeg at han brukte veldig mye tid på bakgrunnen til foreldrene hennes uten at det egentlig ga noe svar på noe som helst. Kanskje det hadde holdt med noen avsnitt og at han  i stedet heller konsentrerte seg om forholdet mellom foreldre og barn?

Juliet Hulme, den av jentene som både fikk mest oppmerksomhet under rettsaken og i Grahams bok – kanskje fordi hun var den peneste og kom fra en god og intellektuell familie, i motsetning til Pauline Walker, flyttet til England etter å ha fullført straffen sin og ble etter hvert en bestselgende kriminalforfatter ved navn Anne Perry. Hun er nok den mest fascinerende og blir sett på som pådriveren både i jentenes utvikling av en fantasiverden der de tilba ulike personer som guddommer og i planleggingen av drapet på Paulines mor. Hun er også den mest psykologiske interessante og hun har tatt noen valg som godt voksen som Graham dypper litt innom uten å utforske mer. Det synes jeg er synd, for det hadde virkelig vært spennende. Men jeg tror faktisk ikke at Peter Graham evner å se linjer, å selv reflektere over det stoffet han sitter på og virkelig gå inn i materien. For eksempel når han skriver om Anne Perry som forfatter så gjør han ikke stoffet til sitt eget, han velger i stedet å gjenfortelle bøkene – inkludert hvem morderne er, og ramse opp fakta. Konklusjonene han trekker oppleves som amatørmessige og uferdige fordi han kun setter et sitat fra en person opp mot et sitat fra en annen person uten å reflektere over det. Dette kan vel sies om hele biografien, egentlig, han bare refererer det andre har fortalt og eventuelt skrevet om.

Hele biografien bærer preg av å være en refererende reportasjebok der det rådende prinsippet virker å være «alt skal med» – bortsett fra forfatterens egne tanker og stemme. Og det funker dessverre dårlig.

Tips: se heller Peter Jacksons film Heavenly Creatures som også er basert på denne saken.

Resten av mai var et sammensurium av relativt gode bøker – mer om det i neste innlegg.

Silje goes Classic: The Catcher in the Rye av J.D. Salinger

siljeblomst:

I dag er det 64 år siden «Catcher in the rye» av J.D.Salinger ble utgitt. Jeg leste den for første gang for ca 2 år siden og falt pladask for Holden Caulfield. Siden den gang har jeg også lest «Franny and Zooey», og også denne falt veldig i smak. Er det flere som har lest bøkene til Salinger, og hva dommen?

Originally posted on siljes skriblerier:

IMG_20130923_120846I flere år nå, med jevne mellomrom, har jeg blitt anbefalt å lese J.D. Salingers roman The Catcher in the Rye av min kjære mann. En anbefaling som har økt i hyppighet etter at jeg leste og likte Looking for Alaska av John Green. For John Green er veldig inspirert av Salinger, må vite, og nå som jeg har lest begge så ser jeg den. Men mer om det senere i innlegget.

The Catcher in the Rye ble gitt ut i 1951. Den ble med en gang en kjempesuksess – og regnes i dag som både en amerikansk klassiker OG som en av de første YA – romanene. Den er både elsket og hatet og er blitt forsøkt forbudt gjentatte ganger  – og siden det faktisk er «Banned Book Week» denne uka, så kunne jeg ønsket at det faktisk var nettopp derfor jeg valgte å lese den akkurat…

View original 1 131 more words

#3/2015: La petite madame et Paris – et bildedryss.

Mens vi venter på et mer tekstrikt innlegg eller to – jobber med opp til flere, det tar bare litt tid på telefon – så poster jeg noen bilder fra de siste ukene her i Paris.
Stikkord: varme, bøker, gjensynsglede, gatekunst og rusling i favorittområdene.

image

Fine 5ième – her i nærheten av Rue Mouffetard.

image

Fortsarr 5ième – rett bak Pantheon.

image

Didi og jeg på kafé før Zadie Smith – arrangementet på Shakespeare & Co.

image

Og Zadie selv! Hun leste fra sitt nye romanprosjekt Swingtime. Jeg gleder meg til å lese!

image

image

Duer på St.Sulpice og fineslitne Pigalle – på vei til Montmartre.

image

Kaker og bøker på Odeon!

image

Swing langs Seinen en lørdagskveld.

image

image

Gatekunst og plantekunst i Le Marais.

image

Kafélesing i 5ième.

Au revoir!