Dikt på en tirsdag: «Signaler» av Lars Saabye Christensen

I mai tok jeg meg noen turer innom Eldorado, den store bokhandelen i de gamle Eldorado kino lokalene i Oslo, dere vet. Og jeg kom selvfølgelig ikke fra disse besøkene uten en ny bok eller tre – eller fire eller fem (kremt, ja, vi stopper der).

En av disse gangene fant jeg en liten tynn bok som fikk meg til å hyle (veldig lavmælt, men like fullt et hyl) av gjensynsglede. Der, i pocketavdelingen, sto en ny utgave av favoritt diktsamlingen min fra da jeg var 17 – 18 år!  Og for en vakker utgave det var! Sort, tittel og forfatter trykt i store, kraftige sølvbokstaver, med flapper og «gummiaktig å ta på» omslag. Hadde jeg ikke allerede visst at innholdet var like – om ikke enda bedre – bra som utsiden,  hadde jeg allikevel kjøpt den bare på grunn av utformingen. Jupp, noen ganger er jeg that kind of gal.

image

Boka er Lars Saabye Christensen sin samling Stempler fra 1989. Og det å lese dem nå, 20 år etter at jeg leste dem første gang, var som å komme hjem. Hadde noen spurt meg i fjor om å resitere et av diktene hadde jeg nok ikke klart det. Jeg kunne kanskje ha sagt en strofe eller to, men jeg hadde vært usikker på om akkurat de strofene egentlig tilhørte nettopp denne samlingen eller en av de andre samlingene jeg leste i filler på 1990-tallet. Ja, jeg elsket diktene. Nei,  jeg kunne dem ikke utenat.

Men så, da jeg åpnet opp Stempler på nytt, så husket jeg alle. Jeg leste gjennom hele samlingen høyt. Og selv om jeg skriver «leste» her, så var det mer som om jeg bare intuitivt visste hvilket ord som kom etter det første, hvilken strofe som kom etter den forrige og hvilket nytt dikt som ville vise seg når jeg snudde arket. Det var som å møte igjen en gammel, kjær venn.

Diktene i Stempler er korte, de er ofte frie  (i den forstand at de ikke følger noe fast mønster – dere ser at det står vel til med diktanalyse-begrepene mine?) og flere av dem mangler både store bokstaver og tegnsetting. Andre igjen har form som svært kort kortprosa. Disse grepene gjør at de minner meg om løse fragmenter som er tatt ut av en større sammenheng. Det er ikke så farlig at det formelle er på plass, som leser forstår vi når det er naturlig å trekke pusten, når det er et spørsmål som blir stilt og når det vi leser er et fortvilet rop. Diktene er selvstendige, men de passer sammen som en helhet – eller rettere sagt – som løse deler av en helhet vi bare fornemmer. Det er så fint. Og mørkt. Og litt ubehagelig. Men det er det som gjør dem så vakre.

S 12

image

S 30:

image

Kanskje jeg kommer tilbake med mer om tema og sånt etterhvert, men for nå sier jeg bare: les!

2 thoughts on “Dikt på en tirsdag: «Signaler» av Lars Saabye Christensen

  1. Jeg måtte rett inn på adlibris å finne denne, elsker måten han skriver på. Denne må leses!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s