Kort og så uendelig godt: We were liars av E. Lockhart.

Noen romaner er av en slik type at man helst ikke bør vite noe særlig om handlingen før man går inn i dem. E. Lockhart sin We were liars er en slik roman, og derfor blir denne teksten ganske (til meg å være) kort. Jeg skal allikevel prøve å formidle essensen og samtidig trekke frem noen av elementene som gjorde at jeg likte den så utrolig godt.

Fra baksideteksten:

We are liars.
We are beautiful and privileged.
We are cracked and broken.
A tale of love and romance.
A tale of tragedy.

Which are lies?
Which is truth?
You decide.

Fortelleren Cadence er, som baksideteksten også viser, del av en rik og priviligert familie. Status og symboler står høyt, og hver sommer samler besteforeldrene hele familien på den private øya Beechwood Island. Der har de vakre døtrene fått hvert sitt hus til seg og sine, og det er der Cadence har sin egen ferieboble sammen med de jevngamle søskenbarna Mirren og Johnny – og etterhvert Gat. En perfekt boble der foreldrene, besteforeldrene og småsøsknene bare er bipersoner i deres sommereventyr.

Men så, i løpet av sommer 15 skjer det noe. Cadence blir utsatt for noe hun ikke husker og som alle rundt henne prøver å skjerme henne fra. We were liars er historien om Cadence og hvordan hun – to år etter ulykken – prøver å pusle bitene sammen.

We were liars av E. Lockhart er, som jeg opplevde det, både en familiehistorie der vi gjennom Cadence sine øyne blir kjent med hele den mektige Sinclair -familien, deres forventninger til hverandre og deres reaksjoner når virkeligheten truer familiefreden, og et mysterium der Cadence prøver å sette sammen minner og fragmenter for å finne ut av hva som egentlig hendte sommeren da hun var 15. Kombinasjonen av disse to fungerte veldig godt, begge delene spiller sammen, forsterker hverandre og gjør at vi lesere, sammen med Cadence, litt etter litt kan sette de ulike bitene sammen til en helhet, en historie.

Romanen er ikke lang med sine knappe 225 sider, men jeg var alikevel tilfreds. Forfatteren klarer å formidle det hun vil formidle på disse sidene. Til tross for rammefortellingen, er ikke romanen en kronologisk, sammenhengende historie som forteller alt, men heller en samling av minner og hendelser fra fortiden og nåtiden. Fragmentert, slik som Cadence opplever livet sitt. Det er noe spesielt med å følge en hovedperson som har «mistet» en periode av sitt liv. Som leser er vi aldri i forkant, vi vet ikke noe som hovedpersonen ikke vet – noe som ikke er uvanlig i romaner med førsteperson synsvinkel,  men det som er uvanlig er at heller ikke fortelleren vet noe mer enn det hun forteller leseren. Det gjør særlig mysteriet ekstra interessant.  Et annet interessant moment er at Lockhart legger ut noen ørsmå hint om hva som egentlig har skjedd i hele boka, men de er så godt skjult at du ikke skjønner det før den forferdelig vonde sannheten blir avslørt. 

Jeg har lest flere tekster om We were liars på Goodreads.com,  og der er det enkelte som ikke liker skrivestilen til E. Lockhart. Jeg er ikke blant dem i det hele tatt,  ja, stilen er annerledes og spesiell med flere uvanlige metaforer, som i eksempelet under som beskriver følelsen av å bli forlatt av faren:

Then he pulled out a handgun and shot me in the chest.  I was standing on the lawn and I fell.  The bullet hole opened wide and my heart rolled out of my rib cage and down into a flower bed. Blood gushed rhythmically from my open wound,
then from my eyes,
my ears,
my mouth.
It tasted like failure. S 5

Flere steder deler også forfatteren setningene opp slik at enkelte ord står alene på linjen. Begge deler, både metaforbruken og strukturen på setningene, opplever jeg at passer svært godt med historien og hovedpersonens personlighet. Disse grepene gjør romanen både intens og poetisk, og på mange måter minnet det meg om Malina Marchettas skrivestil i Jellicoe Road. Det likte jeg veldig godt.

We were liars av E. Lockhart er en velskrevet, vakker, sår og hjerteskjærende roman. Anbefales på det aller varmeste.

To kjappe: dystopi og eventyr – ish.

Her er den andre delen i serien «Silje prøver å overvinne «har – lest – men – ikke – omtalt» – bunken fra april og mai» – eller «To omtaler til lengden av en» – om du vil. Den første handlet om årets påskekrim, mens i denne vil jeg skrive om to ungdomsbøker jeg leste i månedskiftet april/mai.

The Darkest Mind av Alexandra Bracken:

The Darkest Mind er første bok i en relativt ny dystopisk trilogi (overrasket?) der det forløpig har kommet ut to bøker. Den handler om et USA der alle barn får en sykdom når de når puberteten. De aller fleste dør, mens de få som overlever utvikler evner som skremmer vettet av både foreldre og myndigheter. For å holde kontroll på alle disse «Psy» – ungdommene, blir det opprettet egne reformasjonsleire der barna/ungdommene blir overvåket døgnet rundt og blir forsøkt kuet av sadistiske ansatte.

De ulike kreftene blir katalogisert i fem forskjellige farger, der de kreftene som anses som farligst og vanskeligst å kontrollere er de røde og oransje. Da romanen begynner er de fleste som tilhører disse fargene blitt sendt vekk fra leirene og mest sannsynlig drept. Hovedpersonen Ruby er en av de oransje barna, en av de som kan styre andre med tankene, men dette har hun klart å holde skjult. Da myndighetene finner opp en ny metode for å fange opp de som har latt som om de har hatt mer ufarlige krefter, klarer hun endelig å rømme fra fangenskapet. Sammen med tre andre flyktninger setter hun ut på en jakt etter East River, et myteomspunnet fristed for ungdommer som dem, men alt er ikke hva det ser ut til i East River når de endelig finner stedet.

Jeg har litt blandede følelser for The Darkest Mind, noe synes jeg var godt gjennomført, mens andre ting stusset jeg fælt over. For det første så er jeg i det hele tatt usikker på om romanen egentlig er en dystopi. Ut fra min forståelse av denne sjangeren handler dystopier om en verden som er blitt bygd opp etter for eksempel en form for katastrofe, en verden der myndighetene har gjort store grep for å skape et samfunn der innbyggerne er under stor kontroll slik at en ny katastrofe kan unngås. I The Darkest Minds er vi i USA slik vi kjenner det, men som etterhvert utvikler seg til å bli et skrekksamfunn for særlig ungdommene. Siden dette er, som nevnt, den første boka i en trilogi, så ser jeg heller på det som om forfatteren skildrer begynnelsen på noe som kan bli et dystopisk samfunn etterhvert som serien utvikler seg. Den er i alle fall en annen type dystopi enn det vi er blitt vant til at særlig ungdomsbøker i denne sjangeren er, og det synes jeg er spennende.

Et element som jeg finner særlig vanskelig å forstå er de voksnes motivasjon for å sperre barna inne i disse leirene der de rett og slett blir torturert av de ansatte. Det er ingen forsøk på å hjelpe dem til å forstå kreftene de plutselig har fått, det er ikke noe trening slik at de kan mestre kreftene og bruke dem til gode formål, og det er ikke noe som tilsier at disse ungdommene vil bruke kreftene mot noen  – selv om det selvfølgelig finnes unntak. Jeg skjønner at det springer ut fra en frykt for det ukjente og en følelse av å ikke vite hva de er kapable til ute i det virkelige liv, men måten de blir behandlet på er en sikker måte å skape monstre av noen som i utgangspunktet ikke var det, og som nødvendigvis ikke ville blitt det dersom de hadde blitt behandlet  med verdighet og forståelse. Jeg sliter altså  med selve premissene for handlingen, og jeg synes ikke at Bracken klarer å gjøre den troverdig innenfor den verdenen hun har skapt.

Det jeg derimot likte veldig godt med romanen er at forfatteren bruker god tid på å bygge opp troverdige og flerdimensjonale hovedpersoner. Hun lar ikke den ene handlingsmettede scenen bli overlappet av en ny hele veien, i stedet dveler hun ved Ruby og de andre sentrale karakterene. Vi får ta del i Ruby sin frykt for kreftene hun har og hennes ønske om å kontrollere dem, samtidig som vi blir vitne til at den skjøre relasjonen mellom henne og  vennene, og hvordan den etterhvert som handlingen går fremover utvikler seg sterk. Bracken tegner også et fint bilde av Ruby og hennes reaksjoner på en verden hun ikke har hatt noe innblikk i på 6 – 7 år.

Jeg er glad for at Bracken har valgt å gjøre det på den måten, det oppleves som mye mer naturlig og ekte enn hvis personene skulle blitt perlevenner i løpet av et par linjer og at Ruby helt uten problemer skulle godtatt hvordan samfunnet utenfor hadde utviklet seg mens hun var innelåst. Det er noe forfriskende med å lese en dystopi som i så stor grad er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet – selv om det naturlig nok blir mer action i romanens siste del, der den bygger opp mot roman nummer to; Never Fade. Og selv om jeg ikke er helt frelst på konseptet så tror jeg nok at jeg plukker opp oppfølgeren etterhvert også.

Vel verdt å lese, til tross for noen svakheter.

Fire & Flood av Victoria Scott:

Tja, hva skal jeg egentlig skrive om denne da? Den handler om 16 år gamle Tella som blir invitert til å delta på den hemmelige konkurransen Brimstone Bleed, en konkurranse som strekker seg over 3 måneder der deltagerne må kjempe seg igjennom scenarioer som en jungel og en ørken. Hjemme ligger Tellas storebror, dødssyk av en mystisk sykdom, og Tella vil gjøre alt hun kan for å vinne førstepremien; en kur mot all sykdom. Deltagerne får kun ha med seg et hjelpemiddel; et egg som i løpet av konkurransen klekkes og blir til en hjelper eller en pandora.

Fire & Flood er en handlingsmettet eventyrbok – og her mener jeg eventyr som i adventure, litt sånn Indiana Jones aktig, ikke som i folkeeventyr, allikevel opplevde jeg den ikke som så utrolig spennende. Selve konseptet er originalt og jeg tror nok den vil fenge noen i målgruppen som er ute etter et fartsfylt eventyr uten så mye mer. For meg, som voksen – men som setter stor pris på velskrevne, gode ungdomsbøker, så ble romanen for enkel og endimensjonal. I motsetning til The Darkest Minds, så er det i denne kun fokus på handlingen, og det opplevde jeg at gikk veldig utover karakterene. De ble veldig endimensjonale der de løp rundt i jungelen eller tørstet i ørkenen. Det lille som var av karakterutvikling skjedde på et øyeblikk uten noen form for oppbygging. Tella, for eksempel, beskriver seg selv som jålete og  opptatt av å ha det behagelig rundt seg, men det skal ikke mange timer til før hun fikser både det ene og det andre ute i villmarken. Det er også flere andre av karakterene som endrer personlighet over natten, blant annet bad guyen som i det ene sekundet  – uforståelig av hvilken grunn – HATER Tella er plutselig en kjærlig og omtenksom good guy som ELSKER henne. Og hun elsker ham også, selvfølgelig. Det blir for enkelt, for forutsigbart.

Språket er enkelt, rett frem, og skildringene er middelmådige – det er aldri slik at jeg følte at jeg var med Tella og de andre i konkurransen, jeg fikk aldri følelsen av jungelens fuktighet og den varme, brennende sola i ørkenen. Jeg var hele tiden klar over at jeg satt i stua i Drammen og leste. Og det ganske uengasjert, også!

Det var allikevel et element ved romanen som sjarmerte meg; Pandoraene, og særlig Tellas pandora – den lille reven Maddox, og de gangene jeg faktisk ble revet med i handlingen var det på grunn av ham (og han utvikler seg gjennom historien også). Jeg kunne tenke meg en slik en ;-).

Det finnes så mange andre gode bøker skrevet for ungdom som jeg heller vil lese, så selv om Fire & Flood er første bok i en serie har jeg ingen intensjoner om å følge den videre.

Sånn er det.

Søsken i bokhylla.

Jeg har fått YA- dilla i det siste, men ikke etter det fluffy og koselige slaget.  I stedet har jeg et intenst sug etter vrengeverdener,  mørke og eventyr.

Det startet med The Darkest Minds av Alexandra Bracken,  en ganske god dystopi (selv om jeg har noen innvendinger) og det fortsatte med Victoria Scott sin Fire & Flood som er beskrevet som en blanding av Hunger Games og Pokemon. Jeg er nok relativt uenig i den sammenlikningen,  men jeg blir underholdt.

Det var da jeg nettopp hadde kommet i gang med sistnevnte, at jeg la merke til omslagene. De ligner da, til tross for ulikhetene, vitterlig en del på hverandre? Og ikke nok med det, da jeg tok en ekstra kikk i bokhyllene mine dukket det opp nok et lignende omslag: Red Rising av Pierce Brown. Nok en ungdomsroman, nok en science fiction/dystopisk historie. De er litt som søsken, ulike og like på samme tid. Er det en trend, kanskje?

Jeg kommer til å kaste meg over den så fort jeg er ferdig med Fire & Flood, og så regner jeg med at det kommer et samleinnlegg etterhvert.

Har du lest noen av disse?

#2/2014: Hvordan ligger jeg an?

Årets aller korteste måned er vel overstått, og våren begynner å snike seg på plass – sånn ca, i alle fall. Her hos meg ligger det fortsatt noe snø, men det er med stor tilfredsstillelse jeg ser at det synger på siste verset. De første hestehovene er observert, og alt er egentlig bare helt bra.

Og siden det nå er mars, så er det igjen tid for en vurdering av hvordan forrige måned har vært på bokfronten. Hvor mange kryss er det blitt? Hvor mange 2014 bøker er fortært og aller viktigst; klarte jeg å komme meg ut av lesetørken jeg slet med i januar?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JAAAAAA!!! Og det er så fryktelig deilig å slå fast at i løpet av februar sine 28 dager klarte jeg å lese hele 8 bøker! Det vil si at jeg faktisk har lest flere bøker enn det jeg pleier på en helt vanlig måned! *Klapp på skuldra*. Lesingen har gått som en lek og jeg har, som «Silje leser» illustrasjonen viser, sprutet over av leseglede og leselyst. Slike måneder er gull verdt!

Den aller første romanen jeg leste hører hjemme i Silje goes Sci – fi – prosjektet mitt. Steelheart av Brandon Sanderson var en lett og underholdende bok, akkurat som jeg trengte der og da. Jeg likte veldig godt verdensbyggingen til forfatteren selv om jeg nok ikke ble like imponert over skrivestilen hans. Uansett så tror jeg at jeg kommer til å lese den neste boka i denne serien når den kommer ut.

Etter å ha lest om onde superhelter og menneskene som kjemper mot dem var det tid for Bjørg sin bokhyllelesing. Temaet var nordisk litteratur fra 1900 – tallet, og valget mitt falt på en av de bøkene som har stått aller lengst i hyllene mine ulest: De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Denne romanen tok pusten fra meg, og selv om jeg opplevde den som ubehagelig og vond å lese, så var den også så utrolig vakkert skrevet. Det å føle seg mørebanket etter å ha lest en liten roman på under 200 sider, sier noe om hvor kraftfull den er.  En av månedens største leseopplevelser, rett og slett! 

Jeg kjente, naturlig nok, et stort sug etter å lese litt lystigere litteratur etter bokhyllelesingen, og Where’d you go, Bernadette av Maria Semple hørtes ut som en slik roman. Og det var den også, i tillegg til så utrolig mye mer. Jeg ble oppriktig glad i både Bernadette og datteren Bree, og det varme forholdet dem i mellom. Jeg opplevde også at måten historien var formidlet på, ga den en ekstra dimensjon. Bra bok! Det samme kan jeg dessverre ikke si om Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde. Jeg gikk inn med ganske høye forventninger, men de ble ikke innfridd. Romanen i seg selv er realistisk nok, og den tegner er troverdig bilde av hvordan det er å være mellomleder i Oslo politiet. Dessverre blir det ikke noe god kriminalroman av at alt er helt autentisk, det må være en spenningskurve også. Det manglet Rohdes krimdebut.

Neste bok ut ble 1001 – romanen Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, og dette er en av de aller beste romanene jeg har lest noen sinne. Jeg gråt da jeg ikke hadde flere sider igjen, og jeg måtte ta i bruk virkelig store ord for å beskrive leseopplevelsen min og historien om Leo, Alma og de andre karakterene. Etter at jeg hadde grått meg tom, begynte jeg på en ny norsk barnebok; Bjørn Ingvaldsens Tryllemannen. En velskrevet, viktig og vond bok om omsorgsvikt og overgrep som jeg håper når ut til mange. Februar ble avsluttet med den sjarmerende og gode Fangirl av Rainbow Rowell. Sjelden har jeg vel kjent meg så godt igjen i en karakter som jeg gjorde i hovedpersonen Cath.

I februar gikk også startskuddet for den første samlesingen i Bokbloggerprisens historie. Første bok ut var Lisa Aisato sin flotte bildebok Fugl. Siden jeg hadde ansvar for denne samlesingen fikk jeg mulighet til å fordype meg i bildebøker som sjanger, og det var spennende og interessant å få muligheten til å hente opp gammel kunnskap om bildebokanalyse. Engasjementet for prisen og boka var stor hele måneden, dere kan lese flere anmeldelser her.

Litt statistikk:

• 11/42 bøker lest, 10 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 1/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 1/5 Sci – fi – bøker.
• 1/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 4  OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 2 norske 2014 – bøker

Ikke så verst, egentlig :-).

Hvordan ligger du an?

Kjære Rainbow Rowell!

Etter å ha lest Fangirl, så må jeg bare tillate meg til å være litt fangirl ovenfor deg.

Jeg har lyst til å takke deg for at du har skrevet en så utrolig god bok som Fangirl! Dette var virkelig en bok som jeg ble glad i! Sånn skikkelig, ordentlig glad i! Jeg vil også takke deg for at du har skapt karakterer som er realistiske, med feil og mangler og bøttevis med sjarme! Der flere amerikanske ungdomsbøker skildrer ganske stereotypiske gutter og jenter, er dine personer mer som ekte mennesker, ekte ungdommer som er på full fart inn i voksenlivet.

Det er særlig hovedpersonen Cath som traff meg, og jeg lurer oppriktig på om du faktisk tok deg en tur tilbake til 1996 og hentet den da 18 år gamle Silje og puttet henne inn i et amerikansk universitet anno 2011? Er det mulig at du, på et eller annet mystisk vis, har fått kloa i TARDIS? Fungerer det for eksempel å spørre DOKTOREN pent, eller må det mer skitne triks til? 🙂

Uansett, tilbake til Cath! Cath sin følelse av å ikke passe helt inn sammen med sine medstudenter og jevnaldrene, lidenskapen for skriving og litteratur, og den ganske klønete og usikre måten å forholde seg til gutter på, er den samme som jeg selv hadde. Og det var svært spennende og interessant å følge hennes personlige utvikling i løpet av skoleåret. Selv om jeg ikke har en tvillingsøster som det Cath har, så kjenner jeg godt igjen den følelsen av å bli vurdert, veid og funnet for ukul av venner og bekjente på videregående. Sånn var det i 1996 også! Og på samme måte som det ordner seg i romanen, så gjør det det i det virkelige livet også. Man får litt mer livserfaring og blir litt tryggere, og vips, så er den kjipe delen av det å bli voksen over. Nå er det jo ikke bare hovedpersonen i romanen din som har en god utvikling, det gjelder stort sett alle i Fangirl, og det førte til at jeg etterhvert heiet på dem alle sammen!

Rainbow Rowell (kult navn, hvordan fikk du det?), dine beskrivelser av hvordan Cath slapper av og blir seg selv når hun skriver fanfiction, er slik jeg hadde det – og fremdeles har det – hver gang jeg kunne synke inn i en bok og et annet univers. Og selv om jeg ikke hadde den samme erfaringen med å vokse opp med en psykisk syk forelder, slik som Cath (takk og lov!), så kjenner jeg meg allikevel igjen i det å ha et stort, selvpålagt ansvar for at de rundt meg har det bra.

Jeg synes at du skriver med en helt egen letthet og naturlighet, og jeg skjønner godt at John Green er begeistret! Du skriver i samme tradisjon som ham, men på en måte er det allikevel annerledes. Du skriver som deg. Jeg blir fra meg av begeistring når det dukker opp kulturelle og popkulturelle referanser i bøker jeg leser, og i din roman er det mange, deilige referanser. Nerden i meg hopper salto av glede! Hurra! I tillegg opplever jeg at dialogene mellom karakterene både er vittige og alvorlige, og jeg får assosiasjoner til Joss Whedon og hans ekstremt gode dialogutvekslinger. Kjapt og sassy er et stort pluss for meg, særlig i denne type litteratur.

Så igjen, Rainbow Rowell, tusen takk for at du skrev Fangirl, og at du har forfattet en bok som både er morsom, trist og vittig! Visste du forresten at den skal bli utgitt på norsk til høsten av Fontini Forlag? Grattis med det!

Store klemmer fra Silje – selverklært fangirl av Fangirl!

(Hvis noen lurer, så anbefaler jeg selvfølgelig denne romanen!)

Tag: Høsten er her!!!

I det siste har jeg brukt en del tid på nettet generelt og YouTube spesielt, eller nærmere bestemt «BookTube».

«BookTube» er samlebegrepet for mennesker som vlogger om bøker på YouTube, og i det siste er det en tag som har gått igjen; Høst – taggen. Opphavskvinnen til denne taggen heter Dani, og dere bør sjekke ut kanalen hennes. Den er god og variert, en kanal til inspirasjon. Og selve taggen tenker jeg passer like godt på norske bokbloggere som i videoform, så da tok jeg like så greit og oversatte den.

Er dere klare?

1. Hva er det beste med høsten? Det aller beste med høsten er den klare, kjølige og skarpe lufta, at jeg kan gå tur ute i solskinn og allikevel få kalde roser i kinnene. Jeg liker å se at fargene endrer seg fra frodig grønt til et mylder av fine jordfarger, og jeg liker at høsten er tiden for Oslo bokfestival og det årlige bokbloggtreffet.
2. Hvilken bok/hvilke bøker i hylla di minner deg om skoledagene? Bøkene til Maria Gripe – Skygge – serien og Agnes Cecilia. En selsom historie – minner meg om da jeg gikk på barneskolen og var innom skolebiblioteket for å låne bøker. Jeg kan til og med fremdeles se for meg hvor de sto hen i hyllene.
3. Finn en bok (eller to) som har noe høstrelatert på omslaget. Timothée de Fombelle sin Tobie og treets hemmeligheter har et skikkelig høstomslag med røde, oransje og gule blader. Jeg har ikke lest boka ennå, så jeg kan ikke si noe om innholdet.
4. Hva er din favoritt grøsser – roman? Dette er faktisk et vanskelig spørsmål, for selv om jeg liker grøssere, så leser jeg det for sjeldent. Den første, og ekleste, jeg kommer på er Rosemarys Baby av Ira Levin. Anbefales!
5. Hva er din favoritt grøsser – film? Se det, det er mye enklere enn favoritt grøsser – roman, for jeg elsker å se skumle filmer! Så her har jeg mange! Felles for dem alle er at de er mer subtile, det er ikke mye blod og gørr og de preges mer av en foruroligende, ubehagelig og skremmende stemning, der vi ikke ser «for mye». Noen av favorittene er: Rosemarys Baby (igjen), Ringu, Ju – On, The Shining, The Conjuring og Paranormal Activity 1 (jeg har ikke turt å se de andre ennå….).
6. Hvilken bok ser du mest frem til i høst? Jeg har to romaner som jeg gleder meg voldsomt til å lese, og som jeg vet at jeg kommer til å kaste meg over med en gang de deiser ned i postkassa mi. Den ene er konklusjonen av Divergent – triologien til Veronica Roth; Allegiant, mens den andre er debutromanen til Mariell Øyre (Hjartesmil) og Jostein Avdem Fretland; & me skal bli omskapte.
7. Hvilken film ser du mest frem til i høst? Jeg har lyst til å se Frances Ha, men den er vel allerede ute og kommer nok til å bli sett på DVD etterhvert. Når det gjelder kinofilmer så har jeg ikke helt oversikt, men jeg ser frem til Hunger Games: Catching Fire. Av TV- serier gleder jeg meg til ny sesong av Warehouse 13 og Pretty Little Liars.
8. Nevn tre av bøkene du skal lese i høst. Foruten de jeg allerede har nevnt under spørsmål 6, så planlegger jeg å lese Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang, The Twistrose Key av Tone Almhjell og Life Among the Savages av Shirley Jackson.

Alle som vil kan henge seg på, for jeg er nysgjerrig på hva som er akkurat din favoritt skrekkfilm og hvilken bok du gleder deg aller mest til denne høsten :-).

 

Bøkene du MÅ lese!

Her om dagen kom jeg over et innlegg på bloggen til Elida der hun forteller om noen bøker som hun mener at må leses. Som en ekte bokpusher så har jeg til enhver tid bøker som jeg tenker at andre bare må lese – helst med en gang – så jeg ble inspirert til å lage min egen liste.

Noen av de bøkene jeg nevner under – som seg hør og bør bøker som alle MÅ lese, så har jeg selvfølgelig lånt bort en del.

Bestselgere:

Jeg er veldig glad Kate Morton og som Elida velger jeg meg Den glemte hagen – den er nydelig. I samme gate er den like nydelige Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons, selv om jeg er usikker på om den ble en bestselger. Det burde den bli, i allefall. Ja, og så Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda, den glemte jeg nesten!

I en litt annen sjanger, men like fullt en roman som solgte i bøtter og spann, er Da Vinci koden av Dan Brown. Sidevender til tusen og perfekt dersom du vil ha noen spennende timer med kodekrim (Strengt tatt ikke en bok du MÅ lese, men jeg likte den godt og anbefaler den videre).

Klassikere:

Tidligere leste jeg en god del klassikere, da helst nordiske, og etter noen år der jeg har fordypet meg i andre sjangre, så har jeg igjen begynt å lese disse gode gamle romanene igjen. En som jeg har nevnt mange ganger allerede her i Skribleriene og som jeg av hele mitt hjerte mener at alle MÅ lese er Emily Brontë sin Stormfulle Høyder. Fantastisk, enkelt og greit! The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald, The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark, Little Women av Louisa May Alcott, Alice i eventyrland av Lewis Caroll, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Kimen av Tarjei Vesaas mener jeg også er obligatoriske 🙂

Krim:

Krim er en av mine favorittsjangere. Gi meg en rufsete etterforsker med en fortid,et eller flere groteske og morbide drap og en spennende og vanskelig sak – ja, da er jeg fornøyd. I det siste har jeg også blitt mer oppmerksom på at en rufsete etterforsker ikke trenger å være hovedkriteriet for at en krim blir bra, det funker også strålende med en rik og kjekk økokrim-etterforsker. Jeg snakker selvfølgelig om Milo Cavalli og romanene Metallmyk og Smertehimmel av Asle Skredderberget! Bøkene til Frode Granhus; Malstrømmen og Stormen er også bøker som jeg håper flest mulig får lest. Av de gode gamle traverne så er Staalesen en stor stor favoritt, og Skriften på veggen er den jeg liker aller best.

Fra virkeligheten:

Jeg har jo et eget mål om å lese flere dokumentarer og memoarer, og gjennom Dokufeber så har jeg kommet over flere perler. For eksempel Howards End is on the Landing av Susan Hill er en bok om bøker, nei rettelse, den er en fabelaktig bok om bøker (i motsetning til Tolstoy and the purple chair som jeg leser nå…). Andre veldig gode dokumentarer er Stasiland av Anna Funder og Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Den beste av de beste er allikevel en bok som jeg leste i 2009 og som ennå sitter i meg som en sterk, tankevekkende, vàr og verdig liten bok; På vegne av venner av Kristopher Schau.

Og så en egenkomponert kategori #1: Barne- og ungdomsbøker:

Jeg har en stor forkjærlighet for gode bildebøker og bøker for barn og ungdom. Det har jeg hatt så lenge jeg kan huske – og siden jeg er så heldig at jeg jobber med barn så kan jeg bruke denne forkjærligheten til å gi elevene mine gode lesestunder. Bildebøkene om Ruffen av Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen, I Morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen og Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix er favorittene. Av bøker for eldre barn så kommer jeg ikke utenom Skyggeserien til Maria Gripe og Den mørke materien av Philip Pullman. Faen ta skjebnen av John Green, Glasskår, Vrengt og Svidd av Harald Rosenløw Eeg, Jellicoe Road av Melina Marchetta og Divergent og Insurgent av Veronica Roth er noen – svært forskjellige – ungdomsbøker som også passer godt for oss voksne.

Jeg kommer ikke til å ha en egen fantasy kategori, men jeg mener fullt og helt at alle bør lese A Song of Ice and Fire av George R.R.Martin, The Name of the Wind av Patrick Rothfuss og Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor.

Dette er mine anbefalinger. Hvilke bøker mener du at alle bør lese?

Kreftbøker suger,

… sier hovedpersonen i John Green sin roman Faen ta skjebnen – og jeg kan ikke si meg mer enig! Det er ingenting som gjør meg så redd og uvel som kreft, og tanken på å måtte lese en hel bok om denne sykdommen er rett og slett nok på å gjøre meg småsyk. Takk og pris så er historien om Hazel og Augustus, som møtes i en støttegruppe for kreftsyke ungdommer så mye mye mer enn en kreftbok.

Hazel er 16 år og har levd med uhelbredelig kreft siden hun var 13. Et legemiddel har bremset kreftutviklingen, men hun vet at hun skal dø, og at det kommer til å skje før enn senere. Hun får tiden til å gå ved å se på Americas Next Top Model, gjenlese favorittromanen sin En Keiserlig Smerte av Peter Van Houten og ta fag ved det lokale universitetet, mens lungene sakte fylles med væske. Da moren blir redd for at Hazel lider av en deperesjon, og at hun har for lite kontakt med omverdenen blir hun sendt til en støttegruppe for ungdom med kreft. Der møter hun Augustus Waters og alt endrer seg.

Åååååååååååååhhhhhhhhhhhhhhhh, for en utrolig fantastisk roman Faen ta skjebnen er!!!!! Jeg merker at jeg nærmest mangler ord for å skildre hva denne boka gjorde med meg og hvorfor jeg opplevde den så god som jeg gjorde (jeg skriver nærmest, for er det noe jeg sjelden klarer er det å bruke få ord i en omtale…). Jeg skal i allefall begynne med å sitere forlaget:

… Derimot får den deg til å tenke over de store spørsmålene i livet, til å le høyt, og til å gråte innsjøer. Det er ikke en bok om kreft og død. Det er en himmelstormende vakker og gripende historie om Hazel Grace og Gus.

Disse tre setningene summerer opp min opplevelse av boka. Spørsmål om liv og død? Jepp. Le høyt? Ja da. Gråte innsjøer? Mhm – og  det gjør jeg ikke ofte mens jeg leser. Jeg lar meg lett rive med og får fort klump i halsen, men gråte bøtter og spann – bare en gang i blant. Og når jeg først gråter av en bok, så er det sjelden at jeg gråter over de samme bøkene som «alle andre». Men det gjaldt ikke denne gangen.

John Green har med Faen ta skjebnen/The Fault in our Stars skrevet en nydelig og var historie om Gus og Hazel som møtes, blir venner og forelsket. Den handler om vennskap, den handler om bøker og om å reise og finne ut hva som skjer etter at en roman er ferdig, den handler om Hazel som etter å ha møtt Augustus kommer ut av skallet sitt, blir mer selvstendig og mer livsglad, den handler om det å vite at man skal dø – muligens snart – og om hvordan man velger å bruke den tiden man har. Den handler også om forholdet mellom barn og foreldre, den gjensidige avhengigheten man får av hverandre når man har levd med en livstruende sykdom lenge og den følelsen man får når man må prøve å løsrive seg, finne seg selv enten man er barn eller voksen. Det handler om ønsket om å etterlate seg et spor, et merke – det å ikke bli glemt når man ikke lenger er. Men mest av alt handler det om kjærligheten – kjærligheten til de rundt seg, til bøker, til livet. Det er vakkert og det er rørende – og det er skildret på en så utrolig god og nøktern måte.

Hovedpersonene Hazel og Augustus er beskrevet med en nærhet og en ærlighet som gjør at jeg opplever dem som veldig troverdige. Gjennom lesingen så ble jeg godt kjent med dem og jeg ble rett og slett veldig glad i dem. Denne nærheten gjorde sitt til at enkelte deler ble vondere å lese også, men jeg ville ikke vært det foruten. Jeg synes at John Green er veldig god til å skape og skildre karakterer som kryper ut av sidene og som blir levende personer for leseren. Det er både godt og vondt.

Selv om dette ikke er en bok om kreft og død, så er det ikke til å komme fra, siden begge hovedpersonene lider av denne sykdommen, at dette allikevel står sentralt i romanen. Både Hazel og Augustus vet at mulighetene for at de kommer til å dø unge er store. John Green klarer allikevel den kunsten  å gjøre det uforståelige og fæle til noe forståelig . Det er fælt, selvfølgelig, og usannsynlig trist – men døden og sykdommen blir aldri noe sentimentalt og klissete. Det hadde vært fort gjort å snu en slik historie til en stor og svulstig tragedie, og jeg er så veldig veldig glad for at det ikke skjedde. I stedet bruker han humor, sjarme, edrulighet og varme når han forteller historien om Augustus og Hazel. Det gjør meg så glad!  Faen ta skjebnen er en svært vakker, klok og viktig roman, og jeg synes John Green er en svært klok og viktig ungdomsboksforfatter! Ny favoritt!

Takk til Elin for at jeg fikk dette leseeksemplaret!

Silje, Beathe, Anja og Kasiopeiia og Ellikken har også skrevet om denne romanen.

Augustus, Hazel og Irene

For tiden leser jeg historien om Hazel og Augustus, eller Faen ta skjebnen, om du vil. Jeg regner med at omtalen kommer i morgen. Det er ikke mange sider igjen, og jeg skjønner at noe forferdelig trist er i ferd med å skje og at det er fare for snørr og tårer… Jeg merket tendensen allerede i går, og måtte legge fra meg boka og nå er det som jeg prøver å utsette det uungåelige. Men, romanen skal leses ferdig, aller helst i kveld.

Neste bok som jeg skal synke ned i er månedens 1001-bok; Irene Nemirovsky sin Storm i juni [Suite Francaise]. Nemirovsky skrev på denne romanen da hun ble deportert til Auschwitz. Manuskriptet gjemte hun i en koffert som døtrene hennes fikk med seg, og det ble ikke lest og utgitt før på midten av 2000-tallet. Jeg ser frem til å stifte bekjentskap med en av 1930 -årenes mest kjente franske forfattere, og håper at Storm i juni blir et godt første møte.

Hva skal du lese i helga?

#1/2013:Hvordan ligger jeg an?!?

2013 har fortsatt den trenden som jeg så smått begynte å oppdage for et par år siden og som slo ut i full blomst i fjor; månedene går jo bare fortere og fortere (nei, det har ingenting med at jeg blir eldre, tenk ;-)). Januar er inne i sine siste time, og februar står klar; litt lysere, litt blidere og kanskje litt mildere – det blir godt. Og siden det nå er slik at den første måneden straks er over, så er det på tide med årets første oppsummeringsinnlegg. Hvordan har det gått med målene mine –  var de egentlig så konkrete som jeg tenkte de var da jeg lagde dem? Følg med så får du se.

Denne måneden har jeg lest fem bøker og er godt i gang med den sjette. Det synes jeg er bra til å være meg, og i følge Goodreads så er jeg også på rett vei. Fortsetter jeg slik så vil jeg klare målet med å lese 60 bøker på et år. Av disse fem bøkene så har fire av dem bodd i hyllene mine siden før 31.12.12. To av bøkene befinner seg også på 1001 – lista; The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark og Kafka på stranden av Haruki Murakami (Murakami – mål nådd!). Siden jeg skal lese (minst) seks 1001 – bøker, så er jeg veldig godt i gang! Miss Jean Brodie er også en del av Silje Goes Classic- temaet mitt.  Det er alltid kjekt når man kan krysse av flere mål med samme bok. En dokufeber har jeg også fått tid til; Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Jeg likte alle disse tre bøkene svært godt, men det er ingen tvil om at Kafka på stranden var den som jeg likte aller aller best – jeg falt helt pladask for dette underlige universet, og skal definitivt lese mer. I tillegg fikk jeg lest to ungdomsbøker – den ene var dårlig (Glassdemonen av Helen Grant) og den andre var kjempegod (Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren). Svensk fantasy – realisme av ypperste kvalitet!

En annen målsetting jeg har dette året er å ikke ha noe form for bokkjøpbegrensninger – om dette målet har fungert eller ikke, avhenger nok av øynene som ser…. I utgangspunktet var planen at dette skulle føre til at jeg ikke kjøpte så mange bøker – et anfall av omvendt psykologi, om du vil – men det har ikke fungert helt på den måten. Jeg har med andre ord kjøpt bøker – ganske mange, men det som er bra er at jeg ikke har dårlig samvittighet for det, for jeg har jo egentlig gitt meg selv frie tøyler!

Litt statistikk (inspirert av Ingalill):

• 5 av 60 bøker lest og omtaler er skrevet om alle.
• 2 av 6 1001 – bøker
• 1 av 12 klassikere
• 1 av 6 dokufeber – bøker
• 1 av1 Haruki Murakami
• 1 av 3 serie – fortsettelser (Engelfors – triologien)
• 0 av1 Salman Rushdie
• 0 av 1 Charles Dickens
• 0 av 1 Neil Gaiman
• 0 av 1 Shirley Jackson
• 0 av 6 grafiske romaner

Konklusjon: Høy måloppnåelse (det har tross alt bare gått fire uker) – jeg er fornøyd!

Januar har også vært måneden for sosialt samvær med medlesehester og medbloggere. Bokbloggtreffkomiteen (Gro, Lise, Rose – Marie, Elin, Line og jeg) har møttes over en deilig middag og startet drodlingen i forhold til høstens bokbloggtreff. Så langt kan vi si at det blir lørdag 14. september på Gyldendalhuset i Oslo. Vi gleder oss allerede, og vi gleder oss spesielt til å møte deg! I går var det nok en litterær anledning; Rose – Marie, Line og jeg koste oss på Schibsted og lanseringsfesten til Veronica Bøs nye roman Teresa Birnas bortgang. Praha og familiehemmeligheter var nok til å pirre min nysgjerrighet!

Jeg må innrømme at jeg har storkost meg denne måneden, både med bøkene jeg har lest og de andre tingene jeg har fått være med på. Jeg satser på at februar begynner der januar slutter – strålende!

Hvordan har lesemåneden vært for deg?