Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol.

Det er ingen hemmelighet at min største drivkraft innen lesing for tiden er å finne gode, glitrende og sterke bøker jeg kan nominere til neste års Bokbloggerpris. Og hvis du titter innom andre bokbloggere så vil du se at jeg ikke er den eneste! Og det gjør jo det hele ekstra spennende! Tanker som: Liker de min favorittroman like godt som jeg gjorde? Hmmm, denne høres ut som en interessant bok. spinner med jevne mellomrom inne i hjernen min. For jeg vil jo selvfølgelig at alle skal trykke akkurat min favoritt til brystet og kåre den til sin personlige «Årets favoritt», samtidig så ønsker jeg å finne noen nye og, for meg, ukjente perler. Du vet, de bøkene som ikke får masse spalteplass, som ikke står oppstilt i bokbutikkenes «Ti på topp» – liste, de som du må lete litt etter, og som mest sannsynlig er – om ikke hakket bedre – så i alle fall like gode som de bøkene som får masse oppmerksomhet. Ja, og så de som får velfortjent mye ros i ulike medier, da – jeg vil lese de også- Jeg skal for eksempel lese Rune Christiansen og Hanne Ørstavik, og det gleder jeg meg til.

En bokblogger som har gjort en formidabel innsats for å lete frem mer ukjent litteratur er Gro, og det er takket være henne at jeg nå har lest Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol. Nå er jo ikke akkurat Marit Kaldhol en ukjent forfatter. Hun har holdt på i mange år, skrevet i flere ulike sjangre og vunnet flere priser (kilde). Jeg er for eksempel sikker på at de aller fleste i min generasjon – og andre som arbeider med barn – har vært borti den nydelige bildeboken Farvel Rune som hun skrev og Wenche Øyen illustrerte i 1986. Jeg synes allikevel ikke at Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz har fått så mye oppmerksomhet som den har fortjent, og at den i så måte kan anses som en av bokårets mer skjulte godbiter. (Misjoneringen til Gro har forresten funket, og jeg vet at den er i lesebunken til flere frem mot jul!).

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler om søstrene Jenny og Solrun (Sol). De vokser opp med mor og bestefar et sted langs kysten, mens faren bor i Polen.

Det var en litt underlig, om enn vakker, opplevelse å starte denne romanen, da det første som møter leseren er en tekst som både i form og innhold ligner på et dikt. Jeg måtte lese det flere ganger før jeg følte meg klar til å gå videre, og da jeg var ferdig med hele boka så måtte jeg gå enda en tur tilbake til begynnelsen. Det tror jeg var lurt, for nå ser jeg jo at Kaldhol begynner med slutten for så å fortelle resten av historien om Jenny og Sol.

Historien blir ikke fortalt kronologisk, heller ikke er den skrevet som en helhet. Kaldhol har valgt å bruke en fragmentarisk form der enkeltepisoder blir trukket frem og skildret og der det er like mye det som ikke blir sagt, som det som blir sagt, som bærer historien. Forfatteren beveger seg smidig fra en tid til en annen, og til sammen blir alle delene en sammenvevet helhet der søskenforholdet mellom Jenny og Sol ligger som selve grunnfundamentet.

Det er Jenny som er fortelleren i romanen, og hun henvender seg – på samme måte som jeg – personen i Hegazi Høyers Unnskyld – direkte til et du, her søsteren Sol. Som i Unnskyld opplever jeg at dette gir meg en ekstra nærhet til Jenny og hennes følelser og opplevelser. I romanens nåtid får vi vite at moren er død og at Jenny bor i barndomshjemmet der også bestefaren bor (jeg ser for meg at det er et lite småbruk, men det står ikke direkte). De tar seg av hverandre i sorgen, og det er et nært og nydelig forhold som blir beskrevet mellom dem. Samtidig aner vi at ikke alt er som det skal være med Sol, og det tar ikke så lang tid før mistankene blir bekreftet.

Som nevnt mener jeg at det er relasjonen mellom søstrene som er det mest sentrale i Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz. Den beskriver både et forhold som er nært og som er fjernt og et forhold der – på grunn av skiftene i tid – styrkeforholdet endrer seg. I tilbakeblikkene er Sol en person som Jenny ser opp til, som er den sterke, trygge, mens det i nåtiden er Jenny som må være den sterke, som føler at hun må stå opp for Sol. Gjennom tilbakeblikkene får vi også et innblikk i hvordan denne relasjonen endrer seg, når Sol går fra å være storesøsteren som passer på lillesøster til det motsatte skjer. Ved å gå slik frem og tilbake mellom nåtid og ulike fortider opplever jeg at selve fortellingen om Jenny og Sol blir så mye sterkere, teksten blir mer krevende å lese og det er som om den med vilje bremser oss slik at vi ikke sluker den, men heller velger å dvele, tenke og fundere. Jeg liker det i en god bok!

Savn og sorg er to andre temaer i romanen. Kaldhol skildrer med et vakkert og poetisk språk savnet og sorgen etter en mor som døde altfor brått, en søster som en gang var en helt, en storesøster og – tror jeg – en far som ikke er tilstede. Det er vonde og, til tider, dramatiske hendelser som det fortelles om i Kaldhol sin nyeste roman, men alt skildres på en veldig lavmælt og stillferdig måte. Man skulle kanskje tro at det kunne være med på å avdramatisere det som skjer, men jeg opplever heller at det er nettopp det motsatte som skjer. Det kjennes sterkere. Jeg synes også at det passer godt inn i skildringene av det å være pårørende av en rusavhengig. Selve avhengigheten er høylytt, uforutsigbar, men for de rundt, de som ønsker å hjelpe, er det en mer stille sorg.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er en vakker og var roman om et søskenforhold, tapet av en mor og om å ikke gi opp håpet. Den er kraftfull i all sin stillhet og den er skrevet på det nydeligste nynorsk. Anbefales på det sterkeste!

Gro og Lena har også lest og skrevet om romanen – og det synes jeg også flere burde gjøre.