Dette synes jeg om: Malstrømmen av Frode Granhus.

På Landegode utenfor Bodø høres et forferdelig skrik, som tiltrekker seg oppmerksomheten til to gutter som leker på svabergene. Nede i vannkanten finner de en mann som er lenket fast med hendene nede i det iskalde vannet. Førstebetjent Rino Carlson synes at hendelsen minner veldig om den tidligere, uløst sak, og er fast bestemt på å finne gjerningsmannen denne gangen. Så skjer nok et tilfelle…

Samtidig, 30 mil lenger nord oppdager et eldre ektepar en liten bastflåte som flyter i land med en porselensdukke – den andre porselensdukken på kort tid. Ekteparet ser på dukkene som et varsel om at noe er i ferd med å skje, men for den nyinnflyttede lensmannsbetjenten Niklas Hultin  så er dukkefunnet bare barnemat etter jobben i hovedstaden. Etterhvert sprer uhyggen seg, og en dag blir en lokal kvinne funnet bevisstløs og hardt skadet i strandkanten. Hun er kledd i en kjole som ligner dukkens… Snart skjer det flere skremmende ting på Bergland, og det kan se ut til at hendelsene har rot i fortiden…

Det var en ren tilfeldighet at jeg kom over Frode Granhus sin tredje roman Malstrømmen, men etter en kjapp titt på baksideteksten (som du finner ovenfor, bare litt utdypet) så var jeg overbevist – denne krimromanen måtte jeg lese! Mystiske og makabre hendelser, fortid og nåtid blandet sammen og for ikke å glemme: porselensdukker! Det er ikke mye som får meg til å grøsse så mye som slike dukker! Så forventningene var høye da jeg startet lesingen, og jeg ble absolutt ikke skuffet. Malstrømmen sugde meg til seg og jeg hadde ikke noe annet valg enn å henge meg på – dette er en skikkelig sidevender!

Frode Granhus har skrevet en kriminalhistorie som jeg synes skiller seg ut i mengden av råe krimromaner som for eksempel Harry Hole – bøkene til Jo Nesbø (som jeg er stor tilhenger av). Malstrømmen forteller en mer mystisk historie, der gufne og blodige beskrivelser er erstattet med en mer rolig, men samtidig svært skremmende stemning. De kriminelle handlingene som skjer i romanen er selvfølgelig ubehagelige, men det var denne stemningen som gjorde at jeg likte romanen så godt.

Krimgåtene, ja, for det er flere, i Malstrømmen er både av ny og eldre art, og felles for dem er at motivene, i all sin fælhet og på en helt forvridd måte, er forståelige, og spesielt hendelsene i Bodø er dessverre også aktuelle. Allikevel ser jeg på sakene i Bodø mer som bihandlinger i forhold til det som skjer på Bergland, selv om det viser seg at alt henger mer sammen enn antatt. Det var også gåtene på sistnevnte sted som rørte meg mest – og som jeg syntes var mest spennende å lese om. For hvem er det egentlig som setter ut disse porselensdukkene? Er det en form for ondt varsel, eller blir de satt ut av kjærlighet? Og hvor passer så overfallene av kvinnene inn i det hele? Mysteriet går langt tilbake i tid, og Granhus mestrer å flette nåtid og fortid sammen på en god og naturlig måte. Det er en tragisk og trist historie som nøstes frem, men den er veldig bra fortalt!

Hovedpersonene er de to politibetjentene Rino og Niklas, og selv om de er ulike, så fikk jeg sansen for dem begge to, og jeg opplevde dem som troverdige. Jeg er sikker på at det er mange Rinoer og Niklaser rundt omkring på lensmannskontorer her og der 🙂 Den karakteren som jeg allikevel likte aller best, og som flere ganger ga meg klump i halsen, var Vandreren. Hans historie var vondt, samtidig som han også for meg ble et bilde på den ultimate søskenkjærligheten. Jeg kunne nesten ha anbefalt boka kun på grunn av ham, men den har selvfølgelig mange flere kvaliteter. Malstrømmen er nemlig en virkelig god og litt annerledes kriminalroman som jeg anbefaler til alle som liker en god og mystisk historie!