Fine, våte og hektiske september – og Lila <3

September, hvordan skal jeg beskrive deg? Våt, grå og sur? Ja, det passer godt, i alle fall med tanke på været – for selv om jeg er en leser som koser meg innendørs med noe varmt i koppen, pledd og en god bok, så er det også en grense for hvor mye regn og uvær jeg tåler. Jeg trenger litt sol også.

Men, september har også vært en fin, spennende og hektisk måned! Det fjerde bokbloggertreffet og utdelingen av den andre bokbloggerprisen, med tilhørende forfatterbokbad, gikk av stabelen den 12. hos Cappelen Damm, og jeg er med og arrangerer (og bokbader!). Det er mye planlegging og møtevirksomhet som ligger i forkant av et slikt treff, men det er som alltid like godt å se hvordan alt kulminerer i smil, skravling og klemmer. Det er godt å kjenne at skuldrene, som er litt høyere enn vanlig,  senker seg i takt med at den ene etter den andre finingen dukker opp, blide og fornøyde og klare for sosialt samvær, quiz, bokbord og utdeling av prisen vår –  mange av de kjente og kjære, men også noen nykommere. (Om enn litt færre enn vanlig – neste år, da må flere komme *pekefinger*) Uansett; takk til alle som kom og som bidro til at treffet ble så bra som det ble!

Hvis du var en av de som dessverre ikke kunne komme i år, så har både Mari, Gro, Tine, Berit, Ingalill og Randi skrevet om treffet.

Så, september, du har vært travel –

men allikevel gitt meg noe lesetid! Det setter jeg pris på, og noe jeg setter enda mer pris på er at jeg har kommet inn i en god rytme slik at jeg faktisk setter av tid til å lese i hverdagen. Jeg elsker jo, som de fleste som har vært innom her jevnlig vet, TV – serier. NetFlix er min gode venninne, men også hun litt kjipe som holder meg unna det andre jeg elsker. Det er som hun lokker og lurer meg ut på galeien med den ene serien etter den andre, at hun ber meg blåse i lesemål og alle de uleste bøkene mine – selv om hyllene griner så høyt av overbelastning at de er umulig å overhøre – og heller lage meg en kopp te, smyge inn under teppet og slå i hjel noen timer sammen med henne. «Jeg har noe for en hver dagsform» synger hun til meg «Walking Dead Pretty Little Liars, Gotham… Bøker sier du? Jeg har Gilmore Girls også». Og dessverre gir jeg etter.

Til nå.

La meg introdusere «Solo tvangslesingskafe». Inspirert av Ingalill og hennes fabelaktige «Tvangslesingskafe» – noe jeg selv prøver å delta på en gang i blant når jeg har tid – har jeg nå begynt å ta meg en time på kafe cirka en gang i uka, alene med bok. Dette er jo noe jeg gjør mye av når jeg er i Paris, men hei; hvorfor skal det ikke fungere i Drammen også? Det er ingen grunn, og det fungerer godt og – har det vist seg – leselysten har gnistret til igjen og jeg klarer å lese mer hjemme også. Denne uka har det forresten vært helt sprøtt; jeg holder nå på med høstferiens sjette bok! S- J – E – T – T – E! Som i 6!

Og noen av de bøkene skal jeg skrive litt om nå:

I september leste jeg fire bøker og det er et tall jeg er fornøyd med (selv om jeg til nå i oktober har lest 3,5 bøker = jeg kommer nok til å være enda mer fornøyd om en måneds tid!). Den første jeg leste ut var Ida Hegazi Høyer sin andreroman; Ut. Den leste jeg i forbindelse med bokbadet, og jeg har tenkt å skrive et innlegg om alle romanene hennes så fort jeg har lest Fortellingen om Øde. Enn så lenge kan jeg si at den har noe veldig Høyersk over seg i skrivestilen og tematisk, men at den nok er den jeg synes er svakest av romanene hennes. Jeg ble ikke like blåst av banen som med de andre bøkene, men det er jo greit det og. Den andre romanen jeg leste var bok nummer tre i Siri Pettersens serie Ravneringene. Evna er en god og tilfredsstillende avslutning på en god serie. Deretter bar det til Paris og Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery som ble lest i forbindelse med Bokhyllelesingen. Jeg likte romanen godt, og det var selvfølgelig en bonus at den også er en 1001 – bok. Noen kryss må  jeg kunne unne meg.

Og så kom jeg til septembers aller siste bok!

De siste årene har jeg, fra sidelinjen, fulgt med på Clementine, Linn, Labben og Elida sine Man Booker – lesinger. Flere av bøkene på lang – og kortlistene har, i den perioden, blitt kjøpt inn  – og få har blitt lest. Foreløpig. Og det begynte i samme tralten denne gangen også. Langlistene ble offentliggjort. Silje leste om bøkene, fulgte med på diskusjonene og kjøpte inn de som hun var nysgjerrig på og selvfølgelig de hun var helt sikker på skulle gå videre. Kortlistene ble offentliggjort. Nei, der bomma vi litt, ja. Osv. Nei da, det var ikke så ille, av de seks bøkene som ble kortlistet har jeg fire (+ fire fra langlista), og denne gangen skal jeg faktisk være med på Clementines Man Booker read along, eller,  jeg er med. Første bok ut var romanen «alle» trodde skulle komme med videre, men som dessverre ikke gjorde det; Lila av Marilynne Robinson.

Lila er den tredje boka i Gilead – trilogien som begynner med Gilead, fortsetter med Home og avsluttes (?) med Lila. Romanene er på en måte søster – romaner som snakker til hverandre, og de må dermed ikke leses i kronologisk rekkefølge. Jeg var aldri i tvil om at jeg likte historien om Lila, men ut i boka tok jeg meg i å lure på om det ikke hadde vært lurt å lese dem i riktig rekkefølge allikevel. Jeg følte at jeg på en måte gikk glipp av noe, at det lå noe under som jeg burde ha visst, at jeg hadde noen hull og at disse hullene ville ødelegge noe for leseopplevelsen. Jeg skrev et lite innlegg om det, og Elida svarte i kommentarfeltet at hun, på grunn av sin kronologiske hjerne, hadde lest de to foregående før hun begynte på denne: Det samme hadde Stine, selv om hun var helt sikker på at hun hadde elsket boka like mye om hun hadde lest denne først (om enn at det hadde tatt litt lengre tid). Med disse to Lila – tilhengerne i ryggen leste jeg videre med den kronologiske hjernen slått av. Og det virket! Lila er en roman som vokser under lesingen og når den først har slått rot så sitter den der. Jeg tok meg i å tenke på historien og karakterene når jeg ikke leste og følte en trang til å lese videre. Jeg bare måtte ha Robinsons vakre prosa rundt meg og personlighetene og omgivelsene hun lavmælt mante frem.

Når jeg tenker på Lila nå i etterkant, både romanen og personen, så er det aller første ordet som dukker opp sterk. Lila er en utrolig sterk karakter med en veldig sterk historie å fortelle. Vi møter henne som relativt nygift med den gamle presten John Ames i Gilead, og får både servert bakgrunnshistorien hennes – barndom og hvordan hun havnet i Gilead – og historien hun og Ames er i ferd med å utvikle sammen. Teksten beveger seg frem og tilbake i tid som bruddstykker. En hendelse i romanens nåtid (eg 1950 – tallet) får Lila til å tenke på en eller flere hendelser i fortiden. Det er ingen markører på hvor i tid vi befinner oss, og det krever at man som leser er våken. Samtidig så er disse overgangene så elegante og sømløse, at det er en fryd å lese.

Jeg tenker at romanen på mange måter er en dannelsesreise der Lila gjennom sine opplevelser etter hvert erfarer at hun kan stole på folk, at det er lov å bli elsket – ja, at noen ganger så må man la seg selv bli elsket. Den handler også om å finne sin plass, å slå seg til ro uten å miste den man en gang var. Forskjellene på det livet Lila levde før Gilead, som foreldreløs. omstreifer og prostituert ,og det livet hun lever nå som prestefrue er store, men hun er allikevel Lila og hun må prøve å forene disse to versjonene av seg selv, hun er ikke hel med kun en av dem.

Det er mye mer jeg kunne sagt om Lila av Marilynne Robinson; relasjonen mellom Lila og Doll, Lila og Ames, de teologiske undringene og diskusjonene, men jeg tror jeg lar det være med det. Dette er en nydelig, velskrevet, kraftfull og var roman som jeg er veldig glad for at jeg leste. Og jeg håper den når ut til så uendelig mange! Les!

(Her er forresten Clementines read along.- side med link til anmeldelser).

Så, dette var min september. Hvordan var din?

Farvel, Rune av Marit Kaldhol

I forbindelse med at Marit Kaldhol sin vakre roman Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz er nominert til Bokbloggerprisen 2014 og at den blir samlest denne måneden, ønsker jeg å dele med dere en artikkel jeg skrev i 2011 for Line Tidemann sitt litteraturtidsskrift Biblioteket, som handler om Kaldhols kanskje mest kjente bok; Farvel, Rune. Teksten sto på trykk i nummer 7/2011,og jeg har selvfølgelig spurt Line i forkant.

Rune og Sara er bestevenner. Nesten hver dag møtes de og går ut for å leke. Et spennende sted å være er oppe ved dammen, der leker de familie.

Denne spesielle morgenen mister Sara votten sin i dammen, og hun bestemmer seg for å dra hjem for å hente nye. De skal leke lenge, og hun blir så kald på fingrene av våte votter. Når Sara kommer tilbake til dammen, finner hun ikke Rune noe sted. Hun ser den vesle båten hans, men ikke Rune selv. Hun roper, men han svarer ikke. Plutselig får hun øye på ham, han ligger i dammen med alle klærne på seg. Bader han?

Undrende barn og gode voksne.

Farvel, Rune er en bildebok skrevet av Marit Kaldhol, med illustrasjoner av Wenche Øyen. Den ble utgitt i 1986.

Marit Kaldhol har skrevet en vakker og vàr bok om det å miste noen du er glad i, å oppleve at noen du bryr deg om dør. Hun forteller historien om lille Sara som mister bestevennen sin Rune på en slik måte at leseren virkelig forstår hvordan et barn kan oppleve et slikt tap. Jeg tror på Sara og følelsene hennes, de er for meg realistiske. Måten Sara prater på, spørsmålene hun stiller og tankene hun har, er slik jeg selv opplever at 6-7 åringer er. Døden er noe uforståelig, noe abstrakt, og særlig små barn trenger gode forklaringer. Jeg kjøper lett det som skjer når kista til Rune blir senket ned i jorda:

Sara må spørje om noko:

– Tenk om han vaknar og vil opp att då, og så får han ikkje av lokket på kista?

– Rune vaknar aldri meir no, seier pappa. Han berre søv og søv. For alltid.

Slike ting er vanskelig for barn å forstå, og det er så fint at Kaldhol har satt seg så godt inn i hvordan barn tenker og funderer. Hun skriver fra barnets perspektiv, og jeg opplever at det gjør teksten ekte og troverdig, ja, levende. Jeg er ganske sikker på at mange små barn vil kunne identifisere seg med Sara, tankene og følelsene hennes.

Som voksen følger jeg at jeg selv tar del i historie; jeg står ved siden av Sara, sørger med henne, prøver å svare på alle spørsmålene og undringen hennes. Jeg vil være en god voksen for henne. Jeg liker også godt måten de voksne i boka er skildret; de er trygge voksne som tar seg tid til Sara, selv om de også sørger:

– Er det heilt sikkert at eg aldri, aldri får sjå han meir?

. Ja, det er sikkert, svarer mamma. Men på ein måte er ikkje Rune borte likevel, for viss vi tenkjer på han, kan vi liksom sjå han inni oss. Og då kan vi snakke til han også. Kjenner du det?

Jo, Sara kan godt kjenne at ho ser Rune inni hovudet sitt. Særleg når ho knip at augene. Ho ser at han smiler, og at han er akkurat slik som før.

– Kor bra! seier Sara glad til mamma.

Jeg synes at utdraget ovenfor viser Saras undring og hvordan hun forsøker å forstå det uforståelige på en god og naturlig måte. Det er slik barn stiller spørsmål som de helst vil ha et gitt svar på. Kanskje er det nemlig slik at dersom man stiller det samme spørsmålet bare en gang til, så vil de voksne gi et annet svar, et svar som i dette tilfellet ikke er bekreftende. Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg kan «høre» Saras stemme når jeg leser, jeg hører den fortvilte og bedende tonen i spørsmålet hennes. Utdraget er også et veldig godt eksempel på hvordan de voksne rundt Sara svarer på spørsmålene hennes. Hun blir tatt på alvor, og de tar seg tid til å svare ordentlig og utfyllende. Svarene de gir er ærlige, de legger ikke skjul på alvoret, men samtidig forklarer de at Rune alltid vil være til stede i tankene hennes. Jeg opplever at svarene de gir er så gode, gjennomtenkte og ikke minst forståelige for en seksåring. Jeg er rett og slett imponert over forfatteren!

Vakre og beskrivende illustrasjoner

Farvel, Rune er en bildebok, og er illustrert med vakre akvareller av Wenche Øyen. I en bildebok er det viktig at bildene står til historien og at de også tilfører historien noe – det er altså ikke bare teksten som er viktig, men samspillet mellom tekst og bilde. Det synes jeg er tilfelle med denne boka. I likhet med teksten, er også akvarellene vàre. De er nesten litt flytende, samtidig som de, særlig ansiktene, er utrolig talende.

Øynene til Sara når hun ser Rune liggende i dammen, de fortvilelsen og redselen hun føler, kommer så godt fram i de malte øynene at jeg nesten begynner å gråte selv. Jeg har aldri tenkt på at akvareller kan være så uttrykksfulle!

Det samme opplever jeg med bildet av Sara som sitter ferdig pyntet til begravelsen. Liten og blek, helt alene og med store, store øyne.

Sammen med teksten fanger illustrasjonen opp Saras forvirring; hva vil det egentlig si at Rune er død? Får jeg virkelig ikke se ham igjen? Det nest siste bildet er også helt fantastisk; teksten har en helt annen stemning her enn tidligere i boka. Det er vår og Sara og mamma har akkurat vært på kirkegården og sett på graven til Rune. Sara har grått og vært lei seg. Hun savner bestevennen sin og hun har fått gråte ut. På veien hjem kjenner hun vinden på kinnet, og tenker på Rune – kanskje hun på en måte opplever at han er fysisk borte, men likevel til stede?

Bildet gjør i alle fall sitt til at jeg tolker slutten på denne måten. Bildet har lyse farger og Sara sitter bakpå sykkelen. Hun har roser i kinnene og øynene er ikke redde eller fortvilede lenger. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette kommer til å gå bra.

Farvel, Rune som sorgbok

Jeg er lærer og arbeider tett med barn på Sara og Rune sin alder. Jeg vet at når man arbeider med barn, så vil man en eller annen gan oppleve at elever mister mennesker som står dem nær. Vanligvis vil det nok være en besteforelder eller oldeforelder, men man kan også møte barn som mister en forelder, et søsken eller en venn. Som kontaktlærer så kan man også oppleve at en av elevene går bort, og hele klassen blir dermed berørt.

Et tap er et tap uansett alder, og barnets eller gruppas følelser og opplevelse av dette tapet må tas på alvor. Jeg ser allikevel at denne boka nok passer aller best i situasjoner der et barn har mistet en venn eller en klasse har mistet en klassekamerat, da temaet nettopp er et barns død og hvordan man som barn takler det.

Farvel, Rune blir regnet som en sorgbok, og jeg mener den egner seg godt til å ta opp temaet død og sorg med barn. Den tar opp disse temaene på en verdig måte, samtidig som den er tilpasset målgruppen. Kaldhol går ikke i fella med å forklare alt i minste detalj, men er i stedet på barnas nivå og setter seg godt inn i hvordan barn tenker og reagerer. Jeg er sikker på at dette er en bok der barna vil kjenne seg igjen i hovedpersonen, og hvor de vil få svar på en del spørsmål de naturlig nok vil ha i en slik sorgprosess. Samtidig synes jeg at boka gir så gode eksempler på hvordan vi voksne kan håndtere det sørgende barnet, at bare det å lese boka på egenhånd vil gi oss litt mer ballast for å håndtere slike saker.

Gamle minner

Det er litt merkelig for meg å sitte her og skrive en omtale av en bok som gjorde uutslettelig inntrykk på meg som sjuåring. Jeg har veldig klare minner om at jeg fikk boka i gave og at jeg leste den. Jeg husker også følelsen jeg fikk etter at den var lest ferdig. Jeg var livredd! Livredd for selve handlingen, for illustrasjonene og alt denne boka tok opp. Og den følelsen av redsel satt lenge i.

Nå, som voksen, kan jeg lettere identifisere denne følelsen som noe mer enn bare redsel og frykt; jeg ble nok først og fremst lei meg. Boka omhandler to barn som var på min egen alder, og tar opp et alvorlig tema – døden – så alt ble på en måte veldig nært. Dette var noe som kunne skje med meg eller de rundt meg, for jeg lekte jo i vanndammer, jeg lekte jo familie og… Farvel, Rune var altså en bok som var mye nærere og mer realistisk enn bøkene jeg til vanlig slukte; Frøken Detektiv, FEM – serien og Ronja Røverdatter – eventyr og mysterier! Legg til ei lita jente med stor fantasi og medfølelse for andre, og Farvel, Rune ble stående som boka jeg ikke likte som liten, og som jeg rett og slett holdt meg langt unna i flere år.

Nå er det gått 25 (29) år siden boka ble utgitt, og jeg har lest den igjen med voksne øyne. Men voksne øyne til tross, jeg må likevel si at jeg hadde en nervøs klump i magen da jeg åpnet den for første gang på lenge. Og klumpen holdt seg gjennom store deler av lesingen, men denne gangen var det ikke fordi jeg ble redd.

Om den voksne Silje angrer på at hun leste boka? Ikke i det hele tatt!

Som nevnt ovenfor; i disse dager blir Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz samlest i forbindelse med Bokbloggprisen 2014. På denne siden vil du finne linker til alle innleggene. Den som har ansvaret for månedens samlesing er Gro. Hun har, i tillegg til å ha skrevet om den nominerte romanen, tatt et dypdykk i Marit Kaldhol sine andre bøker.

Finne ly av Aina Basso.

I mars har vi samlest Finne ly av Aina Basso i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014. Romanen er nominert i kategorien Årets roman sammen med to av mine fjorårsfavoritter Unnskyld av Ida Hegazi Høyer og Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol. Dette er altså den eneste av bøkene i denne kategorien jeg ikke hadde lest før nomineringen ble avsluttet i januar. Hadde jeg rukket å lese den tidligere så er jeg ganske sikker på at den hadde endt opp på min nomineringsliste – for jeg likte den veldig godt.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, så Hanna må halde tett om opphavet sitt. Den yngste sonen, Johannes, får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for forsøket hans på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi veks fram, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verd om han går på kostnad av hennar eigen fridom.

(Baksidetekst)

Finne ly er en historisk roman, og for en som sjelden leser bøker i denne sjangeren, så var dette et positivt møte. Jeg er nemlig litt skeptisk og forutinntatt når det gjelder sjangeren «historisk roman», selv om jeg egentlig vet bedre (Og her bør jeg ramse opp Hilary Mantel og Sigrid Undset og ….. i tillegg til Basso, for alle hennes romaner er historiske). Så jeg vet bedre – det er bare at inne i mitt hode så danner det seg bilder av hjelpeløse jomfruer og hjelpsomme grever og…. ja, alt som en Harlequin – forside kan finne på å vise frem. Og det stemmer jo ikke. Det er jo noe helt annet! Uansett; fordommer, sjangermisforståelser og forutinntatthet  til side – Aina Basso sin Finne ly er en roman som ja, er historisk og tar for seg en konkret epoke i den norske historien som vi absolutt ikke bør være stolte over (behandlingen av de reisende), men som samtidig har noe allmenngyldig og tidløst over seg. For hvordan er det egentlig vi tar i mot mennesker som ikke lever som oss selv? Hvordan ser vi på dem? Kan vi klare å undertrykke den vi er helt innerst inne, for å tekkes noen andre, for å oppleve trygghet? Og er vi egentlig trygge når vi ikke kan vise hvem vi er?

Historien fortelles i første person av to fortellere; Hanna selv og yngstesønnen Johannes. Jeg opplevde det som noe forvirrende i starten å forstå  hvem «eg – et» var, spesielt Johannes sitt «eg» – det kunne også være storebroren Harald som fortalte. Jeg syntes også at stemmene til Hanna og Johannes var ganske like i begynnelsen, men ettersom historiene utviklet seg og jeg ble mer kjent med dem, så følte jeg at de skilte seg mer fra hverandre. De har ulike måter å utrykke seg på og ulike ord og vendinger de benytter. Johannes, for eksempel, bruker mye dyrebilder for å beskrive hvordan han har det og det er særlig vepser og ekorn som går igjen i hans skildringer.

Begge er upålitelige fortellere, og det ligger jo i naturen til 1. persons fortellere generelt. De forteller kun det de vil. Skildringene av de andre karakterene er sterkt preget av det de ser, hvordan de opplever de rundt seg og hvordan deres oppfattelse av virkeligheten er. Dette gjør at jeg for eksempel blir nysgjerrig på Harald. For hvordan er han egentlig?

Hanna og Johannes har annethvert kapittel, og historien samlet er kronologisk fra den dagen Hanna står på døra og søker tjeneste, men med jevne drypp fra fortiden. Etter hvert får leseren vite mer og mer om Hannas liv som reisende, og dette opplever jeg som en svært troverdig og ekte beskrivelse av hvordan det må ha vært. Det er på en måte både troverdig som en del av romanen, som Hannas historie, men også som et vitnesbyrd om hvordan det var å være reisende på midten av 1800 – tallet. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha fått ekstra innblikk fra de reisendes perspektiv, hvordan de ble møtt og hvordan de ble behandlet. Jeg er imponert over hvor sømløst og naturlig Basso har flettet dette inn i historien, og er ganske sikker på at det ligger mye forarbeid og research til grunn.

Selve spenningskurven går veldig sakte i begynnelsen. Jeg slet litt med å få tak i historien som Basso ønsket å formidle og det var hennes språklige styrke som drev meg videre. For for et utrolig vakkert og poetisk språk hun har! Det er som å lese lyrikk; elegant bruk av symbolikk og mye blir sagt med bruk av få ord, antydninger og skildringer som virkelig treffer og sist, men ikke minst, skrevet på nynorsk! Det kunne jo ikke passet bedre!  Jeg tror den beste beskrivelsen er at det er «gåsehudvakkert». Faktisk.

Men – spenningskurven – ja, den er sakte i starten, men etter hvert som klimakset nærmer seg så er det også en endring i selve oppbyggingen av den fysiske romanen. Generelt er det mye luft, kapitlene består av samlinger av kortere tekstbiter og Hanna og Johannes alternerer med å fortelle. Disse skiftene i fortellere blir raskere og raskere i takt med at klimakset nærmer seg. Et grep som fungerer veldig bra og som gjorde at jeg leste med høyere og høyere puls. Selve toppen nås med et  pang der både to kulturer og to brødre braker sammen. Alle de undertrykte følelsene og spenningen som har ligget og murret eksploderer i et voldsomt raseri og utfallet blir det samme; ild, blod, død og drap. Avslutningen kommer ganske raskt etter dette uten for mye snakk. Den minner meg om oppbyggingen til en novelle, og det liker jeg veldig godt.

Romanen heter Finne ly, og vi finner igjen flere elementer i romanen som bygger opp under denne tittelen. Hanna søker tilflukt på småbruket til Harald, Johannes og faren langt inne i Finnskogen, hun gjemmer seg blant trærne, er vanskelig å finne. De tre på gården har også søkt tilflukt; familien har ryddet seg en plass midt i skogen og isolert seg fra både familie og bygdefolket. Trærne gir dem alle ly fra omverdenen, noe som også omslaget illustrerer. De reisende som beveger seg rundt i skogen fra den ene leieren til den neste søker beskyttelse fra trærne, samtidig som de bruker dem som en måte å kommunisere på. Når de kommer for nær gården oppleves de som en trussel av gårdsfolket på mange måter, men kanskje aller mest fordi de truer deres ly?

Finne ly av Aina Basso fikk vel fortjent en plass på årets kortliste til Bokbloggerprisen. Og den har også gjort selve stemmegivingen til en nøtt for meg. Hm….

Svært god bok!

Helgelesing

Denne helga befinner jeg meg i Valdres, nærmere bestemt på Herangtunet. Jeg er jo, for å være helt ærlig, verken et fjell- eller et skogmenneske, men nå er jeg altså på et sted som på en måte er litt begge deler. Og det fungerer bra.

Kanskje har det noe med at vi er inlosjert på Frankrike-rommet – med himmelseng, instruksjoner på fransk og coffee-table bok om Paris?

Kanskje det er på grunn av lyskrona på badet?
Eller er det de to ovennevnte, kombinert med hyggelig selskap? Jeg går for det :).

Helgas utvalgte lesestoff er Finne ly av Aina Basso. Den er også månedens samlesingsbok, og siden det snart er april må jeg få lest den nå. Enn så lenge har jeg ikke helt grep på den, det må jeg innrømme. Jeg satser på at det går seg til.

Hva leser du?

#3/2015: Oppsummering februar og leseplaner for mars – med anmeldelse av 1984.

Det er 28.februar, den siste dagen i den siste vintermåneden. På Facebook så jeg at noen postet et bilde av en hestehov, noe som for meg er det ultimate vårtegn og noe som passer perfekt med at vi nå går inn i lunefulle vinter/vår – måneden mars. I dag er det også den siste dagen med tanke på samlesingen av Ida Hegazi Høyers Unnskyld. Det er flott å se at så mange har deltatt, enten ved å linke til allerede skrevne anmeldelser, ved å lese og skrive om den for første gang  – eller, som Gro, ved å lese den på nytt. Takk for innsatsen, alle som en! En samlet oversikt over alle anmeldelsene finner dere her.

Jeg hadde i utgangspunktet en del planer for ulike typer tekster knyttet til samlesingen, jeg ønsket for eksempel å lese romanen på nytt, se nærmere på symbolikk og intervjue forfatteren. Nå er det slik at Unnskyld er en veldig tøff bok å lese – den treffer hardt, er foruroligende, intens og ubehagelig. Jeg er ganske sikker på at det er nettopp derfor at jeg likte den så godt også, men den krever sin leser. Er du for eksempel i en litt stressende periode som gjør at du er skvetten og  tar ting enda lettere innover deg enn vanlig, så er muligens ikke dette romanen du bør plukke opp akkurat da. Jeg hadde en slik periode denne måneden og bestemte meg for å la den ligge litt. Jeg tenker at det passer bra å gjenoppfriske den på en utekafe i Paris i sommer, sammen med Hegazi Høyer sine andre romaner Under verden og Ut. Ellikken har lest dem begge to nå i februar og har skrevet interessante anmeldelser av dem. Disse finner du ved å klikke på titlene lenger opp. Men intervju ble det, og jeg er veldig glad for at Ida Hegazi Høyer kunne stille på det (via e-post).

Ellers har februar vært preget av at måneden er kort, klassikere og manglende skriving av bokanmeldelser. Den aller første jeg leste var George Orwell sin 1984 – og den tror jeg faktisk at jeg bare skriver litt om her. Romanen ble gitt ut i 1948, er i sjangeren dystopi og har fått plass på 1001 – lista. Vi  befinner oss, som tittelen forteller, i år 1984. Verden som vi kjenner den er lagt i grus, alle landegrenser har opphørt og landene er blitt en del av en av tre sektorer. Disse sektorene er i konstant krig/allianse med hverandre. I sektoren der handlingen foregår blir vi kjent med et London som ligger langt unna det London vi kjenner i dag, befolkningen er delt inn i medlemmer av Partiet og proletarene. Alt og alle i Partiet blir overvåket døgnet rundt,  alt man sier, gjør – ja, nesten tenker, kan bli oppfattet som opprør og straffes hard. Hovedpersonen, Winston Smith, jobber i Sannhetsministeriet og har som oppgave å tilpasse fortiden – aviser, bøker etc –  slik at den hele tiden støtter opp under mantraet «Storebror vet alt». Alle innbyggerne ser ut til å ta alt som blir sagt som sannhet og med en gang noe er blitt uttalt som en sannhet så har det alltid vært slik – selv om sannheten var stikk motsatt dagen før. Eller sagt på en annen måte – den nyeste sannheten er den som alltid har vært der. Men Winston er annerledes, han husker ting som det ikke er meningen at han skal huske og han føler en trang til å gjøre opprør mot systemet som kontrollerer alt.

Premissene for denne romanen likte jeg veldig godt, den har et spennende utgangspunkt. Jeg syntes også det var interessant å lese en dystopi som var helt annerledes enn alle ungdomsdystopiene som har kommet de siste årene. Der de ofte har en protagonist som er av folket og som på et eller annet vis opplever noe som gjør at de stiller spørsmål ved det samfunnet de kjenner og de som styrer, er Winston fra 1984 en av de som jobber for systemet. Hans opprør kommer innenfra fordi han ser deler av maskineriet som han reagerer på. Jeg har snakket litt med Elisabeth om denne romanen, og det faktum at George Orwell var ganske fremsynt i sin beskrivelse av hvordan et totalitært samfunn kunne utvikle seg. Ja, 1984 har vært og det ble jo ikke slik, men enkelte momenter oppleves som ikke så usannsynlig lenger. Kanskje verden nå i 2015 er nærmere det 1984 som Orwell så for seg i 1948?

Et tredje element som fascinerte meg ved 1984 er ideen om at språk, og da særlig reduseringen av et språk på en slik måte at alle synonymer og egne ord for motsetninger er fjernet og at adjektivene bli så få og så enkle som mulig, vil forhindre at innbyggerne begynner å  tenke forbudte tanker og gjøre opprør mot Partiet. Tanken på at språk – både muntlig og skriftlig – som for meg og de aller fleste andre er et kommunikasjonsmiddel, en måte som gjør at vi blir kjent med andre og oss selv, som er med på å utfordre og utvikle oss som mennesker  – også skal være den viktigste elementet for å undertrykke en befolkning skremte meg.

Men selv om det var mye ved 1984 som appellerte til meg, så var det allikevel en del ting som trakk ned. Den begynner for eksempel ganske så spennende og intens, men det dabber såpass mye av i bokas andre del at jeg tok meg selv i å sovne når jeg leste den på senga – eventuelt at jeg måtte lese samme linje igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er verst. På et punkt hadde jeg mest lyst til å bare legge den fra meg for godt. Heldigvis tar det seg virkelig opp i siste del og den er så ubehagelig og intenst skildret at jeg kan tilgi noen av de andre mindre motiverende delene. Jeg opplever også at Orwell sin skrivestil ikke helt matcher meg som leser – det blir litt for distansert og jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om hovedpersonen før på slutten. En siste ting som bent ut irriterte meg var skildringene av kvinnene i den første delen; de er rynkete, skitne, valker og pupper flyter over og leppene er vulgære. Jeg velger å tolke dette et uttrykk for Winstons opplevelse av at damer er litt skummelt, enn som Orwell sitt kvinnesyn, da dette bedrer seg når Winston faktisk blir forelsket.

Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er glad for at jeg har lest den, men den er ingen ny favoritt.

______  (((((()))))) _____

De to andre bøkene jeg leste i februar skal få sine egne innlegg; Odysseen av Homer har jeg lest og lyttet på i forbindelse med Bokhyllelesingen – og hvis den ikke er en klassiker så vet ikke jeg. I tillegg har jeg kost meg med Amanda Palmer sin The Art of Asking. Dorothy Parker ble ikke lest noe i denne måneden, men til gjengjeld leste jeg noen dikt av Margaret Atwood. Det betyr at jeg har lest to av de fire bøkene jeg opprinnelig hadde planer om å lese, samt en som fristet alt for mye. Til sammen blir det tre bøker – altså ikke helt optimalt.

Statistikken blir følgende:

• 9/50 bøker lest.
• 5/20 klassikere
• 2/15 1001 – bøker
• 2/12 fra klassikerutfordringen (3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
• 2/9 fra bokhyllelesingen
• 1 gjenlesing
• 8 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt
• 1 bok kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 1 i år!)

Ny måned, nye muligheter!

I mars skal vi samlese Aina Basso sin Finne ly, og det gleder jeg meg til. I tillegg ønsker jeg å få litt mer fart på klassikerutfordringen min, samt at jeg er sugen på en skikkelig røverhistorie fra Frankrike. Så hva gjør jeg da? Jo, jeg kaster meg over The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas, selvfølgelig! 1200 sider, sier du?! Det gjør ingen ting! Temaet for bokhyllelesingen i månedsskiftet mars/april er å lese en europeisk novelle – eller diktsamling fra 1900 – tallet, og i den forbindelsen har jeg tenkt å lese Angela Carter sin kritikerroste samling The Bloody Chamber.

Og skulle det skje at jeg mot formodning rekker å lese enda mer – da tror jeg at jeg skal kaste meg over en av bøkene jeg kjøpte meg i Paris! Mer om den reisen kommer snart.

Hvordan gikk din lesemåned? Og hva har du planer om å lese i mars?

Bokbloggerprisen 2014: Intervju med Ida Hegazi Høyer.

Intervju er en lite brukt sjanger her på bloggen. Sist var faktisk for et år siden, i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 og samlesingen av Lisa Aisato sin bildebok Fugl. Og det måtte faktisk en ny samlesing til for at det skulle dukke opp et nytt forfatterintervju!

Denne måneden har jeg hatt ansvaret for samlesingen av Unnskyld, og siden det ikke er noe hemmelighet at nettopp denne romanen ble min store, norske favoritt i fjor, er det ekstra stas å kunne ha et intervju med Ida Hegazi Høyer, forfatteren bak romanen, på Skribleriene.

Foto: Susanne Horn/Tiden Norsk Forlag

Først, gratulerer så mye med plass på Bokbloggerprisen 2014 sin kortliste! Hvordan føles det?

Tusen takk! Det er kjempestas å være nominert til Bokbloggerprisen! Jeg setter utrolig stor pris på alt engasjementet dere bokbloggere har vist opp igjennom høsten, og synes det er veldig hyggelig at dere liker boka mi så godt.

Vil du fortelle litt om deg selv og dine tanker rundt det å skrive/være forfatter?

Jeg begynte å skrive tidlig, i 2. eller 3. klasse på barneskolen, og siden da er det rett og slett bare noe jeg har gjort, nærmest som en daglig rutine. Jeg tror det kommer av en slags fremmedfølelse, en konstant undring til omgivelsene rundt meg, og behovet for å rydde i egne tanker og følelser knytta til disse. For meg er verden ganske surrealistisk, og jeg har en uttømmelig nysgjerrighet på mennesker og alt det rare vi holder på med. Til syvende og sist er det vel dette som er selve drivkraften i skrivingen – et ønske om å forstå, eller å nærme seg en sannhet.

Du har gitt ut tre romaner på like mange år. Hvordan foregår skriveprosessen når du skriver på en roman? Er det noe som varierer med tanke på hva slags historie du ønsker å formidle?

Nei, egentlig ikke. Jeg bare tar sats og hopper i det. Jeg starter alltid med blanke ark, og lar historien komme til underveis. Det er klart jeg har en grunnidé å gå ut fra, og denne ideen har gjerne surra rundt i hodet i lang tid, kanskje flere år, før den plutselig tar form og er klar for å bli skrevet. Og da er det bare å kjøre på. Underveis har jeg ulike delmål jeg vil nå, spesifikke scener jeg vet jeg skal nå frem til – men veien dit blir til underveis. Etter hvert som historien utspiller seg og karakterene blir mer og mer levende (i alle fall i hodet mitt), er det jo heller ikke alltid de går med på å gjøre som jeg vil. Slutten kan gjerne bli helt annerledes enn jeg har sett for meg. Det er jo dette som er så gøy med skriving, det er en lek hvor alt er lov og alt er fritt (i hvert fall inntil redigeringen begynner).

Hvor henter du inspirasjon fra?

Jeg tror jeg henter inspirasjon fra nesten alt jeg opplever, hva som helst, hvor som helst, hvem som helst. Jeg har en medfødt undring til tilværelsen og omgivelsene, og da er det ofte ikke så mye som skal til for å få en idé. Men inspirasjon er ikke noe jeg forholder meg til i det daglige. Jeg våkner ikke opp om morgenen og kjenner etter om jeg er inspirert eller ikke, jeg setter meg ned og skriver, går på jobben som alle andre. Butter det imot finnes det to ting som hjelper – en lang tur i skogen eller en skikkelig fuktig kveld ute.

Unnskyld er en roman som berørte meg svært sterkt, og jeg måtte lese den i mindre bolker. Hvilke ideer/planer hadde du for historien da du begynte på den?

Jeg ville skrive om tap. Tap er noe vi alle opplever i løpet av livet, flere ganger og på ulikt vis, men som uansett preger, former og definerer oss. Noe av det skumleste og mest fascinerende med oss mennesker, synes jeg, er vår ukuelige tåleevne, alt vi kan makte å tape, og at vi til tross for refleksjonsnivået vårt, er i stand til å komme oss igjennom ekstreme mengder lidelse og motgang. Vi er i stand til å reise oss, selv i situasjoner der man ikke skulle tro at det var mulig. Vi tilpasser oss, og vi omformer oss – til det bedre eller verre, vi gjør det vi må for å overleve, og vi har våre uransakelige metoder. Dette var utgangspunktet mitt, det jeg ønsket å belyse.

Jeg opplever at «livsløgn» er et sentralt begrep i romanen, og at det er når Sebastians livsløgn blir utfordret at forholdet mellom ham og jeg-personen går fra vondt til verre. Var dette vendepunktet noe som du hadde bestemt på forhånd, eller noe som tvang seg frem mens du skrev?

Begge deler, tror jeg. Både romanen som komposisjon, og leserens krav til en viss realisme, krever nok det vendepunktet. Det ga seg selv naturlig, akkurat slik det gjør i livet for øvrig. Man kan, både for seg selv og sine nærmeste, bortforklare og kamuflere og forsvare og rettferdiggjøre og dekke over i det lengste – men til slutt må kortene på bordet.

Unnskyld har fått mange gode omtaler, og har særlig blitt tatt godt i mot i Bokbloggerverdenen. Hva tror du det er med romanen som treffer så mange?

Hm… Kanskje er det mange som kjenner seg igjen i denne første store kjærligheten som går i stykker. De fleste har vel opplevd det, tror jeg. Og at en man tror man kjenner godt viser seg å være en annen, er det nok også en del som har opplevd, det sviket der, og alle spørsmålene som følger. Påfallende mange mennesker fremstår jo som helt andre mennesker enn de egentlig er – det kan jo by på mange vonde overraskelser, enten i form av skjult bagasje eller hemmelige dobbeltliv. Men så er det jo sikkert også noe med brutaliteten i boka. Har fått mange tilbakemeldinger på at dette er vond lesning, med scener som treffer hardt. Romanen går jo inn bak hjemmets fire vegger, til alt det vonde og grusomme som kan foregå der, men som man vanligvis aldri får vite noe om.

Hvilke forfattere inspirerer deg? Både generelt og i arbeidet med Unnskyld.

Det finnes så utallige mange dyktige forfattere, det blir vanskelig å trekke frem kun noen få. Men de forfatterne som har hatt mest betydning for meg, sånn alt i alt, må være Astrid Lindgren og Lars Saabye Christensen. Ellers er jeg nok ikke en type som får sånne ”litterære forelskelser”, hvor man leser og sluker alt av en forfatter. Jeg faller heller for enkelte bøker, bøker som kan leses flere ganger, for eksempel (og typisk nok) Disgrace av Coetzee og Heart of darkness av Conrad. I arbeidet med Unnskyld leste jeg i grunnen ikke noe spesielt. Jeg skriver veldig intenst, så det blir dessverre liten tid til å lese, særlig ikke romaner. For det meste går det i lyrikk. Gjerne Hans Børli. Dikt om fugler som faller til bakken uten at noen får det med seg. Sånne ting.

Tusen takk til Ida Hegazi Høyer for interessante og utdypende svar!

Samlesingen av Unnskyld foregår fremdeles og her kan du finne flere anmeldelser av romanen. Ta gjerne turen innom prisens Facebookside også.

#bokbloggerprisen2014

 

Når bokmisjonering….

… virkelig fungerer:

#bokbloggerprisen2014

#2/2015: Oppsummering januar og leseplaner for februar.

Det er første hele helga i februar og det er på høy tid med en oppsummering av måneden som gikk. I januar gjenopptok jeg konseptet med å lage meg en helt konkret leseplan som jeg skulle følge. Og jeg må si at det fungerte ganske så godt! Av de fire bøkene jeg hadde bestemt meg for å lese så var det kun Picnic at Hanging Rock av Joan Lindsay som ikke ble fortært, i tillegg leste jeg ut Når du ser meg av Siri Hustvedt, Dette har jeg ikke fortalt til noen av Maria Kjos Fonn og Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus. Til sammen blir det 6 bøker lest, og jeg er fornøyd med det antallet. Det jeg er enda mer fornøyd med er kvaliteten! Januar var en god lesemåned på alle måter!

Når det gjelder klassiker utfordringen har jeg lest 2 av 12:

• Ukjent klassiker: Diary of a provincial lady av E.M. Delafield – som også var første bok ut i Bokhyllelesingen.
• Klassiker av kvinnelig forfatter: Den fantastiske 1001 – romanen Alberte og Jakob av Cora Sandel.

Gjenlesing har jeg også fått tid til og jeg koste meg veldig med gjensynet med L.M.Montgomerys Anne of Green Gables.

Tekster om de ulike bøkene kommer etter hvert – en del av dem er kladdet ferdig og trenger bare en gjennomlesing, mens andre bare er stikkord og tanker i Moleskinen. Jeg stresser ikke, men har en intensjon om å skrive noen ord om alle jeg har lest i januar etter hvert.

Statistikken blir følgende:

• 6/50 bøker lest.
• 3/20 klassikere
• 1/15 1001 – bøker
• 2/12 fra klassikerutfordringen
• 1/9 fra bokhyllelesingen
• 1 gjenlesing
• Alle bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.

Ny måned – nye muligheter!

Februar er jo årets korteste måned, og for en som ofte føler at tiden ikke alltid strekker til, så er jeg egentlig ikke noen tilhenger av uforsvarlig korte måneder! (Sånn rent bortsett fra at det også betyr at det snart er vår, da…..). Leseambisjonene er dermed også litt lavere enn i januar – tror jeg.

Jeg har, som nevnt tidligere, ansvar for samlesingen av Unnskyld av Ida Hegazi Høyer denne måneden. Jeg har derfor valgt meg denne romanen som månedens gjenlesing. Det skal også komme en del andre poster om romanen og forfatteren utover – blant annet BLIR det et intervju!

Ellers er jeg godt i gang med årets andre 1001 – roman – og som muligens bytter plass med Sylvia Plath sin The Bell Jar i klassikerutfordringens kategori «Roman fra 1900 – tallet». Romanen det gjelder er 1984 av George Orwell. Jeg er halvveis og er litt på vippen i forhold til hva jeg egentlig synes. Lesbar er den i allef all!

I slutten av måneden er det tid for andre runde i bokhyllelesingen, og i den forbindelsen skal jeg lese Odysseen av Homer – en klassiker i ordets rette form. En annen forfatter jeg har tenkt å lese litt mer av er Dorothy Parker. Jeg har gått til innkjøp av The Collected Dorothy Parker, og tenker at jeg skal lese litt hist og her i løpet av hele 2015. Så langt har jeg delt to av diktene hennes med dere, men samlingen inneholder både noveller, anmeldelser og andre typer tekster også. Jeg liker at hun er så skarp og satirisk – og jeg gleder meg til å lese mer etter hvert.

Det var mine februar-planer. Hvordan gikk januar for deg? Og hvilke planer har du for denne måneden?

Samlesing: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer.

I høst leste jeg en roman som slo beina vekk under meg, som borret seg inn i hjerte og hjerne og ga meg åndenød. En roman med en skrivemåte der ordene ble hamret inn i meg slik at jeg følte at jeg hadde fått juling. En roman med en bildebruk som gjorde meg urolig, redd, ja – noen ganger kvalm og uvel. En roman som fremdeles sitter i meg og som jeg fremdeles tenker på over fire måneder etter at jeg leste den. En roman jeg har anbefalt til de aller fleste rundt meg.

En roman som jeg – i all sin gru – elsket.

Romanen jeg snakker om er selvfølgelig Ida Hegazi Høyer sin eminente Unnskyld.

Og takk og pris  – det var ikke bare jeg som likte den! Det er så mange norske bokbloggere som har likt den at den faktisk har havnet på kortlisten til Bokbloggerprisen 2014! Og i denne måneden – februar – skal den samleses, diskuteres og blogges om av mange.

Jeg er så heldig at jeg har fått ansvaret for denne samlesingen. Det betyr i korte trekk at jeg har laget et infoinnlegg om romanen og forfatteren på bloggen til Bokbloggerprisen, at jeg skal følge litt ekstra opp og at jeg kommer til å ha fokus på Hegazi Høyer og Unnskyld her på Skribleriene. Det er mye jeg har lyst til å gjøre, for eksempel så har jeg planer om å lese boka på nytt for å finne ut hva den gjør med meg nå som jeg allerede vet. Jeg har også lyst til å se nærmere på enkelte av dyresymbolene hun bruker i romanen, gå inn i begrepet «livsløgn» og kanskje  – hvis jeg er heldig – få til et intervju med forfatteren. Det hadde vært stas!

Jeg håper alle er klare for å lese en vanvittig sterk og engasjerende roman!

God samlesing!

Bokbloggerprisen 2014: Kortlistene og noen tanker.

7. januar 2015 kl 00.00 gikk nomineringsfristen for Bokloggerprisen 2014 ut. Dagen etter, 8. januar, møttes komiteen; Line, Gro, Elin og jeg – noe trøtte etter å ha telt stemmer til langt over midnatt- for å sette opp prisens langliste og kortliste. Langlisten ble presentert mandagen etter, den 12., og nå – etter 18 dager med hemmelighold – er det på tide å offentliggjøre Bokbloggerprisen 2014 sine kortlister. Og det er en riktig god følelse å kunne presentere dem for dere i dag.

(Trommevirvel)

Tada!

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

• Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
• Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
• Marit Kaldhol: Det skulle vere skol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

• Ida Jackson: Morfar , Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
• Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
• Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

 

Jeg personlig er superglad for at listene både inneholder bøker som jeg har lest, elsket og selvfølgelig nominert, samtidig som de også inneholder bøker jeg er nysgjerrig på og som jeg faktisk ikke rakk å lese før fristen gikk ut – men som står i hyllene og er klare for å leses under samlesingene. Jeg synes også at listene er varierte med tanke på bøker som har fått en del oppmerksomhet i tradisjonelle medier og bøker som kanskje i stor grad har levd sine liv her i Bokblogglandia – men ikke har fått like mye blest ute i den virkelige verden. Kanskje det at vi er mange som skriver om en gitt bok i et gitt tidsrom vil løfte dem frem og gjøre at flere lesere får øynene opp for disse perlene som vi bokbloggere har lest, diskutert og skrevet så varmt om?

Jeg håper det!

Det er også gøy å se at det er helt andre typer bøker som har kommet på kortlisten til Åpen klasse i år. Der vi hadde en bildebok, en fantasyroman og en lyrikksamling som konkurrerte mot hverandre i fjor, har vi nå sakprosa, en realistisk ungdomsroman og en novellesamling. Jeg tror ikke det blir noe enklere å måle årets tre opp mot hverandre når vi skal begynne å stemme, men det er spennende med variasjon. Det viser at vi leser bredt og i ulike sjangre.

En siste ting som varmer mitt halvt vestlandske hjerte er at to av tre romaner på kortlisten til Årets roman er skrevet på nynorsk! Jeg synes det er så utrolig bra!

Hvilke tanker har du gjort deg om kortlistene til Bokbloggerprisen 2014?

Mer informasjon om listene og samlesingen finner du her.