Helgelesing

Denne helga befinner jeg meg i Valdres, nærmere bestemt på Herangtunet. Jeg er jo, for å være helt ærlig, verken et fjell- eller et skogmenneske, men nå er jeg altså på et sted som på en måte er litt begge deler. Og det fungerer bra.

Kanskje har det noe med at vi er inlosjert på Frankrike-rommet – med himmelseng, instruksjoner på fransk og coffee-table bok om Paris?

image

image

Kanskje det er på grunn av lyskrona på badet?
Eller er det de to ovennevnte, kombinert med hyggelig selskap? Jeg går for det :).

image

Helgas utvalgte lesestoff er Finne ly av Aina Basso. Den er også månedens samlesingsbok, og siden det snart er april må jeg få lest den nå. Enn så lenge har jeg ikke helt grep på den, det må jeg innrømme. Jeg satser på at det går seg til.

Hva leser du?

Å, Alberte!

I januar leste jeg for første gang en roman av Cora Sandel. Siden et av temaene i Back to the classics – utfordringen er å lese en roman av en kvinnelig forfatter passet dette bra. En annen ting som er bra er at romanen jeg leste, Alberte og Jakob, kommer inn under 1001 – bøker – målet mitt. Bøker som kan gi meg flere kryss er alltid en fordel ;-)

Det er noen romaner som starter så nydelig og så riktig at du bare vet at dette kommer til å bli en stor leseopplevelse. Slik var mitt møte med Cora Sandel sin roman.

Kirkeuret lyser som en måne om natten.

Det slår, og små, svake bluss fødes ute i mørket og brenner matt, fortapt i dets uendelighet, ensomme og spredte.

Uret slår igjen, og de svake bluss blir flere, flokker seg, danner rader og ruter.

s7

Litt etter litt, i takt med kirkeuret, våkner stedet og innbyggerne til liv, og vi lesere får deretter et overblikk og en skildring av både småbyen og de som bor der, før Sandel gradvis viser oss veien inn til familien Selmer. Det er både stemningsfullt og effektivt. Scenen er satt. Og jeg elsker det!

Alberte og Jakob er et nært portrett av en ung jente som ønsker seg noe mer i livet og som ønsker å bryte ut av hverdagen i en fattig familie av borgerklassen. Ei jente som så gjerne vil utvikle seg, som vil oppleve ting og som lengter ut, men som i stedet blir tatt ut av skolen til fordel for at broren skal få den opplæringen foreldrene mener at han trenger og som blir hemmet av foreldrenes krav og forventninger til henne. Eller – foreldrenes mangel på dette, er vel mer riktig. Alberte er ei jente som er eslet for noe mer enn å gå hjemme som en tjenestepike, hun har et rikt indre liv, en nysgjerrighet og en årvåkenhet som hun i de fleste sammenhenger må undertrykke.

wpid-img_20150102_172101.jpg

Cora Sandel bruker motsetningene kulde og varme bevisst i romanen; vårt første møte med Alberte er på soverommet tidlig en vintermorgen. Hun er kald, gjennomfrossen; «grå av kulde. s 14″.  Etter hvert blir det tydelig at denne frosten ikke bare er en ytre kulde, men også et symbol på hvordan hun har det, hennes lengten etter et annet liv og opplevelse av at kreativiteten hennes blir kvalt av foreldrenes manglende nærhet og forståelse av hvem datteren deres er. Den er også et bilde på  forholdet mellom personene i familien Selmer.

Moren er en bitter kvinne som er misfornøyd med tilværelsen – livet ble ikke slik hun hadde forventet det. Hun bærer på et taust raseri mot ektemannen og skammen over at han ikke har greid å løfte familien ut av det økonomiske uføret slik at de igjen kan flytte sørover og hans hang til alkohol. Misnøyen og sinnet hennes tar hun ut på Alberte; verken hennes utseende og fremtoning er bra nok.  Faren, sorenskriver Selmer, er like sint og bitter som sin kone, han er mer utagerende og retter raseriet mot kona og sønnen Jakob – som ikke gjør slik han ønsker. Jeg får inntrykk av at forholdet mellom ham og Alberte er noe varmere, preget av en gjensidig tillit. Dette viser seg særlig godt i de faste gåturene deres.

I sterk kontrast til familien Selmer sin distanse og kulde, finner vi fru Buck og datteren Beda. De bryr seg ikke helt om samfunnets forventninger og blir snakket om av de andre «finere fruene». I møtet med disse to og deres varmende inkludering, tiner Alberte opp og får rom til å være seg selv.

Romanens tittel er Alberte og Jakob, men hittil har jeg kun skrevet om Alberte. Til tross for tittelen er det hun som er hovedpersonen, det er henne boka handler om. Samtidig så har broren Jakob en så stor plass i livet hennes at det passer; Jakob – som seg selv – spiller egentlig ikke en så stor rolle i historien, men hans nærvær – i Alberte – er stort. Han er på et vis den karakteren som får alt det som Alberte lengter etter; han får gå på skolen og han får etter hvert reise ut. Som gutt har han flere muligheter, og selv om han gjennomgår et «statusfall» i foreldrenes øyne, så blir han allikevel raskt tilgitt. Alberte, på den andre siden, har hele familiens «ære» på sine skuldre med tanke på giftemål, hun tar ansvar, dekker til og prøver å gjøre alle til lags, helt på tvers av det hun selv vil. Men det gjør henne ikke til en svak karakter, Alberte er for meg en av de aller sterkeste og mangefasetterte karakterene jeg har lest om på svært lenge. Hadde hun vært viljeløs hadde hun for eksempel mest sannsynlig giftet seg med Fullmektigen. I stedet blir gaven fra ham, hortensiaen, et bilde på hennes antipati ovenfor ham. Den lukter lik og den vil ikke visne og dø selv om hun prøver å bli kvitt den. Det er en grusom plante. Et annet bilde som, for meg, er essensielt for historien og som viser Alberte sin styrke, er avslutningen, der hun klarer å se bak foreldrenes masker og ser dem for det de er.

Romanens slutt gir håp – og jeg gleder meg til å følge Alberte videre i de to neste bøkene om henne. You go, girl!!

Anbefales helhjertet!

Alberte og Jakob var lesesirkelbok hos Line i fjor, klikk på linken så vil du finne flere anmeldelser.

 

Atwood, bokelskeren og The Abbey.

Hva tror du skjer dersom du går inn i en canadisk bokbutikk og spør eieren om han tilfeldigvis har noen bøker av Margaret Atwood?
Hmm. ..

Kanskje:
– eieren blir superentusiastisk og finner frem alt han kan oppdrive?
– du får store problemer med å begrense deg og må minne deg selv om at vekta på bagasjen ikke kan overskride 23 kg. 
– lommeboka blir flere euro lettere.
– Atwood – samlinga di øker med 1/4 – sånn cirka.

image

Fasiten? Alle punktene selvfølgelig ;).

The Abbey er en fantastisk canadisk bokbutikk i Quartier Latin, rett ved Shakespeare & Co.

Vil du ha en liten veibeskrivelse?  (Jeg tar den hyggeligste veien, selv om det finnes en vei som er noen minutter kortere også.)

image

Når du går ut av Shakespeare,.etter at du har luktet inn lavendelduften og beundret Notre Dame, tar du til høyre mot den lille parken Square Rene Viviani. Før du kommer til parken svinger du til høyre igjen og rusler inn i Rue St. Julien le Pauvre.

image

Du må bare gå et bittelite stykke,  til du kommer til bygningen du ser på bildet over. I dagslys er den forresten grønn – og er du heldig så ser du den søte katten som bor der!

Herfra må du igjen ta til høyre, krysse den ganske travle Rue du Petit Pont og gå inn i Rue Saint- Severin der kirkemuren til Saint-Severin, sammen med den smale gata, skaper en intim atmosfære (og litt hektisk, her er det mange turister! Men fortvil ikke, det blir roligere ganske kjapt). Der kirkemuren ender  svinger du nemlig til venstre, går forbi selve kirkedøra, et barnebibliotek og tar til høyre.

Og der – i Rue de la Parcheminerie – der ligger den; en av de mest sjarmerende bokbutikkene jeg vet om! (Helt der oppe sammen med Shakespeare & Co).

image

The Abbey!

Sist jeg var i Paris så måtte jeg selvfølgelig ta med meg reisefølget mitt til denne perlen.  Her er det bøker over alt, hyller innenfor hyller fra vegg til tak, stiger man må klatre i og en god miks av nye og brukte bøker – blant annet Atwood i fleng! 

image

Jeg endte opp med et par, tre, fire, fem. Blant annet diktsamlingen Power Politics. Samlingens første dikt slo meg i bakken og jeg var solgt!

image

The Abbey anbefales dersom du er en bokelsker på tur i Paris! (Og alle vet at dette er byen for alle bokelskere, så hva venter du på?).

Ting og tang, bits and bobs.

- Tre uker etter de fleste andre, klarte jeg å skrive noe fornuftig (?) om Odysseen av Homer! *Klapp på skuldra*

image

– Og ja, jeg har en Persuation -tekopp – med sitat fra brevet til kaptein Wentworth.

image

– 300 sider inn i The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas er jeg veldig fornøyd!  Narnia, på den andre side, føler seg kanskje litt neglisjert  ;-).

image

Bokhyllelesing #2: Odysseen av Homer.

Har dere hørt om bokbloggeren som meldte seg på en leseutfordring, pliktoppfyllende leste boken hun hadde valgt og publiserte et innlegg i god tid før fristen gikk ut?
Ja?
Det har jeg også – og i forbindelse med Hedda sin Bokhyllelesing #2: Lese et drama fra antikken, var det flere som var flinke og rakk tidsfristen.
Jeg – som dere skjønner – var ikke blant dem denne gangen. Ikke for det, jeg leste faktisk en god del av Odysseen i uke 8. Ja, jeg skrev til og med  noen innlegg om det (her og her). Men så møtte jeg Amanda Palmer, reiste til Paris  – der det føles mye mer naturlig å sitte på en kafe og lese i en fysisk bok enn å lytte til en lydbok. Og – ja –

paris

Det er strengt tatt ingen unnskyldning. Vi befinner oss nå i uke 11, det episke diktet ble lest/lyttet ferdig i slutten av uke 9. Jeg har bare vært travel og lat. I den rekkefølgen – når jeg først har hatt tid, så har jeg altså vært lat.

(Jeg må forresten advare om at denne teksten kan være litt springende, Odysseen er et vanskelig verk å skrive om.)

Så hva er egentlig Odysseen?

Det er ikke, selv om temaet i Bokhyllelesingen var det, et drama fra antikken. I stedet er det et av Homers to store heltedikt. Det første er Illiaden som tar for seg slaget ved Troja, mens Odysseen er det andre som forteller historien om Odyssevs og hans lange kamp for å komme hjem til sin kjære Penelopeia og sønnen Telemakos. Diktet antas å være utgitt i år 720 f.Kr og anses som et av hovedverkene i den vestlige kanon. Det består av 24 sanger og er skrevet i en verseform som kalles daktylisk heksameter. (Takk, Wikipedia!)

En humpete start!

Den norske utgaven som jeg ga meg i kast med først er gjendiktet i overnevnte verseform av P. Østbye (Fun fact: Han benevnes med tittelen «rektor», og som skolemenneske selv – i samme kommune som han jobbet i, synes jeg det er hyggelig at dette blir vektlagt. Akk ja, slik var det i 1922).  Uten å ha noe forkunnskaper om denne formen, så opplevde jeg at den var svært vanskelig tilgjengelig. Språket var arkaisk og jeg syntes det var vrient å få tak i selve essensen, det episke i heltehistorien. Det lyriske overskygget det episke:

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,                                                                                                                                  da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.

s 5

Dette er ingen kritikk av oversettelsen, som blir sett på som en filologisk bragd. Det sier nok mye mer om min erfaring og kunnskaper om episke heltedikt fra antikken spesielt  og ulike verseformer generelt. Men – etter å ha lyttet meg igjennom teksten, så oppleves ikke den skrevne teksten som så uoverkommelig lenger heller.

Gammel bok på hånden, ny bok på øret…..

wpid-img_20150215_120815.jpg

Selve ideen bak lesesirkelen Bokhyllelesing er jo at vi skal tørke støv av gamle, uleste bøker fra hyllene våre – og på dette punktet må jeg innrømme at jeg – etter å ha jobbet meg langsomt gjennom noen få sider på et par dager – jukset litt og lastet ned Odysseen som lydbok…. Oversatt av W.H.D. Rouse og fortalt av Anthony Heald, fikk jeg en helt annen opplevelse av verket. Jeg vet ikke om dette stemmer, men både denne oversettelsen og andre engelske utgaver jeg har snust på er mer prosa, enn lyrisk, i formen. Kanskje det også kan ha gjort at lesingen/lyttingen opplevdes mer tilgjengelig for min del?

Selve historien:

Som nevnt, Odysseen av Homer, handler om Odyssevs, som etter å  ha kjempet i slaget ved Troja, skal føre skip og mannskap hjem til kjente og kjære i Ithaka. Reisen går ikke som planlagt, og de møter mange hindre og utfordringer. Da diktet begynner har han mistet skipet sitt, mannskapet er døde og han er holdt fange av den vakre og forføriske nymfen Kalypso. Hjemme i Ithaka har kona Penelopeia utfordringer med å holde alle frierne, som har kommet i den tro at Odyssevs er død, unna, mens sønnen Talamakos er bekymret for at disse vil spise dem fra gård og grunn. Gudene samles for å finne en løsning på situasjonen, og med Athene i spissen klekker de ut en plan for å redde Odyssevs og gjenforene familien.

Historien er ikke lineær, og vi blir først kjent med de ulike hendelsene i etterkant av slaget og frem til fangenskapet, da Odyssevs kommer seg unna Kalypso og ender opp hos faiakernes konge Alkinoos.  Parallelt følger vi Talamakos og hans ferd for å finne faren. Dette er et grep som gjør diktet mer interessant og spennende å lese/lytte til.

Gudenes inngripen:

Jeg er fascinert av gudenes rolle i menneskenes liv i den greske mytologien, og i Odysseen er det mye guddommelig inngripen. Det er gudene som iscenesetter alt som skjer; menneskene er på et vis spillebrikker som gudene flytter rundt på det store spillebrettet som kalles verden. Mest tydelig er det i begynnelsen der alle gudene – med unntak av Poseidon, som bærer nag over Odyssevs, – er samlet på Olympen for å finne en løsning på situasjonen. Athene tar på seg  ulike menneskehammer og manipulerer de rundt seg slik at alt til slutt ender slik hun og de andre gudene ønsker at det skal ende.

Men gudene er ikke bare hyggelige spillmestere, dersom menneskene ikke følger retningslinjene og forventingene, straffes de hardt. Et eksempel på gudenes vrede og menneskenes dumskap  finner vi i den tolvte sangen der mannskapet spiser Helios, solgudens, buskap etter å ha fått streng beskjed om at de bør holde seg langt unna øya hvor disse dyrene beiter:

….. «Zevs, vår mektige far, og I salige guder tilhope.                                                                                                                                             La nu de svenner som følger Laertes’ ætling Odyssevs                                                                                                                                         bøte, fordi de i frekkhet har drept de okser som alltid                                                                                                                                         var meg en fryd, når jeg steg på den stjerneglitrende himmel,                                                                                                                           og når jeg dalte på ny med min vogn fra himlen mot jorden.

…..

«Snart skal jeg splintre det ilende skip i stumper og stykker                                                                                                                                 ute på vinfarvet hav med det flammende lyn fra min høyre.»

s 185 – 186

Denne hendelsen blir det også referert til i sang en når gudene samles:

Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville;                                                                                                                                         ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudeløse frekkhet,                                                                                                                       så som de slaktet og åt den strålende himmelguds okser,                                                                                                                       solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.

s 5

Nei, man skulle ikke komme her og tro at man kunne overstyre gudene med unnskyldninger og et ekstra tempel!

Konklusjon:

Jeg må være ærlig å si at jeg ikke koste meg med Odysseen, til det var det for mye jobb. Samtidig så må jeg ikke nødvendigvis «kose meg» med en bok for å sette pris på den. Nå er det gått to uker siden jeg fullførte den, og mens jeg har sittet her og skrevet, så ser jeg jo at jeg har fått mye mer ut av den enn jeg trodde da jeg hadde hørt siste setning. Det er tilfredsstillende!

Så ja, jeg er glad for at jeg leste Odysseen av Homer, og til tross for at det var en jobb, så ville jeg ikke vært opplevelsen foruten.

Helga som gikk så altfor fort.

Noen ganger flyr tiden av sted fordi du har så fryktelig mange planer, andre ganger løper den avgårde til tross for at du egentlig – sånn i utgangspunktet – ikke hadde så mye på tapetet. 

Denne helga, for eksempel, var planen – lese/blogg-messig – å lese The Count of Monte Cristo og skrive om Odysseen.

Ganske overkommelig, altså.

Og ganske så vanskelig, skulle det vise seg.  For det ble verken lest så mye i Greven, eller skrevet noe særlig om Odyssevs.

Det jeg gjorde i stedet var følgende:
Jeg drakk en del kaffe av den nye mummikoppen jeg fikk av Elida.

image

Jeg lastet ned Podcast-appen til BookRiot og lyttet meg igjennom flere timer med boksnakk – både på gåtur og innendørs.  Anbefales!

image

- mens jeg drømte om Paris.

Jeg så hele første sesong av den nye NetFlix – serien Unbreakable Kimmie Schmidt.

image

Så utrolig morsom!

Jeg omorganiserte bokhyllene!

image

image

Fine bokrygger, ikke sant?

Og Odyssevs? Han får vente til neste uke.

Hvordan var din helg?

#3/2015: Oppsummering februar og leseplaner for mars – med anmeldelse av 1984.

Det er 28.februar, den siste dagen i den siste vintermåneden. På Facebook så jeg at noen postet et bilde av en hestehov, noe som for meg er det ultimate vårtegn og noe som passer perfekt med at vi nå går inn i lunefulle vinter/vår – måneden mars. I dag er det også den siste dagen med tanke på samlesingen av Ida Hegazi Høyers Unnskyld. Det er flott å se at så mange har deltatt, enten ved å linke til allerede skrevne anmeldelser, ved å lese og skrive om den for første gang  – eller, som Gro, ved å lese den på nytt. Takk for innsatsen, alle som en! En samlet oversikt over alle anmeldelsene finner dere her.

Jeg hadde i utgangspunktet en del planer for ulike typer tekster knyttet til samlesingen, jeg ønsket for eksempel å lese romanen på nytt, se nærmere på symbolikk og intervjue forfatteren. Nå er det slik at Unnskyld er en veldig tøff bok å lese – den treffer hardt, er foruroligende, intens og ubehagelig. Jeg er ganske sikker på at det er nettopp derfor at jeg likte den så godt også, men den krever sin leser. Er du for eksempel i en litt stressende periode som gjør at du er skvetten og  tar ting enda lettere innover deg enn vanlig, så er muligens ikke dette romanen du bør plukke opp akkurat da. Jeg hadde en slik periode denne måneden og bestemte meg for å la den ligge litt. Jeg tenker at det passer bra å gjenoppfriske den på en utekafe i Paris i sommer, sammen med Hegazi Høyer sine andre romaner Under verden og Ut. Ellikken har lest dem begge to nå i februar og har skrevet interessante anmeldelser av dem. Disse finner du ved å klikke på titlene lenger opp. Men intervju ble det, og jeg er veldig glad for at Ida Hegazi Høyer kunne stille på det (via e-post).

Ellers har februar vært preget av at måneden er kort, klassikere og manglende skriving av bokanmeldelser. Den aller første jeg leste var George Orwell sin 1984 – og den tror jeg faktisk at jeg bare skriver litt om her. Romanen ble gitt ut i 1948, er i sjangeren dystopi og har fått plass på 1001 – lista. Vi  befinner oss, som tittelen forteller, i år 1984. Verden som vi kjenner den er lagt i grus, alle landegrenser har opphørt og landene er blitt en del av en av tre sektorer. Disse sektorene er i konstant krig/allianse med hverandre. I sektoren der handlingen foregår blir vi kjent med et London som ligger langt unna det London vi kjenner i dag, befolkningen er delt inn i medlemmer av Partiet og proletarene. Alt og alle i Partiet blir overvåket døgnet rundt,  alt man sier, gjør – ja, nesten tenker, kan bli oppfattet som opprør og straffes hard. Hovedpersonen, Winston Smith, jobber i Sannhetsministeriet og har som oppgave å tilpasse fortiden – aviser, bøker etc –  slik at den hele tiden støtter opp under mantraet «Storebror vet alt». Alle innbyggerne ser ut til å ta alt som blir sagt som sannhet og med en gang noe er blitt uttalt som en sannhet så har det alltid vært slik – selv om sannheten var stikk motsatt dagen før. Eller sagt på en annen måte – den nyeste sannheten er den som alltid har vært der. Men Winston er annerledes, han husker ting som det ikke er meningen at han skal huske og han føler en trang til å gjøre opprør mot systemet som kontrollerer alt.

tvang

Premissene for denne romanen likte jeg veldig godt, den har et spennende utgangspunkt. Jeg syntes også det var interessant å lese en dystopi som var helt annerledes enn alle ungdomsdystopiene som har kommet de siste årene. Der de ofte har en protagonist som er av folket og som på et eller annet vis opplever noe som gjør at de stiller spørsmål ved det samfunnet de kjenner og de som styrer, er Winston fra 1984 en av de som jobber for systemet. Hans opprør kommer innenfra fordi han ser deler av maskineriet som han reagerer på. Jeg har snakket litt med Elisabeth om denne romanen, og det faktum at George Orwell var ganske fremsynt i sin beskrivelse av hvordan et totalitært samfunn kunne utvikle seg. Ja, 1984 har vært og det ble jo ikke slik, men enkelte momenter oppleves som ikke så usannsynlig lenger. Kanskje verden nå i 2015 er nærmere det 1984 som Orwell så for seg i 1948?

Et tredje element som fascinerte meg ved 1984 er ideen om at språk, og da særlig reduseringen av et språk på en slik måte at alle synonymer og egne ord for motsetninger er fjernet og at adjektivene bli så få og så enkle som mulig, vil forhindre at innbyggerne begynner å  tenke forbudte tanker og gjøre opprør mot Partiet. Tanken på at språk – både muntlig og skriftlig – som for meg og de aller fleste andre er et kommunikasjonsmiddel, en måte som gjør at vi blir kjent med andre og oss selv, som er med på å utfordre og utvikle oss som mennesker  – også skal være den viktigste elementet for å undertrykke en befolkning skremte meg.

Men selv om det var mye ved 1984 som appellerte til meg, så var det allikevel en del ting som trakk ned. Den begynner for eksempel ganske så spennende og intens, men det dabber såpass mye av i bokas andre del at jeg tok meg selv i å sovne når jeg leste den på senga – eventuelt at jeg måtte lese samme linje igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er verst. På et punkt hadde jeg mest lyst til å bare legge den fra meg for godt. Heldigvis tar det seg virkelig opp i siste del og den er så ubehagelig og intenst skildret at jeg kan tilgi noen av de andre mindre motiverende delene. Jeg opplever også at Orwell sin skrivestil ikke helt matcher meg som leser – det blir litt for distansert og jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om hovedpersonen før på slutten. En siste ting som bent ut irriterte meg var skildringene av kvinnene i den første delen; de er rynkete, skitne, valker og pupper flyter over og leppene er vulgære. Jeg velger å tolke dette et uttrykk for Winstons opplevelse av at damer er litt skummelt, enn som Orwell sitt kvinnesyn, da dette bedrer seg når Winston faktisk blir forelsket.

Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er glad for at jeg har lest den, men den er ingen ny favoritt.

______  (((((()))))) _____

De to andre bøkene jeg leste i februar skal få sine egne innlegg; Odysseen av Homer har jeg lest og lyttet på i forbindelse med Bokhyllelesingen – og hvis den ikke er en klassiker så vet ikke jeg. I tillegg har jeg kost meg med Amanda Palmer sin The Art of Asking. Dorothy Parker ble ikke lest noe i denne måneden, men til gjengjeld leste jeg noen dikt av Margaret Atwood. Det betyr at jeg har lest to av de fire bøkene jeg opprinnelig hadde planer om å lese, samt en som fristet alt for mye. Til sammen blir det tre bøker – altså ikke helt optimalt.

februar

Statistikken blir følgende:

  • 9/50 bøker lest.
  • 5/20 klassikere
  • 2/15 1001 – bøker
  • 2/12 fra klassikerutfordringen (3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 2/9 fra bokhyllelesingen
  • 1 gjenlesing
  • 8 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt
  • 1 bok kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 1 i år!)

Ny måned, nye muligheter!

I mars skal vi samlese Aina Basso sin Finne ly, og det gleder jeg meg til. I tillegg ønsker jeg å få litt mer fart på klassikerutfordringen min, samt at jeg er sugen på en skikkelig røverhistorie fra Frankrike. Så hva gjør jeg da? Jo, jeg kaster meg over The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas, selvfølgelig! 1200 sider, sier du?! Det gjør ingen ting! Temaet for bokhyllelesingen i månedsskiftet mars/april er å lese en europeisk novelle – eller diktsamling fra 1900 – tallet, og i den forbindelsen har jeg tenkt å lese Angela Carter sin kritikerroste samling The Bloody Chamber.

leseplanermars

Og skulle det skje at jeg mot formodning rekker å lese enda mer – da tror jeg at jeg skal kaste meg over en av bøkene jeg kjøpte meg i Paris! Mer om den reisen kommer snart.

Hvordan gikk din lesemåned? Og hva har du planer om å lese i mars?