Egentlig skulle jeg ha lest Dickens nå – men så dukket Agnes opp…

Desember skulle være den måneden da jeg faktisk nådde målet med å lese noe som helst av Dickens innen 2012 – intensjonen var god, og starten av A Christmas Carol gikk strålende, men så plutselig svevde det  en 32 årig flyvertinne med kjærlighetssorg inn i leiligheten vår og jeg lot meg villig avlede. Jeg mener, bare omslaget i seg selv er jo som et lite søtt sukkertøy som jeg bare må smake på, og når innholdet også var ganske fristende så var det ikke så veldig vanskelig å si «På gjensyn» til gamle Charles og «Velkommen!» til Heidi Linde og hennes morsomme Agnes i senga.

Nå er det allerede skrevet mye om Agnes og hennes opphold i de knuste hjerters dal  – Line og Marianne likte boka veldig godt, mens Ingalill og Solgunn var noe mer lunkne til konseptet. Så hvor er det jeg stiller meg på skalaen etter å ha fnist, sukket og gapskrattet gjennom Agnes sine store og små kriser? Et lite stykke over midten, vil jeg si. Hvordan kan det samsvare med at jeg sier at jeg faktisk gapskrattet meg gjennom flere av episodene, under kanskje noen? Jo, nå skal dere høre:

Historien er festlig i all sin elendighet – vi møter Agnes som knust av kjærlighetssorg flytter inn i farens utleieleiligheter. Her bedriver hun tiden med å:

1. Deppe.
2. Fantasere om sin egen begravelse.
3. Bli irritert på barna som bestemmer seg for å leke uten for hennes vindu og som da forstyrrer henne midt i begravelsesfantasien.
4. Ligge i senga og spise kjeks.
5. Tenke tilbake på livet med William.
6. Smuglese den egentlige leieboerens dagbok.
7. Rote rundt i den egentlige leieboerens ting.
8. Prøve å kjøpe piller på innvandrerbutikken på hjørnet.
9. Smugringe til William.
10. Se på Dr Phil.

Agnes har det med sette seg selv i situasjoner som er komiske; hun sier og gjør ting som man som leser bare må flire av, hun antar og tror ting om mennesker hun møter som er helt hinsides og hun er rett og slett latterlig selvmedlidende der hun suller seg inn i sin egen elendighet og dyrker sorgen – på mer eller mindre vellykket vis:

Jeg skal stå i denne sorgen! tenker Agnes, og i det samme kjenner hun hvor rørt hun blir av seg selv, av sin egen tapperhet, av hvordan hun liksom bærer alt dette, og akkurat da hun bestemmer seg for bare å gi seg hen til sorgen og tårene, merker hun at hun fryser.

Det er en utrolig forstyrrende oppdagelse.

s 22

 

Agnes har nettopp onanert; en rask runde under Åsa Wallanders rødmønstrete Røros – pledd. Det er fort unnagjort, hun rekker knapt å forestille seg noe før det er over (….).

Etterpå står hun opp og tømmer skapene for alt som inneholder E – stoffer og sukker. Det overrasker Agnes at hun både har matlyst og seksualdrift. Det irriterer henne også, for det er ingen tvil om at sorgprosessen ville framstått som langt mer heroisk om de hadde forsvunnet.

s 83

Ja, jeg gapskrattet, men nei, jeg lo aldri med Agnes – jeg lo av. Og så ble jeg litte granne beskjemmet på hennes vegne – en gang i blant, og litt pinlig berørt fordi Agnes faktisk har noen tanker og følelser som jeg selv har hatt et snev av en gang…  Jeg opplever egentlig ikke Agnes som en veldig sympatisk karakter, men jeg tror ikke det er forfatterens intensjon. Jeg tror heller hun prøver å skildre følelser som nok ikke er så uvanlige for oss jenter, spesielt i gitte situasjoner, og for å få frem hvor navlebeskuende vi alle kan bli en gang i blant- så setter hun alt helt på spissen. Hun skaper Agnes, forlatt, fortvilet, gjenkjennelig og ustyrtelig, men ufrivillig morsom. Og jeg ler. Høyt. Egentlig så er alle personene og alle episodene i romanen satt på spissen; det er for eksempel ingen (nesten) helt  ålreite og sympatiske personer i historien, og til og med en helt vanlig tur på butikken på hjørnet blir til noe mer, noe annet, noe  sprøtt.  Jeg synes at dette er med på å gjøre Agnes i senga til den komedien den faktisk er, og Heidi Linde sitt lette og ubesværede språk er med på å gjøre leseopplevelsen både rask og underholdende.

Det er allikevel noen momenter som gjør at Agnes i senga ikke havner blant mine topp 12 for 2012.  Følelsen av at «Dette er noe jeg har lest før» og «Dette er da virkelig ikke nyskapende?» var med meg gjennom hele lesingen. Jeg fikk flere ganger flashbacks til da jeg satt og humret og lo av Bridget Jones og hennes pinligheter for flere år siden. Nå mener jeg ikke at historiene i seg selv er like, for det er de ikke, og i tillegg så er det helt forskjellige fortellerstemmer i de to bøkene. Allikevel mener jeg at de inneholder den samme stilen, stemningen, lettbeintheten og komikken; jeg ler, blir beklemt og kjenner meg igjen i begge. Og det er ikke noe galt i det; men bare ikke les Agnes i senga av Heidi Linde med forventningen om å oppleve noe nytt og banebrytende. Det synes jeg nemlig ikke den er. God komedie – ja, originalt – nei, ikke så veldig.