When in Paris: bøker lest – del 1.

Nei, altså. 2016 har nok ikke vært det store bloggåret her på Skribleriene, for å si det sånn. Innleggene har vært få og bokanmeldelsene enda færre, og det beklager jeg veldig. For det er fremdeles ikke slik at jeg har sluttet, det er bare at jeg ikke alltid helt får ånden over meg. Jeg surrer med andre ting og får ikke ut fingeren. Noen ganger tror jeg at jeg lider av tastaturskrekk og andre ganger mangler jeg selvdisiplin. Og ja, det betyr at jeg misunner dere som er så flinke til å skrive faste innlegg og anmeldelser til hver leste bok. Dere er gode!

Nok om det, jeg har faktisk lest en god del i sommer, og mens jeg venter på at jeg skal få inspirasjon til å skrive en oppsummering av bøkene fra FEBRUAR (!!) til og med mai, så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det jeg leste mens jeg var i Paris i sommer.

Den første romanen jeg fullførte var MaddAddam av Margaret Atwood. Dette er den tredje og siste boka i MaddAddam – trilogien som startet med Oryx and Crake og fortsatte med Year of the Flood. Jeg likte nok de to første bøkene aller best, men Atwood er en fantastisk forfatter med en så stor spennvidde at denne siste selvfølgelig også var veldig bra. Uten å røpe for mye, kan jeg si at den samler godt trådene fra de to første – som jo foregår på sammen tid, men på ulike steder – og gir troverdige svar og en fin avslutning.

Neste bok ut var en sakprosa bok, og ikke en hvilken som helst sakprosa bok heller, men en som jeg i utgangspunktet var helt, helt sikker på at jeg ikke kom til å like. Hvor spennende kunne det være å lese om to menn i en gummibåt som prøver å fange en kjempehai, liksom? Jeg snakker selvfølgelig om Havboka av Morten Strøksnes, og takk og pris for at den havnet på Bokbloggerprisens kortliste i Åpen klasse! Ellers hadde jeg gått glipp av en utrolig god leseopplevelse. For Havboka handler ikke bare om det å fange en kjempehai, ved å ta i bruk biologi, naturvitenskap, historie, filosofi,  geografi, anekdoter og myter forteller Strøksnes selve havets og de som lever i og ved det sin historie. Det er lærerikt, spennende, noen ganger morsomt og til tider trist – har dere for eksempel hørt om «verdens ensomste hval»? Nei? Ikke jeg heller, før jeg leste denne boka. Og nå er jeg helt sikker på at jeg aldri kommer til å glemme historien om finnhvalen som synger med en frekvens mye høyere enn det de andre finnhvalene gjør og som dermed ikke blir hørt av sine «medfinnhvaler». Denne historien gjorde meg så usigelig trist, og var nok den som gjorde at jeg vippet fra å like godt til å bli helt oppslukt. Og Havboka er som sagt full av slike og andre typer anekdoter. Den minnet meg også om hvorfor jeg er så glad i biologi som jeg er. Kort og godt; jeg koste meg. Boka ble samlest i juni, og her kan dere finne flere anmeldelser av den.

Parissommerens tredje bok ble kjøpt fordi nøden var stor. I Paris har jeg alltid med meg en bok i veska og jeg sitter mye på kafeer og i parker og leser. Jeg hadde akkurat fullført Havboka og var så langt hjemmefra at det var uaktuelt å gå tilbake og finne en ny. Det var litt krisestemning der på fortauet en ørliten stund, for hvor dum går det an å bli?! Forlate leiligheten med en bok du nesten er ferdig med og ikke en back-up?? Alle bokelskere som også elsker å kjøpe bøker vet nok hvordan jeg løste denne lille krisen – jeg tok turen til Guiliani i Rue de Rivoli og etter en tid endte jeg opp med All Things cease to appear av Elisabeth Brundage. Ja, det var tittelen som lurte meg inn – for er den ikke finurlig? Litt pussig, men samtidig fin? Og det er ganske mye med denne romanen som er bra, selv om den også har en del ting som jeg syntes mindre om. Den rommer mye, og jeg tror det beste er å gi dere baksideteksten før jeg sier noe mer:

This is the Hale Farm. This is the morning that Catherine Clare died. The day that her daughter spent in the house with her. The evening that her husband came home to find her.

This is the tale of their marriage, and the one that came before them. The Hales, and then the Clares.

A tale of bonds between families, between lives living and lost and of the lonely ones that share no bonds at all. Who should be pitied. Who must be feared.

Først; språket og setningene, selve prosaen i denne romanen, er vidunderlig. Romanen begynner på en helt magisk måte der vi blir presentert for selve gården, den ligger der,  som en egen enhet, som noe med en historie å fortelle, og den venter. Som leser kjenner man at akkurat denne gården bærer på flere hemmeligheter, at den har noe å fortelle. Og selv om gården ikke får sin egen stemme i resten av romanen, så ble jeg sugd inn. Selve handlingen starter i 1979 med at George Clare, den relativt nye eieren av Hale Farm, står på døra til naboen, med datteren på armen, og forteller at han har funnet kona drept på soverommet. Fra der går historien tilbake til hvordan Cathrine og George møtte hverandre, livet før og mens de bor på Hale Farm og ekteskapet deres. Vi får også historien om familien som bodde der før familien Clare, deres tragiske skjebne og hvordan barna deres klarer seg etter tragedien.

Synsvinklene er mange, og jeg opplevde i ganske stor grad at Brundage klarte å skille dem fra hverandre og gi dem egne, unike stemmer. En ting hun gjør som jeg synes er veldig fiffig er hvordan hun forteller de samme historiene sett fra ulike ståsted. Det er gjort på en veldig subtil og elegant måte, der en hendelse kan være en sentral del i en karakters historie, men at den også dukker opp som for eksempel en bihendelse eller en kommentar i historien til en annen karakter. Flere hendelser blir altså fortalt gjennom øynene til forskjellige personer, som kanskje opplever situasjonene ulikt og som har forskjellige forbindelser med de involverte. På den måten blir en hendelse, gjerne en nøkkelhendelse, belyst fra mange ståsteder, uten at det blir hamret inn i leseren. Sånt liker jeg.

Så ja, det er mye jeg likte med All Things cease to appear, men det er også to ting som ødela litt en del. Den ene tingen er en sentral del av romanen, mens den andre egentlig ikke er så viktig. Jeg så bare ikke poenget. La oss først ta det store irritasjonsmomentet. I romanen så er det en psykopat – dette står på baksiden også, så det i seg selv er ingen avsløring. Hvem det er kan være det samme akkurat nå, hvis du bestemmer deg for å lese boka, vil du ganske fort få en mistanke om hvem. Og her ligger problemet – ikke at det er en psykopat i historien, det kan være både interessant og spennende – men psykopaten er så utrolig etter læreboka. Det er som om forfatteren har søkt opp psykopati 101, fått et sett kriterier og bygd opp karakteren etter dette. Og det gjør jo at h*n blir fryktelig forutsigbar! Sleip og usympatisk, ja, men dette har vi lest og sett så utrolig mange ganger før. La meg bli overrasket, lur meg litt! Jeg vil, på samme måte som psykopaten spinner ofrene sine inn i nettet sitt, at forfatteren skal gjøre det samme med leseren. Kanskje jeg ber om for mye? Kanskje det er enklere å spinne leseren inn dersom man forteller en historie fra 1. person, med spinnemesteren som forteller? Jeg har akkurat lest Lolita av Vladimir Nabokov, og han mestret dette til det fulle. Samtidig så fikk jo Agnes Ravatn dette svært godt til i Fugletribunalet også, og hun skrev i 3.person. Nei, jeg synes ikke jeg ber om for mye.

Pst; Den lille tingen var forresten noe spøkelsesgreier som jeg ikke så poenget med. Helt ok, men noe unødvendig.

Utsikt til Notre Dame fra Sylvia Beach sitt bibliotek i 2. etasje på Shakespeare & Co.

 

Har du lest noen av disse? Og hva har vært din ferielektyre?

#4/2015: oppsummering mars og leseplaner april.

April! Påske! Vår! Jeeeei!

Snøen smelter, tjukke vintersko og jakker skiftes ut med lettere varianter, hestehoven titter igjen opp etter det vanlige – men akk så overraskende – mars-uværet og sola skinner før du står opp på morgenen og den varmer når du vender ansiktet opp mot den. Finnes det noe bedre?

Ikke i min verden; alt blir lettere og deiligere når de mørke, korte dagene sakte men sikkert blir byttet ut med de lyse og lange. Jeg elsker våren!

Og – siden den noe vinglete vårmåneden mars har sagt farvel og vi har ønsket den noe mer stabile (??) april velkommen – er det på tide med en oppsummering og presentasjon av nye leseplaner.

I mars var planen lese bøkene på bildet over, og jeg klarte å fullføre to av tre (selv om de ti siste sidene ble lest i går, 1. april, teller jeg den med i marsstatistikken). For noen er det kanskje et dårlig resultat, men jeg er fornøyd med at jeg stort sett holdt meg til de bøkene jeg hadde plukket ut. Første bok ut var 1001 – romanen og «klassiker på over 500 sider» – boka The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Med sine ca 1300 sider brukte jeg store deler av måneden på den – uten å bli ferdig, vel og merke, men jeg likte det jeg rakk. Det er så deilig å lese en skikkelig episk murstein med godt driv, skurker og helter og jeg vet ikke hva. Den blir selvfølgelig med meg videre.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte legge Greven litt fra meg for å rekke og bli ferdig med månedens samlesingsroman; Finne ly av Aina Basso. Hva jeg synes om den kan du lese mer om her, kortversjonen er at jeg begynner å få et alvorlig problem når det gjelder stemmegivingen til Bokbloggerprisen 2014. Den andre boka jeg fullførte var Angela Carter sin novellesamling The Bloody Chamber, som jeg leste i forbindelse med runde tre i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing 2015. En egen tekst kommer innen søndag.

Statistikken blir følgende:

• 11,3/50 bøker lest.
• 5,3/20 klassikere
• 2,3/15 1001 – bøker
• 2,3/12 fra klassikerutfordringen (3,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
• 3/9 fra bokhyllelesingen (full deltakelse!)
• 1 gjenlesing
• 9,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
• 2 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 2 i år!)

Planen videre!

Månedens samlesingsbok må selvfølgelig leses. Denne gangen er det den første boka som er nominert i Åpen klasse: De som ikke finnes av Simon Stranger. I tillegg skal jeg selvfølgelig lese videre i The Count of Monte Cristo. Med tanke på lesehastigheten min de siste månedene burde jeg kanskje ha satt en strek der, konsentrert meg kun om disse to bøkene. Men, nei da! I april skal det leses!

Etter å ha lest Kultursnobb sin fabelaktige anmeldelse av Lena Dunhams Not that kind of girl, bestemte jeg meg for å lese den pronte. Så sagt, så gjort – jeg begynte på den i går og er allerede godt i gang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg er også – etter litt for mye innblandinger i et kommentarfelt som omhandlet en lesesirkel jeg i utgangspunktet ikke er med i for tiden – tvangsinnmeldt i nettopp denne lesesirkelen. Ingalill er streng og godtar ikke noe fjas om Northug  – men er det egentlig noen annen måte å håndtere den mannen på, undrer jeg? Uansett; temaet er forbrytelse og straff, og i den forbindelse skal jeg lese Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham. Boka handler om to jenter som sammen planlegger å drepe den ene jentas mor – og fullfører det – og rettsaken som følger. Dersom dette høres kjent ut selv om du ikke har hørt om boka, så kanskje du har sett Peter Jacksons film Heavenly Creatures med Kate Winslet, som også er basert på disse hendelsene? Hvis ikke, så anbefales den.

Jeg må også ha mer fokus på klassikerne og 1001 – romanene, og siden jeg allerede nå kjenner at Paris lokker, passer det godt med Emile Zola sin mørke, men korte, roman Therese Raquin. 1001 – bok + «klassiker med et navn i tittelen» = dobbelt kryss!

Pjuh!

Ja, og så må jeg ikke glemme at jeg øver  meg på å lytte til lydbøker – Odysseen av Homer var en suksess, men siden jeg med den hadde både bok og lyd så teller det kanskje ikke? Jeg anser meg uansett som en novise, og da Ingalill anbefalte The girl on the Train av Paula Hawkins som et kjekt sted å begynne, så gikk jeg for den. Jeg hører litt nå og da, gjerne før jeg legger meg og når jeg går tur – det funker. Det er dessuten mye tryggere å ha en bok i øret enn en bok i handa når man går tur – gammelt jungelord.

Hvordan ligger du an med lesemålene dine? Var mars en god måned? Hvilken bok likte du best? Og tilslutt; hva skal du lese i april og har du lest noen av mine utvalgte?

God påske fra bokpusen Narnia og meg!

Bokbloggerprisen 2014: Kortlistene og noen tanker.

7. januar 2015 kl 00.00 gikk nomineringsfristen for Bokloggerprisen 2014 ut. Dagen etter, 8. januar, møttes komiteen; Line, Gro, Elin og jeg – noe trøtte etter å ha telt stemmer til langt over midnatt- for å sette opp prisens langliste og kortliste. Langlisten ble presentert mandagen etter, den 12., og nå – etter 18 dager med hemmelighold – er det på tide å offentliggjøre Bokbloggerprisen 2014 sine kortlister. Og det er en riktig god følelse å kunne presentere dem for dere i dag.

(Trommevirvel)

Tada!

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

• Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
• Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
• Marit Kaldhol: Det skulle vere skol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

• Ida Jackson: Morfar , Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
• Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
• Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

 

Jeg personlig er superglad for at listene både inneholder bøker som jeg har lest, elsket og selvfølgelig nominert, samtidig som de også inneholder bøker jeg er nysgjerrig på og som jeg faktisk ikke rakk å lese før fristen gikk ut – men som står i hyllene og er klare for å leses under samlesingene. Jeg synes også at listene er varierte med tanke på bøker som har fått en del oppmerksomhet i tradisjonelle medier og bøker som kanskje i stor grad har levd sine liv her i Bokblogglandia – men ikke har fått like mye blest ute i den virkelige verden. Kanskje det at vi er mange som skriver om en gitt bok i et gitt tidsrom vil løfte dem frem og gjøre at flere lesere får øynene opp for disse perlene som vi bokbloggere har lest, diskutert og skrevet så varmt om?

Jeg håper det!

Det er også gøy å se at det er helt andre typer bøker som har kommet på kortlisten til Åpen klasse i år. Der vi hadde en bildebok, en fantasyroman og en lyrikksamling som konkurrerte mot hverandre i fjor, har vi nå sakprosa, en realistisk ungdomsroman og en novellesamling. Jeg tror ikke det blir noe enklere å måle årets tre opp mot hverandre når vi skal begynne å stemme, men det er spennende med variasjon. Det viser at vi leser bredt og i ulike sjangre.

En siste ting som varmer mitt halvt vestlandske hjerte er at to av tre romaner på kortlisten til Årets roman er skrevet på nynorsk! Jeg synes det er så utrolig bra!

Hvilke tanker har du gjort deg om kortlistene til Bokbloggerprisen 2014?

Mer informasjon om listene og samlesingen finner du her.

#JegforberedermegtilBokbloggerprisen2014

– eller «Jeg forbereder meg til Bokbloggprisen 2014», om du vil.

Det har vært lite liv her på Skribleriene den siste tiden, men det betyr ikke at det ikke leses! Eller, det har på langt nær vært det lesetempoet jeg hadde sett for meg og ønsket, to bøker pr måned i snitt er ikke så mye å juble for egentlig. Takk og pris kan det se ut til at mørke, triste og regntunge november blir den beste lesemåneden siden juli. Det er fint.

Jeg har i likhet med mange av mine medbokbloggere hatt fokus på ny norsk litteratur denne høsten. Datoen for nominering av bøker til Bokbloggerprisen 2014 nærmer seg, og jeg synes det er viktig å ha lest en del for å gjøre et utvalg. Den siste tiden har jeg lest flere svært gode; noen har jeg skrevet om, andre ligger fint og venter i «bøker jeg skal skrive om» – bunken. I denne posten har jeg tenkt å vise frem hvilke jeg har lest og hvilke som står på lista over bøker jeg skal prioritere å få lest før 2015.

Først ut er de som allerede er fortært:

De to nederste, Unnskyld av Ida Hegazi Høyer og Det skulle være sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol er allerede godt omtalt her inne, og det er ingen hemmelighet at jeg er fan. Bare et menneske av Kristine Næss er så godt skrevet jeg synes det er vanskelig å skrive noe fornuftig om den. Det vil komme en anmeldelse etter hvert, enn så lenge får dere kortversjonen: Anbefales!

Ellers er den nest øverste boka ungdomsromanen Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo. En fin og troverdig historie om det å være 15 år og oppleve den store kjærligheten for første gang. Jeg skal selvfølgelig skrive litt mer om den også om tid og stunder. En annen bok som passer i kategorien Åpen klasse er Tryllemannen av Bjørn Ingvaldsen. Den leste jeg allerede i vår og den gjorde stort inntrykk. Jeg håper virkelig at flere tar seg tid til å lese denne viktige barneboka. (Dette er mitt forsøk på bokpushing, hvis noen lurer).

Bunken med bøker jeg skal lese er betydelig større enn «har lest» – bunken og det er ikke sikkert at jeg rekker igjennom alle. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer igjennom alle, for å være ærlig. Men – jeg skal gjøre et forsøk.

Nederst ligger Brit Bildøen sin Sju dagar i august, så romanene:

• På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik
• Om igjen av Monica Isakstuen
• Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen
• Velkommen til oss av Eivind Hofstad Evjemo
• Oslo Noir av Aslak Nore
• Sone Z av Øyvind Vågnes
• Krø av Didrik Morits Hallstrøm

Øverst troner novellesamlingen Dette har jeg aldri fortalt til noen av Maria Kjos Fonn sammen med diktsamlingen til Tora Seljebø: Om kvelden blir namna ropa heim. En annen diktsamling som jeg venter i posten de nærmeste dagene er Spredning av Nils-Øivind Haagensen som jeg grugleder meg til å lese.

Det er litt vanskelig å si hvilken bok jeg går i gang med når jeg blir ferdig med Mine fem år som far av Bjarte Breiteig, men de som akkurat nå trekker mest er Sone Z av Vågnes og Krø av Hallstrøm – gjerne iblandet noen noveller av Kjos Fonn. Disse er de jeg har hørt aller minst om, og de pirrer nysgjerrigheten litt ekstra.

Hva leser du for tiden og hva er din favoritt blant høstens norske bøker?

Seselja og Cecilie – samlesing Bokbloggerprisen 2013.

Her er mine tanker om månedens samlesingsbok: Urd av Ruth Lillegraven. Jeg leste den i januar.
Lenker til flere omtaler av denne flotte diktsamlingen finner dere på norskebokbloggere.wordpress.com.

siljes skriblerier

Tidligere i januar leste jeg en utrolig god diktsamling – Urd av Ruth Lillegraven. Den forteller historien om den ugifte og barnløse Seselja som bodde i et lite hus på en gård på begynnelsen av 1900 – tallet, der hun levde et stille liv som syerske for de andre i bygda. Den handler også om Cecilie. En kvinne som ble født da Seselja var gammel og syk, og som, selv om hun ikke er direkte i slekt, ble oppkalt etter henne:

her er ikkje noko åklede eller

kvitel, berre sånne kvite dyner og kvite

folk som vandrar hit og dit, men så kjem far

med det vesle barnet på armen, tenk at de er her, kom

hit til meg, johannes, ligg på armen min, du vesle

fine gut, og far snakkar til meg, cecilie seier han, stryk

vesle barnet over kjaken, dette er cecilie her er ho, og eg

kan…

Vis opprinnelig innlegg 319 ord igjen

Noen siste tanker rundt Fugl av Lisa Aisato.

Nå nærmer mars seg med stormskritt, og samlesingen av Lisa Aisato sin bildebok Fugl går mot slutten. Her på Skribleriene har jeg forsøkt å fokusere en del på selve sjangeren bildebøker og på de visuelle virkemidlene i Fugl. Det har vært kjempespennende å dra frem gammel kunnskap og anvende det igjen i lesingen av bildebøker, og det er noe jeg ønsker å bruke mer tid på her på bloggen. Det var også gøy å få intervjuet forfatteren og illustratøren bak boka, og jeg er veldig takknemlig for at Lisa Aisato tok seg tid til å svare så utfyllende og godt som hun gjorde.

Det foreløpig siste innlegget om Fugl her på bloggen blir en liten anmeldelse av boka. Jeg skriver liten, fordi mye er allerede sagt i tidligere innlegg, men i motsetning til der jeg tidligere kun har fokusert på bildene og hva de sier, så vil jeg nå også gå nærmere inn på samspillet mellom bilde og tekst.

Fugl er historien om den vesle jenta som lengter etter noe annet enn det livet hun lever, hun ønsker å bli en fugl og fly avgårde med de andre fuglene. Lisa Aisato forteller, gjennom tekst og bilder, om ei jente som har det trygt og godt hos bestefaren sin, men som allikevel føler seg fremmedgjort i byen hun bor i. Hun forsøker hardt å bli en fugl, men får det ikke til fordi hun ikke har vinger, hun ikke ser ut som dem og fordi hun ikke kan fly. Ikke før hun ønsker seg det hard nok og holder det hemmelig skjer det noe. Metamorfosen fra jente til fugl skjer gradvis og uten noen annen forklaring enn at dersom man ønsker seg noe så langt inn i sjela som mulig, så kanskje man får det til.

Illustrasjonene som følger teksten er vakre og talende, og jeg opplever at de både er realistiske  – de viser barn som er barn, gamle menn som er gamle menn og fugler som er fugler – og eksentriske – håret til jenta som krøller seg som små, firkantede krøller, teksturen på klærne, bladene og fuglene. Tegningene ser ut som det de skal forestille, men samtidig så er det noe magisk og snålt over dem. Som jeg nevnte i innlegget om visuelle virkemidler i bildebøker så benytter Aisato seg av farger for å vise jentas følelser; det er gjennomgående at alle bildene som viser henne og bestefaren er i varme farger som rødt, oransje og gult, mens de bildene som viser jentas opplevelse av å ikke høre hjemme er i kalde farger som grått, blått, hvitt:

I dette eksempelet, som er det åttende oppslaget i boka, synes jeg også at Aisato benytter seg av former for å vise at jenta ikke tilhører resten av gruppa. De andre menneskene er veldig firkantede og harde i formen, mens jenta er tegnet i mer runde og myke former. Illustrasjonen sier så mye i seg selv, og teksten til oppslaget er enkelt, men svært effektfullt:

– La meg bli fugl, hvisker jenta.

Generelt opplever jeg ikke at bildene i Fugl utdyper historien i forhold til selve handlingen, men jeg synes allikevel at de forsterker stemningen i den skrevne teksten, på samme vis som den skrevne teksten forsterker stemningen i illustrasjonene. Bilde og tekst er en helhet som sammen formidler en historie og en stemning,  jeg tror allikevel at historien ville stått nesten like sterkt uten tekst. men ikke motsatt. Det er også en av fordelene ved bildebøker, det er så mye som kan formidles ved hjelp av illustrasjoner, fargebruk og perspektiver at teksten kan skjæres ned til beinet, til et minimum, uten at det ødelegger for det forfatteren ønsker å formidle. Ja, det kan heller være med på å styrke historien i stedet. Det er derfor jeg mener at vi må lese bildebøker på en helt annen måte enn når vi leser bøker uten illustrasjoner. Vi må bruke mer tid på hvert oppslag, studere bildene, og se dem i sammenheng med teksten (eller omvendt).

Gode bildebøker er som et skattekammer og er helt fantastisk å benytte i en høytlesningstund med barn; gå på skattejakt i bildene, samtale og reflektere rundt handlingen, og jeg synes helt klart av Lisa Aisatos Fugl havner med begge beina – eller vingene? – i kategorien gode bildebøker. Bildene er, som nevnt, så realistiske at barn vil kjenne seg igjen i dem, samtidig som de har det lille snurrige og magiske ved seg som pirrer seeren og leserens egen kreativitet og fantasi. Som helhet er også historien både realistisk, surrig og magisk, og jeg liker veldig godt at den, både underveis og tilslutt, er så åpen. Det gjør at vi lesere vil forstå boka utfra vårt eget erfaringsgrunnlag, samtidig som den gir rom for samtale og refleksjon. Vi lesere blir på en måte medskapere i historien om den lille jenta som så gjerne vil fly bort, og det gjør at jeg opplever at Fugl er en bok som vil passe for veldig mange lesere, uavhengig av alder. Det synes jeg er så utrolig flott!

Lisa Aisato har skapt en vakker og tankevekkende bok som virkelig fortjener plass på Bokbloggerprisens kortliste! Anbefales!

Flere anmeldelser finner dere her.

Intervju: Lisa Aisato

Fugl er den aller første boken vi samleser i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013, og jeg synes derfor det er ekstra stas at det første intervjuet noen sinne her på Skribleriene er nettopp med forfatteren og illustratøren bak boka; Lisa Aisato.

Foto: Trine Sirnes, Gyldendal Norsk Forlag

Først må vi ta det obligatoriske: Gratulerer så mye med plass på kortlista til historiens første bokbloggerpris! Hvordan føles det?

Det er utrolig stas! Da jeg ble nominert tenkte jeg først, så gøy, men hva er bokbloggerprisen? Det fant jeg etterhvert ut ved hjelp av litt googling. Men så, da jeg havnet på kortlista og folk begynte å blogge, skjønte jeg hvor mye dette faktisk betyr for meg og for boka mi. Barnebøker får generelt ikke så mye oppmerksomhet, så dette er egentlig ganske stort.

Jeg føler at jeg allerede har vunnet ved at så mange har skrevet om «Fugl» og at den blir trukket frem i lyset og får oppmerksomhet fra bloggere rundt i landet i en hel måned. Det er virkelig fantastisk! Jeg syns også at det har vært litt skummelt at så mange bok-flinke folk skulle legge min bok under lupen. Dissikere og analysere. Men folk har jo stort sett likt den og det gjør meg utrolig glad!

Jeg er veldig glad i bildene dine, og jeg synes at du har en strek som både er vemodig og morsom. Hvor henter du inspirasjon fra? 

Jeg jobber veldig intuitivt og er egentlig ikke så veldig bevisst på hvor idéer og inspirasjon kommer fra. Det er som om jeg tenker med hånda og blyanten noen ganger og ikke med hodet. Men hvis jeg skal trekke frem noe, blir ofte inspirert av min egen strek. Det vil si at jeg liker å tegne noen tilfeldige streker i blinde og så prøve å finne et ansikt i dem. Det er noe av det morsomste jeg vet og mye har blitt til på den måten.

Tilfeldige streker blir et ansikt som igjen blir et bilde. En skalla mann med en høne på hodet var et bilde på en utstilling i 2008. Idéen til Odd er et egg fikk jeg da jeg tenkte at høna hadde tatt feil av et skallet hode og et egg. Odd skulle først være en mann, men ble en gutt og høna på hodet ble mammaen.

Ellers kan jeg mer eller mindre bli inspirert av en rar nese på trikken, en mann med pussig holdning eller noen morsomme ører på tv. Jeg søker også inspirasjon fra andre illustratører når jeg står fast. Min favoritt er Rebecca Dautremer, men jeg liker også Svein Nyhus og Hilde Kramer for å nevne noen.

Du har skrevet og illustrert tre bildebøker; Mine to oldemødre, Odd er et egg og Fugl. Hvordan er prosessen fra ide til ferdig bok? 

Her kunne jeg vel egentlig skrevet en hel avhandling. Men det begynner som sagt ofte med streken. En skisse blir et bilde og et bilde blir en historie. Jeg er jo først og fremst illustratør så det visuelle kommer først, så bygges historien rundt. Deretter blir det mye parallellarbeid. Noe som er slitsomt og veldig spennende. Mange skisser og nesten ferdige bilder kan bli forkastet fordi jeg plutselig forandrer på historien.

Siden du har stor erfaring med å illustrere andre sine tekster også, så lurer jeg på hvordan du går frem i arbeidet med dette?

Stort sett er teksten ferdig, men det hender også her at det blir forandringer underveis. Ofte lager jeg bilder som forteller så mye at noe av teksten blir unødvendig, da hender det at det blir strøket.

Forskjellige forfattere har ulike arbeidsmetoder. Noen liker nært samarbeid andre liker bare å levere teksten og så se det ferdige resultatet til slutt.

Hva var bakgrunnen for at du bestemte deg for å skrive egne bøker, i tillegg til å illustrere for andre?

Jeg skriver bøker fordi jeg har så uendelig mange bilder i hodet. Jeg har så lyst til å få dem ut, og når de er ute blir jeg så nysgjerrig på hvem de på bildet er. Hvem er dette? Hva er konteksten? Jeg har tusenvis at rare personer og figurer i hodet (eller i hånda), det er veldig gøy når de kommer frem i lyset og jeg blir kjent med dem og deres historier.

Bildebøker er tradisjonelt blitt sett på som bøker for de minste, men de siste 10 – årene er det kommet bildebøker som også er beregnet på større barn. Fugl har, i denne samlesingen, begeistret både voksne og barn. Hvilken målgruppe tenkte du på da du skrev og illustrerte boken? 

Skal jeg være ærlig tenkte jeg ikke noen bestemt målgruppe. Jeg tenkte at det kunne være en bok for mennesker i alle aldre. For de minste; et spennende, merkelig eventyr. De litt eldre kunne lese egne erfaringer og assosiasjoner inn i boka og kanskje se noe mer enn det eventyret de minste ser. For de voksne kunne kanskje hele historien være en metafor for noe annet. Først og fremt ville jeg lage en bok som kunne skape dialog mellom voksne og barn uansett hvordan de leser boka.

Hva inspirerte deg til å skrive Fugl?

Først og fremst en tegning som igjen ble et bilde. Dette bildet hadde jeg på en utstilling i 2010.

Da jeg skulle skrive en ny bok satt jeg å kikket på bilder jeg har laget tidligere og prøvde å finne ut hvilke av figurene jeg var mest nysgjerrig på, og hvilke som kunne fortelle en god historie. Jeg endte opp med det bildet som ligner på forsiden av Fugl.  Det var der det startet.

Å skrive historien var vanskelig. Jeg hadde først masse tekst, men sammen med redaktøren min fant jeg ut at boka ville bli bedre hvis jeg ikke fortalte så mye med ord, men lot bildene snakke mer for seg selv. Jeg ville også droppe å fortelle jentas motiver for å ønske å fly vekk. Historien ble bedre hvis jeg kuttet tekst og åpnet enda mer opp for leserens egne tolkninger. For et barn ble det da mer spennende og man kunne åpne for spørsmål som barn og voksne kunne prøve å svare på sammen.

Og helt til sist; Jenta i Fugl ønsker av hele sitt hjerte å bli en fugl og kunne fly avgårde. Hva var ditt høyeste ønske som liten? (Som du ønsker å dele, naturligvis). 

Jeg ønsket faktisk veldig sterk å leve av å tegne. Så sånn sett har jeg fløyet av gårde jeg også!

Tusen takk, Lisa, for grundige og velfunderte svar!

Flere innlegg om Fugl finner dere her.

(Skissene og tegningene har jeg fått låne av Lisa Aisato).

Samlesing av Fugl – Hva er en bildebok?

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, så ønsker jeg, som en ekstra honnør til Fugl av Lisa Aisato for plasseringen på Bokbloggerprisens kortliste, å vie en post til hva en bildebok er for noe. Det blir også en måte for meg å gjenoppfriske kunnskap jeg ikke har brukt på en stund.

Dette blir, naturlig nok, ikke et innlegg der jeg «suger alt av eget bryst» (For et utrolig ekkelt uttrykk, forresten! Dersom noen har et bedre uttrykk, så kom gjerne med det). Jeg vil lene meg tungt til Mjør, Birkeland og Risa sin fagbok Barnelitteratur – sjangrar og tekstypar fra 2000 og litt lettere til Samuelsens bok Bildeboken. En glede og utfordring også for voksne. fra 1995. Mer informasjon om begge bøkene vil jeg plassere nederst i innlegget.

Mjør, Birkeland og Risa bruker Heidi Bakkeli Amundsens definisjon på sjangeren bildebok:

(Det er) ei bok med eitt eller fleire bilde på kvart oppslag, der tekst og bilde saman deltek i fremstillingen av eit narrativt forløp. (s 108 ).

Jeg biter meg ekstra merke til ordene «saman deltek…». Når jeg leser en bildebok, særlig som voksen, så er jeg veldig opptatt av at illustrasjonene skal gi meg noe mer, noe utover det teksten forteller med ord. Samuelsen (1995:12) kaller denne typen illustrasjoner for fortolkende illustrasjoner fordi de «går i dialog med teksten», de utvider teksten og gir den nye eller andre dimensjoner. Han skiller mellom disse og de han kaller beskrivende illustrasjoner som i større grad kun beskriver det som blir fortalt. Begge formene blir brukt i bildebøker, men sistnevnte benyttes mer i illustrerte faktabøker (og som kanskje ikke kan regnes som en bildebok med tanke på Amundsens definisjon? Hm, nå ble jeg litt usikker, faktisk).

Mjør, Birkeland og Risa (2000) beskriver bildeboken som både et møte mellom to ulike kunstformer; litteraturen og bildekunsten og mellom to ulike fortellermåter; det verbale – det vi leser og det visuelle – det vi ser. Disse to smelter sammen og danner en helhet; bildeboka. Vi kan altså ikke vurdere bildene og teksten i boka hver for seg, men heller se på samspillet mellom bilde og tekst, bokas egentlige tekst eller ikonoteksten. Dette er noe av det jeg synes er aller mest spennende med bildebøker, man kan for eksempel oppleve at det er svært lite tekst på et oppslag (en dobbeltside), kanskje bare en setning, men at den ene setningen sammen med illustrasjonene gjør historien både mangfoldig og rik. Ikonoteksten er rik. Mjør, Birkeland og Risa bruker bildeboka Til huttetuenes land av Maurice Sendak som et eksempel på en bok der den verbale teksten er knapp (kun 364 ord), men at bokas egentlige tekst er mangfoldig og sammensatt.

Både Samuelsen og Mjør, mfl er enige i at bildene/illustrasjonene i en bildebok utvider den skrevne teksten. De gir oss lesere detaljer som teksten ikke sier noe om og de kan beskrive personer og omgivelser slik at det ikke trenger å stå noe om det i teksten. Men de legger også vekt på at den verbale teksten også er viktig for oss lesere slik at vi kan forstå detaljene i illustrasjonene og skjønne hvorfor de er der.

En liten oppsummering eller konklusjon:

Vi leser, med andre ord, bildebøker på en annen måte enn vi leser andre typer bøker, fordi de består av to ulike uttrykksformer; det skriftlige og det visuelle. Disse to formene danner sammen en helhet og må derfor både leses og vurderes i samspill med hverandre. Dersom vi tar bort den ene eller den andre delen vil vi miste noe av historien som fortelles.

Jeg gleder meg til å lese Fugl med gjenoppfrisket kunnskap,i tillegg har jeg planer om å gå mer inn på hvordan man kan vurdere bildebøker som en helhet i et eget innlegg (bare fordi det er så GØY!).

God søndag!

Kilder:

Ingeborg Mjør, Tone Birkeland og Gunvor Risa: Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar, Landslaget for norskundervisning/Cappelen Akademisk Forlag, 2000.

Arne Marius Samuelsen: Billedboken. En glede og utfordring også for voksne. Pedagogisk forum, 1995.

Samlesingen av Fugl av Lisa Aisato – hva er planen her på Skribleriene?

Aller først; det er så gøy at det allerede har kommet inn mange anmeldelser og tekster om Fugl av Lisa Aisato i forbindelse med samlesingen til Bokbloggerprisen 2014. Alle lenkene ligger i innlegget på Bokbloggertreff – siden, så det er bare å klikke seg frem til de forskjellige derfra.

Jeg har ennå ikke kommet helt i gang, men jeg har laget en liten plan for hvordan jeg ønsker å gjøre det her på Skribleriene. Siden Fugl er den eneste bildeboken på årets kortliste i Åpen klasse, så har jeg planlagt å skrive et innlegg om bildebøker generelt. Jeg kommer til å benytte meg av teori om sjangeren, og de sentrale spørsmålene vil være hva en bildebok er for noe, ulike målgrupper og bruksområder og det aller viktigste: Hva er det som gjør en bildebok bra. Dette innlegget vil komme i løpet av helgen.

Deretter skal jeg intervjue Lisa Aisato, skrive om hennes tidligere bøker Mine to oldemødre og Odd er et egg, før jeg analyserer boken som er på kortlisten. Kanskje kommer jeg også til å snakke med noen barn om hva de synes om bøkene. Disse innleggene vil jeg prøve å spre utover måneden.

Bildebøker er en spennende sjanger, og noe jeg jobbet en god del med i lærerutdanningen. Det er derfor ekstra morsomt at jeg igjen kan bruke denne kunnskapen i arbeidet mitt med Fugl.

Tusen takk til alle mine engasjerte medbokbloggere, og jeg håper at enda flere vil delta med sine synspunkter på denne boka i løpet av februar.

Forberedelser til bokbloggprisen 2014.

Siden det bare er noen måneder igjen av 2013, så synes jeg og mange andre bokbloggere, at det er på tide med en liten «Forberedelser til bokbloggprisen 2014» – kick – off. For flere er det sikkert en hyggelig oppsummering, dere har kanskje vært flinke til å lese ny norsk litteratur gjennom hele året – og hurra for det! Men for meg så er det litt mindre oppløftende…. ja, for hvordan kombinerer jeg egentlig lesing av klassikere med nye norske bøker? Eller tegneserier? Eller 1001 – bøker? En liten titt på oversikten over leste bøker viser at jeg  har myyyye å ta igjen, for av de 39  jeg har lest dette året er 4 – fire- FIRE av dem skrevet av en norsk forfatter i 2013. Et antall det rett og slett ikke er mye å skryte av. Tre av dem er takk og pris svært gode! (Kan jeg da bruke unnskyldningen om kvalitet over kvantitet, tro?).

I kategorien Skjønnlitteratur og krim har jeg lest følgende bøker:

• Smertehimmel av Asle Skredderberget (krim)
• Den mørke porten av Lars Mæhle (krim)

I kategorien Åpen klasse har jeg lest disse bøkene:

• Mysteriet mamma av Trude Lorentzen (dokumentarisk).
• Odinsbarn av Siri Pettersen (ungdom/fantasy).

Men tro ikke at jeg ikke har hatt intensjoner om å lese norsk litteratur fra 2013! Å nei da, jeg har kjøpt inn en liten haug – og flere er ventet i posten de nærmeste dagene (noen kjøpt selv, andre fra forlag). Så i perioder nå, frem til nominering, lar jeg måloppnåelse og kryss være måloppnåelse og kryss og kjører på med norske nye bøker!

Jeg gleder meg!

Rose – Marie har forresten samlet alle disse forberedelsesinnleggene her. Ta en titt for tips til ny norsk litteratur du kan lese i høst.