When in Paris: bøker lest – del 1.

Nei, altså. 2016 har nok ikke vært det store bloggåret her på Skribleriene, for å si det sånn. Innleggene har vært få og bokanmeldelsene enda færre, og det beklager jeg veldig. For det er fremdeles ikke slik at jeg har sluttet, det er bare at jeg ikke alltid helt får ånden over meg. Jeg surrer med andre ting og får ikke ut fingeren. Noen ganger tror jeg at jeg lider av tastaturskrekk og andre ganger mangler jeg selvdisiplin. Og ja, det betyr at jeg misunner dere som er så flinke til å skrive faste innlegg og anmeldelser til hver leste bok. Dere er gode!

Nok om det, jeg har faktisk lest en god del i sommer, og mens jeg venter på at jeg skal få inspirasjon til å skrive en oppsummering av bøkene fra FEBRUAR (!!) til og med mai, så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det jeg leste mens jeg var i Paris i sommer.

Den første romanen jeg fullførte var MaddAddam av Margaret Atwood. Dette er den tredje og siste boka i MaddAddam – trilogien som startet med Oryx and Crake og fortsatte med Year of the Flood. Jeg likte nok de to første bøkene aller best, men Atwood er en fantastisk forfatter med en så stor spennvidde at denne siste selvfølgelig også var veldig bra. Uten å røpe for mye, kan jeg si at den samler godt trådene fra de to første – som jo foregår på sammen tid, men på ulike steder – og gir troverdige svar og en fin avslutning.

Neste bok ut var en sakprosa bok, og ikke en hvilken som helst sakprosa bok heller, men en som jeg i utgangspunktet var helt, helt sikker på at jeg ikke kom til å like. Hvor havbokaspennende kunne det være å lese om to menn i en gummibåt som prøver å fange en kjempehai, liksom? Jeg snakker selvfølgelig om Havboka av Morten Strøksnes, og takk og pris for at den havnet på Bokbloggerprisens kortliste i Åpen klasse! Ellers hadde jeg gått glipp av en utrolig god leseopplevelse. For Havboka handler ikke bare om det å fange en kjempehai, ved å ta i bruk biologi, naturvitenskap, historie, filosofi,  geografi, anekdoter og myter forteller Strøksnes selve havets og de som lever i og ved det sin historie. Det er lærerikt, spennende, noen ganger morsomt og til tider trist – har dere for eksempel hørt om «verdens ensomste hval»? Nei? Ikke jeg heller, før jeg leste denne boka. Og nå er jeg helt sikker på at jeg aldri kommer til å glemme historien om finnhvalen som synger med en frekvens mye høyere enn det de andre finnhvalene gjør og som dermed ikke blir hørt av sine «medfinnhvaler». Denne historien gjorde meg så usigelig trist, og var nok den som gjorde at jeg vippet fra å like godt til å bli helt oppslukt. Og Havboka er som sagt full av slike og andre typer anekdoter. Den minnet meg også om hvorfor jeg er så glad i biologi som jeg er. Kort og godt; jeg koste meg. Boka ble samlest i juni, og her kan dere finne flere anmeldelser av den.

Parissommerens tredje bok ble kjøpt fordi nøden var stor. I Paris har jeg alltid med meg en bok i veska og jeg sitter mye på kafeer og i parker og leser. Jeg hadde akkurat fullført Havboka og var så langt hjemmefra at det var uaktuelt å gå tilbake og finne en ny. Det var litt krisestemning der på fortauet en ørliten stund, for hvor dum går det an å bli?! Forlate leiligheten med en bok du nesten er ferdig med og ikke en back-up?? Alle bokelskere som også elsker å kjøpe bøker vet nok hvordan jeg løste denne lille krisen – jeg tok turen til Guiliani i Rue de Rivoli og etter en tid endte jeg opp med All Things cease to appear av Elisabeth Brundage. Ja, det var tittelen som lurte meg inn – for er den ikke finurlig? Litt pussig, men samtidig fin? Og det er ganske mye med denne romanen som er bra, selv om den også har en del ting som jeg syntes mindre om. Den rommer mye, og jeg tror det beste er å gi dere baksideteksten før jeg sier noe mer:

This is the Hale Farm. This is the morning that Catherine Clare died. The day that her daughter spent in the house with her. The evening that her husband came home to find her.

This is the tale of their marriage, and the one that came before them. The Hales, and then the Clares.

A tale of bonds between families, between lives living and lost and of the lonely ones that share no bonds at all. Who should be pitied. Who must be feared.

Først; språket og setningene, selve prosaen i denne romanen, er vidunderlig. Romanen begynner på en helt magisk måte der vi blir presentert for selve gården, den ligger der,  som en egen enhet, som noe med en historie å fortelle, og den venter. Som leser kjenner man at akkurat denne gården bærer på flere hemmeligheter, at den har noe å fortelle. Og All things cease to appearselv om gården ikke får sin egen stemme i resten av romanen, så ble jeg sugd inn. Selve handlingen starter i 1979 med at George Clare, den relativt nye eieren av Hale Farm, står på døra til naboen, med datteren på armen, og forteller at han har funnet kona drept på soverommet. Fra der går historien tilbake til hvordan Cathrine og George møtte hverandre, livet før og mens de bor på Hale Farm og ekteskapet deres. Vi får også historien om familien som bodde der før familien Clare, deres tragiske skjebne og hvordan barna deres klarer seg etter tragedien.

Synsvinklene er mange, og jeg opplevde i ganske stor grad at Brundage klarte å skille dem fra hverandre og gi dem egne, unike stemmer. En ting hun gjør som jeg synes er veldig fiffig er hvordan hun forteller de samme historiene sett fra ulike ståsted. Det er gjort på en veldig subtil og elegant måte, der en hendelse kan være en sentral del i en karakters historie, men at den også dukker opp som for eksempel en bihendelse eller en kommentar i historien til en annen karakter. Flere hendelser blir altså fortalt gjennom øynene til forskjellige personer, som kanskje opplever situasjonene ulikt og som har forskjellige forbindelser med de involverte. På den måten blir en hendelse, gjerne en nøkkelhendelse, belyst fra mange ståsteder, uten at det blir hamret inn i leseren. Sånt liker jeg.

Så ja, det er mye jeg likte med All Things cease to appear, men det er også to ting som ødela litt en del. Den ene tingen er en sentral del av romanen, mens den andre egentlig ikke er så viktig. Jeg så bare ikke poenget. La oss først ta det store irritasjonsmomentet. I romanen så er det en psykopat – dette står på baksiden også, så det i seg selv er ingen avsløring. Hvem det er kan være det samme akkurat nå, hvis du bestemmer deg for å lese boka, vil du ganske fort få en mistanke om hvem. Og her ligger problemet – ikke at det er en psykopat i historien, det kan være både interessant og spennende – men psykopaten er så utrolig etter læreboka. Det er som om forfatteren har søkt opp psykopati 101, fått et sett kriterier og bygd opp karakteren etter dette. Og det gjør jo at h*n blir fryktelig forutsigbar! Sleip og usympatisk, ja, men dette har vi lest og sett så utrolig mange ganger før. La meg bli overrasket, lur meg litt! Jeg vil, på samme måte som psykopaten spinner ofrene sine inn i nettet sitt, at forfatteren skal gjøre det samme med leseren. Kanskje jeg ber om for mye? Kanskje det er enklere å spinne leseren inn dersom man forteller en historie fra 1. person, med spinnemesteren som forteller? Jeg har akkurat lest Lolita av Vladimir Nabokov, og han mestret dette til det fulle. Samtidig så fikk jo Agnes Ravatn dette svært godt til i Fugletribunalet også, og hun skrev i 3.person. Nei, jeg synes ikke jeg ber om for mye.

Pst; Den lille tingen var forresten noe spøkelsesgreier som jeg ikke så poenget med. Helt ok, men noe unødvendig.

shakespeare and co

Utsikt til Notre Dame fra Sylvia Beach sitt bibliotek i 2. etasje på Shakespeare & Co.

 

Har du lest noen av disse? Og hva har vært din ferielektyre?

Den tomme stolen av Vikram Kolmannskog

Det er ikke ofte jeg leser bøker om ulike terapiformer. Det er ikke det at jeg er uinteressert, det har bare ikke passet seg slik. Der er jo så mye der ute som jeg vil lese og prioriteringen er til tider beinhard. Men så skjedde det plutselig at jeg fikk en mail om en bok om gestaltterapi, og siden jeg er så heldig å jobbe sammen med ei som faktisk studererer dette og som liker å dele av sin kunnskap med meg og som har gjort meg nysgjerrig på dette feltet, takket jeg ja til et anmeldereksemplar av Vikram Kolmannskog sin bok Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapien. Dette var jo en ypperlig anledning til å få vite enda litt mer!

image

I boka inviterer Kolmannskog leseren inn i terapirommet, og uavhengig av historiene som fortelles, så mestrer forfatteren å formidle det som skjer i dette rommet på en slik måte at vi lesere også blir en del av det som skjer. Det er ikke som om vi får det fortalt, men som om vi er der sammen med terapeuten og klientene. Det er både bra og sterkt.

Den tomme stolen er delt inn i ulike deler, blant annet en innledende fagdel der vi får en kort innføring i de grunnleggende prinsippene i gestaltterapien, litt historie, litt om utviklingen og noe om de mest sentrale begrepene. Dette er viktig for forståelsen av resten av boka, samtidig som den ikke er for teoretisk – jeg tenker heller at den som fagbok egentlig blir for lettfattelig? Eller at den egentlig passer best for oss ferskinger?

Selve historiene, som utgjør den største delen av boka, og som jeg tenker er kjernen, skildrer forskjellige møter med ulike klienter. Disse klientene har ulike utfordringer og på sine måter utfordrer de også Kolmannskog som terapeut på varierende vis. Det er en fin måte å vise at gestaltterapi er en form for dialog mellom to mennesker som sammen påvirker og utfordrer hverandre på veien, samt at dette er en terapiform som jeg oppfatter som både intuitiv og i stadig endring.

Historiene er som historier flest; opplevelsen av de enkelte vil være individuelt. For meg var det noen som fungerte godt, noen som ikke appelerte like bra og særlig en som traff så hardt at den var ubehagelig å lese ferdig. Og sånn vil det og skal det være. Ulike historier vil appelere til ulike lesere, uten at det har noe å si på historienes kvaliteter.

Etter hver historie følger det noen sider med notater knyttet til den foregående teksten. Dette er noe jeg syntes passet fint enkelte steder, de utvidet på en måte historien de tilhørte, mens det andre steder ikke fungerte like bra. Det har nok noe med at jeg opplevde at ikke alle notatene var relevante for å forstå historien og tankene bak terapeutens valg av metoder.  Noen av punktene som får hele avsnitt i notatdelen kunne like gjerne blitt nevnt i en bisetning. Andre punkter så jeg ikke relevansen i, i det hele tatt, med unntak av at forfatteren selv brenner for temaene. Jeg synes også denne strukturen, historie – notat, forstyrrer noe av flyten som preger resten av boka. Jeg kunne egentlig ønsket at noen av notatene hadde vært med i den generelle delen, mens andre kunne blitt implementert i historiene, slik at notatdelene kun fokuserte på teori knyttet til de konkrete historiene.

Alt i alt synes jeg Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapien av Vikram Kolmannskog er en interessant og lærerik bok som både ga meg svar på noen spørsmål og som reiste nye. Det er bra!

Takk til Flux forlag for leseeksemplar.
Tine har også skrevet om boka.

#3/2014: Hvordan ligger jeg an?!?

Vi er godt inne i april, og det er på høy tid å gjøre opp status for lesemålene i mars. Jeg hadde håpet av skriveoverskuddet jeg boblet over med i februar skulle strekke seg inn i måneden etter også, men der tok jeg styggelig feil. Jeg gikk rett og slett inn i en periode med lite skrivelyst, og det førte til at jeg dro med meg flere anmeldelser til langt ut i mars. Det er jo i utgangspunktet ikke slik jeg at jeg ønsker at det skal være, målet mitt er å få skrevet om bøkene jeg har lest fortløpende – men noen ganger så går ikke det.

Gjenbruk!

Gjenbruk!

 

Jeg skal ikke gå veldig inn på hvorfor jeg ikke har vært Silje Superblogger, men hovedårsaken er nok at alt det fysiske rotet med esker i alle rom og julepynt på soverommet, gjorde at jeg ikke fikk roen til å sette meg ned foran dataen. En annen årsak er True Detective – en av de aller beste TV – seriene jeg har sett på lenge (og som naturlig  nok førte med seg kvelder der jeg heller prioriterte armkrok og maratontitting, enn skriving av anmeldelser og andre bokrelaterte ting). Oppussingen nærmer seg slutten, så jeg regner med at det blir lettere denne måneden. (Bortsett fra at Doctor Who er tilbake, da – og A game of thrones – de må jeg jo se :-)).

The Doctor is back! Og da MÅ man faktisk bare ta et bilde av TV-en. Sånn er det.

The Doctor is back! Og da MÅ man faktisk bare ta et bilde av TV-en. Sånn er det.

Men, selv om skrivelysten har vært litt fraværende, så har leselysten vært på topp. Og det er tilfredsstillende å kunne sette kryss på flere av delmålene mine! I mars leste jeg 6 bøker, og siden det er mer enn hva jeg normalt leser på en måned, så er jeg veldig fornøyd med det. Totalt i 2014 har jeg nå lest 17 bøker, og det er, i følge Goodreads 6 bøker foran målet om 42 leste bøker. Kvantitativt veldig bra, med andre ord.

Hvordan er det så med kvaliteten og variasjonen? Jo, mars var bra på den måten også. Den aller første boka jeg leste var i forbindelse med Dokufeber – målet mitt. Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården gir en oversiktlig og lærerik innsikt i hvordan den norske stat har forholdt seg til annerledeshet, og hvordan mange av de aller svakeste i samfunnet har opplevd å bli misbrukt og oversett av de som i aller største grad burde ha tatt vare på dem. En god og tankevekkende bok som de aller fleste burde få med seg. Neste bok ut var den nerdete og morsomme (men med alvorlige undertoner) Sci . fi – romanen Ready Player One av Ernest Cline. Jeg storkoste meg med alle referansene og den handlingsmettede historien!

Etter at jeg hadde fullført Cline sin roman, så måtte jeg bare ha enda litt mer science- fiction. Valget falt på den nye norske ungdomsromanen Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen, første bok i dystopien Beta, og jeg ble ikke skuffet. Selv om det er tydelig at forfatterne er godt kjent med internasjonale ungdomsdystopier, så klarer de allikevel å sette sitt eget særpreg på historien. Den er fartsfylt og spennende, og jeg gleder meg til å lese mer.

I mars var det også tid for runde to i Bjørgs bokhyllelesingsprosjekt, og denne gangen var temaet Afrika. Etter noe leting i hyllene endte jeg opp med Albert Camus sin debutroman Den fremmede. Dette var mitt første møte med både forfatteren og hans filosofi, og selv om jeg ikke ble helt revet med, så har jeg lyst til å prøve meg på flere av Camus sine verker etterhvert. At boka både regnes som en moderne klassiker OG er en 1001 – bok var en kjær bonus.

Selv om Flukten og Den fremmede er helt forskjellige, både i forhold til målgruppe og tema, så er de begge ganske mørke, og etter at jeg var ferdig med dem så kjente jeg at jeg hadde behov for noe helt annet, noe lysere og annerledes. Mørkets symmetri av Audrey Niffenegger var kanskje ikke direkte lys – den har helt klart et gotisk preg og inneholder både død og spøkelser – men den var på en måte mørk på en helt annen måte. Jeg skal skrive en anmeldelse av den i løpet av uka, men for nå så nøyer jeg meg med å si at den var god og snål. Siste bok ut var den boka som traff meg aller hardest; Rene Denfield sin debutroman The Enchanted er både fæl og rå, samtidig som den er magisk og vakkert skrevet. Jeg er sikker på at den vil havne blant årets favoritter når den tid kommer, og det er store muligheter for at den også vil være å finne på favorittlista uavhengig av tid. Så god var den!

Som dere ser så ble det mye mørk litteratur på meg i løpet av mars, og jeg synes det er helt fint. Temaene, skrivestilene og målgruppene har, som nevnt, vært veldig ulike, men felles for de alle er (med unntak av Ready Player One, som er mer morsom underholdning) at de har en mørk nerve i seg som har passet godt for meg og min leselyst denne måneden.

Litt statistikk:

  • 17/42 bøker lest, 15 anmeldelser skrevet.
  • 2/10 klassikere.
  • 2/12 1001 – romaner.
  • 1/5 Dokufeber – bøker
  • 3/5 Sci – fi – bøker.
  • 2/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 6  OTS – bøker lest.
  • 0/1 bok på fransk.
  • 0 Ulysses av James Joyce.
  • 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
  • 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
  • 4 norske 2014 – bøker

Hvordan ligger du an?

Dokufeber: Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården

IMG_20140322_175054Aller først må jeg bare få beklage at jeg har vært så treg med å skrive innlegg denne måneden. Jeg merker at det å ha hele leiligheten fylt med esker og rot i forbindelse med renoveringen av loftet, har gjort at jeg ikke har fått helt roen til å sette meg ned foran PC – en og skrive. Jeg har fått lest mye, da, og denne helga skal jeg prøve å få skrevet anmeldelser av de fire bøkene jeg har fått lest så langt i mars.

Den første boken ut, Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården, er også den aller første jeg leste, og  det var en veldig god start på lesemåneden mars og fungerte som en kick – start på Dokufeber 2014.

Vi nordmenn liker godt å fokusere på alt det gode vi får til – naturlig nok, det være seg for innbyggerne i landet vårt og i verdenssamfunnet. I år er det også Grunnlovsjubileum og vi benytter anledningen til å feire oss selv og landet vårt. Dette er selvfølgelig ikke noe som er typisk norsk, de aller fleste land og deres innbyggere liker å rette søkelyset på det som er bra og flott med landet de bor i. Og det må man jo få lov til. Samtidig så er det jo ikke slik at staten Norge har vært ufeilbarlige og at alle innbyggerne har til en hver tid opplevd å bli ivaretatt av  myndighetene, og det er viktig at disse delene av norsk historie – og nåtid –  også blir trukket frem og belyst. Og det er nettopp det Aas og Vestgården gjør i Skammens historie. 

De fleste historiene og hendelsene som blir skildret i boken er kjente for allmennheten; psykiatrien, behandlingen av minoriteter som romani, kvener og samer, barnehjemsbarn, tyskerjentene og overvåkingen av venstresiden. Det er allerede blitt skrevet bøker og avhandlinger om de ulike temaene, det er blitt laget dokumentarfilmer og journalister har gravd frem mye informasjon. Det som skiller Skammens historie fra disse er at den gir oss lesere en god, oversiktlig og grundig presentasjon og gjennomgang av den norske stats overgrep og unnlatelse til å ta ansvar for de svakeste i samfunnet i perioden fra vi fikk en norsk grunnlov til i dag – samlet i en bok. For meg så fungerer det veldig bra, og jeg synes det aller beste er at den gir meg en god oversikt over omfanget av disse systematiske overgrepene mot de som i aller største grad hadde hatt behov for statens hjelp og mot de som ikke klarte å tilpasse seg den «statlige normen». Det gjør noe med, iallefall denne, leseren å få alt presentert samlet, det blir så overveldende og massivt, og det gjør at det er mulig å trekke linjer, se det overordnede og, som nevnt, systematikken. Det er skremmende og provoserende å lese om, men – nettopp derfor – så utrolig viktig å være bevisst på den uretten som er blitt gjort og som fremdeles blir gjort mot grupper og enkeltmennesker i Norge.

Jeg er en person som lett lar meg rive med i enkeltpersoners historier, og i Skammens historie bruker forfatterne dette som et virkemiddel for å fortelle om overgrepene. Denne personifiseringen av overgrepene gjør at opplevelsene og hendelsene blir så mye mer nært. De kryper inn under huden og gjør lesingen mye sterkere enn dersom det bare hadde vært objektive fakta som hadde blitt presentert. Disse historiene gir stemmer til alle de andre som ikke har fått muligheten til å fortelle sin historie. Og det er bra! Jeg ble så utrolig sint og fortvilet mens jeg leste om hvordan romanifolket, samene og kvenene ble mishandlet og misbrukt  i lovens navn for at de ikke var som «vanlige norske», hvordan barn og ungdom med vanskelig bakgrunn ble plassert på barnehjem og institusjoner der de fikk det enda verre. Jeg ble så vanvittig provosert at jeg nesten kastet fra meg boka mens jeg leste om behandlingen av psykisk syke, og hvordan de fungerte som prøvekaniner for eksperimentlystne leger. For ikke å snakke om de som ble lobotomert og fikk elekrosjokk fordi de var «vanskelige»!!! Og alt dette ble gjort med tillatelse fra myndighetene!!!  På den andre siden så opplevde jeg at de to siste delene; Fredsnasjonens bakside og Da terroren rammet og staten sviktet, var de som nok engasjerte meg minst (selv om jeg ble engasjert). Det har nok noe med at enkeltmenneskenes stemmer som hadde vært så sterke i de foregående delene, var mindre til stede her. Det ble mer objektivt og teknisk, kanskje? Uansett så er det sentrale deler å ha med i en slik bok.

Et annet element som jeg likte veldig godt med Skammens historie er at forfatterne er gode på å sette overgrepene i et større, historisk og internasjonalt perspektiv. Mange av overgrepene var et resultat av politiske ideologier og strømninger som også var gjeldende i like stor grad i andre vestlige land; rasetenkningen og håndteringen av jødene forut for og under andre verdenskrig, for eksempel, uten at det skal unnskylde noe som helst. Overvåkningen av den politiske venstresiden og frykt for kommunismen er et annet eksempel; ikke noe som var særegent for Norge, men som i svært stor grad også skjedde her (og som faktisk førte til at flere i min familie fikk en mappe på seg). I Dagbladets anmeldelse av denne boka er anmelderen kritisk til at  dette blir fremstilt som «typisk norsk». Jeg har, som dere sikkert skjønner, en helt annen opplevelse av boka. Jeg fikk aldri følelsen av at forfatterne pekte på alle disse mørke kapitlene i vår nyere historie og sa at dette her er typisk for Norge. Jeg opplever heller at de ville vise at slike ting også skjedde i vårt land. Vi har ikke sittet på vår egen lille fjelltopp og raget suverent over alle andre land og nasjoner, vi har vært en del av ulike tankestrømninger og ideer som har ført til at folk som er «annerledes», som ikke tilpasser seg normen, har blitt gjort urett. Dette synes jeg Aas og Vestgården får svært godt frem.

Skammens historie er en lærerik og engasjerende bok. Den presenterer stoffet på en lettfattelig måte, samtidig som den er grundig. Det er viktig at statens mindre lyse og gode sider også blir belyst. Det synes jeg denne boken gjør til gangs, og jeg setter ekstra pris på at den gir en stemme til de som opplevde å ikke bli hørt når de trengte det som mest. Ja, jeg lot meg provosere, men det er så fryktelig godt å bli røsket opp fra sin egen navle en gang i blant og lære noe av det.

Anbefales!

Rose – Marie, Ellikken, Bok – Karete og Tine har også skrevet om boka. Elin har intervjuet forfatterne her.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

#10/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Noen dager inn i en mild og deilig, om enn noe regnfull, november, så er det på tide å gjøre oppIMG_20131105_161814 status i forhold til forrige måned. Det er under 60 dager til 2014 og til nye mål skal settes, men for denne gang får vi holde oss til årets mål og eventuelle nye måloppnåelser siden sist.

Oktober var den måneden da jeg ikke fikk lest en eneste klassiker eller 1001 – roman, i stedet har jeg kost meg med skumlerier, sci – fi, en kunstroman og horror. Og siden det var Halloween tid, så passet det egentlig veldig godt.

Den første romanen som jeg leste var en jeg faktisk plukket med meg på Shakespeare & co i jula (og dermed en OTS – bok!) uten at jeg hadde hørt noe særlig om den i forkant. Premissene hørtes interessante ut, og jeg visste da at jeg en eller annen gang, i ikke så fjern fremtid, ville få skikkelig lyst på en dystopisk/sci – fi – historie. Sånn sett var altså Wool av Hugh Howey et ganske trygt kjøp, og jeg endte opp med å forgape meg helt i universet og historiene i begynnelsen av måneden. Deretter kastet jeg meg ivrig over en norsk 2013 debutant som jeg hadde skyhøye forventninger til. Dessverre ble de ikke innfridd, men jeg synes samtidig at & me skal bli omskapte av Mariell Øyre og Jostein A. Fretland har potensiale og jeg håper forfatterne vil skrive mer; enten sammen eller hver for seg.

15. oktober var det igjen tid for Ingalill sin biografilesesirkel og temaet denne gang var Driftige damer og bemerkelsesverdige kvinner. Siden jeg ikke fikk anledning til å delta sist, så var jeg fast bestemt på å være med denne gangen. Bok ble innkjøpt god tid i forveien, og det var ikke en hvilken som helst bok heller! Radioactive – a tale of love and fallout av Lauren Redniss handler om Marie Curie og om radioaktivitetens historie, og den er original og enestående både i innhold og form.  Samtidig som jeg leste om Marie Curie, leste jeg også Reconstructing Amelia av Kimberly McCreight. Dette er også en roman med potensiale, men det ble for uforløst på slutten – og litt teit. Underholdt ble jeg allikevel, for jeg leste den ut på 2 dager! 

Etter at jeg hadde lest ferdig Wool måtte jeg bare bestille de to neste bøkene i trilogien. Og selv om jeg hadde en liten date med en annen bok, så ble den lagt til side i det øyeblikket Silo #2: Shift havnet i postkassa mi. Dette var en helt annen type bok enn forløperen, og jeg brukte mye lengre tid på å lese disse vel 600 sidene. Boka var allikevel altoppslukende!

Altoppslukende er også et stikkord for de neste historiene jeg leste. For sånn helt på tampen, fikk jeg et stort behov for å lese noen grafiske romaner og de som fristet aller mest var Joe Hill og Gabriel Rodriguez sin serie Locke & KeyJeg ble ikke skuffet! I løpet av tre dager ble de fem bøkene som er utgitt i serien slukt og fordøyd (og grafisk roman – mål ble oppnådd!) – nå venter jeg utålmodig på den sjette og siste boka som kommer i februar (!!). Full anmeldelse vil komme i løpet av uka.

IMG_20131105_161912Kvalitativt har jeg, med andre ord, hatt en svært god måned, og for meg så er det å lese gode bøker viktigere enn mengden bøker, men, la oss nå et lite øyeblikk gå over og telle…. bare for gøy. Hvor mange bøker ble egentlig lest i oktober?

1 – 2 – 3 – 4 – …

Jeg leste 10 bøker!! T – I – ti. Det tror jeg ikke jeg har gjort siden jeg slukte hele Sagaen om Isfolket på 2 uker da jeg var 12! Jeg er med andre ord strålende fornøyd med egen innsats, for med disse ti (jeg må bare skrive det en gang til) bøkene så har jeg nådd målet med å lese 52 bøker på et år. Er det mulig?! Allerede?!

Men, jeg kan ikke hvile på laubærene (er det det man sier?) i det uendelige, for , til tross for dette så vil statistikken vise at det er enkelte mål jeg må jobbe ekstra med de siste månedene:

  • 52 av 52 bøker lest og 50 av 52 omtaler skrevet.
  • 8 av 6 1001 – bøker.
  • 6 av 12 klassikere.
  • 9 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 8 av 6 grafiske romaner.
  • 2 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

For eksempel Dickens, Rushdie, Gaiman og Jackson – målene mine…. Jeg bør få til iallefall to av disse – og noe sier meg at de har etternavn på G og J, jeg bare sier det. Ellers så må jeg prøve å få skviset inn noen flere klassikere blant lesing av norske 2013 bøker og Man Booker Prize – samlesingen til Clementine.

På fredag var jeg forresten på Litteraturhuset sammen med Elin, Elisabeth, Ingalill, Nora, Bjørg og Clementine og hørte på debatten Avis, blogg eller bokessay. Det var både tankevekkende, inspirerende og litt provoserende, og slik skal det jo være. Ingalill har skrevet et godt referat. Og selv om det teknisk sett var i november, så tar jeg det med her allikevel.

En annen ting jeg er blitt hektet på de siste dagene, og som egentlig hører inn under novemberoppsummeringen, er YouTube – serien The Lizzie Bennet Diaries. Dette er en modernisering av Pride and Prejudice av Jane Austen i vlogformat. Morsomt og avhengighetsskapende, og den har gitt meg lyst til å gjenlese Austens klassiker. Kanskje denne allerede denne måneden? Serien er forøvrig skapt og produsert av Hank Green, broren til John, og jeg tror det er noe genetisk dyktighet og skaperevne som ligger til grunn her. Anbefales!

Hvordan har din lese – oktober vært?

#9/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Oktober er her, og i skrivende øyeblikk så er den både mørk og trist. Det er litt tegningavmeguvant å måtte tenne lyset i stua tidlig på formiddagen – men i dag så var det en sånn dag. Jeg har høstferie, og har tilbragt en del tid i lesekroken med en spennende og skremmende sci – fi – roman; Wool av Hugh Howey, og er blitt såpass hektet at jeg allerede har lagt de to oppfølgerne til ønskelista mi. Men dette innlegget skal jo ikke handle om min første oktoberroman, her skal fokuset ligge på hva jeg har fått lest i måneden som har gått.

Fra sommer – oppsummeringen så jeg at jeg hadde høy måloppnåelse både med Dokufeber – og 1001 – bøker – målene mine, men at jeg burde fokusere mer på klassikere. Betyr det at jeg har holdt meg unna memoarer og 1001 – bøker? Nei da, klassikermålet lar seg flott kombinere med 1001 – lista, og fra tid til annen så trenger jeg en dose ikke – fiksjon. September var også måneden for å få en real oppvåkning i forhold til Bokbloggprisen 2014 og hva jeg måtte gjøre for å hente meg inn! Og jeg er faktisk ganske fornøyd med det jeg fikk til i så måte, for av de 6 norske, nye bøkene jeg har lest i år, så er 3 av dem lest nå nylig.

I september leste jeg 5 bøker, og det gjør at jeg ligger på 42 tilsammen så langt –  3 bøker foran mitt justerte mål på 52 bøker i året. Jeg må bare innse at normalen for meg er å lese ca en roman i uka, og klappe meg på skuldra for det jeg får til utover det. Jeg startet måneden med en norsk fantasydebutant; Siri Pettersens Odinsbarn, og den var rett og slett magisk, mangfoldig og svært svært god. Deretter kastet jeg meg forventningsfullt over Escape. Dette er memoarene til Carolyn Jessop, og forteller om hennes oppvekst og  hverdag i, og etterhvert flukt fra sekten FLDS. Jeg opplevde at innholdet i boka er viktig å få fortalt, men at dessverre måten den ble formidlet på ødela for budskapet og historien.

Siden jeg, som nevnt, ligger etter med klassiker – målet, så måtte jeg få presset inn en klassiker i løpet av måneden. Samtidig var jeg ikke helt i form for en tung og veldig krevende roman (jeg måtte jo få tid til å  lese noen flere av høstens nye norske romaner!), så da falt tilslutt valget på en av mannens favoritter: Catcher in the Rye av J.D. Salinger. Og det er jeg veldig, veldig glad for, for den var faktisk  god som han (og John Green) skal ha det til! Go Holden!!!

Resten av september viet jeg til norske romaner anno 2013. Den onde arven av Thomas Enger fikk meg til å tenke over ulike typer ungdomsbøker, samtidig som den minnet meg om mine egne barndomshelter fra bøker. God underholdning som helt sikkert vil fenge de som er i målgruppen. Månedens siste leste roman ble Agate Østendal Kaupang sin debutroman Å holde pustenEn sår og vondt historie om å vokse opp med en psykisk syk forelder.

Og så var det plutselig oktober!

grafisk

Litt statistikk:

  • 42 av 52 bøker lest og 41 av 52 omtaler skrevet.
  • 8 av 6 1001 – bøker.
  • 6 av 12 klassikere.
  • 8 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 3 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg vet at jeg klarer lesemålet for antall leste bøker dette året, men det ser ut til å spøke for klassikermålet mitt. Jeg tror ikke jeg klarer å lese 6 stykker nå før nyttår, og særlig ikke med tanke på at jeg skal ha økt fokus på de norske nye bøkene. Grafiske romaner skal jeg ta en jafs på snart, jeg har flere godbiter som jeg gleder meg til å lese (og de går jo relativt kjapt også). Så får vi se med disse andre målene – kanskje det går??

Ja, og så var selvfølgelig september måneden for det store bokblogg – høydepunktet! Bokbloggtreffet! Det var kjempebra, og det var så gøy å få hilst på så mange flotte medbokbloggere! Gleder meg til neste år :-).

Hvordan er måloppnåelsen din for september?

# 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!?

Nå har september vart i en uke, og selv om temperaturen holder seg god og varm på rundt 20 grader, så er det ingen tvil; høsten er her. Bladene begynner så smått å skifte farge, det blir tidligere mørkt og det er deilig og friskt å gå til jobben. Ja, og så er det snart Oslo Bokfestival og Bokbloggtreff, selve høydepunktet!

Og siden det altså er ny måned så er det på tide med en oppsummering av hvordan lesingen og måloppnåelsen har vært i august – nei, vent litt…. Dette blir en oppsummering av juni, juli OG august! Rett skal være rett!

(Og til dere som tenker at dette kommer til å bli en ny lengdemessig rekord hos Skribleriene, så er det en liten mulighet for det. Samtidig så har jeg ikke lest ekstremt mye disse siste tre månedene, så derfor er det også en mulighet for at det ikke blir det.)

I juni, juli og august har jeg tilsammen fått lest 12 bøker. Dette er gjennomsnittlig 4 bøker i måneden, og det førte til at jeg ganske raskt begynte å sakke akterut i forhold til lesemålet om 60 bøker i året. Dette faktumet, samt det at jeg på en måte aldri klarte å hente meg inn igjen, førte faktisk til at jeg reduserte målet på GoodReads til 52 bøker…., ja, jeg vet, litt feigt, men det var et valg jeg gjorde for å motivere meg selv, komme i gang igjen på en måte, Og det hjalp, kan jeg fortelle! Pr. dag dato er jeg 2 bøker foran, og leselysten er nesten på¨topp. Hurra!!!

Varierende leselyst kan være et stikkord for min lesesommer, det andre stikkordet kan være litt varierende kvalitet. Jeg synes selv jeg har lest mye variert. Mye har også vært bra og gitt meg en god leseopplevelse, mens andre har gitt meg mindre gode leseopplevelser; enten fordi det ikke har vært noe særlig bra eller fordi det ikke har fenget meg der og da (Ja, den siste der gjelder Virginia).

illustrertoversikt

Juni startet med et svært mageplask og Dan Brown sin nyeste roman Infernoog mens jeg holdt på med den så forsvant det i alle fall to uker av juni. Da jeg endelig ble ferdig med å lese om Robert Langdon, hoppet jeg spent over til biografi/memoar – modus og storkoste meg med Patti Smith sin jordnære og nydelige hyllest til kunsten, kjærligheten og Robert Mapplethorpe: Just Kids. Denne leste jeg i forbindelse med Ingalills biografi – lesesirkel. På tampen av måneden ble det også tid til en klassiker og 1001 -roman: Til Fyret av Virginia Woolf, takket være lesesirkelen til Line. Dette var mitt første møte med Virginia, og selv om jeg ser at hun skriver drivende godt så ble den for lite engasjerende for min del. Jeg opplevde allikevel at den tente en liten gnist i forhold til å ønske og lese mer av henne, og da særlig essayene. A Room of Ones Own ble funnet og kjøpt i bokhandelen The Abbey i Latinerkvarteret.

Da juli kom hadde jeg allerede vært i Paris helt alene i en uke, og jeg hadde selvfølgelig gått til innkjøp av noen bøker. Og blant disse bøkene så var den som jeg tror kommer til å trone helt øverst på min «Best of 2013» – liste til nyttår! Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable ble både slukt, finlest og nytt til de grader. Det var en tom og trist dag da jeg lukket igjen denne mørke, flerdimensjonale og svært gode romanen, men jeg kan trøste meg med at jeg fikk gjort maksimalt ut av den mens jeg leste – blant annet brukte jeg to dager på å rusle rundt i hovedpersonenes fotspor og fikk se, for meg, nye Paris – perler. 1001 – romanen Tåpenes Sammensvergelse av John Kennedy Toole var en et godt valg etter en slik altoppslukende leseopplevelse. Den var morsom, «slem» og en tanke sår (og en dårlig samvittighet fordi jeg ennå ikke har skrevet omtalen ferdig!).

Etter to romaner trengte jeg litt memoarer igjen, og valget falt på The Most Beautiful Walk in the World. A Pedestrian in Parisav John Baxter. «Paris og gåturer må jo være en sikker vinner for en parisofil fotgjenger som meg selv!» tenkte jeg entusiastisk i bokbutikken , betalte og gikk forventningsfull ut med en splitter ny bok i veska. Ja, så feil går det altså an å ha. Dette var ikke særlig interessant….  Bedre gikk det med lesingen av A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith/J.K. Rowling. En skikkelig god og  klassisk krim som man bare kunne synke ned i.

På slutten av sommerferien fikk jeg endelig lest Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen, og den likte jeg også veldig godt. Det er faktisk en bok som jeg håper alle vil lese, for selv om det er en personlig beretning om Trude, moren og morens sykdom, så er det også en tekst som tar opp psykisk sykdom, selvmord og  det å være ung og pårørende på en mer almengyldig måte.  Det å være ung og oppleve sorg og tap og alt det medfører var også tema i den neste boka jeg leste i august; John Green sin nydelige og realistiske Looking for Alaska. Den mannen, altså!!!

De siste ukene har jeg sluppet ut min indre geek, og ledd og kost meg med både nettserien og tegneserien om The Guild Felicia Day er genial – enkelt og greit!! Jeg gleder meg til mer! Helt til slutt leste jeg kriminalromanen Den mørke porten av Lars Mæhle, og selv om jeg ikke ble helt overbevist av historien, så ble jeg nysgjerrig på forfatteren og kommer til å lese mer av ham. 

Litt statistikk:

  • 37 av 52 bøker lest og 36 av 52 omtaler skrevet.
  • 7 av 6 1001 – bøker.
  • 5 av 12 klassikere.
  • 7 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 3 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Ikke så verst, ikke så verst. Jeg har faktisk nådd 3 av målene allerede! Både, Murakami, Dokufeber og 1001 – bøker – målet er nådd :-). Det betyr ikke at jeg skal la være å lese memoarer og 1001 – bøker resten av året, men da kan jeg i allefall klappe meg velfortjent på skuldra. Jeg er halvveis i grafisk roman – målet, så det er jeg også veldig fornøyd med. Jeg må nok ha litt mer fokus på klassikere og disse navngitte forfatterne… Det får jeg til!

Hvordan er måloppnåelsen din?

Jeg kikker på kort.

Jeg kikker på kort.