NRK bok anbefaler Berge som sommerlektyre.

Samlesing: Berge av Jan Kjærstad

Hei –

lenge siden sist.

Det er ny måned og dermed tid for ny samlesing. I juli er det Jan Kjærstad og Berge som står for tur, og det er jeg, sammen med min alltid gode reisekompanjong, Elisabeth fra Bokstavelig Talt, som har ansvaret.

Berge var min første roman av Jan Kjærstad, og for meg var det et veldig godt første møte. Sakte, men sikkert ble jeg dratt inn i denne historien, jeg lot meg bli revet med, hadde teorier – ganske bombastiske teorier for å si det mildt – og endte opp med å krysse alt jeg hadde av fingre og tær, armer og bein, i håp om at teorien min var feil og at Kjærstad hele veien hadde lurt meg.  For sånn er det med denne romanen, i alle fall ble det sånn for meg, at jeg virkelig brydde meg om både Ine Wang, Peter Malm og sist, men absolutt ikke minst, Nicolai Berge.

Men mer om det senere, juli har akkurat begynt, nå litt om planene og hva dere vil få se i løpet av de neste 31 dagene.

De som følger Elisabeth og meg på sosiale medier har nok fått med dere at vi er veldig glad i å dra på turer sammen. Våre årlige bokturer er blitt en tradisjon, og det har nok også våre #helanoghalvanpåtur bilder blitt også. Årets tur gikk til Dublin og vi hadde med oss en ekstra turkamerat:

Akkurat nå er han sammen med Elisabeth i England, men snart kommer de til Paris og vi vil vi få mulighet til å ta noen #helandhalvanogjanpåtur bilder. Følg med på Instagram.

Ellers har vi hatt et lite prosjekt der vi har lest samme utgave av Berge etter tur og kommentert i margen. Det vil komme en egen post om dette i midten av måneden, i tillegg til noen smakebiter på Instagram, men det jeg kan si nå er at det å ha en dialog både med en annen leser og boka ga lesingen en ekstra dimensjon – og når vi i tillegg legger til små diskusjoner og tanker på Messenger –  så gøy!

Jeg gleder meg veldig til denne samlesingen, og det håper jeg dere gjør også!

Som alltid; legg igjen link til anmeldelser og andre innlegg relatert til boka i kommentarfeltet her.

Instagram: 

siljeblomst (denne er lukket, men jeg godtar alle bokfolk)

elbakken

bokbloggerpris1

 

Poem and a cookie – day!

– eller dikt og kakedag hvis du foretrekker det. Personlig synes jeg vel at det er mer swung over det første, men 😉

Hva er egentlig Poem and a cookie day? Det er et arrangement i morgen 24.april som går ut på at man setter seg ned, finner frem en diktsamling og deler et dikt mens man fortærer en deilig kake eller noe annet søtt og godt. Jeg har bestemt meg for kanelsnurrer, selv om magen ikke er helt fan.

Ta et bilde, tag det #poemandacookieday og del det på Instagram, Twitter eller på blogg (eller på alle tre steder). Jeg tenker at dette kan være en ypperlig anledning til å ta frem Um sakne springe blome, som blir samlest denne måneden, hvis du ikke allerede har gjort det. (Den er fantastisk, så hva venter du på!).

Kvinnen bak dette arrangementet er Angelica Cofer og i denne videoen forteller hun mer om dette: http://m.youtube.com/watch?v=k0e2dMoabt8

Er det flere enn meg som kunne tenke seg å hylle lyrikken i morgen? Bli med, da vel! 

#bingereadingHarryHole og prosjekt nye hyller.

Påsken er over, eggene er tomme og magen prøver å komme seg etter tidenes sukkersjokk. Ja, jeg må innrømme at det skal bli deilig med hverdag igjen.

Men det er selvfølgelig ikke slik at jeg har spist godteri hele ferien. Jeg har også fått lest en del. Og ikke bare har jeg lest, jeg har faktisk lest krim! Det er en stund siden sist.

Det begynte med at jeg fikk den nye Jo Nesbø boka, Tørst, i posten  (Takk, Aschehoug!). Siden jeg ikke hadde lest de to foregående bøkene om Harry Hole; Gjenferd og Politi, la jeg den til side og tenkte at denne skal jeg lese etterhvert, bare ikke nå.

Men så begynte jeg å undre meg, hva var det egentlig som gjorde at jeg la fra meg hele Harry Hole en gang rundt 2011? Svaret et både enkelt og banalt. Jeg var redd. Redd fordi jeg var helt sikker på at Harry Hole kom til å dø i Gjenferd. Og det ville jeg ikke ha noe av. Heller leve lykkelig uvitende, tenkte jeg, og stakk fingrene i øra hver gang noen ville diskutere romanen. Det eneste jeg fikk med meg var ord som trist, sjokkerende og tragisk, og de forsterket bare min tro på at dette var det siste vi kom til å høre fra Harry Hole.

Så kom 2013 og jeg ble spoilet av utgivelsen av Politi. «Harry Hole er tilbake» sto det med stor skrift på omslaget – så da var han iallefall ikke død. I løpet av den tiden som hadde gått hadde jeg gått litt lei av krim generelt, så jeg gikk ikke med noen umiddelbare planer om å lese den med det første. Allikevel var jeg merkelig glad for at Harry Hole var tilbake. 

Og så ramlet Tørst ned i postkassa, og det begynte å krible i meg. Jeg ville lese krim og jeg ville lese Jo Nesbø. Så det gjorde jeg. I løpet av påsken har jeg nilest både Gjenferd og Politi, og begynt på Tørst. Og jeg synes de to førstnevnte er blant de beste i hele serien (ja, jeg skal lage et eget innlegg om hvorfor – i løpet av 2017). Jeg merker at jeg et litt utbrent nå som jeg har vært i Holes og Nesbøs univers i over en uke, og at det ikke går like raskt med Tørst. Det har ingenting med romanen å gjøre og alt med leseren, men sånn er det. 

Forresten, er det noen som lurer på hvor alle bøkene er blitt av? Jeg har fått flere hyller! Hurra!!

Oppdatering følger.

Håper alle har hatt noen deilige fridager! Hva har du lest?

Gjenlesing: Pan av Knut Hamsun

Det er litt typisk, er det ikke, at det året jeg faktisk ikke har et mål om å gjenlese bøker, faktisk er det året da jeg ender opp med å gjøre det? Ikke for det, vi er jo bare i februar og foreløpig er det bare en bok. Men en begynnelse, det er det.

Romanen jeg har lest på nytt er den norske klassikeren Pan av Knut Hamsun, og det var to grunner til at jeg valgte å ta den frem igjen. Hovedgrunnen var at jeg akkurat hadde fullført Selma Lønning Aarø sin flotte roman Hennes løgnaktige ytre (og hennes skildring av Hamsun minnet meg om Løytnant Glahn), og den andre grunnen – siden jeg hadde begynt å tenke på Pan og Glahn igjen – var at jeg ble nysgjerrig på hvordan jeg ville oppleve å lese den igjen nå i dag. Ville jeg bli like rasende som jeg ble som 18 – åring? Ville jeg kaste boka i veggen og forbanne hovedpersonen? Eller ville jeg klare å se forbi den usympatiske Glahn og la meg henføre av Hamsuns lyriske prosa? Jeg måtte jo finne det ut!

Knut Hamsun var på 1890 – tallet svært kritisk til realismen og naturalismen, og trangen til å måtte formidle alt på en så realistisk måte som mulig. Han mente at det var viktigere – og mer interessant – å fordype seg i menneskesinnet. For dere som har lest Lønning Aarø sin bok, så kommer det ikke som en overraskelse at han fremmet sitt synspunkt veldig klart og tydelig. På grunn av sin kritikk ble han raskt sett på som en av frontfigurene innenfor den nye litterære epoken ny – romantikken.

Pan ble gitt ut i 1894 og var Hamsun sin tredje roman. Vi befinner oss ved Helgelandskysten, og vi følger Løytnant Glahn gjennom en vår, sommer og høst på 1850 – tallet. Glahn har leid seg en jakthytte og sammen med hunden Æsop vandrer han rundt i skogen, jakter og har det svært så bra i sin ensomhet. Etter en tid blir han kjent med flere av innbyggerne i den lille landsbyen i nærheten, og det er særlig møtene med de unge kvinnene Edvarda, Eva og Henriette som gjør inntrykk på ham. Med Nordlandskysten og midnattsola som bakteppe skaper Hamsun en svermerisk og sensuell atmosfære, som etter hvert spinner helt ut av kontroll.

Det er flere aspekter ved romanen som det er verdt å dvele litt ved. Jeg har plukket ut to som både er gjort veldig bra og som jeg opplever som problematiske. Hovedtemaet i romanen er som jeg ser det – og veldig mange andre, det er ikke slik at jeg har funnet opp hjulet, akkurat – naturen mot kulturen. Glahn ser på seg selv som en naturens mann, han føler seg tryggere og mer tilfreds når han er i skogen. Han er på en måte seg selv. Dette endrer seg i møtet med andre mennesker, han blir underlig og ukomfortabel. Det er interessant å se hvordan skrivestilen og språket endrer seg utfra hvor Glahn befinner seg. Når Glahn er alene ute i skogen er språket rikt, drømmende, fantasifullt, levende og lyrisk. Han fører lange, intrikate indre monologer, og som leser blir du med ett en del av hans naturopplevelse. Denne naturopplevelsen er nesten som en religiøs opplevelse, og det synes jeg passer så godt til romanens tittel. Pan er jo den greske naturguden. Og på mange måter er Glahn selv en Pan – aktig figur. Ja, kanskje han rett og slett er den menneskelige versjonen av Pan? Romanen er skrevet i 1. person og det er Glahn selv som er fortelleren. Siden Hamsun skriver innenfor den ny – romantiske stilen, er det, synes jeg, lett å tenke seg at naturen og Glahn sin opplevelse av den, også er et bilde på hans indre.

Når Glahn besøker landsbyen endrer skrivestilen seg. Det er naturlig nok mer dialog, setningene blir kortere og mer klønete og dette forsterket min opplevelse av at Glahn ikke er komfortabel i den situasjonen han er i. Han vet ikke hvordan han skal forholde seg til andre og han klarer ikke å knekke de sosiale kodene. Han blir på en måte en selvmotsigelse der han på den ene siden ikke ønsker å bli lagt merke til, samtidig som han også blir irritert hvis han ikke får den oppmerksomheten han mener han fortjener. Det hele er egentlig ganske forvirrende, både for de andre karakterene og for meg som leser. Det er også interessant å se hvordan han, som forteller, klarer å fremstille seg selv så irriterende og sutrete.

I møtet med andre har Glahn et behov for å hevde seg selv som er mer enn litt komisk. Som en Pan tatt ut av sitt rette element og plassert i sivilisasjonen bruker han geværet sitt som et fallossymbol for å vise sin maskulinitet. Dette hadde på sett og vis vært greit dersom det hadde skjedd et par ganger i løpet av romanen, men det skjer i så stor grad at det bare blir frustrerende og patetisk. Og det er i hvert fall ikke subtilt, det er sikkert. (Og kanskje det heller ikke er meningen…)

Selv om natur mot kultur nok er hovedtemaet i Pan, er det et annet aspekt som virkelig interesserer meg (og, for å være ærlig, provoserer meg intenst). Det er Glahns syn på kjærligheten og på kvinnene han blir kjent med. Når jeg tenker etter er nok dette en naturlig del av hovedtemaet, men jeg har behov for å diskutere det videre for seg selv. Så da gjør jeg det. I romanen innleder Glahn en relasjon til tre av kvinnene han møter: Edvarda; datteren til den rike eieren av hytta Glahn leier, Eva; den unge kvinnen Glahn tror er datteren til smeden og Henriette; den unge gjetersken, og måten Glahn behandler og reagerer på disse tre er svært forskjellig.

Edvarda er slik jeg ser det den kvinnelige hovedpersonen i Pan, og det er nok henne Glahn tror at han elsker. Hun blir tidlig i romanen introdusert som jomfru Edvarda, dette kan være en talemåte, men jeg får allikevel opplevelsen av at Glahn uansett anser henne som en ren og jomfruelig kvinne, og han plasserer henne derfor på en pidestall. Utfordringen er bare at Edvarda er en svært moderne og proaktiv kvinne. Hun vet hva hun vil ha og hun går for det. Hun prater med ham, viser ham at hun er interessert – hun prøver til og med å KYSSE ham – og alt dette får Glahn til å freake ut og han behandler henne på en mindre hyggelig måte. Når hun viser sin interesse og blir engasjert av det han forteller, så er det en liten stemme i hodet hans som hvisker til ham at Edvarda ser ganske dum ut når hun lytter. Og er hun ikke egentlig ganske stygg? Tankene hans saboterer for ham. På samme tid, hvis hun velger å ignorere ham, så blir han både sint og lei. Han føler seg forbigått og reagerer på barnsligste vis. En sentral scene er når han kaster skoen hennes til vanns. Sko kan, i følge Freud, være et symbol på libido. Når han regelrett drukner skoen hennes, prøver han ikke samtidig å avvise hennes seksualitet? Han vil kanskje straffe henne ved å nekte henne seksuell nytelse? Eller kanskje det er et forsøk på å forsikre seg om at hun vil forbli ren og uskyldig? Kanskje det er begge deler? Glahn er en svært komplisert mann.

Jeg tror at han har seksuelle følelser for Edvarda, men at han samtidig ønsker at hun skal forbli på denne pidestallen han har plassert henne på. Han vil  at hun skal forbli denne uskyldsrene fantasifiguren som han kan tilbe. Edvarda har, dessverre for ham, ikke noe ønske om å holde seg der, og hver gang hun trer ned fra pidestallen og blir menneskelig, blir han livredd. Han vil ikke ta på henne, hun er for virkelig. Han elsker ikke henne, Edvarda, han elsker drømmen om henne, drømmen om kjærligheten. (Noe han også etter hvert innrømmer).

Glahns fysiske følelser for Edvarda kommer til syne i naturen. En gang går han rundt i skogen, det er natt og han er opphisset. Han tenker på Edvarda. Opp fra skogbunnen vokser det plutselig opp store, hvite blomster. Blomstene åpner seg opp og møllen som svermer rundt kryper ned i blomstenes indre og får dem til å riste av nytelse. Det kan jo ikke bli mer freudiansk enn dette, kan det vel? Som leser så kan du virkelig føle Glahn sin lyst på Edvarda, men når hun kommer og prøver å gjøre noe med det, trekker han seg unna og sier at natten er over, blomstene har lukket seg. Det at hun tar ledelsen, at hun er den proaktive, ødelegger alt for ham. Glahn er en jeger og han har nok et ønske om å være den som jakter, mens kvinnene skal være byttet. Edvarda nekter å tilpasse seg dette idealet, og derfor kan ikke Glahn elske henne fysisk. Han føler seg truet og blir redd.

Samtidig har Glahn også forhold til Eva og Henriette. Disse to er ikke opphøyd til noe umenneskelig og han føler seg ikke truet av dem. Hvorfor ikke? Jeg tror den ene grunnen til dette er fordi ingen av dem er jomfruer, i tillegg til at det er Glahn som er lederen i forholdet. Han er jegeren, den som styrer forholdet.

Det skjer en endring i romanens stemning når sommeren går mot slutten. Det lyse, flørtende må vike plassen for det mørke, intense og seriøse. Jeg tolker dette som at det er  Glahn selv som blir mer og mer dyster og mørk, til alt kulminerer i en stor eksplosjon av sjalusi, mord og avvisning. Og jeg synes dette er en god avslutning. Dessverre slutter ikke Pan der, de siste sidene er det en annen forteller som forteller om sitt møte med Glahn og hans endelikt og jeg klarer ikke helt å se hva som er formålet med disse sidene. De føles unødvendige, og jeg synes at de ødelegger for den avslutningen som kunne ha vært der.

Jeg leste Pan igjen fordi jeg var nysgjerrig på hvordan jeg ville oppleve den som en voksen leser, og på sett og vis er jeg glad for at jeg valgte å gi den en ny sjanse. Det betyr ikke at jeg endte opp med å like den noe særlig, jeg har fremdeles store vansker med å se forbi Glahns personlighet og måten han behandler andre mennesker på – og da i særdeleshet kvinner. Samtidig så er det elementer ved romanen som jeg liker. Blant annet liker jeg svært godt hvordan Hamsun varierer skrivestilen og bruker både språk og bilder for å virkelig dykke inn i et vanskelig sinn. Hele romanen kan leses som et psykologisk eksperiment der Hamsun tar en karakter ut fra sitt naturlige element og plasserer ham i en situasjon han strengt tatt ikke har noen forutsetninger for å  mestre – for så å se hva som skjer. Jeg tror faktisk ikke det var Hamsun sin intensjon at leseren skulle like Glahn, men at han i stedet prøver å skildre en veldig trøblete og ustabil person. Og når jeg tar på meg de brillene, da klarer jeg å innrømme at Pan slettes ikke er en dårlig roman. Men det betyr altså ikke at jeg liker den. (Bortsett fra Edvarda – jeg digger henne!).

Tine har også lest Pan nylig. Her er hennes omtale.

Har du lest noe av Hamsun? Og har du likt det du har lest? Hvilken roman vil du anbefale meg å lese? (Ikke Victoria, den synes jeg er grusom).

 

 

 

Look who’s blogging….

Det er rart dette her, når det går så lang tid mellom et blogginnlegg og et annet, så blir terskelen for å komme i gang igjen så uendelig høy, ja, nesten uoverkommelig. Det er forferdelig dumt, for er det noe jeg virkelig liker her i verden så er det å skrive, men jeg merker at terskelen nå er blitt så høy –  og med det også kravene jeg setter til mine egne innlegg – at jeg blir helt lammet. Jeg får økt puls og hendene mine blir klamme. Datamaskinen og skrivingen som vanligvis er noe positivt, noe bra, blir noe skummelt og jeg velger i stedet å se på SKAM (sesong tre  – beste sesong ever, helt serr, altså  – dette mener jeg helt alvorlig,ikke serr –  biten da, men at denne sesongen er den aller beste, og viktigste), Gilmore Girls ( har bare sett de to første nye episodene, ingen spoilere er du snill) og kjøpe meg en nygammel stol —–>

Jeg har som dere ser også fått tak i mange nye bøker og ikke ryddet i hyllene mine. Ja, og lest nye norske bøker, selvfølgelig. Elisabeth (http://elbakken.blogspot.no/)  har gitt meg lov til å bruke hennes «Norsk på norsk», så jeg kommer til å skrive litt om bøkene jeg har lest i et eget innlegg – for ja, det kommer et innlegg. Målet er at det kommer – hold pusten, tell til ti – FLERE innlegg. Jupp, jeg vet, sjokkerende. Her setter jeg standarden for et innlegg hver fjerde måned, og så skal det plutselig komme en hel liten haug. Hvordan skal dette gå?!.

Det kan  ende med katastrofe – og som selverklært periodisk fatalist – er jeg selvfølgelig forberedt på dette og har satt inn tiltak for å forhindre, i alle fall mildne en eventuell bloggkatastrofe med påfølgende skrivesperre: sjokolade, alltid sjokolade. I tillegg: Generelt er rådet er å utsette seg for det man er litt redd for, i dette tilfellet skrive innlegg, så ofte som mulig. (Nei, Silje, det betyr ikke hver fjerde måned, heller et par ganger i uka). Et annet råd er å senke sine egne krav en smule, i hvert fall i starten, for å komme i gang med selve skrivingen, oppleve mestring og skrivelyst igjen (Ja, Silje, det er det du prøver på nå – ser du, der ER morsomt å skrive, ikke sant?).

Så hva er egentlig planen fremover? Jo, jeg skal skrive litt et par ganger i uka, stort sett om bøker, men muligens i en mer skravlete form enn en bokanmeldelse nå i starten. Noen ganger blir det bare et dikt eller et sitat, andre ganger lengre innlegg om bøker jeg har lest og likt (Jane Ashland, jeg ser på deg) og kanskje ikke likt så godt (…..). Jeg vil også se på lesemålene mine og drøfte litt hva målet egentlig er med lesemål. Blant annet.

Så, nå har det vært mye meg og meg. Hva med dere, hvordan går det?

 

La petite madame et Paris 1/16: Bøker i bagasjen.

Nå nærmer Parissommeren 2016 seg med stormskritt. Ja, i dette øyeblikket sitter jeg faktisk på flyplassen og venter på å komme inn i flyet, og om noen timer plasserer jeg bena på fransk jord – for første gang på ett år. Det er ganske lenge siden sist, men på en måte er det som om jeg nettopp har vært der. Jeg kjenner hver krik og krok og dersom jeg lukker øynene sitter jeg på den hyggelige hjørnekafeen på baksiden av Place de la Contrescarpe.

I går kveld pakket jeg – og det var på ingen måte en enkel sak. Greit nok at jeg er over gjennomsnittet glad i kjoler og måtte ta noen vanskelige valg på den fronten – tillegg til alle de andre klesvurderingene med tanke på varmt/kaldt/regn/hetebølge etc.

Men det som var den største utfordringen var hvilke bøker jeg skulle ta med meg! For selv om jeg helt sikkert kommer til å kjøpe et «par» bøker i Paris, så må jeg ha med meg noen også. Etter et rop om hjelp på sosiale medier endte jeg opp med en fin liten bunke (her burde det være et bilde, men bøkene ligger fint i sekken ved siden av meg):
– Ernest Hemingway: The Collected Short Stories (eller The Completed – den inneholder alle). Jeg har fått mer og mer sansen for Hemingway og skal delta på en samlesing der vi fra og med i dag leser en novelle om dagen. Det gleder jeg meg til.
– Morten Strøksnes: Havboka. Fordi det er samlesingsmåned. Jeg ble veldig positivt overrasket av The Old Man and the Sea i mai, så kanskje menn i båt faktisk er noe som funker for meg?
– Georges Perec: Life. A users manual. Paris, Paris, Paris – og 1001.
– Gertrude Stein: The Autobiography of Alice B Toklas. Paris, lost generation, Paris, klassiker og 1001.

Og til slutt har jeg selvfølgelig med Maddaddam av Margaret Atwood. Den skal fullføres først.

Har du lest noen av disse?

–

Bokbilder – hva leser jeg egentlig?

–  A plea for Eros av Siri Hustvedt – ca 20 sider inn i første essay, og liker det godt.

– How to be both av Ali Smith – snart ferdig med Georges del og elsker den. Må innrømme at jeg er mer avventende til middelalderdelen, men satser på at det bare er gode, gamle fordommer som tyter frem.

Antall bøker fullført i april, tre uker inn: 0.

(Ja, jeg ser like blid ut, men  panikken er i ferd med å ta overhånd – jeg har jo så mange bøker jeg vil lese!!!).

Hva har du lest i april? Og hva er din favoritt?

1001 og Bokhyllelesing #1: Zadie Smith og On Beauty

On Beauty av Zadie Smith skulle egentlig blitt lest i januar som en del av Lines 1001 – lesesirkel og Heddas bokhyllelesing, men det rakk jeg ikke. I stedet dro jeg den med meg inn i februar og jeg må si at jeg koste meg veldig sammen med Smith sine mangfoldige og særegne karakterer. (Fun fact: On Beauty er visstnok en gjenfortelling av E.M. Forsters Howard’s end. Jeg har ikke lest denne ennå, men innledningen i begge bøkene er ganske like der de starter med et brev – eller en e – post i den moderne utgaven – fra en sønn til en far. Mer om dette når jeg en gang får lest Forster sin roman.)

Ellers så må jeg bare advare om at dette innlegget er et sammensurium av tanker rundt boka – jeg går litt i alle retninger og prøver å fange opp noe av essensen.

I begivenhetenes sentrum finner vi familien Belsey; Howard, brite, nå bosatt i New England, og professor innen kunst ved et progressivt universitet, kona Kiki, afroamerikansk kvinne fra Miami som jobber i helsevesenet, sønnen Jerome som har kastet fra seg familiens ateistiske verdier og blitt kristen, datteren Zora som gjør alt hun kan for å leve opp til farens akademiske idealer og yngstesønnen Levi som mest av alt er opptatt av hip hop. Når romanen starter har sønnen Jerome, til farens forskrekkelse, fått seg en praksisplass hos hans argeste akademiske motstander; den populistiske, konservative og religiøse Monty Kipps, i London og – da sønnen i en e – post gir uttrykk for sin store kjærlighet for Kipps datter Victoria og hevder at han skal fri til henne, vet ikke Howard annen råd enn å kaste seg på flyet til London for å forsøke og forhindre en slik allianse. Det ender selvfølgelig i forferdelse! Denne første delen  heter «kipps and belsey» og den er kort, morsom og tatt helt på kornet. Raskt og med enkle grep, presenterer Smith ulike motsetninger både innad i familiene og mellom familiene gjennom dialoger, tanker og skildringer av dynamikken mellom de ulike personene.  Jeg følte mens jeg leste at dette var et godt eksempel på «show, not tell», for jeg var virkelig der mens det skjedde! De neste delene i romanen er lengre, roligere og en del av det morsomme er erstattet med en mer sår melankoli, samtidig som karakterenes særegenheter og pussigheter gjør at det også er underholdende.

Romanen er bygd opp rundt flere motsetninger som former forholdet mellom karakterene, som driver handlingen videre og som er med på å skape en utvikling for den enkelte person. Vi har den klassiske generasjonskløften; foreldre og barn som ikke alltid forstår hverandre og hverandres valg. Vi har også kulturforskjeller; det å være brite kontra amerikansk, det å være en hvit brite kontra det å være afroamerikansk og hvilke erfaringer man da tar med seg inn i et forhold, og hva hvis man er begge deler slik som barna er? Hvordan påvirker det din identitet og hvordan påvirker det møtet med andre som ikke kjenner deg? Tro – ateisme, tradisjonelt familieliv – feminisme, konservatisme – radikalisme og populisme – intellektualisme er også  motsetninger som er tydelige i møtet mellom Kipps og Belsey. Både Howard og Monty er steile i sine valg og det utvikler seg etter hvert til å bli en maktkamp mellom disse to og de ulike akademiske verdiene de representerer. Det blir selvfølgelig ikke enklere når andre familiemedlemmer ikke alltid er like støttende og lojale mot de selvoppnevnte patriarkene, og egentlig gjør som de vil (om enn i smug).

Rødt omslag – bokhyllelesing #1

 

Det er mange historier og relasjoner som utforskes i On Beauty og som til sammen gjør den så sammensatt og kompleks som den er; Howard setter Kikis kjærlighet og tillit på prøve ved å innlede et forhold til en kvinne i vennekretsen deres, og det er vondt å lese om kvalene og usikkerheten de går igjennom hver for seg og den manglende evnen til de har til å faktisk prøve å åpne seg for den andre. En annen relasjon som jeg opplevde som sterk og rørende var forholdet mellom Kiki og Monty Kipps sin syke kone. De, som ektemennene, har ulike syn på hva slags rolle man skal ha i hjemmet som mor og kone, men samtidig vokser det frem en fortrolighet og en respekt for den andres syn – noe som ikke Howard og Monty klarer å finne hos hverandre.

Forholdet mellom søsknene Belsey er varmt og nært, til tross for at de er totalt forskjellige individer, og de fremstår også som støttende og til tider frastøtt av foreldrenes utfordringer. Zora er en drivende dyktig student som kan tendere mot å være en skikkelig steber, men som har utfordringer sosialt og som ikke helt vet hvordan hun skal forholde seg til den nye studenten fra en fattig del av byen og forelskelsen hun får for ham. Her ligger også en annen motsetning som Zadie Smith får frem; popkultur – presentert ved Carl og hans gatesmarte, hip hop – fremtoning versus Zora sitt forhold til mer høyverdig, intellektuell kultur. Det hele utvikler seg til et desperat forsøk på å endre noen som ikke trenger å endres. Og så har vi yngstemann Levi, kanskje den av alle som prøver å finne sin egen identitet, sin egen stemme og sin egen kamp å kjempe.

Og i tillegg så er det enda flere personer, relasjoner og historier som er spennende, rare, triste, morsomme og …. ja, som egentlig er som små biter av livet. Alt fortalt gjennom et par år i familien Belseys liv.

Jeg har vært så heldig at jeg har hørt Zadie Smith lese høyt fra sine tekster to ganger, og begge gangene er jeg blitt lamslått av hvor utrolig gode tekstene hennes er og hvordan hun bevisst bruker dialekter og sosiolekter for å få frem karakterene sine. Dette mestrer hun også til det fulle i skreven form, og det gjør lesingen både til tider utfordrende, men også utrolig levende og autentisk. Hun er også helt rå i å skape troverdige, ekte dialoger og direkte tale. Du leser ikke, du hører stemmene inne i hodet ditt – alle de distinkte stemmene – uten at du er gal. Jeg er mektig imponert!

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte denne teksten her, jeg. Kanskje bare med en anbefaling; les Zadie Smith, les On Beauty. Den er vel verdt tiden.

(Og med det klapper jeg meg selv på skuldra for årets første trippel-kryss!)

Trege januar – oppsummering 1/2016 + to omtaler

Dere vet hvordan vannmolekylet oppfører seg når det blir tilført varme og kulde? Jo varmere, jo raskere beveger det seg i forhold til de andre vannmolekylene og plutselig så koker vannet over. Og selvfølgelig skjer det motsatte når det blir kaldere. Molekylet blir tregere og tregere, for så å bli så langsomt at det sammen med de andre molekylene danner is.

I januar har jeg vært som et slikt molekyl. Og siden det har vært noe helt hinsides kaldt der jeg bor, så har jeg også vært helt usannsynlig treg. Ja, jeg har lest. Ja, jeg har stort sett kost meg med lesingen. Og ja, jeg har jobbet mot målene mine. Men alt dette har gått så S-A-K-T-E, så S-A-K-T-E.

Så jeg er ikke helt i mål med planen for januar, for eksempel har jeg hundre sider igjen av On Beauty av Zadie Smith som både var månedens bok i Hedda sin Bokhyllelesing OG Line sin 1001 – lesesirkel OG en av mine utvalgte «Bra damer» (= trippelkryss)! De kryssene får jeg innkassere i februar, sammen med  – forhåpentligvis – enda flere kryss.

Men la oss ikke dvele over det jeg ikke er blitt helt ferdig med, og heller konsentrere oss om det jeg har lest – to knuseelske bøker og en som ja, var grei nok. Den første knuseelske boka har jeg allerede skrevet om. Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund kjemper akkurat i dette øyeblikket om Jokeren i Bokbloggerprisen 2015 sammen med fem andre bøker – og jeg heier selvfølgelig på blant annet den. Men; uansett om den er å finne blant bøkene på kortlistene i morgen, så er den vel verdt å bruke tid på. Den skiller seg ut fra mange andre norske samtidsromaner, er leken, spennende, interessant og svært velskrevet.

Den andre boka jeg leste i januar – og som jeg også elsket og som også kjemper om Jokeren – var Linn Ullmann sin selvbiografiske roman De urolige. Da jeg hørte at Linn Ullmann skulle komme med en ny bok ble jeg helt varm inni meg, for det jeg allerede har lest av henne har jeg likt så utrolig godt. En annen ting som medvirket til denne varmen var at den skulle handle om Linn selv og hennes foreldre Ingmar Bergman og Liv Ullmann. Jeg har nemlig et lidenskapelig forhold til Bergman og hans filmer. (Fun fact: vi hadde en katt, sønnen til Narnia, som var oppkalt etter Ingmar Bergman. Og han adlød faktisk navnet Ingmar).

De urolige er en roman bestående av fragmenter, av lapper som til sammen gir et inntrykk eller en versjon av relasjonen mellom Linn og Ingmar og Linn og Liv. Vi går frem og tilbake i tid, noe er helt klart oppdiktet – for eksempel kan ikke forfatteren virkelig vite hva enkelte personer egentlig tenker og føler – men hun ser for seg hvordan de kunne ha vært, mens andre hendelser nok er slik som Linn Ullmann selv husker og opplevde dem. En del av romanen er består av samtaler som Linn og Ingmar hadde seg i mellom da han begynte å bli veldig syk og som de tok opp på bånd. Disse delene er satt opp som et drama og virker veldig autentiske. Ullmann skifter synsvinkel igjennom boka og alternerer mellom å bruke det personlige jeg og tredjeperson: hun og jenta. Begge deler er forfatteren og jeg opplever at dette grepet både skaper en nærhet til handlingen og en distanse.

Romanen er ikke et portrett av de kjente kunstnerne Liv Ullmann og Ingmar Bergman, men heller portretter av Ingmar og Liv – Linn sin pappa og mamma. Jeg føler at det er forholdet mellom Ingmar og Linn, faren og datteren, som får størst del av romanen. De ser hverandre ikke så ofte, men Linn reiser til Fårö hver sommer og tilbringer tid sammen med ham der. Jeg synes det er interessant å lese om hvordan den unge jenta og den eldre faren prøver å nærme seg hverandre; det skiller flere generasjoner mellom dem og faren er ganske sær, spesiell og myndig, og det er jo slik at de ikke har så mye tid til å bli virkelig godt kjent. Allikevel så formidler forfatteren et varmt far/datter – forhold, som også gjenspeiler seg i fragmentene der Linn er voksen og faren syk og dødene.

Relasjonen mellom moren og datteren er mer anstrengt skildret; den er preget av gnisninger og trass fra begges side, en følelse av å ikke ha en mor som er tilstede og en rotløs oppvekst. Portrettet av moren er mer sint, det rommer en sterkere fortvilelse enn portrettet av faren – som kanskje i sin fraværenhet, tross alt var mer stabil når hun var på besøk. Men så er det jo kanskje slik at den man er mest hos, den man må bryne seg på, krangle og diskutere med, også den man er aller mest nær og redd for å miste? Det er ingen tvil hos meg som leser at –  til tross for en uortodoks oppvekst og uro, og til tross for å oppleve at man er barnet til to som selv vil være barn, som selv vil være frie og skapende for så å komme hjem til en trygg favn og bli ivaretatt – så er forholdet mellom foreldrene og dette barnet preget av sterk kjærlighet.

Linn Ullmann skriver så fantastisk og på en måte så lett; ordene, setningene, avsnittene smyger seg ut av sidene, kiler seg inn i ørene, snor seg inn i hjernen og blir der. Det er både behagelig og tankevekkende å være i teksten. Den rører ved noe allmenngyldig, noe som man kjenner igjen i seg selv. Den treffer og den etterlater et tomrom når siste side er lest. Jeg er så glad for at jeg leste!

Den siste romanen jeg fullførte i januar, den jeg med andre ord leste ferdig i midten av måneden, var av en helt annen type enn de andre januarbøkene mine. For det første var den ikke norsk, og for det andre var den en psykologisk thriller. Åpne Sår er mitt andre møte med Gillian Flynn i bokform. Jeg var bare sånn passe fornøyd med Gone Girl, og hadde dermed ikke de største forventningene til det som er Flynn sin debutroman. Men selv om denne ikke ble en favoritt, så ble jeg allikevel positivt overrasket. Den var bedre enn jeg trodde.

Åpne sår er en intens og atmosfærisk roman om skrudd familiedynamikk, fortid, hemmeligheter og småbyintriger. Etter et opphold på en psykiatisk avdeling, arbeider nå Camille Peaker som journalist i Chicago. Da ei ung jente blir funnet myrdet og ei annen forsvinner i hjembyen hennes, får hun i oppdrag å reise hjem og skrive flere saker om gåten. Det er ikke bare bare å komme hjem etter mange år, men det viser seg raskt at familien til Peaker ikke er som alle andre, og at de kanskje er nærere knyttet til de ofrene enn folk tror.

Det jeg likte beste med denne romanen er de sterke karakterene som Flynn har skapt. Særlig Camille, moren Adora og halvsøsteren Amma, står ut som noe helt spesielt i dette landskapet, befolket av ganske mange særegne karakterer. Adora og Amma er som tatt ut av gotiske fortellinger fra 1800 – tallet med sine skjøre, men akk så gale og skrudde handlinger og ideer. Camille er den mest velfungerende, men som etter å ha tilbragt mer og mer tid i barndomshjemmet, begynner å miste grepet på nytt og det er spennende å følge hennes jakt på sannheten, samtidig som hun prøver holde seg selv frisk.

Gillian Flynn er kjent for å ha overraskende tvister i romanene sine, og denne er ikke noe unntak. Samtidig så følte jeg at historien hang sammen fra ende til annen. Hun klarte å holde tråden og tvistene var troverdige. Jeg klarte faktisk å gjette meg til begge tvistene og ble ikke så overrasket over hvem som hadde gjort hva – men det gjorde meg ikke så mye. Heller det enn å få servert noe veldig overraskende, men helt fjernt, tenker jeg!

Som sagt, Åpne sår ble ingen favoritt, men med sin mørke, smågotiske og atmosfæriske stemning er den en spennende bok når man trenger det.

Dette innlegget er jo i ferd med å bli monsterlangt, så jeg avslutter med en liten oppsummerende statistikk:

• 3/50 bøker
• 0/9 gjenlesinger
• 0,5/12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
• 2/30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
• 0,5/9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
• 0,5/12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
• 12 klassikere
• 0/15 #Siljebrukerbiblioteket
• 0/20 norske 2016-bøker
• 0/6 samlesingsbøker
• 0/5 memoarer, essays og/eller sakprosa.
• 3/3 anmeldelser skrevet!

 

Hvordan var din januar?