Bokbloggerprisen 2013: De usynlige av Roy Jacobsen.

Det er litt skummelt å lese en bok som andre; både lesere og kritikere, har elsket. En bok som alle har rost opp i skyene, trillet terningen til 6 og som generelt har gitt alle en svært god leseopplevelse.  Jeg hadde et ønske om å bli forført av ordene, av setningene og av karakterene på lik linje med alle andre, å kjenne på ensomheten og slitet det å bo på en øy ytterst i havgapet er og få den samme gode opplevelsen av boka. Dessverre gikk ikke ønsket helt i oppfyllelse.

Det er ikke det at jeg mislikte De usynlige av Roy Jacobsen, det er bare det at jeg hadde håpet at jeg skulle likt den bedre. Den forteller historien om kystfolket/øybeboerne langs Helgelandskysten og vi følger familien Barrøy; bestefar Martin, sønnen Hans med kona Maria og datteren Ingrid, samt Hans sin søster Barbro og etterhvert hennes sønn Lars. De er en familie av få ord, som arbeider hardt for å få endene til å møtes, og vi lesere får ta del i deres hverdag gjennom flere år.

Jeg synes at Roy Jacobsen er dyktig til å skildre naturen og hendelser, og jeg opplever at han gjennom denne romanen gir meg både et innblikk i hvordan det er på ei øy i nord og hvordan det er å vokse opp og leve der. Jeg liker også godt karakterene, de fremstår som sympatiske. Samtidig kunne jeg ønsket at jeg som leser kunne kommet nærmere inn på dem; Hans og Maria sine drømmer som de ikke engang tør å dele med hverandre,  Ingrids tøffe start på skolen. Det blir bare antydet, og jeg sitter igjen med et ønske om å få vite litt mer. Familien Barrøy er en fåmælt familie. De usynlige får vist denne siden godt, men jeg savner allikevel mer dybde og indre handling i karakterskildringene.

Store deler av romanen,  som med sine 245 sider ikke er særlig lang, spenner over et tidsrom på ca 15 år. Den består av mange tablåer der vi lesere får ta del i ulike hendelser og opplevelser mens årene går. Disse episodene viser øyboernes dagligliv og deres strabaser – og gleder – med naturkreftene på en troverdig måte, men jeg opplevde allikevel at mesteparten av romanen ble for overfladisk.  Jeg syntes at forfatteren kun skummet overflaten, og jeg kunne ønsket at han i stedet hadde fokusert på færre episoder og gått mer inn i dem (eventuelt gjort boka lengre).

Og –
i den siste delen skjedde akkurat dette! Jacobsen bruker tid og sider på å fortelle en lengre historie om Ingrid, hennes opplevelser, hennes lengten etter noe annet, hvordan hun vokser og modnes som person når noe vanskelig skjer og hvordan hun tar ansvar og blir sjefen på Barrøy. Og selv om Jacobsen skriver godt gjennom hele romanen, så er det nettopp når han graver litt dypere at jeg kjenner at jeg blir engasjert i det som hender, i personene og deres liv.

De usynlige av Roy Jacobsen ble dessverre ikke den leseopplevelsen jeg hadde håpet på, kanskje inntrykket blir annerledes om jeg leser den igjen. Vi får se. Det som er helt sikkert er at du kan lese flere anmeldelser på denne siden – og, som jeg nevnte innledningsvis,  det er mange som har likt denne romanen veldig godt!

Her kan dere forresten lese Rose – Marie sitt innlegg i forbindelse med samlesingen.

#2/2014: Hvordan ligger jeg an?

Årets aller korteste måned er vel overstått, og våren begynner å snike seg på plass – sånn ca, i alle fall. Her hos meg ligger det fortsatt noe snø, men det er med stor tilfredsstillelse jeg ser at det synger på siste verset. De første hestehovene er observert, og alt er egentlig bare helt bra.

Og siden det nå er mars, så er det igjen tid for en vurdering av hvordan forrige måned har vært på bokfronten. Hvor mange kryss er det blitt? Hvor mange 2014 bøker er fortært og aller viktigst; klarte jeg å komme meg ut av lesetørken jeg slet med i januar?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JAAAAAA!!! Og det er så fryktelig deilig å slå fast at i løpet av februar sine 28 dager klarte jeg å lese hele 8 bøker! Det vil si at jeg faktisk har lest flere bøker enn det jeg pleier på en helt vanlig måned! *Klapp på skuldra*. Lesingen har gått som en lek og jeg har, som «Silje leser» illustrasjonen viser, sprutet over av leseglede og leselyst. Slike måneder er gull verdt!

Den aller første romanen jeg leste hører hjemme i Silje goes Sci – fi – prosjektet mitt. Steelheart av Brandon Sanderson var en lett og underholdende bok, akkurat som jeg trengte der og da. Jeg likte veldig godt verdensbyggingen til forfatteren selv om jeg nok ikke ble like imponert over skrivestilen hans. Uansett så tror jeg at jeg kommer til å lese den neste boka i denne serien når den kommer ut.

Etter å ha lest om onde superhelter og menneskene som kjemper mot dem var det tid for Bjørg sin bokhyllelesing. Temaet var nordisk litteratur fra 1900 – tallet, og valget mitt falt på en av de bøkene som har stått aller lengst i hyllene mine ulest: De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Denne romanen tok pusten fra meg, og selv om jeg opplevde den som ubehagelig og vond å lese, så var den også så utrolig vakkert skrevet. Det å føle seg mørebanket etter å ha lest en liten roman på under 200 sider, sier noe om hvor kraftfull den er.  En av månedens største leseopplevelser, rett og slett! 

Jeg kjente, naturlig nok, et stort sug etter å lese litt lystigere litteratur etter bokhyllelesingen, og Where’d you go, Bernadette av Maria Semple hørtes ut som en slik roman. Og det var den også, i tillegg til så utrolig mye mer. Jeg ble oppriktig glad i både Bernadette og datteren Bree, og det varme forholdet dem i mellom. Jeg opplevde også at måten historien var formidlet på, ga den en ekstra dimensjon. Bra bok! Det samme kan jeg dessverre ikke si om Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde. Jeg gikk inn med ganske høye forventninger, men de ble ikke innfridd. Romanen i seg selv er realistisk nok, og den tegner er troverdig bilde av hvordan det er å være mellomleder i Oslo politiet. Dessverre blir det ikke noe god kriminalroman av at alt er helt autentisk, det må være en spenningskurve også. Det manglet Rohdes krimdebut.

Neste bok ut ble 1001 – romanen Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, og dette er en av de aller beste romanene jeg har lest noen sinne. Jeg gråt da jeg ikke hadde flere sider igjen, og jeg måtte ta i bruk virkelig store ord for å beskrive leseopplevelsen min og historien om Leo, Alma og de andre karakterene. Etter at jeg hadde grått meg tom, begynte jeg på en ny norsk barnebok; Bjørn Ingvaldsens Tryllemannen. En velskrevet, viktig og vond bok om omsorgsvikt og overgrep som jeg håper når ut til mange. Februar ble avsluttet med den sjarmerende og gode Fangirl av Rainbow Rowell. Sjelden har jeg vel kjent meg så godt igjen i en karakter som jeg gjorde i hovedpersonen Cath.

I februar gikk også startskuddet for den første samlesingen i Bokbloggerprisens historie. Første bok ut var Lisa Aisato sin flotte bildebok Fugl. Siden jeg hadde ansvar for denne samlesingen fikk jeg mulighet til å fordype meg i bildebøker som sjanger, og det var spennende og interessant å få muligheten til å hente opp gammel kunnskap om bildebokanalyse. Engasjementet for prisen og boka var stor hele måneden, dere kan lese flere anmeldelser her.

Litt statistikk:

• 11/42 bøker lest, 10 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 1/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 1/5 Sci – fi – bøker.
• 1/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 4  OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 2 norske 2014 – bøker

Ikke så verst, egentlig :-).

Hvordan ligger du an?

Noen siste tanker rundt Fugl av Lisa Aisato.

Nå nærmer mars seg med stormskritt, og samlesingen av Lisa Aisato sin bildebok Fugl går mot slutten. Her på Skribleriene har jeg forsøkt å fokusere en del på selve sjangeren bildebøker og på de visuelle virkemidlene i Fugl. Det har vært kjempespennende å dra frem gammel kunnskap og anvende det igjen i lesingen av bildebøker, og det er noe jeg ønsker å bruke mer tid på her på bloggen. Det var også gøy å få intervjuet forfatteren og illustratøren bak boka, og jeg er veldig takknemlig for at Lisa Aisato tok seg tid til å svare så utfyllende og godt som hun gjorde.

Det foreløpig siste innlegget om Fugl her på bloggen blir en liten anmeldelse av boka. Jeg skriver liten, fordi mye er allerede sagt i tidligere innlegg, men i motsetning til der jeg tidligere kun har fokusert på bildene og hva de sier, så vil jeg nå også gå nærmere inn på samspillet mellom bilde og tekst.

Fugl er historien om den vesle jenta som lengter etter noe annet enn det livet hun lever, hun ønsker å bli en fugl og fly avgårde med de andre fuglene. Lisa Aisato forteller, gjennom tekst og bilder, om ei jente som har det trygt og godt hos bestefaren sin, men som allikevel føler seg fremmedgjort i byen hun bor i. Hun forsøker hardt å bli en fugl, men får det ikke til fordi hun ikke har vinger, hun ikke ser ut som dem og fordi hun ikke kan fly. Ikke før hun ønsker seg det hard nok og holder det hemmelig skjer det noe. Metamorfosen fra jente til fugl skjer gradvis og uten noen annen forklaring enn at dersom man ønsker seg noe så langt inn i sjela som mulig, så kanskje man får det til.

Illustrasjonene som følger teksten er vakre og talende, og jeg opplever at de både er realistiske  – de viser barn som er barn, gamle menn som er gamle menn og fugler som er fugler – og eksentriske – håret til jenta som krøller seg som små, firkantede krøller, teksturen på klærne, bladene og fuglene. Tegningene ser ut som det de skal forestille, men samtidig så er det noe magisk og snålt over dem. Som jeg nevnte i innlegget om visuelle virkemidler i bildebøker så benytter Aisato seg av farger for å vise jentas følelser; det er gjennomgående at alle bildene som viser henne og bestefaren er i varme farger som rødt, oransje og gult, mens de bildene som viser jentas opplevelse av å ikke høre hjemme er i kalde farger som grått, blått, hvitt:

I dette eksempelet, som er det åttende oppslaget i boka, synes jeg også at Aisato benytter seg av former for å vise at jenta ikke tilhører resten av gruppa. De andre menneskene er veldig firkantede og harde i formen, mens jenta er tegnet i mer runde og myke former. Illustrasjonen sier så mye i seg selv, og teksten til oppslaget er enkelt, men svært effektfullt:

– La meg bli fugl, hvisker jenta.

Generelt opplever jeg ikke at bildene i Fugl utdyper historien i forhold til selve handlingen, men jeg synes allikevel at de forsterker stemningen i den skrevne teksten, på samme vis som den skrevne teksten forsterker stemningen i illustrasjonene. Bilde og tekst er en helhet som sammen formidler en historie og en stemning,  jeg tror allikevel at historien ville stått nesten like sterkt uten tekst. men ikke motsatt. Det er også en av fordelene ved bildebøker, det er så mye som kan formidles ved hjelp av illustrasjoner, fargebruk og perspektiver at teksten kan skjæres ned til beinet, til et minimum, uten at det ødelegger for det forfatteren ønsker å formidle. Ja, det kan heller være med på å styrke historien i stedet. Det er derfor jeg mener at vi må lese bildebøker på en helt annen måte enn når vi leser bøker uten illustrasjoner. Vi må bruke mer tid på hvert oppslag, studere bildene, og se dem i sammenheng med teksten (eller omvendt).

Gode bildebøker er som et skattekammer og er helt fantastisk å benytte i en høytlesningstund med barn; gå på skattejakt i bildene, samtale og reflektere rundt handlingen, og jeg synes helt klart av Lisa Aisatos Fugl havner med begge beina – eller vingene? – i kategorien gode bildebøker. Bildene er, som nevnt, så realistiske at barn vil kjenne seg igjen i dem, samtidig som de har det lille snurrige og magiske ved seg som pirrer seeren og leserens egen kreativitet og fantasi. Som helhet er også historien både realistisk, surrig og magisk, og jeg liker veldig godt at den, både underveis og tilslutt, er så åpen. Det gjør at vi lesere vil forstå boka utfra vårt eget erfaringsgrunnlag, samtidig som den gir rom for samtale og refleksjon. Vi lesere blir på en måte medskapere i historien om den lille jenta som så gjerne vil fly bort, og det gjør at jeg opplever at Fugl er en bok som vil passe for veldig mange lesere, uavhengig av alder. Det synes jeg er så utrolig flott!

Lisa Aisato har skapt en vakker og tankevekkende bok som virkelig fortjener plass på Bokbloggerprisens kortliste! Anbefales!

Flere anmeldelser finner dere her.

Intervju: Lisa Aisato

Fugl er den aller første boken vi samleser i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013, og jeg synes derfor det er ekstra stas at det første intervjuet noen sinne her på Skribleriene er nettopp med forfatteren og illustratøren bak boka; Lisa Aisato.

Foto: Trine Sirnes, Gyldendal Norsk Forlag

Først må vi ta det obligatoriske: Gratulerer så mye med plass på kortlista til historiens første bokbloggerpris! Hvordan føles det?

Det er utrolig stas! Da jeg ble nominert tenkte jeg først, så gøy, men hva er bokbloggerprisen? Det fant jeg etterhvert ut ved hjelp av litt googling. Men så, da jeg havnet på kortlista og folk begynte å blogge, skjønte jeg hvor mye dette faktisk betyr for meg og for boka mi. Barnebøker får generelt ikke så mye oppmerksomhet, så dette er egentlig ganske stort.

Jeg føler at jeg allerede har vunnet ved at så mange har skrevet om «Fugl» og at den blir trukket frem i lyset og får oppmerksomhet fra bloggere rundt i landet i en hel måned. Det er virkelig fantastisk! Jeg syns også at det har vært litt skummelt at så mange bok-flinke folk skulle legge min bok under lupen. Dissikere og analysere. Men folk har jo stort sett likt den og det gjør meg utrolig glad!

Jeg er veldig glad i bildene dine, og jeg synes at du har en strek som både er vemodig og morsom. Hvor henter du inspirasjon fra? 

Jeg jobber veldig intuitivt og er egentlig ikke så veldig bevisst på hvor idéer og inspirasjon kommer fra. Det er som om jeg tenker med hånda og blyanten noen ganger og ikke med hodet. Men hvis jeg skal trekke frem noe, blir ofte inspirert av min egen strek. Det vil si at jeg liker å tegne noen tilfeldige streker i blinde og så prøve å finne et ansikt i dem. Det er noe av det morsomste jeg vet og mye har blitt til på den måten.

Tilfeldige streker blir et ansikt som igjen blir et bilde. En skalla mann med en høne på hodet var et bilde på en utstilling i 2008. Idéen til Odd er et egg fikk jeg da jeg tenkte at høna hadde tatt feil av et skallet hode og et egg. Odd skulle først være en mann, men ble en gutt og høna på hodet ble mammaen.

Ellers kan jeg mer eller mindre bli inspirert av en rar nese på trikken, en mann med pussig holdning eller noen morsomme ører på tv. Jeg søker også inspirasjon fra andre illustratører når jeg står fast. Min favoritt er Rebecca Dautremer, men jeg liker også Svein Nyhus og Hilde Kramer for å nevne noen.

Du har skrevet og illustrert tre bildebøker; Mine to oldemødre, Odd er et egg og Fugl. Hvordan er prosessen fra ide til ferdig bok? 

Her kunne jeg vel egentlig skrevet en hel avhandling. Men det begynner som sagt ofte med streken. En skisse blir et bilde og et bilde blir en historie. Jeg er jo først og fremst illustratør så det visuelle kommer først, så bygges historien rundt. Deretter blir det mye parallellarbeid. Noe som er slitsomt og veldig spennende. Mange skisser og nesten ferdige bilder kan bli forkastet fordi jeg plutselig forandrer på historien.

Siden du har stor erfaring med å illustrere andre sine tekster også, så lurer jeg på hvordan du går frem i arbeidet med dette?

Stort sett er teksten ferdig, men det hender også her at det blir forandringer underveis. Ofte lager jeg bilder som forteller så mye at noe av teksten blir unødvendig, da hender det at det blir strøket.

Forskjellige forfattere har ulike arbeidsmetoder. Noen liker nært samarbeid andre liker bare å levere teksten og så se det ferdige resultatet til slutt.

Hva var bakgrunnen for at du bestemte deg for å skrive egne bøker, i tillegg til å illustrere for andre?

Jeg skriver bøker fordi jeg har så uendelig mange bilder i hodet. Jeg har så lyst til å få dem ut, og når de er ute blir jeg så nysgjerrig på hvem de på bildet er. Hvem er dette? Hva er konteksten? Jeg har tusenvis at rare personer og figurer i hodet (eller i hånda), det er veldig gøy når de kommer frem i lyset og jeg blir kjent med dem og deres historier.

Bildebøker er tradisjonelt blitt sett på som bøker for de minste, men de siste 10 – årene er det kommet bildebøker som også er beregnet på større barn. Fugl har, i denne samlesingen, begeistret både voksne og barn. Hvilken målgruppe tenkte du på da du skrev og illustrerte boken? 

Skal jeg være ærlig tenkte jeg ikke noen bestemt målgruppe. Jeg tenkte at det kunne være en bok for mennesker i alle aldre. For de minste; et spennende, merkelig eventyr. De litt eldre kunne lese egne erfaringer og assosiasjoner inn i boka og kanskje se noe mer enn det eventyret de minste ser. For de voksne kunne kanskje hele historien være en metafor for noe annet. Først og fremt ville jeg lage en bok som kunne skape dialog mellom voksne og barn uansett hvordan de leser boka.

Hva inspirerte deg til å skrive Fugl?

Først og fremst en tegning som igjen ble et bilde. Dette bildet hadde jeg på en utstilling i 2010.

Da jeg skulle skrive en ny bok satt jeg å kikket på bilder jeg har laget tidligere og prøvde å finne ut hvilke av figurene jeg var mest nysgjerrig på, og hvilke som kunne fortelle en god historie. Jeg endte opp med det bildet som ligner på forsiden av Fugl.  Det var der det startet.

Å skrive historien var vanskelig. Jeg hadde først masse tekst, men sammen med redaktøren min fant jeg ut at boka ville bli bedre hvis jeg ikke fortalte så mye med ord, men lot bildene snakke mer for seg selv. Jeg ville også droppe å fortelle jentas motiver for å ønske å fly vekk. Historien ble bedre hvis jeg kuttet tekst og åpnet enda mer opp for leserens egne tolkninger. For et barn ble det da mer spennende og man kunne åpne for spørsmål som barn og voksne kunne prøve å svare på sammen.

Og helt til sist; Jenta i Fugl ønsker av hele sitt hjerte å bli en fugl og kunne fly avgårde. Hva var ditt høyeste ønske som liten? (Som du ønsker å dele, naturligvis). 

Jeg ønsket faktisk veldig sterk å leve av å tegne. Så sånn sett har jeg fløyet av gårde jeg også!

Tusen takk, Lisa, for grundige og velfunderte svar!

Flere innlegg om Fugl finner dere her.

(Skissene og tegningene har jeg fått låne av Lisa Aisato).

Visuelle virkemidler i bildebøker – et blikk på Fugl og I morgentåkedalen.

På søndag gikk jeg inn på hva en bildebok er for noe, i dette innlegget ønsker jeg, gjennom å bruke Mjøs, Birkeland og Risa (2000), å se nærmere på de visuelle virkemidlene i bildebøker. Som jeg nevnte i det forrige innlegget, så fortelles historiene i denne sjangeren ved at det er et samspill mellom det vi leser og det vi ser, derfor synes jeg det er ekstra interessant å se på hvilke virkemidler illustratøren kan benytte seg av for å forsterke den skrevne teksten. Jeg kommer til å bruke eksempler fra både Fugl av Lisa Aisato (selv om denne boken selvfølgelig skal få sin helt egen anmeldelse også) og en god, gammel storfavoritt her på Skribleriene; I morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen.

Når man skal kikke på hvilke virkemidler som er til stede i illustrasjonene, så er det flere måter å gjøre det på. En måte er å gå inn i hvert oppslag og se på hvordan illustratøren har valgt å ordne og organisere de ulike visuelle elementene i bildet, altså hvordan bildene er komponert. Komposisjonen betyr mye for hvordan vi tolker bildet og innholdet.

Dersom illustratøren har valgt å plassere sentrale motiver i horisontale linjer, gir det oss som lesere en følelse av harmoni og ro. På det siste oppslaget til I morgentåkedalen kan vi, for eksempel, se mosetussene og lyngluskerne i en fornøyd (og horisontal) dans. Ved bare å se på bildet, så forstår vi at ingen farer truer og at karakterene har en fest. Teksten forteller oss at den store skumle Grumleren er overvunnet, så det er igjen fred og ro i Morgentåkedalen.

Illustratøren kan også velge å bruke diagonale linjer i illustrasjonene sine. I det nest siste oppslaget i Fugl velger Lisa Aisato nettopp dette, og det forsterker inntrykket av bevegelse og dynamikk. Jeg synes også at illustrasjonen viser en stor glede over å kunne fly av gårde, i og med at fuglene rett og slett flyr ut av siden.

Hvordan illustratøren velger å plassere de ulike elementene i bildet, vil også fortelle oss noe om hvordan vi kan tolke bildene. Dersom ett eller noen få elementer blir plassert sentralt i bildet vil øynene til leseren bli dratt mot dette. Illustrasjonen i Fugl, av jenta på badet med bestefaren sin barbermaskin viser hva som er viktig i dette oppslaget:

En slik komposisjon kan også gi et uttrykk av harmoni slik som soppen i I morgentåkedalen:

 Det motsatte av en slik samla komposisjon er spredd komposisjon, det vil si at elementene i illustrasjonen er spredd utover og det gir en opplevelse av kaos.

Et annet virkemiddel illustratøren kan benytte seg av er bildeutsnitt. Vi skiller mellom fem ulike typer. Illustrasjoner som gir oss en oversikt over et helt landskap kalles et heltotalbilde. I Fugl opplever jeg ikke at dette er et veldig brukt bildeutsnitt, men illustrasjonene helt foran og helt bak, der vi ser byen som jenta bor i, kan nok regnes som et slikt bilde. 

I I morgentåkedalen bruker Ronald Jakobsen totalbildet i relativt stor grad. Dette er en oversikt over en eller flere av bokas karakterer i et mer avgrenset miljø. Det andre oppslaget viser for eksempel Morkel Mosetuss og noen av de andre mosetussene i den hemmelige grotta si.

Halvtotalbildet går nærmere og plasserer karakterene i forgrunnen slik at kroppspråk og mimikk blir tydelig. I Fugl har Lisa Aisato benyttet seg av dette bildeutsnittet flere steder. Allikevel synes jeg at det bildeutsnittet som dominerer i Fugl er nærbildet:

Denne typen utsnitt fokuserer på ansiktet til for eksempel den sentrale karakteren, og gjør at vi kan se og oppleve personens følelser, stemninger og reaksjoner. Disse bildene forsterker det forfatteren formidler med teksten, og særlig synes jeg det er veldig tydelig (og nydelig) fremstilt i jentas lengten etter noe mer.

Hvilket perspektiv illustrasjonene er tegnet i vil også fortelle oss lesere mye. Noen perspektiver gjør slik at vi identifiserer oss med enkelte av karakterene, mens andre skaper distanse. I Fugl bruker Lisa Aisato seg ofte av froskeperspektivet – undervinkling. Et slikt perspektiv kan gi en opplevelse av makt og avmakt, og det er naturlig at man får sympati med den som er i froskens perspektiv:

Dette oppslaget synes jeg viser så godt jentas opplevelse av å bli værende igjen når fuglene flyr av gårde, og følelsen av å ha mislykket som fugl. Denne illustrasjonen viser også hva fargebruken gjør med vår opplevelse av det vi ser. De aller fleste bildene i Aisatos bok har varme, gyldne farger. Selv om det er kaldt og vinter ute, så skinner det alltid varmt fra bestefars og jentas vindu. I dette oppslaget så er alt grått og trist, og for meg så forsterker det følelsen av at jenta føler seg forlatt.

Jeg synes det er veldig spennende å gå inn i illustrasjoner og se hvilke virkemidler som er blitt brukt og hva de gjør med min leseopplevelse av boka, og jeg tror nok at jeg etterhvert vil bruke denne teorien i større grad når jeg en gang i blant leser en bildebok.

Jeg håper også at disse innleggene vil inspirere flere til å utforske sjangeren, bildebøker kan være like interessante og engasjerende for oss voksne som for barn.

Kilde: Ingebjørg Mjør, Tone Birkeland og Gunvor Risa: Barnelitteratur – sjangrar og tekstypar, Landslaget for norskundervisning/ Cappelen Akademisk Forlag, 2000.

Bildene har jeg tatt selv.

#1/2014: Hvordan ligger jeg an?!?

2014 flyr av sted, og vi er allerede i gang med februar. Det betyr at det er på tide med en liten oppsummering av måloppnåelsen i januar. Uten å røpe for mye kan jeg beskjemmet hviske at jeg nok ligger på nivå 1 (der nivå 3 er høyest), noe som betyr at det er store rom for forbedringer. Det kan bare gå fremover!

Jeg gikk inn i det nye året bryggende på en gryende lesesump, og siden jeg ikke tok mine forholdsregler gikk det ikke lenge før mangelen på leselyst hadde satt seg fast som en kjedelig og langvarig vinterforkjølelse. Det har, naturlig nok, resultert i at antallet leste bøker er ganske sørgelig, men jeg trøster meg med at innholdet var bedre enn som så.

Helt siden jeg leste Catcher in the Rye i september, har jeg verket innvendig etter å lese mer Salinger. Det er noe med den distinkte, skravlete og velformulerte skrivestilen hans som jeg bare elsker, og da jeg var i Paris i jula gikk jeg til innkjøp av blant annet Franny and Zooey. Det er en bok som består av novellen Franny  og novellaen (veldig kort bok) Zooey, de to yngste barna i den eksentriske familien Glass. Jeg likte begge historiene veldig godt, og det vil komme en anmeldelse når jeg har fått lest de andre historien om familien også.

Den andre boka jeg leste i januar var den vakre diktsamlingen Urd av Ruth Lillegraven, og det er en samling som jeg helt sikkert kommer til å ta frem igjen og igjen, kanskje bare for å lese et utdrag her og et utdrag der.  Siden den er en av de nominerte til Bokbloggerprisen, så skal den også samleses i mai. Det blir bra!

Så kom det noen uker der jeg bestemte meg for å lese A tale for the time being av Ruth Ozeki, månedens utvalgte Booker – roman i Clementines lesesirkel. Det fungerte ikke helt – selv om jeg likte boka veldig godt, og har planer om å fullføre den i løpet av måneden – så jeg måtte bare finne noe som kunne sparke i gang leselysten min igjen. Valget falt på Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk, og det fungerte ypperlig! Spennende sidevender!

Så, det er det jeg leste i januar – tre bøker. Ikke mye å skryte av kvantitativt, men siden jeg har likt alle tre bøkene veldig godt, så vil jeg si at det allikevel har vært en god måned kvalitativt. Og det er jo det aller aller viktigste. Ikke sant?

Statistisk sett, og særlig i forhold til årets målsettinger, så ser det dessverre ikke så oppløftende ut:

• 3/42 bøker lest, 2 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 0/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 0/5 Sci – fi – bøker.
• 0/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, men 2 OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 3/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 0 norske 2014 – bøker

Jeg lar bare tallene tale for seg, jeg…..

Selv om ikke leselysten har vært på topp, så har det allikevel vært mye spennende og gøy som har skjedd på litteratur – og sosial – fronten! Etter en spennende nomineringsrunde satt vi i slutten av måneden igjen med tidenes aller første kortliste til Bokbloggerprisen. Samlesingen av første bok er allerede i gang.

Onsdag var Gro og jeg på bokkikker – tur på Eldorado, med påfølgende kafekos, mens på torsdag tok Elisabeth og jeg turen til Chateau Neuf og Boktorsdag med Bokmerker.org. De snakket blant annet om bokhøsten 2013. Her tok de frem noen av mine favoritter fra i fjor (god smak ;-)), og jeg satt opp enda flere på den evig voksende ønskelista mi.

Bokmerker.org

Ja, og så gråt jeg meg igjennom filmatiseringen av Marcus Zusak sin Boktyven sammen med Rose – Marie og Line fra MoonStars bokverden. Nå må jeg bare få lest romanen.

Hvordan har din lesemåned vært?

Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk.

I min jakt etter fengende lesestoff som kunne få meg opp fra den nedadgående spiralen «Dårlig leselyst 2.0», endte jeg opp – som så mange ganger tidligere – i en bokbutikk. Nå er det ikke slik at jeg kun befinner meg i en situasjon der jeg har mulighet til å kjøpe bøker bare når jeg har dårlig leselyst – da hadde jeg hatt en del færre bøker og en del feitere lommebok. Men akkurat denne dagen var oppdraget «Prosjekt leselyst», og jeg hadde til og med bestemt meg på forhånd hvilken bok jeg skulle kjøpe. Det var kriminalromanen med den vakre tittelen Det henger en engel alene i skogen, skrevet under pseudonymet Samuel Bjørk. Dette er en roman som jeg har hatt lyst til å lese en stund, men ikke fått somlet meg til å få tak i før etter en samtale med Gro. Jeg er ganske sikker på at ordet hun brukte var sidevender, og alle som har hatt dårlig leselyst vet at i slike tilfeller så er ofte ordet sidevender et magisk og nødvendig ord. Det er det ordet som kan få deg opp av sørpa og gi deg lysten til å lese igjen.

For meg ble Det henger en engel alene i skogen både en magisk og nødvendig bok. En skikkelig kick – start på lesegleden.Jeg leste den ut på under en uke! Over 500 sider! (Til sammenligning hadde jeg brukt over 2 uker på den romanen jeg egentlig leste og hadde kun kommet til side 150). Så jeg kan trygt si at denne romanen fungerte til formålet. Men var den noe god, sånn egentlig?

Jeg pleier å skille mellom kriminalromaner/thrillere der jeg opplever at forfatteren kun er ute etter å fortelle en spennende historie og kriminalromaner/thrillere der jeg opplever at forfatteren ønsker å gi leseren noe mer, han eller hun har noe mer enn kun underholdning på hjertet og ønsker å sette søkelyset på noe som er større – enten på samfunnsnivå eller på et menneskelig nivå. Jeg synes for eksempel at Gunnar Staalesen, Karin Fossum, Asle Skredderberget og Espen Holm er gode eksempler på forfattere som både underholder og som får meg til å tenke og fundere utover handlingen i sine kriminalromaner.

Det henger en engel alene i skogen plasserer seg trygt inn i den første gruppen, for min del. Romanen er spennende og den engasjerer meg der og da, men jeg blir ikke sittende igjen å gruble over forholdet mellom Israel og Palestina, miljøet eller legemiddelindustrien. Det betyr ikke at jeg ikke likte den, for noen ganger så holder det i massevis å «bare» bli underholdt. Ja, sånn som ståa var nå, så var jo det mitt primærønske.

Romanen har et ganske ekkelt utgangspunkt. Små jenter på 6 år blir funnet drept,  hengende i skogen med sekk på ryggen, dukkekjole og et Norwegian – skilt: «Jeg reiser alene». Politietterforsker Holger Munch settes på saken, og setter sammen et team med spesialister, blant annet det trøblete «vidunderbarnet» Mia Krüger og hackeren Gabriel Mørk, som sammen skal løse denne uhyggelige saken – helst før det dukker opp flere lik.

Saken er et mysterium, sporene spriker i alle retninger og morderen lefler med tilsynelatende meningsløs symbolikk. Men etterhvert klarer etterforskerne å finne noen røde tråder, og det kan se ut som om morderen har planer om å ramme dem personlig.

Samuel Bjørk har, som nevnt ovenfor, skrevet en spennende kriminalroman. Jeg synes at intrigen i all hovedsak var svært godt utviklet, og at han klarte å knytte elementene og hendelsene sammen på en ganske så troverdig måte til slutt – med noen unntak, men det kommer jeg tilbake til. Noe av det jeg likte ekstra godt ved historien var karakterene i spesialenheten. Mia og Munch er på en måte et ganske tradisjonelt tospann – den unge dyktige og den eldre erfarne etterforskeren – men allikevel så synes jeg de også er særegne. Mia Krüger er for eksempel ikke den typiske lærlingen, hun er en av landets beste etterforskere og har bred erfaring, og jeg opplever heller ikke  Holger Munch  så forsoffen og loslitt som mange andre lignende karakterer blir beskrevet. De er begge sære og de har utfordringer, men på et vis så synes jeg at de er lette å like. Jeg heier på dem og jeg tror på dem. De er tradisjonelle, men med en twist. Det samme gjelder spesialenheten og de andre kollegene deres, i den grad vi blir kjent med dem. De er kanskje litt diffuse hver for seg, men som team er de synlige og likanes – jeg tror at jeg, i et alternativ univers der jeg er etterforsker, hadde likt meg i en slik sammensveiset gruppe. Det er et flott første møte med en etterforskningsgruppe, og jeg synes det gir et godt grunnlag for de neste (?) bøkene.

Selve mysteriet er også både spennende og interessant. Selv om premissene er groteske (jmf barnedrap), så opplever jeg ikke at det går over kanten eller at forfatteren lar seg friste til å bli alt for grafisk i skildringene sine av drapsted/offer. Det synes jeg er en god ting og det gjør at romanen ikke gir inntrykk av å være skrevet for å sjokkere mest mulig, ei heller mener jeg at det er spekulativt.

Det er allikevel noen elementer med historien som jeg finner mindre gode. Det ene er den mystiske, fundamentalistiske sekten som har dannet sitt eget samfunn inne i skogen utenfor Hønefoss. Jeg er, som sikkert flere har fått med seg, en sucker for skumle sekter, og jeg ble naturlig nok svært nysgjerrig på dette samfunnet. Det at de også spilte en ganske stor rolle opp igjennom romanen, gjorde meg bare enda mer gira, og jeg må innrømme at jeg ble skuffet da det ikke ble noe mer ut av det. Jeg ser ikke helt hensikten med å bruke så mange sider og bygge opp en spenning, for så å ikke gjøre noe særlig ut av det. Det andre elementet som jeg ikke falt pladask for var tempoet på slutten. Fra å være et intrikat og komplisert mysterium, så synes jeg at handlingen på slutten gikk for fort og at hendelsene ble for preget av tilfeldigheter. Det føltes nesten litt for enkelt, eller kanskje det bare er meg som gjerne ville hatt mer?

Alt i alt likte jeg Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk veldig godt. Den reddet leselysten min og underholdt meg. Jeg ser frem til en ny bok av denne mystiske forfatteren.

Anbefales –  i alle fall dersom du liker krim!

Les anmeldelsene til: Elin, Gro, Anita, Marianne og op – 5 også.

BOKBLOGGERPRISEN 2013: KORTLISTENE.

Da er endelig dagen her, og vi har den store gleden av å presentere Bokbloggerprisens aller første kortlister. Vi har holdt på hemmeligheten en stund, og det skal bli flott å endelig dele den med dere.

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:
Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:
Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)

Og det er nå moroa starter! Fra 1. februar til og med 31. juli vil det bli arrangert samlesing av bøkene på kortlistene. En bok får sin egen måned slik at vi virkelig får løftet frem både bok og forfatter. Vi i komiteen vil ha ansvaret for hver vår måned og hver vår bok, og disse innleggene vil dere finne på våre egne blogger. Vi håper at så mange som mulig vil delta på samlesingene. Dere som allerede har skrevet om bøkene er selvfølgelig hjertelig velkomne også, det går fint an å re-blogge tidligere innlegg, samt delta på diskusjoner om bøkene.

Samlesingsoversikt:

• Februar: Lisa Aisato: Fugl – ansvar: Silje Risøy Helgerud (Siljes skriblerier – ja, her).
• Mars: Agnes Ravatn: Fugletribunalet – ansvar: Lise Grimnes (Knirk)
• April: Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk – ansvar: Gro Skrøvset (Groskros verden)
• Mai: Ruth Lillegraven: Urd – ansvar: Line Tidemann (Lines bibliotek)
• Juni: Siri Pettersen: Odinsbarn – ansvar: Elin Brend Bjørhei (Bokelskerinnen)
• Juli: Roy Jacobsen: De usynlige – ansvar: Rose- Marie Christensen (Rose- Maries Litteratur – og filmblogg)

Vi gleder oss, og det håper vi at dere gjør også!

Fortløpende informasjon vil bli lagt ut på den offisielle bloggen.

(Apropos; så glad ble Narnia da hun hørte at Fugl var på kortlisten! Hun drepte et sitteunderlag i pur lykke og lot mamman – meg – stå igjen med støvsugingen).

High – five!

Samleinnlegg 2/2: Agnes Ravatn og Mariann Aaland.

Her kommer innlegg nummer to om de norske 2013 utgivelsene jeg leste i desember. Disse var faktisk de to romanene som fikk lov til å bli med meg til Paris i jula, og de ble begge ganske raskt lest ut på diverse parisiske kafeer.

Agnes Ravatns Fugletribunalet var en roman som jeg lenge var usikker på om jeg skulle lese. Av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at den ikke var for meg, og det til tross for at jeg hadde lest begeistrede anmeldelser hos både Gro og Nora. Tenk, så feil kan man ta! For Fugletribunalet endte faktisk med å bli en av de tre aller beste norske romanene jeg leste i fjor! (Her og her finner du de to andre, sånn i tilfelle ;-)).

I romanen møter vi Allis, et kjent TV – fjes, som etter en skandale velger å stikke av fra alt og får seg jobb som gartner og husholderske hos en mann. Det viser seg at Bagge ikke er den eldre, trengende mannen som hun hadde forestilt seg, men en høy, mørk og staut kar i 40 – årene. Han jobber hjemmefra og trenger noen som kan stelle i hagen og lage måltider mens kona er på reise. Etterhvert som Allis og Bagge blir kjent med hverandre, danner det seg et bånd mellom dem som er både sterkt og skjørt på samme tid.

Fugletribunalet er en roman som satt seg i brystet mitt som en murstein, og jeg vekslet mellom å ha tro på at Allis og Bagge kanskje kunne få til å skape noe fint og å være urolig og redd for hvordan denne historien ville komme til å ende. Jeg fikk tidlig følelsen av at ting ikke var som de skulle være. Både Allis og Bagge skjuler en del ting både for hverandre og for leseren som sakte men sikkert blir avslørt. Spillet mellom de to hovedpersonene stresset meg slik at jeg nesten freaket ut, samtidig som det drev meg videre i romanen. Særlig Bagge fremstår som en svært foruroligende og uforutsigbar karakter, og den som forsterket denne urolige følelsen jeg fikk. Det var akkurat som om den underliggende følelsen av at relasjonen mellom dem var helt feil, at Allis bare burde se å komme seg vekk, hele tiden ble dyttet til side av fine ting. Det gjorde at jeg tok meg i å like Bagge i store deler av romanen, at jeg prøvde å forstå ham, at jeg prøvde å bortforklare enkelte hendelser med at han sikkert ikke mente det slik, selv om jeg innerst inne visste at det som skjedde ikke var noe bra.

Ravatn bygger opp historien på en slik måte at jeg liker ham og drømmer om at dette skal bli en roman med lykkelig utfall, før han plutselig, helt ute av det blå, sier og gjør noe som er helt skrudd og skremmende.

Du.

Han sukka igjen.

Du må vise meg.

Det var kaldt. Huden nuppa seg. Eg såg spørjande opp på han. Han nikka nesten umerkeleg. Eg tok hendene bakpå ryggen og løyste bh – en, slepte han nedpå muren. Augo hans smalna.

Du, kviskra han.

Eg skalv lett. Trekte pusten djupt. Han tok eit steg fram, bøygde seg mot meg. Han lente seg ned til meg. Så la han ansiktet mot mitt, leppene mot øyra mitt. Eg lukka augo, den varme pusten hans mot øyra sendte lyn nedover ryggsøyla.

Hore.

Han reiste seg og snudde seg mot fjorden, mot månen. Så gjekk han sakte opp trappene. s 132.

I tillegg foregår hele handlingen på et begrenset geografisk område; vi befinner oss inne i huset, i hagen og ved sjøen i store deler av romanen. Dette er med på å forsterke den fortettede, intense og klaustrofobiske stemningen.

Det er kanskje rart at en roman som gir meg så mange ubehagelige følelser skal ende opp med å bli en stor favoritt, men jeg tror det nettopp er  dette ubehagelige og foruroligende som gjorde at jeg likte den så godt. Historien og stemningen som kryper opp av sidene klistret seg fast i meg og ble værende i meg lenge. Det samme ble Allis og Bagge, og jeg synes at Agnes Ravatn skildrer møtet mellom disse to menneskene som begge har valgt å trekke seg vekk fra sine tidligere liv på en svært god og innsiktsfull måte.

Og så er den på nynorsk, og det passer så bra – den blir nesten ekstra vakker!

Anbefales selvfølgelig på det aller varmeste.

Flere som har skrevet om Fugletribunalet: Rose – Marie, Karen, Ingalill, Mette, Beathe, Bokmerker 1, Bokmerker 2, Skraatak, Anita, Lena, Kulturbloggen til Guffen og Leselykke.

Er det forresten flere enn meg som tror at denne kunne blitt en spennende kortfilm ala Naboer?

Den siste norske romanen jeg leste i 2013 var Marianne Aaland sin debutroman Det var stille, det snødde. Jeg må innrømme at dette også er en bok jeg sannsynligvis ikke hadde kjøpt – og lest (!) hvis det ikke hadde vært for en medbokblogger. Jeg var nemlig med Elin i bokhandelen i november fordi hun skulle kjøpe nettopp denne, og siden jeg lett lar meg overtale så fikk et eksemplar lov til å bli med meg hjem også. Og selv om leseopplevelsen ikke var like intens som med Fugletribunalet, så er jeg allikevel veldig glad for at jeg leste den.

Det aller første som slo meg etter at jeg hadde lest ferdig boka, var hvor utrolig godt tittelen passer til historien som fortelles. De er begge vare og stillferdige, samtidig som de kiler seg fast i underbevisstheten til leseren – min underbevissthet, i alle fall. Den er litt sånn stillferdig piggete.

Det var stille, det snødde forteller historien om jenta som finner faren sin død etter et selvmord og hvordan hun og omgivelsene takler tiden frem til begravelsen. Jeg opplever at den gir et godt bilde av hvordan det kan være å miste noen du er glad i, jeg setter også stor pris på at Aaland skildrer ulike sorgreaksjoner på en likeverdig måte, og ikke havner i stereotypi – sorg – fella. Jeg – personen sørger ikke på en slik måte som man forventer at man skal sørge når man er ung og finner faren sin død, men jeg opplever at både måten hun sørger på og hvordan hun håndterer følelsene sine er svært troverdige og ekte, samtidig som jeg også tror på de rundt henne som reagerer på en mer forventet måte. Jeg synes det er så fint at Aaland velger å vise ulike måter å håndtere en vanskelig situasjoner på, og at alle måtene blir behandlet med respekt – det er nemlig ikke «feil» å ikke klare og gråte, like lite som det ikke er «feil» å gråte masse. Vi mennesker reagerer ulikt i samme situasjon, og det er slik det er å være menneske. Det får forfatteren veldig godt frem.

Mariann Aaland har et veldig lett og ledig språk, og det gjør at romanen er svært lettlest. Hun tar for seg et vanskelig og alvorlig tema på en var og respektfull måte, samtidig som hun også skriver usentimentalt og nøkternt; kleine situasjoner får være kleine, og det er rom for små varme og morsomme hendelser midt oppe i alt det vonde. Jeg tror dette kan være en bra og forløsende roman å lese for andre i samme situasjon som hovedpersonen.

God debut, anbefales!

Prosjekt leselyst #1: Krim.

Nærmere bestemt Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk. Jeg trenger noe som røsker og som jager meg gjennom sidene – og jeg håper dette er en sånn bok. Tittelen er i allefall en av de vakreste krimtitlene jeg kommer på.

Ønsker alle en god mandag, her på Skribleriene skal endelig anmeldelsene av fjorårets siste leste bøker bli postet. Jeeei ;-).

Spørsmål: Har du noen tips for lite leselyst? Og hvilken krimtittel er din favoritt – uavhengig av hvordan du likte boka?