Recap: Bokhyllelsingen 2015 – med omtaler.

 

I 2015, som i 2014, har Hedda og Bjørg drevet leseprosjektet Bokhyllelesing der vi ni ganger i året børster støv av de bøkene som virkelig har fått stått lenge i hyllene våre. For det er jo slik at mange av oss bokelskere  har en tendens til å elske og kjøpe bøker også – uten å helt få lest dem med en gang. Jeg er sikker på at det ikke bare er meg som har stått foran hyllene, sett på bøkene og plutselig oppdaget en bok som jeg faktisk hadde glemt at jeg eide! (Jeg håper i alle fall at det ikke bare er meg…..) Derfor er Bokhyllelesingen en veldig god lesesirkel å delta i!

I året som har gått har jeg deltatt på åtte av ni temaer, men jeg har ikke skrevet separate tekster om hver enkelt bok. Derfor tenkte jeg at det kan være like greit med en oppsummering av alle bøkene, men med fokus på de fire jeg ennå ikke har sagt så mye om. Det blir på en måte som en klargjøring til Bokhyllelesingen 2016 som snart blåses i gang.

Det første temaet i fjor var å lese en bok med et grønt omslag, og jeg valgte meg den moderne klassikeren The diary of a provincial lady av E.M.Delafield  – i en blomstrete og nydelig grønn Virago – utgave.Jeg syntes at denne dagboka var både fornøyelig og søt, men ble litt lei av den monotone formen etter hvert.

Neste tema var å lese et skuespill fra antikken, men siden jeg kun hadde et skuespill som jeg allerede hadde lest, fikk jeg dispensasjon til å lese et episk heltedikt fra antikken i stedet. Homers Odysseen var kanskje en av de mest krevende bøkene i denne utfordringen og siden den norske utgaven var gjendiktet i den originale verseformen daktylisk heksameter (= hjelp!), endte jeg opp med å høre den episke engelske gjendiktningen på lydbok samtidig som jeg leste den norske. Det fungerte svært bra. Jeg har forresten ikke lagt antikken på hylla dette året heller; Ovids Metamorphoses og Margaret Atwood sin gjendiktning av Odysseen, The Penelopiad, skal fordøyes i løpet av 2016.

Tema nummer tre var europeiske novelle – eller diktsamlinger fra 1900 – tallet. Jeg valgte meg The Bloody Chamber av Angela Carter, en novellesamling basert på eventyr, skrevet i 1979. Jeg ble faktisk ferdig med denne samlingen før fristen gikk ut, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri skrevet om den. Altså; ikke før nå.

The Bloody Chamber bygger, som nevnt, på ulike eventyr og myter, men bloodychamberAngela Carter gir dem alle en egen twist. Samlingen består av ti noveller som varierer i lengde fra flere og førti sider til to sider. Alle novellene har en klar feministisk vri der typiske eventyr stereotypier som for eksempel «den fortapte jomfru» blir endret. De kvinnelige karakterene som tradisjonelt blir sett på som hjelpeløse ofre, de som må hjelpes av helten blir, på ulikt vis, selv helten. De kommer ut av flokene på egenhånd, eller de velger å bli. De tar, i motsetning til «de fortapte jomfruene», bevisste valg. De fleste novellene er også svært mørke og brutale og dette passer godt til eventyrenes voldelige opprinnelse.

Som med mange novellesamlinger så var det noen som, for meg, utpekte seg som ekstra sterke, mens det var noen få som jeg var mindre begeistret for. Tittelnovellen; The bloody Chamber var den jeg opplevde som aller sterkest. Den er svært gotisk i stilen og i stemningen, og jeg ser for meg at den foregår på begynnelsen av 1900 – tallet, selv om den ikke er tidsangitt. Den handler om en ung, talentfull og ubemidlet jomfru som gifter seg med en svært rik, eldre mann og flytter med ham til slottet hans i Bretagne. Helt fra starten av er novellen intens og den har en nesten suggerende kraft. Det er mange små hint om hva som skal komme, og leseren – og for så vidt jenta selv –  har en følelse av at dette ikke kommer til å ende bra. Samhandlingen mellom jenta og ektemannen er foruroligende og ladet, erotisk og ubehagelig. Som i mange eventyr blir heltinnen utsatt for en test som hun selvfølgelig ikke klarer – og med ett endrer novellen seg til en skrekkhistorie som til og med Poe ville nikket anerkjennende til.

Novellen er ubehagelig, men også merkelig tiltrekkende. Jeg forsto på en måte jentas fascinasjon av ektemannen, også etter at hun stifter bekjentskap med en del mindre hyggelige egenskaper ved ham. The Bloody Chamber er inspirert av eventyret om Bluebeard, og dere som kjenner dette eventyret vil nok ikke bli overrasket selv om det kommer en twist. Novellen er utrolig velskrevet og prosaen er både vakker og bygger opp under den skumle, sugende atmosfæren.

Andre noveller i samlingen som jeg likte veldig godt var to versjoner av Rødhette; The Werewolf – kort, effektiv og helt rå! og The Company of Wolves – hvor jeg i mine notater fra april kun har skrevet «jeei» og streket under sitatet: «since her fear did her no good, she ceased to be afraid». Ta det for det det er verdt. Den eneste novellen jeg direkte mislikte var Puss – in – boots. Den skal være livlig og morsom, men jeg syntes ikke det fungerte med Carters skrivestil. Hun har en ganske kronglete setningsoppbygging der hun tar i bruk flere lite brukte ord. Skildringene hennes er dvelende, langsomme, det er som hun maler dem frem, og dette passer utrolig godt for å få frem det mørke, intense og gotiske, men ikke helt for det morsomme og lyse.

Ellers så er to viktige stikkord i denne samlingen total ødeleggelse og seksuell metamorfose. Svært, svært god!

Femte runde hadde temaet barndom, og jeg valgte meg ut en roman som jeg hadde hatt lyst til å lese lenge og som jeg hadde hørt mye godt om: A tree grows in Brooklyn av Betty Smith skrevet i 1943. Vi møter Francie Nolan atreegrowainbrooklynog hennes familie på begynnelsen av 1900 – tallet i den fattige bydelen Williamsburg i Brooklyn og følger dem gjennom opp – og nedturer frem til Francie står trygt på egne ben. Jeg liker sterke og tidløse jente – og kvinneskikkelser i bøkene jeg leser, og Francie fikk raskt en plass i hjertet mitt sammen med blant annet Elsi Lund, Alberte  og senere – Jenny. Det er  noe med de som bærer rundt på en drøm, en ambisjon, til tross for all mulig motgang og det at de faktisk får det til.

A tree grows in Brooklyn er en realistisk skildring av fattigdom og nød, Betty Smith skygger ikke unna de mørke sidene verken samfunnsmessig eller innad i familien Nolan. Allikevel klarer hun å formidle den kjærligheten som også er til stede mellom karakterene – om enn ikke hele tiden. Karakterene er levende skildret, og under lesingen står de frem som ekte personer med ekte gleder og sorger. Beskrivelsene av lille Francie som leser seg gjennom alle bøkene på biblioteket mens hun sitter utenfor på branntrappen og historien om moren som hver natt leser Shakespeare for dem er noe jeg aldri vil glemme. Det samme gjelder farens dødsfall og hvordan den ene tanten plutselig blir mor. Det er så bra, så vondt, så morsomt og så trist. Ja, det er som om alle livets følelser er samlet inn i en roman.

Jeg er glad jeg leste!

Sjette runde var å lese en bok fra 1990 – tallet, og jeg lot ikke anledningen gå fra meg til å lese Alias Grace av en av mine favorittforfattere, Margaret Atwood. Romanen er en historisk roman. Den er basert på en sann historie om den 16 år gamle Grace Marks som, sammen med gårdsgutten aliasgraceJames McDermot, på 1800 – tallet ble dømt for drapet på sin arbeidsgiver Thomas Kinnear og hans elskerinne Nancy Montgomery. McDermot ble etter hvert henrettet for denne udåden, mens Grace ble benådet og tilbrakte mange år på asyl og på tukthuset. Hva som egentlig skjedde den natten/morgenen Kinnear og Montgomery ble drept vet man ikke. Grace ble både sett på som kvinnen bak, femme fatalen som manipulerte McDermot til å begå drapene og som en uskyldig ungpike som ble truet med av den eldre gårdsgutten. Margaret Atwood spinner videre på dette mysteriet og lar Grace Mark møte den fiktive legen Simon Jordan som forsøker å trenge inn i Grace sitt underbevisste for å finne ut hva som egentlig hendte.

Det første som slo meg i møtet med Alias Grace var hvor utrolig god og solid fortellerkunst dette er. Den er virkelig en stor, tidløs roman som bobler av fortellerglede og skaperkraft. Den er nesten litt gammeldags på den måten at den ikke fokuserer på et enkelt (kremt, navlebeskuende) tema, men heller forteller en sammensatt historie med mange karakterer, store hopp i tid og sted gjennom brev, tilbakeblikk og 1854 – nåtiden, med skiftende synsvinkler; en allvitende, Jordans og Grace sin jeg – forteller, og der store spørsmål blir stilt. For i møtet med Grace, kanskje uskyldig dømt, kanskje en kaldblodig morder, men helt klart en oppvakt dame som selv vil regissere sitt liv, så må vi – både leseren og Simon Jordan – stille oss spørsmålet «Hva er en sann historie?» Grace selv er svært upålitelig. Hun virker troverdig, samtidig sitter jeg igjen med følelse av å bli lurt. Hva er sant og hva er løgn? Og er det slik at Grace er skyldig selv om hun lyver? Et bilde som Atwood benytter ved flere anledninger i romanen er lappetepper. Grace syr lappetepper, hun drømmer om hvilke hun skal ha på veggen dersom hun en gang slipper ut og hver del i  boka har en egen lapp. Og på mange måter er hele romanen som et lappeteppe, bit for bit blir avslørt til vi sitter med et bilde av hvordan saken kanskje kan være.

Atwood skriver nydelig prosa med troverdige skildringer. Jeg fikk en opplevelse av at jeg ikke satt hjemme og leste i en bok, men at jeg selv var en del av historien som ble fortalt.

Alias Grace er et av høydepunktene for meg i 2015, og Atwood befester sin plass som en av mine absolutt favoritter.

De neste temaene ut var å lese en fransk bok og en bok fra 1800 – tallet. Jeg valgte meg Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery og Dr Jekyll og Mr. Hyde av R.L. Stevenson. Førstnevnte falt i smak, mens Stevensons klassiker var en skuffelse.

Og så er vi fremme ved den siste runden; å lese en nobelvinner. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Jenny av Sigrid Undset, både fordi den er en klassiker og fordi den inneholder en del elementer som jeg liker i bøker: en sterk kvinneskikkelse, kunst, reiser og bohemsk livsstil. Og jeg ble ikke skuffet. Jenny er en karakterstudie av en kvinne som må være en av de sterkeste jeg har lest om på lenge. Jenny er en relativt ung kunstner som da vi blir kjent med henne bor i Roma. Vi følger henne noen sorgløse måneder med venner av begge kjønn, der hun også møter en hun forlover seg med. Videre blir vi med henne tilbake til Oslo der hun prøver å få livet som kunstner til å gå opp med livet som forlovet og de forventningene de rundt har under slike omstendigheter, før Jenny og vi, via en brutt forlovelse, en elsker og andre tragiske omveier, ender i Roma igjen.

Jenny må være selve symbolet på en bohemsk kvinne på begynnelsen av 1900 – tallet. Hun vil leve livet sitt fritt, hun vil utfolde seg og følge sine egne normer. I møtet med samfunnets normer blir det vanskelig, uansett hvor selvstendig og kompromissløs man er på egne vegne. Og bak alt dette selvstendige, ja, for jeg opplever det absolutt som et genuint karaktertrekk ved henne, så har hun også et stort ønske om å bli elsket. På sine egne premisser.

Romanen er Sigrid Undset sin første samtidsroman, og jeg synes den er utrolig velskrevet. Hun skriver veldig sanselig, for eksempel beskriver hun gatene i Roma, kafelivet, vandringene på landsbygda rundt, på en slik måte at jeg også er der. Jeg kan høre klikkingen på brosteinene, musikken og latteren på kafeene. Jeg kan lukte sigarettene, terpentinen og blomstene. Jeg kan kjenne varmen. På samme måte kan jeg også kjenne Jenny sin ambivalens til mennene hun møter, kjærligheten hun får oppleve en stakket stund og den bunnløse sorgen som legger et sort lokk over alt. Jenny er en ganske smertefull lesing, det tar på, den tar tak på en ganske stille måte. Men det er også dette som gjør den så god.

20151205_170241.jpg

Og det var hele oppsummeringen av Bokhyllelesingen 2015. Åtte av ni lest synes jeg er veldig godkjent. Og jammen har jeg ikke lest haug med gode bøker i tillegg!

Ser frem til årets lesesirkel, og det håper jeg du gjør også.

Har du lest noen av disse bøkene?

 

 

9 thoughts on “Recap: Bokhyllelsingen 2015 – med omtaler.

  1. Godt nyttår, Silje 🙂
    Du har vært dyktig ser jeg, slett ikke verst med 8 av 9 i bokhyllelesingprosjektet. Boka The Bloody Chamber har jeg vært nysgjerrig på i mange år og skal prøve å skaffe den 🙂

    • Godt nyttår til deg og, Ina :-).
      Ja, jeg er godt fornøyd med dette resultatet, både fikk jeg lest flere gode bøker og tatt en rufs i hyllene. The Bloody Chamber anbefales, jeg tror du vil like den.

      • Da er den notert, jeg skal også bli flinkere til å lese bøker som står uleste i hyllene mine og gjerne engelske bøker også. Trenger mer variasjon i år 🙂

  2. Fantastisk flott innlegg – inspirerende og sympatisk og presist – jeg fikk lyst til å lese alt sammen! (Men har jo vært igjennom en del av det fra før, og deler din entusiasme.) Riktig god helg, Silje 😉

  3. Tilbaketråkk: Lesemål 2016 – | siljes skriblerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s