11.desember: lesestatistikk.

Plutselig ble det en liten pause, men 9 innlegg på 11 dager er jo ikke så verst?

Og siden jeg begynte med tall, så fortsetter jeg med en liten statistikk for året så langt:

–   54/50 bøker lest
– 10,3/20 klassikere
– 7/15 1001 – bøker
– 8,3/12 fra klassikerutfordringen
– 7/9 fra bokhyllelesingen (alle med unntak av russerne)
– 2 gjenlesinger

Antall bøker lest er – og kommer nok til å forbli (vi må jo være realistiske) – det eneste målet jeg faktisk kommer til å nå. Men jeg kjenner at jeg også er fornøyd med hva jeg har lest i forbindelse med Bokhyllelesingen – så langt har jeg lest 7 av 9, og jeg holder på med den åttende. Det er godkjent. 

Det at jeg bare har kommet halveis med 1001 – og klassiker målene synes jeg mindre om, men det er hva det er. Kanskje klarer jeg å dytte inn noen flere de siste ukene? #evigoptimist

Hvordan ligger du an?

#JuneTopicAThon – en liten oppdatering.

Husker dere at jeg forrige søndag proklamerte at jeg skulle delta i et lesemaraton? Selv om jeg absolutt ikke har noe som helst talent for å følge en streng leseplan? Selv om jeg normalt leser en roman pr uke – maks?

Det demrer,  eller?

Her kommer oppsummering:
*trommevirvel*

Av de to og en halve boka jeg hadde planer om å lese, så leste jeg rundt en kvart. Altså; jeg leste videre i The Magicians av Lev Grossman. Og jeg er fremdeles like betatt, dette er en virkelig interessant og velskrevet bok! Kvalitetsmessig har jeg med andre ord hatt en svært god uke! Og hadde det vært en hvilken som helst annen uke, ja, da hadde jeg vært ganske fornøyd!

Men –
det er jo det med lesemaraton da, at det kvantitative også skal være i fokus. Det er meningen at du faktisk skal lese litt mer enn det du vanligvis leser. Du skal vie mer tid til bøkene og kanskje være litt mer systematisk. Og der har jeg ikke vært i uka som har gått. Kanskje fordi jeg var litt ekstra travel, kanskje fordi jeg egentlig ikke er en stressleser? Jeg er ikke helt sikker. Det jeg er sikker på er at jeg liker litt hårete mål og at jeg skal prøve å maratone flere ganger i løpet av sommeren.

Mest sannsynlig sittende på en kafé i Paris.

Deltok du på lesemaratonet og eventuelt  hvordan gikk det?
Har du deltatt på andre slike arrangementer?

#4/2015: oppsummering mars og leseplaner april.

April! Påske! Vår! Jeeeei!

Snøen smelter, tjukke vintersko og jakker skiftes ut med lettere varianter, hestehoven titter igjen opp etter det vanlige – men akk så overraskende – mars-uværet og sola skinner før du står opp på morgenen og den varmer når du vender ansiktet opp mot den. Finnes det noe bedre?

Ikke i min verden; alt blir lettere og deiligere når de mørke, korte dagene sakte men sikkert blir byttet ut med de lyse og lange. Jeg elsker våren!

Og – siden den noe vinglete vårmåneden mars har sagt farvel og vi har ønsket den noe mer stabile (??) april velkommen – er det på tide med en oppsummering og presentasjon av nye leseplaner.

I mars var planen lese bøkene på bildet over, og jeg klarte å fullføre to av tre (selv om de ti siste sidene ble lest i går, 1. april, teller jeg den med i marsstatistikken). For noen er det kanskje et dårlig resultat, men jeg er fornøyd med at jeg stort sett holdt meg til de bøkene jeg hadde plukket ut. Første bok ut var 1001 – romanen og «klassiker på over 500 sider» – boka The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Med sine ca 1300 sider brukte jeg store deler av måneden på den – uten å bli ferdig, vel og merke, men jeg likte det jeg rakk. Det er så deilig å lese en skikkelig episk murstein med godt driv, skurker og helter og jeg vet ikke hva. Den blir selvfølgelig med meg videre.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte legge Greven litt fra meg for å rekke og bli ferdig med månedens samlesingsroman; Finne ly av Aina Basso. Hva jeg synes om den kan du lese mer om her, kortversjonen er at jeg begynner å få et alvorlig problem når det gjelder stemmegivingen til Bokbloggerprisen 2014. Den andre boka jeg fullførte var Angela Carter sin novellesamling The Bloody Chamber, som jeg leste i forbindelse med runde tre i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing 2015. En egen tekst kommer innen søndag.

Statistikken blir følgende:

• 11,3/50 bøker lest.
• 5,3/20 klassikere
• 2,3/15 1001 – bøker
• 2,3/12 fra klassikerutfordringen (3,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
• 3/9 fra bokhyllelesingen (full deltakelse!)
• 1 gjenlesing
• 9,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
• 2 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 2 i år!)

Planen videre!

Månedens samlesingsbok må selvfølgelig leses. Denne gangen er det den første boka som er nominert i Åpen klasse: De som ikke finnes av Simon Stranger. I tillegg skal jeg selvfølgelig lese videre i The Count of Monte Cristo. Med tanke på lesehastigheten min de siste månedene burde jeg kanskje ha satt en strek der, konsentrert meg kun om disse to bøkene. Men, nei da! I april skal det leses!

Etter å ha lest Kultursnobb sin fabelaktige anmeldelse av Lena Dunhams Not that kind of girl, bestemte jeg meg for å lese den pronte. Så sagt, så gjort – jeg begynte på den i går og er allerede godt i gang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg er også – etter litt for mye innblandinger i et kommentarfelt som omhandlet en lesesirkel jeg i utgangspunktet ikke er med i for tiden – tvangsinnmeldt i nettopp denne lesesirkelen. Ingalill er streng og godtar ikke noe fjas om Northug  – men er det egentlig noen annen måte å håndtere den mannen på, undrer jeg? Uansett; temaet er forbrytelse og straff, og i den forbindelse skal jeg lese Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham. Boka handler om to jenter som sammen planlegger å drepe den ene jentas mor – og fullfører det – og rettsaken som følger. Dersom dette høres kjent ut selv om du ikke har hørt om boka, så kanskje du har sett Peter Jacksons film Heavenly Creatures med Kate Winslet, som også er basert på disse hendelsene? Hvis ikke, så anbefales den.

Jeg må også ha mer fokus på klassikerne og 1001 – romanene, og siden jeg allerede nå kjenner at Paris lokker, passer det godt med Emile Zola sin mørke, men korte, roman Therese Raquin. 1001 – bok + «klassiker med et navn i tittelen» = dobbelt kryss!

Pjuh!

Ja, og så må jeg ikke glemme at jeg øver  meg på å lytte til lydbøker – Odysseen av Homer var en suksess, men siden jeg med den hadde både bok og lyd så teller det kanskje ikke? Jeg anser meg uansett som en novise, og da Ingalill anbefalte The girl on the Train av Paula Hawkins som et kjekt sted å begynne, så gikk jeg for den. Jeg hører litt nå og da, gjerne før jeg legger meg og når jeg går tur – det funker. Det er dessuten mye tryggere å ha en bok i øret enn en bok i handa når man går tur – gammelt jungelord.

Hvordan ligger du an med lesemålene dine? Var mars en god måned? Hvilken bok likte du best? Og tilslutt; hva skal du lese i april og har du lest noen av mine utvalgte?

God påske fra bokpusen Narnia og meg!

Bokhyllelesing #2: Odysseen av Homer.

Har dere hørt om bokbloggeren som meldte seg på en leseutfordring, pliktoppfyllende leste boken hun hadde valgt og publiserte et innlegg i god tid før fristen gikk ut?
Ja?
Det har jeg også – og i forbindelse med Hedda sin Bokhyllelesing #2: Lese et drama fra antikken, var det flere som var flinke og rakk tidsfristen.
Jeg – som dere skjønner – var ikke blant dem denne gangen. Ikke for det, jeg leste faktisk en god del av Odysseen i uke 8. Ja, jeg skrev til og med  noen innlegg om det (her og her). Men så møtte jeg Amanda Palmer, reiste til Paris  – der det føles mye mer naturlig å sitte på en kafe og lese i en fysisk bok enn å lytte til en lydbok. Og – ja –

Det er strengt tatt ingen unnskyldning. Vi befinner oss nå i uke 11, det episke diktet ble lest/lyttet ferdig i slutten av uke 9. Jeg har bare vært travel og lat. I den rekkefølgen – når jeg først har hatt tid, så har jeg altså vært lat.

(Jeg må forresten advare om at denne teksten kan være litt springende, Odysseen er et vanskelig verk å skrive om.)

Så hva er egentlig Odysseen?

Det er ikke, selv om temaet i Bokhyllelesingen var det, et drama fra antikken. I stedet er det et av Homers to store heltedikt. Det første er Illiaden som tar for seg slaget ved Troja, mens Odysseen er det andre som forteller historien om Odyssevs og hans lange kamp for å komme hjem til sin kjære Penelopeia og sønnen Telemakos. Diktet antas å være utgitt i år 720 f.Kr og anses som et av hovedverkene i den vestlige kanon. Det består av 24 sanger og er skrevet i en verseform som kalles daktylisk heksameter. (Takk, Wikipedia!)

En humpete start!

Den norske utgaven som jeg ga meg i kast med først er gjendiktet i overnevnte verseform av P. Østbye (Fun fact: Han benevnes med tittelen «rektor», og som skolemenneske selv – i samme kommune som han jobbet i, synes jeg det er hyggelig at dette blir vektlagt. Akk ja, slik var det i 1922).  Uten å ha noe forkunnskaper om denne formen, så opplevde jeg at den var svært vanskelig tilgjengelig. Språket var arkaisk og jeg syntes det var vrient å få tak i selve essensen, det episke i heltehistorien. Det lyriske overskygget det episke:

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,                                                                                                                                  da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.

s 5

Dette er ingen kritikk av oversettelsen, som blir sett på som en filologisk bragd. Det sier nok mye mer om min erfaring og kunnskaper om episke heltedikt fra antikken spesielt  og ulike verseformer generelt. Men – etter å ha lyttet meg igjennom teksten, så oppleves ikke den skrevne teksten som så uoverkommelig lenger heller.

Gammel bok på hånden, ny bok på øret…..

Selve ideen bak lesesirkelen Bokhyllelesing er jo at vi skal tørke støv av gamle, uleste bøker fra hyllene våre – og på dette punktet må jeg innrømme at jeg – etter å ha jobbet meg langsomt gjennom noen få sider på et par dager – jukset litt og lastet ned Odysseen som lydbok…. Oversatt av W.H.D. Rouse og fortalt av Anthony Heald, fikk jeg en helt annen opplevelse av verket. Jeg vet ikke om dette stemmer, men både denne oversettelsen og andre engelske utgaver jeg har snust på er mer prosa, enn lyrisk, i formen. Kanskje det også kan ha gjort at lesingen/lyttingen opplevdes mer tilgjengelig for min del?

Selve historien:

Som nevnt, Odysseen av Homer, handler om Odyssevs, som etter å  ha kjempet i slaget ved Troja, skal føre skip og mannskap hjem til kjente og kjære i Ithaka. Reisen går ikke som planlagt, og de møter mange hindre og utfordringer. Da diktet begynner har han mistet skipet sitt, mannskapet er døde og han er holdt fange av den vakre og forføriske nymfen Kalypso. Hjemme i Ithaka har kona Penelopeia utfordringer med å holde alle frierne, som har kommet i den tro at Odyssevs er død, unna, mens sønnen Talamakos er bekymret for at disse vil spise dem fra gård og grunn. Gudene samles for å finne en løsning på situasjonen, og med Athene i spissen klekker de ut en plan for å redde Odyssevs og gjenforene familien.

Historien er ikke lineær, og vi blir først kjent med de ulike hendelsene i etterkant av slaget og frem til fangenskapet, da Odyssevs kommer seg unna Kalypso og ender opp hos faiakernes konge Alkinoos.  Parallelt følger vi Talamakos og hans ferd for å finne faren. Dette er et grep som gjør diktet mer interessant og spennende å lese/lytte til.

Gudenes inngripen:

Jeg er fascinert av gudenes rolle i menneskenes liv i den greske mytologien, og i Odysseen er det mye guddommelig inngripen. Det er gudene som iscenesetter alt som skjer; menneskene er på et vis spillebrikker som gudene flytter rundt på det store spillebrettet som kalles verden. Mest tydelig er det i begynnelsen der alle gudene – med unntak av Poseidon, som bærer nag over Odyssevs, – er samlet på Olympen for å finne en løsning på situasjonen. Athene tar på seg  ulike menneskehammer og manipulerer de rundt seg slik at alt til slutt ender slik hun og de andre gudene ønsker at det skal ende.

Men gudene er ikke bare hyggelige spillmestere, dersom menneskene ikke følger retningslinjene og forventingene, straffes de hardt. Et eksempel på gudenes vrede og menneskenes dumskap  finner vi i den tolvte sangen der mannskapet spiser Helios, solgudens, buskap etter å ha fått streng beskjed om at de bør holde seg langt unna øya hvor disse dyrene beiter:

….. «Zevs, vår mektige far, og I salige guder tilhope.                                                                                                                                             La nu de svenner som følger Laertes’ ætling Odyssevs                                                                                                                                         bøte, fordi de i frekkhet har drept de okser som alltid                                                                                                                                         var meg en fryd, når jeg steg på den stjerneglitrende himmel,                                                                                                                           og når jeg dalte på ny med min vogn fra himlen mot jorden.

…..

«Snart skal jeg splintre det ilende skip i stumper og stykker                                                                                                                                 ute på vinfarvet hav med det flammende lyn fra min høyre.»

s 185 – 186

Denne hendelsen blir det også referert til i sang en når gudene samles:

Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville;                                                                                                                                         ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudeløse frekkhet,                                                                                                                       så som de slaktet og åt den strålende himmelguds okser,                                                                                                                       solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.

s 5

Nei, man skulle ikke komme her og tro at man kunne overstyre gudene med unnskyldninger og et ekstra tempel!

Konklusjon:

Jeg må være ærlig å si at jeg ikke koste meg med Odysseen, til det var det for mye jobb. Samtidig så må jeg ikke nødvendigvis «kose meg» med en bok for å sette pris på den. Nå er det gått to uker siden jeg fullførte den, og mens jeg har sittet her og skrevet, så ser jeg jo at jeg har fått mye mer ut av den enn jeg trodde da jeg hadde hørt siste setning. Det er tilfredsstillende!

Så ja, jeg er glad for at jeg leste Odysseen av Homer, og til tross for at det var en jobb, så ville jeg ikke vært opplevelsen foruten.

Hva skal jeg lese i 2015?

Det er årets siste dag og med det er det på tide å offentliggjøre neste års lesemål. Jeg har både lært og ikke lært av målene for 2014; for eksempel har jeg lært at jeg kanskje må være enda mer konkret i målutformingen, men jeg ikke har lært å bli mindre ambisiøs! Men altså, mer om dette årets seire og tap i et senere innlegg, for nå skal blikket være rettet fremover, mot deilige vinterdager der jeg sitter foran peisen med en bok og ikke You Tube – videoer på mobilen, mot ettermiddager da jeg frisk og opplagt etter en lang arbeidsdag skriver ned noen velvalgte, smarte og gjennomtenkte ord om boka jeg nettopp er blitt ferdig med og poster det på bloggen kun timer etter at boka er fullført, mot kvelder der jeg krøller meg opp i sofaen og mannens armkrok med en bok og ikke ukas utvalgte serie på Netflix, mot dager da jeg finner en bok i hylla og ikke ukontrollert klikker inn nye bokkjøp på nettet. Ja, mot bedre lese- og bloggtider – rett og slett.

Jeg sa at jeg ikke hadde blitt mindre ambisiøs, gjorde jeg ikke!?

Noe av det jeg har savnet i år, i tillegg til lese – og skrivegleden, er å dykke ned i klassikere og bøker jeg allerede har lest, samt mer struktur. Jeg har rett og slett endt opp med å være alt for lite strukturert i lesingen min og har i stedet prøvd å få med meg litt av alt (eventuelt mye av ingenting). Det er ikke det at jeg har lest mye som ikke er bra, nei, jeg har oppdaget mange nye favoritter og blitt kjent med for meg nye forfatterskap. Dette er noe jeg ønsker å videreføre i 2015, men samtidig så må jeg ha litt orden og forutsigbarhet. Derfor vil jeg, etter flere år uten, gjeninnføre månedlige leseplaner her på Skribleriene. I alle fall nå i starten – dersom det er drepen på leselysta, så kuttes det ut uten noe mer snikk snakk.  En annen ting som jeg skal begynne med er å ha en liste over hvilke bøker jeg skal lese innenfor de ulike målene – mer om det om litt. Jeg ønsker fremdeles å blogge om alle bøkene jeg leser, men ser for meg at det kanskje blir ulike typer innlegg avhengig av tema og sjanger – noen ganger kan det være interessant å skrive en anmeldelse av en bok, andre ganger passer det bedre å sammenligne to eller flere bøker av samme forfatter  eller innenfor et tema eller skrive et samleinnlegg. Variasjon i teksttyper, med andre ord.

I år skal jeg delta på to store utfordringer. Den ene er Back to the Classics 2015, som jeg ble inspirert til å delta på av Elida. Her er målet å lese tolv klassikere innenfor ulike temaer. Enn så lenge har jeg funnet elleve klassikere, men den tolvte kommer nok på plass etter hvert. Temaene – og bøkene jeg har valgt ut – er som følgende:

1. 1800 – tallet: North and South av Elisabeth Gaskell
2. 1900 – tallet: The Bell Jar av Sylvia Plath
3. Kvinnelig forfatter: Alberte og Jakob av Cora Sandel
4. Oversatt klassiker: Forbrytelse og straff av Fjodor Dstojevskij
5. Lang klassiker: The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas
6. Novella: Sjakknovelle av Stefan Zweig
7. Klassiker med en persons navn i tittelen: Therese Raquin av Emile Zola/The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde
8. Satire: Catch – 22 av Joseph Heller
9. Glemt klassiker: The Diary of a Provincial Lady av E.M. Delafield
10. Non – fiction: A moveable feast av Ernest Hemingway
11. Barnebok: Emily of New Moon av L.M. Montgomery
12. Skuespill: ….. (kommer senere)

Den andre utfordringen er Bjørg og Hedda sin Bokhyllelesing. Målet med denne utfordringen er å lese bøker som man allerede har og som det kanskje er på tide å lese – etter gitte temaer, selvfølgelig:

1. Grønt omslag: The Diary of a Provincial Lady av E.M. Delafield
2. Skuespill fra antikken: Der har jeg ingen uleste, men dersom det er lov med et episk dikt fra antikken blir det Odysseen av Homer.
3. Europeisk dikt – eller novellesamling: The Bloody Chamber av Angela Carter (noveller)
4. Skrevet på russisk: Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskji
5. Barndom: A tree grows in Brooklyn av Betty Smith
6. Bok fra 1990 – tallet: Alias Grace av Margaret Atwood (1001)
7. Skrevet på fransk: A novel bookstore av Laurence Cossè
8. 1800 – tallet: The Woman in White av Wilkie Collins
9. Nobelprisvinner: Jenny av Sigrid Undset

Dersom alt går etter planen vil jeg med disse to utfordringene lese 17 klassikere og 11 1001 – bøker  – jeg runder av oppover og setter som mål at jeg i løpet av 2015 skal lese 20 klassikere og 15 1001 – bøker. Ambisjoner, ikke sant.

Ellers har jeg lyst til å ha ekstra fokus på oppvekst – og dannelsesromaner; der vil jeg både lese bøker jeg allerede har lest – før jeg begynte å blogge og bøker jeg har hatt stående i hyllene en stund. Det med gjenlesing er noe jeg har tenkt på en stund og noe som jeg i perioder har hatt et sug etter men ikke helt tillatt meg. Det er vel slik det gjerne blir når man har mange uleste bøker i hyllene, samtidig så er det noe fint og kjært med det å besøke en gammel favoritt igjen, det å gjenoppleve stemningen og følelsen du fikk da du leste den for første gang og det å oppdage nye sider ved teksten. 2015 er det året da jeg skal gi meg selv lov til å igjen synke ned i blant annet Little Women av Louisa May Alcott, Anne of Green Gables av L.M. Montgomery og bøkene til Torborg Nedreaas. Fordi jeg vil og fordi jeg kan.

Og til slutt; ja, jeg skal lese norsk! Men det skal få vente til bokhøsten og etter nøye vurdering av titler. Jeg skal selvfølgelig også delta i samlesingen av alle bøkene som havner på kortlista til Bokbloggprisen 2014, samt kose meg videre med Siri Hustvedt og Anita Brookner!

Sammendrag i stikkordsform: klassikere, 1001 – romaner, gjenlesing, bokhyllelesing, nye norske romaner, samlesing, varierte tekster, 50 bøker!

Puh!

Hvilke planer har du?

 

Hustvedt – prosjektet: Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl.

Da har jeg fullført de to første bøkene i mitt Siri Hustvedt – prosjekt;  Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl. Jeg har tidligere postet et innlegg  med et VENN – diagram,  der jeg har forsøkt å visualisere likheter og ulikheter mellom de to romanene. I dette innlegget vil jeg gå nærmere inn i begge bøkene. Det vil ikke bli en vanlig anmeldelse,  men heller en tekst der jeg ser på ulike punkter knyttet til romanene, blant annet temaer og min opplevelse av dem.

Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl er de to første romanene til Siri Hustvedt,  utgitt henholdsvis i 1992 og 1996.

I Med bind for øynene møter vi den unge studenten Iris Vegan. Det er en samling av fire historier fortalt i ukronologisk rekkefølge, der Iris møter personer som gjør inntrykk på henne,  som pusher grensene hennes og som utfordrer hennes opplevelse av seg selv, hennes identitet:

– Mr M: en mystisk mann som ansetter henne for at hun skal beskrive, levendegjøre gjenstandene til en død kvinne.  Denne delen er merkelig, ubehagelig og intim lesing. Det er vanskelig,  både for Iris og meg som leser, å forstå hans motiver. Da han til slutt ber henne om å gi ham en personlig gjenstand oppleves det som om han på den måten ber henne gi ham en del av seg selv.
– Fotografen George: en kompis av Iris sin daværende kjæreste.  Han er en kikker, en som sniker seg innpå folk og tar bilder av dem i ulike situasjoner.  Han tar et bilde av Iris som blir en suksess, men som hun selv blir skremt av. Under fotograferingen slipper hun seg løs, føler seg fri, men resultatet blir et bilde hun ikke kjenner seg igjen i, det blir for nært og for ulikt måten hun opplever seg selv på.
– Mrs O: en gammel, dement kvinne som Iris deler rom med under et sykehusopphold.  Hun utfordrer særlig Iris sine fysiske grenser ved å legge seg i sengen med henne og kysse henne.

Disse tre personene gjør, som nevnt,  noe med Iris, både på det psykiske og det fysiske plan. Deres handlinger gjør at hun på et vis mister en del av seg selv i situasjonene.

Romanens hoveddel, slik jeg tolker det, er den siste historien som tar for seg Iris sitt forhold til den eldre, gifte professoren; Rose. Denne historien er delt inn i to, en del som foregår før de tre andre historiene og en del som foregår i etterkant, noe som igjen knytter alle episodene sammen til en helhet. I den første delen av historien om Iris og Rose arbeider de sammen om å oversette en tysk kortroman om den sadistiske guttungen Klaus (digresjon: minner meg veldig om Johan Borgens Lillelord). Karakteren Klaus påvirker Iris veldig i denne prosessen,  hun gjør hans historie til sin egen. Hun blir Klaus; kler seg i en herredress, går ute om natten og oppsøker lugubre steder. Som ham tør hun å gjøre ting som hun ikke våger å gjøre som seg selv. Den fiktive Klaus og den ekte Iris går i hverandre. Det å være ham, være en annen, er nesten skildret som en rus, noe hun blir avhengig av.

Den andre delen forteller videre om forholdet mellom professor Rose og Iris og deres tiltrekning av hverandre. Jeg opplever at kjemien mellom dem hele tiden har en mørk, erotisk undertone, men det er ikke før i romanens siste del at de faktisk innleder et seksuelt forhold.  Også i dette forholdet står identitet i fokus. Rose og Iris leker med roller, ingen av dem er seg selv, i stedet tar de på seg masker og blir noen andre. Når de til slutt blottstiller seg selv så er kjemien borte.

Jeg opplever Med bind for øynene som en mørk roman, den er suggerende, intens og egentlig ganske ubehagelig å lese. Den føles svært personlig, og jeg tok meg i å se for meg en ung Siri Hustvedt under lesingen. Beskrivelsene av Iris, det faktum at Iris er Siri baklengs og at Vegan også er moren til Hustvedt sitt navn forsterket denne følelsen, uten at det egentlig har noe å si for selve leseopplevelsen. Den var svært sterk uavhengig av om det er et snev av virkelighet eller ikke i romanen.

Et annet element som var med på å skape denne intense og mørke leseopplevelsen er fortellerstilen. Romanen er skrevet i 1.person, der det er Iris som er fortelleren, men jeg synes det er veldig tydelig at Iris ser tilbake på disse opplevelsene. Episodene som den mer uerfarne Iris opplever skildres gjennom et mer modent, mer erfarent blikk.  Dette skaper en distanse mellom språket – hvordan den modne Iris formulerer seg – og den unge Iris sine opplevelser, som jeg synes fungerer veldig godt. Jeg tror nesten romanen kunne blitt for ubehagelig nær uten denne avstanden mellom hendelsene og fortelleren.

Med bind for øynene er, for meg, en roman om modning, en beretning om veien mot å finne seg selv og bli voksen. Jeg synes den gir et godt og sannferdig bilde av hvordan det er å være ung, å skape sin egen identitet og få den utfordret både av andre og seg selv. Hustvedt har skrevet en tankevekkende roman som skaper refleksjon hos meg som leser; Hva er identitet? Vil måten andre ser og opplever meg gjøre noe med hvordan jeg opplever meg selv? Er identitet knyttet til selvet eller til andres opplevelser?

En roman som røsker og sitter i kroppen lenge.

The Enchantment of Lily Dahl er en annen type roman, selv om den også har flere av de samme temaene, blant annet identitet, hvordan man oppleves av andre og kunst. I motsetning til Med bind for øynene har den en kronologisk handling. Vi følger Lily Dahl og hennes hverdag som servitrise og aspirerende skuespiller i Minnesota.

Jeg synes at denne romanen er mer utadvendt, vi blir introdusert for mange karakterer og får et godt bilde av hvordan småbylivet på den amerikanske landsbygda kan være. I Med bind for øynene viser Hustvedt at hun mestrer til gangs å gå dypt inn i enkeltmenneskets psyke, i The Enchantment of Lily Dahl viser hun at hun også er urolig god til å gå bredt ut og beskrive et lite samfunn. Selv om hun fokuserer på hovedpersonen Lily og hennes nærmeste relasjoner, så er også bikarakterene, for eksempel gjestene på kafeen, levende og flerdimensjonalt skildret. Hun får frem alle særhetene og snålhetene hos byens originale på en ærlig, men også kjærlig, måte. Selve byen er også beskrevet på en slik måte at den nesten fremstår som innhyllet i en mystisk og gåtefull tåke. Den minner meg om Twin Peaks!

Lily Dahl selv er en tøff og modig heltinne,  og i motsetning til Iris er hun mer proaktiv, hun får ting til å skje – selv om også hun havner i situasjoner der hennes opplevelse av seg selv blir utfordret.  Hun er mer utadvendt, og jeg opplever at dette påvirker stemningen i hele romanen, den har en større letthet over seg, til tross for at den også er ganske mørk og mystisk. Synsvinkelen er 3.person, og selv om vi får vite Lilys tanker og følelser,  så fikk jeg ikke den samme intense, altoppslukende leseopplevelsen som jeg opplevde med Iris. Det synes jeg forøvrig ikke gjorde noe. The Enchantment of Lily Dahl er, som nevnt, en helt annen type roman en Hustvedts debutroman – til tross for likheter – og det synes jeg er forfriskende og bra. Den er svært godt skrevet, har et interessant og snålt persongalleri og en spennende historie. Den er mer handlingsdrevet enn historien om Iris, samtidig som den også fokuserer på karakterutvikling, og jeg tror kanskje den er mer tilgjengelig?

God bok!

Jeg ser frem til min neste bok i Hustvedt – prosjektet mitt; What I loved. Hustvedt er bra!

Hva skal jeg lese i 2014?

Det er under en uke igjen til vi går fra 2013 til 2014, og dermed er det tid for å presentere neste års lesemål her i Skribleriene. Det virker kanskje rart å fortelle om nye lesemål før jeg har evaluert de gamle, men siden jeg har planer om å få lest en del i resten av romjula kommer den evalueringen tidlig på nyåret. Dataene må jo være så nøyaktige som mulig, ikke sant?

Jeg har fundert på lesemålene mine en stund nå. Jeg har sett på målene for dette året, og funnet ut hvilke som har fungert og hvilke som har vært – ja, enorme  fiaskoer. Ut fra dette har jeg valgt ut noen som jeg vil videreføre i en eller annen form og noen som jeg ikke ønsker å dra med meg videre. Jeg har også ønsket å være så konkret som mulig samtidig som jeg for eksempel ikke ønsker å binde meg for mye opp til enkelte navngitte forfattere. Jeg opplever at det å ha konkrete, håndfaste mål motiverer meg så lenge jeg også har valgmuligheter. Dette hører kanskje litt selvmotsigende ut, men det jeg mener er at jeg skal prøve å være konkret i forhold til sjangere, men ikke til bestemte forfattere – slik jeg har vært i år, og som jeg har bommet stygt på. Det vil allikevel forekomme noen unntak fra dette.

Et annet tema som har vært viktig når jeg har kommet frem til de nye målene er at jeg ønsker å utfordre meg selv i enda større grad. Jeg synes jeg fikk gjort det en del i 2013, og det har gitt mersmak. Jeg ønsker blant annet å dykke ned i noen romaner som er anerkjente og «vanskelige», og som fort vekk kan ta en hel måned med mer å fullføre. Jeg har for eksempel planer om å lese Ulysses av James Joyce, og siden jeg egentlig er ganske redd for denne romanen, så har jeg tenkt å dele den opp i et visst antall sider pr uke. På slutten av hver uke skriver jeg et oppsummeringsinnlegg om teksten  og leseopplevelsen. Jeg har ennå ikke bestemt meg for hvilken måned som blir Ulysses – måneden min, men dersom det er flere som har lyst til å bli med så er det bare å si i fra. Kanskje vi kan oppmuntre og heie på hverandre? Og få til litt diskusjon rundt romanen? En annen måte jeg vil utfordre meg selv på er i forhold til sjangere. Jeg kommer til å fortsette med Silje goes Classic og Dokufeber, men jeg vil også lese mer sci – fi, rett og slett gjøre Silje goes Sci – fi. Dette temaet kan gå fint med klassiker – målet og 1001 – målet (som selvfølgelig fortsetter).

Jeg vil også delta videre på Clementines Booker – readalong, samt lesingen av bøkene av bøkene på Bokbloggprisens shortlist. I tillegg skal jeg prøve å lese norske 2014 – bøker jevnt utover, i stedet for å nilese i desember – slik jeg gjør nå. Jeg håper på å få lest flere nye, norske barne – og ungdomsbøker neste år, og kanskje ha mer fokus på bildebøker – for det er både spennende og gøy. Og helt til slutt; jeg skal prøve å få lest flere av bøkene som allerede står i hyllene mine og blir derfor med på Bjørg sin utfordring Bokhyllelesing OG lese en bok på fransk!

Så; hvordan vil disse målene se ut når de er omgjort til tall og statistikk?

Jo – jeg skal lese:

• minst 42 bøker og skrive noe om alle. Alt over dette antallet er bare en strålende bonus.
• minst 10 klassikere.
• minst 12 1001 – romaner.
• minst 5 Dokufeber – bøker
• minst 5 Sci – fi – bøker.
• 5 bøker som har bodd lenge i hyllene mine (Bokhyllelesing).
• 1 bok på fransk.
• Ulysses av James Joyce.
• Booker – nominerte fra 2013.
• Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 – hele lista, selvfølgelig.
• Så mange norske 2014 – bøker som mulig.

Litt ambisiøst? Ja, men jeg tror det blir spennende!

Har du satt deg noen lesemål for 2014?

Nyt romjulen – Au revoir 😉

#1: Hvordan ligger jeg an??? – og en liten oppfordring.

Jeg blir stadig vekk inspirert av andre bloggere (og det er veldig bra!), blant annet har jeg sett at flere lager egne oppsummeringsinnlegg på slutten av måneden, og det har jeg også lyst til å gjøre. Dette virker som en flott måte å få oversikt over det jeg har lest, men, og dette er kanskje det viktigste for meg, jeg får også gått igjennom målsettingene mine og får en pekepinn på hvordan jeg ligger an. Er dere klare?

Målet mitt for 2012 er å lese 52 bøker, det vil si 1 i uka. I januar har jeg lest 5 bøker, så det vil si at jeg ligger litt foran skjemaet. Det er bra 🙂 Jeg har lest ulike sjangre; både norsk samtidslitteratur, svensk fantasyrealisme, irsk chick – lit med noe ekstra, amerikansk lissomrealisme og ordentlig urban fantasy. Tre av sjangerne var litt utenom det jeg normalt leser, men blant disse fant jeg faktisk en ny favoritt: Ingen skal høre hvor stille det er av Benedicte Meyer Kroneberg. Dette var en helt fantastisk bok, både vond og vakker.  Dessverre er det også blant de uvanlige Silje – sjangerne jeg fant den boka jeg mislikte sterkest denne måneden: Unlovable av Sherry Gammon – en svært lite realistisk roman innenfor realistisk YA. Den svenske romanen Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren og UF – romanen Rogue av Rachel Vincent ble slukt og likt svært godt, og jeg syntes Cecelia Ahern var et hyggelig bekjentskap. Alt i alt en  veldig god lesemåned innholdsmessig.

Et annet mål som kanskje er det viktigste og helt klart det vanskeligste er å begrense bokkjøpingen min… jeg skal nemlig kun kjøpe 2 bøker hver måned. Det har nesten gått… jeg har kjøpt 3 bøker på Kindlen min – men de var nesten helt gratis. Den ene var den tidligere nevnte Unlovable av Sherry Gammon, mens de to andre er ulike varianter og gjenfortellinger av gresk mytologi: Destined av Jessie Harrell og Betrayal av Mayandree Michel. Jeg har ikke hørt om noen av dem, og har egentlig ingen forventninger – men det er alltid spennende å lese slike gjenfortellinger (og så var de nesten gratis!). I tillegg har jeg lastet ned noen gratisbøker til Kindle, blant annet samlingen The complete work of  H.P. Lovecraft som jeg virkelig gleder meg til å dukke ned i! Konklusjonen for dette målet er at jeg er i gang, men det er rom for forbedringer 😉

Av de fem bøkene jeg har lest så er 4 av dem fra hyllene mine – på en måte – jeg fikk alle rundt juletider. Den siste kjøpte jeg nå i januar. Målet med å lese bøker jeg allerede har, har altså gått fint denne måneden. Jeg har også skrevet omtale av alle fem, så det målet går i allefall så det suser!

Jeg har også et mål om å lese videre på serier som jeg begynte på i fjor, og denne måneden ble det Rogue av Rachel Vincent som fikk den æren. Jeg liker Shifters – serien såpass godt at jeg nok kommer til å lese de neste i løpet av året også.

Dickens, Rushdie, klassiske skumlerier og grafiske romaner ble det ikke tid til – men jeg har tross alt 11 måneder på meg 😉

Så over til februar og leseplanene mine videre. Jeg har jo tenkt å (løselig og med forbehold) strukturere lesingen min rundt spesielle sjangre eller temaer. Jeg hadde egentlig tenkt å vie hele februar til Poe (mål: Klassiske skumlerier), men en av de bøkene jeg ville lese i den forbindelsen, Nevermore av Kelly Creagh har visst nok en voldsom cliffhanger… jeg velger derfor å utsette Poe – temaet til bok nummer to kommer ut.

Så hva kan temaet bli da?? Jeg tok utgangspunkt i en YA – roman som jeg har lyst til å lese og fant ut at temaet «Gjenferd og hjemsøking» ville passe bra , og det vil både være spøkelseshistorier og hjemsøking i mer overført betydning.

Bøkene jeg kan velge fra (Det er en del og jeg vet at jeg ikke klarer å lese alle på en måned):

Fra hylla mi:

• The Name of  the Star av Maureen Johnson
• Haunting Emma  – serien av Lee Nichols: Deception, Betrayal og Surrender.
• The Lake of Dead Languages av Carol Goodman («hjemsøkende» stemning – kanskje litt tynt, men jeg har veldig lyst til å lese den)

Bok kjøpt i dag og som skal kjøpes i løpet av februar:

• Complete Ghost Stories av Charles Dickens (Dickens mål).
• The Haunting of Hill House av Shirley Jackson (Klassiske skumlerier – mål)

Hva kan jeg si? Jeg elsker skumlerier og grøss, så jeg ser frem til å bli skremt i februar!

Pst; bokkjøpmålet mitt går kanskje i vasken denne måneden også, men det går til en god sak. Jeg har bestilt Song for Eirabu 1  og forhåndsbestilt bok nummer to av Kristine Tofte. Song for Eirabu 2: Vargtid kommer til sommeren, men den er trykket i et svært lite antall, derfor har Ida Jackson startet: Kan vi redde Eirabu, Internett. Et svært godt tiltak, det skrives alt for lite fantasy her til lands, så vi må ta vare på de vi har. Mari har også skrevet om saken.

Nye (krim)bøker!

Udyr av Lotte og Søren Hammer er en dansk krimdebut. Jeg ble først interessert i den etter å ha lest en positiv omtale av boka på bokelskere. Her ble den sammenlignet med Henning Mankell sine bøker om Wallander – og det kan jeg like!

En tidlig mandag morgen gjør to barn et grusomt funn: I gymnastikksalen på den lille byens skole finner de likene av fem nakne og sterkt mishandlede menn. De henger med matematisk presisjon fra taket i gymsalen, og scenen likner mest av alt en offentlig  henrettelse.

Det blir snart klart at de drepte hadde en pedofil fortid, og førstebetjent Konrad Simonsen og hans team fra drapsavsnittet i København må legge lokk på saken for å hindre at en blodtørstig dagspresse og en hevngjerrig befolkning spolerer etterforskningen.

Men en innflytelsesrik gruppe av ofre for pedofile overgrep har andre planer, og gjør sitt beste for å piske opp stemningen i opinionen med uhyggelige virkemidler.

Tvillingen er Merete Junkers andre krimroman. Jeg leste Jenta med ballongen i fjor sommer, og syntes den var helt grei . Krimgåten i denne boka virker spennende og interessant.

Avgangsklassen ved medielinja på den videregående skolen rystes av voldsomme hendelser. Et selvmord, et drap og en ung jente som plutselig forsvinner fra hjemmet sitt.

Mennesker med tette bånd til hverandre. Ensomme mennesker uten nettverk. De knyttes sammen i en knute så stram at det kan koste liv å få trådene løsnet.

Dødelig applaus er en krimroman fra operamiljøet, skrevet av skuespilleren og sangeren Øystein Wiik (Jean Valjean :-)). Den har fått veldig gode kritikker, og er nominert til Rivertonprisen! Så dette høres bra ut. Siden dette er en norsk debut, så har jeg tenkt å lese den som en del av debutantutfordringen til Bokelskerinnen.

En augustaften i 2009 står den verdensberømte james Medina på scenen i Operaen i Oslo. Det er Tosca som står på programmet, og det er en begivenhet ar den store tenoren synger rollen som Mario Cavaradossi. Publikum er henrykt, men i salen befinner det seg også en som sørger for at Medinas karriere får en brutal og blodig slutt.

 

Krim for alle penga!

Bokomtale: The Awakening – Kelley Armstrong.

The Awakening er den andre boka i The Darkest Powers – serien av Kelley Armstrong, og  den starter der den første, The Summoning, sluttet. Chloe og de andre ungdommene har rømt fra Lyle House. De kommer fra hverandre, og Chloe og Rae drar til Chloes tante – det viser seg å være ganske dumt. Tante Lauren jobber nemlig for Edison – gruppen, en gruppe voksne med overnaturlige evner (hekser, trollmenn, halvdemoner etc) som også styrer Lyle House. Så etter en liten stund på rømmen, er de  altså igjen fanget… Men  Chloe og vi lesere får noen svar – vi får vite at Chloe og de andre ungdommene er resultatene av et forskningsprosjekt drevet av Edison – gruppen – et prosjekt der genmanipulering av «overnaturlige barn»  er en viktig ingrediens – prosjektet har feilet i den forstand at ungdommene har store, men uhåndterlige, krefter, og nå vil forskerne lukke prosjektet. Chloe og Tori rømmer og finner igjen Derek og Simon. Nå er de alle på flukt fra de onde forskerne.

Den første romanen tok meg med storm, og jeg kastet meg ivrig over denne her – jeg så for meg mange spennende og engasjerende timer….  dessverre så hadde vinden lagt seg en god del – så der The Summoning var en storm, var The Awakening mer som en flau bris for meg. Begynnelsen synes jeg var bra – jeg fikk svar på en del jeg hadde lurt på under lesingen av den første, blant annet ble mysteriet rundt Lyle House og ungdommene besvart. Men historien utviklet seg raskt i en, for meg, feil retning. Chloe og Tori rømmer sammen med Derek og Simon, og de må holde seg skjult.  Så fra å være en spennende historie om ungdommer med overnatulige evner og en ond forskergruppe, blir det plutselig en katt og mus – fortelling der det er om å gjøre å holde seg skjult og i farten. Det er mørke smug, rotter, lite mat og forlatte skur, men det blir for kjedelig og monotont. Legg til at Chloe sliter med sine nye krefter som Necromancer og vekker opp lik her og der, både dyr og mennesker, uten at det gjør så mye for min spenningskurve – det er ekkelt, og bare det…

Jeg merker at jeg er litt frustrert her jeg skriver, for jeg ville så gjerne like denne romanen! Jeg kommer fremdeles til å lese den siste boken i  triologien, men jeg tror nok jeg må lese noe annet først.