Silje Goes Classic #1: The Great Gatsby av F.Scott Fitzgerald.

I dag er det kick – off for mitt nye leseprosjekt Silje Goes Classic! Hva er nå dette, er det kanskje noen som lurer? Jo, som navnet tilsier så skal jeg lese flere klassikere, minst en i måneden – kanskje flere? Men hvilken roman skulle jeg starte med??? Dere har kanskje fått med dere at jeg har hamstret klassikere den siste tiden, og har en del å velge mellom. Men siden denne måneden i tillegg er viet anbefalinger fra andre bokbloggere, så var det egentlig ikke noe vanskelig valg. Etter at jeg leste Clementine sin utrolig flotte omtale av The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald, så har jeg gått med et sterkt ønske om å fordype meg i denne moderne amerikanske klassikeren. Og nå, akkurat nå, så var tiden inne. Jeg sier det med en gang, jeg angrer ikke på det valget. Dette var en utrolig god og interessant start på prosjektet.

Generally considered to be F. Scott Fitzgerald’s finest novel, The Great Gatsby is a consummate summary of the ‘roaring twenties’ and a devastating exposé of the shallowness of the ‘Jazz Age’. Through the narration of Nick Carraway, the reader is taken into the superficially glittering world of the mansions which lined the Long Island shore in the 1920’s, to encounter Nick’s cousin Daisy, her brash but wealthy husband Tom Buchanan, Jay Gatsby and the dark mystery which surrounds him.

The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald var en bok jeg virkelig måtte jobbe med for å komme inn i. Jeg opplevde ikke at jeg umiddelbart ble sugd inn i historien, slik som jeg føler at jeg blir med enkelte bøker. Nei, her var det nitidig arbeid som krevdes, særlig under lesingen av de første 30 sidene. De første kapitlene er lite handlingsdrevet; fortelleren Nick flytter inn i et hus på Long Island og blir nabo med den mystiske og rike Gatsby, han besøker slektningen Daisy Buchanan og den velstående ektemannen hennes Tom. Han blir også invitert til et av Gatsbys ekstraordinære selskaper. Som sagt så er det ikke handlingen som er i fokus de første 30 – 40 sidene, det er skildringene av miljøet på Long Island, og da særlig på det velstående og ekstragavante miljøet som menneskene Nick møter er en del av, og som han selv også snart deltar i. Jeg må innrømme at jeg tok meg i å bli litt utålmodig og  tenke «Kom igjen, kom igjen!» et par ganger, men alt ble så mye bedre da selveste Gatsby fikk en større rolle i historien. Fra da av og ut så storkoste jeg meg med lesingen! Og jeg ser, i ettertid, at de omstendelige og detaljerte skildringene i starten gjorde sitt til at resten av historien sto så levende for meg under lesingen. Jeg fikk en større følelse for tidsånden og miljøet rundt Gatsby og Buchanan, og det tror jeg også var Fitzgeralds intensjon.

Jay Gatsby var en karakter som jeg raskt ble nysgjerrig på; ja romanens tittel har navnet hans i seg, han fremstår som en mystisk og  utilgjengelig skygge i de første kapitlene og de andre personene hinter om ting som muligens, kanskje har skjedd. Han er et stort mysterium og han har, viser det seg, bygd opp en myte om seg selv. Det er vanskelig å skille mellom hva som faktisk er sant, hva som er historier som er funnet opp av menneskene i miljøet rundt ham og hva som er «sannheter» han selv har skapt. Han har helt klart sine svakheter, men er allikevel en karakter som jeg fikk mer og mer sansen for. Det er for eksempel en scene der Nick beskriver ham med følgende ord:

But there was a change in Gatsby that was simply confounding. He literally glowed; without a word or a gesture of exultation a new well- being radiated from him and filled the little room. s 57

Er det ikke fantastisk! Med fare for å virke klisjefylt, så kjente jeg at hjertet svulmet og at jeg gliste tåpelig da jeg leste dette utdraget. Jeg var rett og slett lykkelig på Gatsbys vegne!

The Great Gatsby inneholder selvfølgelig en kjærlighetshistorie – en svært sentral en, faktisk, men om hjertet mitt svulmet på side 57, så ble det regelrett knust på slutten av romanen. Når Gatsby møter igjen sin store og eneste kjærlighet, så oppstår det et intenst trekantdrama mellom Gatsby, Daisy og hennes mann. Jeg vil egentlig gå så langt som å si at romanen er en kjærlighetstragedie. Hva jeg mener med det? Les boka, da vel (og les Clementines fantastiske omtale)!

Pst; The Great Gatsby er en 1001 – bok.