Det er litt skummelt å lese en bok som andre; både lesere og kritikere, har elsket. En bok som alle har rost opp i skyene, trillet terningen til 6 og som generelt har gitt alle en svært god leseopplevelse. Jeg hadde et ønske om å bli forført av ordene, av setningene og av karakterene på lik linje med alle andre, å kjenne på ensomheten og slitet det å bo på en øy ytterst i havgapet er og få den samme gode opplevelsen av boka. Dessverre gikk ikke ønsket helt i oppfyllelse.
Det er ikke det at jeg mislikte De usynlige av Roy Jacobsen, det er bare det at jeg hadde håpet at jeg skulle likt den bedre. Den forteller historien om kystfolket/øybeboerne langs Helgelandskysten og vi følger familien Barrøy; bestefar Martin, sønnen Hans med kona Maria og datteren Ingrid, samt Hans sin søster Barbro og etterhvert hennes sønn Lars. De er en familie av få ord, som arbeider hardt for å få endene til å møtes, og vi lesere får ta del i deres hverdag gjennom flere år.
Jeg synes at Roy Jacobsen er dyktig til å skildre naturen og hendelser, og jeg opplever at han gjennom denne romanen gir meg både et innblikk i hvordan det er på ei øy i nord og hvordan det er å vokse opp og leve der. Jeg liker også godt karakterene, de fremstår som sympatiske. Samtidig kunne jeg ønsket at jeg som leser kunne kommet nærmere inn på dem; Hans og Maria sine drømmer som de ikke engang tør å dele med hverandre, Ingrids tøffe start på skolen. Det blir bare antydet, og jeg sitter igjen med et ønske om å få vite litt mer. Familien Barrøy er en fåmælt familie. De usynlige får vist denne siden godt, men jeg savner allikevel mer dybde og indre handling i karakterskildringene.
Store deler av romanen, som med sine 245 sider ikke er særlig lang, spenner over et tidsrom på ca 15 år. Den består av mange tablåer der vi lesere får ta del i ulike hendelser og opplevelser mens årene går. Disse episodene viser øyboernes dagligliv og deres strabaser – og gleder – med naturkreftene på en troverdig måte, men jeg opplevde allikevel at mesteparten av romanen ble for overfladisk. Jeg syntes at forfatteren kun skummet overflaten, og jeg kunne ønsket at han i stedet hadde fokusert på færre episoder og gått mer inn i dem (eventuelt gjort boka lengre).
Og –
i den siste delen skjedde akkurat dette! Jacobsen bruker tid og sider på å fortelle en lengre historie om Ingrid, hennes opplevelser, hennes lengten etter noe annet, hvordan hun vokser og modnes som person når noe vanskelig skjer og hvordan hun tar ansvar og blir sjefen på Barrøy. Og selv om Jacobsen skriver godt gjennom hele romanen, så er det nettopp når han graver litt dypere at jeg kjenner at jeg blir engasjert i det som hender, i personene og deres liv.
De usynlige av Roy Jacobsen ble dessverre ikke den leseopplevelsen jeg hadde håpet på, kanskje inntrykket blir annerledes om jeg leser den igjen. Vi får se. Det som er helt sikkert er at du kan lese flere anmeldelser på denne siden – og, som jeg nevnte innledningsvis, det er mange som har likt denne romanen veldig godt!
Her kan dere forresten lese Rose – Marie sitt innlegg i forbindelse med samlesingen.