Skribleri-planer denne uka.

Påsken er over og det betyr litt mindre tid til Skribleriene. Ikke for det, jeg skal sette av tid til å få gjennomført de planene jeg har for denne uka:

– skrive anmeldelsen/teksten om The Bloody Chamber av Angela Carter.  Den er faktisk litt kinkig – for hvordan skrive om en novellesamling? Skal jeg skrive litt om alle novellene, små omtaler om dem? Eller skal jeg fokuserer mer på essensen,  selve kjernen i samlingene, og deretter bruke enkelte av novellene som eksempel?
Forslag mottas med takk, piruetter og virituelle klemmer.

image

– gjeninnføre min fascinasjon over determinismen.  Zola leses flittig,  og i dag kom jeg over en gammel Fakkel- utgave av hele Hellemyrsfolket av Amalie Skram.  Kanskje noe for gjenlesingsprosjektet mitt?

image

– skrive om to kule damer; Amanda Palmer og Lena Dunham fordi de er,ja, kule, ærlige og noen å se opp til.

image

Hvilke planer har du – sånn post-påske?

#4/2015: oppsummering mars og leseplaner april.

April! Påske! Vår! Jeeeei!

Snøen smelter, tjukke vintersko og jakker skiftes ut med lettere varianter, hestehoven titter igjen opp etter det vanlige – men akk så overraskende – mars-uværet og sola skinner før du står opp på morgenen og den varmer når du vender ansiktet opp mot den. Finnes det noe bedre?

Ikke i min verden; alt blir lettere og deiligere når de mørke, korte dagene sakte men sikkert blir byttet ut med de lyse og lange. Jeg elsker våren!

Og – siden den noe vinglete vårmåneden mars har sagt farvel og vi har ønsket den noe mer stabile (??) april velkommen – er det på tide med en oppsummering og presentasjon av nye leseplaner.

leseplanermarsI mars var planen lese bøkene på bildet over, og jeg klarte å fullføre to av tre (selv om de ti siste sidene ble lest i går, 1. april, teller jeg den med i marsstatistikken). For noen er det kanskje et dårlig resultat, men jeg er fornøyd med at jeg stort sett holdt meg til de bøkene jeg hadde plukket ut. Første bok ut var 1001 – romanen og «klassiker på over 500 sider» – boka The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Med sine ca 1300 sider brukte jeg store deler av måneden på den – uten å bli ferdig, vel og merke, men jeg likte det jeg rakk. Det er så deilig å lese en skikkelig episk murstein med godt driv, skurker og helter og jeg vet ikke hva. Den blir selvfølgelig med meg videre.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte legge Greven litt fra meg for å rekke og bli ferdig med månedens samlesingsroman; Finne ly av Aina Basso. Hva jeg synes om den kan du lese mer om her, kortversjonen er at jeg begynner å få et alvorlig problem når det gjelder stemmegivingen til Bokbloggerprisen 2014. Den andre boka jeg fullførte var Angela Carter sin novellesamling The Bloody Chamber, som jeg leste i forbindelse med runde tre i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing 2015. En egen tekst kommer innen søndag.

Statistikken blir følgende:

  • 11,3/50 bøker lest.
  • 5,3/20 klassikere
  • 2,3/15 1001 – bøker
  • 2,3/12 fra klassikerutfordringen (3,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 3/9 fra bokhyllelesingen (full deltakelse!)
  • 1 gjenlesing
  • 9,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
  • 2 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 2 i år!)

Planen videre!

Månedens samlesingsbok må selvfølgelig leses. Denne gangen er det den første boka som er nominert i Åpen klasse: De som ikke finnes av Simon Stranger. I tillegg skal jeg selvfølgelig lese videre i The Count of Monte Cristo. Med tanke på lesehastigheten min de siste månedene burde jeg kanskje ha satt en strek der, konsentrert meg kun om disse to bøkene. Men, nei da! I april skal det leses!

april

Etter å ha lest Kultursnobb sin fabelaktige anmeldelse av Lena Dunhams Not that kind of girl, bestemte jeg meg for å lese den pronte. Så sagt, så gjort – jeg begynte på den i går og er allerede godt i gang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg er også – etter litt for mye innblandinger i et kommentarfelt som omhandlet en lesesirkel jeg i utgangspunktet ikke er med i for tiden – tvangsinnmeldt i nettopp denne lesesirkelen. Ingalill er streng og godtar ikke noe fjas om Northug  – men er det egentlig noen annen måte å håndtere den mannen på, undrer jeg? Uansett; temaet er forbrytelse og straff, og i den forbindelse skal jeg lese Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham. Boka handler om to jenter som sammen planlegger å drepe den ene jentas mor – og fullfører det – og rettsaken som følger. Dersom dette høres kjent ut selv om du ikke har hørt om boka, så kanskje du har sett Peter Jacksons film Heavenly Creatures med Kate Winslet, som også er basert på disse hendelsene? Hvis ikke, så anbefales den.

Jeg må også ha mer fokus på klassikerne og 1001 – romanene, og siden jeg allerede nå kjenner at Paris lokker, passer det godt med Emile Zola sin mørke, men korte, roman Therese Raquin. 1001 – bok + «klassiker med et navn i tittelen» = dobbelt kryss!

Pjuh!

Ja, og så må jeg ikke glemme at jeg øver  meg på å lytte til lydbøker – Odysseen av Homer var en suksess, men siden jeg med den hadde både bok og lyd så teller det kanskje ikke? Jeg anser meg uansett som en novise, og da Ingalill anbefalte The girl on the Train av Paula Hawkins som et kjekt sted å begynne, så gikk jeg for den. Jeg hører litt nå og da, gjerne før jeg legger meg og når jeg går tur – det funker. Det er dessuten mye tryggere å ha en bok i øret enn en bok i handa når man går tur – gammelt jungelord.

Hvordan ligger du an med lesemålene dine? Var mars en god måned? Hvilken bok likte du best? Og tilslutt; hva skal du lese i april og har du lest noen av mine utvalgte?

bokpus

God påske fra bokpusen Narnia og meg!

Finne ly av Aina Basso.

I mars har vi samlest Finne ly av Aina Basso i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014. Romanen er nominert i kategorien Årets roman sammen med to av mine fjorårsfavoritter Unnskyld av Ida Hegazi Høyer og Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol. Dette er altså den eneste av bøkene i denne kategorien jeg ikke hadde lest før nomineringen ble avsluttet i januar. Hadde jeg rukket å lese den tidligere så er jeg ganske sikker på at den hadde endt opp på min nomineringsliste – for jeg likte den veldig godt.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, så Hanna må halde tett om opphavet sitt. Den yngste sonen, Johannes, får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for forsøket hans på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi veks fram, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verd om han går på kostnad av hennar eigen fridom.

(Baksidetekst)

Finne ly er en historisk roman, og for en som sjelden leser bøker i denne sjangeren, så var dette et positivt møte. Jeg er nemlig litt skeptisk og forutinntatt når det gjelder sjangeren «historisk roman», selv om jeg egentlig vet bedre (Og her bør jeg ramse opp Hilary Mantel og Sigrid Undset og ….. i tillegg til Basso, for alle hennes romaner er historiske). Så jeg vet bedre – det er bare at inne i mitt hode så danner det seg bilder av hjelpeløse jomfruer og hjelpsomme grever og…. ja, alt som en Harlequin – forside kan finne på å vise frem. Og det stemmer jo ikke. Det er jo noe helt annet! Uansett; fordommer, sjangermisforståelser og forutinntatthet  til side – Aina Basso sin Finne ly er en roman som ja, er historisk og tar for seg en konkret epoke i den norske historien som vi absolutt ikke bør være stolte over (behandlingen av de reisende), men som samtidig har noe allmenngyldig og tidløst over seg. For hvordan er det egentlig vi tar i mot mennesker som ikke lever som oss selv? Hvordan ser vi på dem? Kan vi klare å undertrykke den vi er helt innerst inne, for å tekkes noen andre, for å oppleve trygghet? Og er vi egentlig trygge når vi ikke kan vise hvem vi er?

finnely2

Historien fortelles i første person av to fortellere; Hanna selv og yngstesønnen Johannes. Jeg opplevde det som noe forvirrende i starten å forstå  hvem «eg – et» var, spesielt Johannes sitt «eg» – det kunne også være storebroren Harald som fortalte. Jeg syntes også at stemmene til Hanna og Johannes var ganske like i begynnelsen, men ettersom historiene utviklet seg og jeg ble mer kjent med dem, så følte jeg at de skilte seg mer fra hverandre. De har ulike måter å utrykke seg på og ulike ord og vendinger de benytter. Johannes, for eksempel, bruker mye dyrebilder for å beskrive hvordan han har det og det er særlig vepser og ekorn som går igjen i hans skildringer.

Begge er upålitelige fortellere, og det ligger jo i naturen til 1. persons fortellere generelt. De forteller kun det de vil. Skildringene av de andre karakterene er sterkt preget av det de ser, hvordan de opplever de rundt seg og hvordan deres oppfattelse av virkeligheten er. Dette gjør at jeg for eksempel blir nysgjerrig på Harald. For hvordan er han egentlig?

Hanna og Johannes har annethvert kapittel, og historien samlet er kronologisk fra den dagen Hanna står på døra og søker tjeneste, men med jevne drypp fra fortiden. Etter hvert får leseren vite mer og mer om Hannas liv som reisende, og dette opplever jeg som en svært troverdig og ekte beskrivelse av hvordan det må ha vært. Det er på en måte både troverdig som en del av romanen, som Hannas historie, men også som et vitnesbyrd om hvordan det var å være reisende på midten av 1800 – tallet. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha fått ekstra innblikk fra de reisendes perspektiv, hvordan de ble møtt og hvordan de ble behandlet. Jeg er imponert over hvor sømløst og naturlig Basso har flettet dette inn i historien, og er ganske sikker på at det ligger mye forarbeid og research til grunn.

Selve spenningskurven går veldig sakte i begynnelsen. Jeg slet litt med å få tak i historien som Basso ønsket å formidle og det var hennes språklige styrke som drev meg videre. For for et utrolig vakkert og poetisk språk hun har! Det er som å lese lyrikk; elegant bruk av symbolikk og mye blir sagt med bruk av få ord, antydninger og skildringer som virkelig treffer og sist, men ikke minst, skrevet på nynorsk! Det kunne jo ikke passet bedre!  Jeg tror den beste beskrivelsen er at det er «gåsehudvakkert». Faktisk.

Men – spenningskurven – ja, den er sakte i starten, men etter hvert som klimakset nærmer seg så er det også en endring i selve oppbyggingen av den fysiske romanen. Generelt er det mye luft, kapitlene består av samlinger av kortere tekstbiter og Hanna og Johannes alternerer med å fortelle. Disse skiftene i fortellere blir raskere og raskere i takt med at klimakset nærmer seg. Et grep som fungerer veldig bra og som gjorde at jeg leste med høyere og høyere puls. Selve toppen nås med et  pang der både to kulturer og to brødre braker sammen. Alle de undertrykte følelsene og spenningen som har ligget og murret eksploderer i et voldsomt raseri og utfallet blir det samme; ild, blod, død og drap. Avslutningen kommer ganske raskt etter dette uten for mye snakk. Den minner meg om oppbyggingen til en novelle, og det liker jeg veldig godt.

Romanen heter Finne ly, og vi finner igjen flere elementer i romanen som bygger opp under denne tittelen. Hanna søker tilflukt på småbruket til Harald, Johannes og faren langt inne i Finnskogen, hun gjemmer seg blant trærne, er vanskelig å finne. De tre på gården har også søkt tilflukt; familien har ryddet seg en plass midt i skogen og isolert seg fra både familie og bygdefolket. Trærne gir dem alle ly fra omverdenen, noe som også omslaget illustrerer. De reisende som beveger seg rundt i skogen fra den ene leieren til den neste søker beskyttelse fra trærne, samtidig som de bruker dem som en måte å kommunisere på. Når de kommer for nær gården oppleves de som en trussel av gårdsfolket på mange måter, men kanskje aller mest fordi de truer deres ly?

Finne ly av Aina Basso fikk vel fortjent en plass på årets kortliste til Bokbloggerprisen. Og den har også gjort selve stemmegivingen til en nøtt for meg. Hm….

Svært god bok!

Helgelesing

Denne helga befinner jeg meg i Valdres, nærmere bestemt på Herangtunet. Jeg er jo, for å være helt ærlig, verken et fjell- eller et skogmenneske, men nå er jeg altså på et sted som på en måte er litt begge deler. Og det fungerer bra.

Kanskje har det noe med at vi er inlosjert på Frankrike-rommet – med himmelseng, instruksjoner på fransk og coffee-table bok om Paris?

image

image

Kanskje det er på grunn av lyskrona på badet?
Eller er det de to ovennevnte, kombinert med hyggelig selskap? Jeg går for det :).

image

Helgas utvalgte lesestoff er Finne ly av Aina Basso. Den er også månedens samlesingsbok, og siden det snart er april må jeg få lest den nå. Enn så lenge har jeg ikke helt grep på den, det må jeg innrømme. Jeg satser på at det går seg til.

Hva leser du?

Å, Alberte!

I januar leste jeg for første gang en roman av Cora Sandel. Siden et av temaene i Back to the classics – utfordringen er å lese en roman av en kvinnelig forfatter passet dette bra. En annen ting som er bra er at romanen jeg leste, Alberte og Jakob, kommer inn under 1001 – bøker – målet mitt. Bøker som kan gi meg flere kryss er alltid en fordel ;-)

Det er noen romaner som starter så nydelig og så riktig at du bare vet at dette kommer til å bli en stor leseopplevelse. Slik var mitt møte med Cora Sandel sin roman.

Kirkeuret lyser som en måne om natten.

Det slår, og små, svake bluss fødes ute i mørket og brenner matt, fortapt i dets uendelighet, ensomme og spredte.

Uret slår igjen, og de svake bluss blir flere, flokker seg, danner rader og ruter.

s7

Litt etter litt, i takt med kirkeuret, våkner stedet og innbyggerne til liv, og vi lesere får deretter et overblikk og en skildring av både småbyen og de som bor der, før Sandel gradvis viser oss veien inn til familien Selmer. Det er både stemningsfullt og effektivt. Scenen er satt. Og jeg elsker det!

Alberte og Jakob er et nært portrett av en ung jente som ønsker seg noe mer i livet og som ønsker å bryte ut av hverdagen i en fattig familie av borgerklassen. Ei jente som så gjerne vil utvikle seg, som vil oppleve ting og som lengter ut, men som i stedet blir tatt ut av skolen til fordel for at broren skal få den opplæringen foreldrene mener at han trenger og som blir hemmet av foreldrenes krav og forventninger til henne. Eller – foreldrenes mangel på dette, er vel mer riktig. Alberte er ei jente som er eslet for noe mer enn å gå hjemme som en tjenestepike, hun har et rikt indre liv, en nysgjerrighet og en årvåkenhet som hun i de fleste sammenhenger må undertrykke.

wpid-img_20150102_172101.jpg

Cora Sandel bruker motsetningene kulde og varme bevisst i romanen; vårt første møte med Alberte er på soverommet tidlig en vintermorgen. Hun er kald, gjennomfrossen; «grå av kulde. s 14″.  Etter hvert blir det tydelig at denne frosten ikke bare er en ytre kulde, men også et symbol på hvordan hun har det, hennes lengten etter et annet liv og opplevelse av at kreativiteten hennes blir kvalt av foreldrenes manglende nærhet og forståelse av hvem datteren deres er. Den er også et bilde på  forholdet mellom personene i familien Selmer.

Moren er en bitter kvinne som er misfornøyd med tilværelsen – livet ble ikke slik hun hadde forventet det. Hun bærer på et taust raseri mot ektemannen og skammen over at han ikke har greid å løfte familien ut av det økonomiske uføret slik at de igjen kan flytte sørover og hans hang til alkohol. Misnøyen og sinnet hennes tar hun ut på Alberte; verken hennes utseende og fremtoning er bra nok.  Faren, sorenskriver Selmer, er like sint og bitter som sin kone, han er mer utagerende og retter raseriet mot kona og sønnen Jakob – som ikke gjør slik han ønsker. Jeg får inntrykk av at forholdet mellom ham og Alberte er noe varmere, preget av en gjensidig tillit. Dette viser seg særlig godt i de faste gåturene deres.

I sterk kontrast til familien Selmer sin distanse og kulde, finner vi fru Buck og datteren Beda. De bryr seg ikke helt om samfunnets forventninger og blir snakket om av de andre «finere fruene». I møtet med disse to og deres varmende inkludering, tiner Alberte opp og får rom til å være seg selv.

Romanens tittel er Alberte og Jakob, men hittil har jeg kun skrevet om Alberte. Til tross for tittelen er det hun som er hovedpersonen, det er henne boka handler om. Samtidig så har broren Jakob en så stor plass i livet hennes at det passer; Jakob – som seg selv – spiller egentlig ikke en så stor rolle i historien, men hans nærvær – i Alberte – er stort. Han er på et vis den karakteren som får alt det som Alberte lengter etter; han får gå på skolen og han får etter hvert reise ut. Som gutt har han flere muligheter, og selv om han gjennomgår et «statusfall» i foreldrenes øyne, så blir han allikevel raskt tilgitt. Alberte, på den andre siden, har hele familiens «ære» på sine skuldre med tanke på giftemål, hun tar ansvar, dekker til og prøver å gjøre alle til lags, helt på tvers av det hun selv vil. Men det gjør henne ikke til en svak karakter, Alberte er for meg en av de aller sterkeste og mangefasetterte karakterene jeg har lest om på svært lenge. Hadde hun vært viljeløs hadde hun for eksempel mest sannsynlig giftet seg med Fullmektigen. I stedet blir gaven fra ham, hortensiaen, et bilde på hennes antipati ovenfor ham. Den lukter lik og den vil ikke visne og dø selv om hun prøver å bli kvitt den. Det er en grusom plante. Et annet bilde som, for meg, er essensielt for historien og som viser Alberte sin styrke, er avslutningen, der hun klarer å se bak foreldrenes masker og ser dem for det de er.

Romanens slutt gir håp – og jeg gleder meg til å følge Alberte videre i de to neste bøkene om henne. You go, girl!!

Anbefales helhjertet!

Alberte og Jakob var lesesirkelbok hos Line i fjor, klikk på linken så vil du finne flere anmeldelser.

 

Atwood, bokelskeren og The Abbey.

Hva tror du skjer dersom du går inn i en canadisk bokbutikk og spør eieren om han tilfeldigvis har noen bøker av Margaret Atwood?
Hmm. ..

Kanskje:
– eieren blir superentusiastisk og finner frem alt han kan oppdrive?
– du får store problemer med å begrense deg og må minne deg selv om at vekta på bagasjen ikke kan overskride 23 kg. 
– lommeboka blir flere euro lettere.
– Atwood – samlinga di øker med 1/4 – sånn cirka.

image

Fasiten? Alle punktene selvfølgelig ;).

The Abbey er en fantastisk canadisk bokbutikk i Quartier Latin, rett ved Shakespeare & Co.

Vil du ha en liten veibeskrivelse?  (Jeg tar den hyggeligste veien, selv om det finnes en vei som er noen minutter kortere også.)

image

Når du går ut av Shakespeare,.etter at du har luktet inn lavendelduften og beundret Notre Dame, tar du til høyre mot den lille parken Square Rene Viviani. Før du kommer til parken svinger du til høyre igjen og rusler inn i Rue St. Julien le Pauvre.

image

Du må bare gå et bittelite stykke,  til du kommer til bygningen du ser på bildet over. I dagslys er den forresten grønn – og er du heldig så ser du den søte katten som bor der!

Herfra må du igjen ta til høyre, krysse den ganske travle Rue du Petit Pont og gå inn i Rue Saint- Severin der kirkemuren til Saint-Severin, sammen med den smale gata, skaper en intim atmosfære (og litt hektisk, her er det mange turister! Men fortvil ikke, det blir roligere ganske kjapt). Der kirkemuren ender  svinger du nemlig til venstre, går forbi selve kirkedøra, et barnebibliotek og tar til høyre.

Og der – i Rue de la Parcheminerie – der ligger den; en av de mest sjarmerende bokbutikkene jeg vet om! (Helt der oppe sammen med Shakespeare & Co).

image

The Abbey!

Sist jeg var i Paris så måtte jeg selvfølgelig ta med meg reisefølget mitt til denne perlen.  Her er det bøker over alt, hyller innenfor hyller fra vegg til tak, stiger man må klatre i og en god miks av nye og brukte bøker – blant annet Atwood i fleng! 

image

Jeg endte opp med et par, tre, fire, fem. Blant annet diktsamlingen Power Politics. Samlingens første dikt slo meg i bakken og jeg var solgt!

image

The Abbey anbefales dersom du er en bokelsker på tur i Paris! (Og alle vet at dette er byen for alle bokelskere, så hva venter du på?).