#9/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Oktober er her, og i skrivende øyeblikk så er den både mørk og trist. Det er litt uvant å måtte tenne lyset i stua tidlig på formiddagen – men i dag så var det en sånn dag. Jeg har høstferie, og har tilbragt en del tid i lesekroken med en spennende og skremmende sci – fi – roman; Wool av Hugh Howey, og er blitt såpass hektet at jeg allerede har lagt de to oppfølgerne til ønskelista mi. Men dette innlegget skal jo ikke handle om min første oktoberroman, her skal fokuset ligge på hva jeg har fått lest i måneden som har gått.

Fra sommer – oppsummeringen så jeg at jeg hadde høy måloppnåelse både med Dokufeber – og 1001 – bøker – målene mine, men at jeg burde fokusere mer på klassikere. Betyr det at jeg har holdt meg unna memoarer og 1001 – bøker? Nei da, klassikermålet lar seg flott kombinere med 1001 – lista, og fra tid til annen så trenger jeg en dose ikke – fiksjon. September var også måneden for å få en real oppvåkning i forhold til Bokbloggprisen 2014 og hva jeg måtte gjøre for å hente meg inn! Og jeg er faktisk ganske fornøyd med det jeg fikk til i så måte, for av de 6 norske, nye bøkene jeg har lest i år, så er 3 av dem lest nå nylig.

I september leste jeg 5 bøker, og det gjør at jeg ligger på 42 tilsammen så langt –  3 bøker foran mitt justerte mål på 52 bøker i året. Jeg må bare innse at normalen for meg er å lese ca en roman i uka, og klappe meg på skuldra for det jeg får til utover det. Jeg startet måneden med en norsk fantasydebutant; Siri Pettersens Odinsbarn, og den var rett og slett magisk, mangfoldig og svært svært god. Deretter kastet jeg meg forventningsfullt over Escape. Dette er memoarene til Carolyn Jessop, og forteller om hennes oppvekst og  hverdag i, og etterhvert flukt fra sekten FLDS. Jeg opplevde at innholdet i boka er viktig å få fortalt, men at dessverre måten den ble formidlet på ødela for budskapet og historien.

Siden jeg, som nevnt, ligger etter med klassiker – målet, så måtte jeg få presset inn en klassiker i løpet av måneden. Samtidig var jeg ikke helt i form for en tung og veldig krevende roman (jeg måtte jo få tid til å  lese noen flere av høstens nye norske romaner!), så da falt tilslutt valget på en av mannens favoritter: Catcher in the Rye av J.D. Salinger. Og det er jeg veldig, veldig glad for, for den var faktisk SÅ god som han (og John Green) skal ha det til! Go Holden!!!

Resten av september viet jeg til norske romaner anno 2013. Den onde arven av Thomas Enger fikk meg til å tenke over ulike typer ungdomsbøker, samtidig som den minnet meg om mine egne barndomshelter fra bøker. God underholdning som helt sikkert vil fenge de som er i målgruppen. Månedens siste leste roman ble Agate Østendal Kaupang sin debutroman Å holde pusten. En sår og vondt historie om å vokse opp med en psykisk syk forelder.

Og så var det plutselig oktober!

Litt statistikk:

• 42 av 52 bøker lest og 41 av 52 omtaler skrevet.
• 8 av 6 1001 – bøker.
• 6 av 12 klassikere.
• 8 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 3 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg vet at jeg klarer lesemålet for antall leste bøker dette året, men det ser ut til å spøke for klassikermålet mitt. Jeg tror ikke jeg klarer å lese 6 stykker nå før nyttår, og særlig ikke med tanke på at jeg skal ha økt fokus på de norske nye bøkene. Grafiske romaner skal jeg ta en jafs på snart, jeg har flere godbiter som jeg gleder meg til å lese (og de går jo relativt kjapt også). Så får vi se med disse andre målene – kanskje det går??

Ja, og så var selvfølgelig september måneden for det store bokblogg – høydepunktet! Bokbloggtreffet! Det var kjempebra, og det var så gøy å få hilst på så mange flotte medbokbloggere! Gleder meg til neste år :-).

Hvordan er måloppnåelsen din for september?

Dokufeber: Escape av Carolyn Jessop.

I jakten på å forstå det uforståelige og på å få større innsikt i hvordan livet i en ekstrem religiøs sekt er og hvilke mekanismer som får noen mennesker til å bli, mens andre drar, er jeg kommet til den mormonske utbrytergruppen Fundamentalist Church of Latter Day Saints -(FLDS) det største fundamentalistiske kirkesamfunnet i USA og en av de største organisasjonene som praktiserer polygami (flerkoneri – ikke flermanneri (finnes egentlig det?)).

FLDS er en lukket menighet, men i de siste årene er det dukket opp saker som har satt sekten mer i søkelyset for almenheten , blant annet gjennom at lederen, profeten Warren Jeffs, havnet på FBI sin mest ettersøkte liste på grunn av overgrep på mindreårige – og nå fengslet på livstid pluss noen år til, og på grunn av at amerikanske myndigheter i 2008 og 2010 gjennomførte to store «raid» mot dem under mistanke om at ting ikke var som det skulle.

I 2007 kom også memoarene Carolyn Jessop ut; Escape. Og der mediadekningen nok antageligvis (i allefall det som ble vist i Norge og på CNN) har vært en ganske tabloid måte med store overskrifter, fengslingsbilder og bilder av kvinner og barn kledd i heldekkende kjoler, gir boka et mer helhetlig bilde av hvordan det er å vokse opp i en menighet der kvinner bare er en vare, et symbol på mannens gudommelighet.

Carolyn Jessop ble født inn i FLDS, og ble tidlig opplært i troen som menigheten prediker. Som 18 åring blir hun giftet bort til den 50 år gamle, Merril Jessop, et sentralt medlem i sekten, og blir dermed hans 4. kone. I Escape skildrer hun først oppveksten sin i en familie som fremstår som temmelig dysfunksjonell og som på særlig et vis skiller seg fra de fleste andre familier i dette samfunnet; far har bare to koner. Disse kapitlene gjorde meg både trist og provosert, det handler om barn og det handler om mishandling og hjernevask. Samtidig så gir de også et bilde av ei jente med bein i nesa, som er selvstendig og smart og som tidlig begynner å undre seg over ting hun ser og opplever – uten at hun nødvendigvis setter det i sammenheng med troen sin. Beskrivelsene og de små anekdotene gjør at jeg på et vis forstår hvorfor hun så blindt går inn i dette ekteskapet, hvorfor hun «overlever» så lenge som hun gjør og hvor hun  tilslutt får kraften til å faktisk planlegge og gjennomføre rømmingen fra (Dette anser jeg ikke som noen spoiler, det er ganske klart ut fra tittelen hva som kommer til å hende, er det ikke?)

Der den første delen av boka handler om barndom, og i og for seg kunne vært en hvilken som helst skildring av et skakk – kjørt familieliv og et løvetannbarn, uavhengig av trosamfunn, så gir den neste delen et skremmende og provoserende bilde av hvordan det er å leve i et fundamentalistisk og ekstremt religiøst samfunn, et samfunn som utvikler seg til å bli enda mer lukket og ekstremt etterhvert som årene går og nye ledere trer frem.

Carolyn Jessop fokuserer på sitt dagligliv i familien som en av mange koner. Hun beskriver konkurransen og rivaliseringen mellom søsterkonene for å nyte mannens gunst, stresset med å være den som ikke blir gravid og sjalusien og lettelsen over at noen andre er den foretrukne. Hun skildrer avskyen av å måtte føye seg, ikke bare etter ektemannen, men også favorittkona, frustrasjon over å ikke ha kontrollen over sitt eget liv, sine egne penger (for Carolyn er lur, hun får tillatelse til å gå på høyskole og bli lærer), fortvilelsen over å bli oppfattet som underlegen av ektemannens eldste barn som er eldre enn henne selv, kjærligheten hun opplever for sine egne barn og sinnet og avmakten hun føler på fordi hun ikke alltid kan være der og beskytte. Hverdagen i familien Jessop består av maktkamp, psykisk mishandling og indoktrinering – ikke alltid av hva menigheten står for, men av det som gagner ektemannen der og da.

Innimellom får vi lesere også et innblikk i den større helheten – Warren Jeff sin reise til makten, innstrammingen av menighetens frihet og nye, merkelige regler –  da som oftest gjennom det hemmelige kaffeslaberaset Carolyn og noen venninner holder og meningsytringer mellom personer hun har tillit til (og det er jo strengt tatt ikke mange, da lojalitet til enkeltmennesker ikke står høyt),

Escape av Carolyn Jessop gir i så måte både  et svært interessant bilde av en maktsyk manns ferd mot makt og hvordan det etterhvert påvirker livet til de som tilhører sekten, OG en innsikt i hvordan det er å være mor, kone, søsterkone i et samfunn der kvinners og barns rettigheter ikke eksisterer.  Carolyn Jessop har en viktig historie å formidle, nettopp for disse kvinnene og barna som ikke har den styrken til å bryte ut, eller som fremdeles stoler blindt på at det som skjer rundt dem skjer av en grunn.

MEN……

……….

Ja, for det er et stort MEN her…. dessverre…..

For selv om jeg mener at det er bra at Escape ble skrevet, og at det er viktige temaer som tas opp, og at det er viktig å få kledd av disse trollene, dra dem ut i sola og la dem sprekke i all sitt hykleri for omverdenen – jeg tviler vel på at FLDS opphever bokforbudet sitt for en slik bok… så sliter jeg fælt med hvordan boka er skrevet. Den er egentlig ikke så veldig godt formidlet, og bærer preg av kronologisk oppramsing: «Så skjedde det…, jeg sa …., han svarte…., jeg tenkte…. hun gjorde…..»  På lærerspråket kaller vi det en «Bed – to – bed» story, altså en fortelling som ramser opp det meste i den rekkefølgen det skjedde. Ingen spenningstopper, ingen spenningsdumper, bare en flat, kronologisk oppsummering.  Til og med de episodene som er dramatiske er udramatiske – der hun holder på å dø (!), er skildret «matter – of – fact – ish»! Jeg tenker sånn at dersom man skal skrive om en situasjon der man nesten døde, så gir det en bedre virkning på leseren dersom du viser det, ikke bare skriver det som et skuldertrekk. Og Jessop sine skildringer er jo i stor grad preget av traumatiske hendelser, men dette synes jeg ikke forfatteren klarer å formidle godt nok. Et annet element som kanskje kan regnes som bagateller, men som allikevel kan bidra til å trekke fokuset vekk fra innholdet, er at Jessop varierer språket sitt for lite. Det er enkelte ord hun bruker igjen og igjen, også på samme side, som lett kunne vært luket bort eller byttet ut med et synonym. Ordene jeg hang meg særlig opp i var: life – threatning (fatal kan for eksempel brukes), abuse, abusive og light ( i den mening at «Han tok lett på det» – Hvordan tok han lett på det? Hva gjorde han? Trakk han på skuldrene, ristet han på hodet?).

Men så! Så begynte jeg å tenke litt, for boken tar seg faktisk noe opp på slutten. Kan denne skrivestilen være et bevisst valg fra forfatterens side? At hun faktisk har valgt denne kronologiske og flate stilen for å enklere nå ut med sin historie? Og kan da det faktumet at boka blir litt mindre forknytt på slutten, være for å vise forskjellen på å leve i fangenskap og å leve i frihet? Jeg har ingen svar på det, og jeg synes ikke at det eventuelt var det mest vellykkede grepet hun kunne gjøre.

Escape av Carolyn Jessop har på mange måter gjort meg litt klokere og den har gitt meg et personlig innblikk i en hverdag og i et samfunn som jeg ikke kunne noe særlig om fra før – med unntak av fra media og wiki.  Dessverre synes Jeg at det er fryktelig dumt at skrivestilen, i allefall for meg, skygget for det viktige innholdet, Men jeg vil allikevel ikke si om du bør eller ikke bør lese denne boka. Synes du det høres interessant ut, så synes jeg du skal prøve og gi den en sjanse – kanskje du liker den bedre enn meg :-).

Kort og greit: Den mørke porten av Lars Mæhle.

Da liket av en mann blir funnet i en kirkeruin, blir det raskt koblet opp mot det uoppklarte drapet på psykologen Karsten Scheel fem år tidligere. Siden hun har gode kjennskaper til saken blir Scheel sin tidligere kollega og mangeårige elskerinne, Ina Grieg innlemmet i saken. Ina liker å gå sine egne veier, gjerne noe uortodokse, og med hjelp fra sin mentor Trygve Winther finner hun etterhvert ut at disse to mordene ikke er de eneste som likner på hverandre.

Løsningen på gåten går langt tilbake i tid, og både Ina, Winther og politiet må dukke dypt inn i ofrenes liv for å finne motivet.

Både forfatteren Lars Mæhle og heltinnen hans Ina Grieg var nye bekjentskaper for meg i det jeg startet på denne romanen. Det ene overbeviste meg om at jeg nok bør lese litt mer av forfatterskapet før jeg gjør meg opp en mening, mens det andre ga meg mer ambivalente følelser. For det er ingen tvil om at Lars Mæhle skriver godt og fengende. Jeg, for eksempel, til tross for et stadig nærvær av en potensiell dårlig leselyst, slukte Den mørke porten på noen få dager. Det var noe med den som gjorde at jeg hele tiden jagde gjennom sidene, og den var både lett og ledig i formen. Jeg fikk for eksempel lyst til å utforske mer i forhold til barne – og ungdomsbøkene han har skrevet.

Men så var det denne hovedpersonen, da, Ina Grieg, mellom oss så ble det dessverre ikke noe særlig godt forhold. Det er ikke det at jeg absolutt må LIKE karakterene jeg leser om, men det må være NOE som interesserer meg, som fascinerer meg ved dem – og slik var det ikke med denne krimheltinnen. Jeg klarer ikke å tro på henne og de «indre demonene» hennes. Jeg klarer ikke å tro på henne som psykolog, som partner, som mor. Og når jeg ikke TROR på hovedpersonen, når ikke hun fremstår som troverdig, da påvirker det hele opplevelsen av romanen.

Selve premissene for krimhistorien er ikke veldig originale med fortidens synder som straffer de skyldige i nåtid, samtidig så var det de delene som tok for seg nettopp dette aspektet som jeg likte best. Skildringene hadde en krypende uhygge over seg, og jeg var oppsatt på å finne ut hvilke synder som hadde blitt begått og hvordan alt hang sammen. Det var en periode cirka midtveis i romanen at jeg leste med ekstra høy puls fordi hendelsene som ble beskrevet hadde noe foruroligende og ubehagelig over seg. Og det var bare så BRA! Dessverre holdt ikke denne stemningen hele veien inn til mål, og løsningen opplevde jeg som et lite antiklimaks. Den var forutsigbar og enkel å ane seg frem til, dessverre.

Jeg er usikker på om jeg kommer til å lese nok en bok med Ina Grieg, men jeg skal aldri, si aldri, for til tross for flere svakheter så har Den mørke porten noe som gjør meg nysgjerrig på veien videre. Lars Mæhle skriver godt, og dersom han klarer å bevare den ubehagelige og fortettede stemningen enda lengre, kombinert med en mer utviklet kriminalintrige, så tror jeg det kan bli svært så bra. At jeg skal lese mer av forfatterens tidligere bøker, det er jeg på den andre siden HELT sikker på.

Elin har også skrevet om boka.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.

1001 – lesesirkel: Til fyret av Virginia Woolf

Egentlig hadde jeg tenkt å kalle dette innlegget Who is afraid of Virginia Woolf, for jeg har lenge vært litt sånn småredd henne og hennes forfatterskap – men så syntes jeg ikke det passet helt inn allikevel.  Jeg er jo egentlig ikke redd Virginia, det er bare at jeg ikke forstår meg helt på henne. Kanskje har det noe med tid og sted, for når jeg nå har lest Til fyret i forbindelse med Lines lesesirkel så er jeg i grunnen bare glad for å være ferdig. Den har ikke gitt meg noe som helst – og det er jo forferdelig trist når boka regnes som et mesterverk innen moderne litteratur! Og derfor blir ikke dette en omtale der jeg tar for meg romanens litterære kvaliteter, det synes jeg nemlig blir helt feil – det er blitt skrevet opp og ned i mente om alle kvalitetene denne romanen har, og jeg skal ikke krangle på det – da må jeg i såfall finlese boka på nytt veldig mange ganger først, og det har jeg forløpig ingen planer om. Det jeg kan gjøre, og det jeg skal gjøre, er å komme med en tekst om min leseopplevelse av Til fyret. Høres det ok ut?

Fint.

Som lærer jobber jeg mye med leseopplæring, og noe av det første vi lærer om lesing på lærerhøyskolen er at lesing = avkoding + forståelse. Når du har lært deg å trekke sammen bokstavene til ord, da kan du avkode hva det skal være. Vi kan for eksempel fint avkode en tekst skrevet på finsk, spansk og italiensk, ja alle språk med samme skriftspråk som det vi bruker, selv om vi ikke kan verken finsk, italiensk eller spansk. Men alle som liker å lese vet også at det som gjør lesingen spennende, provoserende, trist eller morsom – det står og faller på den viktigste komponenten: forståelsen.  Det er ikke noe gøy å lese en finsk roman dersom du ikke skjønner språket,  det vil ikke gi noen mening, det vil bare bli en samling bokstaver og ord som ikke forteller deg stort. Og den følelsen satt jeg med under deler av lesingen av Til fyret av Virginia Woolf.  Bokstavene formet ord, ordene formet setninger – men jeg klarte ikke for alt i verden å skjønne hvor hun ville hen med historien! Det er en skikkelig pyton følelse, og jeg følte meg utilstrekkelig som leser!  Her har Virginia skrevet et mesterverk innenfor den engelske modernismen – og så opplever jeg bare et sammensurium av innskutte bisetninger, tankespinnerier om fortiden utløst av en replikk, et blikk, en gjenstand – og jeg synes det blir dørgende kjedelig å lese om.

Den ytre handlingen er enkel. En familie er på feriestedet sitt ved kysten sammen med noen venner. Ikke så langt unna er det det et fyr som den yngste sønnen ønsker å reise ut til, og før romanen starter kan det virke som om han er blitt lovet en tur dit morgenen etter dersom været er bra. Farens kommentar om at været ikke blir bra setter igang ulike tankeprosesser og minner hos de involverte. Romanen slutter ti år senere med (SPOILER, SPOILER) at faren tar med seg de barna som fremdeles lever ut til fyret for å minnes den avdøde konen og moren. Disse to delene knyttes sammen av en midtdel der vi får beskrivelser av hvordan feriehuset forfaller og naturen tar over fordi menneskene ikke kommer på besøk lenger. Og dette er faktisk den delen jeg liker best i hele romanen. Jeg liker beskrivelsene og skildringene av hva som skjer med de ulike gjenstandene som også blir nevnt i den første delen, og selv om det også her er mange innskutte bisetninger og lange setninger så opplever jeg allikevel det som en mer konsis og levende tekst. Alt «pjattet» fra særlig den første delen er fraværende, og alt det som er skrevet føles relevant. Og så er det så utrolig godt, nesten poetisk, skrevet:

Så, da alle lamper, var slokket, månen var borte og et tynt regn trommet på taket, begynte et umåtelig mørke å øse ned. Det var som om ingenting kunne overleve denne flommen, dette vellet av mørke som krøp inn i nøkkelhull og sprekker, smøg seg inn bak gardinene og inn i soverommene, slukte snart en mugge og et vaskefat, snart en skål med røde og gule georginer, snart en kommode med skarpe kanter og solid omfang. S 127 – 128.

Sånt liker jeg.

Men denne midtdelen er altså «bare» bindeleddet mellom de to større delene Vinduet og Fyret, og disse to delene ble altfor kjedelige, springende og omstendelige for min smak. Som jeg nevnte innledningsvis så er det små ting; blikk, replikker etc som utløser lange tankerekker hos de ulike karakterene, og det kan fungere kjempefint det, det er bare at i Til fyret så er det veldig mange karakterer som tenker veldig masse – hele tiden! Og det er nesten umulig å skille dem fra hverandre! Virginia Woolf sin fortellerstemme er veldig tydelig og distinkt, men den overskygger på et vis karakterenes egne stemmer. De trår aldri frem fra sidene som levende og sterke karakterer, men forblir bare karakterer skrevet på et ark. Det er jo fullt mulig at dette var intensjonen til Woolf, men det grep ikke meg noe særlig. En må ha tunga rett i munnen, nærlesingsbrillene på og helst noe å notere på og med – og der var ikke helt jeg. Jo forresten,  jeg opplevde at Fyret var litt bedre enn Vinduet, men da var jeg allerede så lei at jeg bare leste for å bli ferdig….. og det ble jeg – og jeg tror at Til fyret av Virginia Woolf skal leses igjen en gang, med nærlesingsbriller, notatblokk og en analyse eller to ved siden av. Men det blir lenge til.

Flere omtaler av denne romanen finner du hos linesbibliotek.wordpress.no.

Kort og greit: Fallteknikk av Inga H. Sætre

Et av mine mål for 2013 er å lese flere grafiske romaner, minst 6 for å være helt nøyaktig. Nå er det påske og slutten av mars og jeg kan endelig krysse av for 1 av 6 lest. Jeeeei!

Fallteknikk av Inga H. Sætre handler om Rakel som flytter på hybel for å ta siste året på videregående:

Sammen med bestevenninnen Ingrid spiller hun i band og begynner på kampsport. Men plutselig tar livet en annen vending som hun ikke klarer å ta inn over seg.

Fra baksideteksten.

Jeg synes at Fallteknikk er en realistisk skildring av ei jente som flytter hjemmefra for å bo på hybel. Den tar opp temaer og følelser som er viktige og naturlige å kjenne på når man er ung og skal stå på egne ben for første gang; ensomhet, vennskap, gutter og forelskelse. I denne romanen så tar begivenhetene en mer alvorlig retning i tillegg, og det synes jeg den tar opp på en ordentlig og ekte måte.

Handlingen foregår i 1996, og Rakel er 18 år. I 1996 var jeg selv 18 og jeg flyttet hjemmefra på samme måte som henne – selv om jeg tok den forsiktige måten med folkehøgskole først for deretter flytte til en liten hybel i Oslo for å fullføre vgs. Gjenkjennelsesfaktoren er absolutt til stede, med andre ord. Men samtidig er ikke hendelsene i Fallteknikk knyttet til et spesifikt 10 – år  – du kan ha vært ung på 70 – tallet, 80 – tallet eller være ung nå og like fullt kjenne deg igjen i en eller flere aspekter ved historien. Dette gjør, for meg, romanen til noe mer enn en nostalgisk reise – den er fremdeles dagsaktuell og allmenngyldig. (Og dermed interessant for alle dere som ikke er født i 1978 også ;–)).

Tegningene i romanen er enkle og naive og jeg liker veldig godt at Inga H. Sætre bruker ulike former i tillegg til tegneserierutene – akvarellbilder, forskjellige typer tekst, dagboknotater, faktabokser og lister. Sammen med tegningene gir dette et godt bilde av handlingen og forsterker den, men jeg blir allikevel ikke helt bergtatt av streken. Det samme gjelder for historien som fortelles. Den er uten tvil viktig og aktuell, men jeg blir ikke revet med, jeg blir ikke så engasjert som jeg hadde ønsket. Jeg føler at jeg ikke kommer helt inn under huden på Rakel, og det synes jeg er veldig synd.

Fallteknikk av Inga H. Sætre har en del gode ting ved seg, men dessverre så klarte jeg ikke å bli helt engasjert.

Boka var med i Bokbloggturneen i 2011, så hvis du vil lese hva andre synes om den så er det bare å klikke her.

Lest i Paris: Orkideer og demoner.

Aller først; GODT NYTT ÅR til dere alle sammen! Håper dere hadde en flott kveld helt etter deres egen smak! Mannen og jeg tilbrakte inngangen til det nye året på en heidundrendes og morsom jazz – elektronika- konsert i Les Halles, Paris, og det var knallbra!

Som de siste innleggene forteller så er det vel ingen tvil om hvor handlefokuset mitt lå under Parisoppholdet! Jeg endte opp med en liten diskre overvekt på vei hjem, men 1,5 kg over er jo ikke så mye, er det vel? Men denne posten skal ikke handle om hvilke bøker som ble kjøpt, i stedet skal jeg fokusere på de to romanene som jeg fikk lest i juleferien min. Bøkene er i to ulike sjangre; Orkideens hemmelighet av Lucinda Riley er en roman i samme stil som Kate Morton sine romaner – mer om dette om et øyeblikk -, mens Glassdemonen av Helen Grant er en spenningsroman for ungdom. Den første boka har jeg en del å snakke om, mens den andre har jeg mindre å si noe om. 

Orkideens hemmelighet av Lucinda Riley kjøpte jeg etter at jeg hadde slukt og likt Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomon i sommer, og jeg tenkte at dette ville være en roman som kanskje ville tilfredsstille det lille suget jeg fikk etter flere romantiske, spennende og rørende historier fra 2. verdenskrig og tiden etter, Kate Mortonske – historier som blander fortid og nåtid på en god måte, og som inneholder hemmeligheter og skjulte lidenskaper. Og både omslaget og baksideteksten virket lovende – jeg var ganske sikker på at jeg hadde funnet en Mortonsk og Solomonsk perle. Om det faktisk var tilfellet? Njei – ikke helt, dessverre.

Historiene som fortelles i Orkideens hemmelighet er fengende og spennende, og det var skjebner som rørte ved meg og som satt i meg en god stund etter lesingen. Jeg likte godt å bli kjent med Julia, den plagede konsertpianisten som etter et voldsomt tap flykter fra Frankrike til hjemmelige trakter i England. Jeg fikk også sansen for bestemoren hennes og Kit, arvingen til det erverdige godset Warthon Park. Historien til den eldre generasjonen; Olivia og Harry Crawford og tjenerne Bill og Elsie (besteforeldrene til Julia) var også interessant. Det var i det hele tatt mye med selve innholdet, selve premissene som jeg likte, og jeg opplevde at det var noe ekstra til stede i fortellingen som burde fått meg til å synke motstandsløst ned i romanen. Men så  var det den der gjennomføringen da, evnen til å få de gode – om enn ikke helt originale – ideene til å bli noe mer, evnen til å sette ideene og tankene ut i livet, til å skape et troverdig univers der leseren faktisk kan lukte orkideene, kjenne fuktigheten i Bankok på huden og kjenne karakterenes gleder, sorg og bitterhet – for tro meg, her er det flust av følelser å ta av. Dette synes jeg ikke forfatteren får helt til i denne romanen, og det synes jeg er så trist – potensialet er jo der!

Jeg nevner både Kate Morton og Natasha Solomon tidligere i denne posten, og en sammenlikning mellom disse tre forfatterne er uunngåelig. Dessverre kommer Lucinda Riley, for meg, til kort på alle områder. Der Morton ganske så subtilt og diskre tvinner sammen trådene fra fortid og nåtid, legger Riley ut hint like elegant og forsiktig som en elefant som danser ballett, og der Solomon får meg til å bli så betatt av en av sine karakterer at det kiler i magen når han blir beskrevet, og som tryller frem skildringer som gjør at jeg blir en del historien hun forteller, så skaper Riley en distanse mellom meg og det som skjer i romanen – språket er for svulstig for meg og jeg henger meg opp i små detaljer som irriterer; for eksempel at de tre sentrale mannlige karakterene støtt og stadig får øynene fylt med tårer – hallo!. Jeg føler at disse småtingene skaper en barriere mellom meg som leser og historiene, og denne barrieren ødelegger for den gode leseopplevelsen Orkideens hemmelighet kunne vært. Jeg kjenner at jeg blir litt sur her jeg sitter, og jeg føler meg faktisk litt snytt.

I forhold til terningkast så vippet jeg stort sett mellom en toer og en treer, men på grunn av noe – uforutsett!! – som skjer på de siste sidene, samt skildringene av Olivias festligheter i London så ble det en treer. Ja, sånn kan det gå. Ellikken, Askeladden, Knirk , Solgunn og Elida har også skrevet om boka.

Glassdemonen av Helen Grant er, som nevnt, en spenningsroman for ungdom. Vi møter den

Louvre

17 årige Lin som flytter fra England til den tyske landsbygda der faren skal forske på de myteomspunnede glassmaleriet Allerheiligenglasset. Mystiske ting skjer, mennesker blir funnet døde med glass rundt seg og Lin føler at noen er ute etter henne. Er det Bonschariant, demonen som i følge myten hjemsøker glasset, eller er det noen som ikke ønsker at glassmaleriet skal bli funnet?

Jeg har de siste årene lest en god del ungdomslitteratur. Mange av dem har jeg likt svært godt, og flere av dem er også blant favorittbøkene mine. Felles for de YA romanene jeg har likt aller best er at de er velskrevne, komplekse og at de kan passe for lesere i alle aldere. Jeg opplever ikke at Glassdemonen er blant disse. For meg blir dette alt for enkelt og rett frem, mysteriet er heller ikke spesielt godt utviklet; det hele virker for tilfeldig og vinglete – er det meningen at det skal være en paranormal grøsser eller en krim? I tillegg opplevde jeg løsningen som usannsynlig og lite gjennomtenkt. Den minner meg en del om «krimbøkene» fra Starletklubben/TL – klubben som jeg leste som liten, der det skjer mye merkelige ting gjennom hele historien, før det plutselig blir avsluttet med en brå slutt på mysteriet. Det som allikevel er mitt største ankepunkt med Glassdemonen er fortellerstemmen. Synsvinkelen er 1. person, og fortelleren er Lin – det er forsåvidt greit, men siden Lin ser tilbake og forteller sin opplevelse av det som skjer, så blir det veldig mange slike frempek:

Akkurat der tok jeg feil. Det kunne gjøre stor skade – jeg visste det bare ikke da. s 85

Det blir faktisk for mange, og i stedet for å skape spenning og et ønske om å lese videre – som nok er intensjonen – så blir det bare slitsomt. Terningkast to…. jupp…

Hva leste du i juleferien?

Arven fra Stonehenge av Sam Christer

Arven fra Stonehenge av Sam Christer plukket jeg med meg fra bokbordet på Bokbloggtreffet 15. september – jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta den, men den lå så alene på bordet etter paneldebatten at jeg ikke hadde hjerte til å gå fra den. Den trengte et hjem!

En mann blir slept opp til Stonehenge og drept på bestialsk vis av en gruppe kappekledde menn. Nathaniel Chase, en anerkjent skattejeger tar livet av seg kort tid etter. Kan disse hendelsene ha en sammenheng?

Gideon Chase må ta den tunge veien hjem for å ordne opp etter farens selvmord. I et hemmelig rom finner han flere dagbøker skrevet i kode, en kode som bare han og faren kan lese. Bøkene forteller om en hemmelig gruppe som i flerfoldige år har dyrket Stonehengemyten, og faren var et sentralt medlem i denne gruppen. Nå har en ny og skremmende sirkelmester kommet til makten, og rituell menneskeofring hører til i den nye praksisen.

Så forsvinner datteren til den amerikanske visepresidenten i nærheten av Stonehenge, og sommersolverv nærmer seg…

Arven fra Stonehenge er Sam Christer sin debutroman, og på baksideteksten blir boka sammenliknet med de beste thrillerne til Dan Brown. Det var også hovedårsaken til at jeg plukket opp romanen nettopp nå, som et forsøk på å komme meg ut av lesetåka som har rammet meg de siste par ukene, og jeg kan faktisk si at leselysten kom snikende tilbake. Det er ikke verst bare det!

Sam Christer har skrevet en thriller der et hemmelig samfunn spiller en sentral rolle, og jeg antar at det er her Dan Brown dukker opp.  Dette er en sammenlikning som jeg ikke kjøper helt, det skal noe mer til enn kappekledde menn som tilber noe gammelt og mystisk for å nå helt opp til en Brown på topp etter min mening. Selv om sistnevnte ikke er blant mine favorittforfattere så opplevde jeg DaVinci koden og Engler og demoner som medrivende, spennende og intense sidevendere. Man kan selvfølgelig argumentere for at Brown sin bruk av cliff – hangere så og si på slutten av hvert eneste kapittel kan bli litt for heseblesende, men det er en metode som får sidene til å fly, det er sikkert! Og det er nettopp her ett av mine største ankepunkter med Arven fra Stonehenge dukker opp. Det ble for lite medrivende og intenst! Jeg følte ikke på kroppen mens jeg leste at jeg bare måtte lese et kapittel til og pulsen holdt seg i hvilemodus gjennom store deler av lesingen. Ja, det ble litt spennende etterhvert, og jeg var nysgjerrig på for eksempel hvem Sirkelmesteren var – selv om den avsløringen var et gedigent mageplask… Men det ble aldri spennende nok.

Selv om spenningskurven ikke var så stigende som jeg hadde trodd og håpet, så var romanen i perioder heseblesende. Dessverre ikke i den forstand at det skjedde så mye som jeg måtte finne svar på umiddelbart, men heller i form av veldig korte kapitler. Jeg følte tidvis at jeg hoppet og spratt mellom personer og hendelser uten noen form for kontroll. Jeg var på politistasjonen og vips så var jeg nede i Helligdommen, og så var jeg i huset til Gideon og plutselig var jeg på en klubb i London. Hjelp! Jeg tror virkelig at Arven fra Stonehenge kunne vært tjent med lengre kapitler der vi kunne kommet mer i dybden på enkelte av karakterene, hendelsene og bakgrunnen.

Det er selvfølgelig elementer i historien som jeg likte. Hovedpersonene Gideon og Megan kunne jeg godt tenkt meg å bli bedre kjent med for de virket både interessante og relativt troverdige. Historien til Gideon og faren hans gjorde meg også svært nysgjerrig og jeg hadde ikke hatt noe i mot å få vite mer om den. Forfatteren kunne med fordel ha kuttet ned på antall bikarakterer og heller fokusert mer på dette, for slik handlingen skred frem så følte jeg at han bare sveipet over elementer som det kunne vært spennende å få vite mer om. Det jeg likte aller best, og det som jeg opplevde at forfatteren hadde mest kontroll over var selve Stonehengesekten og mystikken og ritualene som fantes rundt den. Jeg kunne nok ha ønsket å få vite enda mer om bakgrunnen, men samtidig så er nok ikke dette sjangeren for de mest dyppløyende og grundige bakgrunnshistorier og mytebygging og jeg fikk vite akkurat nok til at jeg ble fornøyd.

Så hva blir egentlig konklusjonen? Tja, boka er grei og den hjalp meg gjennom en leselei periode, men den når dessverre ikke helt opp.

Hver dag av David Levithan

Før sommeren mottok jeg en koselig sommerpakke fra Gyldendal Forlag. I pakka lå Delirium av Lauren Oliver og Hver dag av David Levithan, to ungdomsromaner som ble sluppet på norsk nå nylig. Etter at jeg hadde lest Ellikkens strålende omtale av nettopp Hver dag, så var det nok den romanen jeg så mest frem til. Ikke bare ville den være mitt første møte med den populære forfatteren David Levithan, den så også ut til å inneholde en svært original historie. Men, det er nå en gang slik at når forventningene og spenningen er som høyest, så er det også lett å bli skuffet. Dessverre opplevde jeg at denne romanen nettopp ble en slik skuffelse for meg.

Fra baksideteksten med noen Siljedrypp: (Jeg skriver han, selv om det aldri kommer frem hvilket kjønn A identifiserer seg med, det er bare jeg som ser for meg en guttepersonlighet).

A er ikke som alle andre. Hver dag våkner han opp i en ny kropp, en ny person, og slik har det vært så lenge A kan huske. Dette har han akseptert, og han har laget et sett med leveregler. Dette går fint helt til A våkner i kroppen til Justin og møter Justins kjæreste Rhiannon. A faller pladask og nå gjelder ikke reglene lenger. Endelig har han funnet noen han vil være sammen med – hver eneste dag.

Som jeg nevnte ovenfor så er dette mitt første møte med David Levithan, og jeg er ganske sikker på at jeg vil lese flere romaner av ham etterhvert, for han er en svært dyktig forfatter. Lesingen gikk som en lek og jeg opplevde at dette på et vis var en veldig lettlest bok. På en måte. Lettlest fordi den er så velskrevet, det er nesten som å lese noe som er fløyelsmykt – ordene og setningene leker og fyker forbi uten noen motstand. Dette er en tekst det er godt å være i.

Hver dag er en original historie. Den er både tankevekkende og annerledes, men jeg tok meg tidlig i å undre på om premissene for historien fungerte for meg. Det er ikke det mer overnaturlige elementet jeg slet med, nei da, jeg er veldig glad i fantasy, jeg, men jeg klarte rett og slett  ikke å tro på det som ble fortalt, og da i særdeleshet hovedpersonen A.

Ett av de sentrale temaene i romanen er at man bør forelske seg og bli glad i det et menneske har inni seg, personligheten eller det indre. Hvilket kjønn, form og farge vedkommende har er noe som bør komme i annen rekke. Dette er et viktig tema, og det er viktig at dette blir tatt opp på en ordentlig, og gjerne kreativ måte, i ungdomslitteraturen. Og jeg er ganske sikker på at det er det som er David Levithan sin intensjon med Hver dag; for er det ikke slik at A har like stor rett til å bli elsket for den han er som alle andre – selv om det ligger en del hindringer i veien? Jeg kan bare nikke og være enig, men det er noe med denne romanen generelt og A spesielt som rett og slett ikke fungerer for meg. Hovedankepunktet er hvilke forventninger A har til Rhiannon; Han vil ha Rhiannon, han er hodestups forelska og han vil bevise at han er seg selv uansett hvilken kropp han har. Jeg synes dette er veldig høye forventninger å ha til en person, iallefall siden de ikke har kjent hverandre så lenge. Og så lurer jeg; er det sånn at A ville ha elsket Rhiannon uansett? Jeg får egentlig inntrykk av at han har forelsket seg i hele pakka som er Rhiannon – både det som er inni (og viktigst) og det som er utenpå – og det er ikke noe som er galt i det, det er helt naturlig, men har ikke Rhiannon også rett til å forelske seg i hele pakka? Hadde kanskje ikke det mest sympatiske vært å la henne være i fred, gi henne muligheten til å møte noen som hun kunne få en slik opplevelse med?

Hver dag av David Levithan er uten tvil en velskrevet roman som tar opp et viktig og tankevekkende tema. Dessverre ødela mine frustrasjoner over hovedpersonen en del for lesingen slik at opplevelsen alt i alt bare ble middels. Nå må det sies at jeg opplevde slutten som veldig god. God, vemodig og riktig – endelig, A, endelig!

Bokbloggturneen: Den Grønne Sirkelen av Stefan Casta.

Jeg har lest Den Grønne Sirkelen av Stefan Casta i forbindelse med Cappelen Damm sin Bokbloggturnè. I går var det Sarai94 som skrev om den, mens det i morgen er Predikeren sin tur.

En tirsdag i begynnelsen av november forsvinner fire ungdommer sporløst fra kulturskolen Fågelbo. Ingen vet hvor de har tatt veien. Ikke en gang de selv! Dette er et forsøk på å rekonstruere hva som hendte med dem, og hva de opplevde. Det bygger på en dagbok og på filmklippene de etterlot seg.

Fra omslaget.

Ikke sant Den Grønne Sirkelen høres spennende ut? Det syntes i allefall jeg, og jeg var veldig fornøyd da jeg fikk være med på nettopp denne turneen. Baksideteksten fikk meg til å tenke på  filmen The Blair Witch Project fra 1999 (som skremte vannet av meg…) med sine savnede ungdommer og etterlatte filmklipp. Jeg stupte inn i den med ganske høye forventninger, med andre ord, men for å være ærlig så ble ikke disse innfridd.

Den Grønne Sirkelen er delt inn i flere deler; og i den første delen møter vi hovedpersonene Dinah, David, Gabriel og jeg – personen Judit. De er elever ved og bor på kulturskolen Fågelbo, og er nære venner. Det er vanskelig å si om denne delen av handlingen foregår i vår nåtid eller i en nær eller fjern fremtid, men mye tyder på at samfunnet som ungdommen vokser opp i er annerledes enn det samfunnet vi kjenner. Været er for eksempel mer ekstremt med mye regn og oversvømmelser. Det er også andre hint i denne delen på at noe har skjedd; ikke finnes det markblomster og de fleste fugleartene har dødd ut – jeg er helt for romaner som gjør at man må tenke og reflektere selv, men av en eller annen grunn så ble jeg bare irritert av denne. For hva er det egentlig som har skjedd?? Hva handler boka egentlig om? Er det om miljøet eller er det mer mystiske saker??? Jeg slet veldig med å komme inn i handlingen, og jeg tror mye av det skyldtes både at alt var uklart i begynnelsen, samt at jeg opplevde at Judit hadde en veldig slitsom fortellerstemme som snakket om alt mulig annet enn det som jeg ønsket å få vite mer om.

Romanen tar seg opp når elevene i et voldsomt uvær blir blåst til sjøs og havner på en mystisk øy. For hva slags sted er det dette? Hva slags fugler er det som henger over øya som skremmende rovdyr? Og hvorfor virker hele området ubebodd og dødt? Hele historien får med ett en veldig uhyggelig stemning – alt er fremdeles uforklarlig, men det passer mye bedre med handlingen – hovedpersonene vet ikke hva som har skjedd og hvor de er, og siden historien er skrevet i førsteperson, så vet ikke vi lesere noe mer heller. Den skremmende forvirringen jeg følte mens jeg leste disse delene samsvarer med redselen og forvirringen ungdommene også opplever.

Den Grønne Sirkelen går altså fra å være en roman som egentlig både kjedet og irriterte meg litt, til å bli en uhyggelig og spennende sidevender. Når Judit også fremstår som mer sympatisk, så skulle det meste være gjort – eller? Dessverre så daler intensiteten i perioder, og   alt det mystiske og uforklarlige forblir nettopp mystisk og uforklarlig. Jeg følte nesten at jeg var inne i en Lost – episode enkelte ganger og bare ventet på at en isbjørn eller noe annet underlig skulle dukke opp (og jeg er jo faktisk en som LIKER mystiske og uforklarlige ting!!). Det mest uforklarlige og mystiske for min del var hvorfor disse hendelsene skjer med nettopp Dinah, David, Gabriel og Judit? Hvorfor er det de som er utvalgt? Hvilke egenskaper er det de besitter som gjør at de får denne oppgaven? Og hva har Den Grønne Sirkelen med det som hender? Jeg føler at jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter at jeg har lest ferdig denne romanen, og under i mitt stille sinn om ungdommene egentlig har havnet i et miljøflyktning – rollespill??? Hvem vet??

Stefan Casta har skrevet en roman som både har sine oppturer og sine nedturer. For meg ble det dessverre flest nedturer, men jeg er overbevist om at både innhold og fortellerstil vil falle i smak hos andre lesere 🙂

Dette synes jeg om: Possessions av Nancy Holder.

Marlwood er ikke som andre skoler. Plassert langt fra folk, gjemt mellom fjell og skog, er det som om tåken hele tiden liggert tjukk og tung mellom de gamle og skumle bygningene. Noen sier at det tidligere var et sinnsykehus for vanskelige jenter, og at noen av pasientene går igjen… Er det sant at det ligger skumle hemmeligheter bak Marlwoods murer, eller er det noe som de rike og bortskjemte elevene sier for å skremme nye elever?

Lindsay er ny på Marlwood. Skadeskutt og preget av erfaringer fra sin forrige skole, identifiserer hun raskt skolens ondskapsfulle dronningbie. Men Mandy er ikke som andre dronningbier, hun er mer enn bare ondskapsfull, og Lindsay blir både skremt og fascinert av Mandys stadig styggere pek.

Men det er ikke bare Mandys manipulering som skremmer Lindsay. Snart ser hun et mystisk ansikt i vinduer og speil, et ansikt med hull til øyne og munn. Hun får mareritt og hallusinerer. Er det noen som prøver å fortelle henne noe, eller holder hun på å bli gal?

Possessions av Nancy Holder var stort sett spennende lesing, men jeg opplevde den som litt treg i starten. Den var vanskelig å komme inn i og det tok tid før jeg ble oppslukt i handlingen. Jeg er usikker på hva årsaken til dette var, men jeg tror muligens at det har noe med skrivestilen til forfatteren å gjøre (uten at jeg helt kan sette fingeren på hva dette ‘noe’ er…).  Men etter en treg start, ble det i allefall etter ca 30 sider, mer fart og spenning, og jeg klarte fint å leve meg inn i historien. (Jeg brukte 2 dager på de første 30 sidene, og 1,5 dag på de neste 260).

Jeg likte veldig godt selve stedet, Marlwood. Det hadde en litt skummel atmosfære med sine gamle bygninger innhyllet i tåke, og var en god bakgrunn for ‘skumleriene’ som skjedde i romanen. Jeg kunne allikevel ønske at forfatteren hadde utviklet skolebygningene og deres historie mer, slik at boka hadde blitt enda mer nifs… Som jeg leser boka, så opplever jeg skolen og stedet mer som et uferdig tablå fra forfatterens side. Det er så mye mer potensiale her!!!!

Det samme gjelder karakterene, de er litt flate. Hovedpersonen Lindsay  er den som har mest dybde, i den forstand at hun ikke bare er det ene eller det andre, for eksempel vet hun at Mandy er ei bølle, men hun blir allikevel smigret når Mandy legger merke til henne. Det er med andre ord ikke snakk om mange meters dypde her, men heller ikke helt grundt … De andre er enten slemme og utspekulerte, redde – – – > livredde, kjekke, misunnelige eller naive. Og de utvikler seg dessverre ikke noe særlig gjennom historien heller.

Men hvorfor gadd jeg da å lese videre??? Jo, for det ble etterhvert ganske så spennende, og sidene bare fløy avgårde 🙂 For handlingen er mystisk og småskummel og egentlig ganske festlig, til tross for feil og mangler (og de er det som dere ser en god del av!). Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre og ønsket å få en forklaring. Nå har det seg slik at Possessions er den første boka i en triologi, så det var ikke all verdens forklaring jeg fikk, men, men… Og på den måten har Nancy Holder gjort det geniale:  Selv om ikke boka er kjempebra, så kjenner jeg behovet etter å få en FORKLARING, og det betyr at jeg også må lese bok to og bok tre…. Takk og pris har jeg hørt og lest at disse skal være bedre 🙂

Bak på utgaven av Possessions  som jeg har står det at denne romanen er en blanding av Stephen King og Gossip Girl. Jeg synes dessverre at den var litt for lite Stephen King og litt for mye Gossip Girl. Og selv om dette endte opp med å være en ganske festlig, men helt sikkert fort glemt, lesing, så håper jeg at de neste har mer av det første og mindre av det siste!

Helt til sist; boka passer som florlett sommerlektyre 🙂