Kort og så uendelig godt: We were liars av E. Lockhart.

Noen romaner er av en slik type at man helst ikke bør vite noe særlig om handlingen før man går inn i dem. E. Lockhart sin We were liars er en slik roman, og derfor blir denne teksten ganske (til meg å være) kort. Jeg skal allikevel prøve å formidle essensen og samtidig trekke frem noen av elementene som gjorde at jeg likte den så utrolig godt.

Fra baksideteksten:

We are liars.
We are beautiful and privileged.
We are cracked and broken.
A tale of love and romance.
A tale of tragedy.

Which are lies?
Which is truth?
You decide.

Fortelleren Cadence er, som baksideteksten også viser, del av en rik og priviligert familie. Status og symboler står høyt, og hver sommer samler besteforeldrene hele familien på den private øya Beechwood Island. Der har de vakre døtrene fått hvert sitt hus til seg og sine, og det er der Cadence har sin egen ferieboble sammen med de jevngamle søskenbarna Mirren og Johnny – og etterhvert Gat. En perfekt boble der foreldrene, besteforeldrene og småsøsknene bare er bipersoner i deres sommereventyr.

Men så, i løpet av sommer 15 skjer det noe. Cadence blir utsatt for noe hun ikke husker og som alle rundt henne prøver å skjerme henne fra. We were liars er historien om Cadence og hvordan hun – to år etter ulykken – prøver å pusle bitene sammen.

We were liars av E. Lockhart er, som jeg opplevde det, både en familiehistorie der vi gjennom Cadence sine øyne blir kjent med hele den mektige Sinclair -familien, deres forventninger til hverandre og deres reaksjoner når virkeligheten truer familiefreden, og et mysterium der Cadence prøver å sette sammen minner og fragmenter for å finne ut av hva som egentlig hendte sommeren da hun var 15. Kombinasjonen av disse to fungerte veldig godt, begge delene spiller sammen, forsterker hverandre og gjør at vi lesere, sammen med Cadence, litt etter litt kan sette de ulike bitene sammen til en helhet, en historie.

Romanen er ikke lang med sine knappe 225 sider, men jeg var alikevel tilfreds. Forfatteren klarer å formidle det hun vil formidle på disse sidene. Til tross for rammefortellingen, er ikke romanen en kronologisk, sammenhengende historie som forteller alt, men heller en samling av minner og hendelser fra fortiden og nåtiden. Fragmentert, slik som Cadence opplever livet sitt. Det er noe spesielt med å følge en hovedperson som har «mistet» en periode av sitt liv. Som leser er vi aldri i forkant, vi vet ikke noe som hovedpersonen ikke vet – noe som ikke er uvanlig i romaner med førsteperson synsvinkel,  men det som er uvanlig er at heller ikke fortelleren vet noe mer enn det hun forteller leseren. Det gjør særlig mysteriet ekstra interessant.  Et annet interessant moment er at Lockhart legger ut noen ørsmå hint om hva som egentlig har skjedd i hele boka, men de er så godt skjult at du ikke skjønner det før den forferdelig vonde sannheten blir avslørt. 

Jeg har lest flere tekster om We were liars på Goodreads.com,  og der er det enkelte som ikke liker skrivestilen til E. Lockhart. Jeg er ikke blant dem i det hele tatt,  ja, stilen er annerledes og spesiell med flere uvanlige metaforer, som i eksempelet under som beskriver følelsen av å bli forlatt av faren:

Then he pulled out a handgun and shot me in the chest.  I was standing on the lawn and I fell.  The bullet hole opened wide and my heart rolled out of my rib cage and down into a flower bed. Blood gushed rhythmically from my open wound,
then from my eyes,
my ears,
my mouth.
It tasted like failure. S 5

Flere steder deler også forfatteren setningene opp slik at enkelte ord står alene på linjen. Begge deler, både metaforbruken og strukturen på setningene, opplever jeg at passer svært godt med historien og hovedpersonens personlighet. Disse grepene gjør romanen både intens og poetisk, og på mange måter minnet det meg om Malina Marchettas skrivestil i Jellicoe Road. Det likte jeg veldig godt.

We were liars av E. Lockhart er en velskrevet, vakker, sår og hjerteskjærende roman. Anbefales på det aller varmeste.