Bokhyllelesing #7: Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery – noen tanker.

For et par uker siden gikk startskuddet for den sjuende utfordringen i Heddas bokhyllelesing; les en bok som originalt er skrevet på fransk. Jeg valgte en bok som har stått i hylla siden tidlig 2010 og som også er en 1001 – roman: Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery ,og jeg er godt fornøyd med det valget!

I denne romanen befinner vi oss i en herskaplig bygård i Paris der portnerkona Reneè ikke er som portnerkoner flest – et faktum hun prøver å skjule for omgivelsene så godt hun kan. Der «vanlige»portnerkoner leser blader og ser på dårlige TV – program, er Reneè opptatt av de russiske klassikerne, kunst og film. I bygården bor også den høyt begavede 12 åringen Paloma, som føler at hun har gjennomskuet samfunnet generelt og foreldrene og deres like spesielt, og som derfor ikke har noe å leve for. Synsvinkelen altererer mellom Reneè og Paloma. Store deler av romanen er Reneè sine skildringer og betraktninger, men disse blir brutt opp av Paloma sine dagboknotater. Dette skiftet av forteller fungerer godt. De har hver sin særegne stemme, og selv om Paloma sin stemme ikke virker troverdig for en «vanlig» 12 – åring, så funker det allikevel da hun, som nevnt, skal være veldig intelligent. Om Barbery hadde klart å portrettere et barn, er jeg derimot usikker på?

Jeg anser Reneè som romanens hovedperson, selv om synsvinkelen altså skifter mellom henne og Paloma, og hun er en karakter som jeg både blir nysgjerrig på (Hvorfor dette spillet for å være usynlig? Hvorfor er hun så opptatt av å opprettholde klasseskillet?) og litt irritert på – av samme grunn. Litt etter litt, i takt med at hun åpner seg opp for andre, får leseren også vite mer. Reneè er på en måte historiens pinnsvin; et lite vesen som gjemmer seg unna og viser omgivelsene et piggete og uvennlig ytre, men som bak piggene skjuler både sjarme, kunnskap og vennlighet.

Romanen er godt skrevet, og det er mange av betraktningene som treffer godt og er både smarte, vare og rørende. Reneè har en hang til digresjoner som på en bra måte viser hennes intellekt og hennes fobi mot å vise dette til omverdenen. Jeg opplever at disse fungerer svært godt når de er blandet inn i den øvrige handlingen, men at det blir ganske pretensiøst og pussig når en vilkårlig tankerekke får et helt eget kapittel å utfolde seg på. I motsetning til når de naturlig er en del av helheten, bidrar denne sistnevnte typen digresjoner verken til å utdype Reneès karakter eller drive handlingen videre. Dette er ikke noe som tok fra meg lesegleden og interessen for romanen, men det føltes unødvendig.

Pinnsvinets eleganse handler om å tørre og komme ut av skallet sitt og vise andre hvem man egentlig er. Den handler om det å ha tillit til andre mennesker, en tillit om at det faktisk er noen som vil deg vel, og den handler om at man ikke er sin sosiale bakgrunn. Dette var en roman som krøp langsomt inn under huden på meg. Den var ingen umiddelbar bokkjærlighet, men heller en langsom èn, som nok blir værende en stund.

Anbefales!

(Jeg har ikke noe fornuftig sted å sette inn Kakuro og min litterære crush på ham, men han er bare en helt nydelig karakter som jeg blir helt varm av å tenke på).

(Og slutten!!!)