Inntrengeren av Håkan Östlundh

Familien Andersson/Kjellander kommer hjem til Fårö etter en lang ferie på fastlandet. Vel innstallert i huset sitt oppdager de at ting ikke er som de skal være, riktig nok har de leid ut huset mens de har vært bortreist, men gjenstander er forsvunnet, knust glass ligger strødd på gulvet og noen har lagt avføring innimellom barnas leker. Da de finner et familiebilde der noen har stukket ut øynene deres føler de at dette er mer en trussel enn en dårlig spøk og kontakter politiet.

I løpet av kort tid dukker det opp et nytt bilde; ødelagt på samme måte, og når datteren Ellen blir borte blir de virkelig redde. Hvem er det som er ute etter dem? Etterforsker Henrik Broman og hans kollegaer ved Visby – politiet står over for en sak det er vanskelig å få grep på. Hva er det egentlig som ligger bak disse truende hendelsene? Er det slektninger som vil hevne seg etter et arveoppgjør, eller ligger det noe helt annet bak? Truslene eskalerer, og snart er det en kaldblodig morder politiet jakter på.

Inntrengeren er mitt første møte med forfatteren Håkan Östlundh, men det skal  ikke bli mitt siste! Dette var en så utrolig spennende, skummel og intens leseopplevelse at jeg rett og slett mistet pusten – den var vanskelig å legge fra seg, samtidig som den hadde en ubehagelig stemning over seg som gjorde at jeg satt med hjertet i halsen og høy puls stort sett hele tiden. Jeg opplevde at jeg satt/lå på nåler under hele lesingen – og det er det lenge siden en kriminalroman har gjort med meg.

Men hva er det med akkurat denne historien som griper (og skremmer!) meg så mye? Jeg tror det er at Östlundh velger å ta utgangspunkt i noe som alle ville opplevd som et overtramp – noen ukjente har vært inne i huset ditt. Den følelsen av at noen har snoket og rotet rundt i dine ting – bare tanken er ubehagelig, og strengt tatt et scenario som flere av oss enten har opplevd eller kommer til å oppleve en gang i livet. Men Östlundh går et skritt lengre; den ukjente har lagt fra seg visittkort og trusler som helt klart er rettet mot de som bor i huset – det er ikke pøbelstreker og hærverk, det er personlig og det er utført av en gjerningsmann som de ikke kan se, men som ikke er redd for å gå enda lenger i sine handlinger mot familien. Jeg kjente nesten at gjerningsmannens ondskap/galskap (?) sydet ut av sidene – og det var nettopp det, tror jeg, som skremte vettet av meg mens jeg leste, og som fikk meg til å sluke sidene i noen kjappe jafs. Jeg måtte jo få vite hva som kom til å skje videre!

Håkan Östlundh har valgt å fortelle det som hender gjennom bruk av flere synsvinkler; vi får ta del i følelsene og opplevelsene til både politi og ofre, samt enkelte dagboknotater fra gjerningspersonen. Dette er med på å skape nærhet til og sympati med flere av personene i historien, og det gjør også slik at spenningen holder seg langt over gjennomsnittet gjennom hele boka. Det at vi lesere får bli med når hovedpersonen Henrik får vite noe viktig om ofrenes bakgrunn, eller at vi er til stede mens Malin Andersson og Fredrik Kjellander finner et bilde med utstukkede øyne i postkassa, gjør at karakterenes opplevelser blir så mye mer nær og ekte. Vi er der når det skjer, vi blir skremt sammen med ofrene eller vi blir opprømt sammen med politiet fordi de kanskje muligens har funnet en ledetråd. Det oppleves som førstehånds, og det gjør at  det med ett blir fryktelig ekkelt og skremmende når ting hender. Det gir en helt annen leseopplevelse enn når man får mange av hendelsene referert til i etterkant. Historien blir rett og slett, og enkelt og greit mye mer spennende å følge.  Men det er ikke alt; romanen har også en svært godt utviklet krimintrige som jeg tror på. Forfatteren planter små korn av tvil her og der,presenterer ulike motiver og lar historien ta flere omveier og U – svinger før han samler trådene og den virkelige gjerningsmannens motiver blir avslørt. Så elegant, så bra!

Inntrengeren av Håkan Östlundh er en veldig god krimbok, ja, jeg er ganske sikker på at den er en av de aller beste krimromanene jeg har lest i år. Den er handlingsmettet , ubehagelig, foruroligende og  intens, og kanskje ikke en bok for de som lett blir redde. Men for dere andre som liker å bli skremt, som liker å kjenne en voksende uro mens dere leser, en uro som ikke helt gir slipp på dere i de øyeblikkene dere ikke sitter med nesa i boka – ja, dette er boka for dere!

Jeg er så glad for at jeg fikk et leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke i høst – tusen takk!