Rebelske mai – det jeg leste før fantasien tok meg.

Der april kom og gikk i sneglefart, var mai en måned preget av anarki og rebelske lesevalg.

«Hva skal jeg egentlig med en leseplan? lurte jeg jevnlig på.

«Bryte den,» var svaret jeg fikk.

Så da gjorde jeg det.

Til gangs.

Selve bruddet med leseplanene var et varslet brudd – i den forstand at jeg allerede da jeg skrev maiplanene, kjente suget etter fantasy og magisk litteratur. Det var som om hele meg verket etter å besøke andre verdener, møte andre typer karakterer og fordype meg i mer handlingsdrevet litteratur. Men – jeg fulgte den opprinnelige planen i ei uke før jeg ga etter, og leste både Hemingway sin A Moveable Feast (som ga meg et klassiker kryss) og Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham (tvangspåmeldt i forbindelse med Moshonistas biografisirkel). Førstnevnte likte jeg godt og jeg skrev faktisk en egen tekst om den (kryss i taket!), den andre mislikte jeg sterkt.

Hvorfor?

Følg med.

Anne Perry and the murder of the Century handler om to jenter  fra Christchurch, NZ,  som på 1950 – tallet planlegger og dreper moren til den ene jenta. Saken sjokkerte og fascinerte både i sin samtid og den dag i dag. Spørsmålet er hvordan to 15 åringer kunne få seg til å planlegge en slik handling for så å faktisk fullføre det – uten å vise anger i etterkant, under politiavhør og i retten? Peter Graham forsøker å finne svar, og det er uten tvil en svært interessant sak både med tanke på det psykologiske aspektet; jentenes utvikling av en felles fantasiverden, deres tilbaketrekning fra andre – både jevnaldrende og familie, og deres narsissistiske vesen og det kriminalhistoriske. Og det kunne blitt en fantastisk spennende bok! Men det ble det jo ikke…

Det er flere ting som gjør at dette fungerer godt under godkjent:

Peter Graham sitter tydeligvis på et vel av informasjon knyttet til denne saken, og jeg er ikke i tvil om at det ligger et svært grundig arbeid til grunn for å samle så mye dokumentasjon. Men måten han setter all denne informasjonen sammen på blir kjedelig, tørt og refererende. Det er som om han har hatt et ønske om at alt skal komme med, noe som gjør at boka mangler retning og at den i stedet blir full av svært omstendelige og detaljerte beskrivelser av ting og hendelser som har lite relevans for saken. Det er for eksempel ikke interessant med en flere siders skildring av huset til familien Hulme og de som bodde der før familien flyttet inn (en av dem importerte orkideer, for eksempel – ikke relevant, men, men…). Jeg forstår at Graham har behov for å sette alt inn i en kontekst for å forsøke og forstå hvorfor særlig Juliet ble som hun ble, samtidig så opplevde jeg at han brukte veldig mye tid på bakgrunnen til foreldrene hennes uten at det egentlig ga noe svar på noe som helst. Kanskje det hadde holdt med noen avsnitt og at han  i stedet heller konsentrerte seg om forholdet mellom foreldre og barn?

Juliet Hulme, den av jentene som både fikk mest oppmerksomhet under rettsaken og i Grahams bok – kanskje fordi hun var den peneste og kom fra en god og intellektuell familie, i motsetning til Pauline Walker, flyttet til England etter å ha fullført straffen sin og ble etter hvert en bestselgende kriminalforfatter ved navn Anne Perry. Hun er nok den mest fascinerende og blir sett på som pådriveren både i jentenes utvikling av en fantasiverden der de tilba ulike personer som guddommer og i planleggingen av drapet på Paulines mor. Hun er også den mest psykologiske interessante og hun har tatt noen valg som godt voksen som Graham dypper litt innom uten å utforske mer. Det synes jeg er synd, for det hadde virkelig vært spennende. Men jeg tror faktisk ikke at Peter Graham evner å se linjer, å selv reflektere over det stoffet han sitter på og virkelig gå inn i materien. For eksempel når han skriver om Anne Perry som forfatter så gjør han ikke stoffet til sitt eget, han velger i stedet å gjenfortelle bøkene – inkludert hvem morderne er, og ramse opp fakta. Konklusjonene han trekker oppleves som amatørmessige og uferdige fordi han kun setter et sitat fra en person opp mot et sitat fra en annen person uten å reflektere over det. Dette kan vel sies om hele biografien, egentlig, han bare refererer det andre har fortalt og eventuelt skrevet om.

Hele biografien bærer preg av å være en refererende reportasjebok der det rådende prinsippet virker å være «alt skal med» – bortsett fra forfatterens egne tanker og stemme. Og det funker dessverre dårlig.

Tips: se heller Peter Jacksons film Heavenly Creatures som også er basert på denne saken.

Resten av mai var et sammensurium av relativt gode bøker – mer om det i neste innlegg.

#4/2015: oppsummering mars og leseplaner april.

April! Påske! Vår! Jeeeei!

Snøen smelter, tjukke vintersko og jakker skiftes ut med lettere varianter, hestehoven titter igjen opp etter det vanlige – men akk så overraskende – mars-uværet og sola skinner før du står opp på morgenen og den varmer når du vender ansiktet opp mot den. Finnes det noe bedre?

Ikke i min verden; alt blir lettere og deiligere når de mørke, korte dagene sakte men sikkert blir byttet ut med de lyse og lange. Jeg elsker våren!

Og – siden den noe vinglete vårmåneden mars har sagt farvel og vi har ønsket den noe mer stabile (??) april velkommen – er det på tide med en oppsummering og presentasjon av nye leseplaner.

I mars var planen lese bøkene på bildet over, og jeg klarte å fullføre to av tre (selv om de ti siste sidene ble lest i går, 1. april, teller jeg den med i marsstatistikken). For noen er det kanskje et dårlig resultat, men jeg er fornøyd med at jeg stort sett holdt meg til de bøkene jeg hadde plukket ut. Første bok ut var 1001 – romanen og «klassiker på over 500 sider» – boka The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Med sine ca 1300 sider brukte jeg store deler av måneden på den – uten å bli ferdig, vel og merke, men jeg likte det jeg rakk. Det er så deilig å lese en skikkelig episk murstein med godt driv, skurker og helter og jeg vet ikke hva. Den blir selvfølgelig med meg videre.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte legge Greven litt fra meg for å rekke og bli ferdig med månedens samlesingsroman; Finne ly av Aina Basso. Hva jeg synes om den kan du lese mer om her, kortversjonen er at jeg begynner å få et alvorlig problem når det gjelder stemmegivingen til Bokbloggerprisen 2014. Den andre boka jeg fullførte var Angela Carter sin novellesamling The Bloody Chamber, som jeg leste i forbindelse med runde tre i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing 2015. En egen tekst kommer innen søndag.

Statistikken blir følgende:

• 11,3/50 bøker lest.
• 5,3/20 klassikere
• 2,3/15 1001 – bøker
• 2,3/12 fra klassikerutfordringen (3,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
• 3/9 fra bokhyllelesingen (full deltakelse!)
• 1 gjenlesing
• 9,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
• 2 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 2 i år!)

Planen videre!

Månedens samlesingsbok må selvfølgelig leses. Denne gangen er det den første boka som er nominert i Åpen klasse: De som ikke finnes av Simon Stranger. I tillegg skal jeg selvfølgelig lese videre i The Count of Monte Cristo. Med tanke på lesehastigheten min de siste månedene burde jeg kanskje ha satt en strek der, konsentrert meg kun om disse to bøkene. Men, nei da! I april skal det leses!

Etter å ha lest Kultursnobb sin fabelaktige anmeldelse av Lena Dunhams Not that kind of girl, bestemte jeg meg for å lese den pronte. Så sagt, så gjort – jeg begynte på den i går og er allerede godt i gang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg er også – etter litt for mye innblandinger i et kommentarfelt som omhandlet en lesesirkel jeg i utgangspunktet ikke er med i for tiden – tvangsinnmeldt i nettopp denne lesesirkelen. Ingalill er streng og godtar ikke noe fjas om Northug  – men er det egentlig noen annen måte å håndtere den mannen på, undrer jeg? Uansett; temaet er forbrytelse og straff, og i den forbindelse skal jeg lese Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham. Boka handler om to jenter som sammen planlegger å drepe den ene jentas mor – og fullfører det – og rettsaken som følger. Dersom dette høres kjent ut selv om du ikke har hørt om boka, så kanskje du har sett Peter Jacksons film Heavenly Creatures med Kate Winslet, som også er basert på disse hendelsene? Hvis ikke, så anbefales den.

Jeg må også ha mer fokus på klassikerne og 1001 – romanene, og siden jeg allerede nå kjenner at Paris lokker, passer det godt med Emile Zola sin mørke, men korte, roman Therese Raquin. 1001 – bok + «klassiker med et navn i tittelen» = dobbelt kryss!

Pjuh!

Ja, og så må jeg ikke glemme at jeg øver  meg på å lytte til lydbøker – Odysseen av Homer var en suksess, men siden jeg med den hadde både bok og lyd så teller det kanskje ikke? Jeg anser meg uansett som en novise, og da Ingalill anbefalte The girl on the Train av Paula Hawkins som et kjekt sted å begynne, så gikk jeg for den. Jeg hører litt nå og da, gjerne før jeg legger meg og når jeg går tur – det funker. Det er dessuten mye tryggere å ha en bok i øret enn en bok i handa når man går tur – gammelt jungelord.

Hvordan ligger du an med lesemålene dine? Var mars en god måned? Hvilken bok likte du best? Og tilslutt; hva skal du lese i april og har du lest noen av mine utvalgte?

God påske fra bokpusen Narnia og meg!

#11/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Desember! Adventstid, kalender (Dr. Who selvfølgelig – selv om sjokoladen smaker blæh), lys og pakkehandling. Innekos i den imaginære kulden og snøen (misforstå meg rett; jeg er strålende fornøyd med pluss grader og barmark også i tiden før jul, jeg). Og, selvfølgelig, en liten oppsummering av forrige måneds måloppnåelse.

Jeg er på en måte veldig glad for at jeg leste så mange bøker i oktober at jeg allerede da nådde lesemålet mitt, for i november har jeg bare fullført to bøker. To ganske korte bøker også, men mesteparten av måneden har jeg brukt på å lese vinneren av The Man Booker Prize; The Luminaries av Eleanor Catton. Den er laaaaaaaang med sine 834 sider, men god. Den har også mange sentrale karakterer med at jeg hele tiden tenker at jeg bør tegne opp et tankekart for å ha oversikt over de forskjellige forbindelsene dem i mellom. Kanskje jeg gjør det før jeg skriver anmeldelsen, selv om jeg er redd for at det muligens kan bli avslørende med tanke på handlingen. Jeg skal tenke litt på hvordan jeg gjør det.

Men, over til de romanene jeg faktisk ble ferdig med i tide. Sjangermessig var det stor variasjon; norsk samtidslitteratur og engelsk klassiker og 1001 – bok, og jeg likte begge bøkene kjempegodt! Den første boka jeg leste i begynnelsen av måneden var Benedicte Meyer Kroneberg sin tredjebok Hvis noen ser meg nå, og Meyer Kroneberg er nå helt i toppen av min norske forfattere – favorittliste. Hun skriver på en helt særegen måte om temaer som i seg selv ikke er særegne, men heller noe som mange kan oppleve og føle på. Årets bok handler om identitet, om det å finne seg selv og hun skildrer tvillingene Mona og Vanjas løsrivelsesprosess på en så var og samtidig intens måte. *Gåsehud*

Månedens andre bok var Overtalelse av Jane Austen, og den var også helt fantastisk! Jeg kjenner at jeg befinner meg i en Austen – boble, og har kjempelyst til å lese den ene jeg aldri har lest tidligere; Mansfield Park, gjenlese alle de andre, lese Carol Shields sin biografi: Jane Austen. A life og se igjennom samtlige adapsjoner av samtlige bøker. Nå. Med. En. Gang. Jeg tror jeg har fått Austenitis – viruset!

Og det var faktisk det! Jeg  kommer ikke til å lage en grafisk fremstilling av disse to, for det ville blitt hjerter over hele linja, men en statistikk blir det:

• 54 av 52 bøker lest og 52 av 54 omtaler skrevet.
• 9 av 6 1001 – bøker.
• 7 av 12 klassikere.
• 9 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 8 av 6 grafiske romaner.
• 2 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Flere mål er nådd, og det synes jeg er fint. De navngitte forfatterne får jeg liksom ikke helt dreisen på, så vi får se hvordan det går, og den typen mål er oppe til vurdering i forhold til neste år. Kanskje det faktisk er for konkret? Dickens og Rushdie skal uansett byttes ut i 2014!

I desember må jeg konsentrere meg mer om norsk 2013 litteratur. Jeg skal også delta på Clementines «Booker – pris – readalong» så Colm Tóibín sin lille (men store?) The Testament of Mary skal leses, i tillegg til Ingalill sin biografilesesirkel. Denne gangen er temaet  Silverscreens and Dirty Stages, og da passer det jo godt med Crab Monsters, Teenage Cavemen and Candy Stripe Nurses. Roger Corman: King of the B movie av Chris Nashawaty! Med tanke på de fantastiske «tag – linjene» på filmplakatene hans og til de som ble inspirert av ham (Crawling, slimy things terror – bent on destroying the World! The Brain Eaters.) , så tror jeg dette blir morsom lesing! Dessuten er en kveld med Roger Corman – filmer også obligatorisk for å virkelig få et innblikk i denne verdenen ( i følge mannen min). Selv om jeg faktisk allerede har sett flere av de som blir nevnt i boka. Ja, og så må jeg få lest Allegiant av Veronica Roth!

Dette er også måneden der målene for 2014 begynner å ta form, og allerede nå er det noen temaer som utkrystalliserer seg. Mer om det i et eget innlegg etterhvert, men jeg kan si så mye som at jeg gleder meg!

Hvordan har din lesemåned vært? Og har du begynt å tenke ut noen mål for neste leseår?

Biografisirkel: Radioactive – a tale of love and fallout av Lauren Redniss.

I dag er det klart for tredje runde av Ingalill sin lesesirkel der vi leser biografier (for ordens skyld så er dette mitt andre bidrag). Temaet denne gangen er bemerkelsesverdige kvinner og driftige damer, og det er jo et spennende og like aktuelt tema. Jeg har valgt meg kanskje en av de aller driftigste av de driftigste, en kvinne som levde og åndet for vitenskapen og forskningen og som tilslutt døde for den; Marie Curie!

Radioactive – a tale of love and fallout  av Lauren Redniss er en veldig original biografi både i form og innhold. Den er delt inn i to deler der den første på en måte er en biografi over ekteparet Curie der vi  først blir kjent med Pierre og Marya (som var hennes egentlige navn) hver for seg. Pierre i Paris og Marya i Warsawa. Vi får for eksempel vite noe om Marya sin oppvekst og forelskelse i en gutt over hennes stand og at PIerre var så virkelighetsfjern som liten at folk trodde at han var litt enkel – noe han motbeviste ved å ta en grad på universitetet som 16 åring. Hurra for introverte drømmere!

Vi følger Marya til Paris der hun får en arbeidsplass ved laboratoriet til Gabriel Lippmann, etterhvert møter PIerre Curie,søt musikk oppstår, de gifter seg og får en datter: Irène.

Samtidig får vi lesere en innføring i oppdagelsene til Wilhelm von Röntgen  og Henri Becquerel som igjen gjør Marie så nysgjerrig at hun bruker disse som utgangspunkt for sin egen forskning.  Hun finner ut at tidens vitenskap om at atomet er det minste bestanddelen må vike for en ny vitenskap som viser at atomet måtte bestå av enda mindre byggesteiner og at det måtte eksistere en form for energi. Men hvordan få samlet denne energien?

To Marie, «It was obvious that a new science was in the course of development.» s 44.

Marie kalte den nye vitenskapen for radioaktivitet. Og det var slutten på del en.

Den neste delen er litt annerledes. Historien til familien Curie blir fremdeles fortalt, men mange sider blir også viet til radioaktivitetens kronglete og farlige historie. Del to kan nesten sees på som både en biografi over de to forskerne, og Marie i særdeleshet, og en biografi over radioaktivitet som fenomen. Dette er selvfølgelig nært knyttet sammen, men jeg får allikevel en opplevelse av at Lauren Redniss ønsker å gi boka et større samfunnsperspektiv som strekker seg lengre enn Curie sin levetid. At hun ønsker å få frem både forskerens nitidige arbeid på laboratoriet der nysgjerrigheten og lengselen etter å finne svar og hvordan disse svarene kan brukes både til gode og dårlige formål av andre; kurere kreft og atombombe som to ytterpunkter. Jeg blir veldig fascinert over hvor elegant forfatteren trekker disse linjene – det kan bare være en hentydning i historien til Marie som hun bruker til å spinne videre:

On December 6. 1904 she gave birth to a second daughter . They called her Eve. (…..) That same year, in New York City, Ella Oppenheimer, a pretty, slender painter with a congenitally disfigured right hand, and her husband, Julius, a lanky importer of textiles, also had a child. Their  blue- eyed son would grow up to love poetry and literature, and to make his name as a physicist. Today, we know J. Robert Oppenheimer as the «father of the atomic bomb». s 76.

Videre får vi lese om USA sitt arbeid for å være den første nasjonen til å lage en atombombe, det såkalte Manhattan Project, på 1940 – tallet, vi får grafiske fremstillinger av hvordan en atombombe fungerer, kart over Hiroshima og skadeomfang, samt en sterk øyevitneskildring fra Hiroshima 6. august 1945.

 

Det er flere andre eksempler i boka.  Vi får historiene om ungjentene som på 1920 – tallet arbeidet med å male tallene på klokker med selvlysende radiummaling og som putter penslene i munnen for å få busten spiss nok, Vi hører om den tidligere KGB offiseren Alexander Litvinenko som i 2006 ble forgiftet med det svært radioaktive stoffet polonium 210, og om den 14 år gamle gutten som ved hjelp av stråling ble kvitt en svær svulst ved siden av hjertet – og mange, mange flere.

Og innimellom er det selvfølgelig hovedhistorien – Marie Curie sin historie, om hennes forskning og karrière, hennes helse (som naturlig nok skranter mer og mer), hennes tap av ektemannen og forelskelse i den gifte forskeren Paul Langevin, samt skandalene som fulgte i kjølvannet. Redniss klarer å få frem Marie Curie sitt engasjement og lidenskap ovenfor vitenskapen, og jeg opplever Curie, gjennom denne teksten, som en beintøff dame som brenner både for forskningen sin og for kjærligheten. En av måtene forfatteren gjør det på er ved å gi Marie ordet selv, men i stedet for å sitere fra Marie sine tekster og forskningspapirer på tradisjonelt vis, så gjør hun det mer som et drama:

Jeg synes at det gjør at jeg kommer så mye nærmere, jeg leser, naturlig nok, Curie sine egne ord (sikker oversatt), men jeg mener at det er formen Redniss velger som skaper denne ekstra nærheten.

Radioactive – a tale of love and fallout handler om så mye mer enn det jeg har skissert ovenfor – det er jo det faktumet at ikke bare var Marie Curie den første kvinnen til å motta Nobelsprisen, hun er også den eneste kvinnen til å motta den to ganger! Det er også interessant og veldig sympatisk å lese om innsatsen under første verdenskrig der hun, sammen med den eldste datteren, konstruerte små mobile røntgenapparater til bruk i fronten – «petites Curies», og både ubehagelig og hjerteskjærende å få mer kunnskap i hennes vitenskapelige tilnærming til sitt eget forfall på 1930 – tallet, da mange årtiers arbeid med radioaktivitet virkelig begynte å bryte ned kroppen hennes.

Jeg kjenner at jeg gjennom å lese denne boka har gjort meg ekstra glad i Marie Curie. Og jeg er så glad for at Lauren Redniss har valgt å fortelle disse historiene på den måten hun har gjort. Selve boka er et rent kunstverk med malerier, tegninger, trykk, fotografier og skjemaer som forsterker teksten (som også enkelte steder er svært eksperimentell i formen) og som gjør at alle elementene skaper en perfekt helhet.

Ett lite varsku må jeg forresten rope ut; dette er ikke en biografi for alle. Du bør ha en interesse for fysikk og kjemi, og du bør ha en formening om hva radioaktivitet er (eventuelt ha noen i nærheten som kan gi deg et lynkurs, det fungerte fint for meg). Og selv om jeg ikke trodde det; kjemi og fysikk er vanskeligere på engelsk! Men – dersom du klarer å komme over disse hindrene (hvis det er et hinder for deg, da) – da kan jeg garantere deg en riktig god og spesiell leseopplevelse!

Og for å virkelig få frem hvor bemerkelsesverdig og driftig denne dama var, så vil jeg bare sitere hennes svar til Nobelkomiteen da hun i 1911 fikk et brev om at hun – på grunn av sin utenomekteskapelige affære – ikke var ønsket i Stockholm for å motta prisen:

«The steps that you advise seem to me a grave error… There is no connection between my scientific work and the facts of my private life.» s 135

BAM!!!

Flere biografier finner du hos Ingalill!

 

Bemerkelsesverdige kvinner: Marie Curie.

Nå nærmer det seg tid for Ingalill sin biografilesesirkel. Siden temaet denne gang er bemerkelsesverdige kvinner, så synes jeg det er på sin plass at jeg blir bedre kjent med fysikeren og nobelprisvinneren  Marie Curie. Og det er faktisk ikke bare dama som er bemerkelsesverdig i dette tilfellet, det er også boka jeg har valg meg ut:

 

Den har det treffende navnet Radioactive. Marie & Pierre Curie. A tale of love and fallout, og den er skrevert og illustrert av Lauren Redniss.

Hvor mye tekst det er på hvert oppslag varierer. Noen sider har store, flotte illustrasjoner og mindre tekst slik som eksempelet over.

Andre sider har mye tekst og relativt små illustrasjoner:

 

Og så er det enkelte sider uten tekst i det hele tatt – men der illustrasjonene sier nok i seg selv:

 

Forfatteren eksperimenterer med skriftyper og benytter seg i tillegg av fotografier og kart.

Og det morsomste; omslaget er selvlysende! Hvor passende er ikke det?!

Jeg gleder meg til å sette meg ordentlig inn i dette kunstverket av en biografi.

 

Franske bokkjøp – eller historien om da jeg ble stanset i tollen på grunn av mystisk pakke!!

I romjula var jeg i Paris, og som seg hør og bør en ekte bokoholiker og lesehest brukte jeg litt tid i bokhandler – kremt – ok da – litt mer enn litt… Min store favorittbokhandel er selvfølgelig Shakespeare & Co. Fylt som den er med bøker fra gulv til tak og  i kriker og kroker, så er denne butikken virkelig enhver bokelskers store drøm! Utvalget er variert og godt, særlig innenfor klassikere og samtidslitteratur, men det er også krim, fantasy, dokumentarer, kunst – ja, det meste – å finne i hyllene.

Jeg er blant dem som blir litt satt ut og sliten av å besøker store, enorme museer  – ja, Louvre, jeg tenker på deg! – men på Shakespeare & Co, der kan jeg stå, sitte og lete etter akkurat DEN riktige boka i en hel liten evighet. Jeg storkoser meg! Nå skal det sies at jeg reiste med mannen, og selv om han er glad i litteratur, så når han et metningspunkt når det gjelder bokbutikker. Jeg måtte altså prøve og begrense meg litt, men to lange, deilige besøk fikk jeg tid til. Resultatet ble en fin bunke av ymse sjangre. Det ble for eksempel plass til noen klassikere: Love in a Cold Climate av Nancy Mitford (1001 – bok også!), The Phanom of the  Opera av Gaston Leroux (Paris, opera, gotikk – ja, og så liker jeg musikalen) og Naked Lunch av William Burroughs (til mannen, men siden det er en 1001 – bok så er det godt mulig at jeg muligens kommer til å lese den etterhvert). Dystopien (?) Wool av Hugh Howey og biografien om Kurt Vonnegut: An So it Goes av Charles J. Shields (til mannen) fikk også bli med meg hjem.

Det holdt selvfølgelig ikke med det! En dag vi ruslet nedover Rue de Rivoli gikk vi rett på en stor engelsk bokbutikk. Jeg husker ikke hva den het, og nei, den var slettes ikke like sjarmerende som Shakespeare & Co – den var mye mer moderne og liknet på en helt vanlig bokhandel – men for et uvalg!! Hurra meg rundt!! To etasjer med bare lykke – mange klassikere, men også mye fantasy, mye nytt, krim, YA, tegneserier og skjønnlitteratur. Jeg ble der en god stund, og jeg måtte selvfølgelig tilbake og handle litt. Sånn er det bare. Det var i denne butikken jeg først møtte Miss Jean Brodie for eksempel, og hun og jentene hennes fikk bli med meg hjem. I tillegg ble jeg veldig nysgjerrig på This is Life av Dan Rhodes (Paris! Flott omslag!) og Lucky Break av Esther Freud.

Jeg er strålende fornøyd med kjøpene og jeg gleder meg til å lese dem alle sammen – forhåpentligvis i løpet av de neste årene ;-).

Men historien om Silje og bøkene ender selvfølgelig ikke der!  1. januar befinner vi oss, litt triste over at ferien er over, på Charles de Gaulle – flyplassen. For å kunne gå inn i avgangshallen må vi skille lag; en kontroll for menn og en for damer. Så langt er alt bra. Jeg gjør som jeg pleier; tar av meg jakke, sko, putter flytende ting i egen pose og lar alt annet ligge i den store veska mi. Veska er klar til gjennomlysing og jeg rusler gjennom kontrollen. Alt vel. Men så….

(Her må jeg gå over i dramatisk form for å få frem det ja, dramatiske i situasjonen ;-)).

Kontrollør 1 ved gjennomlysningen nikker til kontollør 2 og sender veska mi over til henne.

Kontrollør 2 vinker på meg. Jeg går bort.

Kontrollør 2: Can you open your bag please?

Jeg: Ok. (Åpner veska)

Kontrollør 2 kikker nøye igjennom innholdet og stopper ved en firkantet pakken i en tøypose. Hm, hva kan det være mon tro?

Kontrollør 2 til kontrollør 1: Livres (bøker).

Kontrollør 2 nikker og smiler, og jeg får lov til å fortsette.

Så, det var historien om da jeg ble stanset på grunn av en mystisk pakke – bøker, det er skumle greier. He he.

Ønsker alle en riktig god mandag!

Takk, Eline!

For en stund siden dumpet det ned en mail til  meg fra Gyldendal, det var en forespørsel om jeg ville lese Eline Johnsen Helledal sin debutbok Broren min: om stoffmisbruk, skuffelser og søskenkjærlighet. Av ulike grunner, som jeg skal komme nærmere tilbake til, så måtte jeg vurdere litt fram og tilbake. Vi har vel alle våre komfortsoner når det gjelder bøker, og Broren min var langt utenfor min sone både i forhold til sjanger (biografi) og innhold (rus).

Jeg er dårlig på rus, jeg takler ting som omhandler rus og misbruk veldig dårlig, dersom det hadde vært mulig å ignorere vekk alt som har med dette å gjøre, så hadde jeg gjort det for lenge siden. Klump i halsen, klump i magen og brystet og piggene ute – der er jeg i møtet med hele denne problematikken. For du skjønner, Eline og jeg, vi har noe til felles. Vi har begge brødre som sliter med rus og avhengighet.  Og nettopp derfor var det kanskje ekstra viktig for meg å få lest denne boken?

Jeg bestemte meg altså for å ta i mot boka, og nå er den lest.

20 år gamle Eline har et stort håp: at Henrik, storebroren på 25, skal slutte med narkotika. Henrik er opptatt av snowboard og Sopranos. Han kan være verdens beste og mest hjelpsomme storebror. Men han er også rusa på tiende året, uten bosted og uten jobb. Og kort tid etter at familien skaffer ham plass på et rusbehandlingssenter, stikker han av. Eline må prøve å innse at den eneste som kan redde Henrik, er Henrik selv. Broren min handler om å ha en rusavhengig i familien. Den handler om julegaver som blir ryddet bort, flybilletter som aldri når så langt som til innsjekking, og om en hverdag som kan snu på to minutter. Og den handler om en lillesøsters kjærlighet til broren sin.

Den aller største følelsen jeg sitter igjen med er at jeg må gi en stor takk til Eline. Takk for at du i det hele tatt fikk skrevet denne boka – den er viktig! Takk for at du skildrer det å være medavhengig på en så åpen og nøktern måte. Takk for at du velger å dele dine følelser i forhold til broren din med verdighet og varhet. Takk for at du skriver om det gode forholdet mellom deg og Henrik, samtidig som du også er åpen om de gangene han svikter. Takk for at du beskriver det som er vanskelig og vondt, uroen som griper deg når ingen svarer i telefonen eller ikke dukker opp som avtalt, redselen for at denne gangen har det utenkelige skjedd. Takk for at du viser hvor sterk du er, hvordan du bestemmer deg for at ditt liv ikke kan stå på vent, samtidig som du alltid har håp om at alt skal bli bra. Takk for at du setter ord på tanker som jeg selv har vært for redd for å uttrykke.

Broren min er en viktig bok som jeg anbefaler på det varmeste – les den!

Takk til Gyldendal for dette eksemplaret, og igjen tusen takk til Eline for at du skrev denne boka! Jeg er veldig glad for at jeg leste den.

En annen som har skrevet om boka er Julie.

Smakebit på søndag: Broren min av Eline Johnsen Helledal

Det er søndag, palmesøndag faktisk og 1. april (Har noen blitt lurt??), og det er på tide å dele et utdrag fra boka jeg leser i nå – eller rettere sagt – boka jeg skal begynne på etter at jeg er ferdig med den jeg holder på med.

I 2010 vant Eline Johnsen Helledal A- magasinets reportasjekonkurranse for artikkelen «Livet på pause», som handlet om å leve med en narkoman bror. Broren min er hennes debutbok, og her forteller hun mer om broren Henrik, om kjærligheten hun har til ham, men også skuffelsene som følger med når man lever tett på en med rusproblemer.

Henrik er 25 år gammel nå. Han er forsatt storebroren min, men han er også rusmisbruker på tiende året. Høy og solbrun gjennom hele vinteren. Han har halvlangt hår, og alltid kledd i merkeklær. Jeg kan telle overdosene hans på èn hånd. Jeg tror han ville ha trengt to.

s 12

Smakebit på søndag er Maris faste utfordring. Ta en titt innom bloggen hennes for flere utdrag og tips. Der står det også en oppskrift på hvordan du selv kan delta også 🙂

Boktema: Påskelektyre 2012.

Tenk at påsken er rett rundt hjørnet? Jeg synes jeg nettopp har hatt vinterferie! Men ferie og late dager er jo et yppelig utgangspunkt for boksluking, og det har også Anette tenkt på. Ukens boktema er nemlig: Hvilke bøker har du planer om å lese i påsken?

Jeg er veldig glad i krim hele året, og det er en sjanger jeg leser både titt og ofte utenom påsken. Men i år er det mange krimbøker som jeg har planer om å lese nettopp i påsken og  ukene etter påske også.

• Kong Salomos Sverd av Espen Holm. Denne leser jeg nå, og jeg liker den svært godt. Så den skal jeg selvfølgelig lese ferdig først.
• Broren min av Eline Johnsen Helledal.Dette er ikke krim, men en dokumentar. Den handler om 20 år gamler Eline og broren Henrik som er rusmisbruker. Julie har skrevet om boka her.
• Lobotomisten av Eirik Husby Sæther.»Pastorsønnen og psykologistudenten Johannes er blitt besatt av å kurere syndige mennesker. Han oppdager at seksuell appetitt ble diagnostisert som galskap på 1800-tallet, og at den anbefalte kuren var å påføre pasientene smerte og fryktfølelse. Johannes starter sitt eget grufulle prosjekt, og starter med å kidnappe en ung kvinne. Politibetjent Daniel Vinge etterforsker forsvinningsaken, og får hjelp av kameraten Tom Stohl som skriver masteroppgave i kriminologi om ondskap.»  Anita  har skrevet omtale av denne romanen.
• Englemakersken av Camilla Läckberg. Dette er den 8. kriminalromanen om Patrik og Erika. «I påska 1974 forsvinner en hel familie sporløst fra Valö utenfor Fjällbacka, 1-åringen Ebba er den eneste som er igjen. Som voksen kommer Ebba tilbake til Valö for å starte pensjonat i barndomshjemmet, og fortidas hemmeligheter kommer til overflaten. Noen forsøker å tenne på huset, og da oppdager man blod under gulvplankene«. Her kan du lese hva Elida synes.
• Malstrømmen av Frode Granhus. Krim fra Nord – Norge som beskrives som en blanding av Fjällbacka og Twin Peaks. «Landegode utenfor Bodø: Et uhyggelig skrik tiltrekker seg oppmerksomheten til to unggutter som leker på svabergene. I vannkanten finner de en mann – lenket fast med hendene i det iskalde vannet. Ved kysten av Bergland, om lag 30 mil nord for Bodø, flyter en porselensdukke i land. Det gamle ekteparet som finner den, synes den varsler om ufred, men for den nyinnflyttede lensmannsbetjenten Niklas Hultin fortoner dukkefunnet seg som barnemat etter jobben i hovedstaden. Etter hvert sprer uhyggen seg, og en dag blir en kvinne funnet bevisstløs i strandkanten, ikledd lignende kjole som dukken …»
• Frels oss fra det onde av Kjetil Try. Denne var jeg så heldig å vinne på bloggen til Elida!» Ti år gamle Nadija Hazic kommer hjem fra skolen og finner mora brutalt drept. Da etterforskerne Rolf Lykke og Parisa Sadegh oppdager at den dreptes mac er borte, og at hun har drevet med nettdating, har de plutselig mange mistenkte å forholde seg til. Dette er andre bok om Lykke og Sadegh«.

Dette var mine leseplaner for de to neste ukene, og jeg satser på at jeg får lest dem alle sammen 🙂 Har du noen leseplaner for påsken?