Næss og Hallstrøm – et samleinnlegg.

Selv om jeg klarte å unngå samleinnlegget forrige uke, må jeg bare anerkjenne at jeg ikke kommer utenom det i dag. I november leste jeg flere bøker som jeg ikke har rukket å skrive om ennå – og for å få redusert litt på bunken med «skal – skrive – om» bøker, så velger jeg altså å gå for 2 i 1. Og siden jeg sliter litt med å begrense meg i skrift, er det mulig at det kanskje (mest sannsynlig) blir ganske langt. Du er herved advart.

Bok 1:

Bare et menneske av Kristine Næss.

Bare et menneske er  mitt første møte med forfatteren Kristine Næss, og det er takket være Line og hennes anbefalinger som gjorde at jeg plukket med meg denne romanen under et av høstens mange handleturer på Eldorado. Det er et valg jeg er glad for!

Fra baksideteksten:

Bea Britt bor alene i farmorens hus på Vettakollen i Oslo, der faren hennes vokste opp. En tidlig morgen er det folk i hagen, de leter etter en 12 år gammel jente som har forsvunnet. Bea Britt har pleid å se henne gå tur med den lille hunden sin. Politiet  finner jentas sekk i hagen, og slik blir Bea Britt en av politiets mistenkte.

bareetmenneskeDenne lille oppsummeringen kan kanskje gi inntrykk av at Bare et menneske er en kriminalroman, men det er ikke tilfelle. Forsvinningen av Emilie er en hendelse som påvirker Bea Britt på ulike måter; den setter i gang nye tanker og refleksjoner i henne og får henne til å reagere og handle på en annen måte enn normalt. Den er med som en del av Bea Britt sin hverdag og skaper en ytre spenning, samtidig som det ikke er selve drivet i romanen. Jeg opplever at den er mer som en ramme som binder Bea Britt sin historie sammen.

Romanen sentrerer rundt Bea Britt, livet til farmoren hennes, Cessi, i før – og etterkrigstiden og Beathe – datteren til Bea Britt sin venninne. Disse kvinnene tilhører tre forskjellige generasjoner, og deres historier alternerer i løpet av romanen. Jeg er imponert over Næss sin evne til å gi disse tre kvinnene helt særegne stemmer som gjør at alle tre popper ut av sidene som ekte mennesker som jeg kan se for meg og som jeg tror på. Det er noe med måten Næss skriver på som gjør at alle fortellerstemmene oppleves som autentiske og originale., det er som om hun endrer skrivestil for hver karakter. For eksempel er Cessi sin stemme typisk for den tiden hun lever i, og med en gang jeg kom til et av hennes kapitler, var jeg der, i Oslo, i 1940 og 1950 årene. Jeg så det helt levende for meg. Cessi selv er en veldig lite sympatisk person som gjør mange feil, men samtidig så har hun mange lag og erfaringer som gjorde at det var hennes historie som berørte meg aller mest.

Bea Britt er, selv om hun nok er det nærmeste vi kommer en hovedperson, den jeg fikk minst tak på. Jeg tror det kan ha med at der både Cessi og Beathe sine historier er fortalt i 3. person, er Bea Britt sine kapitler skrevet i 1. person. Det er Bea Britt selv som forteller, og som alle andre jeg – fortellere velger hun selv hva hun skal vise leserne og ikke. Det skaper jo en ekstra spenning, særlig i forhold til det som omhandler forsvinningssaken, og jeg er ganske sikker på at det er et bevisst valg fra forfatteren å la Bea Britt være såpass vag, såpass lenge. Jeg opplever også at dette grepet tilfører romanen en ekstra nerve.

Romanens tittel er Bare et menneske og dette er et begrep som Cessi bruker flere ganger. Hun bruker det mest som en unnskyldning, et tegn på oppgitthet; «Hvordan skal jeg få til alt dette? Jeg er jo bare et menneske«. For meg så viser tittelen også til ensomhet. Det å være «bare et menneske» i en verden full av andre mennesker, det skaper en følelse av å være helt alene, å være den ene mot alle de andre, mot de som har noen. Både Bea Britt, Cessi og Beathe har, slik jeg tolker det, en opplevelse av å stå alene, å være den ene som ikke har noen og som lengter etter en annen. Særlig de to førstnevnte isolerer seg i stor grad, holder seg mye inne for seg selv og i sitt univers. Det er en selvvalgt tilstand, samtidig som de begge lengter etter noe mer, noe annet. Den ene blir etter hvert mer og mer bitter ovenfor seg selv og livet, mens den andre klarer å bryte ut og finner håp.

Kristine Næss skriver med et dyptpløyende og detaljrikt språk der ikke bare karakterene, men også små stemninger, detaljer og episoder, står ut av sidene som noe ekte. Samtidig så sier hun heller ikke for mye, det er mye rom for tolkning og for å oppdage nye elementer ved gjenlesinger.

Anbefales, selvfølgelig!

Bok 2:

KRØ av Didrik Morits Hallstrøm.

KRØ av Didrik Morits Hallstrøm er noe så spennende som en nygotisk grøsser! Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde helt oversikt over hva som lå i begrepet nygotisk litteratur, men etter et kjapt søk fant jeg en artikkel av Tom Egeland som oppklarte en del:

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet kom et knippe grøssere som i kraft av sin popularitet og utbredelse – både i litteraturen, men i enda større grad i filmen – bidro til å gjenopplive den gotiske sjanger.

Disse bøkene og filmene fant imidlertid ikke sted på øde heder og i forfalne slott. Tvert imot plasserte forfatterne og filmskaperne sine hovedpersoner i høyst moderne omgivelser – i pulserende storbyer, i trivelige forsteder og i perfekte, velfungerende småbyer. Her møter vi vanlige mennesker fra middelklassen – deg og meg – som stilles ansikt til ansikt med det umulige, det overnaturlige, det grusomme.

Tom Egeland, 2006

Denne beskrivelsen passer godt med innholdet i KRØ. Vi møter Adam, en tidligere rusmisbruker, nå grafisk designer, med rotete fortid. Han har kjæreste og kommer godt overens med kjærestens sønn. En dag får han et brev fra bestefaren. Han ligger for døden, og ønsker at Adam skal komme hjem til ham på den forblåste øya Krø på Sunnmøre. Adam er motvillig, men bestemmer se til slutt for å reise.

Krø er et underlig sted der alle kjenner alle og bedehusmiljøet står sterkt. Hjemme hos bestefaren oppdager han en mystisk dør i kjelleren krøsom han ikke får opp og han møter ei merkelig jente som ser ut som en levning fra 1980 – tallet. Men det merkeligste av alt oppdager han ikke før han logger seg på i 3D – programmet White World – for hvem er denne skikkelsen som plutselig dukker opp og begynner å følge etter ham?

Jeg er en stor tilhenger av grøssere, både på film, TV og i bøker. Jeg har nok mer erfaring med å se innenfor denne sjangeren enn å lese, men begge deler appellerer til  meg og i årenes løp har jeg lest en del. Det er derfor litt nervepirrende å begynne på en ny grøsserroman, for er det ikke gjort godt nok så blir det for både dårlig og forutsigbart. Takk og pris svarte Hallstrøm sin roman til forventningene – og litt til! KRØ er nemlig både en spennende og sofistikert grøsser som antyder mer enn den sier. Fokuset ligger ikke på  å skape flest mulig sjokkscener, men i stedet på å bygge opp en mer krypende, ubehagelig stemning – som selvfølgelig kulminerer i en finale! Den minner meg på den måten om Johan Harstads DARLAH. (Den ble forresten nylig kåret til tidenes beste norske ungdomsbok. Det synes jeg var vel fortjent!). Jeg opplever også at Hallstrøm er tro mot sjangeren, samtidig som han har laget noe helt eget. Jeg liker svært godt at han kombinerer natur, det gamle og mytologi med teknologi og The White World, samtidig som han også visker bort skillet mellom virkelighet og fantasi/drøm, og selv om det ikke er første gang at disse elementene er brukt i grøssere, så er det i alle fall gjort så godt her at det føles originalt. Og det fenger!

Didrik Morits Hallstrøm skriver svært godt. Språket flyter lett av sted og er fri for klisjeer. Han tar i bruk mange originale og gode språklige bilder, både når han skildrer naturen, omgivelsene og Adam selv, hans tanker og følelser. Som med Næss, opplever jeg med KRØ at både miljø og personer står fremfor meg. Ja, jeg måtte til og med sjekke om Krø var en virkelig øy, fordi den og folkene der er så levende og bra skildret. (Hint; den er ikke virkelig).

Jeg likte KRØ av Didrik Morits Hallstrøm veldig godt, og jeg håper at flere får med seg denne! Ja, for den er faktisk SÅ god!

Anbefales!

 

8 thoughts on “Næss og Hallstrøm – et samleinnlegg.

  1. Nå har jeg ikke lest omtalene dine grundig Silje, rett og slett fordi jeg har Næss sin bok på Ipaden for å lese, hvis jeg rekker det. Jeg har ikke så mange dagene på meg får lånetiden går ut…🙂

    Men jeg skal prøve å rekke det – og det er du som gjorde meg oppmerksom på boken🙂

    Klem

  2. Begge disse er – på håper jeg rekker det før fristen – lista mi.
    Bøkene tårner seg opp – og jeg begynner å innse at disse listene – til og med langlista, er svært korte. Bare 3 bøker til kort’n lizm, og de aller beste har jeg ennå kanskje ikke lest.
    Siden Krø er en thriller, skummet jeg den delen, som Gro, og må derfor håpefullt spørre, er det en ungdomsbok, jeg trenger sårt slike, siden den biten av nomineringa mi er bortprioritert.
    Kan ikke bare lese Kaoshjertet heller…..

    • Jeg bedriver nilesing av norske bøker nå, men fra mandag blir det Hustvedt med Hedda. Silje – en rebell!
      Krø er en voksenroman, men jeg håper du får lest den allikevel🙂

  3. Jeg ble ikke skremt av Krø, men siden Mørketid heller ikke skremte meg så vet jeg ikke annet enn at jeg må tilbake til Stephen King. Fin omtale av Bare et menneske også!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s