Nostalgi og barndomsminner: Frøken Detektiv på spøkelsesjakt/ Frøken Detektiv møter «Trekanten».

Siden jeg begynte med den store jakten på Frøken Detektiv – bøker har jeg klødd i fingrene etter å sette meg ned med en bok og bare synke ned i et ordentlig mysterie ala Nancy Drew slik som jeg gjorde som liten, og nå når samlingen har vokst en del så har jeg endelig fått muligheten til nettopp å gjøre det. De to bøkene jeg har lest denne uken er Frøken Detektiv på spøkelsesjakt og Frøken Detektiv møter «Trekanten», henholdsvis bok nummer 2 og 4. (Etter at jeg begynte på den fjerde boka så fikk jeg tak i bok 1 og 3 også, så de skal nok leses snart).

Det var særlig en ting som jeg var ekstra nysgjerrig på før jeg begynte lesingen og det var om jeg ville klare å oppleve den samme gleden ved bøkene som da jeg var yngre – ville jeg klare å se bort fra enkelt språk og noe formelaktige mysterier og bare pakke meg inn i et nostalgisk teppe og kose meg like mye med bøkene som den 7 år gamle Silje gjorde en gang på 80 – tallet? Det viste seg at det var noe jeg klarte til gangs! Nancy er rett og slett ei kul jente!

I Frøken Detektiv på spøkelsesjakt er det første som møter leseren en hel haug med  morsomme og informative kapitteloverskrifter: Frøken Detektiv tar affære, Et skrik i natten, Fanget! og  I nattens mulm og mørke er noen eksempler. Vi antar med en gang at det er et mysterium med  ganske så dramatiske elementer vi skal få lese mer om, og dette er antagelser som holder vann; Nancy må nemlig hjelpe et gammelt tvillingpar som er livredde. Ting blir borte og de hører musikk fra veggene, og siden de bor i et gammelt hus som likner på et slott, så er de helt overbeviste om at det faktisk spøker hos dem. Nancy er jo en fornuftig jente og tror ikke det er tilfellet, men hun tar på seg oppgaven med å finne ut hvem som driver og terroriserer de to gamle damene. Som overskriftene forteller så opplever hun flere skremmende ting mens hun forsøker å løse mysteriet.

Det er mange elementer både vi lesere og Nancy må prøve å sortere i løpet av boka; det er det gamle slottsaktige huset som kanskje/ kanskje ikke har en hemmelig gang i veggene, det er det til tider hysteriske tvillingparet, det er det faktum at ting faktisk forsvinner for dem og at merkelige saker dukker opp i stedet (kanarifugler!) og på toppen av det hele blir både Nancy og faren Carson Drew truet av en skummel mann, og Carson blir plutselig søkk vekk! Det er med andre ord mye dramatikk og skumlerier på ferde, men det bikker aldri over til å bli overdrevent. Nancy er en heltinne og hovedperson som er fornuftheten selv, hun blir sjelden vippet av pinnen og hun har en evne til å se nøkternt på de mest utrolige ting. På grunn av henne så opplever jeg at mysteriet holder seg nede på jorda, det blir ikke fjollete og teit, men et helt realt og klassisk mysterium for barn som er tilpasset tiden det ble skrevet i.

I Frøken Detektiv møter «Trekanten» møter vi en Nancy som har hatt suksess med noen mysterier til og har litt mer erfaring. Det gjør at hun nok er hakket mer vågal og «profesjonell» i fremgangsmåten når hun skal løse en sak der en stor smykkesamling er blitt stjålet. Saken inneholder ikke like mange mystiske elementer som den forrige boka, men saken i seg selv er mer intrikat i den forstand at det er en ordentlig kriminalsak hun står ovenfor, det er mange som har motiv og det er naturlig nok mange som står på listen over mistenkte. Det er med andre ord en tradisjonell, men komplisert, krimgåte som Nancy står ovenfor – hvem har stjålet smykkene? Gjerningsmennene er også mer skruppelløse og mer kriminelle enn i den forrige boka; og Nancy opplever både å bli kidnappet og forsøkt druknet. Men Nancy er Nancy, og holder hodet kaldt – det er virkelig ikke mye som får den jenta til å frike ut! (Merk: Hun er bare 16 år! Plottet er godt utviklet i denne boken også, og løsningen blir nøstet opp på en logisk og ryddig måte uten en eneste løs tråd.

Nå har jeg altså lest to av bøkene om Frøken Detektiv, og jeg koste meg med dem. Det var et hyggelig gjensyn med en av mine store heltinner som liten, og jeg synes hun har holdt seg godt. Som liten slukte jeg jo disse bøkene og jeg mente de var helt ufeilbarlige, og jeg var selvfølgelig forberedt på at det kunne bli en gedigen nedtur å faktisk lese dem igjen med voksne øyne. Det var de heldigvis ikke, og jeg ble faktisk overrasket over at plottene og spenningskurvene faktisk var mer velutviklet enn det jeg trodde på forhånd! Jeg kan allikevel allerede ane at det er en formel ute og går i forhold til hvordan disse mysteriene er bygd opp; Nancy møter en mystisk og skummel person i begynnelsen av boka  – dette er før hun har fått et oppdrag å løse og personen har derfor tilsynelatende ingenting med selve gåten å gjøre… Selvfølgelig møter Nancy igjen denne personen i løpet av historien, og det viser seg at h*n faktisk er involvert på et vis. Dette er i allefall mønsteret etter to bøker lest, så det blir interessant om det blir en gjenganger. En annen ting som blir spennende å se er om dette er en formel som er typisk for den ene av forfatterne, og om de andre som skrev Frøken Detektiv følger en annen mal. Jo, en annen ting; Hvor blir det av Bess og George!?!

Jeg synes gjenlesingen av Frøken Detektiv var svært vellykket og for meg har de helt klart beholdt magien. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg pakker meg inn i nostalgiens teppe for en ny dose av Frøken Detektiv! Nancy – jeg digger deg!