When in Paris: bøker lest – del 1.

Nei, altså. 2016 har nok ikke vært det store bloggåret her på Skribleriene, for å si det sånn. Innleggene har vært få og bokanmeldelsene enda færre, og det beklager jeg veldig. For det er fremdeles ikke slik at jeg har sluttet, det er bare at jeg ikke alltid helt får ånden over meg. Jeg surrer med andre ting og får ikke ut fingeren. Noen ganger tror jeg at jeg lider av tastaturskrekk og andre ganger mangler jeg selvdisiplin. Og ja, det betyr at jeg misunner dere som er så flinke til å skrive faste innlegg og anmeldelser til hver leste bok. Dere er gode!

Nok om det, jeg har faktisk lest en god del i sommer, og mens jeg venter på at jeg skal få inspirasjon til å skrive en oppsummering av bøkene fra FEBRUAR (!!) til og med mai, så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det jeg leste mens jeg var i Paris i sommer.

Den første romanen jeg fullførte var MaddAddam av Margaret Atwood. Dette er den tredje og siste boka i MaddAddam – trilogien som startet med Oryx and Crake og fortsatte med Year of the Flood. Jeg likte nok de to første bøkene aller best, men Atwood er en fantastisk forfatter med en så stor spennvidde at denne siste selvfølgelig også var veldig bra. Uten å røpe for mye, kan jeg si at den samler godt trådene fra de to første – som jo foregår på sammen tid, men på ulike steder – og gir troverdige svar og en fin avslutning.

Neste bok ut var en sakprosa bok, og ikke en hvilken som helst sakprosa bok heller, men en som jeg i utgangspunktet var helt, helt sikker på at jeg ikke kom til å like. Hvor havbokaspennende kunne det være å lese om to menn i en gummibåt som prøver å fange en kjempehai, liksom? Jeg snakker selvfølgelig om Havboka av Morten Strøksnes, og takk og pris for at den havnet på Bokbloggerprisens kortliste i Åpen klasse! Ellers hadde jeg gått glipp av en utrolig god leseopplevelse. For Havboka handler ikke bare om det å fange en kjempehai, ved å ta i bruk biologi, naturvitenskap, historie, filosofi,  geografi, anekdoter og myter forteller Strøksnes selve havets og de som lever i og ved det sin historie. Det er lærerikt, spennende, noen ganger morsomt og til tider trist – har dere for eksempel hørt om «verdens ensomste hval»? Nei? Ikke jeg heller, før jeg leste denne boka. Og nå er jeg helt sikker på at jeg aldri kommer til å glemme historien om finnhvalen som synger med en frekvens mye høyere enn det de andre finnhvalene gjør og som dermed ikke blir hørt av sine «medfinnhvaler». Denne historien gjorde meg så usigelig trist, og var nok den som gjorde at jeg vippet fra å like godt til å bli helt oppslukt. Og Havboka er som sagt full av slike og andre typer anekdoter. Den minnet meg også om hvorfor jeg er så glad i biologi som jeg er. Kort og godt; jeg koste meg. Boka ble samlest i juni, og her kan dere finne flere anmeldelser av den.

Parissommerens tredje bok ble kjøpt fordi nøden var stor. I Paris har jeg alltid med meg en bok i veska og jeg sitter mye på kafeer og i parker og leser. Jeg hadde akkurat fullført Havboka og var så langt hjemmefra at det var uaktuelt å gå tilbake og finne en ny. Det var litt krisestemning der på fortauet en ørliten stund, for hvor dum går det an å bli?! Forlate leiligheten med en bok du nesten er ferdig med og ikke en back-up?? Alle bokelskere som også elsker å kjøpe bøker vet nok hvordan jeg løste denne lille krisen – jeg tok turen til Guiliani i Rue de Rivoli og etter en tid endte jeg opp med All Things cease to appear av Elisabeth Brundage. Ja, det var tittelen som lurte meg inn – for er den ikke finurlig? Litt pussig, men samtidig fin? Og det er ganske mye med denne romanen som er bra, selv om den også har en del ting som jeg syntes mindre om. Den rommer mye, og jeg tror det beste er å gi dere baksideteksten før jeg sier noe mer:

This is the Hale Farm. This is the morning that Catherine Clare died. The day that her daughter spent in the house with her. The evening that her husband came home to find her.

This is the tale of their marriage, and the one that came before them. The Hales, and then the Clares.

A tale of bonds between families, between lives living and lost and of the lonely ones that share no bonds at all. Who should be pitied. Who must be feared.

Først; språket og setningene, selve prosaen i denne romanen, er vidunderlig. Romanen begynner på en helt magisk måte der vi blir presentert for selve gården, den ligger der,  som en egen enhet, som noe med en historie å fortelle, og den venter. Som leser kjenner man at akkurat denne gården bærer på flere hemmeligheter, at den har noe å fortelle. Og All things cease to appearselv om gården ikke får sin egen stemme i resten av romanen, så ble jeg sugd inn. Selve handlingen starter i 1979 med at George Clare, den relativt nye eieren av Hale Farm, står på døra til naboen, med datteren på armen, og forteller at han har funnet kona drept på soverommet. Fra der går historien tilbake til hvordan Cathrine og George møtte hverandre, livet før og mens de bor på Hale Farm og ekteskapet deres. Vi får også historien om familien som bodde der før familien Clare, deres tragiske skjebne og hvordan barna deres klarer seg etter tragedien.

Synsvinklene er mange, og jeg opplevde i ganske stor grad at Brundage klarte å skille dem fra hverandre og gi dem egne, unike stemmer. En ting hun gjør som jeg synes er veldig fiffig er hvordan hun forteller de samme historiene sett fra ulike ståsted. Det er gjort på en veldig subtil og elegant måte, der en hendelse kan være en sentral del i en karakters historie, men at den også dukker opp som for eksempel en bihendelse eller en kommentar i historien til en annen karakter. Flere hendelser blir altså fortalt gjennom øynene til forskjellige personer, som kanskje opplever situasjonene ulikt og som har forskjellige forbindelser med de involverte. På den måten blir en hendelse, gjerne en nøkkelhendelse, belyst fra mange ståsteder, uten at det blir hamret inn i leseren. Sånt liker jeg.

Så ja, det er mye jeg likte med All Things cease to appear, men det er også to ting som ødela litt en del. Den ene tingen er en sentral del av romanen, mens den andre egentlig ikke er så viktig. Jeg så bare ikke poenget. La oss først ta det store irritasjonsmomentet. I romanen så er det en psykopat – dette står på baksiden også, så det i seg selv er ingen avsløring. Hvem det er kan være det samme akkurat nå, hvis du bestemmer deg for å lese boka, vil du ganske fort få en mistanke om hvem. Og her ligger problemet – ikke at det er en psykopat i historien, det kan være både interessant og spennende – men psykopaten er så utrolig etter læreboka. Det er som om forfatteren har søkt opp psykopati 101, fått et sett kriterier og bygd opp karakteren etter dette. Og det gjør jo at h*n blir fryktelig forutsigbar! Sleip og usympatisk, ja, men dette har vi lest og sett så utrolig mange ganger før. La meg bli overrasket, lur meg litt! Jeg vil, på samme måte som psykopaten spinner ofrene sine inn i nettet sitt, at forfatteren skal gjøre det samme med leseren. Kanskje jeg ber om for mye? Kanskje det er enklere å spinne leseren inn dersom man forteller en historie fra 1. person, med spinnemesteren som forteller? Jeg har akkurat lest Lolita av Vladimir Nabokov, og han mestret dette til det fulle. Samtidig så fikk jo Agnes Ravatn dette svært godt til i Fugletribunalet også, og hun skrev i 3.person. Nei, jeg synes ikke jeg ber om for mye.

Pst; Den lille tingen var forresten noe spøkelsesgreier som jeg ikke så poenget med. Helt ok, men noe unødvendig.

shakespeare and co

Utsikt til Notre Dame fra Sylvia Beach sitt bibliotek i 2. etasje på Shakespeare & Co.

 

Har du lest noen av disse? Og hva har vært din ferielektyre?

When in Paris…

Det kommer nok ikke som en overraskelse for de som titter innom Skribleriene en gang i blant at Paris er min favorittby. Ja, jeg vil nesten påstå at den ikke bare er det, men at den også er min andre hjemby. Når jeg ikke er der så går jeg med et sug i meg, en lengsel etter byen min, gatene mine og kafeene mine, og når jeg setter meg på et fly med retning mot Paris da kjenner jeg at jeg er på vei hjem. Det er ikke slik at jeg ikke har det bra her jeg er store deler av året, jeg trives i byen jeg bor i, har en koselig leilighet sammen med mannen og sist, men ikke minst, en jobb jeg storkoser meg med. Det handler jo ikke om det i det hele tatt.

belleville

Jeg har i alle fall funnet en løsning som fungerer godt for meg og mine, hver sommer leier jeg en leilighet der nede og later som jeg er pariser i noen uker. Jeg svinser rundt, prøver å gå meg vill (noe som blir vanskeligere og vanskeligere for hver gang), er kulturell og både kjøper og leser bøker. Det er nemlig ikke mye som slår tvangslesing på en fortauskafé i Latinerkvartalet i 35 grader pluss sammen med en iskald Grimbergen Blanche, kanskje bare det å sitte i skyggen av et tre i Jardin du Luxembourg med en bok. Uansett hvor jeg sitter, så får jeg lest en god del mens jeg oppholder meg i Paris, for stort sett er det jo bare meg. Og slik var det sommeren 2015 også. Dessverre fikk jeg ikke blogget noe særlig om dem mens jeg var der, så det tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe med nå.

(Den første romanen jeg fullførte var The Magicians av Lev Grossman og siden jeg har planlagt en felles anmeldelse av den og Amerikanske guder av Neil Gaiman, bare nevner jeg den her. Sånn.)

(Og det gjelder strengt tatt for roman nummer to også; A tree grows in Brooklyn av Betty Smith leste jeg i forbindelse med Bokhyllelesingen, så den kommer i et annet samleinnlegg. Jeg elsket den, så mye kan jeg si.)

wpid-img_20150627_203152.jpgDen tredje boka jeg leste i Paris hadde den treffende tittelen Sagan, Paris, 1954, og er skrevet av den franske forfatteren Anne Berest. Boka handler logisk nok om Françoise Sagan og tar for seg månedene i 1954 frem mot 18 år gamle Françoise sin sjokkdebut som forfatter. Jeg har et ganske lidenskapelig forhold til selve romanen denne boka handler om; Bonjour Tristesse, selv om jeg kun har lest den en gang, for ca 18 år siden. Men da, for 19 år gamle Silje, så var den viktig. Jeg har et indre bilde av meg selv som ligger på graset, om sommeren, i bikini og leser den mens andre bader rundt meg, og så vet jeg med meg selv at dette bildet absolutt ikke stemmer. Jeg satt nemlig på den 10 kvadratmeter store hybelen på Bøler og det var vinter. Men jeg leste i en grønn, fin Lanterneutgave fra Deichmann, det er riktig. (Det var forresten Elsi Lund som lå i sola og leste den).

Tilbake til boka – den lå på et bord på Shakespeare and Co, jeg så, jeg kjøpte og jeg leste. Den er en tynn liten sak, og i all hovedsak syntes jeg at det var interessant å følge Françoise gjennom hele prosessen fra å bli antatt til å bli et fenomen som alle ønsket å få en bit av. Anne Berest skriver godt, og jeg likte måten hun nærmest setter opp enkelte tablåer med rekvisitter og Sagan som midtpunkt rundt dagligdagse situasjoner, som ikke er dokumentert, for å formidle en stemning og en følelse. Samtidig opplevde jeg det som litt slitsomt at forfatteren skriver seg inn i så stor grad som hun etter hvert gjør – der jeg, utfra synopsis, forventet en bok om Sagan, så fikk jeg i tillegg en bok om personen Anne Berest – som jeg ikke kjente noe til. I utgangspunktet er dette et grep som kunne vært både interessant og givende, men da bør nok den som skriver boka også være en mer interessant person. Boka fikk dog bonus – og sjarmpoeng for å foregå i gater i nærheten av der jeg bodde og for å gi meg lyst til å lese Sagan igjen!

wpid-img_20150629_202539.jpgNeste bok ut var en som klarte å gi meg gåsehud samtidig som jeg satt ute i sola under en av sommerens to hetebølger! Ja, vi snakker her om «40 grader i skyggen, inne i en by med svært høye bygninger» – type hetebølge! The Incarnations av Susan Barker er en fortryllende og medrivende roman som tar oss med til Kina og landets brutale historie. Den starter med et brev skrevet til romanens hovedperson, Wang, men verken han eller vi vet hvem som er avsenderen. Det ubehagelige er at avsenderen hevder å kjenne Wang godt, ja, bedre enn han selv, fordi de har levd mange liv sammen. Og nå vil h*n få Wang til å huske også. I flere brev skildrer avsenderen deres liv sammen; som søsken, venner, elskere og fiender, gjennom de ulike dynastiene og Kinas nyere historie. I tillegg får vi kjennskap til hvordan det er å leve i dagens Kina i kapitlene som omhandler Wang selv. Jeg synes at dette er en veldig vanskelig bok å skrive om, både fordi den strukturmessig er ganske kompleks, og fordi den har en så særegen stemning over seg.  Eller skal jeg kanskje si særegne stemninger? For det er som om hver eneste inkarnasjon har sin helt egen stemning som speiler den tiden den foregår i. Og det føles så rått, så ubehagelig og samtidig så spennende å få ta del i det. For det er nemlig slik at jeg føler at jeg er der; som tilskuer til en grotesk kastrasjon under Tang – dynastiet, som en av Jiajing sine mishandlede konkubiner og som deltaker i Kulturrevolusjonen. I tekstene som den mystiske avsenderen gir Wang i forkant av skildringene av reinkarnasjonene er det et snikende ubehag som sakte, men sikkert, tar grep rundt Wang og meg som leser. Disse delene er så nifse, intense og klaustrofobiske fordi avsenderen virker å komme nærmere og nærmere Wang og hans familie etter hvert som historien utvikler seg. Det er på en måten igjen vei uten om konfrontasjonen.

Som dere sikkert skjønner så ble jeg mektig imponert av The Incarnations av Susan Baker; den virkelig er så velskrevet, god og original som den høres ut. Slutten ble dessverre en bitteliten nedtur, den føltes litt antiklimatisk – men det kan jo være bare fordi resten var så og si feilfri. Anbefales!

sevenevesJeg ble ferdig med The Incarnations i begynnelsen av juli, og resten av måneden gikk jeg rundt med en roman som krevde at jeg bar den i en sekk fordi den var så stor. Monsteret var sci- fi – romanen SevenEves av Neal Stephenson. Jeg er ikke en erfaren sci – fi leser, selv om jeg liker sjangeren (helst på film), men det var noe med denne historien som pirret nysgjerrigheten: månen deler seg i sju og verden er i ferd med å gå under. Noen få utvalgte blir sendt ut i rommet for å bygge opp et nytt samfunn som 5000 år senere er blitt hjem til flere millioner mennesker inndelt i sju ulike raser.

SevenEves er en episk roman som tok meg med helt til  begynnelsen, via utvelgelse og kappløpet om å overleve på romstasjonen i de første fasene av operasjonen, til grunnleggelsen av SevenEves og livet 5000 år etter. Og jeg likte det godt, selv om jeg følte at jeg ikke alltid hang helt med på alle tekniske og vitenskapelige krummelurene Stephenson krydrer historien med. Da var det godt å samlese med mannen slik at jeg kunne få noen forklaringer underveis. Jeg tror denne boka kunne vært en spennende utgangspunkt for en TV – serie ala Battlestar Gallactica, for den er vanvittig detaljert og alle scenene utspiller seg som i en film. Det som kanskje imponerte meg aller mest er at i en bok på over 800 sider, så mister Stephenson aldri tråden! Alt henger sammen! Det er fantastisk!

Har du lest noen av disse?

Bokhyllelesing #7: Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery – noen tanker.

For et par uker siden gikk startskuddet for den sjuende utfordringen i Heddas bokhyllelesing; les en bok som originalt er skrevet på fransk. Jeg valgte en bok som har stått i hylla siden tidlig 2010 og som også er en 1001 – roman: Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery ,og jeg er godt fornøyd med det valget!

I denne romanen befinner vi oss i en herskaplig bygård i Paris der portnerkona Reneè ikke er som portnerkoner flest – et faktum hun prøver å skjule for omgivelsene så godt hun kan. Der «vanlige»portnerkoner leser blader og ser på dårlige TV – program, er Reneè opptatt av de russiske klassikerne, kunst og film. I bygården bor også den høyt begavede 12 åringen Paloma, som føler at hun har gjennomskuet samfunnet generelt og foreldrene og deres like spesielt, og som derfor ikke har noe å leve for. Synsvinkelen altererer mellom Reneè og Paloma. Store deler av romanen er Reneè sine skildringer og betraktninger, men disse blir brutt opp av Paloma sine dagboknotater. Dette skiftet av forteller fungerer godt. De har hver sin særegne stemme, og selv om Paloma sin stemme ikke virker troverdig for en «vanlig» 12 – åring, så funker det allikevel da hun, som nevnt, skal være veldig intelligent. Om Barbery hadde klart å portrettere et barn, er jeg derimot usikker på?

pinnsvinetseleganse

Jeg anser Reneè som romanens hovedperson, selv om synsvinkelen altså skifter mellom henne og Paloma, og hun er en karakter som jeg både blir nysgjerrig på (Hvorfor dette spillet for å være usynlig? Hvorfor er hun så opptatt av å opprettholde klasseskillet?) og litt irritert på – av samme grunn. Litt etter litt, i takt med at hun åpner seg opp for andre, får leseren også vite mer. Reneè er på en måte historiens pinnsvin; et lite vesen som gjemmer seg unna og viser omgivelsene et piggete og uvennlig ytre, men som bak piggene skjuler både sjarme, kunnskap og vennlighet.

Romanen er godt skrevet, og det er mange av betraktningene som treffer godt og er både smarte, vare og rørende. Reneè har en hang til digresjoner som på en bra måte viser hennes intellekt og hennes fobi mot å vise dette til omverdenen. Jeg opplever at disse fungerer svært godt når de er blandet inn i den øvrige handlingen, men at det blir ganske pretensiøst og pussig når en vilkårlig tankerekke får et helt eget kapittel å utfolde seg på. I motsetning til når de naturlig er en del av helheten, bidrar denne sistnevnte typen digresjoner verken til å utdype Reneès karakter eller drive handlingen videre. Dette er ikke noe som tok fra meg lesegleden og interessen for romanen, men det føltes unødvendig.

Pinnsvinets eleganse handler om å tørre og komme ut av skallet sitt og vise andre hvem man egentlig er. Den handler om det å ha tillit til andre mennesker, en tillit om at det faktisk er noen som vil deg vel, og den handler om at man ikke er sin sosiale bakgrunn. Dette var en roman som krøp langsomt inn under huden på meg. Den var ingen umiddelbar bokkjærlighet, men heller en langsom èn, som nok blir værende en stund.

Anbefales!

(Jeg har ikke noe fornuftig sted å sette inn Kakuro og min litterære crush på ham, men han er bare en helt nydelig karakter som jeg blir helt varm av å tenke på).

(Og slutten!!!)

Atwood, bokelskeren og The Abbey – del 2.

Jeg har tidligere skrevet om den sjarmerende og trange canadiske bokbutikken i 5ième og hvordan jeg økte Atwood- samlinga mi en del da jeg besøkte den i februar.

image

Og jeg måtte selvfølgelig innom der et «par» ganger i løpet av Parissommeren også. Og selvfølgelig måtte jeg kjøpe mer Atwood.

Denne gangen hadde jeg en ny taktikk. The Abbey har nemlig bøker fra gulv til tak, alfabetisk ordnet. Man trenger ikke være særlig logisk av seg for å forstå at alle bøkene jeg var ute etter – kun lyrikk, faktisk –  befant seg flere meter over 153 cm lange meg. Jeg trengte altså hjelp, men i stedet for å la eieren klatre rundt i alle hyllene (som sist), tok jeg et bilde av topphylla og forstørret dette for å se om det faktisk var noen av Atwood sine lyrikksamlinger der (litt kjedelig å sende noen opp på klatretur forgjeves, ikke sant?). Det hadde de selvfølgelig, som seg hør og bør en canadisk bokbutikk.

Etter nøye vurdering valgte jeg True Stories fra 1980 til en annen Atwood – tilhenger jeg kjenner og Two-headed poems fra 1979 til meg selv. Det er fra  sistnevnte jeg ønsker å gi dere en liten smakebit:

image

image

Har du lest noen av Atwoods poesi? Og er der andre lyrikksamlinger du vil anbefale?

Finn flere smakebiter hos Mari.

#3/2015: La petite madame et Paris – et bildedryss.

Mens vi venter på et mer tekstrikt innlegg eller to – jobber med opp til flere, det tar bare litt tid på telefon – så poster jeg noen bilder fra de siste ukene her i Paris.
Stikkord: varme, bøker, gjensynsglede, gatekunst og rusling i favorittområdene.

image

Fine 5ième – her i nærheten av Rue Mouffetard.

image

Fortsarr 5ième – rett bak Pantheon.

image

Didi og jeg på kafé før Zadie Smith – arrangementet på Shakespeare & Co.

image

Og Zadie selv! Hun leste fra sitt nye romanprosjekt Swingtime. Jeg gleder meg til å lese!

image

image

Duer på St.Sulpice og fineslitne Pigalle – på vei til Montmartre.

image

Kaker og bøker på Odeon!

image

Swing langs Seinen en lørdagskveld.

image

image

Gatekunst og plantekunst i Le Marais.

image

Kafélesing i 5ième.

Au revoir!

#1/2015 – la petite madame et Paris.

Jeg vet ikke om det er alderen eller hva, men  jeg har brukt litt tid på å lande og å virkelig nyte det faktum at jeg faktisk er i Paris. Igjen. Som seg hør og bør en Skribleri- sommerferie.

– Jeg er stressa, jeg må ha mer planer, jeg har gjort for lite, sa jeg i telefonen til mannen tidligere i uka. Jeg hadde da vært her i 3 dager.
– Planer? svarte mannen. – Du er jo på ferie.  Slapp av!

Så det er det jeg har gjort denne uka. Slappet av, sittet i Jardin du Luxembourg, lest bøker, gått rundt, vært i bokbutikker og sittet på kafé.

image

image

image

image

image

image

image

image

image

Au revoir!

A Moveable Feast av Ernest Hemingway

Siden jeg om bare noen få  timer sitter på flyet, klar for sommerens Pariseventyr,  tenkte jeg det var greit med en liten omtale av Klassiker utfordringens non-fiction alibi; A Moveable Feast av Ernest Hemingway.

image

Jeg har ikke noe sterkt forhold til Hemingway i utgangspunktet, og jeg tviler på om jeg kommer til å få noe nært forhold til den skjønnlitterære Hemingway nå i etterkant heller (selv om mannen min hevder at jeg kommer til å like ham. Nå vel, han om det.) Den jeg virkelig fikk et godt forhold til var den unge, aspirerende forfatteren som på 1920- tallet satt på parisiske kafeer og skrev, som vandret rundt i gatene i 5.  og 6. arrondissement og som etterhvert ble en nær bekjent og venn med Sylvia Beach, Gertrude Stein og F.Scott.Fitzgerald – for å nevne noen. Denne mannen er min Hemingway.

image

Jeg synes at Hemingway  med denne lille boka får så fint frem hvordan det var å være ung, og med et sterkt ønske om å skape, om å bli forfatter, i et kreativt miljø, i en storby på 20 – tallet. Handlingen bobler i meg og gir meg lyst til å skape noe selv og være kreativ. Det er en god opplevelse!

Det er den eldre, mer blaserte forfatteren som tenker tilbake, og Hemingway behersker denne tilbakeskuende stilen godt. Det som fort kunne blitt en selvskrytende tekst med masse navnedropping,  er i stedet blitt en tekst der han bevarer den unge skribentens ydmykhet ovenfor de forfatterne og personlighetene som han ser opp til og som han etterhvert blir venn med. Det er så fint å lese.

A Moveable Feast foregår i Paris, og Hemingway fanger virkelig både byens og tidens essens. Det er som å være der. Språket er knapt, uten noe fiksfakserier og blomstrende utbroderinger, men  jeg opplever der allikevel svært rikt og sanselig.

Dette er en bok for alle litteraturelskere. Og dersom du også er glad i Paris og/eller 1920 – årene og/eller er fascinert av La Génération Perdue – ja, da bare du lese A Moveable Feast. Så enkelt er det.

image

(I dette området- Odeon – svinset Hemingway rundt. Forbi den røde markisa og innover lå den originale Shakespeare & Co.)