To vemodige historier: Anita Brookner og John Williams.

Mens jeg var i Paris stiftet jeg bekjentskap med to, for meg, ukjente forfatterskap;  Anita Brookner og John Williams.

Brookner dukket helt tilfeldig opp. Da jeg besøkte San Francisco Book Company fant jeg mange av bøkene hennes. A start in life,  debturomanen hennes, hadde en så snerten innledning:

Dr Weiss, at forty, knew that her life had been ruined by literature. S 7

at jeg – som bokelsker – ikke kunne gjøre annet enn å gå til innkjøp av den. Og det er jeg glad for.

John Williams sin Stoner hadde jeg med ujevne mellomrom sett litt her og der. Sist i forbindelse med at den skulle bli gitt ut på norsk i høst. Jeg skammer meg litt over at jeg i begynnelsen,  kun basert på tittelen, avfeide den som en roman om rus og rusmisbrukere. Nysgjerrigheten min økte dermed betraktelig da jeg skjønte at tittelen viser til hovedpersonens etternavn og ikke kallenavnet til en hasjentusiast. At handlingen foregikk i et akademisk miljø var også et ekstra pluss.

Men altså; oppdagelsen av at jeg faktisk hadde misforstått hva Stoner handlet om ga meg en intens lyst til å lese romanen umiddelbart,  og etter å ha lett gjennom tre bokbutikker fant jeg den på WHSmith i Rue de Rivoli.  Lykke!

Jeg har valgt å skrive et samleinnlegg om disse to romanene fordi, selv om de er ulike, så opplever jeg at Brookners Ruth og Williams’ Stoner på en måte er åndsfrender. Jeg tror faktisk at i et alternativt univers, der litterære figurer lever side om side, ville de ha utgjort et fint par.

A start in life er, som nevnt, Anita Brookners debutroman. Den handler om Dr.Ruth Weiss som i en alder av 40 våkner opp og erkjenner at hun i stedet for å ha levd livet som seg selv, har brukt litteratur for å flykte. Etter denne erkjennelsen får vi historien om Ruth og hennes oppvekst som enebarn i en, mildt sagt,  dysfunksjonell familie.

Brookner har en skarp penn i skildringene av Ruth sine foreldre og forholdet mellom dem og datteren. Jeg tok meg i å tenke på Austen og hennes skrivestil mens jeg leste denne romanen, og da særlig hennes beskrivelser av Mrs Bennet i Pride and Prejudice. Det er vittig å lese om foreldrene og deres, til tider lattlige, forsøk på å realisere seg selv på bekostning av Ruth. Jeg måtte le for meg selv flere ganger, men etterhvert som historien tar form, blir det vittige erstattet mer og mer av tristhet på vegne av Ruth. Kanskje en passe beskrivelse av romanen er at den er tragikomisk?

Men, som sagt, A start in life tar en mer tragisk enn komisk retning etterhvert. Jeg kjente at jeg ble knyttet til Ruth, og jeg ønsket at det skulle gå bra med henne. Og, til tross for at hun velger – etter en befriende periode i Paris – å ta hånd om foreldrene og deres «greier» i stedet for å følge sine egne drømmer og ønsker, så går det jo på en måte bra. Hun er intellektuell,  opptatt av litteratur og tar etter hvert doktorgrad og blir professor.  Karrieremessig gjør hun det godt, men jeg opplever at her ligger også det tragiske; har hun valgt bort sitt eget liv, sine muligheter til å leve, elske og eventuelt stifte familie for litteraturen, forskning og foreldre? Innledningen kan tyde på at hun selv opplever det slik, og slutten gir heller ingen løfter om at Ruth kommer til å velge et annet liv – selv om den allikevel ender ganske oppløftende.

Anita Brookner skriver veldig godt og elegant.  Romanen er kort, men  den rommer mye, og jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt godt kjent med både Ruth og familien hennes. A start in life er en svært god, trist og vittig roman om å forsøke og løsrive seg og å befinne seg i et krysspress mellom det man selv ønsker og det omgivelsene ønsker.  Anbefales varmt!

(Denne siste delen, den om Stoner,  bærer dessverre preg av at det er en stund siden jeg leste romanen.  Det er mye føleri fra min side, da det er følelsene jeg fikk mens jeg leste som sitter igjen nå, etter 2 måneder, og ikke så fryktelig mye om alt det andre som også imponerte meg. Beklager!).

Stoner av John Williams handler om bondesønnen Stoner som i 1910 får muligheten til å studere landbruk men som etterhvert oppdager littersturen og språkets gleder. I stedet for å bli uteksaminert som agronom,  tar han eksamen i engelsk og litteratur og får etter endt studie jobb som lærer ved samme universitet. Vi følger ham både i jobb og i privatliv, vi får ta del i akademiske kamper, det mislykkede ekteskapet og forholdet mellom ham og datteren der tidens uro, kriger og økonomisk nedgang er bakteppet.

Romanen er et nært portrett av en mann som på de aller fleste områder lever et helt ordinært liv, en mann som finner sin rette plass i yrkeslivet som litteraturelskende lærer og som må leve med sine valg – både de gode og de dårlige. Som med Ruth, opplevde jeg å bli svært knyttet til Stoner som karakter gjennom lesingen. Jeg heiet på ham og ønsket at ting på en måte skulle ordne seg, at det kjærlighetsløse ekteskapet på magisk vis plutselig skulle boble over av lyst og glede, at det varme og nære forholdet mellom Stoner og datteren skulle vedvare og at de akademiske kampene skulle gå i hans favør.

Men nei da.

Og på en måte så er jo det et helt riktig valg av John Williams. Stoner er jo ikke en feel – good – roman, den er heller ikke innenfor sjangeren magisk realisme. Det den er, det er en lavmælt, realistisk og til tider sår historie om en helt vanlig mann som lever et helt vanlig liv. En stillfaren mann som i jobben kan virke ganske steil, en som står i konflikter og er ganske seig og utholdende,  men som hjemme lar seg overkjøre av en kone som hverken kan eller vil elske ham og som forsøker å opprettholde den gode relasjonen til datteren. Jeg tok meg i – under lesingen – å undre over hvorfor han ikke kjempet mer på hjemmebane,  hvorfor ga han så lett opp både kona og datteren? Hvorfor fant han seg i å bli satt på sidelinjen?

(Dere ser nå hvorfor Ruth og Stoner hadde fortjent å få hverandre, ikke sant? Begge har gode karrierer og setter sin egen lykke til side for familien og plikter.).

Stoner er utrolig velskrevet, språket flyter lett og jeg fikk hele tiden fornemmelsen av at teksten, setningene og ordene var som fløyel. Behagelig, vakkert og mykt, selv om innholdet for det meste er melankolsk,  trist og sårt. Jeg lot meg engasjere av denne hverdagsskildringen fra første side og jeg må innrømme at det var tungt å lukke igjen boka etter at siste side var lest.

John Williams har selv sagt at Stoner er en helt, og ja, kanskje han er det. En hverdagshelt som jobber i det stille og som får livet til å fungere med de premissene som er gitt ham? Uansett, helt eller ikke,  dette var en roman og en karakter som traff meg mitt i brystet. Hardt og stille. Anbefales sterkt! Og ja, den ble en av sommerens to favoritter.

Disse har også skrevet om Stoner: Rose – Marie, Bok Karete, Birgitte, Karin,  Tine og Beathe.