Kort og utrolig godt: De gjorde et barn fortred av Tove Ditlevsen

Første roman i Bjørg sin Bokhyllelesing er ferdiglest, og selv om jeg lot den stå på vent i hyllene mine i hele 15 (!) år, så er jeg glad for at jeg nå endelig fikk lest Tove Ditlevsens debutroman fra 1941 De gjorde et barn fortred. 

Tittelen er av en slik kaliber at du med en gang forstår at det ligger noe mørkt og vondt mellom sidene – skjult i et vakkert og poetisk språk. Og det stemmer helt. Ditlevsens skildringer av den 19 – år gamle Kirsten som opplever at det er noe som skiller henne fra sine jevnaldrende, at hun på en måte har «arr i sjelen» og som påvirker henne i forhold til berøring og sex, og hennes selvransakelse for å finne svaret som hun vet ligger fortrengt inne i henne, er utrolig sterk og smertefull.

Ditlevsen har et veldig suggerende språk som trekker meg med inn i historien som blir fortalt. Det gir en egen stemning, en tung og fortettet stemning der mye blir sagt på få sider. Jeg opplever at språket noen ganger er på grensen til å være pompøst, men jeg synes det er en stil som fungerer særlig godt i skildringene av Kirstens følelser rundt overgrepet hun bare så vidt kan ane. Det gjør at Kirstens følelser av ubehag rundt disse vage minnene blir mine følelser av ubehag også.

Hun ville snakke om disse forferdelige hendene, men hun følte det som om de når som helst, hvis hun lot dem få stige opp til hennes bevissthets overflate, kunne heve seg i all sin gjennomsiktige gru og legge seg iskaldt og lammende over hennes hjerte og stanse dets slag. s 47

Det å skrive en roman om ettervirkningene av et seksuelt misbruk av et barn, er noe som jeg tror er veldig vanskelig, iallefall å skrive en historie som ikke blir for grafisk og spekulativ. Det synes jeg at Tove Ditlevsen klarer med bravur i De gjorde et barn fortred. Og det at hun gjør det så tidlig som i 1941 er også veldig imponerende! Selve overgrepet blir bare antydet, og det er et grep som jeg synes passer veldig bra til historien. I store deler av romanen vet jo ikke Kirsten helt hva som har skjedd heller, det er mer en følelse av at noen har gjort henne urett, samt at hun får noen ufullstendige blaff av minner som det der og da ikke er lett å forstå meningen med. På sett og vis er romanen en detektivhistorie også, der Kirsten er detektiven som går på jakt i sitt eget indre for å finne ut hva som har skjedd og hvem som er ansvarlig. Kirsten fremstår som veldig skjør i store deler av romanen, men det var med stor gruglede at jeg leste de siste kapitlene der hun faktisk oppsøker overgriperen. Det er sterkt og opprivende, men så utrolig tøft og sterkt gjort!

Selv om romanen i hovedsak handler om et overgrep, hvordan en slik hendelse vil påvirke en persons utvikling både psykisk og fysisk og hvordan man kan finne styrke til å faktisk løsrive seg fra en slik opplevelse, så tar den også opp hvordan det er å leve i fattigdom i København på 1930 – tallet, klasseskille med arbeiderklassen kontra middelklassen og ideologi. Jeg ser mer på dette som et bakteppe som forteller hvordan samfunnet var på den tiden. Den skildrer også forholdet mellom barn og foreldre som kanskje ikke var så uvanlig, men som på samme tid verken er sunt eller godt. Tittelen Man gjorde et barn fortred peker, for meg, på at det ikke bare var overgriperen som gjorde Kirsten urett, men også foreldrene som ikke evner å se at datteren har opplevd noe som ikke burde skje.

Jeg opplevde lesingen av Man gjorde et barn fortred som veldig psykisk utmattende. Jeg følte at hjertet mitt ble røsket ut, trampet på og stappet inn igjen. Jeg kjente at Kirstens historie trakk meg ned og ga meg pustebesvær. Det var akkurat som om boka la seg oppå meg og dro meg under i et svart hull det var vanskelig å komme seg opp i fra. Jeg ble skikkelig påvirket mens jeg leste, og jeg kjenner at alle disse følelsene presser seg frem i meg nå mens jeg skriver om den. Jeg er helt sikker på at dette er en roman som vil sitte igjen i brystet mitt i lang tid fremover, og jeg er like sikker på at jeg kommer til å lese den igjen – vond, rystende og vakker som den er.

Anbefales på det aller sterkeste!

Eli, Lena og Karin (gamlebloggen) har også skrevet om denne romanen.