Rebelske mai- del to

Mai var, som nevnt i forrige innlegg, preget av at jeg ikke fulgte leseplanen for måneden. Jeg ville lese plotdrevne romaner, gjerne med fantastiske elementer, og i stedet for å stupe med hodet først inn i en alvorlig lesesump, så fulgte jeg lysten.

rebelskemai

Den første boka rebelske Silje plukket opp var ungdomsromanen Øya av Torborg Igland og Amund Hestsveen. Dette er bok nummer to i Beta- serien, der Flukten kom ut i fjor. Jeg lot meg rive med av Igland og Hestsveens nordiske versjon av et dystopisk samfunn, og syntes det var spennende å se hvordan de hadde tatt de typiske trekkene i denne populære sjangeren og gjort det til noe eget, noe som både var typisk norsk og internasjonalt. Selvfølgelig var det stas da bok nummer to dumpet ned i postkassa i våres, og den ble slukt i løpet av kort tid. Og jeg må si at jeg likte den godt, selv om den første, etter min mening, var bedre.

Jeg likte for eksempel:

  •  verdensbyggingen i Flukten og ble veldig nysgjerrig på hvordan samfunnet utviklet seg i den retningen. Øya holder tråden og både videreutvikler og utvider denne verdenen, samtidig som vi får noen flere svar.
  • at brevene fra sist fortsatt er med – de bryter opp og gir oss små bilder fra samfunnet sett med andre øyne enn hovedpersonene. Disse brevene er fra en annen tid og gir dermed en annen distanse enn skildringene der vi er midt i det.
  • at kunst og litteratur er motstandsbevegelsens våpen. Jeg synes også måten de bruker det på er fiffig.
  • at forfatterne holder kortene tett til brystet, samtidig som leseren får vite akkurat nok. Dette skaper spenning.
  • karakterene. De er flerdimensjonale med kjøtt på bena og tanker i hodet – selv om jeg kunne ønske enda mer karakterutvikling i forhold til hvor de var i den første boka.

Dessverre var det enkelte ting som irriterte meg og som bremset lesegleden noe. For eksempel:

  • unødvendige rettskrivingsfeil som ødelegger flyten.
  • kapitteloverskriftene minner for mye om gutte- og jentebøker fra 1950 – tallet. De røper hva som kommer til å skje, og de er lite subtile.

Takk til Gyldendal for leseks.

____________________ (((((((((()))))))))) ____________________

Neste roman ut var The Girl With all the Gifts av M.R.Carey og jeg gikk inn i den uten å vite noe særlig bortsett fra at Joss Whedon beskrev den som «so suprising, so warm and yet so chilling … as fresh as it is terrifying» på baksiden (og alle vet at det er vel verdt å høre på Joss) og at en annen kritiker dro opp Kazuo Ishiguro – kortet (og Never let me go er fantastisk)! Disse to beskrivelsene førte til at forventningene  – til tross for at jeg ikke visste hva boka faktisk handlet om – var skyhøye. Og en stund så så det ut til at de også skulle bli innfridd.

Mannen: Er den god?

Jeg: Ja, veldig. Akkurat nå elsker jeg den.

Mannen: Så bra.

Jeg: Og hvis den ikke tar en «Walking Dead», så tror jeg at dette blir en av favorittene mine i år.

(Famous last Words)

Romanens første del er en vakker, nesten poetisk skildring av ei jente som hver dag, uvisst av hvilken grunn, blir spent fast i en stol, truet med våpen og trillet inn i et klasserom fullt av likesinnede. Ei jente som elsker å lære, som elsker læreren sin og som har drømmer og ønsker om fremtiden, og som ikke helt forstår hvorfor de andre er redd henne. Da den skrekkelige sannheten gikk opp for meg fikk jeg klump i halsen, flashbacks til Never let me go, og jeg stålsatte meg for en tøff og opprivende leseopplevelse.

Og så tok den en «Walking dead»….

Og det er selvfølgelig helt i orden – det var bare ikke det jeg så for meg! Når det er sagt; M.R.Carey har med The Girl with all the Gifts skapt et fengslende, zombie-infisert univers som fenget meg. Det er en kvalitet over måten han formulerer seg på, hvordan han forteller historien og hvordan han bygger opp både selve universet, relasjonen mellom karakterene og den enkeltes karakterutvikling, slik at det ikke kun blir en «drep-eller-bli-spist» – type historie.

Det jeg likte best med denne romanen, bortsett fra de første førti sidene som jeg elsket (!), var det fine forholdet mellom jenta, Melanie, og læreren miss Justineau. Dette forholdet er skildret med en nærhet og en hengivenhet som nesten slår forholdet mellom Roald Dahls Mathilda og Miss Honey. Jeg liker også godt at forfatteren lar karakterene sine vokse og utvikle seg utenfor de stereotype rammene enkelte av dem i utgangspunktet er plassert i. Ja, og slutten! Den var god og genial!

____________________ (((((((((())))))))) ____________________

Den aller siste romanen jeg fullførte i mai var thrilleren The Girl on the Train av Paula Hawkins. Denne har fått svært mye oppmerksomhet både i utlandet og her hjemme, og ble sammenlignet med Gone Girl av Gillian Flynn. (En sammenlikning jeg for øvrig ikke er enig i, hvis en da ikke kun baserer seg på at begge er psykologiske thrillere – og det er jo ikke nok?). Uansett; romanens hovedperson, Rachel, pendler hver dag mellom der hun bor og London, og hver dag stopper toget utenfor huset til et ungt ektepar som fascinerer henne. De har noe hun ikke har lenger, og ved hjelp av de små daglige glimtene skaper hun seg et bilde av deres dagligliv. Da hun oppdager at kvinnen hun har holdt øye med over lengre tid er meldt savnet, blir hun oppsatt på å finne ut av hva som kan ha skjedd. Rachel så nemlig noe viktig dagen før kvinnen forsvant. Utfordringen er at Rachel også er alkoholiker og ikke alltid husker hva hun har sett og gjort.

The Girl on the Train er en helt ok thriller, men heller ikke noe mer. Den fenget meg der og da, jeg lot meg rive med, men samtidig så opplevde jeg den som ganske forutsigbar. Jeg fikk blant annet tidlig en følelse av hvem som var gjerningspersonen, selv om det var vanskelig å forutse omfanget.

Jeg anser, som nevnt over, Rachel som hovedpersonen i The Girl on the Train , det er allikevel to andre fortellere i romanen; kvinnen som forsvinner, Megan, og en annen nabo; Anna. Rachel gir oss sin opplevelse av omstendighetene i nåtiden, mens Megans historie går tilbake til tid slik at vi etter hvert får et bakgrunnen for mysteriet. Anna kommer inn som en tredje stemme etter hvert som romanen går fremover. Det som er spennende er at disse tre ulike kvinnene har noe til felles.

Jeg har lest flere anmeldelser og anbefalinger av denne som fremhever at Rachel – på samme måte som hovedpersonen i Gone Girl – er en typisk upålitelig forteller. Jeg er egentlig uenig. Ja, hun er upålitelig fordi hun forteller i første person, noe som alle første persons – forteller er, men jeg opplever henne allikevel som relativt pålitelig på den måten at hun sjelden bevisst unnlater å fortelle noe. Hun er ærlig mot leseren om at hun er uærlig ovenfor de andre karakterene i romanen og hun utelater ikke ting fordi hun vil stille seg i et bedre lys. De gangene hun unnlater å fortelle noe så er det fordi hun ikke husker, og vi lesere får ta del i puslingen med å sette sammen de ulike fragmentene hun faktisk husker. (Eller kanskje jeg nå rett og slett er blitt lurt!?)

Romanen er helt greit skrevet, men jeg tror ikke den sier så mye om Hawkins sine litterære kvaliteter, bortsett fra hun kan lage et spennende plot.

Alt i alt, godkjent – men ikke forvent å bli blåst av veien – det tviler jeg på at du blir. Og hva er egentlig hypen?

Har du lest noen av disse bøkene?

#3/2015: Oppsummering februar og leseplaner for mars – med anmeldelse av 1984.

Det er 28.februar, den siste dagen i den siste vintermåneden. På Facebook så jeg at noen postet et bilde av en hestehov, noe som for meg er det ultimate vårtegn og noe som passer perfekt med at vi nå går inn i lunefulle vinter/vår – måneden mars. I dag er det også den siste dagen med tanke på samlesingen av Ida Hegazi Høyers Unnskyld. Det er flott å se at så mange har deltatt, enten ved å linke til allerede skrevne anmeldelser, ved å lese og skrive om den for første gang  – eller, som Gro, ved å lese den på nytt. Takk for innsatsen, alle som en! En samlet oversikt over alle anmeldelsene finner dere her.

Jeg hadde i utgangspunktet en del planer for ulike typer tekster knyttet til samlesingen, jeg ønsket for eksempel å lese romanen på nytt, se nærmere på symbolikk og intervjue forfatteren. Nå er det slik at Unnskyld er en veldig tøff bok å lese – den treffer hardt, er foruroligende, intens og ubehagelig. Jeg er ganske sikker på at det er nettopp derfor at jeg likte den så godt også, men den krever sin leser. Er du for eksempel i en litt stressende periode som gjør at du er skvetten og  tar ting enda lettere innover deg enn vanlig, så er muligens ikke dette romanen du bør plukke opp akkurat da. Jeg hadde en slik periode denne måneden og bestemte meg for å la den ligge litt. Jeg tenker at det passer bra å gjenoppfriske den på en utekafe i Paris i sommer, sammen med Hegazi Høyer sine andre romaner Under verden og Ut. Ellikken har lest dem begge to nå i februar og har skrevet interessante anmeldelser av dem. Disse finner du ved å klikke på titlene lenger opp. Men intervju ble det, og jeg er veldig glad for at Ida Hegazi Høyer kunne stille på det (via e-post).

Ellers har februar vært preget av at måneden er kort, klassikere og manglende skriving av bokanmeldelser. Den aller første jeg leste var George Orwell sin 1984 – og den tror jeg faktisk at jeg bare skriver litt om her. Romanen ble gitt ut i 1948, er i sjangeren dystopi og har fått plass på 1001 – lista. Vi  befinner oss, som tittelen forteller, i år 1984. Verden som vi kjenner den er lagt i grus, alle landegrenser har opphørt og landene er blitt en del av en av tre sektorer. Disse sektorene er i konstant krig/allianse med hverandre. I sektoren der handlingen foregår blir vi kjent med et London som ligger langt unna det London vi kjenner i dag, befolkningen er delt inn i medlemmer av Partiet og proletarene. Alt og alle i Partiet blir overvåket døgnet rundt,  alt man sier, gjør – ja, nesten tenker, kan bli oppfattet som opprør og straffes hard. Hovedpersonen, Winston Smith, jobber i Sannhetsministeriet og har som oppgave å tilpasse fortiden – aviser, bøker etc –  slik at den hele tiden støtter opp under mantraet «Storebror vet alt». Alle innbyggerne ser ut til å ta alt som blir sagt som sannhet og med en gang noe er blitt uttalt som en sannhet så har det alltid vært slik – selv om sannheten var stikk motsatt dagen før. Eller sagt på en annen måte – den nyeste sannheten er den som alltid har vært der. Men Winston er annerledes, han husker ting som det ikke er meningen at han skal huske og han føler en trang til å gjøre opprør mot systemet som kontrollerer alt.

tvang

Premissene for denne romanen likte jeg veldig godt, den har et spennende utgangspunkt. Jeg syntes også det var interessant å lese en dystopi som var helt annerledes enn alle ungdomsdystopiene som har kommet de siste årene. Der de ofte har en protagonist som er av folket og som på et eller annet vis opplever noe som gjør at de stiller spørsmål ved det samfunnet de kjenner og de som styrer, er Winston fra 1984 en av de som jobber for systemet. Hans opprør kommer innenfra fordi han ser deler av maskineriet som han reagerer på. Jeg har snakket litt med Elisabeth om denne romanen, og det faktum at George Orwell var ganske fremsynt i sin beskrivelse av hvordan et totalitært samfunn kunne utvikle seg. Ja, 1984 har vært og det ble jo ikke slik, men enkelte momenter oppleves som ikke så usannsynlig lenger. Kanskje verden nå i 2015 er nærmere det 1984 som Orwell så for seg i 1948?

Et tredje element som fascinerte meg ved 1984 er ideen om at språk, og da særlig reduseringen av et språk på en slik måte at alle synonymer og egne ord for motsetninger er fjernet og at adjektivene bli så få og så enkle som mulig, vil forhindre at innbyggerne begynner å  tenke forbudte tanker og gjøre opprør mot Partiet. Tanken på at språk – både muntlig og skriftlig – som for meg og de aller fleste andre er et kommunikasjonsmiddel, en måte som gjør at vi blir kjent med andre og oss selv, som er med på å utfordre og utvikle oss som mennesker  – også skal være den viktigste elementet for å undertrykke en befolkning skremte meg.

Men selv om det var mye ved 1984 som appellerte til meg, så var det allikevel en del ting som trakk ned. Den begynner for eksempel ganske så spennende og intens, men det dabber såpass mye av i bokas andre del at jeg tok meg selv i å sovne når jeg leste den på senga – eventuelt at jeg måtte lese samme linje igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er verst. På et punkt hadde jeg mest lyst til å bare legge den fra meg for godt. Heldigvis tar det seg virkelig opp i siste del og den er så ubehagelig og intenst skildret at jeg kan tilgi noen av de andre mindre motiverende delene. Jeg opplever også at Orwell sin skrivestil ikke helt matcher meg som leser – det blir litt for distansert og jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om hovedpersonen før på slutten. En siste ting som bent ut irriterte meg var skildringene av kvinnene i den første delen; de er rynkete, skitne, valker og pupper flyter over og leppene er vulgære. Jeg velger å tolke dette et uttrykk for Winstons opplevelse av at damer er litt skummelt, enn som Orwell sitt kvinnesyn, da dette bedrer seg når Winston faktisk blir forelsket.

Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er glad for at jeg har lest den, men den er ingen ny favoritt.

______  (((((()))))) _____

De to andre bøkene jeg leste i februar skal få sine egne innlegg; Odysseen av Homer har jeg lest og lyttet på i forbindelse med Bokhyllelesingen – og hvis den ikke er en klassiker så vet ikke jeg. I tillegg har jeg kost meg med Amanda Palmer sin The Art of Asking. Dorothy Parker ble ikke lest noe i denne måneden, men til gjengjeld leste jeg noen dikt av Margaret Atwood. Det betyr at jeg har lest to av de fire bøkene jeg opprinnelig hadde planer om å lese, samt en som fristet alt for mye. Til sammen blir det tre bøker – altså ikke helt optimalt.

februar

Statistikken blir følgende:

  • 9/50 bøker lest.
  • 5/20 klassikere
  • 2/15 1001 – bøker
  • 2/12 fra klassikerutfordringen (3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 2/9 fra bokhyllelesingen
  • 1 gjenlesing
  • 8 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt
  • 1 bok kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 1 i år!)

Ny måned, nye muligheter!

I mars skal vi samlese Aina Basso sin Finne ly, og det gleder jeg meg til. I tillegg ønsker jeg å få litt mer fart på klassikerutfordringen min, samt at jeg er sugen på en skikkelig røverhistorie fra Frankrike. Så hva gjør jeg da? Jo, jeg kaster meg over The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas, selvfølgelig! 1200 sider, sier du?! Det gjør ingen ting! Temaet for bokhyllelesingen i månedsskiftet mars/april er å lese en europeisk novelle – eller diktsamling fra 1900 – tallet, og i den forbindelsen har jeg tenkt å lese Angela Carter sin kritikerroste samling The Bloody Chamber.

leseplanermars

Og skulle det skje at jeg mot formodning rekker å lese enda mer – da tror jeg at jeg skal kaste meg over en av bøkene jeg kjøpte meg i Paris! Mer om den reisen kommer snart.

Hvordan gikk din lesemåned? Og hva har du planer om å lese i mars?

Søsken i bokhylla.

Jeg har fått YA- dilla i det siste, men ikke etter det fluffy og koselige slaget.  I stedet har jeg et intenst sug etter vrengeverdener,  mørke og eventyr.

image

Det startet med The Darkest Minds av Alexandra Bracken,  en ganske god dystopi (selv om jeg har noen innvendinger) og det fortsatte med Victoria Scott sin Fire & Flood som er beskrevet som en blanding av Hunger Games og Pokemon. Jeg er nok relativt uenig i den sammenlikningen,  men jeg blir underholdt.

Det var da jeg nettopp hadde kommet i gang med sistnevnte, at jeg la merke til omslagene. De ligner da, til tross for ulikhetene, vitterlig en del på hverandre? Og ikke nok med det, da jeg tok en ekstra kikk i bokhyllene mine dukket det opp nok et lignende omslag: Red Rising av Pierce Brown. Nok en ungdomsroman, nok en science fiction/dystopisk historie. De er litt som søsken, ulike og like på samme tid. Er det en trend, kanskje?

Jeg kommer til å kaste meg over den så fort jeg er ferdig med Fire & Flood, og så regner jeg med at det kommer et samleinnlegg etterhvert.

Har du lest noen av disse?

#3/2014: Hvordan ligger jeg an?!?

Vi er godt inne i april, og det er på høy tid å gjøre opp status for lesemålene i mars. Jeg hadde håpet av skriveoverskuddet jeg boblet over med i februar skulle strekke seg inn i måneden etter også, men der tok jeg styggelig feil. Jeg gikk rett og slett inn i en periode med lite skrivelyst, og det førte til at jeg dro med meg flere anmeldelser til langt ut i mars. Det er jo i utgangspunktet ikke slik jeg at jeg ønsker at det skal være, målet mitt er å få skrevet om bøkene jeg har lest fortløpende – men noen ganger så går ikke det.

Gjenbruk!

Gjenbruk!

 

Jeg skal ikke gå veldig inn på hvorfor jeg ikke har vært Silje Superblogger, men hovedårsaken er nok at alt det fysiske rotet med esker i alle rom og julepynt på soverommet, gjorde at jeg ikke fikk roen til å sette meg ned foran dataen. En annen årsak er True Detective – en av de aller beste TV – seriene jeg har sett på lenge (og som naturlig  nok førte med seg kvelder der jeg heller prioriterte armkrok og maratontitting, enn skriving av anmeldelser og andre bokrelaterte ting). Oppussingen nærmer seg slutten, så jeg regner med at det blir lettere denne måneden. (Bortsett fra at Doctor Who er tilbake, da – og A game of thrones – de må jeg jo se :-)).

The Doctor is back! Og da MÅ man faktisk bare ta et bilde av TV-en. Sånn er det.

The Doctor is back! Og da MÅ man faktisk bare ta et bilde av TV-en. Sånn er det.

Men, selv om skrivelysten har vært litt fraværende, så har leselysten vært på topp. Og det er tilfredsstillende å kunne sette kryss på flere av delmålene mine! I mars leste jeg 6 bøker, og siden det er mer enn hva jeg normalt leser på en måned, så er jeg veldig fornøyd med det. Totalt i 2014 har jeg nå lest 17 bøker, og det er, i følge Goodreads 6 bøker foran målet om 42 leste bøker. Kvantitativt veldig bra, med andre ord.

Hvordan er det så med kvaliteten og variasjonen? Jo, mars var bra på den måten også. Den aller første boka jeg leste var i forbindelse med Dokufeber – målet mitt. Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården gir en oversiktlig og lærerik innsikt i hvordan den norske stat har forholdt seg til annerledeshet, og hvordan mange av de aller svakeste i samfunnet har opplevd å bli misbrukt og oversett av de som i aller største grad burde ha tatt vare på dem. En god og tankevekkende bok som de aller fleste burde få med seg. Neste bok ut var den nerdete og morsomme (men med alvorlige undertoner) Sci . fi – romanen Ready Player One av Ernest Cline. Jeg storkoste meg med alle referansene og den handlingsmettede historien!

Etter at jeg hadde fullført Cline sin roman, så måtte jeg bare ha enda litt mer science- fiction. Valget falt på den nye norske ungdomsromanen Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen, første bok i dystopien Beta, og jeg ble ikke skuffet. Selv om det er tydelig at forfatterne er godt kjent med internasjonale ungdomsdystopier, så klarer de allikevel å sette sitt eget særpreg på historien. Den er fartsfylt og spennende, og jeg gleder meg til å lese mer.

I mars var det også tid for runde to i Bjørgs bokhyllelesingsprosjekt, og denne gangen var temaet Afrika. Etter noe leting i hyllene endte jeg opp med Albert Camus sin debutroman Den fremmede. Dette var mitt første møte med både forfatteren og hans filosofi, og selv om jeg ikke ble helt revet med, så har jeg lyst til å prøve meg på flere av Camus sine verker etterhvert. At boka både regnes som en moderne klassiker OG er en 1001 – bok var en kjær bonus.

Selv om Flukten og Den fremmede er helt forskjellige, både i forhold til målgruppe og tema, så er de begge ganske mørke, og etter at jeg var ferdig med dem så kjente jeg at jeg hadde behov for noe helt annet, noe lysere og annerledes. Mørkets symmetri av Audrey Niffenegger var kanskje ikke direkte lys – den har helt klart et gotisk preg og inneholder både død og spøkelser – men den var på en måte mørk på en helt annen måte. Jeg skal skrive en anmeldelse av den i løpet av uka, men for nå så nøyer jeg meg med å si at den var god og snål. Siste bok ut var den boka som traff meg aller hardest; Rene Denfield sin debutroman The Enchanted er både fæl og rå, samtidig som den er magisk og vakkert skrevet. Jeg er sikker på at den vil havne blant årets favoritter når den tid kommer, og det er store muligheter for at den også vil være å finne på favorittlista uavhengig av tid. Så god var den!

Som dere ser så ble det mye mørk litteratur på meg i løpet av mars, og jeg synes det er helt fint. Temaene, skrivestilene og målgruppene har, som nevnt, vært veldig ulike, men felles for de alle er (med unntak av Ready Player One, som er mer morsom underholdning) at de har en mørk nerve i seg som har passet godt for meg og min leselyst denne måneden.

Litt statistikk:

  • 17/42 bøker lest, 15 anmeldelser skrevet.
  • 2/10 klassikere.
  • 2/12 1001 – romaner.
  • 1/5 Dokufeber – bøker
  • 3/5 Sci – fi – bøker.
  • 2/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 6  OTS – bøker lest.
  • 0/1 bok på fransk.
  • 0 Ulysses av James Joyce.
  • 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
  • 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
  • 4 norske 2014 – bøker

Hvordan ligger du an?

Silje goes Sci – fi – samleinnlegg: Eggjakt og ny norsk dystopi.

dystopiDe siste ukene har jeg med skrekkblandet fryd flydd igjennom to bøker i forbindelse med Sci – fi – målet mitt, og fått en ny soleklar favoritt og en som ligger og vaker blant favorittene i sjangeren ungdomsdystopi! Det er ikke verst?!

Ready Player One av Ernest Cline.

Ready Player One av Ernest Cline er en geek – fest av dimensjoner som alle som enten digger dataspill og/eller er glad i 80 -tallet spesielt (men også litt senere tider) må få med seg. Egentlig tror jeg faktisk at de aller fleste har fått den med seg, den kom ut i 2011 på engelsk og på norsk året etter, så det er nok bare jeg som er treg. Men – nå har jeg lest den og jeg nikoste meg igjennom de 374 sidene. Pur nerdelykke!

Kort fortalt er romanen en fremtidsfortelling der menneskeheten har brukt opp det meste av jordas ressurser (og det er strengt tatt ikke et usannsynlig senario). Fattigdommen herjer og de aller fleste velger å tilbringe det meste av tiden sin i den digitale verdenen OASIS. Her kan de være sosiale, handle, jobbe, spille og gå på skole. Da den eksentriske skaperen av OASIS dør, viser det seg at han har gjemt et påskeegg inne i sitt eget univers. Den som løser de kryptiske gåtene og tilslutt finner egget vil arve alt.

Historien starter fem år etter at eggjakten begynte, da Wade; 18 år gammel, foreldreløs, fattig og dedikert egg – jeger, klarer å løse den første gåten og plutselig befinner seg på toppen av score – boardet. Jakten intensiveres, og han og to andre uavhengige jegere må kjempe mot tiden og et lass av spesialtrente konkurrenter fra et stort konsern, for å løse de neste gåtene og tilslutt finne egget. Kampen er ikke bare for å vinne heder, ære og rikdom, men også for OASIS sin fremtid som et sted for alle.

Ready Player One er en spennende og morsom roman med et enormt driv. Selv om vi innledningsvis får et stort hint om hvordan det hele vil ende, så opplevde jeg at jakten på egget både var nervepirrende og intens. Jeg følte at jeg var en del av spillet, en av eggjegerne, og det var en morsom opplevelse.

Selve historien er nesten som et eventyr der kampen mellom det gode – de selvstendige eggjegerne, den ekte fansen – og det onde – det verdensomspennende multiselskapet som vil bruke arven til å begrense tilgangen til OASIS – står sentralt. Heltene, Wade, Aech og Art3mis, må gjennom en rekke prøvelser for å nå målet, og på veien møter de mye motstand. Som tradisjonelle eventyrhelter er de også på ulike måter outsidere, og de må etterhvert samarbeide for å nå målet.

Et moment som gjorde romanen til en umiddelbar favoritt hos meg var alle de popkulturelle referansene. Siden skaperen av OASIS var en svoren 1980 – talls – nostalgiker, så er det flest referanser fra dette ti-året, men det også fra eldre og nyere  tid. Både spill, filmer, personer, TV – serier, musikk og bøker – alt har fått plass. Noen spiller store roller, for eksempel da Wade befinner seg inne i filmen WarGames og må spille rollen til Matthew Broderic ned til minste detalj. Andre er bare morsomme påfunn som da Wade, full av kjærlighetssorg, stiller seg opp med boomblaster foran det virtuelle vinduet til Art3mis og det faktum at han har et Firefly – romskip som heter Vonnegut. Og så utrolig mye mer. En himmel for referansenerden i meg! Ingen av referansene virker påtatt, de er godt implementert i historien og tilfører den noe helt eget.

Boka er godt skrevet, historien er originalt gjennomført og skildringene av OASIS er fantastiske – jeg kunne godt ha tenkt meg å tilbringe noen dager der inne, for å si det sånn. Er det forresten noen som vet om det er laget et kart over dette universet – det hadde vært gøy å se de ulike planetene og temaene visualisert.

Jeg ble hekta og anbefaler selvfølgelig boka på det varmeste!

Her er anmeldelsene til Julie, Silje, Marianne og Linn. Si gjerne i fra om det er flere :-).

Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen

Flukten  av Torborg Igland og Amund Hestsveen er noe så sjelden som første bok i en norsk dystopi – serie for ungdom, og som med Ready Player One så ble jeg ganske fort hektet på denne historien også.

Vi befinner oss i Norden 60 år frem i tid. Landegrensene er visket ut og staten Skandia har har samlet alle de nordiske landene til ett rike. All særegenhet og kultur er fjernet; kunst, musikk og litteratur er forbudt. Naturen er farlig, vannet er giftig. De aller fleste vokser opp uten familier i Dormer, deres minste bevegelser blir overvåket av det altseende nettverket SYS og alle må gjennom en skolegang som fjerner all motstand og tvil til samfunnet, der de blir opplært til å bli gode borgere. Etter endt skoleløp blir de ti beste ved hver skole plukket ut. Som utvalgt får de en mulighet til å gjøre militær karrière og til å få gode jobber. Alle de andre blir satt på toget og sendt nordover, til et sted der ingen har vært, men som visstnok skal gi alle en ny sjanse.

I dette samfunnet vokser rebellen Kodak, den Skandiatro Livni og den priviligerte (har en familie) Jor opp. De går i samme klasse, og tiltross for at de har så ulik bakgrunn, er de nære venner. Da tiden for utvelgelsen nærmer seg får Kodak og Jor vite en grusom hemmelighet som endrer alt.

Flukten er en svært spennende og handlingsdrevet dystopi som jeg hastet meg igjennom på få dager, og jeg tror ikke jeg har vært like oppslukt i en bok i denne sjangeren siden jeg leste Veronica Roth sin DivergentJeg får inntrykk av at forfatterne har satt seg godt inn i nyere, utenlandske ungdomsdystopier under skrivingen av denne, for mange av elementene vi blir presentert for kjenner jeg igjen fra blant annet nevnte Divergent, Hunger Games av Suzanne Collins og Matched av Ally Condie. Samtidig så er dette absolutt ikke en kopi, Igland og Hestsveen har satt sitt eget, originale stempel på historien, jeg vil nesten si et nordisk stempel, for det er noe særnorsk/nordisk med skildringene av for eksempel naturen og områdene. Det liker jeg utrolig godt!

Samfunnet og samfunnstrukturene som forfatterne har skapt er både godt og grundig bygd opp, og vi møter en stat og en statsledelse som hegner om lydighet, struktur og likhet, og som arbeider hardt med å utrydde den frie tanke og selvstendighet. Det er noe veldig elitistisk over Skandia, og jeg merker at det pirrer nysgjerrigheten min voldsomt at vi kun får avslørt små doser av bakgrunnshistorien gjennom undervisningen elevene får på skolen – som selvfølgelig er fortalt kun fra statslederens ståsted. Siden dette er del en i en serie så regner jeg med at mer blir avslørt i de neste bøkene.

Selv om hele romanen er handlingsmettet fra første side, så synes jeg det er veldig bra at forfatterne allikevel tar seg god tid til å gi oss lesere oversikt over samfunnet (som jo er helt nytt for oss) og til å gjøre oss kjent med særlig hovedpersonene og karakterene rundt dem. Dette gjøres på en naturlig måte og jeg får ikke noe inntrykk av informasjonsdumping. Det blir aldri kjedelig, for det hender ting hele tiden, men samtidig får man mulighet til å komme nær Kodak, Livni og Jor. Dette synes jeg er en styrke, for når det begynner å tetne skikkelig til for dem, så bryr man seg, som leser, så mye mer. Jeg opplever også at karakterene, både hovedpersonene og flere av bipersonene, er godt utviklet med særegenheter og dybde. Vi kommer selvfølgelig ikke tett på alle, og det er flere som jeg ser frem til å bli bedre kjent med – både gode og ikke fullt så gode – etterhvert som historien utvikler seg.

Flukten er veldig mørk, og til tider er den både grusom og voldelig –  og det liker jeg. Grusomhetene og volden er der som en naturlig del av det skrekkregimet som Skandia jo er. Det blir aldri spekulativt, men noe som man reagerer på og føler avsky over.

Et lite irritasjonsmoment; kapittel – titlene minner for mye om de vi finner i Nancy Drew og liknende bøker, og jeg synes ikke de passet inn i romanen. De virker litt barnslige og unødvendige.

Torborg Igland og Amund Hestsveen har skrevet en svært god dystopisk roman og jeg gleder meg til å lese mer!  Anbefales!

Takk til Gyldendal for dette eksemplaret.

 

 

#10/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Noen dager inn i en mild og deilig, om enn noe regnfull, november, så er det på tide å gjøre oppIMG_20131105_161814 status i forhold til forrige måned. Det er under 60 dager til 2014 og til nye mål skal settes, men for denne gang får vi holde oss til årets mål og eventuelle nye måloppnåelser siden sist.

Oktober var den måneden da jeg ikke fikk lest en eneste klassiker eller 1001 – roman, i stedet har jeg kost meg med skumlerier, sci – fi, en kunstroman og horror. Og siden det var Halloween tid, så passet det egentlig veldig godt.

Den første romanen som jeg leste var en jeg faktisk plukket med meg på Shakespeare & co i jula (og dermed en OTS – bok!) uten at jeg hadde hørt noe særlig om den i forkant. Premissene hørtes interessante ut, og jeg visste da at jeg en eller annen gang, i ikke så fjern fremtid, ville få skikkelig lyst på en dystopisk/sci – fi – historie. Sånn sett var altså Wool av Hugh Howey et ganske trygt kjøp, og jeg endte opp med å forgape meg helt i universet og historiene i begynnelsen av måneden. Deretter kastet jeg meg ivrig over en norsk 2013 debutant som jeg hadde skyhøye forventninger til. Dessverre ble de ikke innfridd, men jeg synes samtidig at & me skal bli omskapte av Mariell Øyre og Jostein A. Fretland har potensiale og jeg håper forfatterne vil skrive mer; enten sammen eller hver for seg.

15. oktober var det igjen tid for Ingalill sin biografilesesirkel og temaet denne gang var Driftige damer og bemerkelsesverdige kvinner. Siden jeg ikke fikk anledning til å delta sist, så var jeg fast bestemt på å være med denne gangen. Bok ble innkjøpt god tid i forveien, og det var ikke en hvilken som helst bok heller! Radioactive – a tale of love and fallout av Lauren Redniss handler om Marie Curie og om radioaktivitetens historie, og den er original og enestående både i innhold og form.  Samtidig som jeg leste om Marie Curie, leste jeg også Reconstructing Amelia av Kimberly McCreight. Dette er også en roman med potensiale, men det ble for uforløst på slutten – og litt teit. Underholdt ble jeg allikevel, for jeg leste den ut på 2 dager! 

Etter at jeg hadde lest ferdig Wool måtte jeg bare bestille de to neste bøkene i trilogien. Og selv om jeg hadde en liten date med en annen bok, så ble den lagt til side i det øyeblikket Silo #2: Shift havnet i postkassa mi. Dette var en helt annen type bok enn forløperen, og jeg brukte mye lengre tid på å lese disse vel 600 sidene. Boka var allikevel altoppslukende!

Altoppslukende er også et stikkord for de neste historiene jeg leste. For sånn helt på tampen, fikk jeg et stort behov for å lese noen grafiske romaner og de som fristet aller mest var Joe Hill og Gabriel Rodriguez sin serie Locke & KeyJeg ble ikke skuffet! I løpet av tre dager ble de fem bøkene som er utgitt i serien slukt og fordøyd (og grafisk roman – mål ble oppnådd!) – nå venter jeg utålmodig på den sjette og siste boka som kommer i februar (!!). Full anmeldelse vil komme i løpet av uka.

IMG_20131105_161912Kvalitativt har jeg, med andre ord, hatt en svært god måned, og for meg så er det å lese gode bøker viktigere enn mengden bøker, men, la oss nå et lite øyeblikk gå over og telle…. bare for gøy. Hvor mange bøker ble egentlig lest i oktober?

1 – 2 – 3 – 4 – …

Jeg leste 10 bøker!! T – I – ti. Det tror jeg ikke jeg har gjort siden jeg slukte hele Sagaen om Isfolket på 2 uker da jeg var 12! Jeg er med andre ord strålende fornøyd med egen innsats, for med disse ti (jeg må bare skrive det en gang til) bøkene så har jeg nådd målet med å lese 52 bøker på et år. Er det mulig?! Allerede?!

Men, jeg kan ikke hvile på laubærene (er det det man sier?) i det uendelige, for , til tross for dette så vil statistikken vise at det er enkelte mål jeg må jobbe ekstra med de siste månedene:

  • 52 av 52 bøker lest og 50 av 52 omtaler skrevet.
  • 8 av 6 1001 – bøker.
  • 6 av 12 klassikere.
  • 9 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 8 av 6 grafiske romaner.
  • 2 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

For eksempel Dickens, Rushdie, Gaiman og Jackson – målene mine…. Jeg bør få til iallefall to av disse – og noe sier meg at de har etternavn på G og J, jeg bare sier det. Ellers så må jeg prøve å få skviset inn noen flere klassikere blant lesing av norske 2013 bøker og Man Booker Prize – samlesingen til Clementine.

På fredag var jeg forresten på Litteraturhuset sammen med Elin, Elisabeth, Ingalill, Nora, Bjørg og Clementine og hørte på debatten Avis, blogg eller bokessay. Det var både tankevekkende, inspirerende og litt provoserende, og slik skal det jo være. Ingalill har skrevet et godt referat. Og selv om det teknisk sett var i november, så tar jeg det med her allikevel.

En annen ting jeg er blitt hektet på de siste dagene, og som egentlig hører inn under novemberoppsummeringen, er YouTube – serien The Lizzie Bennet Diaries. Dette er en modernisering av Pride and Prejudice av Jane Austen i vlogformat. Morsomt og avhengighetsskapende, og den har gitt meg lyst til å gjenlese Austens klassiker. Kanskje denne allerede denne måneden? Serien er forøvrig skapt og produsert av Hank Green, broren til John, og jeg tror det er noe genetisk dyktighet og skaperevne som ligger til grunn her. Anbefales!

Hvordan har din lese – oktober vært?

Shift (Wool #2/ Silo #2) av Hugh Howey.

Store deler av oktober har jeg tilbrakt i Hugh Howey sitt spennende Silo – univers, og det er jeg glad for!

IMG_20131031_151912

Shift er, som tittelen på innlegget forteller, oppfølgeren til Wool, og dersom dere har lest anmeldelsen min av sistnevnte, så vet dere at dette er en bok jeg har ventet på. Wool etterlot seg en haug av spørsmål som jeg helst ville ha svar på med en gang, og da den endelig kom i posten så la jeg fra meg alt annet. Jeg bare måtte lese videre i denne serien.

Jeg ble absolutt ikke skuffet!

Shift tar for seg hendelsene som allerede har skjedd da Wool begynner, og det opplever jeg som et svært lurt trekk fra forfatterens side. Jeg regner nemlig ikke med at det bare er denne leseren som etter å ha lest ferdig den første boka undrer på hva som egentlig kan være bakgrunnen for at menneskene har havnet i en silo under jorda? Eller hva som har skjedd med verden? Og i stedet for å spre ut hint hist og her i en historie som fortsetter rett etter Wool i tid, så går Howey helt tilbake til starten – og vi får være med.

Dette gjør at Shift blir en helt annen type bok enn forløperen. Der Wool besto av 5 historier/bøker som hang sammen som deler av en bok, og foregikk i løpet av svært kort tid, består oppfølgeren av 3 bøker som spenner over hele 300 år. Hver bok tar for seg en sentral hendelse som til sammen leder opp mot den hverdagen vi møter i Wool. Bøkene/hendelsene bygger på hverandre, men siden de foregår i hvert sitt århundre, så opplever jeg dem allikevel som mer selvstendige enn de fem første bøkene. Særlig dette tidsperspektivet gjør at Shift har en helt annen intensitet enn forgjengeren. Den heseblesende driven som gjør at du som leser må bla videre er ikke til stede i like stor grad, det er heller ikke den følelsen av at hjertet hamrer hardt og fort fordi det er så spennende. Allikevel så synes jeg denne oppfølgeren er like god, og den forteller en like interessant og ubehagelig historie – den er bare annerledes.

IMG_20131031_152208

I Wool kaster Hugh Howey oss rett inn i en verden vi ikke har noen kunnskaper om.  Vi vet ikke hvor denne siloen er, vi vet ikke hva som har skjedd eller hvorfor. Det eneste vi vet helt sikkert er at samfunnet i siloen blir holdt hardt i tømmene og at det er noen av beboerne som vet mer enn de andre og som gjør alt de kan for å verne om denne kunnskapen. Vi befinner oss med andre ord i et dystopisk univers.  Etterhvert får vi vite noe mer, men det er denne uvissheten og samtidig jakten på svar, kombinert med at vi får et nært forhold til karakterene og deres skjebner inni den lille siloverdenen, som gjør at i alle fall jeg nileste boka på få dager.

Shift gir et bredere og mer mangfoldig bilde av Silo – universet. Howey tar leseren med helt til begynnelsen når prosjektet er i planleggingsfase. Vi får vite en del om årsaken til dette prosjektet og sakte, men sikkert, får vi  informasjon om hva som er hensikten og målet bak – og det er en kunnskap som er så pass skremmende og sjokkerende at jeg bare vil kaste meg over den tredje boka; Dust, så fort som mulig, bare for å se om noen kan klare å forhindre at det blir gjennomført! Bakteppet for den første boka. First shift: Legacy,  opplever jeg i tillegg såpass nært at det gir meg noen ekstra ubehagelige stikk i magen, men det er også det som gjør den så fascinerende. Jeg vet, innerst inne, at det nok ikke kommer til å skje, men «Hva om?» – spørsmålet ligger og lurer bak i hodet allikevel. Et annet element ved Shift som jeg likte veldig godt var at hendelser som karakterene refererer til i Wool – da særlig «Det store opprøret» som skulle ha skjedd flere generasjoner tidligere – blir skildret og beskrevet i denne boka. Der Wool forteller mytene som er oppstått blant folket, gir Shift en forklaring sett fra en helt annen vinkel. Det er nesten som om Wool viser historiene sett fra maurene i en del av maurtua, mens Shift gir oss overblikket over en større del av tua og hvordan hendelser, mennesker og tilfeldigheter påvirkes av hverandre.

Etter å ha lest Shift så sitter jeg igjen med en følelse av at Howey, gjennom sin Silo – triologi, ønsker å gi leseren noe mer enn noen nervepirrende og intense lesestunder. Han har en historie, eller nærmere bestemt, flere historier, han vil formidle og etiske problemstillinger han vil belyse.  Han vil gå i dybden, drøfte intensjonen, utforske det – etter min mening –  velutviklede og solide universet han har skapt videre. Denne oppfølgeren står dermed trygt på egne bein som en like viktig del av helheten, og ikke som et pliktløp på vei mot den store finalen i siste bok. Og siden Hugh Howey er en skikkelig luring, så hvem vet – kanskje det ikke blir en tradisjonell finale i det hele tatt?

Anbefales!