1001 og Bokhyllelesing #1: Zadie Smith og On Beauty

On Beauty av Zadie Smith skulle egentlig blitt lest i januar som en del av Lines 1001 – lesesirkel og Heddas bokhyllelesing, men det rakk jeg ikke. I stedet dro jeg den med meg inn i februar og jeg må si at jeg koste meg veldig sammen med Smith sine mangfoldige og særegne karakterer. (Fun fact: On Beauty er visstnok en gjenfortelling av E.M. Forsters Howard’s end. Jeg har ikke lest denne ennå, men innledningen i begge bøkene er ganske like der de starter med et brev – eller en e – post i den moderne utgaven – fra en sønn til en far. Mer om dette når jeg en gang får lest Forster sin roman.)

Ellers så må jeg bare advare om at dette innlegget er et sammensurium av tanker rundt boka – jeg går litt i alle retninger og prøver å fange opp noe av essensen.

I begivenhetenes sentrum finner vi familien Belsey; Howard, brite, nå bosatt i New England, og professor innen kunst ved et progressivt universitet, kona Kiki, afroamerikansk kvinne fra Miami som jobber i helsevesenet, sønnen Jerome som har kastet fra seg familiens ateistiske verdier og blitt kristen, datteren Zora som gjør alt hun kan for å leve opp til farens akademiske idealer og yngstesønnen Levi som mest av alt er opptatt av hip hop. Når romanen starter har sønnen Jerome, til farens forskrekkelse, fått seg en praksisplass hos hans argeste akademiske motstander; den populistiske, konservative og religiøse Monty Kipps, i London og – da sønnen i en e – post gir uttrykk for sin store kjærlighet for Kipps datter Victoria og hevder at han skal fri til henne, vet ikke Howard annen råd enn å kaste seg på flyet til London for å forsøke og forhindre en slik allianse. Det ender selvfølgelig i forferdelse! Denne første delen  heter «kipps and belsey» og den er kort, morsom og tatt helt på kornet. Raskt og med enkle grep, presenterer Smith ulike motsetninger både innad i familiene og mellom familiene gjennom dialoger, tanker og skildringer av dynamikken mellom de ulike personene.  Jeg følte mens jeg leste at dette var et godt eksempel på «show, not tell», for jeg var virkelig der mens det skjedde! De neste delene i romanen er lengre, roligere og en del av det morsomme er erstattet med en mer sår melankoli, samtidig som karakterenes særegenheter og pussigheter gjør at det også er underholdende.

Romanen er bygd opp rundt flere motsetninger som former forholdet mellom karakterene, som driver handlingen videre og som er med på å skape en utvikling for den enkelte person. Vi har den klassiske generasjonskløften; foreldre og barn som ikke alltid forstår hverandre og hverandres valg. Vi har også kulturforskjeller; det å være brite kontra amerikansk, det å være en hvit brite kontra det å være afroamerikansk og hvilke erfaringer man da tar med seg inn i et forhold, og hva hvis man er begge deler slik som barna er? Hvordan påvirker det din identitet og hvordan påvirker det møtet med andre som ikke kjenner deg? Tro – ateisme, tradisjonelt familieliv – feminisme, konservatisme – radikalisme og populisme – intellektualisme er også  motsetninger som er tydelige i møtet mellom Kipps og Belsey. Både Howard og Monty er steile i sine valg og det utvikler seg etter hvert til å bli en maktkamp mellom disse to og de ulike akademiske verdiene de representerer. Det blir selvfølgelig ikke enklere når andre familiemedlemmer ikke alltid er like støttende og lojale mot de selvoppnevnte patriarkene, og egentlig gjør som de vil (om enn i smug).

zadie

Rødt omslag – bokhyllelesing #1

 

Det er mange historier og relasjoner som utforskes i On Beauty og som til sammen gjør den så sammensatt og kompleks som den er; Howard setter Kikis kjærlighet og tillit på prøve ved å innlede et forhold til en kvinne i vennekretsen deres, og det er vondt å lese om kvalene og usikkerheten de går igjennom hver for seg og den manglende evnen til de har til å faktisk prøve å åpne seg for den andre. En annen relasjon som jeg opplevde som sterk og rørende var forholdet mellom Kiki og Monty Kipps sin syke kone. De, som ektemennene, har ulike syn på hva slags rolle man skal ha i hjemmet som mor og kone, men samtidig vokser det frem en fortrolighet og en respekt for den andres syn – noe som ikke Howard og Monty klarer å finne hos hverandre.

Forholdet mellom søsknene Belsey er varmt og nært, til tross for at de er totalt forskjellige individer, og de fremstår også som støttende og til tider frastøtt av foreldrenes utfordringer. Zora er en drivende dyktig student som kan tendere mot å være en skikkelig steber, men som har utfordringer sosialt og som ikke helt vet hvordan hun skal forholde seg til den nye studenten fra en fattig del av byen og forelskelsen hun får for ham. Her ligger også en annen motsetning som Zadie Smith får frem; popkultur – presentert ved Carl og hans gatesmarte, hip hop – fremtoning versus Zora sitt forhold til mer høyverdig, intellektuell kultur. Det hele utvikler seg til et desperat forsøk på å endre noen som ikke trenger å endres. Og så har vi yngstemann Levi, kanskje den av alle som prøver å finne sin egen identitet, sin egen stemme og sin egen kamp å kjempe.

Og i tillegg så er det enda flere personer, relasjoner og historier som er spennende, rare, triste, morsomme og …. ja, som egentlig er som små biter av livet. Alt fortalt gjennom et par år i familien Belseys liv.

wpid-img_20150709_233134.jpg

Jeg har vært så heldig at jeg har hørt Zadie Smith lese høyt fra sine tekster to ganger, og begge gangene er jeg blitt lamslått av hvor utrolig gode tekstene hennes er og hvordan hun bevisst bruker dialekter og sosiolekter for å få frem karakterene sine. Dette mestrer hun også til det fulle i skreven form, og det gjør lesingen både til tider utfordrende, men også utrolig levende og autentisk. Hun er også helt rå i å skape troverdige, ekte dialoger og direkte tale. Du leser ikke, du hører stemmene inne i hodet ditt – alle de distinkte stemmene – uten at du er gal. Jeg er mektig imponert!

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte denne teksten her, jeg. Kanskje bare med en anbefaling; les Zadie Smith, les On Beauty. Den er vel verdt tiden.

(Og med det klapper jeg meg selv på skuldra for årets første trippel-kryss!)

Lesemål 2016 –

For et år siden proklamerte jeg fornøyd at jeg både hadde lært og ikke lært av målene for 2014. Ja, jeg hadde driti meg ut (unnskyld språket) på de fleste punktene, men nei, jeg hadde ingen planer om å senke ambisjonene. Det eneste jeg trengte, trodde jeg, var mer struktur, mer planer, ja, mer orden på lesingen. Her skulle det meste bestemmes i forkant av hver måned. Det fungerte en stund, og så sklei det ut. Slik som det ofte går, for mye planer på  lesefronten og jeg blir litt rebelsk. Allikevel så klarte jeg å følge målene mine sånn passe. Jeg leste for eksempel 6o av 50 bøker i fjor. Det er mer enn godkjent måloppnåelse! I Heddas lesesirkel deltok jeg på 8 av 9 temaer, også godkjent. Av klassikere leste jeg 11 av 20, det vil si litt over 50%, av disse 11 var 8 i forbindelse med klassiker utfordringen, mens av 15 planlagte 1001 – romaner, ble det bare 6. Det er kanskje den jeg er mest skuffet over. Det er jo ikke akkurat slik at jeg har få 1001 – romaner i hyllene mine… Jeg ønsket å gjenlese mer, men endte kun på 2, mens jeg til slutt greide å lese 17 av bøkene som sto i hylla pr 31.12.14. Jeg hadde også et skrivemål om å skrive om de fleste bøkene jeg leste, men det gikk dessverre ikke. I år, derimot! (Så er det jo ingen som sier at det er for sent å skrive om bøkene jeg leste i fjor – det skal skje!).

lindgren

Og så er vi fremme til målene for 2016! Noen av dem har jeg skrevet om både her og her, her og her, mens andre faktisk ikke er blitt nevnt tidligere – med unntak av i noen kommentarfelt her og der – men det teller ikke. Viktige stikkord er å lese det jeg allerede har, klassikere og 1001, gjenlesing, kontrollentusiast og rebell.

I tillegg til å gjenlese 9 bøker, lese minst 12 bøker av bra damer, delta på 9 runder med Bokhyllelesing og alt i alt lese minst 30 bøker fra min egen hylle, skal jeg også lese 12 klassikere og 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel, samt 5 memoarer, essaysamlinger og/eller sakprosa.

Siden jeg ønsker å lese mest mulig av det jeg allerede har i hyllene mine og  – kremt – kanskje prøve å begrense bokhandlingen noe, som i bittelitt, må jeg være kreativ med mitt neste mål som handler om norske 2016-bøker. De skal jo også leses, fordøyes og diskuteres i god tid før neste nominasjonsrunde! La meg introdusere #siljebrukerbiblioteket. Jepp! Jeg har fått meg lånekort! Takk, Elisabeth! Så målet blir at jeg skal lese 20 norske 2016-bøker, der minst 15 av dem er lånt på biblioteket. Jeg skal selvfølgelig også delta på samlesingene av samtlige bøker på BBP – 15 sine kortlister.

Punktvis vil det da se slik ut:

  • 50 bøker
  • 9 gjenlesinger
  • 12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
  • 30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
  • 9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
  • 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
  • 12 klassikere
  • 15 #Siljebrukerbiblioteket
  • 20 norske 2016-bøker
  • 6 samlesingsbøker
  • 5 memoarer, essays og/eller sakprosa.

Og selvfølgelig gir jeg meg selv tillatelse til å få både dobbelt- og trippelkryss. Jeg er jo ikke dum!

Når det gjelder skriving så er alltid målet å skrive noe om det meste jeg leser, og selv om det ikke gikk helt i fjor, så gyver jeg løs på 2016 med nyspissede blyanter og kritisk blikk – her skal det skrives!

Ønsk meg lykke til!

Hvilke lesemål har du for 2016?

 

 

Bokhyllelesing #8: Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson

Forrige uke gikk startskuddet for runde åtte i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing, der vi hver sjette uke børster støv av noen av bøkene som står ulest i hyllene våre og leser etter et gitt tema. Temaet denne gangen var å lese en bok fra 1800 – tallet, og jeg valgte til slutt å gå bort fra den opprinnelige planen om å lese Wilkie Collins The Woman in White, og i stedet konsentrere meg om Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson. Det var egentlig ikke noen spesiell grunn til at jeg byttet, det var bare at sistnevnte var kortere og at jeg kunne fornemme at en ny leserekord var innen rekkevidde. 1001 – kryss hadde jeg fått uansett. I retrospekt tror jeg kanskje at jeg hadde fått mer ut av å lese Collins, for jeg må være ærlig å si at historien om den gode doktoren Jekyll og hans forkrøplede, ondskapsfulle «venn» ikke imponerte meg noe særlig – ikke en gang da jeg la all godvilje til.

Processed with VSCO with x1 preset

Konseptet i romanen  – og utfallet av historien – er kjent for de fleste, også for de som ikke har lest romanen, vil jeg tro. Jeg velger derfor ikke å gå spesifikt inn på selve handlingen, men hopper like så greit rett til mine egne tanker rundt boka. For det er jo noe besnærende og interessant med Dr.Jekyll og Mr. Hyde og mysteriet som Stevenson maler frem på relativt få sider. Jeg liker ideen hans og forsøket hans på å skildre menneskets dualitet og kampen mellom det gode og det onde som kan befinne seg i den enkelte. Og til tider er det også godt utført, spennende og smånifst. Dessverre skjems historien av alt for mange ufullstendigheter i begynnelsen; det blir vist til hendelser som ikke er beskrevet og som leser fikk jeg følelsen av at jeg var en slurvete leser som ikke hadde lest godt nok, fordi både forfatter og forteller tok det for gitt at mottakeren (jeg) visste noe jeg ikke hadde grunnlag for å vite. Slikt er både irriterende og frustrerende, samtidig som det ødelegger for flyten. Takk og pris ble dette bedre etter hvert som historien utfoldet seg, men da fordi at disse tingene endelig ble forklart. Jeg lurte lenge på om dette kunne skyldes oversettelsen – at jeg kanskje hadde fått tak i en forkortet versjon – men etter å ha hørt første kapittel på lydbok på engelsk, så er det nok bare skrivestilen til Stevenson som ikke fungerte optimalt for meg. En annen ting som heller ikke bidro til å øke leseopplevelsen var at romanen igjen og igjen ble beskrevet som en psykologisk thriller i forordet av Nils Nordberg, noe som gjorde at jeg forventet meg noe annet enn det jeg fikk. For Stevenson tar jo ikke akkurat noe dypdykk i menneskets psyke med denne romanen, slik som for eksempel Èmile Zola gjør i Thèrese Raquin. Jeg synes nok heller at gotisk røverroman er en beskrivelse som passer bedre på Dr. Jekyll og Mr. Hyde, men meg om det.

Jeg ble altså ikke helt overbevist av Stevensons roman, men hei, jeg fikk to kryss!

Ta turen innom Hedda og les om flere bøker fra 1800 – tallet (og mye annet spennende).

Fine, våte og hektiske september – og Lila <3

September, hvordan skal jeg beskrive deg? Våt, grå og sur? Ja, det passer godt, i alle fall med tanke på været – for selv om jeg er en leser som koser meg innendørs med noe varmt i koppen, pledd og en god bok, så er det også en grense for hvor mye regn og uvær jeg tåler. Jeg trenger litt sol også.

Men, september har også vært en fin, spennende og hektisk måned! Det fjerde bokbloggertreffet og utdelingen av den andre bokbloggerprisen, med tilhørende forfatterbokbad, gikk av stabelen den 12. hos Cappelen Damm, og jeg er med og arrangerer (og bokbader!). Det er mye planlegging og møtevirksomhet som ligger i forkant av et slikt treff, men det er som alltid like godt å se hvordan alt kulminerer i smil, skravling og klemmer. Det er godt å kjenne at skuldrene, som er litt høyere enn vanlig,  senker seg i takt med at den ene etter den andre finingen dukker opp, blide og fornøyde og klare for sosialt samvær, quiz, bokbord og utdeling av prisen vår –  mange av de kjente og kjære, men også noen nykommere. (Om enn litt færre enn vanlig – neste år, da må flere komme *pekefinger*) Uansett; takk til alle som kom og som bidro til at treffet ble så bra som det ble!

Hvis du var en av de som dessverre ikke kunne komme i år, så har både Mari, Gro, Tine, Berit, Ingalill og Randi skrevet om treffet.

Så, september, du har vært travel –

men allikevel gitt meg noe lesetid! Det setter jeg pris på, og noe jeg setter enda mer pris på er at jeg har kommet inn i en god rytme slik at jeg faktisk setter av tid til å lese i hverdagen. Jeg elsker jo, som de fleste som har vært innom her jevnlig vet, TV – serier. NetFlix er min gode venninne, men også hun litt kjipe som holder meg unna det andre jeg elsker. Det er som hun lokker og lurer meg ut på galeien med den ene serien etter den andre, at hun ber meg blåse i lesemål og alle de uleste bøkene mine – selv om hyllene griner så høyt av overbelastning at de er umulig å overhøre – og heller lage meg en kopp te, smyge inn under teppet og slå i hjel noen timer sammen med henne. «Jeg har noe for en hver dagsform» synger hun til meg «Walking Dead Pretty Little Liars, Gotham… Bøker sier du? Jeg har Gilmore Girls også». Og dessverre gir jeg etter.

Til nå.

La meg introdusere «Solo tvangslesingskafe». Inspirert av Ingalill og hennes fabelaktige «Tvangslesingskafe» – noe jeg selv prøver å delta på en gang i blant når jeg har tid – har jeg nå begynt å ta meg en time på kafe cirka en gang i uka, alene med bok. Dette er jo noe jeg gjør mye av når jeg er i Paris, men hei; hvorfor skal det ikke fungere i Drammen også? Det er ingen grunn, og det fungerer godt og – har det vist seg – leselysten har gnistret til igjen og jeg klarer å lese mer hjemme også. Denne uka har det forresten vært helt sprøtt; jeg holder nå på med høstferiens sjette bok! S- J – E – T – T – E! Som i 6!

Og noen av de bøkene skal jeg skrive litt om nå:

I september leste jeg fire bøker og det er et tall jeg er fornøyd med (selv om jeg til nå i oktober har lest 3,5 bøker = jeg kommer nok til å være enda mer fornøyd om en måneds tid!). Den første jeg leste ut var Ida Hegazi Høyer sin andreroman; Ut. Den leste jeg i forbindelse med bokbadet, og jeg har tenkt å skrive et innlegg om alle romanene hennes så fort jeg har lest Fortellingen om Øde. Enn så lenge kan jeg si at den har noe veldig Høyersk over seg i skrivestilen og tematisk, men at den nok er den jeg synes er svakest av romanene hennes. Jeg ble ikke like blåst av banen som med de andre bøkene, men det er jo greit det og. Den andre romanen jeg leste var bok nummer tre i Siri Pettersens serie Ravneringene. Evna er en god og tilfredsstillende avslutning på en god serie. Deretter bar det til Paris og Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery som ble lest i forbindelse med Bokhyllelesingen. Jeg likte romanen godt, og det var selvfølgelig en bonus at den også er en 1001 – bok. Noen kryss må  jeg kunne unne meg.

septemberlesing

Og så kom jeg til septembers aller siste bok!

De siste årene har jeg, fra sidelinjen, fulgt med på Clementine, Linn, Labben og Elida sine Man Booker – lesinger. Flere av bøkene på lang – og kortlistene har, i den perioden, blitt kjøpt inn  – og få har blitt lest. Foreløpig. Og det begynte i samme tralten denne gangen også. Langlistene ble offentliggjort. Silje leste om bøkene, fulgte med på diskusjonene og kjøpte inn de som hun var nysgjerrig på og selvfølgelig de hun var helt sikker på skulle gå videre. Kortlistene ble offentliggjort. Nei, der bomma vi litt, ja. Osv. Nei da, det var ikke så ille, av de seks bøkene som ble kortlistet har jeg fire (+ fire fra langlista), og denne gangen skal jeg faktisk være med på Clementines Man Booker read along, eller,  jeg er med. Første bok ut var romanen «alle» trodde skulle komme med videre, men som dessverre ikke gjorde det; Lila av Marilynne Robinson.

Lila er den tredje boka i Gilead – trilogien som begynner med Gilead, fortsetter med Home og avsluttes (?) med Lila. Romanene er på en måte søster – romaner som snakker til hverandre, og de må dermed ikke leses i kronologisk rekkefølge. Jeg var aldri i tvil om at jeg likte historien om Lila, men ut i boka tok jeg meg i å lure på om det ikke hadde vært lurt å lese dem i riktig rekkefølge allikevel. Jeg følte at jeg på en måte gikk glipp av noe, at det lå noe under som jeg burde ha visst, at jeg hadde noen hull og at disse hullene ville ødelegge noe for leseopplevelsen. Jeg skrev et lite innlegg om det, og Elida svarte i kommentarfeltet at hun, på grunn av sin kronologiske hjerne, hadde lest de to foregående før hun begynte på denne: Det samme hadde Stine, selv om hun var helt sikker på at hun hadde elsket boka like mye om hun hadde lest denne først (om enn at det hadde tatt litt lengre tid). Med disse to Lila – tilhengerne i ryggen leste jeg videre med den kronologiske hjernen slått av. Og det virket! Lila er en roman som vokser under lesingen og når den først har slått rot så sitter den der. Jeg tok meg i å tenke på historien og karakterene når jeg ikke leste og følte en trang til å lese videre. Jeg bare måtte ha Robinsons vakre prosa rundt meg og personlighetene og omgivelsene hun lavmælt mante frem.

Når jeg tenker på Lila nå i etterkant, både romanen og personen, så er det aller første ordet som dukker opp sterk. Lila er en utrolig sterk karakter med en veldig sterk historie å fortelle. Vi møter henne som relativt nygift med den gamle presten John Ames i Gilead, og får både servert bakgrunnshistorien hennes – barndom og hvordan hun havnet i Gilead – og historien hun og Ames er i ferd med å utvikle sammen. Teksten beveger seg frem og tilbake i tid som bruddstykker. En hendelse i romanens nåtid (eg 1950 – tallet) får Lila til å tenke på en eller flere hendelser i fortiden. Det er ingen markører på hvor i tid vi befinner oss, og det krever at man som leser er våken. Samtidig så er disse overgangene så elegante og sømløse, at det er en fryd å lese.

Jeg tenker at romanen på mange måter er en dannelsesreise der Lila gjennom sine opplevelser etter hvert erfarer at hun kan stole på folk, at det er lov å bli elsket – ja, at noen ganger så må man la seg selv bli elsket. Den handler også om å finne sin plass, å slå seg til ro uten å miste den man en gang var. Forskjellene på det livet Lila levde før Gilead, som foreldreløs. omstreifer og prostituert ,og det livet hun lever nå som prestefrue er store, men hun er allikevel Lila og hun må prøve å forene disse to versjonene av seg selv, hun er ikke hel med kun en av dem.

Det er mye mer jeg kunne sagt om Lila av Marilynne Robinson; relasjonen mellom Lila og Doll, Lila og Ames, de teologiske undringene og diskusjonene, men jeg tror jeg lar det være med det. Dette er en nydelig, velskrevet, kraftfull og var roman som jeg er veldig glad for at jeg leste. Og jeg håper den når ut til så uendelig mange! Les!

(Her er forresten Clementines read along.- side med link til anmeldelser).

lese

Så, dette var min september. Hvordan var din?

#3/2015: Oppsummering februar og leseplaner for mars – med anmeldelse av 1984.

Det er 28.februar, den siste dagen i den siste vintermåneden. På Facebook så jeg at noen postet et bilde av en hestehov, noe som for meg er det ultimate vårtegn og noe som passer perfekt med at vi nå går inn i lunefulle vinter/vår – måneden mars. I dag er det også den siste dagen med tanke på samlesingen av Ida Hegazi Høyers Unnskyld. Det er flott å se at så mange har deltatt, enten ved å linke til allerede skrevne anmeldelser, ved å lese og skrive om den for første gang  – eller, som Gro, ved å lese den på nytt. Takk for innsatsen, alle som en! En samlet oversikt over alle anmeldelsene finner dere her.

Jeg hadde i utgangspunktet en del planer for ulike typer tekster knyttet til samlesingen, jeg ønsket for eksempel å lese romanen på nytt, se nærmere på symbolikk og intervjue forfatteren. Nå er det slik at Unnskyld er en veldig tøff bok å lese – den treffer hardt, er foruroligende, intens og ubehagelig. Jeg er ganske sikker på at det er nettopp derfor at jeg likte den så godt også, men den krever sin leser. Er du for eksempel i en litt stressende periode som gjør at du er skvetten og  tar ting enda lettere innover deg enn vanlig, så er muligens ikke dette romanen du bør plukke opp akkurat da. Jeg hadde en slik periode denne måneden og bestemte meg for å la den ligge litt. Jeg tenker at det passer bra å gjenoppfriske den på en utekafe i Paris i sommer, sammen med Hegazi Høyer sine andre romaner Under verden og Ut. Ellikken har lest dem begge to nå i februar og har skrevet interessante anmeldelser av dem. Disse finner du ved å klikke på titlene lenger opp. Men intervju ble det, og jeg er veldig glad for at Ida Hegazi Høyer kunne stille på det (via e-post).

Ellers har februar vært preget av at måneden er kort, klassikere og manglende skriving av bokanmeldelser. Den aller første jeg leste var George Orwell sin 1984 – og den tror jeg faktisk at jeg bare skriver litt om her. Romanen ble gitt ut i 1948, er i sjangeren dystopi og har fått plass på 1001 – lista. Vi  befinner oss, som tittelen forteller, i år 1984. Verden som vi kjenner den er lagt i grus, alle landegrenser har opphørt og landene er blitt en del av en av tre sektorer. Disse sektorene er i konstant krig/allianse med hverandre. I sektoren der handlingen foregår blir vi kjent med et London som ligger langt unna det London vi kjenner i dag, befolkningen er delt inn i medlemmer av Partiet og proletarene. Alt og alle i Partiet blir overvåket døgnet rundt,  alt man sier, gjør – ja, nesten tenker, kan bli oppfattet som opprør og straffes hard. Hovedpersonen, Winston Smith, jobber i Sannhetsministeriet og har som oppgave å tilpasse fortiden – aviser, bøker etc –  slik at den hele tiden støtter opp under mantraet «Storebror vet alt». Alle innbyggerne ser ut til å ta alt som blir sagt som sannhet og med en gang noe er blitt uttalt som en sannhet så har det alltid vært slik – selv om sannheten var stikk motsatt dagen før. Eller sagt på en annen måte – den nyeste sannheten er den som alltid har vært der. Men Winston er annerledes, han husker ting som det ikke er meningen at han skal huske og han føler en trang til å gjøre opprør mot systemet som kontrollerer alt.

tvang

Premissene for denne romanen likte jeg veldig godt, den har et spennende utgangspunkt. Jeg syntes også det var interessant å lese en dystopi som var helt annerledes enn alle ungdomsdystopiene som har kommet de siste årene. Der de ofte har en protagonist som er av folket og som på et eller annet vis opplever noe som gjør at de stiller spørsmål ved det samfunnet de kjenner og de som styrer, er Winston fra 1984 en av de som jobber for systemet. Hans opprør kommer innenfra fordi han ser deler av maskineriet som han reagerer på. Jeg har snakket litt med Elisabeth om denne romanen, og det faktum at George Orwell var ganske fremsynt i sin beskrivelse av hvordan et totalitært samfunn kunne utvikle seg. Ja, 1984 har vært og det ble jo ikke slik, men enkelte momenter oppleves som ikke så usannsynlig lenger. Kanskje verden nå i 2015 er nærmere det 1984 som Orwell så for seg i 1948?

Et tredje element som fascinerte meg ved 1984 er ideen om at språk, og da særlig reduseringen av et språk på en slik måte at alle synonymer og egne ord for motsetninger er fjernet og at adjektivene bli så få og så enkle som mulig, vil forhindre at innbyggerne begynner å  tenke forbudte tanker og gjøre opprør mot Partiet. Tanken på at språk – både muntlig og skriftlig – som for meg og de aller fleste andre er et kommunikasjonsmiddel, en måte som gjør at vi blir kjent med andre og oss selv, som er med på å utfordre og utvikle oss som mennesker  – også skal være den viktigste elementet for å undertrykke en befolkning skremte meg.

Men selv om det var mye ved 1984 som appellerte til meg, så var det allikevel en del ting som trakk ned. Den begynner for eksempel ganske så spennende og intens, men det dabber såpass mye av i bokas andre del at jeg tok meg selv i å sovne når jeg leste den på senga – eventuelt at jeg måtte lese samme linje igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er verst. På et punkt hadde jeg mest lyst til å bare legge den fra meg for godt. Heldigvis tar det seg virkelig opp i siste del og den er så ubehagelig og intenst skildret at jeg kan tilgi noen av de andre mindre motiverende delene. Jeg opplever også at Orwell sin skrivestil ikke helt matcher meg som leser – det blir litt for distansert og jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om hovedpersonen før på slutten. En siste ting som bent ut irriterte meg var skildringene av kvinnene i den første delen; de er rynkete, skitne, valker og pupper flyter over og leppene er vulgære. Jeg velger å tolke dette et uttrykk for Winstons opplevelse av at damer er litt skummelt, enn som Orwell sitt kvinnesyn, da dette bedrer seg når Winston faktisk blir forelsket.

Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er glad for at jeg har lest den, men den er ingen ny favoritt.

______  (((((()))))) _____

De to andre bøkene jeg leste i februar skal få sine egne innlegg; Odysseen av Homer har jeg lest og lyttet på i forbindelse med Bokhyllelesingen – og hvis den ikke er en klassiker så vet ikke jeg. I tillegg har jeg kost meg med Amanda Palmer sin The Art of Asking. Dorothy Parker ble ikke lest noe i denne måneden, men til gjengjeld leste jeg noen dikt av Margaret Atwood. Det betyr at jeg har lest to av de fire bøkene jeg opprinnelig hadde planer om å lese, samt en som fristet alt for mye. Til sammen blir det tre bøker – altså ikke helt optimalt.

februar

Statistikken blir følgende:

  • 9/50 bøker lest.
  • 5/20 klassikere
  • 2/15 1001 – bøker
  • 2/12 fra klassikerutfordringen (3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 2/9 fra bokhyllelesingen
  • 1 gjenlesing
  • 8 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt
  • 1 bok kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 1 i år!)

Ny måned, nye muligheter!

I mars skal vi samlese Aina Basso sin Finne ly, og det gleder jeg meg til. I tillegg ønsker jeg å få litt mer fart på klassikerutfordringen min, samt at jeg er sugen på en skikkelig røverhistorie fra Frankrike. Så hva gjør jeg da? Jo, jeg kaster meg over The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas, selvfølgelig! 1200 sider, sier du?! Det gjør ingen ting! Temaet for bokhyllelesingen i månedsskiftet mars/april er å lese en europeisk novelle – eller diktsamling fra 1900 – tallet, og i den forbindelsen har jeg tenkt å lese Angela Carter sin kritikerroste samling The Bloody Chamber.

leseplanermars

Og skulle det skje at jeg mot formodning rekker å lese enda mer – da tror jeg at jeg skal kaste meg over en av bøkene jeg kjøpte meg i Paris! Mer om den reisen kommer snart.

Hvordan gikk din lesemåned? Og hva har du planer om å lese i mars?

Punkt for punkt: Bleak House av Charles Dickens.

Punkt for punkt er mitt forsøk på å komme inn i det å skrive litt om bøkene jeg har lest de siste månedene som ikke har fått en ordentlig anmeldelse her på Skribleriene.  De kommer kanskje til å være mer oppstykket enn det jeg pleier å poste, men jeg håper og tror at dette vil:
1. Bøte litt på den dårlige samvittigheten min.
2. Gi meg tilbake litt av skrivegleden.

Første bok ut er ingen ringere enn Charles Dickens sin 1071 sider lange Bleak House. Jeg vet ikke om dere husker det, men de siste årene har jeg hatt Dickens som eget lesemål med svært liten suksess. Det er først nå, da jeg ikke har ham som mål, at jeg endelig ble motivert til å ta fatt på et av hans verker. Jeg angrer ikke, for Dickens er virkelig en stor historieforteller!

image

Kort fortalt,  om det overhodet er mulig med en så omfattende roman, handler Bleak House om den evigvarende rettsaken Jarndyce mot Jarndyce, og hvordan den påvirker personene som på ulikt vis er innblandet i den.

Persongalleriet:
Vi møter mange karakterer der noen spiller en stor rolle, mens andre har biroller i handlingen. Hovedpersonene, og de som hovedhandlingen er sentrert rundt, er herr Jarndyce på godset Bleak House, hans fjerne slektninger og arvinger av formuen som bli behandlet i rettsaken; Ada Clare og Richard Carstone som kommer for å bo hos ham og sist – og nok den mest sentrale personen – hans myndling, Esther Summerson som er av en mystisk herkomst. Lady Dedlock er også en viktig karakter.

I tillegg møter vi en hel haug av små og store bipersoner som på ulikt vis enten er knyttet til rettsaken og de andre personene fra starten av eller som,  frivillig eller ufrivillig, blir dratt med i hendelsene etterhvert.

Dickens sine personskildringer er helt fenomenale!  Uansett hvor stor eller liten rolle de har,  så har han gitt dem alle særegenheter. De er alle godt utviklet,  og ingen fremstår som endimensjonale.  Noen knytter man seg til umiddelbart,  andre blir man glad etterhvert som historien utfolder seg – selv om utgangspunktet var heller dårlig, mens atter andre liker man å mislike. Det de alle har felles er at de er interessante å lese om. Jeg opplevde dem som ekte mennesker, selv om enkelte er karikerte (mer om det under et annet punkt).

Skildringer av omgivelsene:
Omgivelsene i Bleak House er varierte. Vi befinner oss tidvis i London, både i de fattige områdene og i området der retten og deres ansatte bor, og vi er på godsene Bleak House og Chesney Wold og områdene rundt. Dickens er like god til å skildre og skape liv i omgivelsene som han er med karakterene sine. Jeg kunne kjenne lukta av kloakk og føle søla som festet seg til huden i London, jeg grøsset av beskrivelsene av de uverdige forholdene som arbeiderne i London og i landsbyen utenfor Bleak House levde under, jeg kjente på stresset og det hektiske livet i og rundt domstolene  og jeg fant roen på bygda og i naturen sammen med Esther og Ada. Jeg kunne se for meg hvert eneste hus, leilighet, eng og park, akkurat som om jeg så det i virkeligheten – eller på en film, og jeg tok meg i å tenke at det å filmatisere en Dickensroman må være en drøm for alle regissører. Alt står jo der! Problemet er heller å kunne begrense seg og utelate noe!

Ulike romantyper i samme roman :
Det er kanskje ikke noe rart at det er spor etter mange forskjellige sjangre i en roman av dette kaliberet. Jeg synes at hele stemningen som historien er innhyllet i er veldig gotisk; det ligger noe mørkt og dystert over hele boka, selv om jeg opplever at det er ekstra fremtredende i de delene som omhandler Lady Dedlock. Både Chesney Wold med spøkelsestien og sine mange portretter og ladyen selv har noe veldig tragisk over seg. Og sånt liker i allefall jeg veldig godt.

I tillegg kan deler av Bleak House leses som en kriminalroman og et mysterie; Hvem drepte …? Hvem er det som driver utpressing av …? Hva skjuler Lady Dedlock?  Hvem er egentlig Esther? Dette er elementer som er spredt utover i romanen, og som er spennende og med på å drive handlingen videre.

Bleak House er også en kjærlighetsroman. Den forteller om et kjærlighetsforhold så sterkt at det klarer seg gjennom alle hindere – uten at det blir altfor melodramatisk og blomstrende, men i stedet er både realistisk og nøkternt. Den skildrer også det varme forholdet mellom søsken og mellom myndling og verge på en oppriktig og troverdig måte.

Samfunnskritikk:
Dickens går hardt ut mot det tungrodde rettsvesenet som var i England på 1800-tallet gjennom sine beskrivelser av saken Jarndyce mot Jarndyce. Et søksmål kunne gå over generasjoner og bli så innfløkte at man tilslutt ikke husket hvordan det hele startet. Det var heller ikke uvanlig at en eventuell arv ble spist opp av alle utgiftene som fulgte. Dickens viser i Bleak House hvordan dette påvirket menneskene som står midt oppe i det og deres opplevelse av maktesløshet i møtet med rettsvesenet.  I følge baksideteksten på min utgave så førte denne kritikken til at dette ble delvis endret i 1870. Ikke verst!

Et annet tema er «de gode hjelperne», i romanen personifisert gjennom filantropene Mrs Jellyby og Mrs Pardiggle sitt engasjement for de som de mener trenger en hjelpende,  fast hånd. Noe som igjen går ut over deres egne barn. Begge disse kvinnene er veldig karikerte, og det er tydelig at Dickens var ganske kritisk til en slik nedlatende form for veldedighet. Han latterliggjør deres ovenfra og ned holdning i møtet med de menneskene de «hjelper» og deres holdninger både ovenfor de » hjelpetrengende» og deres egne barn, og har i det hele tatt en ganske giftig,  men morsom,  penn i disse skildringene.

I tillegg tar han også for seg forholdet mellom den gamle adelen og den nye industrien,  nasjonal politikk og den inngrodde forestillingen om sosial rang knyttet særlig til stilling i samfunnet og giftermål.

Det narrative:
Dickens veksler mellom to ulike fortellere i Bleak House.  Den ene er en allvitende forteller som på en måte henger høyt over alt som hender, som har total oversikt, og som dermed gir oss lesere innsikt i alle hendelsene og karakterene, det de opplever og hva de tenker og føler i de ulike situasjonene. Han flytter leseren ubesværlig fra en lokasjon til en annen, på samme måte som Eleanor Catton gjør i The Luminaries, som jo er skrevet i samme tradisjon.  Den andre fortelleren er Esther, som gjennom sin beretning i førsteperson,  gjør rede for sine opplevelser på Bleak House og sammen med Ada og Richard.  Jeg likte nok aller best Esters fortellerstemme, jeg opplevde at jeg – formen gjorde at jeg kom mye nærmere henne og de hun sto nær. Det ble, til tross for at hun – som andre førsteperson- fortellere – ikke nødvendigvis er pålitelig hele tiden, mer personlig. Jeg tror kanskje at jeg hadde opplevd romanen annerledes dersom det kun hadde vært den mer nøytrale, betraktende allvitende fortelleren gjennom hele romanen? Uansett så synes jeg at kombinasjonen mellom de to narrativene gjør Bleak House fullkommen.

Skrivestilen:
Jeg leste Bleak House i ny, norsk oversettelse,  og det synes jeg fungerte veldig bra. Dickens skriver lange, utbroderene setninger, men er allikevel lett å lese. Han har godt driv, og jeg opplevde at siden fløy av gårde. Noe som imponerer meg veldig, med tanke på at romanen i utgangspunktet var en føljetong som gikk over flere år, er at han holder den røde tråden fra begynnelse til slutt! Med alle bihistoriene og karakterene! Jeg bøyer meg i støvet!

Bleak House er en fantastisk roman som flyter over av fortellerglede! Anbefales på det aller varmeste!

Andre anmeldelser: Elida,  Astrid Terese.

#3/2014: Hvordan ligger jeg an?!?

Vi er godt inne i april, og det er på høy tid å gjøre opp status for lesemålene i mars. Jeg hadde håpet av skriveoverskuddet jeg boblet over med i februar skulle strekke seg inn i måneden etter også, men der tok jeg styggelig feil. Jeg gikk rett og slett inn i en periode med lite skrivelyst, og det førte til at jeg dro med meg flere anmeldelser til langt ut i mars. Det er jo i utgangspunktet ikke slik jeg at jeg ønsker at det skal være, målet mitt er å få skrevet om bøkene jeg har lest fortløpende – men noen ganger så går ikke det.

Gjenbruk!

Gjenbruk!

 

Jeg skal ikke gå veldig inn på hvorfor jeg ikke har vært Silje Superblogger, men hovedårsaken er nok at alt det fysiske rotet med esker i alle rom og julepynt på soverommet, gjorde at jeg ikke fikk roen til å sette meg ned foran dataen. En annen årsak er True Detective – en av de aller beste TV – seriene jeg har sett på lenge (og som naturlig  nok førte med seg kvelder der jeg heller prioriterte armkrok og maratontitting, enn skriving av anmeldelser og andre bokrelaterte ting). Oppussingen nærmer seg slutten, så jeg regner med at det blir lettere denne måneden. (Bortsett fra at Doctor Who er tilbake, da – og A game of thrones – de må jeg jo se :-)).

The Doctor is back! Og da MÅ man faktisk bare ta et bilde av TV-en. Sånn er det.

The Doctor is back! Og da MÅ man faktisk bare ta et bilde av TV-en. Sånn er det.

Men, selv om skrivelysten har vært litt fraværende, så har leselysten vært på topp. Og det er tilfredsstillende å kunne sette kryss på flere av delmålene mine! I mars leste jeg 6 bøker, og siden det er mer enn hva jeg normalt leser på en måned, så er jeg veldig fornøyd med det. Totalt i 2014 har jeg nå lest 17 bøker, og det er, i følge Goodreads 6 bøker foran målet om 42 leste bøker. Kvantitativt veldig bra, med andre ord.

Hvordan er det så med kvaliteten og variasjonen? Jo, mars var bra på den måten også. Den aller første boka jeg leste var i forbindelse med Dokufeber – målet mitt. Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården gir en oversiktlig og lærerik innsikt i hvordan den norske stat har forholdt seg til annerledeshet, og hvordan mange av de aller svakeste i samfunnet har opplevd å bli misbrukt og oversett av de som i aller største grad burde ha tatt vare på dem. En god og tankevekkende bok som de aller fleste burde få med seg. Neste bok ut var den nerdete og morsomme (men med alvorlige undertoner) Sci . fi – romanen Ready Player One av Ernest Cline. Jeg storkoste meg med alle referansene og den handlingsmettede historien!

Etter at jeg hadde fullført Cline sin roman, så måtte jeg bare ha enda litt mer science- fiction. Valget falt på den nye norske ungdomsromanen Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen, første bok i dystopien Beta, og jeg ble ikke skuffet. Selv om det er tydelig at forfatterne er godt kjent med internasjonale ungdomsdystopier, så klarer de allikevel å sette sitt eget særpreg på historien. Den er fartsfylt og spennende, og jeg gleder meg til å lese mer.

I mars var det også tid for runde to i Bjørgs bokhyllelesingsprosjekt, og denne gangen var temaet Afrika. Etter noe leting i hyllene endte jeg opp med Albert Camus sin debutroman Den fremmede. Dette var mitt første møte med både forfatteren og hans filosofi, og selv om jeg ikke ble helt revet med, så har jeg lyst til å prøve meg på flere av Camus sine verker etterhvert. At boka både regnes som en moderne klassiker OG er en 1001 – bok var en kjær bonus.

Selv om Flukten og Den fremmede er helt forskjellige, både i forhold til målgruppe og tema, så er de begge ganske mørke, og etter at jeg var ferdig med dem så kjente jeg at jeg hadde behov for noe helt annet, noe lysere og annerledes. Mørkets symmetri av Audrey Niffenegger var kanskje ikke direkte lys – den har helt klart et gotisk preg og inneholder både død og spøkelser – men den var på en måte mørk på en helt annen måte. Jeg skal skrive en anmeldelse av den i løpet av uka, men for nå så nøyer jeg meg med å si at den var god og snål. Siste bok ut var den boka som traff meg aller hardest; Rene Denfield sin debutroman The Enchanted er både fæl og rå, samtidig som den er magisk og vakkert skrevet. Jeg er sikker på at den vil havne blant årets favoritter når den tid kommer, og det er store muligheter for at den også vil være å finne på favorittlista uavhengig av tid. Så god var den!

Som dere ser så ble det mye mørk litteratur på meg i løpet av mars, og jeg synes det er helt fint. Temaene, skrivestilene og målgruppene har, som nevnt, vært veldig ulike, men felles for de alle er (med unntak av Ready Player One, som er mer morsom underholdning) at de har en mørk nerve i seg som har passet godt for meg og min leselyst denne måneden.

Litt statistikk:

  • 17/42 bøker lest, 15 anmeldelser skrevet.
  • 2/10 klassikere.
  • 2/12 1001 – romaner.
  • 1/5 Dokufeber – bøker
  • 3/5 Sci – fi – bøker.
  • 2/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 6  OTS – bøker lest.
  • 0/1 bok på fransk.
  • 0 Ulysses av James Joyce.
  • 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
  • 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
  • 4 norske 2014 – bøker

Hvordan ligger du an?