Velkommen 2017 – du er etterlengtet

Nytt år, nye muligheter, heter det så fint. Klisje, tenker jeg, litt sånt som man sier når man står der med sjampanjeglasset i den ene hånda, stjerneskuddet i det andre. Det smeller rundt deg med raketter og du prøver å holde deg blid, jublende og kyssende – mens du egentlig setter hjertet i halsen ved hvert eneste drønn. De er jo så fine, men hadde det ikke vært mulig å mute ut hele støyen? Da hadde det i alle fall vært mulig å nyte synet.

Og så er det dette med å skulle se fremover da, ikke henge seg opp i året som har vært, alle de tingene du føler at du burde ha gjort, men av en eller annen grunn ikke kommet til. Jeg må innrømme at jeg, mer enn noe annet,  blir lettere melankolsk når det nye året smelles inn. Jeg tar et blikk innover, reflekterer og kjenner etter, før jeg går videre. Klar for et nytt år. Det er derfor dette innlegget kommer en uke for seint, forresten. Jeg trengte den tida for å kjenne meg ordentlig klar til å skrive igjen. Og nå er jeg det. Jeg kan si, og mene det, 2017 – jeg er glad for at du er her.

Som bokbloggere lever og ånder vi – i alle fall tidvis – for lesemålene våre. De kan være store, detaljere og hårete eller små, lettere uskyldige og morsomme, uansett, vi har alle noen av dem som dytter oss videre i vår lesereise. Jeg har vært som en pendel der jeg ett år har gått for store  mål jeg kunne fylle inn titler etter hvert som året utviklet seg, for så å kjøre på med full målstyring, titler og forfattere som skulle leses – helst til gitte datoer. I fjor var et år som det sistnevnte. Og jeg gikk til fullstendig krig mot meg selv, boikottet mål, leste noe helt annet enn det jeg skulle og endte opp med å skrote alle målene i løpet av august. Allikevel fikk jeg lest 1001 – bøker, klassikere, lyrikk og norsk samtidslitteratur. Jeg oppdaget hvilken fantastisk forfatter Ernest Hemingway er, jeg leste min første Vonnegut og Lolita. Jeg leste dårlig norsk krim, gjenleste favorittdiktene mine av Saabye Christensen, fikk gåsehud av Lady Lazarus av Sylvia Plath for nte gang og gjenoppdaget Emily Dickinson. Jeg ble helt oppslukt av Nicolai Houm, grinete på Isakstuen, og både gråt og koste meg med Lise Grimnes sin Minja. På mange måter har jeg derfor hatt et godt leseår, jeg har bare ikke fulgt målene mine. Jeg har vært en rebell. En nysgjerrig en.

Dette året vil jeg fortsette å være nysgjerrig, ta i mot inspirasjon og impulser og ikke låse meg til bøker som jeg av en eller annen grunn setter opp for meg selv i slutten av et år. Jeg vil være en positiv rebell, ikke en som ødelegger for seg selv, men som søker etter nye sjangre, nye forfattere – og nei, det betyr ikke at jeg kun skal lese samtidslitteratur. Om noe, tror jeg det blir færre, og det gjør meg egentlig ganske så glad. Jeg har satt opp noen generelle mål som går i hverandre og jeg har satt opp noen mer konkrete som er mer som en liste å plukke fra. Jeg må bare innrømme det, jeg er ganske gira på å komme i gang.

Et mål er at jeg skal lese mer klassikere; både moderne klassikere, de gamle klassikerene og de greske. Jeg vil lese noen tragedier og helst Ovids Metamorfose, for å nevne noe. Jeg vil også fortsette med 1001 – lista. Jeg kommer ikke til å sette noe antall, men jeg ønsker å lese mer enn i fjor da jeg endte på en 8 – 10 stykker.

Et mer konkret mål er at jeg vil lese mer fransk litteratur; jeg vil fortsette på forfatterskapene til Irene Nemirovsky, Margurite Duras og Albert Camus. Jeg vil starte med Jean Paul Sartre, Simone DeBeauvoir, Georges Bataille, Patrick Modiano, Colette, Georges Perec, Anais Nin og Michel Houellebecq. Klarer jeg noe av alle så er det supert, klarer jeg noe av noen, så er det også bra. Jeg har også planlagt, og alliert meg med noe franske venninner, at 2017 blir året da jeg endelig leser en bok på fransk. Valget har falt på den grafiske romanen Le bleu est une couleur chaude av Julie Maroh. Bildestøtte er alltid bra.

Helt til slutt skal jeg takle to store romaner, i morgen begynner jeg på Brødrene Karamazov av Fjodor Dostojevskij, mens i juli og august er David Foster Wallace og Infinite Jest som står for tur. Jeg er pent og litt engstelig – men jeg får det i alle ikke til hvis jeg ikke prøver.

Og det var det – ja, og så oppdatere Skribleriene oftere da.

Hvilke lesemål har du satt deg?

(PS, jeg vet at jeg har vært kjempedårlig til å svare på kommentarer til det forrige innlegget mitt. Skjerpings!)

 

La petite madame et Paris #4/16: Bits and bobs

Bon jour! Håper alle har det bra og nyter sommeren uavhengig av vær, sted og ferie/jobb. Lesing er jo, heldigvis, ikke avhenging av verken der ene eller det andre – ja, bortsett fra at de færreste kan lese bøker på jobb, da.

Her i Paris er der som alltid skjønt, selv om været varierer fra surt, som i «Hurra, denne kaféen har varmelampe»- surt til noen og tretti grader og skyfri himmel og Frankrike tapte EM-finalen. 

Jeg har vandret mye rundt, men har holdt meg til steder jeg kjenner; 1., 2., 3. 4., 5., 6. og 7 . arrondissement, med noen svipper innom 12.og 14. Jeg har gått i trange gater i Les Marais og gått meg vill i områdene ovenfor Les Halles fordi jeg har smettet igjennom alt for mange passasjer – og dermed mistet retningssansen (og havnet i en gate som er velkjent for sex-handel).

Fordelen med å være kjent er at jeg, selv om jeg roter meg bort, alltid vet sånn ca hvor jeg er. Jeg har små landemerker overalt som hjelper meg med å navigere. Det er også morsomt å plutselig stå i et smug og tenke «Jammen, her gikk jeg jo for to år siden!».

En annen fordel med å vimse rundt for seg selv, helt alene, er at det er ingen som blir utålmodig hvis du vil sitte i en park å lese i fem timer, eller på en kafé for den saks skyld. Så jeg har fått lest en del, akkurat nå holder jeg på med Lolita av Vladimir Nabokov – den gir meg hele tre kryss: 1001, klassiker og fra bok hylla (Ok, jeg jukser litt siden jeg rent teknisk leser den i en ny utgave, men den står også i hylla hjemme. Så da blir det kryss, da!). Jeg holder fremdeles på med Hemingway, men har hatt en ukes pause fordi Lolita har sugd meg inn i sin mørke, forstyrrede verden. Jeg liker det!

Ellers har jeg møtt Didi igjen og det er alltid kjempehyggelig. Vi var, sammen med noen flere litteraturelskende venner av henne, på Shakespeare & Co og hørte på Marlon James lese fra og snakke om The Brief History of Seven Killings. For en fantastisk og interessant mann! Romanen står allerede i hylla hjemme -og jeg kjøpte ikke en ny for å få den signert! Det var viljestyrke det. Men den skal leses i løpet av høsten.

18.juli kommer Zadie Smith, det blir nok enda bedre. Jeg håper hun skal snakke mer om den nye romanen som kommer til høsten: Swing time. Hun leste fra den i fjor også, og den virker veldig interessant. Og ja,  jeg har forhåndsbestilt den. Den 18. skal jeg ha med meg NW, som er den eneste Zadie Smith romanen vi ikke har allerede. Jeg gleder meg!

Hvordan er sommeren din?  Hva har du lest? Hva skal du lese? 

Au revoir ❤

1001 og Bokhyllelesing #1: Zadie Smith og On Beauty

On Beauty av Zadie Smith skulle egentlig blitt lest i januar som en del av Lines 1001 – lesesirkel og Heddas bokhyllelesing, men det rakk jeg ikke. I stedet dro jeg den med meg inn i februar og jeg må si at jeg koste meg veldig sammen med Smith sine mangfoldige og særegne karakterer. (Fun fact: On Beauty er visstnok en gjenfortelling av E.M. Forsters Howard’s end. Jeg har ikke lest denne ennå, men innledningen i begge bøkene er ganske like der de starter med et brev – eller en e – post i den moderne utgaven – fra en sønn til en far. Mer om dette når jeg en gang får lest Forster sin roman.)

Ellers så må jeg bare advare om at dette innlegget er et sammensurium av tanker rundt boka – jeg går litt i alle retninger og prøver å fange opp noe av essensen.

I begivenhetenes sentrum finner vi familien Belsey; Howard, brite, nå bosatt i New England, og professor innen kunst ved et progressivt universitet, kona Kiki, afroamerikansk kvinne fra Miami som jobber i helsevesenet, sønnen Jerome som har kastet fra seg familiens ateistiske verdier og blitt kristen, datteren Zora som gjør alt hun kan for å leve opp til farens akademiske idealer og yngstesønnen Levi som mest av alt er opptatt av hip hop. Når romanen starter har sønnen Jerome, til farens forskrekkelse, fått seg en praksisplass hos hans argeste akademiske motstander; den populistiske, konservative og religiøse Monty Kipps, i London og – da sønnen i en e – post gir uttrykk for sin store kjærlighet for Kipps datter Victoria og hevder at han skal fri til henne, vet ikke Howard annen råd enn å kaste seg på flyet til London for å forsøke og forhindre en slik allianse. Det ender selvfølgelig i forferdelse! Denne første delen  heter «kipps and belsey» og den er kort, morsom og tatt helt på kornet. Raskt og med enkle grep, presenterer Smith ulike motsetninger både innad i familiene og mellom familiene gjennom dialoger, tanker og skildringer av dynamikken mellom de ulike personene.  Jeg følte mens jeg leste at dette var et godt eksempel på «show, not tell», for jeg var virkelig der mens det skjedde! De neste delene i romanen er lengre, roligere og en del av det morsomme er erstattet med en mer sår melankoli, samtidig som karakterenes særegenheter og pussigheter gjør at det også er underholdende.

Romanen er bygd opp rundt flere motsetninger som former forholdet mellom karakterene, som driver handlingen videre og som er med på å skape en utvikling for den enkelte person. Vi har den klassiske generasjonskløften; foreldre og barn som ikke alltid forstår hverandre og hverandres valg. Vi har også kulturforskjeller; det å være brite kontra amerikansk, det å være en hvit brite kontra det å være afroamerikansk og hvilke erfaringer man da tar med seg inn i et forhold, og hva hvis man er begge deler slik som barna er? Hvordan påvirker det din identitet og hvordan påvirker det møtet med andre som ikke kjenner deg? Tro – ateisme, tradisjonelt familieliv – feminisme, konservatisme – radikalisme og populisme – intellektualisme er også  motsetninger som er tydelige i møtet mellom Kipps og Belsey. Både Howard og Monty er steile i sine valg og det utvikler seg etter hvert til å bli en maktkamp mellom disse to og de ulike akademiske verdiene de representerer. Det blir selvfølgelig ikke enklere når andre familiemedlemmer ikke alltid er like støttende og lojale mot de selvoppnevnte patriarkene, og egentlig gjør som de vil (om enn i smug).

Rødt omslag – bokhyllelesing #1

 

Det er mange historier og relasjoner som utforskes i On Beauty og som til sammen gjør den så sammensatt og kompleks som den er; Howard setter Kikis kjærlighet og tillit på prøve ved å innlede et forhold til en kvinne i vennekretsen deres, og det er vondt å lese om kvalene og usikkerheten de går igjennom hver for seg og den manglende evnen til de har til å faktisk prøve å åpne seg for den andre. En annen relasjon som jeg opplevde som sterk og rørende var forholdet mellom Kiki og Monty Kipps sin syke kone. De, som ektemennene, har ulike syn på hva slags rolle man skal ha i hjemmet som mor og kone, men samtidig vokser det frem en fortrolighet og en respekt for den andres syn – noe som ikke Howard og Monty klarer å finne hos hverandre.

Forholdet mellom søsknene Belsey er varmt og nært, til tross for at de er totalt forskjellige individer, og de fremstår også som støttende og til tider frastøtt av foreldrenes utfordringer. Zora er en drivende dyktig student som kan tendere mot å være en skikkelig steber, men som har utfordringer sosialt og som ikke helt vet hvordan hun skal forholde seg til den nye studenten fra en fattig del av byen og forelskelsen hun får for ham. Her ligger også en annen motsetning som Zadie Smith får frem; popkultur – presentert ved Carl og hans gatesmarte, hip hop – fremtoning versus Zora sitt forhold til mer høyverdig, intellektuell kultur. Det hele utvikler seg til et desperat forsøk på å endre noen som ikke trenger å endres. Og så har vi yngstemann Levi, kanskje den av alle som prøver å finne sin egen identitet, sin egen stemme og sin egen kamp å kjempe.

Og i tillegg så er det enda flere personer, relasjoner og historier som er spennende, rare, triste, morsomme og …. ja, som egentlig er som små biter av livet. Alt fortalt gjennom et par år i familien Belseys liv.

Jeg har vært så heldig at jeg har hørt Zadie Smith lese høyt fra sine tekster to ganger, og begge gangene er jeg blitt lamslått av hvor utrolig gode tekstene hennes er og hvordan hun bevisst bruker dialekter og sosiolekter for å få frem karakterene sine. Dette mestrer hun også til det fulle i skreven form, og det gjør lesingen både til tider utfordrende, men også utrolig levende og autentisk. Hun er også helt rå i å skape troverdige, ekte dialoger og direkte tale. Du leser ikke, du hører stemmene inne i hodet ditt – alle de distinkte stemmene – uten at du er gal. Jeg er mektig imponert!

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte denne teksten her, jeg. Kanskje bare med en anbefaling; les Zadie Smith, les On Beauty. Den er vel verdt tiden.

(Og med det klapper jeg meg selv på skuldra for årets første trippel-kryss!)

Leseplaner i helga:

Ukene flyr og det er så mange bøker som venter! Denne helga må jeg bli ferdig med On Beauty, jeg har vært veldig dårlig på å lese noe som helst i ukedagene og jeg kjenner at dette er en roman som jeg trenger å synke ned i – ikke bare lese et avsnitt av før jeg sovner.

Den mintgrønne boka i midten er Den tomme stolen av Vikram Kolmannskog. Det er en samling av fortellinger fra gestaltterapien, og jeg ser frem til å få nærmere kjennskap til et felt jeg vet bittelitt om. Siste bok ut er månedens 1001- roman. Temaet er Nobelprisvinnere i litteratur, da passer det godt med Heinrich Böll sin Katharina Blums tapte ære.

Jeg vet selvfølgelig at jeg ikke rekker to og en halv bok på ei helg, men da har jeg leseplaner utover i neste uke også.  Ikke verst, det.

Hva skal du lese?

Lesemål 2016 –

For et år siden proklamerte jeg fornøyd at jeg både hadde lært og ikke lært av målene for 2014. Ja, jeg hadde driti meg ut (unnskyld språket) på de fleste punktene, men nei, jeg hadde ingen planer om å senke ambisjonene. Det eneste jeg trengte, trodde jeg, var mer struktur, mer planer, ja, mer orden på lesingen. Her skulle det meste bestemmes i forkant av hver måned. Det fungerte en stund, og så sklei det ut. Slik som det ofte går, for mye planer på  lesefronten og jeg blir litt rebelsk. Allikevel så klarte jeg å følge målene mine sånn passe. Jeg leste for eksempel 6o av 50 bøker i fjor. Det er mer enn godkjent måloppnåelse! I Heddas lesesirkel deltok jeg på 8 av 9 temaer, også godkjent. Av klassikere leste jeg 11 av 20, det vil si litt over 50%, av disse 11 var 8 i forbindelse med klassiker utfordringen, mens av 15 planlagte 1001 – romaner, ble det bare 6. Det er kanskje den jeg er mest skuffet over. Det er jo ikke akkurat slik at jeg har få 1001 – romaner i hyllene mine… Jeg ønsket å gjenlese mer, men endte kun på 2, mens jeg til slutt greide å lese 17 av bøkene som sto i hylla pr 31.12.14. Jeg hadde også et skrivemål om å skrive om de fleste bøkene jeg leste, men det gikk dessverre ikke. I år, derimot! (Så er det jo ingen som sier at det er for sent å skrive om bøkene jeg leste i fjor – det skal skje!).

Og så er vi fremme til målene for 2016! Noen av dem har jeg skrevet om både her og her, her og her, mens andre faktisk ikke er blitt nevnt tidligere – med unntak av i noen kommentarfelt her og der – men det teller ikke. Viktige stikkord er å lese det jeg allerede har, klassikere og 1001, gjenlesing, kontrollentusiast og rebell.

I tillegg til å gjenlese 9 bøker, lese minst 12 bøker av bra damer, delta på 9 runder med Bokhyllelesing og alt i alt lese minst 30 bøker fra min egen hylle, skal jeg også lese 12 klassikere og 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel, samt 5 memoarer, essaysamlinger og/eller sakprosa.

Siden jeg ønsker å lese mest mulig av det jeg allerede har i hyllene mine og  – kremt – kanskje prøve å begrense bokhandlingen noe, som i bittelitt, må jeg være kreativ med mitt neste mål som handler om norske 2016-bøker. De skal jo også leses, fordøyes og diskuteres i god tid før neste nominasjonsrunde! La meg introdusere #siljebrukerbiblioteket. Jepp! Jeg har fått meg lånekort! Takk, Elisabeth! Så målet blir at jeg skal lese 20 norske 2016-bøker, der minst 15 av dem er lånt på biblioteket. Jeg skal selvfølgelig også delta på samlesingene av samtlige bøker på BBP – 15 sine kortlister.

Punktvis vil det da se slik ut:

• 50 bøker
• 9 gjenlesinger
• 12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
• 30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
• 9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
• 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
• 12 klassikere
• 15 #Siljebrukerbiblioteket
• 20 norske 2016-bøker
• 6 samlesingsbøker
• 5 memoarer, essays og/eller sakprosa.

Og selvfølgelig gir jeg meg selv tillatelse til å få både dobbelt- og trippelkryss. Jeg er jo ikke dum!

Når det gjelder skriving så er alltid målet å skrive noe om det meste jeg leser, og selv om det ikke gikk helt i fjor, så gyver jeg løs på 2016 med nyspissede blyanter og kritisk blikk – her skal det skrives!

Ønsk meg lykke til!

Hvilke lesemål har du for 2016?

 

 

Recap: Bokhyllelsingen 2015 – med omtaler.

 

I 2015, som i 2014, har Hedda og Bjørg drevet leseprosjektet Bokhyllelesing der vi ni ganger i året børster støv av de bøkene som virkelig har fått stått lenge i hyllene våre. For det er jo slik at mange av oss bokelskere  har en tendens til å elske og kjøpe bøker også – uten å helt få lest dem med en gang. Jeg er sikker på at det ikke bare er meg som har stått foran hyllene, sett på bøkene og plutselig oppdaget en bok som jeg faktisk hadde glemt at jeg eide! (Jeg håper i alle fall at det ikke bare er meg…..) Derfor er Bokhyllelesingen en veldig god lesesirkel å delta i!

I året som har gått har jeg deltatt på åtte av ni temaer, men jeg har ikke skrevet separate tekster om hver enkelt bok. Derfor tenkte jeg at det kan være like greit med en oppsummering av alle bøkene, men med fokus på de fire jeg ennå ikke har sagt så mye om. Det blir på en måte som en klargjøring til Bokhyllelesingen 2016 som snart blåses i gang.

Det første temaet i fjor var å lese en bok med et grønt omslag, og jeg valgte meg den moderne klassikeren The diary of a provincial lady av E.M.Delafield  – i en blomstrete og nydelig grønn Virago – utgave.Jeg syntes at denne dagboka var både fornøyelig og søt, men ble litt lei av den monotone formen etter hvert.

Neste tema var å lese et skuespill fra antikken, men siden jeg kun hadde et skuespill som jeg allerede hadde lest, fikk jeg dispensasjon til å lese et episk heltedikt fra antikken i stedet. Homers Odysseen var kanskje en av de mest krevende bøkene i denne utfordringen og siden den norske utgaven var gjendiktet i den originale verseformen daktylisk heksameter (= hjelp!), endte jeg opp med å høre den episke engelske gjendiktningen på lydbok samtidig som jeg leste den norske. Det fungerte svært bra. Jeg har forresten ikke lagt antikken på hylla dette året heller; Ovids Metamorphoses og Margaret Atwood sin gjendiktning av Odysseen, The Penelopiad, skal fordøyes i løpet av 2016.

Tema nummer tre var europeiske novelle – eller diktsamlinger fra 1900 – tallet. Jeg valgte meg The Bloody Chamber av Angela Carter, en novellesamling basert på eventyr, skrevet i 1979. Jeg ble faktisk ferdig med denne samlingen før fristen gikk ut, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri skrevet om den. Altså; ikke før nå.

The Bloody Chamber bygger, som nevnt, på ulike eventyr og myter, men Angela Carter gir dem alle en egen twist. Samlingen består av ti noveller som varierer i lengde fra flere og førti sider til to sider. Alle novellene har en klar feministisk vri der typiske eventyr stereotypier som for eksempel «den fortapte jomfru» blir endret. De kvinnelige karakterene som tradisjonelt blir sett på som hjelpeløse ofre, de som må hjelpes av helten blir, på ulikt vis, selv helten. De kommer ut av flokene på egenhånd, eller de velger å bli. De tar, i motsetning til «de fortapte jomfruene», bevisste valg. De fleste novellene er også svært mørke og brutale og dette passer godt til eventyrenes voldelige opprinnelse.

Som med mange novellesamlinger så var det noen som, for meg, utpekte seg som ekstra sterke, mens det var noen få som jeg var mindre begeistret for. Tittelnovellen; The bloody Chamber var den jeg opplevde som aller sterkest. Den er svært gotisk i stilen og i stemningen, og jeg ser for meg at den foregår på begynnelsen av 1900 – tallet, selv om den ikke er tidsangitt. Den handler om en ung, talentfull og ubemidlet jomfru som gifter seg med en svært rik, eldre mann og flytter med ham til slottet hans i Bretagne. Helt fra starten av er novellen intens og den har en nesten suggerende kraft. Det er mange små hint om hva som skal komme, og leseren – og for så vidt jenta selv –  har en følelse av at dette ikke kommer til å ende bra. Samhandlingen mellom jenta og ektemannen er foruroligende og ladet, erotisk og ubehagelig. Som i mange eventyr blir heltinnen utsatt for en test som hun selvfølgelig ikke klarer – og med ett endrer novellen seg til en skrekkhistorie som til og med Poe ville nikket anerkjennende til.

Novellen er ubehagelig, men også merkelig tiltrekkende. Jeg forsto på en måte jentas fascinasjon av ektemannen, også etter at hun stifter bekjentskap med en del mindre hyggelige egenskaper ved ham. The Bloody Chamber er inspirert av eventyret om Bluebeard, og dere som kjenner dette eventyret vil nok ikke bli overrasket selv om det kommer en twist. Novellen er utrolig velskrevet og prosaen er både vakker og bygger opp under den skumle, sugende atmosfæren.

Andre noveller i samlingen som jeg likte veldig godt var to versjoner av Rødhette; The Werewolf – kort, effektiv og helt rå! og The Company of Wolves – hvor jeg i mine notater fra april kun har skrevet «jeei» og streket under sitatet: «since her fear did her no good, she ceased to be afraid». Ta det for det det er verdt. Den eneste novellen jeg direkte mislikte var Puss – in – boots. Den skal være livlig og morsom, men jeg syntes ikke det fungerte med Carters skrivestil. Hun har en ganske kronglete setningsoppbygging der hun tar i bruk flere lite brukte ord. Skildringene hennes er dvelende, langsomme, det er som hun maler dem frem, og dette passer utrolig godt for å få frem det mørke, intense og gotiske, men ikke helt for det morsomme og lyse.

Ellers så er to viktige stikkord i denne samlingen total ødeleggelse og seksuell metamorfose. Svært, svært god!

Femte runde hadde temaet barndom, og jeg valgte meg ut en roman som jeg hadde hatt lyst til å lese lenge og som jeg hadde hørt mye godt om: A tree grows in Brooklyn av Betty Smith skrevet i 1943. Vi møter Francie Nolan og hennes familie på begynnelsen av 1900 – tallet i den fattige bydelen Williamsburg i Brooklyn og følger dem gjennom opp – og nedturer frem til Francie står trygt på egne ben. Jeg liker sterke og tidløse jente – og kvinneskikkelser i bøkene jeg leser, og Francie fikk raskt en plass i hjertet mitt sammen med blant annet Elsi Lund, Alberte  og senere – Jenny. Det er  noe med de som bærer rundt på en drøm, en ambisjon, til tross for all mulig motgang og det at de faktisk får det til.

A tree grows in Brooklyn er en realistisk skildring av fattigdom og nød, Betty Smith skygger ikke unna de mørke sidene verken samfunnsmessig eller innad i familien Nolan. Allikevel klarer hun å formidle den kjærligheten som også er til stede mellom karakterene – om enn ikke hele tiden. Karakterene er levende skildret, og under lesingen står de frem som ekte personer med ekte gleder og sorger. Beskrivelsene av lille Francie som leser seg gjennom alle bøkene på biblioteket mens hun sitter utenfor på branntrappen og historien om moren som hver natt leser Shakespeare for dem er noe jeg aldri vil glemme. Det samme gjelder farens dødsfall og hvordan den ene tanten plutselig blir mor. Det er så bra, så vondt, så morsomt og så trist. Ja, det er som om alle livets følelser er samlet inn i en roman.

Jeg er glad jeg leste!

Sjette runde var å lese en bok fra 1990 – tallet, og jeg lot ikke anledningen gå fra meg til å lese Alias Grace av en av mine favorittforfattere, Margaret Atwood. Romanen er en historisk roman. Den er basert på en sann historie om den 16 år gamle Grace Marks som, sammen med gårdsgutten James McDermot, på 1800 – tallet ble dømt for drapet på sin arbeidsgiver Thomas Kinnear og hans elskerinne Nancy Montgomery. McDermot ble etter hvert henrettet for denne udåden, mens Grace ble benådet og tilbrakte mange år på asyl og på tukthuset. Hva som egentlig skjedde den natten/morgenen Kinnear og Montgomery ble drept vet man ikke. Grace ble både sett på som kvinnen bak, femme fatalen som manipulerte McDermot til å begå drapene og som en uskyldig ungpike som ble truet med av den eldre gårdsgutten. Margaret Atwood spinner videre på dette mysteriet og lar Grace Mark møte den fiktive legen Simon Jordan som forsøker å trenge inn i Grace sitt underbevisste for å finne ut hva som egentlig hendte.

Det første som slo meg i møtet med Alias Grace var hvor utrolig god og solid fortellerkunst dette er. Den er virkelig en stor, tidløs roman som bobler av fortellerglede og skaperkraft. Den er nesten litt gammeldags på den måten at den ikke fokuserer på et enkelt (kremt, navlebeskuende) tema, men heller forteller en sammensatt historie med mange karakterer, store hopp i tid og sted gjennom brev, tilbakeblikk og 1854 – nåtiden, med skiftende synsvinkler; en allvitende, Jordans og Grace sin jeg – forteller, og der store spørsmål blir stilt. For i møtet med Grace, kanskje uskyldig dømt, kanskje en kaldblodig morder, men helt klart en oppvakt dame som selv vil regissere sitt liv, så må vi – både leseren og Simon Jordan – stille oss spørsmålet «Hva er en sann historie?» Grace selv er svært upålitelig. Hun virker troverdig, samtidig sitter jeg igjen med følelse av å bli lurt. Hva er sant og hva er løgn? Og er det slik at Grace er skyldig selv om hun lyver? Et bilde som Atwood benytter ved flere anledninger i romanen er lappetepper. Grace syr lappetepper, hun drømmer om hvilke hun skal ha på veggen dersom hun en gang slipper ut og hver del i  boka har en egen lapp. Og på mange måter er hele romanen som et lappeteppe, bit for bit blir avslørt til vi sitter med et bilde av hvordan saken kanskje kan være.

Atwood skriver nydelig prosa med troverdige skildringer. Jeg fikk en opplevelse av at jeg ikke satt hjemme og leste i en bok, men at jeg selv var en del av historien som ble fortalt.

Alias Grace er et av høydepunktene for meg i 2015, og Atwood befester sin plass som en av mine absolutt favoritter.

De neste temaene ut var å lese en fransk bok og en bok fra 1800 – tallet. Jeg valgte meg Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery og Dr Jekyll og Mr. Hyde av R.L. Stevenson. Førstnevnte falt i smak, mens Stevensons klassiker var en skuffelse.

Og så er vi fremme ved den siste runden; å lese en nobelvinner. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Jenny av Sigrid Undset, både fordi den er en klassiker og fordi den inneholder en del elementer som jeg liker i bøker: en sterk kvinneskikkelse, kunst, reiser og bohemsk livsstil. Og jeg ble ikke skuffet. Jenny er en karakterstudie av en kvinne som må være en av de sterkeste jeg har lest om på lenge. Jenny er en relativt ung kunstner som da vi blir kjent med henne bor i Roma. Vi følger henne noen sorgløse måneder med venner av begge kjønn, der hun også møter en hun forlover seg med. Videre blir vi med henne tilbake til Oslo der hun prøver å få livet som kunstner til å gå opp med livet som forlovet og de forventningene de rundt har under slike omstendigheter, før Jenny og vi, via en brutt forlovelse, en elsker og andre tragiske omveier, ender i Roma igjen.

Jenny må være selve symbolet på en bohemsk kvinne på begynnelsen av 1900 – tallet. Hun vil leve livet sitt fritt, hun vil utfolde seg og følge sine egne normer. I møtet med samfunnets normer blir det vanskelig, uansett hvor selvstendig og kompromissløs man er på egne vegne. Og bak alt dette selvstendige, ja, for jeg opplever det absolutt som et genuint karaktertrekk ved henne, så har hun også et stort ønske om å bli elsket. På sine egne premisser.

Romanen er Sigrid Undset sin første samtidsroman, og jeg synes den er utrolig velskrevet. Hun skriver veldig sanselig, for eksempel beskriver hun gatene i Roma, kafelivet, vandringene på landsbygda rundt, på en slik måte at jeg også er der. Jeg kan høre klikkingen på brosteinene, musikken og latteren på kafeene. Jeg kan lukte sigarettene, terpentinen og blomstene. Jeg kan kjenne varmen. På samme måte kan jeg også kjenne Jenny sin ambivalens til mennene hun møter, kjærligheten hun får oppleve en stakket stund og den bunnløse sorgen som legger et sort lokk over alt. Jenny er en ganske smertefull lesing, det tar på, den tar tak på en ganske stille måte. Men det er også dette som gjør den så god.

Og det var hele oppsummeringen av Bokhyllelesingen 2015. Åtte av ni lest synes jeg er veldig godkjent. Og jammen har jeg ikke lest haug med gode bøker i tillegg!

Ser frem til årets lesesirkel, og det håper jeg du gjør også.

Har du lest noen av disse bøkene?

 

 

20 . desember: Enda flere bra damer! Lesemål 2/2016

Det ble enda noen stille dager her på Skribleriene, men siden jeg nå har ferie har jeg bestemt meg for at «Blogge hver dag frem til jul» nå skal være «Blogge så mye som mulig frem til nyttår». Det er nemlig en del ting jeg har lyst til å skrive om og fire dager er ikke nok.

13. desember skrev jeg et innlegg om hvilke bra damer jeg ønsker å lese mer av i 2016. Denne posten lå an til å bli superlang – det er nemlig så mange bra damer jeg vil bli bedre kjent med – og derfor kommer nå del to.

I det forrige innlegget konsentrerte jeg meg i hovedsak om de nålevende – med ett unntak. Denne gangen blir det de avdøde som får fokus – med ett unntak. La oss begynne med henne.

Tidligere i høst leste jeg Marilynne Robinson sin vakre roman Lila. Dette var egentlig bok nummer tre i trilogien om Gilead, og jeg har store planer om å starte på begynnelsen og lese Gilead og Home. Hvis disse to ikke stilner suget etter enda mer, er jeg så heldig at jeg også har Housekeeping i hylla. Ja, det er sant. Jeg har hele forfatterskapet til Marilynne Robinson. Det er bare å komme i gang!

En annen forfatter jeg stiftet bekjentskap med i år var Cora Sandel og hennes roman Alberte og Jakob. Jeg klarer ikke gi slipp på Alberte og må lese Alberte og friheten i 2016.

Fra jeg var rundt 17 år har jeg, i perioder, kost meg med Jane Austen og hennes romaner.  I begynnelsen var det nok mest på grunn av kjærlighetshistoriene, men da jeg for noen år siden leste Northanger Abbey og Overtalelse ble jeg slått av hvor samfunnskritisk og satirisk hun også er. Jane Austen var faktisk ei real grepa dame som virkelig avkledde borgerskapet – og som mestret kunsten å portrettere kvinner med bein i nesa. Den eneste romanen jeg har igjen er Mansfield Park, og den skal jeg lese neste år.

To andre grepa damer som jeg leste samme år som siste runde med Jane Austen, var Muriel Spark og Irene Nemirovsky. Både The Prime of Miss Jean Brodie og Storm i juni ga medsmak, og jeg kan virkelig ikke forstå at jeg har ventet så lenge med å sette The girls of slender means og Hett blod på leselista.

De to siste er gamle favoritter, og de er nevnt i forbindelse med at jeg skal gjenlese flere bøker neste år. Men jeg kan jo ikke bare gjenlese L.M Montgomery og Marguerite Duras når jeg i tillegg har flere uleste bøker av dem i hyllene! Nei, jeg må også lese noen jeg ikke har lest, og valget – enn så lenge – har falt på Emily climbs av Montgomery (siden jeg likte den første så godt) og Duras sin Emily L.

Lesemål nummer 2/2016 er altså å lese minst 16 bøker av disse bra damene!

Hvor blir det av mennene,  lurer du kanskje?  Slapp av, de kommer!

13.desember: Bra damer! Lesemål nr 2/2016

Det er Luciadagen – og uavhengig om man tror eller ikke tror, så kan vi kanskje være enige om at historiene som fortelles, skildrer ei jente som uansett prøvelser og tortur sto på for det hun mente var riktig. Sånn sett var jo Lucia er bra dame!

De siste årene har jeg blitt kjent med en haug av bra damer – som i gode, dyktige, sterke, vare, morsomme, engasjerende forfattere. Noen lever, noen gjør det ikke. Noen er eller var kanskje like gode som helgene, noen er der definitivt ikke. Alle har levert historier, romaner, dikt og noveller som har satt et avtrykk i meg, og som gjør at jeg vil vie dem og bøkene jeg ennå ikke har lest litt ekstra tid i 2016.

La oss begynne med den mest opplagte, hun jeg slukte og elsket flere bøker av i 2014, som jeg dedikerte et prosjekt til og som gjorde meg helt stum da jeg endelig fikk møte henne; Siri Hustvedt!

Foto: Rose-Marie Christiansen.

På kort tid leste jeg Med bind for øynene, The Enchantment of Lily Dahl og What I loved og jeg elsket både stemmen til Hustvedt og måten hun tok opp blant annet identitet og kunst. I 2015 leste jeg Når du ser meg og ble, som med de andre romanene, grepet av skildringene av miljøer og mennesker som på en måte er som en litt forskyvet versjon av virkeligheten og en følelse av at alle romanene hennes på et vis henger sammen tematisk.

Jeg har fremdeles to av romanene hennes liggende: Sommeren uten menn og The Blazing World, samt essaysamlingene A plea for Eros, Mysteries of the Rectangle og Living, thinking, looking og memoaren The shaking woman. Jeg kan og vil ikke love å lese alle, men noe Hustvedt skal det bli!

En annen forfatter jeg ønsker å ha mer fokus på er Margaret Atwood. Det er mange år siden jeg falt pladask for hennes The Handmaids tale og Den blinde morderen – jeg leste dem vel i tenårene og tidlig 20-tall. Og basert på de to bøkene har jeg regnet henne som en av mine store favoritter. I år leste jeg Alias Grace og den var like bra som de to andre. Jeg har altfor mange bøker til å ramse opp her, men målet er en eller to Atwood – romaner i 2016.

De to siste årene har jeg vært så heldig å få delta på arrangementer der Zadie Smith har fortalt om forfatterskapet sitt og lest høyt fra utvalgte tekster – i Paris, selvfølgelig. Hun er rett og slett rå! Og supersmart! Jeg har bare lest bøker Hvite tenner, men i løpet av neste år skal jeg også ha lest On Beauty. Det er i allefall planen.

Det er ikke bare Zadie Smith jeg forbinder med Paris. Det samme gjelder for Anita Brookner.  Ved en tilfeldighet oppdaget jeg et lite lager av romanene hennes på San Francisco Book Company på Odeon og ble nysgjerrig. A start in life er en stille, var og tragikomisk beretning om litteraturprofessoren som ofrer kjærligheten for å ta vare på sine egoistiske foreldre. Jeg har ganske mange av bøkene til Brookner nå, og tror at jeg for 2016 velger meg Booker-vinneren Hotel du Lac.

Dette innlegget begynner å bli litt langt og det er nok behov for en del nummer to. Men før jeg avslutter denne delen må jeg jo ta med en av de gode, gamle og døde.  Shirley Jackson ble jeg kjent med i 2011, da jeg leste og grøsset av hennes underlige og spennende lille roman  We have always lived in the castle der vi møter Merricat og det som er igjen av familien hennes etter en tragedie. Hun har klart å bygge seg opp en slags hverdag, men  så dukker fetteren opp og ting tar en nifst retning.  Året etter leste jeg The hunting of Hill house og den også gå mersmak – og det endte altså med at jeg pr dags dato har fire uleste Shirley Jackson romaner i hyllene. Jeg kan ikke love at jeg får lest alle neste år,  men The Bird’s nest skal jeg nok klare!

Se opp for del to av bra damer jeg vil lese mer av! Da blir det også plass til en del lyrikk. Og Marilynne Robinson!!!

Har du lest noen av disse damene?

11.desember: lesestatistikk.

Plutselig ble det en liten pause, men 9 innlegg på 11 dager er jo ikke så verst?

Og siden jeg begynte med tall, så fortsetter jeg med en liten statistikk for året så langt:

–   54/50 bøker lest
– 10,3/20 klassikere
– 7/15 1001 – bøker
– 8,3/12 fra klassikerutfordringen
– 7/9 fra bokhyllelesingen (alle med unntak av russerne)
– 2 gjenlesinger

Antall bøker lest er – og kommer nok til å forbli (vi må jo være realistiske) – det eneste målet jeg faktisk kommer til å nå. Men jeg kjenner at jeg også er fornøyd med hva jeg har lest i forbindelse med Bokhyllelesingen – så langt har jeg lest 7 av 9, og jeg holder på med den åttende. Det er godkjent. 

Det at jeg bare har kommet halveis med 1001 – og klassiker målene synes jeg mindre om, men det er hva det er. Kanskje klarer jeg å dytte inn noen flere de siste ukene? #evigoptimist

Hvordan ligger du an?

6. desember: Lesemål 1/2016 – gjenlese bøker.

Dag 6 og faktisk andre søndag i advent! Det betyr at jula og et nytt år nærmer seg. Det er med andre ord på tide å pønske ut neste års lesemål. Her kommer første del:

Jeg går med en drøm om å vie en del av lesetiden min til å gjenlese gamle favoritter. For det er noe med å sette seg ned i sofaen med en bok man har så mange gode minner med, det er som å møte igjen en gammel, kjær venn. Og på samme måte som det stort sett alltid er hyggelig å treffe noen man ikke har sett på lenge og som man deler en felles historie med, så er det også  knyttet en del spenning til et slikt møte. Vil vi fremdeles ha noe felles? Hvordan  vil min modning som menneske (og leser) påvirke møtet? Vil møtet bli en gledesfest, eller vil vi oppdage at vi ikke har noe felles lenger og at det vi en gang delte er noe som tilhører fortiden?

I fjor leste jeg på nytt Bjørg Vik sine vidunderlige romaner om Elsi Lund. Jeg har gjenlest disse bøkene mange ganger. Elsi Lund er en karakter som jeg identifiserer meg med, samtidig som jeg knytter bøkene til konkrete episoder i livet mitt, men i fjor var det min første gang som en leser over 35 år. Det var nervepirrende, for tenk om jeg plutselig var feil leser? Tenk om Elsi og Silje fungerte bra som 15,  som 18 og som 25, men ikke som 36? At jeg på en eller annen måte hadde vokst fra Elsi Lund og hennes historie? Det hadde jo vært grusomt! Jeg hadde heldigvis ikke noen grunn til å være engstelig, for som dere kanskje vet, så var det et hjertelig gjensyn.

I året som kommer vil jeg ha et eget konkret mål om å besøke gamle favoritter. Det er noen av romanene jeg slukte som barn, ungdom og relativt ung voksen, som har vært med på å forme meg til den leseren og, muligens, den personen jeg er i dag. Noen av disse leste jeg flere ganger, andre leste jeg bare en gang – men alle har gjort inntrykk på en slik måte at de sitter i meg ennå: Anne of Avonlea av L.M Montgomery, Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas, Elskeren av Marguerite Duras, Kimen av Tarjei Vesaas og Hellemyrsfolket av Amalie Skram hører til blant disse. Og det er nettopp de romanene her jeg har lyst til å besøke igjen i 2016.

I tillegg er det to bøker jeg leste sommeren 2013, da jeg bodde alene i Paris for første gang, som jeg også vil lese igjen. Den ene er Just kids av Patti Smith fordi jeg trenger en dose med Patti med jevne mellomrom – og fordi jeg har lyst til å lese den før jeg begynner på hennes nyeste: M train. Den andre er Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable, min store 2013 – favoritt. Dette er romanen som fikk meg til å virkelig utforske Paris, som gjorde at jeg svinset rundt i ukjente – mindre turistifiserte – gater og som bidro til at jeg nå er lommekjent i de fleste områdene i byen. Den var også den romanen jeg klamret meg til når jeg i enkelte øyeblikk kjente på at jeg var pip alene i en stor by, og den var med da jeg kjente på at det faktisk er himla deilig å være pip alene i en stor by! Dette er romanen som skal få bli med på Parissommeren 2016. Og kanskje jeg endelig finner den knøttlille parken ved Belleville?

Altså:
Lesemål nummer 1/2016:
– gjenlese 9 bøker.

Gjenleser du gamle favoritter? Og har du begynt å pønske på nye lesemål?