BOKBLOGGERPRISEN 2013: KORTLISTENE.

Da er endelig dagen her, og vi har den store gleden av å presentere Bokbloggerprisens aller første kortlister. Vi har holdt på hemmeligheten en stund, og det skal bli flott å endelig dele den med dere.

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:
Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:
Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)

Og det er nå moroa starter! Fra 1. februar til og med 31. juli vil det bli arrangert samlesing av bøkene på kortlistene. En bok får sin egen måned slik at vi virkelig får løftet frem både bok og forfatter. Vi i komiteen vil ha ansvaret for hver vår måned og hver vår bok, og disse innleggene vil dere finne på våre egne blogger. Vi håper at så mange som mulig vil delta på samlesingene. Dere som allerede har skrevet om bøkene er selvfølgelig hjertelig velkomne også, det går fint an å re-blogge tidligere innlegg, samt delta på diskusjoner om bøkene.

Samlesingsoversikt:

  • Februar: Lisa Aisato: Fugl – ansvar: Silje Risøy Helgerud (Siljes skriblerier – ja, her).
  • Mars: Agnes Ravatn: Fugletribunalet – ansvar: Lise Grimnes (Knirk)
  • April: Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk – ansvar: Gro Skrøvset (Groskros verden)
  • Mai: Ruth Lillegraven: Urd – ansvar: Line Tidemann (Lines bibliotek)
  • Juni: Siri Pettersen: Odinsbarn – ansvar: Elin Brend Bjørhei (Bokelskerinnen)
  • Juli: Roy Jacobsen: De usynlige – ansvar: Rose- Marie Christensen (Rose- Maries Litteratur – og filmblogg)

Vi gleder oss, og det håper vi at dere gjør også!

Fortløpende informasjon vil bli lagt ut på den offisielle bloggen.

(Apropos; så glad ble Narnia da hun hørte at Fugl var på kortlisten! Hun drepte et sitteunderlag i pur lykke og lot mamman – meg – stå igjen med støvsugingen).

Narniaangriper

puselabb

High – five!

Samleinnlegg 2/2: Agnes Ravatn og Mariann Aaland.

Her kommer innlegg nummer to om de norske 2013 utgivelsene jeg leste i desember. Disse var faktisk de to romanene som fikk lov til å bli med meg til Paris i jula, og de ble begge ganske raskt lest ut på diverse parisiske kafeer.

ravatniparisAgnes Ravatns Fugletribunalet var en roman som jeg lenge var usikker på om jeg skulle lese. Av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at den ikke var for meg, og det til tross for at jeg hadde lest begeistrede anmeldelser hos både Gro og Nora. Tenk, så feil kan man ta! For Fugletribunalet endte faktisk med å bli en av de tre aller beste norske romanene jeg leste i fjor! (Her og her finner du de to andre, sånn i tilfelle ;-)).

I romanen møter vi Allis, et kjent TV – fjes, som etter en skandale velger å stikke av fra alt og får seg jobb som gartner og husholderske hos en mann. Det viser seg at Bagge ikke er den eldre, trengende mannen som hun hadde forestilt seg, men en høy, mørk og staut kar i 40 – årene. Han jobber hjemmefra og trenger noen som kan stelle i hagen og lage måltider mens kona er på reise. Etterhvert som Allis og Bagge blir kjent med hverandre, danner det seg et bånd mellom dem som er både sterkt og skjørt på samme tid.

Fugletribunalet er en roman som satt seg i brystet mitt som en murstein, og jeg vekslet mellom å ha tro på at Allis og Bagge kanskje kunne få til å skape noe fint og å være urolig og redd for hvordan denne historien ville komme til å ende. Jeg fikk tidlig følelsen av at ting ikke var som de skulle være. Både Allis og Bagge skjuler en del ting både for hverandre og for leseren som sakte men sikkert blir avslørt. Spillet mellom de to hovedpersonene stresset meg slik at jeg nesten freaket ut, samtidig som det drev meg videre i romanen. Særlig Bagge fremstår som en svært foruroligende og uforutsigbar karakter, og den som forsterket denne urolige følelsen jeg fikk. Det var akkurat som om den underliggende følelsen av at relasjonen mellom dem var helt feil, at Allis bare burde se å komme seg vekk, hele tiden ble dyttet til side av fine ting. Det gjorde at jeg tok meg i å like Bagge i store deler av romanen, at jeg prøvde å forstå ham, at jeg prøvde å bortforklare enkelte hendelser med at han sikkert ikke mente det slik, selv om jeg innerst inne visste at det som skjedde ikke var noe bra.

Ravatn bygger opp historien på en slik måte at jeg liker ham og drømmer om at dette skal bli en roman med lykkelig utfall, før han plutselig, helt ute av det blå, sier og gjør noe som er helt skrudd og skremmende.

Du.

Han sukka igjen.

Du må vise meg.

Det var kaldt. Huden nuppa seg. Eg såg spørjande opp på han. Han nikka nesten umerkeleg. Eg tok hendene bakpå ryggen og løyste bh – en, slepte han nedpå muren. Augo hans smalna.

Du, kviskra han.

Eg skalv lett. Trekte pusten djupt. Han tok eit steg fram, bøygde seg mot meg. Han lente seg ned til meg. Så la han ansiktet mot mitt, leppene mot øyra mitt. Eg lukka augo, den varme pusten hans mot øyra sendte lyn nedover ryggsøyla.

Hore.

Han reiste seg og snudde seg mot fjorden, mot månen. Så gjekk han sakte opp trappene. s 132.

I tillegg foregår hele handlingen på et begrenset geografisk område; vi befinner oss inne i huset, i hagen og ved sjøen i store deler av romanen. Dette er med på å forsterke den fortettede, intense og klaustrofobiske stemningen.

Det er kanskje rart at en roman som gir meg så mange ubehagelige følelser skal ende opp med å bli en stor favoritt, men jeg tror det nettopp er  dette ubehagelige og foruroligende som gjorde at jeg likte den så godt. Historien og stemningen som kryper opp av sidene klistret seg fast i meg og ble værende i meg lenge. Det samme ble Allis og Bagge, og jeg synes at Agnes Ravatn skildrer møtet mellom disse to menneskene som begge har valgt å trekke seg vekk fra sine tidligere liv på en svært god og innsiktsfull måte.

Og så er den på nynorsk, og det passer så bra – den blir nesten ekstra vakker!

Anbefales selvfølgelig på det aller varmeste.

Flere som har skrevet om Fugletribunalet: Rose – Marie, Karen, Ingalill, MetteBeatheBokmerker 1, Bokmerker 2Skraatak, AnitaLena, Kulturbloggen til Guffen og Leselykke.

Er det forresten flere enn meg som tror at denne kunne blitt en spennende kortfilm ala Naboer?

IMG_20140122_144519 (1)Den siste norske romanen jeg leste i 2013 var Marianne Aaland sin debutroman Det var stille, det snødde. Jeg må innrømme at dette også er en bok jeg sannsynligvis ikke hadde kjøpt – og lest (!) hvis det ikke hadde vært for en medbokblogger. Jeg var nemlig med Elin i bokhandelen i november fordi hun skulle kjøpe nettopp denne, og siden jeg lett lar meg overtale så fikk et eksemplar lov til å bli med meg hjem også. Og selv om leseopplevelsen ikke var like intens som med Fugletribunalet, så er jeg allikevel veldig glad for at jeg leste den.

Det aller første som slo meg etter at jeg hadde lest ferdig boka, var hvor utrolig godt tittelen passer til historien som fortelles. De er begge vare og stillferdige, samtidig som de kiler seg fast i underbevisstheten til leseren – min underbevissthet, i alle fall. Den er litt sånn stillferdig piggete.

Det var stille, det snødde forteller historien om jenta som finner faren sin død etter et selvmord og hvordan hun og omgivelsene takler tiden frem til begravelsen. Jeg opplever at den gir et godt bilde av hvordan det kan være å miste noen du er glad i, jeg setter også stor pris på at Aaland skildrer ulike sorgreaksjoner på en likeverdig måte, og ikke havner i stereotypi – sorg – fella. Jeg – personen sørger ikke på en slik måte som man forventer at man skal sørge når man er ung og finner faren sin død, men jeg opplever at både måten hun sørger på og hvordan hun håndterer følelsene sine er svært troverdige og ekte, samtidig som jeg også tror på de rundt henne som reagerer på en mer forventet måte. Jeg synes det er så fint at Aaland velger å vise ulike måter å håndtere en vanskelig situasjoner på, og at alle måtene blir behandlet med respekt – det er nemlig ikke «feil» å ikke klare og gråte, like lite som det ikke er «feil» å gråte masse. Vi mennesker reagerer ulikt i samme situasjon, og det er slik det er å være menneske. Det får forfatteren veldig godt frem.

Mariann Aaland har et veldig lett og ledig språk, og det gjør at romanen er svært lettlest. Hun tar for seg et vanskelig og alvorlig tema på en var og respektfull måte, samtidig som hun også skriver usentimentalt og nøkternt; kleine situasjoner får være kleine, og det er rom for små varme og morsomme hendelser midt oppe i alt det vonde. Jeg tror dette kan være en bra og forløsende roman å lese for andre i samme situasjon som hovedpersonen.

God debut, anbefales!

Prosjekt leselyst #1: Krim.

image

Nærmere bestemt Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk. Jeg trenger noe som røsker og som jager meg gjennom sidene – og jeg håper dette er en sånn bok. Tittelen er i allefall en av de vakreste krimtitlene jeg kommer på.

Ønsker alle en god mandag, her på Skribleriene skal endelig anmeldelsene av fjorårets siste leste bøker bli postet. Jeeei ;-).

Spørsmål: Har du noen tips for lite leselyst? Og hvilken krimtittel er din favoritt – uavhengig av hvordan du likte boka? 

Samleinnlegg 1/2: Hilde Østby og Frøydis Sollid Simonsen

I desember tok jeg et skikkelig jafs i «Norsk – litteratur – 2013» – bunken min og leste hele 4 norske romaner. Siden jeg har vært bortreist med dårlig internett- tilkobling (Men hallo – Paris!) og tiden før avreise var preget av travel førjulskos med famile (som ikke ønsket å føle seg helt snytt for julehygge med datter og svigersønn), så har jeg dessverre ikke rukket å skrive anmeldelser av noen av bøkene.

Og det er jo litt dumt, for jeg likte dem veldig godt.

Inspirert av Julie så velger jeg derfor – for første gang –  å lage et oppsamlingsinnlegg. Jeg kan ikke love at det blir et innlegg av det kortere slaget. Jeg er, som dere nok vet, glad i å bruke ord, men for å gjøre det litt overkommelig så deler jeg innlegget i to deler. Dette er den første.

Etter at jeg hadde fullført The Luminaries av Eleanor Catton i begynnelsen/midten av desember, følte jeg et visst selvpålagt press på å få lest flere norske 2013 bøker. Jeg hadde allerede flere i hylla, og den jeg plukket frem aller først var Leksikon om Lengsel av Hilde Østby. Denne hadde jeg hørt mye godt om fra Bjørg, og forventningene var nokså høye. Forventninger kan være skumle greier, man kan for eksempel gå på en skikkelig smell. Eller så kan de bli innfridd – og det gjorde de, takk og pris, til gangs i dette tilfellet! Hurra!

leksikonLeksikon om lengsel har en svært original utforming. Den er, som tittelen forteller, skrevet som et leksikon. Leseren blir innledningsvis presentert for Liv Vestby, også kjent som redaksjonen, og hennes prosjekt. Hun skal redigere et encyklopedisk verk som vil bevise at kjærlighet ved første blikk eksisterer. Hun går skikkelig til verks, og for hver bokstav i alfabetet presenterer hun en historie om kjærlighet og lengsel.

Hilde Østby har med Leksikon om lengsel  skrevet noe som i utgangspunktet er en roman, men som samtidig minner meg  mye om en samling små historier og noveller. Vi møter mange ulike personer fra ulike tidsperioder, mange er kjente, andre er mindre kjente. Det er ikke noe i det ytre som binder historiene sammen,  det er heller ikke noe bindinger  mellom karakterene i de forskjellige historiene. På den måten så kan man egentlig lese hver historie separat, og boka som en novellesamling. Men – – den er en roman, og jeg mener at man får mest ut av den ved å lese den som en helhet fordi da får man se Liv Vestby sin historie (rammefortellingen) og de andre i en større sammenheng.

Historiene har alle det samme temaet; kjærlighet ved første blikk og lengselen som kommer etter at man har opplevd det. I Østbys roman er det ingen lykkelige kjærlighetshistorier som skildres. Alle lengter etter noe de en gang har sett eller opplevd. Noen kan faktisk ha fått den de elsker, men allikevel så skjer det noe som gjør at de lengter etter tider som var.

Dette høres muligens ganske mørkt og deprimerende ut, men det er ikke tilfelle. Hilde Østby skriver veldig morsomt og treffende. Hun har et språk som både er edrulig «leksikonaktig» og «blomstrende – romantisk –  lengselsfullt» på samme tid. Og det passer så utrolig bra til romanen! Jeg ble også veldig imponert over alle ideene som Østby setter ut i livet i historiene sine. Hun omskriver historien og forteller de «egentlige» historiene bak kjente kjærlighetsforhold som Romeo og Julie, hun forteller om Venus fra Milo, Dante og Beatrice, Lolita og Humbert og Judasevangeliet. Det er fortellingen om bibliotekaren i Roma som i sin lengten etter en kvinne som tilfeldigvis kom innom biblioteket hans en dag,  fyller bibliotekbøkene med hjelpeløse kjærlighetsdikt, og om kokebokforfatteren Bella Masterson som gifter seg med en mann som verken ønsker å gjøre det slutt med elskerinnen eller slutte å lage uspiselige retter på kjøkkenet og som dermed blir rasende!

Drevet av raseri over mannens prioriteringer ble hennes første anliggende å angripe og sverte all mat mannen hennes foretrakk: «Tomater er ufyselige», skrev hun i kapitlet om grønnsaker. «Lukten av kokt tomat kan få gravide kvinner til å spontanabortere, og ubehandlet er den ubrukelig, den er ikke egnet til annet enn grisefôr», forsikret hun sine 2,4 millioner lesere (for så mange kjøpte boka i løpet av en tredveårsperiode) og sørget dermed effektivt for at mannens eksperimentelle tomatsaus ikke kunne nå et større publikum i England, hvor skepsisen mot tomater lever videre den dag i dag. s 72

Hele romanen er rett og slett en energiinnsprøytning å lese. Den er et oppkomme av kreative ideer, omskrivinger og og fantasi. Jeg opplever at Hilde Østby må ha store kunnskaper om og oversikt over litteratur, historie og filosofi, samtidig som hun har en god dæsj av fantasi. Jeg tok meg for eksempel mange ganger under lesingen i å fundere over hva som var fakta og hva som var fiksjon. Den fikk meg også til å kjenne på mange følelser, og jeg både lo høyt, humret og kjente en klump i halsen mens jeg leste om de ulike personene og deres lengsel etter kjærligheten.

Anbefales!

Den andre romanen jeg kastet meg over etter Leksikon om lengsel var nok en debutant. IMG_20131222_132233Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet består av en samling korte tekster som til sammen forteller historien om en forelskelse, et brudd og den etterfulgte kjærlighetssorgen. Der Hilde Østby sin roman sprudler over av ord og ideer, så er Sollid Simonsens tekster skjært helt ned til beinet. De er minimalistiske og det er mye som må leses «mellom linjene», som må forstås av det som ikke blir sagt. Hver morgen kryper jeg opp av havet er, som Leksikon om lengsel, men allikevel på et helt annet vis, svært originalt skrevet. Forfatteren trekker inn små naturvitenskapelige fakta for å sette ord på jeg – personens følelser:

FORDI DU KYSSA MEG OG SPURTE: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre. s 7

PÅ HVER SIDE AV ØREGANGEN sitter to klumper, de beskytter hulen som fører lyd inn i hjernen, de heter Tragus og Antitragus. Det vokser ofte hår på Tragus, det er vel derfor den har fått navnet – Tragus betyr geit på gresk. Ordet tragedie har samme opprinnelse, geita. Tragoidia betyr geitesang. Det er mange teorier om hva det skal bety, noen mer plausible enn andre. Men det det i hvert fall betyr, er at det sitter to geiter foran øregangen min og beskytter meg, lukker øret og spiser lydene, de lar meg velge ikke å høre tragedien som kommer ut av munnen din, jeg bare nikker og sier ja, ja, jeg er helt enig, det er nok best sånn. s 47.

Disse små faktaene virker ikke påtatt i teksten, men fungerer som et godt og originalt grep. Man skulle kanskje tro at det ville skape en form for distanse mellom meg som leser og teksten, men det er faktisk det motsatte som skjedde for meg. Sollid Simonsen er også utrolig god til å skildre følelser og lengsel, og selv om selve temaet ikke er nyskapende, så opplever jeg at måten historien blir skildret nettopp er det. Denne lille, såre og underfundige romanen traff meg midt i hjertet og jeg kjente meg så igjen i hovedpersonen og det hun opplever:

JEG HAR PRØVD å rette ryggen i det siste, i offentlige transportmidler som t-banen, bussen, jeg har stått med løftet hode og trukket skulderbladene sammen mot midten, som jeg har lært, i grønnsaksavdelingen på Kiwi, i undertøysavdelingen på Lindex. Jeg har prøvd å «ta plass i verden» foran togtabellene på Oslo S. Jeg så en sky som lignet en ryggrad, den hang over Torshov. Jeg lurte på om den var min, i og med at jeg manglet en. s 22

Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen føyer seg inn i rekka av de eksklusive bøkene jeg regner som mine norske favoritter i 2013. Anbefales på det aller, aller varmeste!

Les Linn sin anmeldelse her.

«Alle mennesker er lys,»

hevder Montaigne. Vi reflekterer lys, ellers hadde vi vært usynlige – og rester av lyset fra menneskenes liv på jorda slynges ut i verdensrommet.  Det blir jo ikke borte, det kan jo ikke bli borte: Disse fragmentene av liv, disse små filmsnuttene av hendelser,  bevegelser,  kyss og gråt, den lysbrytningen vi alle sender ut når vi elsker og slår og stryker hånden over et barnekinn, alt vi gjør kan en dag, under de rette omstendigheter,  komme tilbake som lysminner. S 192

IMG_20131218_213746

Dette fine sitatet er hentet fra den fine fine romanen jeg leser nå, Leksikon om lengsel av Hilde Østby.

#2 Siden sist…

… har jeg lest ferdig The Luminaries av Eleanor Catton. Jeg brukte tre uker på den, og jeg satser på å få skrevet en anmeldelse i løpet av uka. Kortversjonen: Jeg likte den godt.
… har jeg sett TV – seriene Defiance (sesong 1), Broen (sesong 2) og Bones (sesong 8). Den første er en sci-fi som minnet meg om Firefly, mens de andre er, som dere helt sikkert vet, krim. Gode serier, og jeg gleder meg til fortsettelsene. Er det flere enn meg som har lagt merke til at Saga og Bones har en del fellestrekk?
… har jeg startet så smått å se Buffy igjen ♥.
… har jeg begynt å forberede neste års lesemål og bøker som Foundation av Isaac Asimov, Shikasta og The marriages between zones three, four and five – begge av nylig avdøde Doris Lessing – er godt plassert i hylla. (Er det noen som gjetter hva slags lesemål disse går innunder? ).
… har jeg latt meg forføre av et interessant konsept og gått til innkjøp av S av J.J.Abrams og Doug Dorst.

image

image

image

… har jeg begynt på Leksikon om lengsel av Hilde Østby – forløpig har jeg både ledd høyt, fnist stille for meg selv og fått klump i halsen.

Hva har du gjort siden sist?

Forberedelser til Bokbloggprisen 2013 – en liten oppdatering.

Siden vi nå er inne i årets siste måned og vi nærmer oss tiden for nominering av bøker til Bokbloggprisen 2013, tenkte jeg at det var greit å gjøre opp status så langt. Sist oppsummering lå jeg på stakkarslige fire norske 2013 romaner, så jeg trang virkelig å ta meg selv i nakken og øke fokuset på nye, norske bøker. Og de siste månedene har jeg lest fire bøker til, og jeg er oppe i 8 2013 bøker. Ikke helt å rope hurra for, men samtidig en formidabel økning. Bøkene jeg har lest er:

I kategorien skjønnlitteratur:

I kategorien  åpen klasse:

Det er særlig en av disse som utpeker seg til en soleklar nominering, men hvilken det er vil jeg ikke avsløre.

Ellers så innser jeg nå at både biografilesesirkelen og Veronica Roth bør få ligge litt, slik at jeg får lest flere av de norske bøkene jeg har liggende. For jeg er helt sikker på at det blant dem er noen perler som fortjener nominasjon, og da er det så fryktelig kjipt hvis jeg ikke rekker å lese dem før nyttår.

norskebøker2013

Jeg har blant annet disse:

  • Urd av Ruth Lillegraven (dikt)
  • Skårgangar av Sivert N. Nesbø (roman)
  • Det var stille, det snødde av Mariann Aaland (roman)
  • Leksikon om lengsel av Hilde Østby (roman)
  • En ung manns bekjennelser om kjærlighet av Frode Saugestad (roman)
  • Smertens Aveny av Roar Sørensen (krim)
  • Det blir pinlig uansett av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland (ungdomsroman)
  • Hulder av Tonje Tornes (ungdomsroman)
  • Norske nazister på flukt av Anne Kristin Furuseth (sakprosa)
  • Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (roman)
  • Rydde ut av Helene Uri (roman)
  • Furuset av Linn Strømsborg (roman)
  • Og en liten drøss med bøker jeg har glemt å avbestille fra bokklubben: Lier Horst, Michelet, Saabye Christensen, Wassmo osv.

Jeg tror jeg kommer til å prioritere de med fet skrift, men målet er å få lest så mange som mulig.

Line, Silje. ElinArtemisia, Tine, Beathe og Mari har også skrevet en oppsummering av det de har lest i forbindelse med prisen.

Hvordan ligger du an? Har du funnet noen favoritter som du vil nominere?