Farvel, Rune av Marit Kaldhol

I forbindelse med at Marit Kaldhol sin vakre roman Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz er nominert til Bokbloggerprisen 2014 og at den blir samlest denne måneden, ønsker jeg å dele med dere en artikkel jeg skrev i 2011 for Line Tidemann sitt litteraturtidsskrift Biblioteket, som handler om Kaldhols kanskje mest kjente bok; Farvel, Rune. Teksten sto på trykk i nummer 7/2011,og jeg har selvfølgelig spurt Line i forkant.

Rune og Sara er bestevenner. Nesten hver dag møtes de og går ut for å leke. Et spennende sted å være er oppe ved dammen, der leker de familie.

Denne spesielle morgenen mister Sara votten sin i dammen, og hun bestemmer seg for å dra hjem for å hente nye. De skal leke lenge, og hun blir så kald på fingrene av våte votter. Når Sara kommer tilbake til dammen, finner hun ikke Rune noe sted. Hun ser den vesle båten hans, men ikke Rune selv. Hun roper, men han svarer ikke. Plutselig får hun øye på ham, han ligger i dammen med alle klærne på seg. Bader han?

Undrende barn og gode voksne.

Farvel, Rune er en bildebok skrevet av Marit Kaldhol, med illustrasjoner av Wenche Øyen. Den ble utgitt i 1986.

Marit Kaldhol har skrevet en vakker og vàr bok om det å miste noen du er glad i, å oppleve at noen du bryr deg om dør. Hun forteller historien om lille Sara som mister bestevennen sin Rune på en slik måte at leseren virkelig forstår hvordan et barn kan oppleve et slikt tap. Jeg tror på Sara og følelsene hennes, de er for meg realistiske. Måten Sara prater på, spørsmålene hun stiller og tankene hun har, er slik jeg selv opplever at 6-7 åringer er. Døden er noe uforståelig, noe abstrakt, og særlig små barn trenger gode forklaringer. Jeg kjøper lett det som skjer når kista til Rune blir senket ned i jorda:

Sara må spørje om noko:

– Tenk om han vaknar og vil opp att då, og så får han ikkje av lokket på kista?

– Rune vaknar aldri meir no, seier pappa. Han berre søv og søv. For alltid.

Slike ting er vanskelig for barn å forstå, og det er så fint at Kaldhol har satt seg så godt inn i hvordan barn tenker og funderer. Hun skriver fra barnets perspektiv, og jeg opplever at det gjør teksten ekte og troverdig, ja, levende. Jeg er ganske sikker på at mange små barn vil kunne identifisere seg med Sara, tankene og følelsene hennes.

Som voksen følger jeg at jeg selv tar del i historie; jeg står ved siden av Sara, sørger med henne, prøver å svare på alle spørsmålene og undringen hennes. Jeg vil være en god voksen for henne. Jeg liker også godt måten de voksne i boka er skildret; de er trygge voksne som tar seg tid til Sara, selv om de også sørger:

– Er det heilt sikkert at eg aldri, aldri får sjå han meir?

. Ja, det er sikkert, svarer mamma. Men på ein måte er ikkje Rune borte likevel, for viss vi tenkjer på han, kan vi liksom sjå han inni oss. Og då kan vi snakke til han også. Kjenner du det?

Jo, Sara kan godt kjenne at ho ser Rune inni hovudet sitt. Særleg når ho knip at augene. Ho ser at han smiler, og at han er akkurat slik som før.

– Kor bra! seier Sara glad til mamma.

Jeg synes at utdraget ovenfor viser Saras undring og hvordan hun forsøker å forstå det uforståelige på en god og naturlig måte. Det er slik barn stiller spørsmål som de helst vil ha et gitt svar på. Kanskje er det nemlig slik at dersom man stiller det samme spørsmålet bare en gang til, så vil de voksne gi et annet svar, et svar som i dette tilfellet ikke er bekreftende. Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg kan «høre» Saras stemme når jeg leser, jeg hører den fortvilte og bedende tonen i spørsmålet hennes. Utdraget er også et veldig godt eksempel på hvordan de voksne rundt Sara svarer på spørsmålene hennes. Hun blir tatt på alvor, og de tar seg tid til å svare ordentlig og utfyllende. Svarene de gir er ærlige, de legger ikke skjul på alvoret, men samtidig forklarer de at Rune alltid vil være til stede i tankene hennes. Jeg opplever at svarene de gir er så gode, gjennomtenkte og ikke minst forståelige for en seksåring. Jeg er rett og slett imponert over forfatteren!

Vakre og beskrivende illustrasjoner

Farvel, Rune er en bildebok, og er illustrert med vakre akvareller av Wenche Øyen. I en bildebok er det viktig at bildene står til historien og at de også tilfører historien noe – det er altså ikke bare teksten som er viktig, men samspillet mellom tekst og bilde. Det synes jeg er tilfelle med denne boka. I likhet med teksten, er også akvarellene vàre. De er nesten litt flytende, samtidig som de, særlig ansiktene, er utrolig talende.

Øynene til Sara når hun ser Rune liggende i dammen, de fortvilelsen og redselen hun føler, kommer så godt fram i de malte øynene at jeg nesten begynner å gråte selv. Jeg har aldri tenkt på at akvareller kan være så uttrykksfulle!

Det samme opplever jeg med bildet av Sara som sitter ferdig pyntet til begravelsen. Liten og blek, helt alene og med store, store øyne.

Sammen med teksten fanger illustrasjonen opp Saras forvirring; hva vil det egentlig si at Rune er død? Får jeg virkelig ikke se ham igjen? Det nest siste bildet er også helt fantastisk; teksten har en helt annen stemning her enn tidligere i boka. Det er vår og Sara og mamma har akkurat vært på kirkegården og sett på graven til Rune. Sara har grått og vært lei seg. Hun savner bestevennen sin og hun har fått gråte ut. På veien hjem kjenner hun vinden på kinnet, og tenker på Rune – kanskje hun på en måte opplever at han er fysisk borte, men likevel til stede?

Bildet gjør i alle fall sitt til at jeg tolker slutten på denne måten. Bildet har lyse farger og Sara sitter bakpå sykkelen. Hun har roser i kinnene og øynene er ikke redde eller fortvilede lenger. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette kommer til å gå bra.

Farvel, Rune som sorgbok

Jeg er lærer og arbeider tett med barn på Sara og Rune sin alder. Jeg vet at når man arbeider med barn, så vil man en eller annen gan oppleve at elever mister mennesker som står dem nær. Vanligvis vil det nok være en besteforelder eller oldeforelder, men man kan også møte barn som mister en forelder, et søsken eller en venn. Som kontaktlærer så kan man også oppleve at en av elevene går bort, og hele klassen blir dermed berørt.

Et tap er et tap uansett alder, og barnets eller gruppas følelser og opplevelse av dette tapet må tas på alvor. Jeg ser allikevel at denne boka nok passer aller best i situasjoner der et barn har mistet en venn eller en klasse har mistet en klassekamerat, da temaet nettopp er et barns død og hvordan man som barn takler det.

Farvel, Rune blir regnet som en sorgbok, og jeg mener den egner seg godt til å ta opp temaet død og sorg med barn. Den tar opp disse temaene på en verdig måte, samtidig som den er tilpasset målgruppen. Kaldhol går ikke i fella med å forklare alt i minste detalj, men er i stedet på barnas nivå og setter seg godt inn i hvordan barn tenker og reagerer. Jeg er sikker på at dette er en bok der barna vil kjenne seg igjen i hovedpersonen, og hvor de vil få svar på en del spørsmål de naturlig nok vil ha i en slik sorgprosess. Samtidig synes jeg at boka gir så gode eksempler på hvordan vi voksne kan håndtere det sørgende barnet, at bare det å lese boka på egenhånd vil gi oss litt mer ballast for å håndtere slike saker.

Gamle minner

Det er litt merkelig for meg å sitte her og skrive en omtale av en bok som gjorde uutslettelig inntrykk på meg som sjuåring. Jeg har veldig klare minner om at jeg fikk boka i gave og at jeg leste den. Jeg husker også følelsen jeg fikk etter at den var lest ferdig. Jeg var livredd! Livredd for selve handlingen, for illustrasjonene og alt denne boka tok opp. Og den følelsen av redsel satt lenge i.

Nå, som voksen, kan jeg lettere identifisere denne følelsen som noe mer enn bare redsel og frykt; jeg ble nok først og fremst lei meg. Boka omhandler to barn som var på min egen alder, og tar opp et alvorlig tema – døden – så alt ble på en måte veldig nært. Dette var noe som kunne skje med meg eller de rundt meg, for jeg lekte jo i vanndammer, jeg lekte jo familie og… Farvel, Rune var altså en bok som var mye nærere og mer realistisk enn bøkene jeg til vanlig slukte; Frøken Detektiv, FEM – serien og Ronja Røverdatter – eventyr og mysterier! Legg til ei lita jente med stor fantasi og medfølelse for andre, og Farvel, Rune ble stående som boka jeg ikke likte som liten, og som jeg rett og slett holdt meg langt unna i flere år.

Nå er det gått 25 (29) år siden boka ble utgitt, og jeg har lest den igjen med voksne øyne. Men voksne øyne til tross, jeg må likevel si at jeg hadde en nervøs klump i magen da jeg åpnet den for første gang på lenge. Og klumpen holdt seg gjennom store deler av lesingen, men denne gangen var det ikke fordi jeg ble redd.

Om den voksne Silje angrer på at hun leste boka? Ikke i det hele tatt!

Som nevnt ovenfor; i disse dager blir Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz samlest i forbindelse med Bokbloggprisen 2014. På denne siden vil du finne linker til alle innleggene. Den som har ansvaret for månedens samlesing er Gro. Hun har, i tillegg til å ha skrevet om den nominerte romanen, tatt et dypdykk i Marit Kaldhol sine andre bøker.

Barndomsminner: Første voksenkrim.

I dette innlegget beskrev jeg mitt første møte med voksenkrim, og siden jeg plutselig kom over den nøyaktig samme utgaven som den jeg leste som 10 – 11 – åring, synes jeg det passer med en illustrert utgave av min opplevelse av Agatha Christies Gammel dame forsvinner. Sånn bare for gøy.

 

Øverst ser dere Silje 10 – 11 år som ikke skjønner bæra av det hun leser, mens tegningen under viser hvordan den store, stygge sannheten åpenbarer seg i en drøm, midt på natta! HJELP!!!!!

Er ikke omslaget herlig 1980 – talls, forresten? Jeg klarer ikke for alt i verden å huske hva den rødkledde og rødsminkede modellen har med romanen å gjøre, men  hun ser skummel ut i allefall ;-).

Har du noen minner knyttet til din første voksenkrim/voksenbok?

 

Serafins makeløse hus!

Det er søndag, og siden jeg er travelt opptatt blir det en litt annerledes smakebit fra meg. Som jeg fortalte i forrige innlegg så var jeg på loppis og blant funnene var den fantastiske bildeboka Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix. Serafin er en kreativ kunstnersjel og i løpet av historien lager han et helt fabelaktig hus, et hus som jeg var helt forgapt i som liten, og som jeg må innrømme gjør meg ganske forgapt den dag i dag.

Så her er smakebitene; Serafins makeløse hus – finn frem kaffekoppen eller tekoppen, pakk deg inn i et pledd  og dykk inn i disse magiske bildene:

 

Det er helt utrolig, ikke sant?

Flere smakebiter finner dere hos Mari!

Awarder og boklykke på loppis!

Nei, jeg har ikke glemt bort bloggen – det har bare vært en svært travel uke. Lite er blitt lest og ingenting skrevet. Men nå har jeg litt tid igjen, og hva er det som møter meg? Jeg har fått tre – ikke en, men tre – koselige utmerkelser fra de flotte damene Gro, Ina og Astrid Terese! Tusen tusen takk, jeg setter pris på både dere og bloggene deres også  – og var det ikke for at dere allerede har fått den så hadde jeg sendt den til dere. Og så må jeg innrømme at jeg blir litt rørt av slikt, jeg…

For det er slik reglene er; jeg skal sende denne awarden videre til fem andre favorittbloggere. Jeg har mange favorittbloggere, det er bare å kikke på siden her så ser dere de jeg er innom på fast basis, og jeg synes det er vanskelig å plukke ut bare fem – men jeg fikk det til. Her er altså fem av mine favorittbloggere som jeg leser hver eneste post av og som skriver svært gode og grundige omtaler av bøker som stort sett alltid havner på ønskelisten min og som i tillegg krydrer bloggene sine med mange andre spennende, morsomme og informative tekster.

• Line (Lines Bibliotek)
• Julie (Julies bokbabbel)
• Elin (Bokelskerinnen) 
• Clementine (Har du lest?)
• Silje (Så Rart)

I går var det duket for åpningen av en av byens aller største loppemarkeder, og siden jeg hadde hørt at det i år skulle være en enda større bokavdeling enn tidligere – ja, da måtte jeg jo ta turen innom. Målet var å finne flere bøker om Nancy, men det ble dessverre bare en: Bok nummer 27 Detektiv Nancy Drew og de sorte nøklene. Da var det godt at det var hauger av andre bøker å fråtse i! Og fråtse, ja, det gjorde jeg – med måte…

Fangsten ble følgende:

Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix. Dette er en av bildebøkene som jeg elsket som barn. Den har helt makeløse illustrasjoner og en veldig fin historie, og jubelen sto i taket da jeg fant i denne blant barnebøkene! Den samme utgaven som jeg hadde tidligere!

Jaws av Peter Benchley. Filmen er kul, omslaget er kult – pris 7 kroner – Ja, takk! Jeg er livredd for haier generelt, så jeg regner med at dette vil bli en herlig skrekkelig opplevelse.

Når villdyret våkner av Jack London. Den står på 1001 – lista som jeg skal begynne å følge litt mer grundig, ellers så var det nok mannen som hadde mest lyst på denne klassikeren.

Den store Gatsby av F. Scott Fitzgerald. Denne har jeg allerede lest og elsket, og den står i hyllen min. Men jeg ville ha den norske utgaven også. Jeg liker å samle…

Lolita av Vladimir Nabokov. Nok en 1001 – bok som jeg vil lese.

Fruen til Mellyn av Victoria Holt. Denne leste jeg på ungdomsskolen og selv om den minnet veldig om Rebecca av Daphne du Maurier så likte jeg den godt. Det blir spennende å se om den fortsatt fenger.

Hokus Pokus av Kurt Vonnegut. Enda en bok til mannen min som er en stor tilhenger av bøkene til Vonnegut.

Selsomme historier fra hele verden, Sigurd Hoel er redaktør. Her er det fortellinger av blant annet Poe, Dickens, Hamsun, Tolstoj, Bradbury og Zweig. Novellen av Zweig, Amokløper, tror jeg er på 1001 – lista.

It av Stephen King. Horror og klovner! Mest til mannen, men også litt til meg.

Er det noen andre som har vært på loppis i det siste?

Nostalgi og barndomsminner: Frøken Detektiv på spøkelsesjakt/ Frøken Detektiv møter «Trekanten».

Siden jeg begynte med den store jakten på Frøken Detektiv – bøker har jeg klødd i fingrene etter å sette meg ned med en bok og bare synke ned i et ordentlig mysterie ala Nancy Drew slik som jeg gjorde som liten, og nå når samlingen har vokst en del så har jeg endelig fått muligheten til nettopp å gjøre det. De to bøkene jeg har lest denne uken er Frøken Detektiv på spøkelsesjakt og Frøken Detektiv møter «Trekanten», henholdsvis bok nummer 2 og 4. (Etter at jeg begynte på den fjerde boka så fikk jeg tak i bok 1 og 3 også, så de skal nok leses snart).

Det var særlig en ting som jeg var ekstra nysgjerrig på før jeg begynte lesingen og det var om jeg ville klare å oppleve den samme gleden ved bøkene som da jeg var yngre – ville jeg klare å se bort fra enkelt språk og noe formelaktige mysterier og bare pakke meg inn i et nostalgisk teppe og kose meg like mye med bøkene som den 7 år gamle Silje gjorde en gang på 80 – tallet? Det viste seg at det var noe jeg klarte til gangs! Nancy er rett og slett ei kul jente!

I Frøken Detektiv på spøkelsesjakt er det første som møter leseren en hel haug med  morsomme og informative kapitteloverskrifter: Frøken Detektiv tar affære, Et skrik i natten, Fanget! og  I nattens mulm og mørke er noen eksempler. Vi antar med en gang at det er et mysterium med  ganske så dramatiske elementer vi skal få lese mer om, og dette er antagelser som holder vann; Nancy må nemlig hjelpe et gammelt tvillingpar som er livredde. Ting blir borte og de hører musikk fra veggene, og siden de bor i et gammelt hus som likner på et slott, så er de helt overbeviste om at det faktisk spøker hos dem. Nancy er jo en fornuftig jente og tror ikke det er tilfellet, men hun tar på seg oppgaven med å finne ut hvem som driver og terroriserer de to gamle damene. Som overskriftene forteller så opplever hun flere skremmende ting mens hun forsøker å løse mysteriet.

Det er mange elementer både vi lesere og Nancy må prøve å sortere i løpet av boka; det er det gamle slottsaktige huset som kanskje/ kanskje ikke har en hemmelig gang i veggene, det er det til tider hysteriske tvillingparet, det er det faktum at ting faktisk forsvinner for dem og at merkelige saker dukker opp i stedet (kanarifugler!) og på toppen av det hele blir både Nancy og faren Carson Drew truet av en skummel mann, og Carson blir plutselig søkk vekk! Det er med andre ord mye dramatikk og skumlerier på ferde, men det bikker aldri over til å bli overdrevent. Nancy er en heltinne og hovedperson som er fornuftheten selv, hun blir sjelden vippet av pinnen og hun har en evne til å se nøkternt på de mest utrolige ting. På grunn av henne så opplever jeg at mysteriet holder seg nede på jorda, det blir ikke fjollete og teit, men et helt realt og klassisk mysterium for barn som er tilpasset tiden det ble skrevet i.

I Frøken Detektiv møter «Trekanten» møter vi en Nancy som har hatt suksess med noen mysterier til og har litt mer erfaring. Det gjør at hun nok er hakket mer vågal og «profesjonell» i fremgangsmåten når hun skal løse en sak der en stor smykkesamling er blitt stjålet. Saken inneholder ikke like mange mystiske elementer som den forrige boka, men saken i seg selv er mer intrikat i den forstand at det er en ordentlig kriminalsak hun står ovenfor, det er mange som har motiv og det er naturlig nok mange som står på listen over mistenkte. Det er med andre ord en tradisjonell, men komplisert, krimgåte som Nancy står ovenfor – hvem har stjålet smykkene? Gjerningsmennene er også mer skruppelløse og mer kriminelle enn i den forrige boka; og Nancy opplever både å bli kidnappet og forsøkt druknet. Men Nancy er Nancy, og holder hodet kaldt – det er virkelig ikke mye som får den jenta til å frike ut! (Merk: Hun er bare 16 år! Plottet er godt utviklet i denne boken også, og løsningen blir nøstet opp på en logisk og ryddig måte uten en eneste løs tråd.

Nå har jeg altså lest to av bøkene om Frøken Detektiv, og jeg koste meg med dem. Det var et hyggelig gjensyn med en av mine store heltinner som liten, og jeg synes hun har holdt seg godt. Som liten slukte jeg jo disse bøkene og jeg mente de var helt ufeilbarlige, og jeg var selvfølgelig forberedt på at det kunne bli en gedigen nedtur å faktisk lese dem igjen med voksne øyne. Det var de heldigvis ikke, og jeg ble faktisk overrasket over at plottene og spenningskurvene faktisk var mer velutviklet enn det jeg trodde på forhånd! Jeg kan allikevel allerede ane at det er en formel ute og går i forhold til hvordan disse mysteriene er bygd opp; Nancy møter en mystisk og skummel person i begynnelsen av boka  – dette er før hun har fått et oppdrag å løse og personen har derfor tilsynelatende ingenting med selve gåten å gjøre… Selvfølgelig møter Nancy igjen denne personen i løpet av historien, og det viser seg at h*n faktisk er involvert på et vis. Dette er i allefall mønsteret etter to bøker lest, så det blir interessant om det blir en gjenganger. En annen ting som blir spennende å se er om dette er en formel som er typisk for den ene av forfatterne, og om de andre som skrev Frøken Detektiv følger en annen mal. Jo, en annen ting; Hvor blir det av Bess og George!?!

Jeg synes gjenlesingen av Frøken Detektiv var svært vellykket og for meg har de helt klart beholdt magien. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg pakker meg inn i nostalgiens teppe for en ny dose av Frøken Detektiv! Nancy – jeg digger deg!

Del 1: Jakten er i gang – mysterier og mosegrodde hus.

Nei da, jeg har ikke tatt jaktprøven, reis på elgjakt og endret Siljes Skriblerier fra bokblogg til jakt – og fiskeblogg. Noe som egentlig kunne vært en spennende kombo når jeg tenker etter; bok – , jakt- og fiskeblogg – i allefall dersom jeg hadde hatt noe som helst interesse for i allefall en av de to sistnevnte aktivitetene. Det har jeg ikke, så jakten som er i gang for mitt vedkommende er selvfølgelig en jakt på bøker.

Hva slags bøker da? Den nyeste bestselgeren, samlede verker til en favorittforfatter, nye krim og spenningsbøker? Niks og nope. Jeg har selvfølgelig intensivert jakten på en av de store barndomsheltinnene mine – ja, du leser riktig – DEN STORE JAKTEN PÅ NANCY DREVV er i gang! Jeg skrev om mine gode barndomsminner knyttet til denne smarte, fiffige og tøffe detektiven tidligere i høst i forbindelse med at jeg hadde fått tak i 4 gamle Frøken Detektiv – bøker. Men 4 bøker er ikke nok for en lidenskapelig barndomsminnesamler og bokelsker, jeg vil jo få tak i alle sammen – ikke de nye, og ikke de gule små som begynte å dukke opp på slutten av 1980 – tallet – men de gamle som jeg selv hadde i hylla som barn og de som mamma hadde i hylla du hun var liten (og som jeg senere overtok).

I høstferien har jeg gjort en formidabel innsats for å øke samlingen en del. Bare hør:  jaktpartner ble skaffet (også kjent som mamma og minst like stor bokelsker som meg selv – ja da, jeg har det fra et sted) og mulige jaktmarker ble kartlagt. Det var snakk om en god del mil som skulle gjennomgås og flere kommuner som skulle besøkes.

Så, hvordan gikk det? Planleggingen betalte seg, det skal være sikkert – selv om de fleste bøkene jeg endte opp med ikke var de jeg engentlig var ute etter. Hvilke bøker det var kan du lese her. Men JAKTEN PÅ NANCY gikk også bra – 9 bøker, både Frøken Detektiv og Detektiv Nancy Drew – fikk bli med meg hjem! Og ikke nok med det!! En av verdens beste kollegaer tok en kikk på loftet sitt, og der fant hun 4 Nancy Drew bøker som jeg fikk! Jeg er heldig jeg! Siden jeg nå er den lykkelige eier av 18 bøker om Nancy, så tenkte jeg at jeg skal vise dem frem. En liten oppdatering på jakten, om du vil.

Bok nr 2: Frøken Detektiv på spøkelsesjakt (Org: The Hidden Staircase): Min utgave er fra 1954, og dette er faktisk en av bøkene jeg ikke eide tidligere og jeg er ganske sikker på at jeg heller ikke har lest den. Tittelen forteller vel det meste; beboerne i det gamle Twin Elms Mansion frykter at et spøkelse har flyttet inn og herjer i huset om nettene. Vår fornuftige heltinne tror at det ikke er tilfelle, men at det heller er en hemmelig passasje gjennom huset og at det er noen som bruker den.

Bok nr 4: Frøken Detektiv møter «Trekanten» (org: The Mystery at Lilac Inn): Min utgave ble gitt ut i 1972, og den er et gjenkjøp. Med denne boken følger det en litt trist historie. Den ble først utgitt i 1931, men ble skrevet helt om og utgitt på nytt i 1961 på grunn av at originalen hadde rasistiske undertoner (kilde)! Oj sann! Jeg er glad for at jeg  har en oversettelse av 1961 – versjonen! Det var forøvrig ikke uvanlig at Frøken Detektiv – bøkene ble skrevet på nytt i løpet av 1960 og 70 – tallet, så i seg selv er det ikke noe spesielt – det spesielle synes jeg er årsaken, og det faktum at en av mine barndomshelter i utgangspunktet hadde rasistiske tendenser. Godt at det ble ryddet opp i. Også i denne boken er det et «spøkelse», det er tyverier, svindlerier og en ubåt (!) – i tillegg blir Nancy og vennene utsatt for et bombeattentat. Omslaget viser helt tydelig at Nancy har full kontroll, uansett hvilken situasjon hun havner i – også når hun blir fanget av skumle menn,

Bok nr 5: Frøken Detektiv i Arizona (org: The Secret at Shadow Ranch): Min utgave er fra 1960. I denne historien reiser Nancy til Arizona sammen med venninnene Bess og George, og ramler bort i ikke bare ett, men tre, mysterier: Hva har skjedd med Alice Regors far, Hvorfor blir Shadow Ranch hjemsøkt av en spøkelseshest og Hvor ble det av skatten som Den Ville Vesten – skurken Dirk Valentine skulle gi til sin elskede? Jeg tror at tre mysterier på en gang bare er barnemat for Frøken Detektiv!

Bok nr 8: Frøken Detektiv og tårnet med de vridde lys (Org: The Sign of the Twisted Candles). Min utgave kom i 1969, og dette er en bok som jeg husker at jeg likte veldig godt (selv om jeg ikke husker innholdet). Tårnet med de vridde lys er navnet på en restaurant,, og stedet der Nancy, Bess og George tar inn en kveld de blir rammet av et uvær. Her møter Nancy mr Sidney, en hundre år gammel mann. Mysteriet spinner rundt det faktum at noen tapper mr Sidney for penger.

Bok nr 11: Frøken Detektiv og tvillingsaken (org: The Clue of the Broken Locket). Min utgave ble gitt ut i 1961, og her er det noe morsomt. Som med de aller fleste Frøken Detektiv – romanene så ble denne også gjenskrevet på 60 – tallet. I gjenskrivingsprosessen ble også mysteriene endret. Tvillingsaken har for eksempel to ulike mysterier og plott; en 1934 – variant og en 1965 – variant. Siden min bok kom på norsk i 1961 så betyr at det er det originale mysteriet! Jeg gleder meg til å lese mer om den rebelske Nancy! Historien går som følger: Pappaen til Nancy, den kjekke advokaten Carson Drew, har ordnet en adopsjonssak for et kjendispar, og både Nancy og venninnen Bess blir invitert til den store feiringen. Nancy passer på de små adopterte tvillingene og finner noen artikler, klær og en mystisk brukket lås blandt barnas ting.

Bok nr 18: Frøken Detektiv og det mystiske smykkeskrinet (org: The Clue in the Jewel Box). Min versjon kom i 1962. Det rareste med denne boka må være at den er nummer 18 i den norske serien, men nummer 20 i den originale serien. Nancy Drew hjelper Dronning Alexandra med å finne et forsvunnet barnebarn. Det eneste sporet hun har er et gammelt bilde, men snart oppdager hun noe i et gammel smykkeskrin som kan være til hjelp.

Bok nr 20: Frøken Detektiv og det mystiske slottet (org: The Clue in the Crumbling Wall). Min utgave skal være fjerde opplag, men det står ikke hvilket årstall. Her fortsetter forøvrig smårotet med rekkefølgen på de norske bøkene kontra originalene. Dette er den 20 boka på norsk, mens den egentlig er bok nummer 22. Her skal Nancy og vennene hennes hjelpe til med å finne en gammel arv som er gjemt i veggene på et gammelt slott, før den havner i gale hender.

Bok nr 22: Frøken Detektiv og det mosegrodde huset (org: The Mystery at the Moss – covered Mansion). Hurra!! Dette er også en oversettelse av den opprinnelige historien fra 1941! Min bok ble gitt ut i 1950. Dette er en av Frøken Detektiv – bøkene som jeg syntes var utrolig nifs da jeg leste den for første gang. Nancy, Bess og George finner tilfeldigvis et gammelt, gjengrodd herskapshus. De hører mystiske lyder fra innsiden, og de får etterhvert vite at en mann er blitt funnet drept i nærheten. (Denne historien kom på nytt på begynnelsen av 1970 – tallet, og da står både Space Kennedy og romfart sentralt i handlingen – jeg er glad jeg fant den gamle versjonen, jeg). Denne boka er originalt nummer 18 i serien.

Dette er Frøken Detektiv – bøkene jeg har fått tak i så langt. Jeg har også funnet flere Detektiv Nancy Drew – bøker, men for at innlegget ikke skal bli altfor langt (he he) velger jeg å presentere de i et eget innlegg om noen dager. Linkene i innlegget går til wikipedia eller Gooodreads, avhengig av hvor jeg har funnet beskrivelser av de ulike bøkene.

Jeg synes det er morsomt å se hvor lite jeg faktisk husker fra disse bøkene som jo betydde enormt mye for meg da jeg var mellom 7 og 10 – ish. Omslagene sitter stort sett som skudd, det samme gjelder titlene – men hva hver enkelt bok handlet om, nei du, det er borte. Jeg tror allikevel at jeg vil huske det meste når jeg begynner å lese i bøkene igjen  – for det skal jeg, selvfølgelig.

Har du noen Nancy Drevv – favoritter? Del dem gjerne.

 

Høstjakt, leselyst og Mister Pip.

Da nærmer årets høstferie seg slutten, og for en deilig uke det var vært for en bokelsker som meg! Jeg har formelig struttet av leselyst og leseglede – tre bøker er slukt og fordøyd – unnskyld, jeg må bare si det en gang til med fete bokstaver – tre bøker! – det er mer enn jeg leste i september det! (Og der kom jeg på at jeg ikke har hatt noen oppsummering ennå, men det kommer). I tillegg så har jeg badet i litteratur på flere andre måter også; blandt annet gjennom å møte andre bokbloggere – Gro og Linn. Det er alltid fint å møte andre likesinnende.   Men boklykken tar ikke slutt med det, jeg har også vært på Nancy Drevv jakt rundt omkring i hele Søndre Buskerud, og ja, jeg kom hjem med flere gode gamle mysterier, i tillegg til mange andre gode kupp:

Hele Forsyte – sagaen til 10 kr stykket!
Dr Zhivago av Boris Pasternak – og den må jeg si virker mye lettere tilgjengelig enn de andre russerne jeg har lest.
Drep ikke en sangfugl av Harper Lee – ja da, jeg har den på engelsk også, men den er bare så utrolig god!
Nålen av Ken Follett – «Jeg fikk ikke sove etter at jeg hadde lest den!» Sitat Solfrid – mor og leseentusiast (og snill sponser og medjaktkvinne).
Siste dans for Matilda av Tamara McKinley – takket være entusiastiske omtaler fra Isabella, Mari og Elida.
Under nullpunktet av Bret Easton Ellis – den eneste Ellisboka jeg har likt.
Jeg lovet deg aldri en rosenhage av Hannah Green – schizonfreni, trenger jeg si mer?
Den vesle vampyren av Angela Sommer – Bodenburg
Den onde greven 1 og 2 av Lemony Snicket.
Det hende i Taremareby av Ingebrigt Davik – barndomsminne.
Liselill og Garaffen av Hans Peterson – gammel barnebok/pikebok fra 1961.
En liten drøss med Frøken Detektiv – bøker, men de skal få sitt eget innlegg.

Bruktbutikker er morro, ikke sant?

Nå har jeg akkurat lukket igjen Erebos av Ursula Poznanski. Den har jeg lest i forbindelse med bokbloggturneen, og hva jeg synes om den kan du lese allerede i morgen. Jeg kan gi et lite stikkord; jeg slukte den! Nå skal jeg begynne på en roman som jeg bestilte pronte etter at jeg hadde lest Clementines omtale av den: Mister Pip av Lloyd Jones. Dette er en prisbelønt roman som ble shortlistet til Bookerprisen i 2007, i tillegg så kommer filmatiseringen snart med selveste Hugh Laurie (sukk, sukk) i hovedrollen. Siden det er søndag og tid for Maris fine utfordring Smakebit på søndag, så vil jeg dele noen linjer fra denne boka med dere:

He looked like someone who had seen or known great suffering and hadn’t been able to forget it. His large eyes in his large head stuck out further than anyone else’s – like they wanted to leave the surface of his face. They made you think of someone who can’t get out of the house quickly enough.

s 1

Flere smakebiter finner du hos Mari 🙂

Ønsker alle en strålende høstdag!

Min venninne Nancy.

Fra jeg lærte å lese som fire-åring, så har bøker vært en viktig del av livet mitt (ikke en overraskelse regner jeg med – he he), og en heltinne jeg fikk ganske tidlig, allerede i sjuårsalderen, var Frøken Detektiv eller Nancy Drew.  Jeg var så heldig at jeg fikk bøkene som mamma hadde hatt da hun var liten, og den aller første boka jeg leste var Nancy Drew – ble selvfølgelig uttalt /drevv/ – nr 36: Detektiv Nancy Drew og mysteriet med den gamle deligencen. Jeg husker ikke hva den handlet om, men en ting var sikkert – jeg var hekta! Samlingen ble utvidet over mange år, og til slutt hadde jeg mange av Frøken Detektivbøkene og de fleste av Detektiv Nancy Drew – bøkene som hadde kommet ut på den tiden. NB! Jeg var en retro unge – den moderniserte Nancy Drew bøkene som kom på 80-tallet var ikke interessante, det var de originale historiene som var de jeg samlet på.

Forfatteren bak bøkene var Carolyn Keene, men bak dette navnet skjulte det seg flere forfattere, såkalte Ghostwriters. Nancy Drew var nemlig ideen til forlagsmannen Edward Stratemeyer, og han ansatte barnebokforfatteren Mildred Augustine til å skrive de første bøkene i serien om advokatdatteren som også løser mysterier. Hun rakk å skrive sju bøker om Frøken Detektiv før hun og forlagshuset skilte lag. I en periode var det forfatteren Walther Karig som befant seg bak Carolyn Keene – navnet, men i 1934 var Mildred Augustine tilbake. Hun fortsatte med å skrive mysteriene helt til bok nummer 30; Detektiv Nancy Drew og mysteriet med den sorte maske ble gitt ut i 1953. På 50 – tallet gjennomgikk serien en kraftig oppussing, Nancy gikk fra å være 16 år og relativt rebelsk til å bli en en snill pike på 18. Dette førte også til at de første 34 bøkene ble omskrevet. Forlaget valgte også å skape en myte om at det var datteren til Stratemeyer, Harriet Adams, som var den virkelige Carolyn Keene, og det var faktisk hun som skrev historiene på 60 – og 70 – tallet (med assistanse). På 80 – tallet ble det kjent at Carolyn Keene var to forfattere; Mildred Augustine og Harriet Adams med noen andre innimellom.  (kilde)

Hvorfor har interessen min for Frøken Detektiv blusset opp igjen? Egentlig har den aldri vært borte, men i 2007 skjedde det noe forferdelig. Helt siden jeg flyttet hjemmefra sent på 90 – tallet har jeg lagret de fleste barndomsbøkene mine på loftet til moren min på grunn av mangel på plass. Her sto også Frøken Detektiv/Nancy Drew trygt – til 2007. Da brant huset til mamma…. Alt gikk bra med folk og dyr, og det er det viktigste, men boksamledillen min kommer fra et sted – og det var ikke få sider som ble ødelagt den vårdagen… også Nancy…

Jeg har lenge hatt en ide om at jeg vil ha Nancy tilbake i hyllene mine, og jeg fikk en ekstra inspirasjon da jeg så dette innlegget. Planen er å tråle bruktbutikker og antikvariater – og lete på FINN. Det var der jeg kom over en fin liten haug med Frøken Detektiv bøker, og nå har jeg i allefall fire av dem. Det er en fin start på en ny samling.

Har du noe forhold til Nancy Drew? Jeg tar gjerne i mot tips om hvor jeg kan få tak i flere av disse.

Boktema: Favorittforfatter på F.

Torsdag og nytt boktema fra Anette, og etter fraværet sist uke er jeg endelig med igjen. I dag lurer Anette på hvilken forfatter på F vi liker aller best. Og det viste seg å være vanskeligere enn først antatt… Hurra for Bokelskere, sier jeg bare, uten den siden hadde jeg nok slitt enda mer.

Forfatteren jeg har valgt vet jeg nesten ingen ting om. Det eneste jeg vet er at han er fransk,  at han er født i 1937, at han ikke bare er forfatter men også illustratør, og sist, men ikke minst; fornavnet hans betyr «hestevenn» (Takk, Wikipedia!). Jeg har forresten bare lest en bok av ham, men den er en klassiker for alle (iallefall mange) barn som er oppvokst på 1970 – tallet og tidlig 1980 – tall. Jeg snakker selvfølgelig om «pappaen» til Serafin, Philippe Fix!

Jeg fikk Serafin og hans makeløse mesterverk i Bokklubbens barn da jeg var liten – litt grundigere undersøkelser viser at det mest sannsynlig var i 1982, da boka kom i nytt opplag, og lille Silje var 4 år. Kombinasjonen av rørende og spennende handling og detaljerte og morsomme illustrasjoner sjarmerte meg fra først titt, og dette er en av bildebøkene som har gjort størst inntrykk på meg – ved siden av Ruffen, selvfølgelig! Og det er grunn god nok til at Philippe Fix blir min favoritt på F!

Barnebokkritikk har skrevet et fint sammendrag av dette mesterverket:

Serafin jobber som billettselger i metroen i Paris, men liker dårlig å jobbe under jorda og se alle de triste menneskene på vei til arbeidet dag etter dag. På fritiden er han en begavet oppfinner. Han deler en leilighet i en bygård inne i byen med vennen Plym, en gutt med alt for stor blå og hvitstripet genser, og hamsteren Herkules. Ting går etter hvert slik det må: Serafin mister jobben fordi han forlater billettluka for å hjelpe en sommerfugl ut av undergrunnen. Økologien seirer, men Serafin må betale prisen.

Imidlertid er hellet med duoen; Serafin arver et hus i en park utenfor byen. De to restaurerer drømmehuset, komplett med billettbod kledd i blomster og slyngplaner, en glasskuppel oppe i etasjene og himmelsengen Serafin alltid hadde ønsket seg men ikke hadde plass til å sette opp i bygården. Men drømmen kan selvfølgelig ikke vare. ”The Man” representert ved usympatiske anleggsarbeidere og byråkrater planlegger å bygge nye høyblokker akkurat der Serafin og Plym har restaurert det gamle huset. Etter et sabotasjeforsøk i form av en mekanisk drage, blir de tilslutt tvunget til å barrikadere seg inne i bygningen. Kampen går etter hvert oppover i etasjene og boken ender med at de to heltene bruker tre løsrevne trappetrinn til å bygge seg oppover mot skyene og bort ifra de bleke anleggsarbeiderne og det strenge politiet. Boken ender i et bilde av at de forsvinner oppover mot horisonten og blir mindre og mindre.

Er det flere enn meg som har gode barndomsminner om Serafin og hans makeløse mesterverk?

En hyggelig overraskelse.

I høst skrev jeg en tekst for Tidsskriftet Biblioteket om sorgboka Farvel, Rune av Marit Kaldhol. Dette er en bildebok som er vakkert illustrert med akvareller av Wenche  Øyen, og den gjorde uslettelig inntrykk på meg som 7 – åring. Det var ganske spesielt og veldig fint å lese boka igjen etter så mange år, det var faktisk første gang på 25 år!

I går var jeg i Oslo for å møte Line, som i tillegg til å være en av mine store bloggfavoritter også er redaktøren til Tidsskriftet Biblioteket. Det var like koselig som sist 🙂 Hun hadde med seg en veldig hyggelig overraskelse fra Wenche Øyen – til meg! 

Johannas bilder er både skrevet og illustrert av Wenche Øyen, og den er helt nydelig! Tusen takk, Wenche Øyen, jeg gleder meg veldig til å lese den!

Og så hadde den en liten hilsen til meg!