16. desember: leses akkurat nå!

Det ble litt stille noen dager, tiden strakk ikke helt til og How to get away with murder stjal den lille lesetiden – og bloggtiden – jeg hadde til rådighet de foregående dagene. Slikt skjer, tenker jeg. Det er noen dager det passer bedre å ramle ned i sofaen og la seg underholde av en TV- serie, i stedet for å finne fram boka. Det er greit. Og kanskje nødvendig?

Akkurat denne uka har jeg kastet alle leseforsett på sjøen og valgt meg ut en ganske grotesk thriller. Broken Monsters av Lauren Beukes handler om at det dukker opp flere hybrid-lik i Detroit – noen er ute og dreper mennesker og dyr for så å skape sine egne «kunstverk». Skikkelig oppbyggende i førjulsstria! 

Men ta det med ro; Jenny og Undset er klare til å bli lest ferdig i helga.

Hva leser du akkurat nå?

Rebelske mai- del to

Mai var, som nevnt i forrige innlegg, preget av at jeg ikke fulgte leseplanen for måneden. Jeg ville lese plotdrevne romaner, gjerne med fantastiske elementer, og i stedet for å stupe med hodet først inn i en alvorlig lesesump, så fulgte jeg lysten.

Den første boka rebelske Silje plukket opp var ungdomsromanen Øya av Torborg Igland og Amund Hestsveen. Dette er bok nummer to i Beta- serien, der Flukten kom ut i fjor. Jeg lot meg rive med av Igland og Hestsveens nordiske versjon av et dystopisk samfunn, og syntes det var spennende å se hvordan de hadde tatt de typiske trekkene i denne populære sjangeren og gjort det til noe eget, noe som både var typisk norsk og internasjonalt. Selvfølgelig var det stas da bok nummer to dumpet ned i postkassa i våres, og den ble slukt i løpet av kort tid. Og jeg må si at jeg likte den godt, selv om den første, etter min mening, var bedre.

Jeg likte for eksempel:

•  verdensbyggingen i Flukten og ble veldig nysgjerrig på hvordan samfunnet utviklet seg i den retningen. Øya holder tråden og både videreutvikler og utvider denne verdenen, samtidig som vi får noen flere svar.
• at brevene fra sist fortsatt er med – de bryter opp og gir oss små bilder fra samfunnet sett med andre øyne enn hovedpersonene. Disse brevene er fra en annen tid og gir dermed en annen distanse enn skildringene der vi er midt i det.
• at kunst og litteratur er motstandsbevegelsens våpen. Jeg synes også måten de bruker det på er fiffig.
• at forfatterne holder kortene tett til brystet, samtidig som leseren får vite akkurat nok. Dette skaper spenning.
• karakterene. De er flerdimensjonale med kjøtt på bena og tanker i hodet – selv om jeg kunne ønske enda mer karakterutvikling i forhold til hvor de var i den første boka.

Dessverre var det enkelte ting som irriterte meg og som bremset lesegleden noe. For eksempel:

• unødvendige rettskrivingsfeil som ødelegger flyten.
• kapitteloverskriftene minner for mye om gutte- og jentebøker fra 1950 – tallet. De røper hva som kommer til å skje, og de er lite subtile.

Takk til Gyldendal for leseks.

____________________ (((((((((()))))))))) ____________________

Neste roman ut var The Girl With all the Gifts av M.R.Carey og jeg gikk inn i den uten å vite noe særlig bortsett fra at Joss Whedon beskrev den som «so suprising, so warm and yet so chilling … as fresh as it is terrifying» på baksiden (og alle vet at det er vel verdt å høre på Joss) og at en annen kritiker dro opp Kazuo Ishiguro – kortet (og Never let me go er fantastisk)! Disse to beskrivelsene førte til at forventningene  – til tross for at jeg ikke visste hva boka faktisk handlet om – var skyhøye. Og en stund så så det ut til at de også skulle bli innfridd.

Mannen: Er den god?

Jeg: Ja, veldig. Akkurat nå elsker jeg den.

Mannen: Så bra.

Jeg: Og hvis den ikke tar en «Walking Dead», så tror jeg at dette blir en av favorittene mine i år.

(Famous last Words)

Romanens første del er en vakker, nesten poetisk skildring av ei jente som hver dag, uvisst av hvilken grunn, blir spent fast i en stol, truet med våpen og trillet inn i et klasserom fullt av likesinnede. Ei jente som elsker å lære, som elsker læreren sin og som har drømmer og ønsker om fremtiden, og som ikke helt forstår hvorfor de andre er redd henne. Da den skrekkelige sannheten gikk opp for meg fikk jeg klump i halsen, flashbacks til Never let me go, og jeg stålsatte meg for en tøff og opprivende leseopplevelse.

Og så tok den en «Walking dead»….

Og det er selvfølgelig helt i orden – det var bare ikke det jeg så for meg! Når det er sagt; M.R.Carey har med The Girl with all the Gifts skapt et fengslende, zombie-infisert univers som fenget meg. Det er en kvalitet over måten han formulerer seg på, hvordan han forteller historien og hvordan han bygger opp både selve universet, relasjonen mellom karakterene og den enkeltes karakterutvikling, slik at det ikke kun blir en «drep-eller-bli-spist» – type historie.

Det jeg likte best med denne romanen, bortsett fra de første førti sidene som jeg elsket (!), var det fine forholdet mellom jenta, Melanie, og læreren miss Justineau. Dette forholdet er skildret med en nærhet og en hengivenhet som nesten slår forholdet mellom Roald Dahls Mathilda og Miss Honey. Jeg liker også godt at forfatteren lar karakterene sine vokse og utvikle seg utenfor de stereotype rammene enkelte av dem i utgangspunktet er plassert i. Ja, og slutten! Den var god og genial!

____________________ (((((((((())))))))) ____________________

Den aller siste romanen jeg fullførte i mai var thrilleren The Girl on the Train av Paula Hawkins. Denne har fått svært mye oppmerksomhet både i utlandet og her hjemme, og ble sammenlignet med Gone Girl av Gillian Flynn. (En sammenlikning jeg for øvrig ikke er enig i, hvis en da ikke kun baserer seg på at begge er psykologiske thrillere – og det er jo ikke nok?). Uansett; romanens hovedperson, Rachel, pendler hver dag mellom der hun bor og London, og hver dag stopper toget utenfor huset til et ungt ektepar som fascinerer henne. De har noe hun ikke har lenger, og ved hjelp av de små daglige glimtene skaper hun seg et bilde av deres dagligliv. Da hun oppdager at kvinnen hun har holdt øye med over lengre tid er meldt savnet, blir hun oppsatt på å finne ut av hva som kan ha skjedd. Rachel så nemlig noe viktig dagen før kvinnen forsvant. Utfordringen er at Rachel også er alkoholiker og ikke alltid husker hva hun har sett og gjort.

The Girl on the Train er en helt ok thriller, men heller ikke noe mer. Den fenget meg der og da, jeg lot meg rive med, men samtidig så opplevde jeg den som ganske forutsigbar. Jeg fikk blant annet tidlig en følelse av hvem som var gjerningspersonen, selv om det var vanskelig å forutse omfanget.

Jeg anser, som nevnt over, Rachel som hovedpersonen i The Girl on the Train , det er allikevel to andre fortellere i romanen; kvinnen som forsvinner, Megan, og en annen nabo; Anna. Rachel gir oss sin opplevelse av omstendighetene i nåtiden, mens Megans historie går tilbake til tid slik at vi etter hvert får et bakgrunnen for mysteriet. Anna kommer inn som en tredje stemme etter hvert som romanen går fremover. Det som er spennende er at disse tre ulike kvinnene har noe til felles.

Jeg har lest flere anmeldelser og anbefalinger av denne som fremhever at Rachel – på samme måte som hovedpersonen i Gone Girl – er en typisk upålitelig forteller. Jeg er egentlig uenig. Ja, hun er upålitelig fordi hun forteller i første person, noe som alle første persons – forteller er, men jeg opplever henne allikevel som relativt pålitelig på den måten at hun sjelden bevisst unnlater å fortelle noe. Hun er ærlig mot leseren om at hun er uærlig ovenfor de andre karakterene i romanen og hun utelater ikke ting fordi hun vil stille seg i et bedre lys. De gangene hun unnlater å fortelle noe så er det fordi hun ikke husker, og vi lesere får ta del i puslingen med å sette sammen de ulike fragmentene hun faktisk husker. (Eller kanskje jeg nå rett og slett er blitt lurt!?)

Romanen er helt greit skrevet, men jeg tror ikke den sier så mye om Hawkins sine litterære kvaliteter, bortsett fra hun kan lage et spennende plot.

Alt i alt, godkjent – men ikke forvent å bli blåst av veien – det tviler jeg på at du blir. Og hva er egentlig hypen?

Har du lest noen av disse bøkene?

Roadtrip.

Det er høstferie og vi har tatt turen vestover til fagre Sunnmøre.  De siste årene har vi foretrukket å fly,  men denne gangen valgte vi å kjøre bil.

Det er en lang tur. Lang, fin og slitsom. Tradisjonen tro hører vi på lydbok. Jeg er normalt en elendig lydboklytter,  er jeg hjemme lar jeg tankene fly og blir lett avledet. Men ikke i bilen. Der funker det og ikke noe er bedre enn det. Tiden går jo så mye fortere og vi får en felles opplevelse.

Denne gangen har vi valgt Gillian Flynn sin Flink Pike og jeg synes den passer ypperlig for langtur.  Den er både spennende,  engasjerende og overraskende. (Vær så snill, ingen spoilere!).

Ellers fikk Råta av Siri Pettersen bli med meg i veska. Jeg merker at det er et år siden jeg leste Odinsbarn og føler meg litt rusten med tanke på historien, men jeg regner med at det bare er til jeg kommer inn i det igjen. Jeg gleder meg til å lese mer om Hirka og de andre!

Liker du å høre på lydbøkene?  Eventuelt når?

Den onde arven av Thomas Enger

I mitt hode finnes det to hovedtyper ungdomsbøker. Den ene typen er de som når ut til et større publikum enn de ungdommene som egentlig er målgruppen. Det er de bøkene som er avanserte, som gir oss lesere et innblikk i en helt ny verden eller hvordan det er å være nettopp det ene mennesket med akkurat de utfordringene og gledene som gjør at vi, uansett alder, kan nikke gjenkjennende. Du sitter der med en følelse av å ha lest noe som er viktig for DEG. Disse bøkene har dybde, de kan utfordre deg og de kan gi deg nye impulser. For meg så er Faen ta skjebnen og Looking for Alaska av John Green eksempler på bøker i denne kategorien. I en helt annen sjanger, men allikevel med bena godt plantet innenfor «Bøker som berører langt utover den tiltenkte målgruppen», er, etter min mening, Siri Pettersen sin Odinsbarn og Laini Taylors Daughter of Smoke and Bone. 

Den andre typen er helt klart størst, og det er bøker som er skrevet for barn og ungdom, og som er skrevet på en slik måte og med den hensikten at de vil glede, begeistre og fremme leseglede hos målgruppen. De vil kanskje derfor ikke skape like stort engasjement hos voksne lesere, men det er jo heller ikke meningen.  Mine erfaringer er også at disse bøkene – tekstmessig og temavis-  er beregnet på barn som nærmer seg tenårene eller nettopp er kommet dit, i motsetning til den førstnevnte kategorien som oftest er mer kompleks i skrivestil og temavalg, og derfor egner seg godt for eldre ungdommer og, ja, oss voksne også.

Hvilken kategori jeg mener Den onde arven av Thomas Enger tilhører? Les mer, så får du se ;-).

Fra baksideteksten (siden jeg ikke klarte å formulere litt om innholdet på en annen måte):

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.

Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd med familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne…

Høres spennende ut, ikke sant?

Og ja, Den onde arven er en spennende bok, selv om den yngre meg naturlig nok ville synes at den er hakket mer spennende og nifs til tider enn det jeg gjør nå. Den er lett å lese og siden den har mange, korte kapitler så er den av et slikt kaliber at du blir sittende og lese et kapittel, så et til og så et til osv – den er, med andre ord, en ordentlig sidevender.  Jeg fikk en følelse mens jeg leste at dette er skrevet i samme tradisjon som for eksempel Frøken Detektiv, Fem – serien og Hardy – guttene. Det er eventyrlige og mystiske ting som hender og vi møter en ung og driftig heltinne som uredd utforsker hendelsene og som følge av dette havner i trøbbel. Jeg elsket slike bøker som 11 – 12  – åring, jeg, og jeg slukte dem!  Og jeg synes det er morsomt at Thomas Enger velger å skrive i en lignende sjanger, men – for det kommer et men her – men siden vi skriver 2013 så kunne jeg ønsket at han allikevel kunne gitt en mer moderne vri på det tradisjonelle. For eksempel så er jo disse historiene veldig handlingsmettede, de er actionfylte og til tider nervepirrende, og det går som oftest ut over personutviklingen og dybden i historien. Med det mener jeg at for eksempel Nancy Drew er ganske overfladisk skildret, hun utvikler seg ikke noe særlig som person gjennom de ulike mysteriene og ender opp med å være ganske endimensjonal (NB! Jeg elsker Nancy den dag i dag, men det tror jeg har mye med nostalgi å gjøre).  Utviklingen av relasjoner mellom de ulike karakterene kommer ofte bakerst i køen, det blir ikke prioritert i plottet: Ned og Nancy er kjærester, men hva vet vi egentlig om dem som par? Carson Drew er den forståelsesfulle faren, men vi hører ikke så mye om far – datterforholdet sånn egentlig.

Og slik blir det dessverre også litt med Julie og de andre karakterene i Den onde arven. Julie er en person med mye bagasje, og hun opplever mye i romanen som burde ført til større reaksjoner og som jeg kunne ønske ble utforsket mer. Det er nettopp de gangene der Julie løsner opp og reagerer som et menneske og ikke som en «Jeg – må – finne – svar» – maskin, at historien gjorde mest inntrykk på meg som voksen. Og jeg merket at jeg ble nysgjerrig på noen av relasjonene og ønsket å få vite litt mer om dem – for eksempel det mellom Julie og vennene Margaret og Glenn. Slik som det er fremstilt i boka er de bare noen brikker som tilfeldigvis har en sykkel å låne bort eller en stor kunnskap om mobiler. Jeg mener ikke at dette er noe som burde vært i stedet for all handlingen og spenningen, for jeg har full forståelse for at dette er en thriller, men litt mer dypde og personutvikling hadde allikevel gjort romanen enda bedre. Jeg tenker også at de fleste 11 – 12  åringer i dag har lest for eksempel Harry Potter og lignende bøker, og de har derfor erfaring med at ting ikke alltid (eller stort sett ikke) er slik som man først tror – dette kunne jeg ønske at Thomas Enger i større grad også tok høyde for i denne romanen. Her er det dessverre mye som blir litt for opplagt og ting er skildret mye i sort/hvitt.  Så kan det jo diskuteres; er det akkurat de 11 – 12 – åringene, de som har begynt å bli ganske avanserte i lesingen sin, som er målgruppen for Den onde arven?  Kanskje ikke? Eller hvorfor ikke bare godta at noen romaner kun er skrevet for å underholde, for å skape leseglede og lyst til å utforske litteraturen videre? Jeg tror nemlig at denne romanen er nettopp en slik bok, en bok som er gøy der og da og som gir deg lyst til å lese mer – kanskje noen lignende historier (slik at du ender opp med å tømme loftet for mammas gamle Frøken Detektiv – bøker, for eksempel) eller noe helt annet.

Jeg personlig feis igjennom sidene, og syntes det var morsomt å lese en roman som minnet meg så mye om de jeg slukte på høykant som liten, og som fikk meg til å tenke på gamle helter igjen.  Og jeg vet at jeg hadde kost meg som 11 – 12 – åring også, for med unntak av en for heseblesete slutt, så er Den onde arven god underholdning! Jeg er ganske sikker på at den vil treffe mange pretweens, og takket være et herlig nifst omslag, så tror jeg den vil fenge gutter også. Og det er bra!

Ellikken og sønnen hennes har skrevet en anmeldelse her. Bokblogg – Geir har også lest og lik.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar!

Bokbloggturneen: Erebos av Ursula Poznanski

Denne uka skal det blogges om thrilleren Erebos av Ursula Poznanski i forbindelse med Cappelen Damms bokbloggturne, og jeg er den som skal starte ballet. I morgen kan du lese hva Tiril synes om den.

Noe merkelig er i ferd med å skje med Nicks skolekamerater. En etter en dukker opp på skolen og på trening søvndrukne og med rødsprengte øyne – hvis de da i det hele tatt kommer. Mystiske, firkanta pakker skifter eiere og gåtefulle blikk og tegn utveksles. Det er et nytt dataspill kalt Erebos som er årsaken, og spillet er så unikt og spesielt at ingen har lov til å snakke om det til noen.

Da Nick selv blir vervet, slår det ham at spillet er utrolig bra laget. Det kan nesten virke som om det kjenner hver og enkelt spiller, det vet hva du heter, hvilke interesser du har og om du skjuler noe. For å stige i gradene og for å få mulighet til å bli en del av spillets indre sirkel i den siste avgjørende kampen, må deltakerne utføre oppdrag. Oppdrag som skal utføres i det virkelige livet. I starten er det ganske så uskyldig – verving av nye spillere, flytting av pakker fra et sted til et annet og bilder som tas i smug. Skillet mellom spill og virkelighet blir svakere, og Nick finner at han blir mer og mer hekta, Så får han et nytt oppdrag – han skal drepe en virkelig person…

Erebos av Ursula Poznanski er en vanvittig spennende og vanedannende roman! Fra det øyeblikket jeg leste det første kapittelet var jeg, i likhet med Nick, hekta – og jeg må også innrømme at jeg garantert hadde vært blant dem som gjerne skulle ha spilt dette spillet dersom det hadde eksistert (i allefall før jeg fikk vite om alle bivirkningene).

Det første som slår meg med denne romanen er at den er så full av driv. Jeg opplevde at jeg hele tiden ble jaget videre og videre i handlingen. Det som hender både i virkeligheten og særlig i spillet føles så ekte – jeg er der, side om side med Nick – og jeg må kjempe mot zombiesauer og turnere mot både vampyrer og barbarer. Som Nick er jeg også oppsatt på å komme videre; både i spillet og i boka, samtidig som den gnagende følelsen av at tingene slettes ikke er som først antatt blir større jo flere sider jeg blar om. Vil jeg egentlig vite hva som lurer seg i Erebos sitt indre? Hva er det for noe mørkt og marerittaktig som skjuler seg i spillet? Og hva er det egentlige formålet? Er det bare for moro? Selvfølgelig ville jeg vite hva Erebos skjulte! Det ble etterhvert den største drivkraften for lesingen – å finne ut hvordan alt henger sammen.

Det jeg likte aller best med romanen var faktisk selve spillet. Det var det som gjorde meg nysgjerrig, som dro meg inn og som nesten ikke slapp taket. Det var spillet som skremte meg og som gjorde at jeg kunne puste lettet ut og tenke «Det er bare en bok, Silje, et slikt spill finnes ikke«. Spillet ble for meg en hovedperson – en pulserende, tenkende og livsfarlig organisme som jeg bare måtte få vite mer om. De virkelige karakterene, Nick, Emily og Victor, m.fl er godt tegnet og jeg følte at jeg kom inn på dem, men sammenliknet med Erebos så ble de allikevel bare bipersoner. Gode bipersoner, ja, sympatiske, reale og kloke også – men allikevel ble de i store deler av romanen satt litt til side i forhold til det episke og massive spillet som vi får ta så stor del i. Jeg synes egentlig det er et lurt knep av forfatteren, som leser blir man faktisk like hekta på spillet som det deltakerne blir! Det blir dermed lettere å forstå det forholdet alle spillerne, på hver sine måter, har til spillet, fordi du opplever det selv. Erebos suger deg inn og hypnotiserer deg!

Da jeg tilslutt kom til veis ende og kunne lukke igjen romanen, var det med et fornøyd sukk – dette var en slutt som fungerte, som fikk samlet alle tråder og som fikk det usannsynlige til å blir sannsynlig. For det er jo selvfølgelig ikke en realistisk roman som Ursula Poznanski har skrevet, selv om rammen; ungdomsmiljø i London og gaming er realistisk. Men på sine egne premisser er boka Erebos troverdig, den er velskrevet og den er rett og slett veldig god! Anbefales!

Kommer aldri mer tilbake av Hans Koppel – samsvarte virkelig det gufne omslaget med bokas innhold?

Sånn, da var det gjort. Romanen med årets desidert ekleste omslag er herved lest – eller rettere sagt slukt – på to dager! Forventningene var høye, med et slikt bilde på forsiden så måtte jo innholdet være herlig grusomt og ekkelt – eller? Les videre så får du svar.

Mike er gift med Ylva og far til Sanna. Sammen bor de i en villa utenfor Helsingborg, og etter at Ylva hadde en affære et år tilbake så jobber de nå for å få forholdet på bena igjen. Så skjer det utenkelige. Ylva forsvinner – uten et spor. Mike mistenker at hun har blitt med noen hjem, men da timene blir til et helt døgn kontakter han politiet. Politiet mistenker raskt Mike, og begynner å lete etter motiver for at han selv skal ha tatt livet av Ylva.

Det ingen av dem vet er at Ylva lever og at hun er nærmere enn noen tror…

Hans Koppel er et pseudonym for barnebokforfatteren Petter Lidbeck. Kommer aldri mer tilbake er hans debutroman for et voksent publikum, og jeg må si at dette er både en spennende og intens debut. Som jeg skrev ovenfor så leste jeg boka ut på to dager, så for meg ble dette en skikkelig sidevender. Språket er lett, det flyter godt og historien som blir formidlet er oversiktelig – det du leser er det du får. Du må ikke tenke, grunne og analysere det som skjer, og det synes jeg er helt greit. Slike romaner er gode å lese en gang i blandt.

Koppel har med Kommer aldri mer tilbake skapt en skremmende historie der hevn og hat står sentralt. Under lesingen så trodde jeg på det som skjedde, selv om historien (forhåpentligvis) ikke er særlig sannsynlig. Det som jeg derimot opplevde som svært troverdig var de menneskelige reaksjonene – både Mike og Sanna sine reaksjoner i forhold til å miste en kone/mor, og da spesielt Mikes opplevelse i starten da han tror at Ylva har funnet seg en annen, Ylva sin reaksjon på de grusomhetene hun opplever, samt naboenes mistanker. Relasjonene mellom karakterene trodde jeg også på og jeg synes de var godt skildret.

I første halvdel av romanen så er spenningen til å ta og føle på. Historien er intens og jeg ønsket bare å lese videre for å finne ut hvordan det kom til å gå. Hvem som var gjerningspersonene og hvorfor de handlet som de gjorde var de største spenningsmomentene for meg. Vi får hele tiden små drypp og hentydninger til motivet, men aldri nok til at jeg kunne knipse i luften og si «Aha, det må jo være sånn!». Dessverre velger forfatteren å ta en M. Night Shyamalan og avsløre hvem kidnapperne er halveis i boka. For meg ble dette en real nedtur! Jeg vil ikke vite slike ting for tidlig, og i dette tilfellet så var det faktisk altfor tidlig! Jeg ønsker å bli holdt på pinebenken så lenge som mulig, i allefall til jeg har lest over  75 % av boka. Det må være noe form for fiffighet, en tvist. Det holder ikke at jeg får en liten mistanke, for så å oppleve at den mistanken blir bekreftet siden etter. Jeg er faktisk ikke en så god krimgåte – løser – det er rett og slett historien som sprekker!  Nå skal det sies at forfatteren klarer å holde på  noe av spenningen etter den store avsløringen, men ikke i samme grad som i begynnelsen. Siden vi vet hvem gjerningspersonene er og hva som driver dem, så ligger spenningen nå i om noen vil finne ut hva som har skjedd, om Ylva vil komme seg unna og om de skyldige får sin straff. Og det er jo  interessant nok det også. Jeg skulle bare ønske…

Kort sagt; Kommer aldri mer tilbake av Hans Koppel er en stort sett spennende og medrivende thriller som sitter hardt i kroppen mens du leser. Om den blir sittende lenge i kropp og sjel i etterkant – ja, det er et annet spørsmål. Dette er en god roman, men ikke utrolig god – og omslaget er nok definitivt det nifseste.

Boka er plukket fra bokbordet under Bokbloggtreffet 15. september.

Karete har også lest og omtalt denne boka.

Eventyrskogen og ekkelt omslag.

Det er den aller siste dagen i september og jeg har en deilig og avslappende høstferieuke foran meg. Bøker og lesing skal definitivt stå i høysetet, men kafèbesøk og annet kos skal det også bli tid til. Jeg skal for eksempel møte Linn fra bloggen Den har jeg lest på tirsdag! Det gleder jeg meg til.

Trollstubbe

I går gikk jeg lang tur i skogen på hytta. Jeg er ikke den mest entusiastiske skoggåeren, men jeg har funnet en ny og veldig motiverende måte å bruke skogen på! Nå skal dere høre; jeg er jo veldig glad i eventyr, tusser, troll og alver – og i skogen der er det mange ting som kan se ut som både alveslott, småtroll, tusseladder og  – HJELP!!!  – en drage!! Turen opp til toppen for å se utsikten over Tinnsjøen i går gikk som en lek, for så mye spennende hadde jeg ikke lagt merke til før 😉 Jeg møtte til og med Morkel Mosetuss fra I Morgentåkedalen og et helt koppel av medmosetussere!!

I skrivende stund leser jeg Burned av Ellen Hopkins. Dette er mitt første møte med denne forfatteren, og det blir helt klart ikke det siste. Dette er bra og annerledes. Rått, usminket og poetisk.

Siden jeg regner med at jeg får skrevet en omtale av romanen i morgen, så velger jeg heller å gi en smakebit – for det er tross alt søndag og tid for Maris ukentlige smakebit –  fra den neste boka som ligger klar: Kommer aldri mer tilbake av Hans Koppel. Dette er en thriller som jeg fikk med meg fra Bokbloggtreffet, og den handler om en kvinne som forsvinner sporløst. Mannen blir fort mistenkt, men det skal vise seg at Ylva lever og befinner seg mye nærmere enn det man tror. Jeg synes denne boken høres herlig guffen ut, og gleder meg til å lese den, men det som jeg synes er ekstra ekkelt er omslaget. Det er helt forferdelig ekkelt i all sin enkelthet. Det er jo bare to hender! Genialt!

Smakebiten er hentet fra et kapittel der vi deltar på en forelesning som omhandler offer og gjerningsmann. Foreleseren bruker Adolf Hitler og Astrid Lindgren som bilder på det onde og det gode, og han starter forelesningen med å bli litt filosofisk:

Adolf og Astrid, svart og hvitt, ondt og godt.

Denne naive forestillingen om rett og galt er forførerisk og lurer oss. Vi vil tilhøre de gode, gjøre det rette.

Etter flere år med intervjuer med ofre og gjerningsmenn – som også er ofre, noe vi gjerne glemmer – vet jeg at de fleste i dette rommet, ikke minst meg selv, uten særlig vanskelighet kan formes til å bli både det ene og det andre.

s 11.

Som om ikke omslaget er guffent nok, så får disse linjene her meg til å grøsse. Uten å ha lest noe mer i romanen, så får jeg en mistanke om at det hele kanskje er et sykt eksperiment for å bevise et poeng. Uansett så ser jeg frem til å lese mer.

Har du lyst til å lese flere smakebiter og kanskje delta selv? Stikk innom bloggen til Mari, der får du både lesetips og oppskrift på hvordan du kan henge deg på.

Arven fra Stonehenge av Sam Christer

Arven fra Stonehenge av Sam Christer plukket jeg med meg fra bokbordet på Bokbloggtreffet 15. september – jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta den, men den lå så alene på bordet etter paneldebatten at jeg ikke hadde hjerte til å gå fra den. Den trengte et hjem!

En mann blir slept opp til Stonehenge og drept på bestialsk vis av en gruppe kappekledde menn. Nathaniel Chase, en anerkjent skattejeger tar livet av seg kort tid etter. Kan disse hendelsene ha en sammenheng?

Gideon Chase må ta den tunge veien hjem for å ordne opp etter farens selvmord. I et hemmelig rom finner han flere dagbøker skrevet i kode, en kode som bare han og faren kan lese. Bøkene forteller om en hemmelig gruppe som i flerfoldige år har dyrket Stonehengemyten, og faren var et sentralt medlem i denne gruppen. Nå har en ny og skremmende sirkelmester kommet til makten, og rituell menneskeofring hører til i den nye praksisen.

Så forsvinner datteren til den amerikanske visepresidenten i nærheten av Stonehenge, og sommersolverv nærmer seg…

Arven fra Stonehenge er Sam Christer sin debutroman, og på baksideteksten blir boka sammenliknet med de beste thrillerne til Dan Brown. Det var også hovedårsaken til at jeg plukket opp romanen nettopp nå, som et forsøk på å komme meg ut av lesetåka som har rammet meg de siste par ukene, og jeg kan faktisk si at leselysten kom snikende tilbake. Det er ikke verst bare det!

Sam Christer har skrevet en thriller der et hemmelig samfunn spiller en sentral rolle, og jeg antar at det er her Dan Brown dukker opp.  Dette er en sammenlikning som jeg ikke kjøper helt, det skal noe mer til enn kappekledde menn som tilber noe gammelt og mystisk for å nå helt opp til en Brown på topp etter min mening. Selv om sistnevnte ikke er blant mine favorittforfattere så opplevde jeg DaVinci koden og Engler og demoner som medrivende, spennende og intense sidevendere. Man kan selvfølgelig argumentere for at Brown sin bruk av cliff – hangere så og si på slutten av hvert eneste kapittel kan bli litt for heseblesende, men det er en metode som får sidene til å fly, det er sikkert! Og det er nettopp her ett av mine største ankepunkter med Arven fra Stonehenge dukker opp. Det ble for lite medrivende og intenst! Jeg følte ikke på kroppen mens jeg leste at jeg bare måtte lese et kapittel til og pulsen holdt seg i hvilemodus gjennom store deler av lesingen. Ja, det ble litt spennende etterhvert, og jeg var nysgjerrig på for eksempel hvem Sirkelmesteren var – selv om den avsløringen var et gedigent mageplask… Men det ble aldri spennende nok.

Selv om spenningskurven ikke var så stigende som jeg hadde trodd og håpet, så var romanen i perioder heseblesende. Dessverre ikke i den forstand at det skjedde så mye som jeg måtte finne svar på umiddelbart, men heller i form av veldig korte kapitler. Jeg følte tidvis at jeg hoppet og spratt mellom personer og hendelser uten noen form for kontroll. Jeg var på politistasjonen og vips så var jeg nede i Helligdommen, og så var jeg i huset til Gideon og plutselig var jeg på en klubb i London. Hjelp! Jeg tror virkelig at Arven fra Stonehenge kunne vært tjent med lengre kapitler der vi kunne kommet mer i dybden på enkelte av karakterene, hendelsene og bakgrunnen.

Det er selvfølgelig elementer i historien som jeg likte. Hovedpersonene Gideon og Megan kunne jeg godt tenkt meg å bli bedre kjent med for de virket både interessante og relativt troverdige. Historien til Gideon og faren hans gjorde meg også svært nysgjerrig og jeg hadde ikke hatt noe i mot å få vite mer om den. Forfatteren kunne med fordel ha kuttet ned på antall bikarakterer og heller fokusert mer på dette, for slik handlingen skred frem så følte jeg at han bare sveipet over elementer som det kunne vært spennende å få vite mer om. Det jeg likte aller best, og det som jeg opplevde at forfatteren hadde mest kontroll over var selve Stonehengesekten og mystikken og ritualene som fantes rundt den. Jeg kunne nok ha ønsket å få vite enda mer om bakgrunnen, men samtidig så er nok ikke dette sjangeren for de mest dyppløyende og grundige bakgrunnshistorier og mytebygging og jeg fikk vite akkurat nok til at jeg ble fornøyd.

Så hva blir egentlig konklusjonen? Tja, boka er grei og den hjalp meg gjennom en leselei periode, men den når dessverre ikke helt opp.

Dette synes jeg om: Kong Salomos Sverd av Espen Holm.

Zev Weissmann jobber som agent i Shin Bet, Israels hemmelige sikkerhetsstyrker, og med sitt mørke utseende er han en av dem som ofte går undercover i Gaza og på Vestbredden.

Da Shin Bet mottar en mystisk film som viser en, for dem, ukjent mann etterfulgt av en bønn; Stopp ham! Barn vil dø!, setter de dette i sammenheng med flere tilfeller  av barn født med store misdannelser i nybyggerområdene. De mistenker en ny palestinsk terrortrussel, og Zev befinner seg nok en gang på Gazastripen, der han gjør alt han kan for å finne ut hvem mannen er og hva slags planer han har. Tiden er knapp, flere israelere blir rammet av uforklarlige lidelser, men snart opplever Zev ting som får han til å rokke i troen på sitt eget lands suverenitet.

Kong Salomos Sverd er den andre romanen til Espen Holm, og også den andre jeg leser. I januar 2011 leste jeg Syk Pike – en intens, spennende og tankevekkende opplevelse, og da jeg ble kontaktet av forfatteren tidligere i vinter og spurt om jeg kunne tenke meg å lese den neste romanen hans, så var selvfølgelig svaret mitt et rungende JA. Forventningene mine var i utgangspunktet høye, men da jeg leste baksideteksten: mystisk lidelse, hemmelig sikkehetstjeneste og  fanatisk religiøse mennesker –  steg forventningene enda et par hakk. Dette er stikkord som normalt pirrer nysgjerrigheten min ekstra, uansett forfatter, men siden dette er skrevet av Holm, så må jeg innrømme at jeg ble ekstra nysgjerrig! Espen Holm er, etter min erfaring, ikke en forfatter som velger enkleste utvei og  som er redd for å utfordre leserne, og det synes jeg er veldig bra! Jeg liker også skrivestilen hans godt; begge bøkene har  innslag som er nærmest poetiske og vakre, samtidig som de også har avsnitt som er brutale og groteske – og det passer veldig godt til temaene han skriver om.

Jeg må innrømme at jeg en god stund slet med å like hovedpersonen Zev, han framsto som svært rå og hadde et menneskesyn som fikk meg til å grøsse. Jeg hadde planer om å bare avskrive ham som en ubehagelig mann, men samtidig så hadde han enkelte egenskaper som ikke passet inn i den båsen.

Zev sine handlinger og  meninger er et resultat av det samfunnet han har vokst opp i, som hemmelig agent for Israels sikkerhetsstyrker og som innbygger i staten Israel er han opplært til at de må forsvare seg og at palestinerne er «fienden». Samtidig så blir ikke Zev på stedet hvil som karakter gjennom romanen. Han møter mennesker som utfordrer hans syn og det han er blitt opplært til å mene. Etterhvert så begynner han selv å stille spørsmål ved det etablerte, han begynner å tenke selv. Andre har kalt Zev sin utvikling gjennom romanen som en dannelsesreise, og det synes jeg er en beskrivelse som passer svært godt. Og selv om jeg ikke likte Zev noe særlig i deler av romanen (og det er jo ikke sikkert at det er meningen, heller?), så tror jeg på ham. Han reagerer og handler, for meg, på en troverdig måte utfra de situasjonene han havner i.

Jeg har ikke tenkt å gå inn på analyser av alle personene i romanen, men det er allikevel tre til som jeg ønsker å nevne. De to første er Zev sin bestefar Marek og dr Bisharas søster Delilah. Zev møter begge, og deres meninger spiller en stor rolle i Zevs personlige utvikling, de får han til å tenke selv og sette spørsmålstegn ved ting som han tidligere ville tatt som en selvfølge. Marek er polsk  jøde, mens Delilah er palestiner bosatt i Hebron. Og jeg må innrømme at det er disse to karakterene jeg likte aller aller best i romanen.

Den tredje personen er mannen som Zev jakter på, dr Bishara. Og der de førstnevnte setter i gang en prosess hos Zev, så er det Bishara som gir han det avgjørende dyttet mot forandring.  Som type minnet doktoren  meg veldig om karakteren Vera Lang fra Syk Pike. Begge har en holdning om at målet helliger midlet. De er villige til å ofre alt og alle for å nå målet sitt, og selv om resultatene de ønsker å oppnå er gode, så er metodene de bruker for å  nå disse målene grusomme og umenneskelige.

Som jeg nevnte tidligere, så kan Kong Salomos Sverd leses som en dannelsesroman der Zev sin personlige utvikling står i sentrum, men samtidig så er romanen en spennende thriller, der det er om å gjøre finne ut hva som gjør israelerne syke – er det terror eller en naturlig årsak? Og hvis det er terror, hvordan er den utført? Den er også politisk – vi får ta del i det politiske spillet rundt en eventuell fredsavtale og får innsikt i hvem som egentlig trekker i trådene. Og selvfølgelig ligger hele Israels historie i bunn – denne romanen er skremmende, tankevekkende og engasjerende – den rommer mye!

Jeg opplever at jeg bruker en del tid på å lese romanene til Espen Holm, ikke fordi de ikke er spennende og medrivende, men fordi de også er så komplekse. Kong  Salomos Sverd er ikke kun en ordinær spenningsroman som er  bare fenger der og da, den er så mye mer – den sitter i kroppen lenge etter at du har lukket igjen boka.

Oppsummering: Jeg innledet denne posten med å skrive om forventningene jeg hadde til denne romanen. Og for å si det slik; WOW!! Kong Salomos Sverd innfridde alle forventningene og mer til! Dette var en virkelig god roman!

Jeg har fått en ny favorittbok! Anbefales på det varmeste!

Tusen takk til Espen Holm og Gyldendal forlag for dette eksemplaret 🙂

Smakebit på søndag: Kong Salomos Sverd av Espen Holm.

Søndag = smakebit hos Mari! Og selv om jeg fremdeles har lite tid til koselesing, så henger jeg meg selvfølgelig på!  Jeg holder  fortsatt på med Kelly Keaton sin A Beautiful Evil, men siden jeg delte en smakebit fra den forrige uke, så kommer denne søndagens smakebit fra neste bok jeg har planer om å lese: Espen Holm sin thriller Kong Salomos Sverd.  Jeg leste Holm sin debutroman Syk Pike for over et år siden, og den likte jeg veldig godt, og da forfatteren tok kontakt med meg og lurte på om jeg ville lese denne, så sa jeg selvfølgelig:»Ja, gjerne!»

Baksideteksten gjør i allefall meg veldig nysgjerrig:

En uforklarlig lidelse rammer Israel, og det går særlig utover den fanatisk religiøse befolkningen i nybyggerområdene. Barn blir født med misdannelser, kvinner aborterer, og små barn sykner hen og dør. Ingen forstår hva det skyldes.

Zev Weissman arbeider som agent i Shin Bet, Israels hemmelige sikkerhetsstyrker. Med falsk palestinsk identitet tar Zev seg inn i Gaza for å spore opp kilden til terroren. Jakten bringer ham i berøring med radioaktiv stråling og sender ham ned i virvaret av tunneler og smuglerruter mellom Gaza og Egypt.

Langt der inne hører han mørkets hjerte slå. Slår det i ham selv også? Møtet med den brutale virkeligheten i Gaza sår tanker i Zev som vil få konsekvenser ikke bare for ham, men for hele Israel.

Selve smakebiten kommer fra den første siden. Vi befinner oss i Kairo, måneden er september:

På plassen nedenunder, i skyggen av et palmetre, står en kassebil og to uniformerte vakter, en av dem bevæpnet. Han ser en bil svinge inn på området. Den stopper ved rampen for vareleveranser, en kvinne stiger ut. Hjertet hans stanser.

Det er henne.

Han svelger tungt.

s 9

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari, her er også en oppskrift hvis du vil delta selv (og det håper jeg du vil) 🙂